Bli kjent med Diakoni i kontekst. Studieplan. En hjelp til å introdusere og studere LVFs dokument Diakoni i kontekst i menigheter og lokale grupper.

Bli kjent med Diakoni i kontekst Studieplan En hjelp til å introdusere og studere LVFs dokument Diakoni i kontekst i menigheter og lokale grupper. 1

Forord Forslaget til studieplan er utviklet av en arbeidsgruppe ved Diakonhjemmet Høgskole i Oslo, 2010: Grete Framgarden, Hans Morten Haugen, Kari Jordheim, Kari Karsrud Korslien og Kjell Nordstokke. Studieplanen ble skrevet på engelsk på oppfordring fra Det lutherske verdensforbund. Den vil bli brukt i ulike deler av verden, tilpasset den lokale kontekst. Norsk oversettelse: Knut Grønvik. Den norske kirkes nord/sør-informasjon (KUI) har med støtte fra Norad - påtatt seg det redaksjonelle og administrative arbeid med studieplanen. Alle bildene er hentet fra Diakoni i kontekst. Vi håper at mange menigheter, organisasjoner og utdanningsinstitusjoner vil benytte både heftet Diakoni i kontekst og studieplanen som hjelp til fornyet forståelse av diakoni og diakonal praksis. Både bok og studieplan er godkjent for statsstøtte til studiearbeid av Norsk Kristelig Studieråd www.nkrs.no og Frikirkelig Studieforbund www.fsf.no. Oslo, mars 2011 Estrid Hessellund Innhold Første tema: Hvordan forstå diakoni? s. 3 Andre tema: Diakoni som en integrert del av å være kirke s. 6 Tredje tema: Det som gir retningen i diakonalt arbeid s. 8 Fjerde tema: Handling og aktører s. 15 Femte tema: Håp s. 17 Sjette tema: Å forberede seg til tjeneste s. 20 Til slutt s. 22 2

Første tema Hvordan forstå diakoni? Det nye testamentet gjengir en dialog mellom Jesus og «en lovkyndig» der Jesus stiller et avgjørende spørsmål: «Hvordan leser du?» (Lukas 10,26) * Den umiddelbare bakgrunnen for spørsmålet var hvordan man skulle tolke det store budet om å elske Gud og sin neste. Jesus forteller så historien om den barmhjertige samaritan, og føyer dermed en ny og provoserende dimensjon til dette spørsmålet. Samaritanen, en person Jesu tilhørere betraktet som et utskudd, gjorde det alle visste var det rette: Å hjelpe mannen som røverne hadde latt ligge halvdød ved veien. Historien minner oss dermed om noe av det viktigste Bibelen lærer oss: Hvert eneste menneske, hvem du enn er, er utrustet av Skaperen til å handle som en god neste, vise omsorg for mennesker i nød, forsvare deres menneskeverd. Med andre ord: Vi har alle en viktig rolle i Guds diakoni for å bringe helbredelse til verden. Men historien forteller oss også dette: Hvis vi ønsker å se klart hvem vi er kalt til å være en neste for i verden i dag, må vi lese nøye ikke bare det Gud har åpenbart i Den hellige skrift, men også lese menneskers virkelighet, og særlig legge merke til erfaringer av lidelse og urett. Bare da blir vi i stand til å svare på spørsmålet: «Hvem er min neste?» For å forstå diakoni trenger vi evnen til å lese på begge disse måtene, og knytte dem sammen. Vår diakonale praksis må orientere seg ut fra disse to perspektivene. De forteller oss både hvem vi er, hvilken situasjon vi står i, og hvordan vi utfordres til handling. Diakoni i kontekst tar sikte på å hjelpe oss med dette, og foreslår en metode som kan gi større klarhet når det gjelder disse tre grunnleggende dimensjonene: 1. I første del av boken settes søkelyset på konteksten vi lever i, hvordan den formes av kulturer og tradisjoner og påvirkes av omkringliggende krefter som for eksempel globaliseringen. Hvordan oppfatter vi det bestående, hvordan ser vi på endringene, og hvordan utfordrer dette vår diakonale praksis? Hvor ser vi muligheter, og hvilke trusler står vi overfor? 2. Andre del tar for seg det teologiske grunnlaget for diakoni og vår identitet når vi handler diakonalt med utgangspunkt i vår tro. Hvordan motiverer og myndiggjør troen på Den treenige Gud til diakonal tjeneste, og på hvilken måte er diakonien forankret i kirkens liv og oppdrag? 3. I den tredje delen rettes oppmerksomheten mot diakoniens mangfoldige oppgaver og ulike uttrykk. Hva er hensikten med det diakonale arbeidet? Hva er retningsgivende? Hvordan organiseres det? Hvordan forholder diakonien seg til utviklingsarbeid og til forkynnelse? Slike spørsmål utfordrer all diakonal praksis, og vi må søke svarene ut fra bestemte * Sitert etter Norsk Bibel 1988. Bibelselskapets nyere norske oversettelser velger her «hva leser du?», mens 1930/38-utgavene og en rekke engelske bibelutgaver oversetter mer direkte med «hvordan leser du?». 3

prinsipper, våkne for mulighetene og begrensningene i hver enkelt kontekst. Når vi går disse tre skrittene fra kontekst til identitet og videre til handling, følger vi en metode som kalles se bedømme handle. Den introduseres på side 59 61 og gir god hjelp til å reflektere over diakoni. Metoden hjelper oss til å kople teori med praksis. Den holder sammen virkelighetsanalyser og refleksjon over egen identitet på en måte som åpner for kritisk diskusjon om hva vi gjør når vi holder på med diakonalt arbeid. Den har vist seg å være nyttig når diakonale aktiviteter skal planlegges og settes i verk. Metoden åpner også for det som er blitt kalt en hermeneutisk spiral (tolkningsspiral). Denne måten å nærme seg en sak på er presentert i LVFdokumentet Mission in Context * (s.7 8), og er i stor grad inspirert av beretningen om møtet mellom Jesus og de to disiplene på veien til Emmaus (Lukas 24,13 49). Den forteller at Jesus går sammen med disiplene og tar del i deres smerte ved å lytte til dem mens de kommer med sine historier. Med andre ord: Han går inn i deres kontekst og tar den på alvor. Først da tolker han skriftene og åpner deres øyne for de gode nyhetene om Guds rike som bryter fram. Nå er de i stand til å se sin virkelighet fra et nytt perspektiv. Håpet seirer over håpløsheten. Forvandlet og forsont gjennom møtet med Kristus blir disiplene myndiggjort til oppdraget Herren hadde gitt dem. Misjonsdokumentet fra LVF kaller denne måten å gå fram på medvandring (accompaniment), og holder den fram som den beste metoden når man vil forstå misjon. Innen dette dynamiske synet på helhetlig misjon peker man på forvandling, forsoning og myndiggjøring som nøkkelbegreper. Dette blir fulgt opp i Diakoni i kontekst. Her vises det til disse tre ordene som retningsgivende nøkler i alle former for diakonalt arbeid (s. 43 47). I tillegg blir de brukt som tverrgående målestokk for det som holder diakonien sammen i all dens mangfold, slik at det som blir gjort, knyttes opp mot det vi ser, og hva vi er som diakonale aktører. Samtidig sier begrepet medvandring noe om måten vi forholder oss til hverandre på. I diakonal praksis er det helt nødvendig at alle involverte får en rolle som handlende (subjekter), og at de kan delta i alt, fra planlegging til gjennomføring av det en blir enig om. Særlig er det viktig at kvinner og ungdom får delta. Noen metoder tar sikte på å sikre slik deltakelse, og det er nyttig å diskutere verdien av ulike metoder og sammenligne virkningen av dem. Da kan også kvaliteten på medvandringen testes. For eksempel kan man undersøke i hvilken grad den er relasjonell og sikrer rom for gjensidig ansvarlighet og tillit (accountability, s. 65 66). Hva er hensikten med å forsøke å forstå hva diakoni er? Først og fremst er målet at vi, uansett hvor vi er, kan bli forvandlet, forsont og dermed myndiggjort til diakonal tjeneste som enkeltmennesker, som kirker og som en del av samfunnet. * Mission in Context: Transformation, Reconciliation, Empowerment. An LWF Contribution to the Understanding and Practice of Mission. LWF, Geneva, 2004. (Dette dokumentet er ikke oversatt til norsk). 4

Spørsmål 1. Er du kjent med ordet diakoni? Hvordan brukes det i din kirke/menighet? 2. Hvilke behov i samfunnet er mest påtrengende og kaller sterkest på diakonal innsats der du bor? Er de lokale, regionale eller globale? 3. Hvordan forsøker din kirke/menighet å møte disse utfordringene? Hvilke sterke og svake punkter ser du i dette diakonale arbeidet? 4. Hvem er involvert i den diakonale tjenesten? Hvem har ansvar for å legge planer, ta beslutninger, sette i verk og evaluere? Hvem mangler? Hvilken rolle har kvinner og ungdom? Les i Bibelen Lukas 10,25 37 og 24,13 25 5

Andre tema Diakoni som en integrert del av å være kirke Da Jesus levde på jorden, forkynte han de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær. Jesus helbredet mennesker og møtte dem med kjærlighet. Slik viste han at Guds nåde omfatter både våre jordiske liv og menneskelige virkelighet og det evige frelsesperspektivet. Diakoni bygger på dette budskapet og er et uttrykk for Guds folks nye fellesskapsliv (koinonia) i Jesus Kristus (s. 27 31). Som tidligere generalsekretær i LVF, Ishmael Noko, sier det i forordet til Diakoni i kontekst, utgjør diakonien faktisk selve «DNA-et», altså selve kjernen i hva det vil si å være kirke, og kjernen i hver eneste menighets selvforståelse. Gjennom dåpen blir vi innlemmet i koinonia og myndiggjort til diakonal tjeneste. Å være i Kristus betyr å leve i hans nåde og ta del i hans fortsatte kjærlighetsgjerninger i verden. Diakoni (tjeneste), liturgi (feiring) og kerygma (forkynnelse) disse tre kjerneelementene ved å være kirke henger nært sammen (se figur s.29). Ingen av de tre elementene kan alene fullføre kirkens oppgave i verden, men sammen kan de gjenspeile både kirkens identitet og kirkens oppdrag, slik det er gitt i Matteus 28,18 20. Nøkkelen til diakoniens identitet ligger i den dype, indre sammenhengen mellom dens vertikale og horisontale dimensjon. Diakoni er rotfestet i Guds nåde. Sammen med tilbedelse og takk vokser diakonien ut av kirkens fellesskap i Ordet og sakramentene. Det hellige nattverdmåltidet forvandler og skaper handling, det myndiggjør og gir oss kraft som enkeltpersoner og som fellesskap til å møte konkret lidelse, nød og urett. Slik blir diakonien et uttrykk for evangeliet i og til verden. Gjennom diakonien kommuniserer kirken med verden, på en måte som gjør at den selv forvandles i denne gjensidige relasjonen. Uten den horisontale dimensjonen ville diakonien miste sin forankring i virkeligheten. Den fører våre liv og vår menneskelige virkelighet inn i kirken, inn i dens liv og tjeneste. Følgelig må diakonien være dialektisk, det vil si: Den må bekrefte begge dimensjoner og vise at de henger sammen, uten å blande dem ukritisk. Dette betyr at diakonien aldri må brukes som middel for å oppnå noe annet, som for eksempel å utbre moralske eller religiøse læresetninger (s. 87). Guds nåde er en fri gave. På samme måte må diakonien alltid være raus og uten betingelser. En kirke uten diakoni er fattig på mer enn én måte. I dåpen blir vi alle myndiggjort til tjeneste (s. 47). Tanken om «alle troendes diakoni» betyr at alle inkluderes i tjenesten, uavhengig av sosial status, alder og kjønn. Diakonal spiritualitet ser Guds nærvær i hverdagslivet, og helt spesielt i situasjoner der folk kjemper for sitt liv og sin verdighet. Troen på at hvert eneste menneske er skapt og utrustet av Gud, fører til solidaritet og handling men gjør også at vi ser rikdommen i et fellesskap der ulike gaver deles. Diakoni er en måte å leve på (s. 37 38). Den former både det vi er og det vi gjør. 6

Noen former for diakonalt arbeid krever organisering. Apostlenes gjerninger forteller at menigheten i Jerusalem hadde organisert en «daglig diakoni» * slik at de fattige skulle få mat for dagen. Både i menigheter og i samfunnet vil behovene variere med tid og kontekst. Når man planlegger diakonale tiltak, er det viktig å «se» konteksten, «bedømme», ta beslutninger og så «handle» (jf. modellen vi presenterte ovenfor). Når det er behov for å arbeide mer strukturelt, kan diakonien skje gjennom institusjoner (s. 50) eller ved samhandling mellom kirker. Internasjonal diakoni er et svar på menneskelig nød sammen med og på vegne av det verdensvide kirkefellesskapet (s. 53 59). Diakoni er kirkens kollektive innsats både i lokal og internasjonal sammenheng, gjennom lokale menigheter, institusjoner og spesialiserte organisasjoner (s. 48). Kirken er økumenisk av natur, og Guds nåde er gitt til oss alle. Derfor kan ikke diakonal praksis begrenses av geografiske, etniske, sosiale eller religiøse skillelinjer. Diakonien skal heller ikke være en enveisprosess, der man hjelper folk «der ute». Diakoni skjer i rammen av gjensidighet, likeverd og respekt; diakonal aktivitet velsigner både giver og mottaker. I tillegg kan den som mottar hjelp i dag, være den som tar seg av andre i morgen. Kirken er sendt til verden og er en del av samfunnet og menneskers virkelighet. Utfordringene er mange i dagens verden (s. 15 16). Slik man i vår tid forstår det sivile samfunn **, kan kirken delta aktivt og bidra til å forme verdier og fungere som «sosialt lim» (social cohesion). Midt i menneskers virkelighet har diakonien en spesiell mulighet til å fremme håp, kjærlighet og rettferdighet. Som kirke utfordres vi til å forsvare mennesker som lider eller marginaliseres, til å vise omsorg for skaperverket, til å beskytte hverandre og arbeide for en bedre måte å leve på. Vi kan stå sammen med andre om å sikre menneskerettigheter, trygghet og velferd for alle (s. 60 65). Spørsmål 1. Hvordan svarer den teologiske refleksjonen som presenteres i Diakoni i kontekst (Del II), til forkynnelsen og undervisningen i den kirken du tilhører? 2. I denne delen blir det gitt noen bibelske utgangspunkter for en teologisk forståelse av diakoni. Hvilke andre tekster eller teologiske begreper ville du legge til, eller kanskje gi et enda sterkere fokus? 3. Hvilken sammenheng ser du mellom denne teologiske forståelsen og de ulike formene for diakonalt arbeid i din kirke? * Apg 6,1 grunnteksten: «daglig diakoni», norsk oversettelse:«den daglige utdelingen» ** Det sivile samfunn omtales også som «den tredje sektor» ved siden av stat og marked, og betegner menneskers frivillige kollektive handling rundt felles interesser, formål og verdier (s. 64). 7

Tredje tema Det som angir retningen i diakonalt arbeid Diakoni i kontekst identifiserer forvandling, forsoning og myndiggjøring som retningsgivende for alt diakonalt arbeid (s. 43 47). Nedenfor presenterer vi hvert av disse begrepene. De kan studeres hver for seg for eksempel i tre samlinger etter hverandre hvis dere møtes i en studiegruppe eller samlet. I alle tilfeller skal de tre begrepene forstås i nær sammenheng, slik at de gjensidig styrker hverandres betydning. Det er også viktig å huske at dette er tre tverrgående temaer som det derfor refereres til gjennom hele dokumentet. Forvandling Det er helt klart at både Det gamle og Det nye testamentet gir løfter om forvandling, både for enkeltpersoner og samfunn. Forvandlingen blir forstått både som en prosess og som å komme inn i en ny situasjon der alle relasjoner er gjenopprettet, menneskers verdighet respektert, og fred og rettferdighet garantert for alle (s. 43 44). Forvandling er noe som omfatter mange dimensjoner ved vår menneskelige tilværelse, både den politiske, sosiale, kulturelle og åndelige (s. 12 19). Forvandling står helt sentralt i den kristne tro; livet som Kristi etterfølgere handler om la våre liv bli forvandlet (s. 24 25). Kirker spiller en avgjørende rolle for å bygge lokalsamfunn. Menneskers behov, som står i fokus for all diakoni (s. 40), varierer selvsagt med konteksten. Folk som er fattige på økonomiske eller teknologiske ressurser, kan være rike når det gjelder relasjoner. På den annen side kan mange ressursrike være ensomme og ha lav livskvalitet. Forvandling gjelder for alle slike situasjoner: Selv om behovene er ulike, er forvandling mulig overalt. Vi trenger alle å bli forvandlet (s. 76 81). Etter hvert som individuelle prestasjoner og resultater blir viktigere og viktigere for den enkeltes muligheter, står diakonien overfor minst to utfordringer. For det første å bekrefte at hvert enkelt menneskes verdighet og unike verdi bygger på hvem de er, ikke hva de gjør. For det andre å involvere dem som for kortere eller lengre tid faller utenfor arbeidsmarkedet, slik at de blir sett og får meningsfulle oppgaver. I samfunn preget av materiell usikkerhet og der strid og konflikter er daglig kost, er utfordringene for diakonal innsats overveldende. Konflikter kan forklares som kamp om materielle ressurser, svak lojalitet til myndighetene, eller med at institusjoner som kan regulere, forbygge og løse konflikter, er svake eller ikke finnes. Noen ganger blir religion og etnisitet misbrukt for å øke spenninger. I tillegg fører globaliseringskrefter til store endringer, men da ut fra de drivende kreftene i dagens globaliserte verden, for eksempel økonomiske interesser (s. 13 16). De som nyter godt av dette, både på lokalt og internasjonalt plan, er folk som allerede har et trygt finansielt grunnlag. Ressurssvake og eiendomsløse blir lett ytterligere marginalisert. Slike endringer øker også forskjellene mellom kjønnene: 8

Kvinner er som oftest knyttet til tradisjonell økonomi, og kan derfor være mer sårbare når samfunnet forandrer seg. Disse endringene utfordrer diakonien. På det politiske området virker det som om nasjonale og internasjonale institusjoner ikke er nok for å overvåke og regulere flernasjonale selskaper til beste for alle. På den annen side kan kommunikasjonsteknologien resultere i ny kunnskap, mens vitenskapelige fremskritt innen for eksempel medisin har gitt selv de fattigste blant de fattige et bedre liv (s. 13). Kjernepunktet er tilgjengelighet: Hvis ikke staten og det internasjonale samfunn spiller en aktiv rolle her, kan ny teknologi øke gapet mellom de rikeste og de fattigste. På det kulturelle området er forbrukersamfunn og homogene kulturer uunngåelige effekter av teknologiske fremskritt. På den annen side ser vi stadig flere og sterkere uttrykk for motstand mot kulturell ensretting. Noe av dette er sunt. Verre er det at mange land står overfor en økende nasjonalisme som også omfatter fremmedfrykt og negative holdninger til utlendinger. Et område der det er et åpenbart behov for endring, er synet på våre økonomiske systemer. For det første har finanskapitalen vokst både i størrelse og politisk innflytelse, også etter at vi alle har vært vitne til de ødeleggende følgene av finanskrisen i 2008 09. Kapital skal brukes til menneskers beste, ikke til spekulasjon, svindel og grådighet. For det andre gir vektleggingen av brutto nasjonalprodukt (BNP) som mål på fremgang et feilaktig inntrykk av forbedringer. Tapping av naturressurser på en måte som fører til at planter, dyr og mennesker ikke lenger har mulighet til å leve av den ødelagte jorden, utgjør en betydelig og kortsiktig innsprøytning i BNP. Samtidig er omsorg for medmennesker utelatt fra nasjonalproduktet slik omsorg omsettes jo ikke i markedet. Kort sagt: For å bekrefte menneskers verdighet og kjempe for rettferdighet må det skje en endring i både mentalitet og atferd både hos de mektige og hos mennesker uten makt. Kirker bør arbeide for og oppfordre til forvandling og endring, ikke bare utvikling. Den økonomiske krisen har ikke svekket grådigheten i finanssektoren; det viser at man må legge vekt på endring av strukturer og forvandling av menneskers sinn samtidig. Ethvert menneskeskapt system er summen av menneskers beslutninger, og ethvert system mennesker har bygd opp, kan også endres av mennesker. For å få fram nødvendig forandring og forvandling, må alle personer med makt bli holdt ansvarlig for sine handlinger. Verden har i vid forstand nok ressurser til å møte alle menneskers grunnleggende behov. Den profetiske diakoniens oppdrag er å reise slike kritiske spørsmål i lys av Guds ord (s. 81 83). Spørsmål 1. Hva slags endring og forvandling lengter du etter når du tenker igjennom disse problemstillingene? 2. Hvordan bidrar det diakonale arbeidet i din kirke eller menighet til endringsprosesser? (jmf. Plan for diakoni - Dnk, s. 21-24; Diakoniplan for Metodistkirken i Norge, s. 7-11; 20-21). 9

3. Diakonien har et kall til å være profetisk og styrke de marginalisertes stemme. Hvordan oppfatter du dette kallet i den sammenhengen du står i? Kan diakonale handlinger være et svar? Les i Bibelen: Romerbrevet 12,1 og Lukas 19,1 9 Forsoning For kristne er forsoning først og fremst de gode nyhetene om det Gud har gjort i Jesus Kristus. Gjennom dette har vi del i et håp ingen kan ta fra oss. Det gir oss styrke til å leve våre liv, til å tjene og til å forplikte oss på oppdraget: Å ta del i Guds forsoningstjeneste som helbreder verden (s. 44 45). Dette oppdraget har flere dimensjoner. Verden plages i dag av mange former for vold og konflikt. Brutte relasjoner må bygges opp igjen. Jorden og økosystemet er truet. Vi trenger forsoning på minst tre plan: som enkeltpersoner, på internasjonalt og nasjonalt plan, og på økologisk plan. I noen situasjoner er alle tre nivåer flettet i hverandre. Det er behov for å gripe inn på ulike måter. Vi trenger alle forsoning i våre daglige liv i forholdet til Gud, oss selv og andre mennesker. Jesus er vårt forbilde for forsoning gjennom sine ord og handlinger, i måten han personifiserte forsoning på, ved sitt betingelsesløse nærvær blant de fattige, sitt profetiske forsvar for de utstøtte og sine helbredende gjerninger. Menneskers liv ble forvandlet. De ble satt fri og myndiggjort til et nytt liv. Når vi studerer det Jesus gjorde for å forsone og sette fri, ser vi hvordan det påvirket folks sosiale situasjon. Marginaliserte ble inkludert, de som levde med skam, fikk 10

erfare ubetinget kjærlighet og tilgivelse (s. 25 26). På hvilken måte kan vi, som kristne og som kirker, ta del i forsoningens tjeneste, forsoningsdiakoni, i vår verden i dag? Det finnes mange eksempler på diakonale aktører som jobber med fredsmekling i konfliktområder. Etter apartheidregimet i Sør-Afrika satte president Mandela ned Sannhets- og forsoningskommisjonen. Den fikk i oppdrag å fortelle hva som faktisk hadde foregått i årene som lå bak for å kunne oppnå forsoning og helbrede sår. I dype konflikter krever forsoning en lang prosess. De misbruktes historier må få komme fram og bli hørt, og hele samfunnet trenger forvandling. Dette er i tråd med den kristne tanken om forsoning. Den fører aldri folk tilbake dit de var før. Forsoning fører mennesker til et nytt sted. Forsoning myndiggjør oss til nye relasjoner og nytt ansvar (s. 45). En slik prosess må gjennom mange stadier, og hvert av dem er like viktig: erkjennelse - anger - gjenoppretting - forsoning. I situasjoner med vold og undertrykkelse må ofrene kjenne seg fri til å fortelle sannheten. Det trengs trygge arenaer og tålmodighet og vilje til å lytte til andres historie. Diakoniens kontekst samfunnets behov og utfordringer vil alltid variere. I noen områder i verden er det ingen åpen voldelig konflikt. Her er kanskje behovet for forsoning mindre synlig, men ikke desto mindre påtrengende. Mange mennesker strever med livet. Relasjoner går i stykker, og moderne livsstil fjerner folk fra familiebånd og verdier som gir livet mening. Forsoningsdiakonien utfordres også av slike erfaringer. Hvordan møte postmoderne individualisme med dens sår og søken etter et meningsfullt liv? Det moderne samfunnet legger ofte vekt på verdier som å lykkes, være vakker og rik. I noen sammenhenger er dette målestokken vi måles med. Den holder oss fanget i jakten på noe vi kanskje aldri vil kunne oppnå. Kirkens evangelium, slik vi har mottatt det gjennom Guds betingelsesløse kjærlighet og forsoning i Jesus Kristus, er livgivende på mer enn én måte. Det handler om Guds nåde som helbreder våre liv, verdier og vår sårede selvfølelse. Dette hjelper oss å overleve og se at vi ikke trenger å få alle våre personlige drømmer oppfylt. Å være forsont betyr å være i stand til å finne sitt sted og forstå livet slik det er, med alle livets utsikter og muligheter. Klimaendringer og truslene mot et sårbart økosystem er en relativt ny utfordring for verden og samfunnet. Vi er i ferd med å oppdage behovet for forsoning med selve skaperverket. De menneskene som er mest utsatt for forandringene i klodens klima, er i dag de mest sårbare av alle. De lever uten tilstrekkelige muligheter til å beskytte seg selv. Vi må alle ta ansvar for denne uretten. Vi trenger å innse alvoret i situasjonen, arbeide for bærekraftig utvikling og en annerledes måte å leve på. Til slutt må vi være ærlige og snakke sant om det faktum at kirken selv altfor ofte har vært involvert i konflikter og har bidratt til mistenksomhet, fordommer, ja, til og med hat. Makt er blitt misbrukt, og vi har ikke levd etter kjærlighetsbudet. Slike innrømmelser bør ikke føre til passivitet, men skulle heller være en pådriver for at diakonien i enda større grad engasjerer seg for forsoning, for nye og bedre relasjoner, både i kirken og i samfunnet. 11

Spørsmål 1. Gi eksempler på hvordan diakonien involverer seg i forsoning både fra din egen kirke og fra søsterkirker du kjenner til. Har kirken en tydelig rolle i slikt arbeid, og hvordan kan den komme til uttrykk? 2. Mange lever med vold som en daglig erfaring selv om volden kan ha ulike former og i noen tilfeller holdes unna offentligheten. Gi eksempler på vold i din kontekst. Kan kirken kjempe mot denne volden? På hvilken måte kan diakoni fremme rettferdighet, menneskeverd og fred? 3. Mennesker lider når relasjoner ryker. Hvordan kan diakonalt arbeid støtte opp om personer og familier som opplever vanskeligheter? Les i Bibelen: Matteus 5,23 26 og 2. Korinterbrev 5,18 20 Myndiggjøring Myndiggjøring som diakonalt begrep bygger på den bibelske skapelsesforståelsen: Hvert eneste menneske er skapt i Guds bilde, med evner og anlegg, uavhengig av den sosiale situasjonen det befinner seg i. Dette betyr at kirken alltid må se etter muligheter for å hjelpe dem som er i nød, så de kan gjenvinne sin menneskelige verdighet ved å ta kontroll over sine egne liv. De som er i nød, er ikke bare de materielt, økonomisk og sosialt fattige, men også mennesker som trenger hjelp med emosjonelle, relasjonelle, mentale og åndelige behov. 12

Myndiggjøring i bibelsk betydning vil alltid gjenspeile Jesu ord: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner like til jordens ender» (Apg 1,8). Her handler myndiggjøring om at Gud gir mennesker del i sin makt ved å utruste dem til å delta i det Gud gjør i verden. Gud myndiggjør den enkelte kristne og hele kirken gjennom Den hellige ånds ledelse og ved å gi de åndelige gaver som er nødvendige for å gi evangeliet videre. I dåpen gir Den hellige ånd oss kraft og myndighet. I pakt med en gammel tradisjon i kirken får den døpte ofte et tent lys. Det skal minne både den døpte og hele menigheten om Jesu ord til disiplene: «Dere er verdens lys! Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5,14 16) (s. 45 47, 26 27). De døpte er «diakonifolket» myndiggjort og utrustet til å vise Guds kjærlighet ved å elske hverandre. Kirken er ikke delt inn mennesker med og uten makt. Ingen skal utøve makt over andre, og ubalanse i maktforhold er noe det alltid må ryddes kritisk opp i. Det er perioder i livet der vi har evne og mulighet til å gi; andre tider trenger vi å ta imot. Gjensidighet er et nøkkelord. Livsbetingelsene er ulike, mulighetene til forandring forskjellige. Omsorg og nestekjærlighet er basert på gjensidighet, likeverd og respekt for den andres integritet. Når kirken følger Jesu vei, nyter den godt av at medlemmene gjensidig myndiggjør hverandre en myndiggjøring som strømmer ut fra Den treenige Guds nærvær. Diakonien bør hele tiden stille spørsmål om maktforholdene, ikke bare i samfunnet og i relasjonene mellom de som hjelper og de som blir hjulpet, men også når det gjelder diakonal praksis og hvordan makt blir etablert og levd ut i kirkens liv. Spørsmålet om hvem som har makt, blir altfor ofte dysset ned i kirken. Det trenges mot nok til å skjære igjennom når relasjoner ikke er i balanse, for eksempel mellom sosiale grupper, mellom kvinner og menn, eller mellom generasjoner. Myndiggjøring i diakonalt arbeid handler både om den utrustningen Den hellige ånd gir, og om metodene vi benytter som diakonale medarbeidere. Men begrepet myndiggjøring brukes ikke bare innen diakoni. Ordet er i dag mye brukt i ulike typer sosialt arbeid og andre former for hjelpearbeid, fordi det får fram at man sikter mot medvirkning og gjensidighet i tiltakene man er engasjert i. Det bekrefter også hvert enkelt menneskes verdighet, verdi og rett til å være et aktivt subjekt som bidrar til å forme en bedre fremtid for seg og sine omgivelser. Myndiggjøring er en viktig strategi når folk ofte holdes utenfor og ikke slipper til i kirke og samfunn. I mange tilfeller skyldes dette utestengningsmekanismer som rettferdiggjør fordommer med den følge at lidelsen øker hos dem som allerede er marginalisert. Å inkludere mennesker er en grunnverdi i alt diakonalt arbeid (s. 30 31). Inkludering handler om brobygging og om å bygge relasjoner mellom mennesker. I klassisk gresk viser ordet diakoni til oppdraget med å megle, gå imellom, være budbringer eller til og med ambassadør med mandat til å gjenopprette relasjoner, helbrede og forsone. Slike oppdrag krever ofte evne til å være tålmodig og diplomatisk. Likevel kan ikke den som går imellom, forholde seg taus. Det er også situasjoner der kommunikasjonen må være modig, profetisk, ta til orde for at lidende skal bli hørt og lyttet til! 13

Spørsmål 1. Gi eksempler på utestengningsmekanismer og maktforhold i din egen sammenheng. Har du eksempler der også kirken oppleves ekskluderende? Hvordan kan slike mekanismer bli avslørt og erstattet av inkludering? Hvordan tolke og praktisere myndiggjøring gjennom diakonale tiltak der du hører til? 2. I diakonien er myndiggjøring grunnleggende knyttet til Den hellige ånds gjerning. Hvordan gjenspeiles dette i din kirke/menighet i gudstjenesteliv og spiritualitet? 3. I Latin-Amerika har diakoniarbeidere supplert myndiggjøring med et parallelt begrep, nemlig verbet «verdiggjøre» (dignificar). Diskuter hvordan dette ordet kan gi ekstra perspektiver til myndiggjøringsbegrepet. 4. Det finnes utallige situasjoner som kaller på diakonal brobygging. Snakk om hvilke konkrete initiativer som venter på dere. I hvilke situasjoner er dere som kirke og menighet utfordret til å heve stemmen på vegne av de tause og lidende? Les i Bibelen: Apostlenes gjerninger 2 og Johannes 4,7 26 14

Fjerde tema Handling og aktører Diakoni er handling. Det betyr mange mennesker i aktivitet og samarbeid på ulike nivåer. De senere årene har det sivile samfunn vokst fram som en viktig arena for å fremme folkelig medvirkning og sosial endring. Kirker og trosbaserte organisasjoner er viktige aktører i det sivile samfunn (s. 62 63). Kirken blir beskrevet som Kristi kropp. Denne beskrivelsen forteller at vi er grunnleggende relatert til hverandre, at vi er avhengig av hverandre, men også at vi er sterke sammen, selv når vi opplever at vi er sårbare. Med en slik identitet er hver eneste kristen kalt til handling i sivilsamfunnet. Her har kirke og menighet en reell mulighet til å spille en konstruktiv rolle og involvere seg i viktige saker i samfunnet. Det finnes mange eksempler på diakonale initiativer som er blitt banebrytende forbilder på samfunnsansvar. Dette har å gjøre med en grunnleggende overbevisning om at diakonien ikke kan ta ansvar for alle menneskelige og sosiale utfordringer alene, men bør bygge allianser med alle mennesker av god vilje. Det sivile samfunn byr på gode arenaer for nettverksbygging og kommunikasjon, og det er viktig at diakonale aktører utforsker denne muligheten og trekker arbeidet sitt inn i denne bredere konteksten for samfunnsengasjement. Arbeid i det sivile samfunn gir også muligheter til å drive offentlig påvirkning og tale undertryktes sak (advocacy). I tilfeller der diakonal virksomhet ikke er i stand til å vie tilstrekkelig oppmerksomhet til saker som handler om rettferdighet, er det ikke bare nyttig, men helt nødvendig å ha nære bånd til andre aktører. I enkelte land har tidligere erfaringer skapt dyp mistillit til politiske autoriteter. Andre steder er det ulykkeligvis kirken som har skapt mistillit blant folk. I diakonien ligger det en ny mulighet der tillit kan bygges skritt for skritt av mennesker som gjør en innsats for samfunnets beste. I nye kontekster kan det skapes nye allianser, fortrinnsvis med likesinnede aktører. Dialogen med offentlige myndigheter kan få større tyngde når folk handler sammen, og når de gjør det, kan også kvaliteten på arbeidet bli bedre, mer bærekraftig, og bidra til den offentlige samtalen i et land. Samtidig vil det synliggjøre hva kirkene og deres diakonale arbeid er opptatt av. Kommunikasjon er viktig, og ærlighet om ubalanse i maktforhold bør være en del av dialogen. God ledelse og gode arbeidsmetoder er nødvendig av hensyn til oppgavene som skal utføres. Like viktig er det å analysere kjønnsroller i diakonalt arbeid, både i et trosperspektiv og som et rettighetsspørsmål. Diakonien understreker at kvinner og menn er skapt i Guds bilde, døpt til likeverdig fellesskap og utrustet av Den hellige ånd til jevnbyrdig ansvar for hele Guds skaperverk. I denne prosessen kan det være nyttig å tenke igjennom hvordan kvinner og menn kan stå sammen i det diakonale arbeidet. Diakonien har mange aktører. De fleste av dem er anonyme. De betrakter det de gjør som noe helt naturlig og riktig i møte med lidelse, nød eller urett. Slik er det 15

særlig når det gjelder det vi ofte beskriver som individuell diakoni. Men også innen andre former for diakonal virksomhet er det vanlig at det er mange flere mennesker involvert enn dem som har direkte ansvar. Det bør være en prioritert oppgave å synliggjøre mennesker som engasjerer seg i slik tjeneste, ikke bare for å verdsette deres innsats, men også for å oppmuntre andre til å følge deres eksempel. Det er ingen tvil om at flere kunne tenke seg å bli involvert i diakonalt arbeid hvis de bare fikk sjansen. Kvinner har alltid spilt en nøkkelrolle i diakonal virksomhet, og det er ganske vanlig at det er flere kvinner enn menn engasjert både som frivillige og ansatte. De burde også være godt representert når beslutninger blir tatt. Gjensidig ansvarlighet og tillit (accountability) blir ofte holdt fram som en grunnleggende verdi i internasjonal diakoni. Det handler om en praksis der man opptrer ansvarlig og kan stole på hverandre, som for eksempel i et samarbeid mellom to eller flere partnere (s. 65). Denne gjensidige ansvarligheten består vanligvis av to nøkkelkomponenter: å kunne gjøre rede for det man gjør og å kunne gjennomføre det. Den første gjelder plikten til å begrunne beslutninger og handlinger, den andre evnen til å sikre at tiltak man er blitt enige om, faktisk blir utført. Når man står gjensidig til ansvar for hverandre, gir det alle samarbeidspartnere lik rett til å holde den andre ansvarlig for å levere det de har gitt løfte om. I virkeligheten er ikke dette alltid tilfelle. Det vil ofte være asymmetri i forholdet mellom partene. Tradisjonelle giver mottaker-relasjoner fører med seg en ubalanse i makt og beslutningsmyndighet, og bør gjøres til gjenstand for kritiske spørsmål, spesielt i diakonalt arbeid. På den annen side må det understrekes sterkt at ledelseskompetanse og effektive arbeidsmåter er avgjørende for all diakoni. Uten slik kompetanse der det å kunne stole på hverandre er en integrert del, vil ikke en gang de beste intensjoner kunne omsettes i solid og ansvarlig praksis. (Les Retningslinjer for diakonal atferd (s. 91 93) for en videre drøfting av dette.) Spørsmål 1. Å bygge nettverk holdes fram som en viktig metode i det diakonale arbeidet. Hvordan er det diakonale arbeidet dere driver, knyttet sammen med aktører fra andre grupper, organisasjoner, kirker eller statlige strukturer? 2. Hvilke erfaringer har dere med gjensidig ansvarlighet og tillit (accountability) i diakonal praksis? Hvilke forbedringer trengs, og hvordan kan de virkeliggjøres? 3. Tenk igjennom retningslinjene for diakoni og diskuter dem. Hva er for tiden aller viktigst hos dere, i den sammenhengen dere lever i? Les i Bibelen 1. Peters brev 4,8 10 og Galaterbrevet 6,2. 16

Femte tema Håp Vi har alle opplevd håp. Til tider virker håpet tapt, andre ganger er vi fulle av håp. Håp er givende og stimulerende. Det oppmuntrer oss til å gå videre selv om livet er vanskelig. Mange mennesker tror til tider at livssituasjonen er håpløs, og det kan være situasjoner som gir god grunn til å mene at håpet er ute. Dette kan føre til en form for håpløshet som faktisk kan ha en sentrifugal virkning og skape en håpløshetsspiral. I mange tilfeller sender håpløsheten dem som er fanget av denne tankegangen, enda lenger ut mot samfunnets ytterkanter. Marginalisering må ofte betraktes som en flerdimensjonal erfaring, der den personlige dimensjonen viser seg i tendensen til at den tar selvfølelsen fra folk. Når denne negative kraften lykkes, blir mennesker stigmatisert og ofte brakt til taushet. Disse utestengningsmekanismene blir ofte forsvart på et sosialt plan, også når de er grunnleggende urettferdige. I slike situasjoner er det diakoniens mandat å holde fram håpstegnene, se og fortelle om hva som skjer. Diakonien kan bidra til å skape håpsspiraler, både i menneskers tankegang og gjennom konkret handling (s. 19 21). Troen vår sier oss at i Kristus har vi alle håp, også i mørke tider. Det er selvsagt svært ensidig å beskrive virkeligheten som håpløs. Heldigvis opplever de fleste mennesker livet atskillig rikere enn det som presenteres i en håpløshetsspiral. La oss derfor alltid se etter håpstegn! Folk erfarer kjærlighet, godhet og relasjoner som gir grunn til håp og fremtidstro. Bordet er et slikt tegn: Det samler, forsoner, forvandler og myndiggjør (s. 31 34). Dette former en spiritualitet som ser Guds nærvær i hverdagslivet på en måte som lover fremtid og håp for mennesker som lider og marginaliseres (s. 37 38). I denne sammenhengen, blant søstre og brødre i Kristi kjærlighet, kan omsorg og kamp for rettferdighet bli virkelighet. Erfaringen viser også at det er mulig å bryte håpløshetsspiralen med kraften i ubuntu. Erkebiskop Desmond Tutu beskriver dette som å være trygg på seg selv fordi man vet at man tilhører et større hele. Denne identiteten kan man forestille seg som en spiral, der relasjonene er knyttet sammen på en måte som alltid åpner seg og inkluderer andre. Nelson Mandela forklarte en gang ubuntu slik: «En som er på reise gjennom et land, kan stanse i en landsby og trenger ikke spørre om mat eller vann. Så snart han stanser, vil folk gi ham mat og varte ham opp. Dette er ett aspekt ved ubuntu, men begrepet har også andre aspekter. Ubuntu betyr ikke at folk ikke skal ta tak i sitt eget liv. Spørsmålet er: Har du tenkt å gjøre dette for at fellesskapet omkring deg skal utvikle seg til det bedre?» Dette får fram hvor viktig og løfterikt det er å være knyttet sammen med andre på en måte som kontinuerlig holder håpet oppe. Vi kan kanskje forklare det som å holde sammen, dele øyeblikket og sammen oppdage håpstegnene. Følgende diagram, som viser en håpsspiral, kan være en nyttig illustrasjon: 17

Utgangspunktet er at menneskelig verdighet kommer til uttrykk og blir bekreftet i flere ulike dimensjoner, og i relasjonene mellom dem. Det er dette som former et fellesskap, og det er slik man erfarer fellesskapsverdiene. Den politiske dimensjonen viser til det faktum at politisk liv er avhengig av borgere som gir uttrykk for sitt håp og sine visjoner om fremtiden. De mange sosiale bevegelsene som preger det sivile samfunn, er eksempler på dette. De har kraft til å styrke demokratiet nedenfra og bidra til politiske prosesser der folk kan delta. Dette knytter an til den ideologiske dimensjonen som definerer det sanne, gode og rette. Her kommer folk med sine bidrag til å fremme solidaritet, rettferdighet, fred og omsorg for skaperverket ut fra eget livssyn og egne verdier. Den sosiale dimensjonen dreier seg om å skape et inkluderende rom der alle kan medvirke på egne premisser i kraft av egen identitet og engasjement. I et inkluderende fellesskap representerer ulikheter et mangfold av muligheter. Møter mellom mennesker i sterke og svake maktposisjoner fører ikke nødvendigvis til harmoni, men gir i det minste begge parter en mulighet til å fortelle og lytte. De mange dimensjonene ved virkeligheten er selvsagt langt mer komplekse enn denne illustrasjonen viser. Kompleksitet preget også de ulike dimensjonene. Dette hindrer til tider endringsarbeid. Til tross for dette: Veikart har alltid vært viktige for mennesker på reise. Håpet trenger gode kart, og kanskje dere som leser dette kan prøve å lage et ut fra egen kontekst. Det avgjørende spørsmålet er om håpet, som en dyp lengsel hos alle mennesker etter at noe bedre skal skje, er forankret i vår verdighet som skapt av Gud. Vi har alle sett håp bli virkelighet, slik mange fortellinger vitner om det: Et familiemedlem kommer seg etter alvorlig sykdom, et felles problem blir løst ved felles anstrengelser, undertrykte mennesker oppnår frihet. I slike tilfeller ser vi håpsspiraler gi styrke til en sammensatt virkelighet, med dens politiske, ideologiske og sosiale dimensjoner. Diakonien utfordres av håpløshetsspiraler og forsøker gjennom praktisk handling å styrke håpsspiraler. 18

Som håpstegn er diakonale handlinger alltid dypt forankret i de gode nyhetene kirken har fått i oppdrag å forkynne. Diakoni og forkynnelse trenger hverandre for å peke på håpet. Ikke desto mindre trenger vi å tenke nøye gjennom forholdet er mellom diakonien og forkynnelsen. Det krever visdom, slik at begge deler bevarer sin identitet (s. 84 88). Spørsmål 1. Er «håpsspiralen» relevant i deres sammenheng? Hvordan vil du bruke den til å tolke situasjonen du lever i? 2. Hvordan henger diakonien etter din erfaring sammen med gudstjenesteliv og spiritualitet? Hvordan skulle du ønske at denne sammenhengen kunne utvikles? 3. Hva ser du som forkynnelsens rolle og funksjon i kirkens oppdrag? Hva ser du som diakoniens rolle og funksjon i kirkens oppdrag? Hvordan oppfatter du forholdet mellom forkynnelse og diakoni? Les i Bibelen 1. Peters brev 1,3 5 og Jobs bok 36,5 7 samt 12,11 13 19

Sjette tema Å forberede seg til tjeneste Diakonal handling er en bevisst innsats i møte med andres behov og sårbarhet og for å fremme andres rettigheter. Et så viktig arbeid fortjener å bli gjort med kvalitet, og at alle involverte, både ansatte fagfolk og frivillige medarbeidere, forbereder seg grundig. Hvordan kan denne kvaliteten vise seg i diakonalt arbeid, ikke bare i hva man gjør, men også i hvordan det blir gjort? Det er nødvendig å tenke igjennom diakoniens grunnleggende verdier og forstå hvordan disse kan virkeliggjøres i konkret handling (s. 90 92). Det hører til diakoniens innerste vesen at dens vertikale og horisontale dimensjon ikke kan skilles fra hverandre. Den virkelige testen på diakonal handling består i måten disse to dimensjonene holdes sammen på, uten atskillelse og uten vilkårlig sammenblanding. Diakonal handling må alltid være beredt til å gjøre regnskap for sin trosbaserte identitet. Samtidig er den betingelsesløs og respekterer hvert enkelt menneskes integritet og frihet til å gi uttrykk for og leve ut sin tro ut fra egen overbevisning og tradisjon. Diakonal handling er meningsfull i seg selv. Hvordan en forbereder seg til diakonal tjeneste, varierer fra kirke til kirke. Mange kirker uttrykker et ønske om å etablere opplæring og utdanning i diakoni, mens andre kirker allerede har samlet erfaringer med denne typen opplæring som de kan dele med andre. All opplæring bør innarbeide det grunnleggende prinsippet at diakonalt arbeid består i mer enn veldedighet. Som Guds folk lever vi i et gjensidig forhold til hverandre, og hver og en av oss er kalt til å være subjekt i sitt eget liv. Ingen må bli behandlet som et objekt av andre. Derfor må vi avvise holdninger og praksis som skiller mellom «oss: hjelperne» og «dem: de hjelpeløse». Vi må være klar over og verdsette at alle lokalsamfunn har visdom, gaver og evner som bidrar til diakonal innsats i et gjensidig forhold. Mange lokalsamfunn har for eksempel gjort viktige erfaringer ved å invitere mennesker med hiv og aids inn i arbeidet med disse utfordringene. Da sikres et menneskelig perspektiv som kan bidra til forvandling og handling preget av medfølelse, omsorg og rettferdighet. Opplæring og utvikling av evner og ferdigheter (capacity building) er viktig på alle nivåer i diakonalt arbeid. Noen ganger betyr det også formell utdanning. Profesjonell utdanning og kompetanse er et middel til å sikre kvaliteten i organisert diakonalt arbeid, enten det gjelder diakoni på menighetsnivå eller innenfor diakonale institusjoner. Helt siden de første av disse institusjonene ble etablert på 1800-tallet, har utdanning vært en integrert del av arbeidet. Disse skolene spiller fremdeles en viktig rolle i å holde fram og holde oppe diakonale anliggender i kirke og samfunn, i utdannelse og forskning. Fra begynnelsen var utdanningen tverrfaglig. Diakonisser ble utdannet som sykepleiere, men fikk også grundig teologisk opplæring. Dette blir ofte omtalt som «dobbel kvalifikasjon». 20

Mange kirker har bevart denne tradisjonen med å legge vekt på en tverrfaglig tilnærming i diakoniutdanningen. I forberedelsen til et yrke som diakon har de kombinert utdanning i helsefag, sosialarbeid eller undervisning med teologiske og diakonale fag. Noen lutherske kirker har opprettet diakonatet som en side ved sin kirkes tjenesteordning. I noen kirker (Sverige og Brasil, for eksempel) er diakonen anerkjent som en integrert del av den ordinerte tjenesten, noe som betyr at diakonen kan ordineres på samme måte som en prest. Et grunnleggende argument for dette er at kirkens diakonale identitet og oppdrag krever lederskap og kompetanse, en rolle man forventer at diakonen inntar. Noen grunnelementer i all opplæring av frivillige og fagfolk: Gode strukturer for å forberede seg. Erfaring har vist at arbeidet utføres langt bedre hvis de som har ansvar for det, er godt forberedt. Forberedelse går blant annet ut på å lytte til andres erfaring, analysere utfordringen i dens bredere sosiale, kulturelle og politiske kontekst, samt å identifisere styrker og muligheter. Praktisk øvelse er viktig. Diakonal praksis består i handling. «Lære ved å gjøre» er et gammel og velprøvd pedagogisk prinsipp. Noen ganger kan det være mulig å få en praksisperiode der man følger og assisterer en person som allerede arbeider innenfor diakoni. Modellæring eller å ha en personlig veileder er andre viktige måter å lære på sammen. Noen ganger trenger vi å øve oss før vi møter virkelige situasjoner. Rollespill setter lett samtalen i gang. Dette er en god metode for å teste ut hvordan ting kan gjøres, for eksempel besøke en syk eller ensom person, eller en som sitter i fengsel, eller hvordan man skal opptre når det skjer en ulykke. En annen metode kan være å danne små team som arbeider sammen og evaluere hverandres innsats. Evaluering er viktig for å kunne vurdere og forbedre løpende tiltak. Det er også en måte å gjøre hverandre gjensidig ansvarlige på. Evaluering bør være en kontinuerlig prosess. Hva fungerer, hva fungerer ikke? Hvor er styrkene og hva er svakhetene? Hvordan kan vi øke kvaliteten på det som blir gjort, skape endring i holdning og handling? Og: Det er viktig alltid å huske at «forandring tar tid». Spørsmål 1. Hvordan blir opplæring i diakoni håndtert i din kirke/menighet? Hvilke forbedringer trengs, og hvordan kan de settes ut i praksis? 2. Hvordan oppfatter du de fagutdannedes rolle i det diakonale arbeidet? Ser du noen nytte i en ordnet diakonal tjeneste i kirken? 21

3. Hvordan henger etter din erfaring de ulike uttrykkene for diakoni sammen? Hva er styrkene og hva er svakhetene i forholdet mellom dem? Les i Bibelen Matteus 7,24 27 og Markus 4,1-20. Til slutt Retningslinjer for hvordan man skal arbeide og opptre (codes of conduct) inneholder vanligvis prinsipper, verdier, standarder og atferdsregler som en veiledning for de ansatte i en organisasjon, i deres daglige arbeid. Et godt eksempel på slike retningslinjer finner du på side 92. Diakonalt arbeid bør tilstrebe et tilsvarende kvalitetsnivå og følgelig gi sin tilslutning til slike retningslinjer. På side 92 93 ser du hvordan Addis Abeba-konsultasjonen satte sammen elementer man mente var avgjørende for en felles forståelse av diakoni. Diskuter disse elementene og se om dere er enig i dem. 22