118 DE TUSEN ÅR! Tusenårsriket 20.1-3 I direkte fortsettelse av dramatikken i kap. 19, ser Johannes nå en engel komme ned fra himmelen. Det er nok ikke en vanlig eng han ser, for i tillegg til det han bringer med seg, nøkkelen til avgrunnen og en svær lenke, så må han være i besittelse av en kolossal myndighet og handlekraft. Uten noe om og men, gripes Den gamle Slangen, Satan selv. Han som har spilt jordens herre i alle tider. Nå binnes han, og engelen kaster ham i avgrunnen for tusen år. Lukker igjen med lås og segl. Nå kan vi undres på om Johannes har tenkt det samme som vi, at er det så enkelt å bli kvitt Den gamle Draken, da arbeider Gud sannelig etter en nøye utarbeidet plan, hvor hver enkelt brikke først faller på plass når tiden er inne. Her er det i alle fall ikke fysisk makt, men åndskraft, som demonstreres, og det er ikke fritt for at Salmistens ord klinger oss i øret når han sier: Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, - et menneskebarn, at du tar deg av det? (Salm. 8.5). Med dette er vi midt opp i en problematikk som gjennom tidene har framkalt sterke og motstridende meninger, nemlig tolkningen av begrepet De Tusen År. Denne tidsangivelsen, som det eneste stedet i Bibelen, kun er nevnt fire ganger, - i dette kapittel. Kjente tolkere hevder at 1000 år er en lang tid, og dette derfor må sees symbolsk. Men i forhold til at Jesus for snart 2000 år siden sa: Jeg kommer snart, tiden er nær! Ja så er 1000 år dog mindre enn snart. Ved siden av Jehovas Vitner, som i tråd med deres øvrige syn på Åpb., selvsagt har en spesiell forklaring til Tusenårsriket, så har andre samfunn også sine spesialiteter. Det er dog tolkninger, som i meget sterk grad er preget av hvordan begreper som tidsangivelser, Babylon, Dyret, Avgrunnen, Vredens dag og Dommens dag m.v., er oppfattet. Adventistene tolker rett og slett avgrunnen til å være jorden. At den i de tusen år skal stå øde og tom for mennesker, og Satan derved får seg et stusselig tusenårig opphold her uten noen å herse med, og dermed på en måte er bundet. Hertil er å si, at det for det første ikke er noe i teksten som tilsier at jorden skal stå øde og tom i denne perioden. Tvert om, vers 7 og 8 indikerer det motsatte. For det andre, hvis avgrunnen her betyr jorden, så må den bety det samme i kap.9.1-3, men det gir unektelig et underlig bilde, - i det ene tilfelle lukkes det opp, i det andre stenges det.
Forskjellige tolkninger er imidlertid også kjente fra kirkehistorien, hvor en av hovedtankene framsto etter keiser Konstantins bestemmelse om at kristendommen skulle være statens religion, (ca 285 337). Etter nesten 300 år med kristenforfølgelse, ble denne bestemmelsen ansett for å være begynnelsen på et tusenårsrike i kirkens historie. Denne hovedtanken har med litt forskjellige endringer, således bestått helt til vår tid. Augustin delte denne kirkehistoriske oppfatningen, men satte begynnelsen av perioden til Jesu seier på korset. For, i kraft av denne seier ble Satan bundet, - sier Augustin. Videre tolker han den første oppstandelsen som rent åndelig, og når Satan så, ved periodens slutt slippes løs igjen, da begynner selve trengselstiden som så avsluttes med Kristi komme og Dommens dag. Selv om denne tolkningen, som også Luther sluttet seg til, ble den katolske kirkes lære om disse tingene, så er den så full av menneskelige teorier, at det er umulig å se den i sammenheng med teksten. Det er nok å peke på, at om Satan ble bundet, - satt ut av spill på de angitte tidspunkter, så skal med andre ord også Babylon, Dyret og Antikrist iflg. Tekstsammenhengen også være borte. Slik kan vi fortsette å stille spørsmål, men ett er sikkert, så lenge tolkning og motspørsmål ikke forenes i teksten, - da er tolkningen feil ikke teksten, og feil i tolkningen må det nødvendigvis bli når tolkerne hopper i teksten og forflytter brikker, rent tidsmessig, i forhold til det de hører sammen med. Ved å tillegge De Tusen År en annen betydning enn den som framgår av teksten, nemlig perioden mellom Vredens dag og Dommens dag, så flyter ikke bare disse to begreper sammen, det framtvinger en tilsvarende endring i forståelsen av de andre syner. En velkjent unnskyldning for å føle seg opphøyet til å flytte på begrepene, er at mange av dem kun er omtalt her i Åpb., og noen kun en enkelt gang.. Men legg merke til at ved slike tolkninger, så er enten brikken fullstendig løsrevet fra sin sammenheng, eller så er den tilpasset i form så den passer inn i et på forhånd konstruert bilde. Går vi tilbake til kirkens eldste tid, så finner vi at det var vanlig å tro, at når Kristus kommer igjen, så er det for å opprette et synlig Gudsrike, - Messias-rike på jorden. Denne læren omtaler Papias (ca. år 140), som en overlevering fra apostlene. Det får oss til å tenke på at Johannes jo flere steder kommer med utsagn, i en form som skulle tilsi at de var allment kjente. Flere av datidens kirkefedre holdt seg til dette synet. Justin Martyr (ca. år 100 165), mente tusenårsriket skulle bli et jordisk messiasrike for jødene, slik profetiene hos Jesaias, Esekiel og her i Åpb., synes å peke mot. Et lignende syn hadde for øvrig også Irenius, (ca. år 130 200). Det var først med Origenes (ca. år 182 254), at tendensen til å forlate den realistiske oppfatningen av tusenårsriket vant fram. Denne oppfatningen skjøt for alvor fart med Konstatins bestemmelse om kristendommen som statens religion, - og som altså ennå gjør seg sterkt gjeldende også innen kirken. 119
Selv om dette lille avsnitt av vår Bibel (vers 3) har foranlediget mange tåpeligheter gjennom tiden, så er det dog ene og alene på grunn av de tolkninger spesialistene har plassert teksten i. Men vi har dog ikke av den grunn, lov å gå teksten forbi. Teksten står her, og da mener Gud noe med det. Der er noe om Jesu komme Gud vil vi skal vite. Vi skal vite at hans frelse gjelder hele vår jord. Den er syndig ja, men Gud kaster ikke uten videre sitt skaperverk bort. Han gir jorden en hviledag, - en søndag etter all strid og elendighet. Om denne søndagen skal vare mer eller mindre enn akkurat tusen år, det avgjør Gud. Men det hører med til vårt kristne håp, at jorden og menneskeslekten skal oppleve en tid hvor Jesus er konge. Hvor mange av Det gamle Testamentes forjettelser som faller på plass i denne perioden, er vanskelig å si, men vi kan ikke unngå å tenke på ordene i Jesaias 2.4 Ja, tar vi Åpb. Kap. 20 på alvor, så får vi respekt for vår jord, og Jesu ord i Mat.5.5: Salig er de saktmodige, for de skal arve jorden! får unektelig en mer virkelighetsnær klang. 120 Og troner ble satt fram! 20.04 I umiddelbar fortsettelse av at Satan ble bundet og kastet i avgrunnen, så ser Johannes det blir satt fram troner, og de satte seg på dem og får makt til å dømme. Videre ser han sjelene til de som ble halshugget for Jesu vitnesbyrd og for Guds ords skyld. Han ser også de som ikke har tilbedt Dyret, eller tatt dets merke på seg. 20.05 Etter denne korte presentasjonen, sier han: De ble levende og ble konger med Kristus i tusen år. - I motsetning til de andre døde som ikke skal få del i denne første oppstandelsen, men først bli levende igjen etter tusenårs perioden, - på Dommens deg. Ettersom det ikke gis noen tilleggsforklaring i teksten, men Johannes, i fortellerform nærmest forutsetter at begrepene er velkjente for leserenn, så oppstår det en mengde spørsmål. Det er jo klart vi gjerne vil vite hvem det er teksten omhandler. La oss først se på de to sistnevnte gruppene, for de kjenner vi jo fra tidligere i teksten. I Åpb. 13.7; 15.2 og 15, omtales de som ikke vil tilbe Dyrets bilde. Altså de fra Den store Trengselstiden. I Åpb. 5.10; 6.9; 8.3; 17.6 og 18.24, omtales De Hellige. De som ble myrdet for Ordets skyld. Det er om disse to gruppene det sies at de skal være konger med Kristus i tusen år. Tilbake står da gruppen som i teksten bare betegnes som de, og de skal sidde på troner og dømme. Tilsynelatende skiller denne gruppen seg på en eller annen måte ut fra de andre, men det er det bare tilsynelatende eller pekes det her på noe ganske spesielt?
Når vi leser 2. Tim.2.12, så ser vi at Paulus sier: Holder vi ut, så skal vi være konger med ham (Kristus). I 1. Kor.6.12 sier han: Vet dere da ikke at de hellige engang skal dømme verden? Ja, var det ikke omtrent det samme som lød i to av menighets- brevene, (2.26 og 3.21)? Her ser vi at Paulus, hedningenes apostel, retter sine utsagn utelukkende til disse. Men det skjer etter at Israel har forkastet Jesus som Messias. Jesus sier selv, (Mat. 19.28): Ved verdensgjenfødelsen, når menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, så skal også dere sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer! I Luk.22.29 lyder det: Som min far har tildelt meg kongedømme, så skal dere spise ved mitt bord, i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer! Det er til apostlene, Jesus sier disse ordene! Når Jesus kun omtaler Israel, så skal vi huske hva han sier i Mat.15.24, - og hvorfor han sier dette (Mat.15.22ff). Se også Mat. 10.5-6 og Apg. 13.46 Her er altså en klar forskjell i utsagnene om hvem som skal dømmes av hvem. Mens Paulus sier det er folkeslagene hedningene, som skal dømmes av De hellige, så levner Jesu ord dog ingen tvil om at det er Israels tolv stammer som skal dømmes av apostlene, - de som omtales som de. Vi ser altså at teksten i vers 4, egentlig beretter om to sider ved samme sak. Og saken er den at det skal regjeres og dømmes, både over folkeslagene og over Israel. Fordelingen av dette er nok ikke uten betydning. For det første blir Israel i denne tiden (De tusen år), dømt annerledes enn folkeslagene ellers. For det andre, så er det vel kun apostlene ut av de levendegjorde, som er kompetente til dette? 121 Med jernspir skal det regjeres! 20.5-6 Henter vi nå fram vårt bilde fra kap.19.11-16, klarer vi så ikke å se noe av helheten i dette? Det er nå, disse tidligere bildene og utsagnene om Jernspir Makt til å dømme Være konger med Kristus, blir virkeliggjort. Når det her sies at Israel skal dømmes annerledes, så er det ut fra vårt bilde av den tusenårige perioden, - det som sies i Esek. 34.36ff. Denne perioden som innledes med den største dramatikken vi kan tenke oss. Ondskapens fyrste blir fengslet, og all motstand slått ned. Messiasriket fredsriket som jødene har ventet på i all tid, blir en realitet. Men, selv om disse tingene skjer og ro og orden hersker på jorden, så er det onde i mennesket dog ikke borte. Folkeslagene har nok anerkjent Kristus som jordens Herre, men det er slett ikke ensbetydende med at de overgir seg fullt og helt til ham.
Det er blant disse, De Hellige får makt til å dømme og regjere. Men det er også blant disse folkeslagene, Satan igjen skal egge til opprør (vers 8). Med Israel forholder det seg annerledes. Det er i denne perioden det store skjer med dette folket, nemlig at de som folk overgir seg helt til Kristus. Det er nå Peters ord i Apg.3.17-21, blir gjort til virkelighet. Det som allerede ble forutsagt gjennom profeten Amos (Amos 9.11ff), og gjentatt av Jakob i Apg. 15.13 17 og som Paulus profeterer om i Rom.11.25ff. Ser vi med dette, ikke også et forklarelsens lys over engelens ord til Maria: Han skal bli stor og kalles Den høyestes sønn, og Herren skal gi ham Davids, hans fars trone, (Luk.1.32)? Det er dette Israel, apostlene skal dømme. Og det er ikke vanskelig å forestille seg forskjellen på folkeslagenes og Israels adferd i hver deres situasjon. Her er det ikke tale om dom, slik vi forestiller oss det ved Dommens dag. Heller ikke skal det dømmes ut fra menneskers love. Det er en preste- og kongemakt, utført helt og holdent etter Guds lov, og dette må verdens folkeslag innordne seg under. Om de før har kjent Satan som jordens herre, så skal de nå kjenne det er Kristus som regjerer med jernspir. Når Jesus, i Mat.19.28 sier: Verdensgjenfødelsen, og Peter, i Apg. 3.20f taler om tider med lindring og Gjenopprettelsestiden (gl. oversettelse), så peker det på noe spesielt for Israel. Nemlig tiden hvor det brutte forholdet mellom Gud og hans eiendomsfolk, skal bli gjenopprettet slik det er forutsagt. 122 Synlig eller usynlig? Det har til alle tider vært diskutert om de som skal dømme, i likhet med Kristus, skal oppfattes som åndelig (usynlig) værende til stede på jorden. Altså en åndelig oppstandelse på linje med Augustins tolkning, (Jfr. Efes.2.1), eller om det er tale om en slags fysisk tilstedeværelse slik vi får inntrykk av når vi leser: ---- og de ble levende (vers 4). Slik tiden og evigheten i den tusenårige perioden berører, ja til dels dekker hverandre, slik kan vi tenke oss det var da Jesus i de 40 dagene ferdedes på jorden som den oppstandne. De så ham, følte på hendene hans og de spiste sammen. Og likevel - han forsvant for dem best som de talte med ham. Han både var der og ikke var der. Er det gjennom dette vi kanskje ser svaret på det spørsmålet som ikke er stilt? Tredelingen av menneskeslekten under De tusen år! Når det i vers 5 sies at de andre døde, altså de som ikke får del i den første oppstandelsen, ikke blir levende før de tusen år er til ende, så må det nærmest sees som en innskutt setning som peker direkte mot vers 13. Kontrasten til dette ser vi i
vers 6. De som får del i den første oppstandelsen, er salige og hellige utenfor den andre døds rekkevidde, (vers 14). Det vil altså si at vi i den tusenårige perioden, ser for oss en tredeling av menneskeheten. Først de som er gjort levende, dernest de som fortsatt er døde og først blir levende ved Dommens dag, og endelig som den tredje gruppen de som fortsatt lever på jorden og utfyller perioden mellom Vredens dag og Dommens dag. 20.07 Perioden hvori Satan er bundet, men som ved dens slutt atter blir løslatt. 123 Satans løslatelse! 20.08 I dette verset berettes ganske kort hvilke aktiviteter Satan setter i gang, straks etter løslatelsen fra den lange tenkepausen. Mange er det nok som undrende spør, hvorfor Gud i det hele tatt slipper ham løs, - kunne han ikke bare blitt hvor han var? Nei! Gud tvinger intet menneske. Det stilles fritt i sin avgjørelse til å velge ham eller Satan. Og ettersom folkeslagene i denne perioden, helt og holdent har måttet underkaste seg og anerkjenne Kristus som verdens hersker, så gis de nå muligheten til å velge Gud eller Satan. Resultatet ser vi i vers 9. Gud aksepterer ikke mennesker som, straks Satan knipser med fingrene, er parate til å føre krig mot Kristus og hans hellige. Derfor geis de et valg. Gog og Magog. 20.08 Satan vil altså gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, og samle dem til krig. Det er ingen tvil om hvem denne krigen skal føres mot. Derimot er der noe uklart over hvem Gog og Magog egentlig er, eller skal forestille å være. Ettersom uttrykket ved jordens fire hjørner er brukt som angivelse og pekepinn, så har mange tolkere sett dette som et bilde på datidens forståelse av hvordan jorden så ut. En flat firkant, og i utstrekning kun dekkende det som da var kjent. Men dermed blir også folkeslagene begrenset til kun å omfatte de som er innenfor dette området. Datidens oppfattelse av verdensbildet er i midler tid en ting, virkeligheten er noe annet. Det er umulig å tenke seg at han som viser dette for Johannes, ikke også vet hvordan verdensbildet virkelig ser ut. Derfor må vel jordens fire hjørner også forstås som omfattende hele jorden, og dermed alle dens folkeslag. Dette er en vesentlig forskjell, og slett ikke ubetydelig i forståelses sammenheng. Om det med Gog og Magog siktes til to personer, som til den tid skal framstå som ledere for de opprørske massene, - det er uklart. Navnene kan jo også sees som et synonym med forbilde i de to gammel testamentlige personer med samme navne.
Magog nevnes allerede i 1. Mos. 10.2 som sønn av Jafet, altså sønnesønn av Noa. I Esek. 38.2 berettes om Gog at han var en fyrste i Magogs land. Etter jødisk tradisjon var Gog også navnet på Skyterne, et folkeslag som hadde landområdene nord for Kaukasus. Esekiel 38. Er et kapittel som forteller det samme som det vi leser her i Åpb. 20.8f., men sett fra en annen synsvinkel, og mer detaljert. Ut fra dette framstår Gog som en prototype på en angriper av Israel slik Antiokus framsto som prototype på Antikrist. 124 Hvem er De Hellige som angripes? Blant tolkere er det selvfølgelig forskjellige oppfatninger av hvem det er som omtales i Landets høyslette, Den elskede staden og De Helliges leir. Landets høyslette, blir av noen tolket som uttrykk for Gudsfolkets opphøyde stilling, i motsetning til folkeslagene fra jordens fire hjørner. De Helliges leir, blir utlagt som bilde på Gudsfolket i felten, og samtidig, i overført betydning, værende identisk med Den elskede byen Jerusalem. Til grunn for denne tolkningen ligger antakelsen av, at det også på denne tiden skal finnes kristne over hele jorden. Et pilegrimsfolk, som under et betegnes som et Jerusalem under Guds beskyttelse, - uansett hvor på jorden de måtte bli angrepet. Hvor mye eller hvor lite som skal legges i disse tolkninger, er vanskelig å si. Ett er i alle fall sikkert; Det som sies i vers 9 gir ikke uttrykk for å være av verdensomspennende karakter, - tvert om. Teksten taler alene for at det her dreier seg om en bestemt plass hvor Gudsfolket blir samlet, (jfr. Esek.38.22). Går vi tilbake til vårt tidsskjema, så ser vi at disse hendelsene skal skje ved tusenårsperiodens slutt, altså rett før Dommens dag. Husker vi så også hva som skal skje før tusenårsperiodens begynnelse, nemlig den store trengsels tids slutt, så er det vanskelig å tenke seg at det skal finnes hellige blant folkeslagene når Gog egger til strid. Så er det da også tolkere som mener De Hellige er de, som etter den første oppstandelse og bortrykkelse, blir gitt makt til å dømme folkeslagene i tusenårsperioden. Denne tanken innebær imidlertid den forutsetningen at de som blir levende, bokstavelig talt blir fysisk og legemlig angripelige, (vers 5-6). Nå skal vi ikke på noen måte presse fram en tolkning. Men ser vi hva Esekiel sier i sin profeti om denne hendelsen (Esek.37 og 38), så kan det knapt misforstås at det her er tale om Israelsfolket. Esekiel sier at Gog, engang ved årenes slutt, sammen med massene fra folkeslagene, skal tildeles rollen som angriper av et åpent land og et fredelig folk. Et folk som trygt samles på Israels fjell uten forsvar.
Legg merke til at det i Esek.38.12 sies: For å gjøre rov og legge hånd på gjenoppbygde ruiner. Dette kan bety at Jerusalem, Den elskede staden, til den tid atter er gjenreist. Men det er slett ikke usannsynlig at det med gjenoppbygde ruiner og Den elskede staden, rett og slett menes Israel. Folket som sa nei til Kristus, og som derved la seg selv i ruiner og ble spredt for alle vinde, men som nå igjen er samlet til ett folk. Guds gamle eiendomsfolk som så visst ikke er glemt, heller ikke når Gog og hans masser stormer fram. Det blir igjen som det en gang var. Folket som uten eget forsvar setter sin lid til Herren, og Gud er ikke den som bare prøver krefter med en angriper. Det gjøres kort prosess (vers 9), og straks angriperne er utslettet gripes Satan for siste gangen. Nå er det slutt på hans spill og han kastes i Ildsjøen til Dyret og Den falske profeten. Ildsjøen, hvorfra ingen retur kan skje. 125 Dommens dag! 20.11 De fem siste vers av dette kapittel, er ganske underlige å lese. Her berettes det om dommen, - det siste som menneskeheten skal oppleve før atskillelsen er definitiv. Vi kan føle både uhygge og vemod, når vi tenker på den forferdelige makten og ondskapen som Satan bruker for å få flest mulig dømte, - også fra vår bekjentskapskrets. Men samtidig er det også en glede og fortrøstning ved Dommens dag. Glede fordi det onde og det gode, for evig blir atskilte. Fortrøstning, fordi uansett hvordan ondskapens håpløshet end føles blant oss i dag, så er det dog sikkert at en dag skal rettferdigheten seire. Det er med få og avmålte ord, Johannes beretter om det han her får se.: En stor hvit trone og ham som satt på den. Det er igjen som om noe holder ham fra å si hvem han ser. Kanskje fordi han ikke finner ord, eller det er av ren og dyp ærefrykt overfor det allerhelligste. I stedet konstaterer han at jord og himmel svant bort for hans åsyn. Dagen er kommet hvor alt som vi mennesker forbinder med virkelighet, -styrke og makt, oppløses og forsvinner - i motsetning til det evige som vi kun har hørt om, men ennå ikke sett. 20.12 Videre beretter han om de som var døde men som han nå ser foran tronen. Det er store og små, - ingen kan gjemme seg bort, uansett hvor på livets rangstige de har stått. Alle får svare for sine gjerninger når bøkene lukkes opp og Livets Bok blir ikke den eneste som åpnes. 20.13 Havet, Døden og Dødsriket, må gi fra seg sine så også de kan dømmes som de andre. Hver etter sine gjerninger. La oss stoppe litt ved disse versene, for det som sies her og det som ikke sies, har skapt mange spørsmål. Spørsmål, som ubesvarte, ofte har voldt problemer og da særlig
for mange troende. Oftest fordi det ikke har vært klart for dem hva det er det het leses om, - hvem og hva det dreier seg om. Selvfølgelig er det rett, når vi som kristne sier, og tror, at vi kun blir frelst av nåde. Men, da må vi også tro på at vi ikke stilles for dommen! Vi må ta det på alvor, det vi leser i vers 4 6, om de som får del i den første oppstandelsen. Gjør vi nemlig det, da ser vi (i vers 5), at det kun er tale om de andre døde og de som utfylte den tusenårige perioden, (Johs.5.24). Prøver vi nå å holde fast ved dette, la oss da se hva det egentlig er Johannes beretter i vers 11-13. 126 I Himmelen eller på jorden? Det første vi merker oss er at Johannes ikke med et ord, sier noe om hvor han ser Den hvite tronen plassert, - i himmelen eller på jorden. Det neste, er det faktum at når han beskriver de som står foran tronen, så benevnes de alle som døde. Dette må vel sees som et uttrykk for at ingen kommer fra livet på jorden og direkte for dommen, uten først å ha smakt den første døden. Men, når vi i vers 9 leser om ilden som utslettet Gog og hans masser, så gjaldt det jo kun dem. Hva da med de som ennå er tilbake? Rekkefølgen hvori dette er fortalt (vers 11), Den hvite tronen, - jorden og himmelen forsvinner, og de døde foran tronen, - er den samme som den vi ser i 6.12ff, Det sjette seglet. Der ser vi i tillegg at jorden nok ikke bare skal forsvinne stille og rolig, slik vi får inntrykk av her, vi ser også hvordan den siste delen av menneskeslekten skal ende sine dager på jorden. Videre sies det i 2. Pet. 3.10, at himlene (flertall) skal forgå med en bulder. Elementene skal komme i brann, jorden og alt menneskeverk skal brenne opp. Deretter Dommen. Dommen! Når vi leser versene 12 og 13, så kan vi undres på om det er rett forstått, at det her dreier seg om to grupper. Og i så fall hvorfor. Slik teksten er formet, så kan vi spørre om dette peker på de som kommer fra selve utslettelsen (vers 12), og de som omtales i vers 13, er de som i vers 5 er omtalt som De andre døde. Eller, kan de i vers 12, tenkes å være Israelsfolket?
Det er ikke lett å finne noe svar på dette, og det er heller ikke sikkert det er meningen, men i Israelfolkets frelse, ligger noe som ikke er likt med vår frelse, - hedningefolkenes frelse ved nåde. Ett er dog sikkert. På Dommens dag dreier det seg om mennesker av alle slag. Sikkert er det også at de som betegnes som De andre døde, har det felles at de er uten troen på nåden. Noen har i dårskap sagt nei takk til Ordet. Andre fikk det aldri å høre, men levde i deres fedres tro på Tor - Odin - Zevs og hva de nå hetter alle sammen. Men fra skaperens hånd, så er der også i disse lagt noe som gjør at kjenner forskjell på rett og galt, godt og ondt om de da selv vil. Derfor er det to forskjellige svar Jesus får, (Mat. 25.31). Men det er de to svarene som kommer fra de Johannes ser foran tronen. 20.14 Døden og Dødsriket, som i kraft av synden, har nå hatt sin tid og blir som to skikkelser kastet i Ildsjøen, - der hvor syndens opphav allerede er. Dermed er alt som ikke har plass i det fullendte Gudsriket, borte. 20.15 Skyver vi disse tingene fra oss som noe uforståelig og oss uvedkommende, da lar vi sekter av forsk. Slag og andre, spre sin lære om dette. La oss ikke gi disse fritt spillerom til å lære at det ikke finnes en fortapelse med evig pine. Legg merke til det som står i kapitelets siste vers. Det er ikke skrevet for moro skyld, ( Mat. 25.41). 127