NOTAT Til: Landsstyret Dato: 02.06.2009 Saksnummer: 08-462 Fra: Ina Lindahl Status norsk medierett 1. Redaksjonell frihet - mediefridomslova (lov om redaksjonell fridom i media) i kraft fra 1. januar 2009 Lovens formål er å sikre at det redaksjonelle innholdet i massemediene utelukkende skal være basert på uavhengige journalistiske vurderinger. Det er redaktørene som skal være garantistene for at dette blir etterlevd i praksis. Lovens hovedbestemmelse regulerer kompetansefordelingen mellom redaktøren på den ene siden og eier på den andre. Bestemmelsen gir en formell begrensning av eiernes styringsrett av den redaksjonelle virksomheten ved at de ikke skal kunne blande seg inn i den daglige redaksjonelle driften og de løpende journalistiske beslutningene. I praksis innebærer dette at det er redaktøren som skal treffe avgjørelser i redaksjonelle spørsmål, og det hører under redaktørens myndighetsområde å lede den redaksjonelle virksomheten og medarbeiderne. Loven er i utgangspunktet medienøytral, og omfatter redaksjonelle massemedier uansett plattform eller eier. Det vil si at også redaktørene for de elektroniske massemediene, som har tilsvarende formål og funksjon som dagsaviser og andre periodiske publikasjoner, er omfattet av loven. I praksis vil dette si nettavisene her i landet, og p.t. har Mediebedriftenes Landsforening registrert 167 webaviser. Utenfor loven faller private nyhetstjenester på nett uten profesjonelle redaktører. Det vil si at hjemmesider til ulike offentlige etater, private organisasjoner og selskaper eller privatpersoner ikke er omfattet av loven. Mediefridomslova sikter altså mot virksomheter med et omfang og profesjonalitet som gjør at tjenesten kan sammenlignes med den tradisjonelle papirpressen. For de massemediene som er omfattet av mediefridomslova, sier loven at de har en plikt til å ha en redaktør. Formålet med dette er rett og slett å sikre at det pekes ut en
person som skal ha den uavhengige stillingen i den redaksjonelle virksomheten som loven foreskriver. I 2 om lovens virkeområde heter det: Lova gjeld for 1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt, 2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven 1-1 tredje ledd og 3. elektroniske massemedium som har tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2. Lova gjeld ikkje medium som har som hovedføremål å drive reklame eller marknadsføring, eller som hovudsaklig er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap. 2. Ny straffelov av 2005 tidspunkt for ikraftsetting ennå ikke fastsatt a) Redaktøransvaret Med den nye straffeloven heves den øvre strafferammen i forhold til gjeldende rett, men for øvrig videreføres bestemmelsen om redaktøransvaret i den tidligere straffeloven. Ansvaret er uavhengig av om ytreren selv kan holdes ansvarlig eller ikke, og er særlig ment å kunne anvendes på ytringer som blir publisert anonymt. Redaktøren blir strafferettslig ansvarlig for publiseringen dersom innholdet er av en slik karakter at det ville ha pådratt ansvar etter en annen bestemmelse om han hadde kjent innholdet. Ansvaret er imidlertid formulert som et kontrollansvar. Bestemmelsen er utformet på grunnlag av redaktørens ansvar for kvalitetssikring og redigering av det redaksjonelle innholdet. Redaktøren er ikke ansvarlig dersom han kan bevise at han har iverksatt tilstrekkelige tiltak for å føre kontroll med innholdet i publiseringen. Det innebærer ikke at redaktøren må klarere alle enkeltheter før publisering. Kontrollen kan gjøres på ulike måter, for eksempel ved å etablere rutiner for tilsyn, rettledning og instruks. Hvis redaktøren kan påvise at slike rutiner er tilfredsstillende, kan redaktøren heller ikke straffes. Det forutsettes et strengt aktsomhetskrav, selv om det presiseres i forarbeidene at ansvaret skal avpasses etter mediets størrelse og forutsetninger for øvrig. Ansvaret omfatter enhver straffbar ytring som redaktørens medium offentliggjør, uavhengig av om disse stammer fra journalister i redaksjonen, leserinnlegg eller annonser. Når det gjelder reklameinnstikk, stilles det krav om at reklamebilaget har et minimum av tilknytning til hovedproduktet. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 2
Den nye straffeloven pålegger også mediet å angi hvem som er redaktør. Redaktøransvaret er et rettsinstitutt som har en lang og sterk tradisjon i landet. Likevel finnes det kun fem saker fra rettspraksis etter den tidligere straffeloven, der redaktøren konkret er blitt dømt for ikke å ha oppfylt aktsomhetskravene (Taktekkersaken Stavanger tingrett 01.09.1980, Moskvasaken Oslo byrett 27.03.1981, Akersaken Rt 1987 s. 764, Vassdalensaken Rt 1989 s. 257 og Bevilgningssaken Lofoten herredsrett 07.06.1995). Redaktøransvaret er mediespesifikt, og knyttes kun til trykt skrift og kringkastingssendinger. Med den nye straffeloven utvides med andre ord ikke redaktøransvaret til å omfatte publikasjoner på Internett. Begrunnelsen som gis er at det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet. I 269 om redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending heter det: Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet. Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet. Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede. Medvirkning straffes ikke. I arbeidet med ny straffelov har Justiskomitéens representanter fra Fremskrittspartiet fremsatt forslag om at redaktøransvaret må bli medienøytralt. De peker på at nettaviser for en stor del driver samme virksomhet som papiraviser. De hevder at dette er en tilfeldig forskjellsbehandling, og er uheldig da disse mediene i stor grad står i en konkurransesituasjon. De er imidlertid opptatt av at det nye redaktøransvaret ikke skal omfatte hjemmesider tilhørende idrettslag og andre som ikke driver medievirksomhet. På denne bakgrunn fremmer Fremskrittspartiet følgende forslag i 269 første ledd: Den som treffer avgjørelse om innholdet i trykt skrift, en kringkastingssending, en nettavis eller tilknyttede nettbaserte debattfora, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 3
redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet. Fremskrittspartiet kommer ikke nærmere inn på hvordan redaktørens kontrollansvar konkret skal gjennomføres for de elektroniske mediene. b) Vern av privatlivets fred Straffebestemmelsen om vern av privatlivets fred vil fortsatt bli stående, men det vil skje en språklig modernisering av bestemmelsen i den nye straffeloven. Det avgjørende er om det er tale om opplysninger med en viss grad av sensitivitet. I tillegg vil strafferammen heves i forhold til tidligere straffelov. Når det gjelder den nærmere presiseringen av hvor grensen for den private sfæren skal trekkes, herunder når formidlingen av en opplysning kan anses å ha allmenn interesse, anses det mest hensiktsmessig at denne grensedragningen overlates til rettspraksis. Den praksis som foreligger rundt den tidligere straffeloven gir, etter Justisdepartementets syn, en god veiledning når fremtidige saker skal bedømmes. Det vil si at både Høyesteretts avgjørelser i Big Brother-saken (Rt 2007 s. 687), Platasaken (Rt 2007 s. 489) og Bryllupsfotosaken (Rt 2008 s. 1480) fortsatt vil ha relevans i tolkningen av den nye bestemmelsen. I 267 om krenkelse av privatlivets fred heter det: Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger. Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse. 3. Ærekrenkelser ny bestemmelse i skadeserstatningsloven 3-6 a) ikrafttredelsestidspunkt samtidig med ny straffelov Med den nye straffeloven avskaffes straffansvaret for ærekrenkelser. Dette skal i sin helhet ivaretas gjennom skadeserstatningsloven. Begrunnelsen er at straff ikke lenger er en praktisk eller formålstjenlig sanksjon mot de rene omdømmekrenkelsene. En avkriminalisering fikk bred støtte blant høringsinstansene, og det til tross for at Justisdepartementet selv ikke antydet en slik løsning i høringsbrevet. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 4
Den praktiske endringen er likevel ikke stor, fordi straff (fengsel eller bot) er svært lite anvendt i rettspraksis i Norge de siste årene. Den siste høyesterettsavgjørelsen hvor straffebudet ble brukt alene, er fra 1957. De sentrale avveiningene mellom ytringsfrihet, personvern og andre grunnleggende hensyn er likeledes endret i tråd med utviklingen internasjonalt. Det er Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) sin forståelse og praktisering av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som gjenspeiles i den nye lovbestemmelsen. I tillegg vil mortifikasjon av ærekrenkende utsagn (beskyldningen erklæres død og maktesløs ) forsvinne fra lovverket. Danmark, Island og Norge har vært alene om å å ha et mortifikasjonsinstitutt, og ordningen blir ansett å være i utakt med øvrig internasjonal rettsutvikling. Den ærekrenkede vil i fremtiden kunne kreve kompensasjon gjennom sivilt søksmål i form av erstatning og/eller oppreisning etter 3-6 a): Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste. En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget. Reglene i 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. 4. Kildevern straffeprosessloven og tvisteloven Rettsreglene om kildevern innebærer et bevisfritak for opplysninger om hvem som er kilden til informasjon som er betrodd pressefolk som ledd i deres virksomhet. Fritaket kommer inn ved alle trinn i domstolsbehandlingen, inkludert forliksrådet. Pressefolk settes følgelig i en særstilling i forhold til de alminnelige reglene om plikten til å avgi bevistilgang (vitneplikt eller utlevering av dokumenter og gjenstander) til domstolene. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 5
Den sentrale begrunnelsen for det rettslige kildevernet er ønsket om en fri og åpen informasjonsformidling. Det er med andre ord ikke hensynet til det enkelte medium eller kilden selv som begrunner det rettslige kildevernet. Begrunnelsen ligger altså på et samfunnsnivå det er medienes funksjon som samfunnsinstitusjon man ønsker å sikre. Reglene om kildevern i sivile saker reguleres av tvisteloven, og i straffesaker av straffeprosessloven. Bestemmelsene er etter sin ordlyd likelydende, men tvisteloven har en mer moderne språkdrakt. Kildevern er den klare hovedregelen, men bestemmelsene gir kun en begrenset rett til kildevern. Et krav fra domstolen om bevistilgang må begrunnes særskilt, og de generelle vilkårene er strenge. Ved rettslig tvist om bevisplikten blir med andre ord spørsmålet om det foreligger sterke nok grunner til å oppheve hovedregelen. Lovgiver har overlatt til domstolene å foreta den konkrete avveiningen ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Det særegne med alle rettssakene som har vært i Norge siden vi fikk regler om kildevern i 1951, er at hittil har ingen pressefolk etterkommet pålegg fra domstolen om å oppgi kilden, og det presseetiske prinsippet om absolutt kildevern er alltid blitt etterlevd i praksis. Den siste lovendringen på området som trådte i kraft 1. januar 2008 tok sikte på å fange opp den nye teknologiske medievirkeligheten, og kildevernreglene omfatter derfor også journalistisk virksomhet på Internett, formidlet av profesjonelle redaksjoner. I straffeprosessloven 125 heter det: Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet. Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis til retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 6
I tvisteloven 22-11 heter det: (1) Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi tilgang til bevis om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilden for opplysninger i det. Det samme gjelder bevis om hvem som er kilden for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i dennes virksomhet. (2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig påkrevd at navnet gjøres kjent. (3) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for a) andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. b) medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting. I tvisteloven 22-12 annet ledd heter det: (2) Blir beviset ført i henhold til pålegg fra retten, kan retten pålegge taushetsplikt og bestemme at muntlig forhandling om beviset skal skje for lukkede dører. Det samme gjelder hvor retten ikke har fritatt for bevisplikt etter 22-5 annet ledd, 22-8 annet ledd eller 22-9 tredje og fjerde ledd. I norsk rett eksisterer det ingen særregler som begrenser bruken av nye etterforskningsmetoder (for eksempel kommunikasjonskontroll og romavlytting) av hensyn til kildevernet. Regjeringen nedsatte i februar 2008 det såkalte Metodekontrollutvalget som skal se på lovgivningen som gjelder slike inngripende etterforskningsmetoder, og eventuelt foreslå lovendringer som gir bedre lovverk. Utvalget har frist til å komme med sin NOU innen 1. juli 2009. Det kan være ulike grunner til at kilder ikke ønsker å tre frem i offentlighetes søkelys. En sentral begrunnelse for at kilder ønsker å være anonyme, er at de kan løpe en risiko med hensyn til sin egen arbeidssituasjon. Informanten vil for eksempel varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen som allmennheten bør vite om, men er engstelige for negative reaksjoner fra arbeidsgiver eller kollegaer. Nye regler i arbeidsmiljøloven er ment å styrke den reelle ytringsfriheten for arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, men reglene forutsetter at arbeidstakere i utgangspunktet varsler internt. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 7
I arbeidet med ny straffelov fremhevet Justiskomitéens representanter fra Fremskrittspartiet at det er behov for bedre balanse mellom reglene om taushetsplikt og reglene for vern av varslere. De viser i denne sammenheng til svensk lovgivning, hvor man har et såkalt meddelarskydd nedfelt i Grunnloven (Tryckfrihetsförordningen TF - og Yttrandefrihetsgrundlagen - YGL). Også tidligere utredninger har foreslått at dagens kildevernregler bør suppleres med mer vidtrekkende bestemmelser om anonymitet og etterforskningsforbud. Det svenske meddelarskyddet inkluderer blant annet kildevern og etterforskningsforbud. Reglene innebærer at den som har bidratt til en ytring som publiseres i et medium som beskyttes av TF og YGL, i prinsippet har rett til å forbli anonym. Dersom vedkommendes identitet blir kjent, kan det ikke reageres med straff eller annen offentligrettslig forfølgning. Journalister og andre som har hatt befatning med kilder, har som hovedregel taushetsplikt om vedkommendes identitet. Vernet går med andre ord lenger enn i norsk rett, hvor kildevernet utelukkende er formulert som en rett for journalisten til å nekte å oppgi sin kilde. Etterforskningsforbudet innebærer at offentlige myndigheter som hovedregel ikke har rett til å foreta undersøkelser for å finne en anonym kilde, forfatter eller opphavsmann eller for å bringe klarhet i hvem som ellers har bidratt til offentliggjøring av en ytring. Etterforskningsforbudet er straffesanksjonert. 5. Nettvertenes ansvar - ehandelsloven Etter ehandelsloven oppstilles et begrenset ansvar for dem som leier ut lagringsplass på nettet ( hosting ). En nettvert vil kunne fri seg fra ansvar ved å fjerne eller sperre tilgang til informasjon uten ugrunnet opphold. Etter loven skal en slik handlingsplikt kun utløses ved troverdige og konkrete henvendelser, og bestemmelsen forbyr å pålegge en nettvert å ha en generell plikt til å kontrollere og overvåke informasjonen som lagres eller overføres på deres område. Det er ikke rettslig avklart om redaktørene med hensyn til ansvar på nettavisenes diskusjonsgrupper kan sammenlignes med en administrator som tilrettelegger debatten. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 8
I lovens 18 heter det: En tjenesteyter som lagrer informasjon på oppfordring fra en tjenestemottaker, kan bare a) straffes for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet vedlagring av informasjon, dersom han har utvist forsett, eller b) holdes erstatningsansvarlig for lagring av ulovlig informasjon eller medvirkning til ulovlig virksomhet ved lagring av informasjon, dersom han har utvist forsett eller grov uaktsomhet. Tjenesteyteren er i alle tilfelle straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han uten ugrunnet opphold treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen etter at forsettet eller den grove uaktsomheten etter første ledd forelå. En tjenesteyter er ikke ansvarsfri etter denne paragraf dersom tjenestemottakeren handler på tjenesteyterens vegne eller under hans kontroll. I lovens 19 heter det: Bestemmelsene i 16 til 18 medfører ikke at tjenesteyteren har en generell plikt til å kontrollere eller overvåke den informasjonen som lagres eller overføres på oppfordring fra en tjenestemottaker, eller en generell plikt til å undersøke forhold som antyder ulovlig virksomhet. Nettverten skal generelt være varsom med å utlevere navn, adresser eller annen lignende informasjon om den som har lagt ut angivelig rettstridig materiale til en som klager. Dette av hensyn til personvernet. Opplysningsplikten må vurderes konkret. Annerledes kan det være dersom det er politi eller påtalemyndighet som ber om slik informasjon, men selv da kan det reises spørsmål om omfanget av den opplysningsplikten som foreligger, jf. Høyetsretts avgjørelse i Telenor Nextel AS-saken Rt 1999 s. 1944. Her ble nettverten pålagt å utlevere informasjon om dynamiske IP adresser til politiet under etterforskning av en straffesak. En særskilt hjemmel for utlevering av abonnementsopplysninger eller elektronisk kommunikasjon finnes i ekomloven. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 9
Ekomloven 2-9 om taushetsplikt heter det: Tilbyder og installatør plikter å bevare taushet om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon, herunder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter. De plikter å gjennomføre tiltak for å hindre at andre enn de som opplysningene gjelder får anledning til selv å skaffe seg kjennskap til slike opplysninger. Opplysningene kan heller ikke nyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, med unntak av statistiske opplysninger om nettrafikk som er anonymisert og ikke gir informasjon om innretninger eller tekniske løsninger. Taushetsplikt etter første ledd gjelder også for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, installatør, teknisk kontrollorgan eller myndigheten, også etter at vedkommende har avsluttet arbeidet eller tjenesten. Taushetsplikten er ikke til hinder for at det gis opplysninger til påtalemyndigheten eller politiet om avtalebasert hemmelig telefonnummer eller andre abonnementsopplysninger, samt elektronisk kommunikasjonsadresse. Det samme gjelder ved vitnemål for retten. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger som nevnt i første ledd gis til annen myndighet i medhold av lov. Anmodning fra påtalemyndigheten eller politiet om opplysninger som omhandlet i tredje ledd skal etterkommes med mindre særlige forhold gjør det utilrådelig. Myndigheten kan gi forskrifter om taushetsplikt, om omfanget av unntaket etter tredje ledd og opplysningsplikten etter fjerde ledd. Annen lovbestemt taushetsplikt gjelder i tillegg til denne paragrafen. 6. Ytringsfrihetskommisjonens forslag om en medieansvarslov og et eneansvar For bedre å ivareta hensynet til ytringsfriheten i massemediene har Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) anbefalt at det settes i gang et arbeid med sikte på en mer vidtrekkende medieansvarslov. Dette har senere utredninger støttet, og et slikt lovverk finnes blant annet i Danmark. Kommisjonen foreslår at denne loven blant annet må dekke kildevernet og tydeliggjøre reglene for ansvarsplassering ved offentlige ytringer i de nye digitale mediene. Kommisjonen understreker at det bør være et viktig formål med en slik lovrevisjon å sikre at de tekniske medhjelperne ved internettkommunikasjon (typisk hosting ), ikke tvinges inn i en rolle som en privat sensurinstans. Ansvar for internettverter bør etter kommisjonens oppfatning ikke oppstå før en tredjeinstans for eksempel namsretten har konstatert ulovlig innhold eller når aksessleverandør nekter å oppgi det aktuelle nettstedets identitet. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 10
I samband med et slikt lovgivningsarbeid mener Ytringsfrihetskommisjonen en ordning med eneansvar bør utredes. Et slikt ensamansvar finnes i Sverige, og det svenske journalistforbundet er fornøyd med ordningen. Prinsippet innebærer at kun én av de som har medvirket ved fremstillingen av en ytring, kan holdes straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet i ytringen. Hensikten med ordningen er å styrke ytringsfriheten, blant annet fordi den opprinnelige ytrer gis større mulighet for anonymitet. I tillegg gjør ordningen det enkelt for den krenkede å identifisere den ansvarlige, noe som igjen er antatt å bidra til en raskere behandling i rettssystemet. Og til slutt argumenteres det for at det tydeliggjør redaktørens ansvar for journalistikken som publiseres. I en diskusjon om eneansvar for redaktøren er det vesentlig å understreke at også Vær Varsom-plakaten har bestemmelse om dette (VVP 2.1), der det heter: Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. Når det gjelder den svenske ansvarsordningen for nettaviser, har redaktørene aldri vært sammenlignet med nettvertene, og ehandelsdirektivet har aldri vært trukket inn i fortolkningen av redaktøransvaret. Samme bestemmelse om redaktøransvaret i YGL benyttes for nettpublikasjoner, så lenge det er foretatt en forhåndsredigering. I 2002 ble derfor en ansvarlig redaktør for nettutgaven av svenske Aftonbladet dømt av Stockholm tingsrätt for hets mot folkgrupp (rasisme). Årsaken var at det på nettavisens debattsider Tyck av lesere i 20000 var lagt ut fire antisemittiske innlegg. Domstolen kom til at redaktøren var strafferettslig ansvarlig for innleggene. Til forskjell fra mange av sine konkurrenter, hadde Aftonbladet valgt å forhåndsredigere debattinnlegg på nettsidene. Men de som redigerte innleggene hadde slurvet, og slapp gjennom innlegg som burde vært stoppet. Ytringsfrihetskommisjonen mener en mest mulig fri og åpen debatt oppnås med en størst mulig grad av eneansvar. Kommisjonen understreker at et eneansvar bør være mest mulig eksklusivt, i den forstand at den utpekte bærer ansvaret alene. Ansvaret må videre være objektivt eller formelt. Det vil si at den som er utpekt som eneansvarlig, må ha dette ansvaret selv om vedkommende ikke faktisk har bidratt til ytringen eller kjent dens innhold. En redaktør med eneansvar vil følgelig være ansvarlig for mediets innhold også når han er på ferie. Justisdepartementet finner det naturlig at en utredning om ansvarsplassering også drøfter om det bør innføres en registreringsplikt for de ansvarlige allá slik det er i Sverige og Danmark. Svenske medier må registreres for å få utgivningsbevis, og danske medier må registrere seg hos Pressenævnet for å komme under medieansvarsloven. Norsk Journalistlag, Postboks 8793, 0028 Oslo Side 11