Helge Ingstad Landet med de kalde kyster Roman
Til min lille datter BENEDICTE
FORORD Skildringene i bokens annet avsnitt refererer seg til årene 1933 35 da forfatteren overvintret på Svalbard og foresto administrasjonen av øygruppen. Det avsluttende kapitel er fra sommeren 1947 da han en kortere tid vikarierte i sysselmannsstilllngen. Da det viser seg at en del av øygruppens viktigere navn lett forveksles, skal anføres: Navnet Svalbard omfatter det samlede felt av norske øyer. Her inngår for det første Spitsbergen, også kalt Spitsbergengruppen, som er fellesbetegnelsen for Vest- Spitsbergen (hovedøyen), Nordaustlandet, Edgeøya, Barentsøya, Prins Karls Forland og mindre øyer i naboskapet av disse. Dessuten omfatter Svalbard: Kvitøya, Kong Karls Land, Hopen og lengst i sør Bjørnøya. For verdifulle råd og vink i forbindelse med bokens første avsnitt vil jeg få bringe en hjertelig takk til bergmester Gunnar Aasgaard, fiskerikonsulent Finn Devold og Thor Iversen, professor Ragnar Nicolaysen, dr. Anders Orvin, direktør Gunnar Rollefsen, professor Johan T. Ruud, professor Sverre Steen, kaptein E. A. Steen, professor H. U. Sverdrup, professor Th. Thjøtta, dr. Peter Wessel Zapffe, Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og Kings Bay Kull Comp. A/S. En særlig takk skylder jeg magister Søren Richter hvis omfattende kunnskaper har vært til megen nytte. *
NORDMENN GÅR I LAND Oppe under polen mellom 74 og 81 grader nordlig bredde og 10 og 35 grader østlig lengde ligger en underlig øygruppe slengt ut i polhavet. Drivisen presser på og ligger stundom som en mur om øyene. Her er det bortimot et halvt års mørketid med nordlys og harde stormer, enkelte måneder er det like svart midt på dagen som om natten. Men her er det også at solen er over horisonten mer enn en tredjedel av året. Den som kommer seilende mot Svalbard i klarvær, vil få se fjellene stige opp i rekke som tenner på en sag. Nærmere mot land får han et nesten skremmende inntrykk av å møte en usedvanlig naken og frysende egn. Selsomt forvitrede fjell med veldige røyser for foten flankerer de dype fjorder. Bre ved bre strekker sine blågrønne tunger ut i sjøen, og høyt oppe mellom fjellene kvitner det i innlandsis. Ikke et tre lyser opp i det steingrå landskapet. Intet sted for liv, skulle man tro. Men så forunderlig er livet at det også har funnet feste her i det ytterste nord. Ser man seg nøyere om, merkes det på mange måter. Selskrotter svartner over drivisen langs landets kyster, og der ute i det kvite labber isbjørn, mengder av dem. Millioner av fugl flimrer som snø om brattfjell og holmer. I dalene beiter villrein, og polarreven vimser omkring alle vegne. I den grå steinmark lyser det flekkevis opp med reinmose, gras og myrull mens duftende polarblomster i rødt, gult og blått duver for havbrisen. Hvor vekster og dyr har vist vei, har mennesker fulgt etter. Først kom fangstfolkene. I begynnelsen av vårt
århundre var det så at små gruvesamfunn grodde fram i ødemarken. År etter år frister nå menn, kvinner og barn det isolerte liv der nord. Arbeidere kryper omkring inne i det frosne polarfjellet, borene durer og glinsende kull strømmer ut i dagen. Dette er øygruppen Svalbard, den nordligste del av Norge. Vest-Spitsbergen er den største og viktigste øyen. Ned gjennom tidene har fangsten til sjøs og til lands, og nå kulldriften, i første rekke vært knyttet til den. Fra vestkysten skjærer Isfjorden seg innover med en lengde på omkring hundre kilometer; her finnes de fleste av gruveanleggene. Fra munningen av denne mektige fjord er det ca. tusen kilometer åpent hav til Tromsø. En gang for bortimot tusen år siden sto en stormslått skute for spent råseil inn mot øygruppen. En håndfull nordmenn og islendinger speidet undrende innetter. Værbitte karer, herdet etter mange fangstferder nord i isen. De kjente mange polarkyster, men det egenartede landet der inne med takkete fjell, breer og øde strender var dem fremmed. Et nytt land. Svalbard : landet med de kalde kyster, kalte de det. Nordboernes oppdagelse av Svalbard er ofte oversett. Nederlenderen Willem Barents som gjenoppdaget øygruppen i 1596, har gjerne fått æren. Og dog er det lite tvilsomt at nordmenn og islendinger ikke bare var de første som oppdaget landet, men at de sannsynligvis også nyttet det gjennom lange tider. Først en skisse av den historiske bakgrunn som gir perspektiv og forklarer hvordan Svalbard er vevd inn i den. Vikingtidens nordmenn var et farende folk som dro
langveis over hav. Skipsbygningskunst og sjømannsskap sto høyt. Vi ser av Gogstadskipet at de hadde smidige sjøgående fartøyer som tok seg fram med betydelig fart. Ferdene var hærtokter blandet sammen med handelseller fangstferder, delvis i forbindelse med kolonisasjon av nyoppdagede land. Norgesveldet vokste fram. På Håkon Håkonssøns tid (1217 1263) omfattet det bl.a. Man, Suderøyene (Hebriderne), Orknøyene, Hjaltland (Shetlandsøyene), Færøyene, Island, Grønland og Svalbard. Det var fast sjøforbindelse over de lange havstrekninger fra Norge til disse land. Ja, helt fra Nord- Norge hvor vi i Harald Hårfagres tid hører om høvdingen Torolv Kveldulvson som var skipsreder og væreier, og drev import- og eksportforretning på England.
I denne utvikling fikk polarstrøkene sin særlige betydning som økte med årene. Gjennom lange tider var pelsverk, huder etc. en av Norges vesentlige
eksportartikler. Atskillig av den slags skaffet man seg i landet, men de store fangstverdier var å finne i polarstrøkene: Hvalrosshud for skipsrep (svarðreip), hvalrossog narhvaltenner, selskinn, bjørneskinn, dun, levende hvite falker, isbjørner og annet. Fra Island og Nord-Norge var seilasen ikke så lang dit drivisen kvitnet mot horisonten. Fangsten der nord var utvilsomt en gammel norsk næring, det nye var at den fikk et slikt omfang. Et ishavsfolk ble til. Den gammelnorske litteratur gir et sterkt inntrykk av det. Ikke bare fordi skildringene av polarstrøkene og livet der inntar så bred plass, men like meget på grunn av de mange fine detaljer som røper sakkyndig-het og tradisjon. Om drivisen utenfor Øst-Grønland heter det i Kongespeilet: «Så snart en er kommet over største havdypet, er det så over-hendig med is at jeg vet ikke et eksempel på noe slikt et annet sted i hele heimen. Noen av disse isene er så flate som de hadde frosset på havet selv, fire eller fem alner tykke, og de ligger så langt ut fra land at det blir fire eller flere dagsreiser for folk å dra til land over dem. Men disse isene ligger mer i nordøst og nord for landet (Grønland) enn i sør, sørvest eller vest. Og derfor skal enhver som vil nå landet, seile omkring det til sørvest og vest, inntil han er kommet omkring all denne isen, og så seile derfra til lands. Og somme av dem som er kommet i den, er gått ned, men somme er også kommet ut av den. Denne isen er underlig av natur. Den ligger stundom så rolig som vanlig is med skilte råker eller store fjorder, men stundom er farten dens så stor og voldsom at den går ikke langsommere enn et skip som har god bør, og den farer like ofte mot været som med når den er i drift. Det er enda en slags is i havet, med en annen form, grønlenderne kaller den falljøkler. Deres
form er aldeles som et høyt fjell opp av havet, og de blander seg ikke med annen is, men holder seg for seg selv.» Vidt og bredt fór nordmenn og islendinger omkring i polarstrøkene, og sagaene beretter om mange merkelige og vågelige tiltak. Omkring 985 foretok Eirik Raude sin storslagne kolonisasjon av Sørvest-Grønland, hvor et folk av gårdbrukere og fangstfolk siden greidde eksistensen i fire hundre år for så gåtefullt å forsvinne. Herfra hører vi om fangstferder langt nordetter til det såkalte «Norðrsetur» og vestover til Labrador og Baffins Land. Og omkring år 1000 fór nordmannen Leif Eiriksson sørvestover og oppdaget Vinland, en del av Nord- Amerika. Om ferdene nordetter fra Grønlandskolonien heter det i Bjørn Jónssons annaler (skrevet i 1600-årene etter gamle kilder): «Alle storbønder i Grønland hadde store skip og skuter bygd for ferd til de nordlige oppholdssteder («Norðsetur»), for last av alskens fangst og tilhogd trevirke (rekved). (Grl. Hist. Mimn. III s. 242). Den grønlandske skald Helge kveder: Mennene fór nord i Greipar der var Grønlands bygde-ende, mennene kunde der vide søke sig veidskap. Skjegge den prude rustet sitt skib fór med skuten nord i sjøen, mennene havet ikke beseiret, borte blev de, aldri de fandtes. Ifølge sagaene foretok de norrøne grønlendinger ikke