En filosofisk kjærlighetshistorie 2: den jødisk/kristne tradisjonen Ikke mitt spesialområde! Derfor: mange lange sitater og ubesvarte spørsmål 1
Fra sist: kjærlighet er det som binder mennesker og verden sammen i vennskap og samfunn Sammenbindingen skjer i form av to aktiviteter, nemlig eros og filia 2
Eros er trengende, en rastløs jakt på det man mangler eller har mistet Filia er mer nytende, et vedvarende, gjensidig vennskap mellom likesinnede 3
Ikke nødvendigvis en motsetning mellom de to aktivitetene Men hva med Gud? Zeus er gjenstand for frykt og smisking, ikke kjærlighet 4
Og hva med moral? «Måtehold i alt!» Men kjærlighet er hverken kilde til eller gjenstand for moral, ifølge grekerne I den jødiske tradisjonen, derimot, er det guddommelige og det moralske aspektet av kjærligheten sentralt 5
(1) Kjærlighet til Gud Du skal frykte Herren din Gud så lenge du lever, og holde alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg, både du og din sønn og din sønnesønn, og du skal få et langt liv. Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. (5. Mos. 6, 2 5) Kjærligheten til Gud er intens, og knyttet til frykt og underkastelse 6
(2) Kjærlighet som kilde til moral Du skal ikke gå rundt og baktale ditt eget folk. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren. Du skal ikke bære hat til din bror i hjertet, men du skal tale landsmannen din til rette, så du ikke fører synd over deg for hans skyld. Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til landsmennene dine, men du skal elske din neste som deg selv. (3. Mos. 19, 16 18) Kjærlighet til andre mennesker er mer nøktern, knyttet til hverdagslivet 7
Dette reiser noen spørsmål For det første: er det ikke en forbindelse mellom de to formene for kjærlighet? 8
Kanskje (i) du har plikt til å elske andre mennesker fordi alle er skapt i Guds bilde? Eller kanskje (ii) du viser din kjærlighet til Gud gjennom å elske andre mennesker? 9
Jeg vet ikke om (i) eller (ii) er riktig Vi kan også spørre: hvem er «din neste» som du skal elske? 10
Alle naboene dine? Eller alle jøder? Eller alle mennesker? Eller Igjen: jeg vet ikke svaret 11
Uansett: merk at den jødiske tradisjonen er positiv til både eros og filia Med andre ord: ingen streng seksualmoral husk f.eks. Høysangen 12
og vekt på vennskap (May nevner David og Jonatan, og Rut og Noomi) Alle disse formene for kjærlighet gjengis med agape i den greske oversettelsen av Det gamle testamentet, den såkalte Septuaginta 13
Det betyr at kjærlighet i jødisk tradisjon er veldig omfattende og inkluderende Men kanskje vi kan peke ut tre særtrekk, i kontrast til gresk/romersk tradisjon (May 2011, 18 19) 14
(1) Å elske er guddommelig i den forstand at kjærlighetens objekt i ytterste konsekvens er Gud selv (2) Å elske er en guddommelig aktivitet i den forstand at det å elske er å etterligne Gud 15
(3) Kjærlighet får derfor en dypt moralsk betydning: det er vår plikt å elske Jeg er, som sagt, usikker på hvorfor det siste følger av de to første 16
Kontrasten til Det nye testamentet er ikke så veldig stor, ifølge May Men i senere kristen tradisjon trekkes det ofte et skarpt skille mellom agape og eros 17
Hvordan ble det slik? May tegner opp en utvikling I de tre eldste evangeliene sier ikke Jesus så mye nytt om kjærlighet 18
Jesus om kjærlighet: En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Markus 12, 29 31) Hos Paulus og i Johannes finner vi derimot en litt ny og veldig ambisiøs tankegang 19
Johannes om kjærlighet: Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. (1 Joh. 4, 7 11) Vi kan kanskje si: dette er kjærlighet som virkelighetens kjerne («Gud er kjærlighet») og som vår kilde til innsikt 20
Paulus om kjærlighet: Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. (1. Kor, 13. 2 7) Vi kan kanskje si: dette er kjærlighet som moralens kjerne og som vår kilde til godhet 21
Videre belegg for denne tolkningen: [D]isse budene du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. (Rom. 13, 8 9) Sammenlagt får vi omtrent: «Virkeligheten er moralsk, og kjærligheten er dens kjerne» 22
Denne nye tankegangen er ennå ikke så eros fiendtlig, i hvert fall ifølge May Men når vi kommer til Augustin (ca. år 400) er eros blitt syndig, i likhet med alt annet kroppslig 23
Augustin skiller skarpt mellom caritas og cupiditas ( «omsorgskjærlighet» og «begjærskjærlighet») Det svarer omtrent til Platons skille mellom «himmelsk og jordisk Afrodite» 24
Vi kjenner denne tankegangen (altfor godt?) fra Luther I en slik tankegang er kjærligheten ikke bare kilde til moral, men også gjenstand for moral 25
Men tilbake til Paulus: allerede for ham, ser det ut til, er kjærligheten den viktigste dyden, viktigere enn troen og håpet En filosof vil spørre: hvordan kan kjærlighet være en så viktig dyd? 26
Jeg kan se minst to problemer (1) Er det ikke sånn at vi nødvendigvis elsker noen få, mens de moralske pliktene er ment å gjelde overfor alle? 27
Med andre ord: er ikke kjærligheten partisk mens moralen er upartisk? Ingen av delene er nødvendigvis sant, tror jeg, men det kan diskuteres 28
(2) Hvordan kan vi bruke kjærligheten som et «kompass» til å orientere oss i en kompleks moralsk verden? Dette er et større problem, i mine øyne 29
Tanken er ikke, så vidt jeg kan se, at alt vi gjør, skal gjøres av kjærlighet Hva er tanken da? 30
Merk at kjærligheten kjennetegner en god vilje Ikke noe tilsvarende begrep om vilje i gresk/ romersk tradisjon 31
Husk hva Sokrates sa: «Den som vet hva som er riktig, vil gjøre det som er riktig» Augustin, derimot, sier: «Den som har en god vilje, vil tenke og handle riktig» 32
Kjærlighet som den viktigste dyden er altså ment som en kritikk av fornuften som den viktigste dyden Hva innebærer så det? 33
Sokrates mente at alt som gjøres med fornuft, gjøres på riktig måte Tilsvarende mener Augustin, så vidt jeg kan se, at alt som gjøres med kjærlighet, gjøres på riktig måte 34
Hva vil det si «å gjøre noe med kjærlighet»? Kanskje: å ha en ydmyk holdning og være uten hovmod, å anerkjenne sitt behov for nåde? 35
I så fall er Augustins teori om caritas i slekt med Platons teori om den trengende eros 36