Jan Dørum PÅ HAUKETO MED HAUKEBLIKK

N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r. 2 2 0 1 0 1 8. å r g a n g SIDE 4 SIDE 6 SIDE 10 Torgeir Persson Nygård EN SPORTY ETTÅRING Jan Dørum PÅ HAUKETO MED HAUKEBLIKK Maritastiftelsens FRIVILLIGE PÅ KVELDSJOBB Foto: Bjørn Olav Thune

Leiv O. Holstad Maritastiftelsens grunnlegger :: MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i 1975. :: Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus. :: Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa. Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har Rock mot Rus - konserter over hele landet. :: Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid. Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken. :: Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening. :: Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge. :: Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, undervisning og oppfølging legges til rette individuelt. :: Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. :: Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden 1957. www.teenchallenge.com :: Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon: (+47) 22 04 54 00 Telefax: (+47) 22 04 54 10 E-post: marita@marita.no Webside: www.marita.no Fnr: NO 971275898 Bankgiro: 3000 17 15050 Ansv. redaktør: Redaktør: Trykk: Layout: Leiv O. Holstad Bjørn Olav Thune 07 Gruppen AS Zoran Zivancevic Er rusavhengighet en sykdom? Alle som er - eller har vært - narkomane eller alkoholikere, vet at rusavhengighet er sterkere enn alle andre drifter. Avhengigheten er en hard herre å tjene som kan ødelegge både jobben og helsa, familie og andre relasjoner, samt selvrespekten og åndelige verdier. Rusavhengighet kommer imidlertid ikke svevende gjennom luften som et mystisk virus. Jeg tror heller ikke at den kommer av genetisk arv, men at den skapes gjennom de opplevelser som rusen gir. Det smaker godt i begynnerfasen, men etterhvert som misbruket tiltar, avtar de gode opplevelsene, og dersom avhengigheten får det som den vil, blir den til slutt herre i huset. I denne fasen søker rusmisbrukeren ofte hjelp. Mange er da blitt fortalt at årsaken til problemet er at det er noe feil med deres gener. Du har en sykdom som du aldri vil bli kvitt - en gang narkoman, alltid narkoman. Jeg vil på det sterkeste protestere mot denne læren. Dersom man tror på dette, vil det bli en selvoppfyllende profeti en bekjennelse som binder personen enda fastere til det rusmiddelet han/hun er avhengig av. Avhengighet er ikke uhelbredelig! Rusmisbruk er en last man har gitt innpass til på grunn av egne valg. Etter hvert skaper den en avhengighet som man blir syk av, men dette er et resultat av lasten og ikke årsaken til den. Med dette mener jeg ikke å si at rusmisbrukere ikke skal få den hjelp de trenger når de blir motivert for behandling. På samme måte som alle andre får behandling for selvforskyldt sykdommer har også misbrukerne all rett til det. Årsaken til at jeg reagerer mot sykdoms-modellen er at den kan skape et taperstempel. Man blir på en måte programmert for nederlag. En annen negativ side av denne modellen, som også er mye av årsaken til at noen misbrukere gjerne vil tro på den, er at den fjerner ansvaret for egne valg. Årsaker og ansvar Den som vil ut av et liv i rusavhengighet, må selv ta ansvaret for problemet. Mange har virkelig noe å skylde på - omsorgssvikt og det som verre er, men skal man komme ut av misbruket hjelper det ikke å skylde verken på foreldrene, samfunnet, genene eller noe annet! Uansett hva bakgrunnen var, startet avhengigheten med at man tok noen feilaktige valg. For å komme ut av det må man først og fremst tro at dette er mulig, og så foreta de positive valg som er nødvendig. Rusavhengighet er ikke uhelbredelig. Mange rusmisbrukere har dype sår som må helbredes og inngrodde tankemønster som må forandres. Veien ut kan bli lang og tøff. Man trenger mye hjelp og støtte i denne prosessen, men det er mulig! Vi er mange levende bevis på dette i Maritastiftelsen! Ikke minst er det mange av oss som har blitt fri fra rusavhengighet gjennom kraften i evangeliet og det personlige møtet med Jesus. Vi tror ikke at en gang narkoman, alltid narkoman, er hva som gjelder. Det finnes en vei ut.

Sivilarbeider Andreas viser stolt frem noen av kjøkkenmaskinene han har kjøpt på Maritabutikken. Av Bjørn Olav Thune Foto: Bjørn Olav Thune Andreas, hvilke tanker hadde du om Maritastiftelsen? Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men hadde så vidt hørt om Marita og visste at de gjorde mye bra arbeid. I Oslo ble jeg vist rundt på Maritakafeen og Maritabutikken. Jeg hadde ikke vært så mye i omgivelser med rusmisbrukere før, men det ble litt sånn som jeg hadde trodd. Jeg er glad i brukte ting, så butikken var jo et flott sted. Marita Bo visste jeg ikke hva var, men det har også vært kjempebra. Var nok usikker på hva jeg gikk i møte, men det er nok Marita Bo som har gitt meg mest i Marita. Det er jo ikke noen jobb, men kjempekule folk du er sammen med. Jeg har bodd i 2. etasje sammen med guttene, og det har ofte vært mer kos enn jobb. Så du kan anbefale et år i Maritastiftelsen? Jeg kan jo ikke sammenligne med andre steder som tar sivilarbeidere, men etter å ha snakket med en del andre tror jeg at jeg har skutt gullfuglen! Jeg har fått gjort noe som er veldig givende, og fått en erfaring som jeg ikke hadde fått mange andre steder. Hva gjorde du før du kom hit til oss? Jeg gikk ett år på Rønningen Folkehøyskole, på bandlinja, og var med i samarbeidsprosjektet de har med Ten Sing Norway i regi av KFUK-KFUM. Jeg spilte gitar i bandet til Ten Sing Norway. Har du fått brukt musikken i Marita? Ja, jeg har fått bruke gitaren på musikkverkstedet som Marita Ung arrangerer på Sub Café. Der har jeg lært bort gitar til forskjellige folk. Noen har spilt før og andre er helt nybegynnere. Det har vært fint å være en del av miljøet på hele Sub Café. Hva har gjort spesielt inntrykk på deg denne tiden? Jeg husker veldig godt den første narkomane jeg snakket med på Maritakafeen. Han fortalte historien sin. Det blir vel litt som at læreren husker den aller første klassen han hadde på skolen. Han kommer til å være det bildet jeg har av rusmisbrukere som har det kjipt, men som likevel har et håp om et bedre liv og noe helt annet enn det han gjør i dag. Når du ser håpet, lærer du etter hvert hvordan du skal gi håp og hjelpe den enkelte til å komme ut av det. Jeg har vel ikke medvirket direkte til det, men jeg ser på det som å være en del av et helt maskineri, som et tannhjul i hele prosessen. Hvis jeg står i disken, frigjør jeg en annens kapasitet så den personen kan samtale mer med gjestene. Da slipper jeg å ha for stor forventning og stille for høye krav til meg selv. Andreas liker å kjøpte brukte ting, så vi blir enige om å ta bilder av noen av tingene han har kjøpt på Maritabutikken: Jeg er ikke glad i å kjøpe nye ting, men er heller ikke noen antikksamler. Fordi jeg er glad i å lage mat, har jeg funnet både mixmaster, eltemaskin og matmølle (foodprosessor) på Maritabutikken. Jeg baker både brød og boller, og lager veldig mye vegetarmat. Nederst på Grünerløkka i Markveien er det billig og bra å handle. Der kan du få ting som er i god stand, men oppover Løkka er det mye dyrere! smiler Andreas og nevner Maritabutikken som stedet med de beste prisene! Hva syns du om arbeidsoppgavene som sivilarbeider? Det har vært flott at det var så mange forskjellige oppgaver. Jeg har fått gjøre mye av det jeg har hatt lyst til å gjøre også, siden Marita trenger folk på mange steder. MARITANYTT :: Nr. 2 2010 3

Foto: Bjørn Olav Thune Fire frivillige gleder seg til å være med på samling og kirkekaffe i Oslo Fengsel avd. B. Fra venstre: Jarl-Erik, Torgeir, Ingrid og Carmen. Av Bjørn Olav Thune 4 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

Omega 3-selgerne er aktive og vi blir stadig stanset. Det virker som de har blinket seg ut Torgeir, som har på seg treningsjakke og caps. Du ser sporty ut, bruker du Omega 3? spør de. Torgeir svarer makrell i tomat og jeg kvitterer med King Oscar sardiner, så vi takker nei til dagens kampanje. Jeg kjenner ham som en spontan og livsglad person fra det blide Sørlandet. Han trener mye og er i god form. På Jernbanetorget går Torgeir på hendene både lenge og vel, helt til det blir rødt for fotgjengerfeltet. Det muntre øyeblikket foreviges. Inne på kafeen hilser vi på et par nye 3. års sykepleiestudenter som er på diakonipraksis fra Diakonova, og jeg får tid til en prat med Torgeir. Torgeir, nå har du snart ett år med Maritastiftelsen som såkalt ettåring. Hva er en ettåring? Du gir ett år for å jobbe i en ideell stiftelse, menighet eller organisasjon. Kost, losji og lommepenger dekkes. Jeg har registrert at du går mye, så det blir vel ikke mange trikkebilletter på deg? Nei, ler Torgeir, Maritastiftelsen ligger sentralt til i byen og det er gangavstand til de fleste stedene Marita har virksomheter, fra Torshov til Oslo Sentrum. Når du ser tilbake til høsten 2009, hvilke kunnskaper og erfaringer har du tilegnet deg? Det er nok i møte med personer jeg jobber med og for at forskjellen ligger. Jeg tar vakter som ekstra fengselsbetjent i helgene av og til, så jeg har kunnet sitte og snakke med innsatte på cella før, men som en representant for Marita blir det en veldig annerledes setting. Du har ikke uniform og da forsvinner mange av sperrene som innsatte måtte ha. Det å være en troende gjennom sosialt arbeid, være lyttende og gi av sin tid er vel det som gir meg mest alt i alt. Et par jeg snakket med på Maritakafeen sist uke syns det var rart at vi som frivillige gadd å bruke tid på dem. Hva svarte du til det? Jeg sa at vi gjorde det fordi vi ville hjelpe dem og bety noe for dem. Det er jo ikke Torgeir går på hendene på Jernbanetorget! alltid vi får sagt så mye, men det er fint å være med og gi et øre til dem, og gjennom troen peke på En som er større enn oss, nemlig arbeidsgiveren vår, Han som er vårt håp. I kveld skal vi på fengselet igjen og ha andakt for de innsatte i fengselskirka. Hvordan forbereder du deg til det? Stikkordet må bli bønn. Jeg ber og bruker tid i Bibelen for å finne ut hva jeg skal dele med dem. Dessuten vet jeg at jeg er i et fengsel og ikke i et bedehus, så flere kan jo være fremmede for slike ting, men det er overraskende mange som er interesserte og vil snakke med oss om åndelige ting. Morfaren min pleide å si til meg at jeg skulle si tingene så enkelt som mulig, som til et lite barn. Vi oppfordrer dem til å stille spørsmål også. Er ett år med Marita nok? Jeg har vært så heldig at jeg har fått et vikariat i Maritastiftelsens kafé- og fengselsarbeid fra 1. august og ut året, og så skal jeg kanskje studere litt ved siden av. Hvorfor skal andre bli ettåring etter deg? Det blir ett år for livet sprudler han, og gir et tips til neste som melder seg: Måten du møter folk på har veldig mye å si. Jeg har lagt merke til at Torgeir har fått mange nye venner, som lyser opp når de treffer ham igjen, enten det er ute på gata, i et av Oslos fengsler eller på Maritakafeen. Nå skal han servere lunsj til praksiselever og et par av oss ansatte på kafeen, så jeg får gi ham en pause. Senere på dagen treffer jeg ham igjen. Da har han vært og handlet sjokoladekaker og sitronkaker til kirkekaffen i fengselet. Fengselspresten tar imot oss på Bayern, låser oss inn og geleider oss inn i fellesskapsrommet. Vi presenterer oss som er i temaet. Vi har med to damer som er på sitt første fengselsbesøk, så vi ber de innsatte ta vel imot Ingrid og Carmen og passe godt på dem, og de kvitterer med applaus, smil og latter. Etter pianospill, sang og trompettoner av Jarl-Erik, Ellen og meg, er jeg spent på hvilken historie Torgeir skal dele i kveld. Det viser seg å være en fortelling fra evangeliene der Jesus omtaler to mennesker som skyldte penger. En hadde fryktelig mye gjeld, og en hadde bare et lite beløp å svare for. Pengeutlåneren etterga begge gjelden og slettet like så godt hele beløpet. Hvem ble mest happy og glad? Han som skyldte mest, det er jo logisk. Den som bare skyldte et lite beløp gikk til en som skyldte ham penger og sa han skulle betale på røde rappen, hvis ikke skulle han kaste ham i fengsel og han slapp ikke ut før han hadde betalt til siste øre. Torgeir, på sin side, forteller nå at Jesus har betalt all gjelda for samtlige, både innsatte, presten og betjentene. Han takker for seg og folket applauderer. Kaffen og kakene kommer på bordet og praten summer lystig på flere språk. En innsatt vil gjerne spille piano for oss og han tryller mange flotte toner ut av det gamle instrumentet. Etter halvannen time er det oppbrudd. Vi hjelper kirketjenerne med å rydde opp, de innsatte skal tilbake på rommet og vi går ut i Oslo by og setter kursen mot Maritakafeen og nye mennesker som venter. MARITANYTT :: Nr. 2 2010 5

Foto: Bjørn Olav Thune Foto: Bjørn Olav Thune Narkotika virker på samme måte i 2010 som den dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo. Fotballguttene fra Hauketo følger oppmerksomt med på hva Morten Rønneberg forteller på Maritafilmen. Jan Av Bjørn Olav Thune - PÅ HAUKETO MED HAUKEBLIKK GPS en til Jan Dørum har vist oss veien til Hauketo- Prinsdal kirke, en arbeidskirke fra 1995 i Oslo kommune. Der venter konfirmanter som skal høre Jan fortelle om rusens skadevirkninger med sitt eget liv som eksempel. Vi er ute for å dele ut vaksinen Stopp før du har begynt si nei takk til all form for narkotika før du har begynt, det er det tryggeste. Diakon Marit Long møter trioen fra Maritastiftelsen utenfor og spør om vi vil ha kaffe. Den gamle kirken som stod her ble flammenes rov etter at den ble påtent i 1992. Kirkesølvet og en Kristus-figur ble imidlertid reddet ut. Den nye arbeidskirken er i tegl og har 250 sitteplasser. Under samtalen kommer det frem at Marit ikke er helt ukjent med arbeidet vårt, så det er derfor hun har invitert Jan til å vise Maritafilmen II og utfordre konfirmantene hun er leder for. Marit har jobbet i Maritabutikken før og var med som frivillig et par år på Maritakafeen og i fengselsarbeidet, så hun vet hva det handler om. Det er utrolig viktig at de får høre om dette, og det går rett inn i livet deres. De står midt oppe i en masse valg, så her er det bare å utfordre, forsikrer hun. Jan går rett på sak og tar en kort innledning før han viser filmen. Narkotika virker på samme måte i 2010 som den dagen jeg begynte med hasj, hevder Jan, mens han setter haukeblikket i gjengen fra Hauketo. I det øyeblikket skjer det noe med deg som du ikke aner konsekvensene av. Når vi er ferdige her i kveld vil du vite nok til å ta et oppgjør med dette en gang for alle Han letter ikke mer på lokket foreløpig, men lar ungdommene se på Maritafilmen. Her er det flere gutter i grønne treningsdrakter med Hauketo IF på ryggen som skal spille fotballkamp rett etter konfirmantundervisningen. Tidligere tennisstjerne Morten Rønneberg er med i filmen, og iført treningstøy jogger han i luftegården på fengselet og knekker myten om at det bare er folk med dårlig oppvekst som får problemer med narkotika. Noen tenker at dette skjer aldri med meg, men vær dødsvåken! Alle dere kommer sannsynligvis til å bli tilbudt stoff en dag, og da får dere en annen presentasjon enn den jeg gir dere i dag. Hvis tilbudet kommer fra en kamerat, venninne eller kjæreste som går på skolen, trener og ser helt OK ut, og som er en vandrende reklame for at dette ikke er farlig, er det verre. De sier at du ikke blir fyllesyk, men at du får en fin opplevelse og de gir en glorifisert framstilling av de gode sidene, da trenger du sterkere argumenter. Jan forteller dem hvordan han som 13-åring fikk 6 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

en sterk rusopplevelse første gangen. To uker senere gjorde han det igjen, så ble det oftere og oftere. Dette gjorde noe med hodet og kroppen hans. Det skjer ikke over natta, men gradvis blir hverdagen gråere og du søker rusopplevelsene mer enn noe annet. Samtidig blir nytelsen svakere og dårligere, men likevel søker man tilbake til rusen. Hva er det farligste stoffet? spør han retorisk og hevder at det er hasjen fordi den ufarliggjøres av brukerne. Å bli tilbudt heroin fra en sliten narkoman frister ikke så mye, men forsvarstalen til en venn eller en venninne som røyker hasj kan høres overbevisende ut i første omgang. Han forteller så om lillebroren og storebroren sin som begynte på samme måte, men som begge døde for flere år siden. Jan tok amfetamin 17 år gammel og da gikk det fort nedover. Grenser ble flyttet og personligheten ble enda mer forandret, og det var kun stoffmiljøet som var interessant. Jeg møter skoleungdom som røyker hasj og spør dem hvorfor de ikke slutter? Hvorfor skal jeg slutte, jeg har det jo fint? sier de. De sier de kan slutte når de vil og det er jo sant, teoretisk, men de vil bare ikke slutte. Noen av disse kan du møte igjen på gata og da er de resignerte og har gitt opp. Da er det å slutte bare en drøm, og de er ikke lenger god reklame for narkotika. En av ungdommene i salen har et spørsmål og lurer på hvor lang tid det tok før livet til Jan ble normalt igjen? Han svarer at det tar lang tid å bygge opp igjen det som er revet ned, og at det ikke er noe stoff som har ødelagt så mye for ungdom som hasjen. Selv sier han at det var knalltøft å bygge opp igjen livet. Jan er alvorlig mens han resonnerer at han hadde kastet bort hele ungdomslivet sitt og deler av sitt vokse liv på rus. Å slutte er ikke enkelt. Jeg hadde 31 innleggelser på institusjon uten å klare det. Jeg gråt desperat. Hadde også påført meg mange problemer og hadde konflikter med familien, venner, økonomisk gjeld. Ingen utdannelse å falle tilbake på og et skadet følelsesliv. Hva ville du sagt til deg selv som 13-åring i dag, da? spør en annen. Det jeg sier til dere i dag. Det er en kraft i rusen som griper inn i sinnet ditt. Alle avgjørelsene dine og grensene du måtte ha, planer og drømmer foregår i sinnet. Ta derfor godt vare på det som er her oppe sier Jan, mens han peker på hodet. Cannabis setter seg i fettvevet i hjernen og virker i 8-10 uker og tar ingen ferie. Det bryter ned konsentrasjonsevnen, hukommelsen og innlæringsevnen din, og dette er ting som er kjekt å ha, ikke sant? Han hadde spilt håndball og fotball og trente nesten hver dag. Da hasjen kom ble det etter hvert slutt på treningen og å spille kamper. Han byttet miljø. Jeg unner ingen av dere å bli redusert, og hvis noen hevder at hasj ikke har gjort noe med personligheten deres, er jeg sikker på at de ville vært et helt annet sted tankemessig og utviklingsmessig i dag uten hasjen. Hvordan var det du slutta? De fleste har vel gjettet seg til at jeg ble en kristen, siden vi er her i en kirke. Han ler når han kommer på at han så på det som en verre skjebne å være kristen enn narkoman. Jeg hadde det ille nok fra før av! Dette utløser spontan latter i konfirmantkullet. Men så omtaler han kristne på en annen måte. Han nevner sin bestemor, som var 101 år på denne tiden, som en Foto: Bjørn Olav Thune av de få kristne han kjente og respekterte. Men en dag traff jeg en gammel kamerat som jeg gikk på stoff med, og jeg forsto at det han hadde var akkurat det jeg manglet. Jeg inviterte Jesus inn i livet mitt. Han ba for meg og jeg ba ordene etter ham: Jesus, hjelp meg til å leve et annerledes liv og oppleve det Bibelen snakker om. Jan - på Hauketo med haukeblikk Han presiserer at det er mulig å slutte selv om det er komplisert: Det er ikke noe hokus-pokus for en narkoman å bli en kristen. Jeg måtte få orden på livet mitt på alle områder og det var en lang og tøff prosess. Det som hjalp meg var at jeg fikk tilgang på en helt ny ressurs i livet mitt. Det gjorde at jeg var i stand til å velge annerledes og løse oppgaver i livet mitt på en skikkelig måte. For Jan var det stort å få tilgivelse. Han gikk alltid rundt med konstant dårlig samvittighet. Det store vendepunktet kom en dag i 1982 da han var alene på Slottsfjellet i Tønsberg: Jeg knelte ned på Slottsfjellet og ikke i en kirke. Han går fram til alterringen i kirka der konfirmantene skal knele når presten ber for dem og velsigner dem. Akkurat det som skjer med dere den dagen når dere kneler ned, er vel det jeg opplevde der, selv om jeg var alene. Med utkikk over byen og med tårene rennende ba jeg: Jesus, hjelp meg fra i dag av. Man trenger ikke være narkoman for å oppleve Jesus, det kan alle be om. Hva har hjulpet meg mest? Det er den tiden jeg har kunnet lese i Bibelen. Det har forandret livet mitt totalt. Hvis Ungdomsdiakon Marit Long fra Hauketo-Prinsdal kirke: Jan delte åpent og ærlig fra sitt eget liv om hvordan han begynte med rusmidler som ung gutt, hva det gjorde med livet hans og om veien ut av det han var blitt fanget inn i. Det gjorde sterkt inntrykk. Han utfordret ungdommene på en god og ufarlig måte, både til å holde seg borte fra narkotika og til å ta valg i forhold til tro. Dette responderte konfirmantene bra på. dere også vil bruke den boka, kommer dere til å bli ordentlig glad i den, avslutter Jan. Applausen er energisk fra konfirmantene. Dette var kjempebra! Guttene fra Hauketo IF skynder seg til fotballkamp, mens andre mingler med saft og kjeks i kirka. MARITANYTT :: Nr. 2 2010 7

Foto: Bjørn Olav Thune Av Bjørn Olav Thune Carmens praksis Hvert år har Maritastiftelsen mange praksiselever. I april-mai 2010 var blant annet sykepleiestudenten Carmen fra Diakonhjemmet Høgskoles 3. år hos oss på en ni ukers psykiatri-praksis. Carmen snakker seg varm om sin sykepleiepraksis i Maritastiftelsen. Maritakafeen er praksisplass for elever og studenter, bl.a. fra Høgskolen i Oslo, Diakonhjemmet Høgskole, Diakonova, Høgskolen i Staffeldtsgate, Filadelfia Bibelskole, Fjellhaug Bibelskole, Hald, Rønningen FHS, Rud Videregående skole og Communication for Change (Holtekilen). Praksiselevene har deltatt på kafeen, i det oppsøkende arbeidet på gata og i fengslene. Har du noen erfaring med rusmiljøet fra før, Carmen? Ja, jeg jobber på en avrusingsinstitusjon. Har aldri vært nær gatemiljøet slik som jeg har hatt anledning til nå på Maritakafeen, men i likhet med svært mange andre har jeg venner og bekjente som har vært tungt inne i rus. Hadde egentlig aldri trodd at jeg skulle begynne å jobbe med rusmisbrukere og visste ikke så mye om behandlingstilbudene fra før. Hvordan var det å komme på Maritakafeen første gang med alle gjestene fra gata? Etter møtet med de ansatte tidligere på dagen var jeg ganske avslappet. Min første kafékveld var utrolig hyggelig. Jeg fikk høre fra Anders, lederen for kvelden, at jeg bare skulle være meg selv, så jeg stolte på det han sa og hadde ingen store krav eller krampaktige anstrengelser for å nå ut til folk. Jeg kom i prat med mange hyggelige gjester og ble overveldet over hvor åpne mange av de var. De både tar og gir av seg selv. Alle er forskjellige, men det er et fellestrekk som går igjen, at gjestene har en veldig tillit til at Maritakafeen er en trygg sone for dem. Så er det jo utrolig givende å være sammen med mennesker som uttrykker at de setter pris på oss, og jeg opplever at det er en gjensidighet i det. Derfor føler jeg meg veldig heldig som har hatt praksisplass på Marita. Carmen, har du noen synspunkter på formidlingen av tro? På Maritakafeen har de en litt annen innfallsvinkel i rusomsorgen enn den jeg jobber i. Det er fint at det er lov å snakke om åndelige ting, og personlig syns jeg det er godt at jeg kan bruke trosorganet mitt og at folk tør å ta opp åndelige tema. Det virker som om gjestene vet hva de kommer til og at dette er greit. Du har vært med på ditt første fengselsbesøk i dag. Hva syns du om det? Akkurat like bra som i kafeen! Jeg er glad i å treffe folk og bli kjent med nye mennesker. Det kan jeg gjerne gjenta, absolutt. I hvert fall når jeg ser at fellesskapet i rommet som brukes som kirke er så hyggelig og det er fint å være en del av arbeidet Maritastiftelsen gjør, ja. Omsorg er viktig for Carmen: Marita gir omsorg på en veldig enkel måte. De besøker folk i fengsel, de deler tanker og god stemning noen minutter. Etterpå er det mulig å få en prat med noen, og dette er for meg et enestående, fantastisk konsept. Kontakten blir på det medmenneskelige plan. Det jeg liker med Marita er at det ikke er en krampaktig forkynnelse for å få folk vekk fra rus og kriminalitet, men det skapes muligheter for en relasjon. Dere skaper et rom hvor man kan være sammen og noen frø kan bli sådd. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli en så flott opplevelse. Marita er gull! Du tar ikke for hardt i nå? lurer jeg på. Nei, kanskje virker det slik, men jeg tror det betyr veldig mye for mange, at man møtes jevnlig, deler tro, ber sammen og gjør en praktisk gjerning sammen. Det er så bra å møte de andre frivillige og oppleve det åndelige og sosiale fellesskapet mellom oss også. Jeg har følt meg ivaretatt fra første stund. Her er folk seg selv og det er ingen grunn til å engste seg eller holde tilbake. Når det er gått en uke savner jeg både gjester, frivillige og ansatte! Carmen er ivrig og lurer på om hun prater for mye? Nei, det er jo du som skal prate og ikke jeg, humrer jeg. Hun har også lagt merke til en annen viktig faktor: Fokuset på menneskets verdi og identitet er høyt i Maritastiftelsen. Hvem er de? Hvor hører de til? Hva er de ment til å være og hva kan de være? Det er tanker som bør prege de som jobber med rusavhengige. Dette sammen med det åndelige er en god kombinasjon. Å huske på menneskets verdi er livsviktig. Det er siste ord fra Carmen for denne gang. 8 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

EN PRAT MED Erik Av Bjørn Olav Thune Heisan, kan jeg slå meg ned her? Han jeg spør sitter ved et av de små, runde bordene på Maritakafeen og stolen ved siden av ham er ledig. Vi har pratet sammen mange ganger før og er gode bekjente. Foto: Bjørn Olav Thune Erik syns de frivillige gjør en god jobb og at de er helt OK. Her er Martha, Jun og Hanne, tre av rundt 100 frivillige som gjør at Maritastiftelsen kan drive året rundt. Sist gang han var innom var jeg opptatt med andre, så jeg husker han sa det var synd at vi ikke fikk en prat. Jeg spør om han kan tenke seg å svare på noen spørsmål til Maritanytt? Ja, men ikke spør om rus og de greiene der! Neida, svarer jeg, og sier at han kan være helt anonym, dette er bare spørsmål om bruk av kafeen. Når jeg tenker meg om, har vi snakket om alt mellom himmel og jord før, men bare berørt hans rusbruk et par ganger, så vi prater vanligvis mye mer om åndelige temaer og mellommenneskelige ting. OK, det er kult, stiller gjerne opp på å drive PR for Maritakafeen, sier han og smiler. Hvordan fant du veien hit første gang? Å, det husker jeg ikke, det er en god stund siden, men jeg har fortsatt å komme hit, og så er det jo fantastisk mat dere har. Hva syns du om de frivillige som jobber her, da? De fleste av dem er helt OK. Jeg setter pris på å kunne komme til et sted hvor vi kan snakke om åndelige ting. Jeg føler også at jeg kan slappe av her og være meg selv. I perioder har jeg meditert for å få kontroll over mine følelser og forsøkt å ta rette avgjørelser. Det var en annen fyr som stjal kjæresten min en gang, og da ble jeg ikke så blid, vet du, men i stedet for å ty til vold og idioti, gikk jeg hjem og mediterte en stund, og da overvant jeg den tilstanden. Skjønner du? spør han og tar fram et blad med noen Buddha-sitater og kommentarer for å vise meg. Jeg leser et par sider og finner noe som er gyldig for alle, enten vi kaller oss kristne eller noe annet. Jesus har også sagt noe om menneskets indre og ytre plan, sier jeg. Erik spør om jeg kan finne en bibel og vise ham hvor det står hen. Det gjør jeg gjerne, og siden jeg vet at han ser dårlig, printer jeg ut avsnittene i større skrift inne på kontoret. Vi utveksler erfaringer og snakker litt om tekstene. Han syns det var et artig poeng at Jesus ba fariseerne om å gjøre noe med innsiden først, og fortalte dem at det ikke er det som kommer inn i et menneske utenfra som gjør det urent, men det som går ut av mennesket. For fra menneskehjertet kommer onde tanker, ekteskapsbrudd, hor, mord, tyverier, griskhet, ondskap, svik, utukt, misunnelse, bespottelse, stolthet og dårskap. All denne ondskapen kommer innenfra og gjør mennesket urent. (Jesus-sitat fra Matteus 23: 23-28 og Markus 7, 14-21). Det er jo temmelig ramsalte ord dette også. Du, jeg husker du fortalte meg hele historien om Josef og hvordan han kom i fengsel i Egypt og at han var et bilde på Jesus som også ble tatt til fange. Det var litt av en historie, gitt! Før Erik går, sier han: Du, jeg har sett mye og jeg kjenner en del folk som ikke har skjønt hvordan vi kan komme inn her på kafeen og ikke være straighte. Du må jo være clean og rein for å komme inn over alt. Men nå må jeg gå, for jeg vil komme meg i seng til en fornuftig tid. Takk for i kveld og så sees vi! Erik hiver sekken på ryggen. Mens jeg går hjem til en god seng vet jeg at Erik ligger ute. Han liker å finne seg et overnattingssted for seg selv før det blir for sent. Jeg vet hvor, men det sier jeg ikke bort. Han er ikke helt alene. Jeg vet ikke helt om det blir noen vers om Buddha eller Jesus som nattmat, eller i hans aftenbønn, men i all ydmykhet og respekt må jeg vel innrømme at jeg holder en knapp på sistnevnte, jeg, da. Det vet Erik også. J MARITANYTT :: Nr. 2 2010 9

Av Bjørn Olav Thune Frivillige PÅ KVELDSJOBB Vi tok en prat med noen av de frivillige som deltar på Maritakafeen. Mange av dem bruker en kveld i uka på å servere mat og samtale med rusmisbrukere. Hvorfor har de engasjert seg i frivillighet når studier, arbeid og andre oppgaver tilsier at de kanskje heller burde slappe av? Foto: Bjørn Olav Thune Foto: Bjørn Olav Thune Veien ut fengselsporten kan være brutal. Ingrid Geir Halvor Dette er spørsmålene vi stilte: Hvordan fikk du kjennskap til Maritakafeen? Hvor lenge har du vært med som frivillig? Noen opplevelser du husker som gjorde inntrykk og gir håp? Hvorfor kommer du igjen gang etter gang? Hva tenker du om dagens narkotikapolitikk og behandlingstilbudet? Hadde du forventninger eller fordommer før du begynte på kafeen? Ingrid - bestemora vår Vi var i kontakt med Marita og inviterte Jan Dørum og Bjørn Olav Thune på formiddagstreff i kirken. Da ble jeg imponert over jobben dere gjør, ville prøve det, og derfor har jeg vært med i ett år nå. En jente opplevde omsorgen og varmen fra meg som et medmenneske og bestemor og satte så stor pris på det. Tenk at jeg kan bety noe for andre! Det tverrkirkelige, unike åndelige fellesskapet vi har betyr uendelig mye også. Det er hjerteskjærende å se hvor utålmodig folk er med rusmisbrukerne. Har inntrykk av at man fort slår handa av de narkomane. De må jo få lov til å gå videre i behandling selv om de tabber seg ut i begynnelsen, uten at de må stille seg på ny venteliste og miste plassen sin. Hadde ingen fordommer før jeg begynte. Jeg fikk loset mine egne unger gjennom de verste åra, men jeg tenker at disse kunne like gjerne vært min egne unger. Geir Halvor, tidligere gjest, er nå frivillig Jeg fikk vite om kafeen da jeg drakk og kom her som gjest i 8-10 år. Her blir vi sett på som den vi er og tatt imot som den vi er. Det er vel et svar misbrukere gir, men etter at jeg kuttet ut å drikke, så er jeg glad for at jeg har fått tillit til å ha andakter 10 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

Frivillige på kveldsjobb flere ganger. Jeg kommer hit fordi det er masse hyggelige folk og god atmosfære. Jeg syns det er sørgelig at ettervernet er så dårlig. Mye behandling er forgjeves når det er så godt som ingenting i etterkant. Jeg var spent på hvordan det ville bli å være frivillig, men prøver å være så åpen som mulig på alt som møter meg her. Marianne, vernepleier/barne- og ungdomsarbeider Hørte om Marita gjennom venner og har vært med i 6,5 år. Tidligere fikk jeg mitt bilde av rusmisbrukere gjennom media hvor de ble framstilt som farlige, noen vi måtte passe oss for. Da jeg begynte å jobbe her ble jeg kjent med masse mennesker som er akkurat som oss. De er åpne og koselige, og mange har blitt mine venner. Jeg har møtt folk som kom seg ut av rusen gjennom motivasjon og støtte vi har gitt her. Det har gitt frukter. støtte rundt seg. Det finnes jo gode behandlingssteder også, men alt for mange som svikter når det gjelder. Etter fengsel og rehabilitering skulle det vært ordentlig ettervern. Jeg hadde en venninne som inviterte meg til å jobbe her, og hennes erfaringer med stedet samt at jeg hadde hørt og lest om arbeidet som Marita gjør, ga meg en positiv forventning. Gunhild, sosionomstudent Hørte om Marita gjennom en venninne på skolen og har vært med her i åtte måneder. De gangene jeg snakker med noen og de takker meg, blir jeg glad. Jeg skjønner at jeg har betydd noe for dem og at de får noe ut av samtalen. Jeg merker at de er takknemlige og ser mye mer nytte av å komme hit enn av å sitte hjemme. Jeg har fått inntrykk av at de fleste har vært på avrusing, men de færreste klarer det. Jeg tror man gir litt for Foto: Bjørn Olav Thune Lisbeth, Silje, Marianne, Astri og Joakim. Da jeg begynte å jobbe her ble jeg kjent med masse mennesker som er akkurat som oss. De er åpne og koselige, og mange har blitt mine venner. Vi har fått brev, telefoner og mailer om at folk har kommet seg ut av misbruket. De takker for at vi var til stede og hjalp dem. Jeg ser at arbeidet er veldig verdifullt. De kommer inn døra og virker lei seg, vi gir dem noen støttende ord, peker på at de er verdifulle og gir dem håp for framtida. Når jeg ser de får livsgnist i øynene får jeg lyst til å komme igjen og igjen. Det er alt for lange ventelister og for dårlig ettervern i ruspolitikken. Folk trenger hjelp til å etablere nye nettverk og å finne bolig og jobb. Mange havner utpå igjen fordi de ikke har god nok lett slipp på dem når de gjør noe galt. Ettervernet virker veldig svakt, og avrusing/behandling uten ettervern funker ikke. Jeg hadde bare positive forventninger til arbeidet. Trodde det ville bli krevende, men likevel nyttig og spennende. Joakim, sosionomstudent/miljøarbeider på Fretex Jeg har bekjente som visste om Marita og jeg har vært her ett skoleår nå. En person som jeg traff mange ganger på kafeen og på gata gikk det veldig opp og ned med. Til slutt gikk det bra og jeg gledet meg over å treffe vedkommende på klesshopping på Fretex hvor jeg jobber, og ikke lenger på jakt etter stoff. Har ikke sett personen i miljøet etter dette, så jeg håper det går bra. Jeg har blitt kjent med folk som kommer på kafeen og siden jeg blir kjent med gjestene, blir det mange gode samtaler også. Mange ganger kan jeg fortsette samtalene der vi slapp sist. For meg virker det som det er mye byråkrati i rusbehandlingen MARITANYTT :: Nr. 2 2010 11

Frivillige på kveldsjobb og politikken, det er i det hele tatt innviklet. Jeg hadde mye forventning, men visste ikke helt hva det var, men prøver å bry meg og slik har jeg truffet mange gode folk. Karianne, student Hun gikk rett fra eksamen til kafeen i kveld og forteller at hun hørte om Marita av en venninne, og pastoren i menigheten hennes var med i Maritas fengselsarbeid tidligere. Jeg lette etter noe å gjøre, kom til kafeen og prata med Bjørn Olav og da var det gjort, så nå har jeg vært her to skolesemester. En opplevelse som sitter godt er da jeg pratet med en dame på min mors alder som var kristen. Hun fortalte ganske tøffe historier om voldtekt, prostitusjon og narkotika. Jeg lyttet og hun gråt da hun fortalte. Vi holdt hverandre i hendene og ba for hverandre. Hun sa til meg: Tusen takk for Guds kjærlighet og at du lytter Foto: Bjørn Olav Thune Anders Olsen Søyseth administrerer alle de frivillige som deltar i kafé- og fengselsarbeidet og bare er der. Hun skulle på avrusing. Håper det gikk bra! Det er et fantastisk team her som hjelper til med det praktiske. Guds kjærlighet ligger tjukt i lokalet og det trengs sårt. Mitt liv trenger det også, og det er så meningsfylt. Det er vanskelig med ruspolitikk og behandling. Jeg mener det burde være flere slike steder som tilbyr Jesus i byen. Det føltes naturlig å begynne her, hadde ingen spesielle forventninger, men fellesskapet og det kristne miljøet her overgikk mine drømmer. Lisbeth, praksisstudent Søstera mi har jobbet frivillig på kafeen før og Marita var på skolebesøk og informerte om praksismuligheter. Har vært her ett skoleår nå. Jeg har pratet med mange da jeg har hjulpet dem å finne klær på kleslageret på kafeen. Da kommer de fram med drømmene sine og deler sine meninger og ambisjoner med meg. De er faktisk ikke så veldig ulik oss. Mange positive småglimt har det blitt på kafeen. Det å møte igjen de jeg allerede har møtt før er givende. Jeg får noe tilbake og får et annet perspektiv på livet. Ellers vet jeg for lite om behandlingstilbudene til å uttale meg sikkert, men det ser ikke ut som det fungerer så bra. Jeg hadde ingen spesielle forventninger eller fordommer da jeg begynte, men det har vært veldig annerledes enn jeg trodde! Silje, praksisstudent Jeg har en venninne som jobbet frivillig sist skoleår, så da Marita kom på skolebesøk meldte jeg meg på og har vært her i ett skoleår nå. Etter å ha pratet skikkelig med folk finner jeg ut at de har masse tanker og ser at de har et stort potensial. De er mennesker fylt av kjærlighet og lengter etter noe bedre. Har ikke fått helt oversikt over behandlingstilbudet og om hvor mye det hjelper, men jeg tror det behøves mer oppfølging i Vi har fått brev, telefoner og mailer om at folk har kommet seg ut av misbruket. De takker for at vi var til stede og hjalp dem. den virkelige verden enn hva som skjer. For meg så var det litt uvant å være sammen med de du bare har sett på gata, så jeg hadde nok mye fordommer. Men allerede etter første kveld på kafeen så jeg at de var akkurat som andre mennesker. Det kan erfares på et sted som Maritakafeen. Disse elevene fra Fjellhaug takket for seg etter å hatt praksis hele skoleåret. De var veldig glade for at de hadde kunnet være med på Maritakafeen. Lærdommen og erfaringen kan de ta med seg videre i livet. Etter litt fag i Bergen drar venninnene til Colombia for å arbeide på barnehjem. Anja og Christian Jan Dørum var også på kafeen i kveld. Han hadde invitert Anja og Christian Oppebøen til å synge, spille og fortelle. De har flere år med rus bak seg, men fikk hjelp gjennom Evangeliesenteret, hvor de også gikk på bibelskolen på Varna etter rehabiliteringen. Nå er de miljøarbeidere på Østerbo. I 2009 hadde de en ukes praksis på kafeen og deltok også på Himmelsk Sommer på Jernbanetorget. På Youtube ligger det en film med dem: Anja og Christian forteller sin historie. (Kan også sees på himmelsksommer.no). http://www.youtube.com/watch?v=crw9doylcre Arbeidet deres nytter! avsluttet Christian fra scenen og applausen og responsen fra gjestene var merkbar. Slik oppsummerer Jan kvelden: Syns det ble veldig spesielt under den samlingen Anja og Christian hadde. Det var flere som ble berørt av det de bragte med seg og ville prate med dem. Tenk hvis to, tre stykker kan få hjelp og få noe alvorlig å tenke på, som gjør at de kan komme seg ut av rusen, og gjerne også få et møte med Gud slik flere av oss har hatt. Det er mulig å gå inn i et nytt og meningsfylt liv slik disse to fortalte om. 12 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

Nyberget og Olavsgruva er Rørosmuseets besøksgruver. Gruvene ligger i Storwartzfeltet, som var et av Røros Kobberverks største og viktigste gruvefelt. Nyberget gruve ble drevet i periodene 1650-1717 og 1861-1890 og Olavsgruva ble drevet 1936-1972. Gruvene danner i dag ei sammenhengende gruve, som vedlikeholdes og sikres av Rørosmuseet. I mars var gjengen fra bofellesskapet i Holstsgate 6 på ny tur. Denne gangen var Røros reisemålet, og gjengen gledet seg stort. Etter en relativt lang kjøretur ankom vi omsider huset vi skulle bo i. Resten av torsdagskvelden gikk med på å pakke ut og lade opp til de neste dagenes aktiviteter. Neste dag sto vi opp og gjorde oss klare til gruvevandring i Olavsgruva, den siste kobbergruva på Røros. Gruvevandringen var en spennende og fascinerende opplevelse, 50 meter ned og 500 meter innover i fjellet. Senere samme kveld sto ridetur med hest og slede på menyen, og i stjerneklart vær gjennom Røros by var dette en nydelig opplevelse. Turansvarlige Tåran hadde sørget for et spennende og variert program for turen, og på lørdagen var det klart for besøk på en reinsdyrfarm hvor vi blant annet fikk prøvd oss på lassokasting. Både en og annen viste evner med lassoen, og det var godt med litt nærkontakt med dyra for oss bybeboere. Etter lassokastingen fikk vi smakt reinsdyrkjøtt i pitabrød, med hjemmelaget tyttebærkrem og salat, det smakte bra etter en lang dag utendørs! Resten av kvelden koste vi oss i huset vi bodde i med kveldsmat, spill, lørdagsgodt og fellesskap. Søndag morgen vendte vi nesen hjemover, og takket for enda en fin tur sammen med nye minner og gode opplevelser. Vi trenger brukt og nytt! Bor du i Oslo-området og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden. Åpningstider: Man-fre: kl 11.00 17.00 Lørdag: kl 10.00 16.00 Maritabutikken Markveien 67, Oslo Tlf. 22 38 19 20 E-post: maritabutikken@marita.no MARITANYTT :: Nr. 2 2010 13

Hva skjer a? ANSIKTER I MARITA Jofrid Landa 32 år Trond Akerholdt 60 år, gift med Gunn, den herligste kvinne på jord. Har fire barn og to fosterbarn. Har vært ansatt i 100% stilling i Marita siden 1996. Hva jobber du med i Marita? Ansatt 100% i vikariat som prosjektleder for Ny karriere i Marita Women, og jobber litt som miljøarbeider i Maritabutikken. Bakgrunn: Oppdratt (?) i tomatriket Finnøy i Ryfylke. Studert handelsfransk og har master i diakoni. Har blant annet jobbet fire år på Sjømannskjerka i Antwerpen, Belgia og som prosjektrådgiver i PYMs bistandsavdeling (Pinsevennenes Ytre Misjon). Hvorfor Marita? Var tidligere med som frivillig i Maritakafeen og senere i Marita Women, så jeg kjente til en del av arbeidet i Marita. Maritastiftelsen gjør utrolig mye bra og viktig arbeid for mennesker som trenger at noen tror på dem og gis nytt håp, muligheter og hjelp på veien i livet, som også er noe jeg brenner for. Spennende å være en medvandrer med andre mennesker! Favorittmat: Pinnekjøtt, men litt kort sesong, så kyllingfajitas og tapas er også blant slagerne. Favorittbok: Ingen over eller ved siden av Bibelen, særlig Salmenes bok. Men ellers er Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda ei veldig god bok! Favorittmusikk: a-ha (25 års livslang kjærlighet som ihuga fan!) Favorittfilm: Stolthet og Fordom og Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Liker ikke: Urettferdighet og at menneskers verdighet krenkes i verden, å stå opp altfor tidlig på morgenen. Hobbyer: Holder Oslorekorden (?) i å gå på café - helst med venner J, rollerblades og trening, og ellers alt som er lått og løye! Drøm: Være en Jesus-etterfølger resten av livet, og se at Gud gir håp og forandrer menneskers liv i Oslo, Europa og utover i verden! Hjelpe andre mennesker å sette sine drømmer ut i virkelighet. Starte kafé med personlig sjel J. Og er jo frankofil, så Frankrike er og blir i drømmene Hva jobber du med i Marita? Jeg er involvert i det meste fra fengsel og kafé til personalet, HMS og vedlikehold J Bakgrunn: Er bilmekaniker, har jobbet litt kommunalt, på sosialkontor og Aetat, men har jobbet aller mest med feltet mennesker, rus, fengsel, kriminelle, menighet og rehabilitering. Har 38 år i oppsøkende gatearbeid. Hvorfor Marita? Jeg har kjent Leiv helt siden 70-tallet, og har fulgt hans arbeid opp gjennom årene. Marita har et lavt hierarki, det er høyt under taket og vi har direkte kommunikasjon. Du vet alltid om du er på avveier for vi får direkte tilbakemeldinger. Samtidig er det en stor grad av frihet. Det er den beste plassen jeg har jobbet noen gang og er nå 60 år og har vært arbeidsaktiv siden jeg var 16! Favorittmat: Altspisende, men nye retter er alltid spennende. Favorittbok: Bibelen, fordi den har fulgt meg siden jeg var 10 år og er hovedårsaken til at jeg har det såpass godt som jeg har det i dag. Favorittmusikk: Liker best progressiv stil, rock og metall, men kan også nyte visesang og gamle salmer. Favorittfilm: Actionfilmer og filmer jeg ser sammen med min kone i en hyggelig atmosfære. Jeg er litt romantisk av meg ;-) Liker ikke: Har ikke veldig sansen for danseband-lignende musikk og glattpolert musikk fremført uten energi og hjerte. Hobbyer: Mekke biler sammen med mine sønner, og jaktturer de ganger jeg får til det. Drøm: Å se mennesker vi jobber med og for bli forvandla, spesielt forandring i personlighet og adferd. Det er også slike mirakler Jesus snakker om. Det betyr at mennesker som har vært helt på snørra opplever forandring og får det livet de fortjener. 14 MARITANYTT :: Nr. 2 2010

Hva skjer a? Marte Maria Norberg 31 år gift med Stefan og har Leo på 2 år og 9 mnd og Timon på 11 mnd sammen med han, heldigvis Jan Dørum 54 år gift med Bente. Har tre voksne barn. Har vært ansatt i Marita i 100% siden 2009. Hva jobber du med i Marita? Jobber i 80% stilling i Marita Bo som sosionom og miljøarbeider, men trår til der det trengs ved behov som de fleste i denne sammenknyttede stiftelsen. Bakgrunn: Utdannet sosionom i 2003, jobbet på sosialkontor, i Acta som dans- og dramakonsulent og nå i Marita siden 2006. Har jobbet mye frivillig med ungdom oppgjennom Kvifor Marita? Har faktisk alltid tenkt at jeg kom til å jobbe i Marita en eller annen gang helt siden jeg hørte om det gjennom Maritanytt da jeg var yngre. Synes det er et stort privilegium å få jobbe en plass som betyr så mye for så mange, og hvor du kan bruke hele deg, både det faglige, åndelige og det mellommenneskelige... Favorittmat: Sushi er jo tross alt så urban og med i tiden at jeg litt for ofte kjenner suget etter denne rå fisken. Favorittbok: Drømmehjerte og Senor Peregrino av Cecila Samartin er to nydelige bøker som jeg likte veldig godt. Så kommer jeg vel ikke unna godboka som er mer relevant enn alle Bibelen. Favorittmusikk: Dansbar og rytmisk til fest og moro, noe rolig og avslappende som bakgrunnsmusikk Favorittfilm: The notebook er en nydelig film. Liker ikke: Å ha dårlig tid Hobbyer: Dansing, trening, bøker, venner Drøm: Se flere mennesker få et godt liv med seg selv, Jesus og hverandre! Hva jobber du med i Marita? Forebyggende på skoler, evangelist på møter, kafeen, gater og fengsler. (Les mer om Jan på side 6-7). Bakgrunn: Har selv erfaring fra rusmisbruk. Reiste på skoler med Maritafilmen i 15 år fra 1984. Drevet rehab i Ungdom i Oppdrag (Tannvik Gård i Trøndelag), jobbet tre år på Bastø landsfengsel og har syv år på Evangeliesenteret før jeg begynte i Marita igjen i 2009. Hvorfor Marita? Da jeg ble kristen og rusfri og skulle finne ut hva oppgaven min skulle være i livet, var det i Maritastiftelsen, fra 1984, at jeg virkelig fikk utvikle meg og prøve ting. Leiv var en utrolig inspirator og hjalp meg mye. Har fått mye frihet, støtte og oppmuntring til å gå for det som jeg har lyst til å gjøre som jeg har i hjertet, og slik leve ut drømmen min. Det var fantastisk å være der 15 år forrige gang, og selv om jeg nå bor i Danmark, er det et privilegium å jobbe i en slik stiftelse. Har aldri vært borti makan; kollegene, lederskapet og fellesskapet i stiftelsen er noe de fleste kan misunne. Favorittmat: Elsker kebab, men nå går det mest i kyllingsalat J Favorittbok: Bibelen. Favorittmusikk: Altetende, men hører nå på danske Stoev, som moderniserer gamle salmer. Favorittfilm: Passion of Christ Liker ikke: Uredelige mennesker Hobbyer: Fisking Drøm: Sykle Trondheim-Oslo, men framfor alt det å se nye mennesker komme til tro. MARITANYTT :: Nr. 2 2010 15

Postabonnement B RETUR: MaritaNytt Holsts gate 6, N-0473 Oslo Mer å lese på www.marita.no Bli frivillig MEDARBEIDER i Maritastiftelsen! Leter du etter en mulighet til å tjene Gud blant vanskeligstilte i Oslo? Maritastiftelsens fengsels-, kafé- og gatearbeid trenger flere frivillige medarbeidere! Vi har også behov for frivillige i Maritabutikken, en koselig bruktbutikk ved Ankerbrua nederst på Grünerløkka, der vi tilbyr arbeidstrening og arbeidspraksisplasser. Hva gjør det med deg? Studenter og andre finner fellesskap, noen venner for livetj. Du får utvikle og bruke dine evner og gaver i en trygg setting hvor det er lov til å prøve og feile. Du vil bety noe for andre og blir rik på verdier. Hva tilbyr vi? Trening og disippelgjøring. Du trenger ingen erfaring med eller bakgrunn i rusfeltet fra før. Du gjør tingene sammen med oss og vokser med oppgavene. Vi i Maritastiftelsen ønsker ikke å være de som bare går forbi uten å gjøre noe, og har gått inn i et forpliktende samarbeid med mennesker som står midt oppe i sitt livs prosjekt; nemlig å vinne tilbake livet sitt. Da trenger de at noen går de første skrittene sammen med dem. Kanskje det blir deg? Kontakt oss: Tlf. 2204 5400 marita@marita.no www.marita.no