MENNESKER UTEN SJEL Noen ganger sier vi at et hus har sjel, og forstår dermed at det har en stil og gjerne en alder, som gjør det spesielt i forhold til andre, mer alminnelige hus. Snakker vi derimot om mennesket og sjel, er det forskjellige oppfatninger om hva dette innebærer. Historikk Læren om sjelens udødelighet er like gammel som menneskeslekten. I 1 Mosebok 2:16-17, ble det første menneskepar satt på prøve. Om de brøt forbindelsen med sin skaper og opprettholder, ville døden bli følgen. «Dere kommer slett ikke til å dø!» sa slangen. Denne første løgn, som uttalelsen blir kalt, danner grunnlaget for et dualistisk syn på mennesket, og ledet etter hvert til troen på sjelevandring (reinkarnasjon), et evig brennende helvete, skjærsilden, helgendyrkelse, sjelemesser, bønn for de døde, og danner grunnlaget for spiritismen. Læren om sjelens udødelighet ble utviklet og satt i system hos egypterne. De trodde at sjelen ved døden forlot mennesket og gikk over i andre levende vesener. Balsamering av lik hadde sitt utspring i ideen om at sjelen en gang skulle gjenforenes med legemet. Det var gjennom greske filosofer som Homer, Pytagoras, Sokrates, Platon og Aristoteles at læren om sjelens udødelighet fikk fotfeste. Etter hvert kom slike tanker også inn i kirken. Tertullian (160-200) var påvirket av gnostisismen. Sammen med Origines og Clement av Alexandria var de tilhengere av læren om sjelens udødelighet. Med Augustin (354-430) ble læren om sjelens udødelighet spredt gjennom kirken, og veien lå åpen for forkynnelsen av et evig brennende helvete. Dette skapte redsel blant folk, og har ført til at mange har vendt Bibelen og Gud ryggen. Bibelen om sjelen Vi mennesker ønsker ikke å dø. Likevel er døden en realitet vi må regne med. Fordi døden er en realitet, er det naturlig at vi vil vite hva som skjer når mennesket dør. Forunderlig nok er det stadig flere som tror at vi på en eller annen måte lever videre når vi dør. Bibelen kaller døden for en fiende. Den første løgnen, om at mennesket ikke skal dø når det dør, blir trodd av mange mennesker. Om vi mennesker egentlig ikke dør, men skulle være udødelig på en mystisk måte, betyr dette i så fall at vi har evig liv i oss, og ikke kan dø. Dødelig, derimot, betyr at vi ligger under for dødens makt, og at vi er forgjengelige. Gjennom en tankegang om at vi lever videre når vi dør, en tanke som i dag primært kommer til oss gjennom filosofien og Østens religioner, har vå fått læren om sjelens udødelighet.
Men har læren om sjelens udødelighet, som de fleste kristne i dag tror på, noen forankring i Bibelens lære? For å kunne svare på dette ut fra Bibelen, må vi først se på det mystiske ordet sjel. Hva er en sjel? Har vi en sjel, og er den i så fall udødelig? I Bibelens skapelsesfortelling leser vi: «Gud Herren formet mennesket [Adam] av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket [Adam] ble til en levende sjel.» 1 Mosebok 2:7. Dette er en tekst du bør merke deg. Hva står det her? Fikk mennesket [Adam] en sjel? Etter at Skaperen hadde formet mennesket av jord lå det der ferdig, men ingenting skjedde. Idet Skaperen blåste livets ånde inn i Adams nese, «ble mennesket til en levende sjel». Allerede her kan vi konstatere at mennesket ikke fikk en sjel, men ble en levende sjel gjennom kombinasjonen av kropp og livets ånde. Motsatt prosess Hva med den motsatte prosessen? Om mennesket ble en levende sjel idet Gud blåste livets ånde inn i nesen, hva blir så mennesket når livsånden trekkes tilbake? Det må nødvendigvis bli en død sjel! Men kan sjelen dø? Er den ikke udødelig? For det første lærer Bibelen at kun Gud selv er udødelig: «... Han som alene har udødelighet...» 1 Timoteus 6:16. Ettersom Gud alene har udødelighet, er det innlysende at mennesket ikke har denne egenskapen, men Bibelen gjør det klart at målet er, at de som velger det gjennom tro på Jesus, til slutt kan få udødelighet. Likevel tror de fleste mennesker at vi fra naturens side er udødelige. «Å, jo, kroppen kan dø,» sier de, «men ikke sjelen! Vi har en udødelig sjel». Ettersom Bibelen oppmuntrer oss til å søke etter-, for om mulig å få udødelighet som en gave, er det underforstått at vi ikke allerede har denne egenskapen. Hadde vi den, ville det være absurd å stekke seg ut for å få den. Ordforklaringer Spørsmålet vi da må stille er om sjelen kan dø? «Se, alle sjeler hører meg til, både farens sjel og sønnens sjel. De tilhører meg. Den [Nefesch] som synder, han skal dø.» Esekiel 18:4. Ordet sjel i Det gamle testamente kommer fra det hebraiske ordet nefesch. Hva betyr dette ordet? Det kan bl.a. bety: Ånde, livsånde, 1 sjelen, sinnet, 2 en levende skapning som det er nefesch (liv) i. Ordet nefesch blir i Det gamle testamente oversatt til norsk med: Sjel, liv, dyr, levende, folk, hjerte, mann, menneske, lik, død (død person), hu, attrå, lyst (mord-lyst), synes om, grådig, etc. Noen ganger blir nefesch også oversatt med et pronomen som f. eks. en eller noen. I Det nye testamente kommer ordet «sjel» fra det greske psyke, som stammer fra verbet psyko og betyr bl.a.: ånder, puster, blåser. Psyke har også betydninger som: Liv, livskraft, sjel, hjerte, gemytt, sinnelag, sanselig attrå, lyst, appetitt, ånd og forstand. Med dette som bakteppe kan vi gå videre og se på noen tekster som bruker uttrykket sjel. På den måten kan 1 Sml. det greske «psyke» og det latinske «anima», det legemet lever ved = livsprinsippet (livet) som gir seg uttrykk i åndedrettet. 2 Setet for følelser og bevegelser.
vi spørre om Bibelen lærer at sjelen er noe bevisst, intelligent, noe som fortsetter å leve etter døden? La oss igjen lese fra 1 Mosebok 2:7, denne gangen fra 1985-oversettelsen: «Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning». Da mennesket fikk denne livspusten blåst inn i det livløse legemet, ble det en levnede nefesch, en levende sjel, eller som Det norske Bibelselskap helt korrekt har oversatt teksten: En levende skapning. En levende sjel er med andre ord et produkt av livets ånde (livspust = liv) og kroppen. Sjelen kan «slokne» Slår vi opp i Bibelen alle steder hvor ordene nefesch og psyke er brukt, sammen med det hebraiske roach og det tilsvarende greske pneuma, vil vi legge merke til at ikke én eneste gang i hele Bibelen finner vi det med tilføyelsen av adjektivet udødelig, eller noe annet ord med samme betydning. Den som tillegger sjelen en slik egenskap, finner ikke noen støtte for en slik tanke i Bibelen! Vi kan forsøke å illustrere dette med lyset i en elektrisk lampe. For at lampen skal lyse, trenger vi en lyspære og elektrisitet. Elektrisiteten er kraften (livsgnisten) og pæren kan sammenlignes med enheten der kraften virker. Elektrisiteten blir et bilde på livets ånde (livspust = livet). Når Guds ånde kommer inn i det livløse legemet, resulterer dette i en levende sjel (en levende skapning), eller i illustrasjonen vår; lys. Når vi slår av bryteren, eller trekker ut kontakten, slås lyset av. Hvorfor forsvinner lyset? Fordi forbindelsen med kraftkilden ble brutt. Lyset reiste ikke noe sted. Det sloknet. Da Gud skapte en menneskekropp av jordens mold, men før det fikk Guds ånde (livspust) i seg, vil det ikke være noen «elektrisitet» tilstede; ingen kraft kommer inn i legemet, som gjorde det til en levende skapning, en levende sjel. På liknende måte som med elektrisiteten og lyspæren, som til sammen gir lys, slik gjør Guds ånde kroppen til en levende sjel, en levende skapning; et menneske. Ordet «sjel» brukt på ulikt vis Har du tenkt på at vi også i dag bruker uttrykket sjel om hele mennesket? Vi sier at det «kom ikke en eneste sjel». Selvfølgelig mener vi ikke noe diffust som svevet rundt, men at det kom ikke en eneste person. Bibelen bruker uttrykket på samme måte: «Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skipet», Apostlenes gjerninger 27:37. Hva mener Paulus? Ikke noe annet enn at det var 276 levende personer, mennesker, om bord i skipet! Han snakker ikke om 276 bevisste enheter av et eller annet slag, som svevde rundt på skipet. Vet du at det samme ordet som er oversatt med «sjel», også brukes om dyr og fisk? «Og den annen engel tømte sin skål ut i havet; og det ble til blod som av en død mann, og hver levende sjel i havet døde», Åpenbaringen 16:3. Vi ser at uttrykket «sjel» ikke brukes til å beskrive en udefinerbar enhet som svever rundt, men levende vesener som ifølge denne profetien kommer til å dø.
Bibelen bruker uttrykket «sjel» i noen tilfeller for å vise til noe som mennesket har i sitt eie. Dette kan lett misforstås. Jesus brukte en gang uttrykket på denne måten: «Og frykt ikke for dem som slår legemet hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» Matteus 10:28. Brukt på denne måten, står uttrykket «sjel» for noe som mennesket har. Det er farlig å si det på denne måten, om en ikke forstår riktig hva som menes med utrykket «sjel». Mennesket har ikke en levende sjel, men mennesket er en levende sjel. Mennesket har livet! Når det her snakkes om noe som mennesket har, er det sagt i betydningen «liv». Sjelen er ifølge Bibelen ikke noe som lever videre når kroppen dør. Det er ikke noe som tenker eller er bevisst. Bibelen bruker ordet på to måter: (1) For det første sier den at vi er levende skapninger; (2) Deretter at vi som levende skapninger har liv. Når mennesket dør, trekkes kontakten til livskilden ut, elektrisiteten blir brutt, vi opphører å være en levende skapning. Den prosess vi leser om i skapelsesfortellingen blir satt i revers. Bibelen viser aldri til sjelen som noe som forlater kroppen idet døden inntreffer, eller at den lever videre uavhengig av kroppen. Hva skjer når mennesket dør? Men hva er det som skjer med mennesket når det dør? Forteller ikke Bibelen at sjelen går tilbake til Gud? Nei, den sier ikke det! Hva er det så som går tilbake til Gud? «... Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den», Predikanten 12:7. I klartekst sier Bibelen at det er ånden som går tilbake til Gud. Livsånden (livet) blir tatt tilbake. Ikke noe sted i Bibelen sies det at sjelen går tilbake til Gud! Ruach betyr: Ånd, å ånde, puste, liv, livsprinsippet; sammen med en rekke andre beslektede ord. Når teksten vår sier at «ånden (Ruach) vender tilbake til Gud, som gav den», betyr det ikke annet enn at Gud som ga oss livet, trekker det tilbake, og mennesket dør. I Salmene 146:4 sies det: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd». Det er slutt med tankevirksomheten når et menneske dør. Bibelen beskriver døden som en søvn hele 53 ganger - en ubevisst søvn inntil oppstandelsens morgen, da de som tok imot frelsens tilbud vil få udødelighet som en gave. Det som går tilbake til Gud er selve livet. At det i døden er snakk om en ubevisst tilstand, ser vi fra følgende bibeltekst: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mer i alt det som hender under solen... alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes verken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går», Predikanten 9:5-6, 10. På tross av slike klare bibeltekster, er det likevel mange som hevder at sjelen går til Gud. Bibelen lærer ikke noe slikt!
Konklusjonen blir at kombinasjonen av menneskets kropp og livsånde fra Gud, til sammen utgjør en levende skapning, en levende sjel. Bibelen er tydelig på at det finnes ikke noen sjel som lever videre uavhengig av kroppen når mennesket dør. Vi har ikke en sjel, men mennesket er en levende sjel. Karl J. Bergland