Jeg vil også prøve å vurdere om det kan finnes en løsning på denne lange konflikten.

Midtøsten-konflikten Webmaster ( 15.04.2002 ) Karakter: 5/6 Målform: Bokmål Jeg har valgt å dele besvarelsen av denne problemstillingen inn i to deler. I den første vil jag ta for meg bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel, og forhåpentligvis trekke opp linjer som viser de forskjellige partenes roller i forhold til hverandre, og hvordan det internasjonale samfunnet har virket inn på situasjonen. I den neste delen, hvor jeg redegjør for de ulike konfliktene, vil jeg videre forsøke å vise hvordan de to partene sine syn på uenigheter og hvordan utenforstående parter har hatt noe å si for utviklingen. Jeg vil også prøve å vurdere om det kan finnes en løsning på denne lange konflikten. Hvordan ble staten Israel opprettet? 1. Sammendrag Holocaust under 2. verdenskrig gav håp til jøder verden over om opprettelse av en egen jødisk stat i Palestina. Kravet fikk oppslutning fra store deler av verden, mange land hadde dårlig samvittighet for hva som hadde skjedd under krigen. Likevel satte den lokale befolkningen i Palestina seg imot at jødene skulle bli tildelt deler av området. Araberne utgjorde, selv om mange jøder hadde emigrert til området, over 70% av innbyggertallet i mandatområdet, som tilhørte Storbritannia. Etter arabernes oppfatning burde ikke Europeernes dårlige samvittighet gå ut over dem og deres nasjonale rettigheter. I tiden like før opprettelsen av Israel var det mange militære sammenstøt mellom jødiske nybyggere og palestinere, og jødiske militærstyrker gjennomførte terroraksjoner mot den britiske kolonimakten. Storbritannia trakk seg ut av landet i 1948, da det viste seg vanskelig å finne en løsning som ville tilfredsstille alle parter. Storbritannia overlot så avgjørelsen til FN, mindre enn 8 timer før mandatet ble overtatt. FN vedtok en plan om å dele territoriet i to deler, en arabisk og en jødisk. Både palestinerne og de arabiske nabolandene gikk sterkt imot at en jødisk stat skulle opprettes. Samtidig var det krefter innad i Israel som ønsket et enda større område enn jødene var blitt tildelt. Selv om jødene ikke utgjorde mer enn en tredjedel av innbyggertallet, fikk de over halvparten av området. På grunn av Jerusalems spesielle religiøse betydning for både jøder, muslimer og kristne, bestemte FN at både Jerusalem og Betlehem skulle legges under internasjonal kontroll. I 1948 ble Israel erklært en jødisk stat. Stormakter som Sovjet og USA godkjente straks den nye staten. Bakgrunn: Palestina og jødene Historikere går ut ifra at etterkommere av hebreerstammen kontinuerlig har levd i Palestina Midtøsten-konflikten 1

(noen har fortsatt holdt fast ved sin religion, andre gikk over til kristendommen, andre til islam.) liksom etterkommerne av de andre stammene og nye innvandrende folkeslag. Ved islams spredning omkring 650 e.kr. ble området sterkt arabisert, og siden den gang og fram til i dag er arabisk kultur og islam dominerende blant befolkningen. I realiteten var området Palestina på gammeltestamentlig tid befolket av en rekke stammer og folkeslag som en følge av stadige vandringer av nomadiske folkegrupper. En av disse folkegruppene var hebreerne, som hadde en nasjonal religion, jødedommen. Andre stammer inkluderte hittittene, kanaanittene, filisterne, makkabeerne m.fl. I to perioder av historien oppnådde hebreerne spesielt stor makt i forhold til andre stammer, og hadde sitt høydepunkt under kong David, ca. 8 århundre f. Kr.). Historiske kilder er usikre med henhold til landets størrelse, men det står fast at hebreerne aldri kontrollerte hele Palestina, og i størstedelen av historien utgjorde folk med jødisk tro kun et mindretall i landet. 2. Hvilke grunner var det til en opprettelse av Israel? En problemstilling som dette er umulig å begrunne ut ifra en eneste faktor, og det er vanskelig å si hvilke faktorer som spilte størst rolle i opprettelsen av en jødisk stat. Både sionismen, Balfourerklæringen, holocaust, stormaktenes syn og FN har hatt sin innvirkning på etableringen av Israel, men det er vanskelig å si hvilken grad av innflytelse de enkelte har hatt. Her er noen av hovedfaktorene bak opprettelsen av Israel. Sionismen Hva er sionisme? Det er viktig å skjelne mellom sionisme og jødedom. Jødedom er en religion i likhet med kristendom, islam, buddhisme etc. På samme måte som det finnes hvite og svarte mennesker, finnes det hvite og svarte jøder. Betegnelsen jøde uttrykker dermed ikke en bestemt rase, folkeslag eller nasjonalitet, men en bestemt religiøs gruppering. Sionisme er en politisk bevegelse. Fra grunnleggeren Theodor Herzl, og frem til i dag, har det politiske hovedinnholdet i sionismen vært kravet på en egen religiøs og ren jødisk stat. Dette betyr først og fremst at man krever en stat for alle som har en bestemt religiøs tilhørighet. For det andre at denne staten ikke skal gi plass til andre religiøse grupperinger. Herzl utarbeidet på slutten av 1800-tallet flere forslag til jødestatens geografiske plassering. Disse inkluderte områder fra Argentina i Latin-Amerika til Uganda i Afrika. Likevel kom han til at det ville være ønskelig med en stat i midt-østen, på denne måten kunne han assosiere til hebreerstammen og jødene i Palestina for flere tusen år siden, og mobilisere jøder spredt over hele verden. På denne måten kunne han få dem til å emigrere til et bestemt område, samtidig som det ville være en reell grunn til å kreve dette området. Derav kom kravet om å opprette en ren jødisk stat i Midtøsten-konflikten 2

Palestina. Hva ville de politiske konsekvensene av en sionistisk stat bli? Den logiske konsekvensen av sionismen og dens krav om en ren jødisk stat i Palestina kan oppsummeres med at den naturlig vil ha store likhetstrekk med kolonimakter idet den vil stadig være ekspansiv. *Det offisielt endelige målet for Herlz og sionistene var Eretz Israel, dvs Stor-Israel, som skulle strekke seg fra Nilen til Eufrat, dvs store deler av Egypt også vest for Suez-kanalen, hele Jordan, Libanon, Syria og deler av Irak, slik det var skrevet i Bibelen. Hvert sted deres føtter trør på, gir jeg dere, som jeg sa til Moses: Fra ørkenen og dette Libanon og inntil den stor flod, floden Eufrat, hele hettiternes land, og inntil det store hav imot solens nedgang skal være deres land- Josva 1, 3-4. Rabbi Fischmann, medlem av Det Jødiske byrå for Palestina la dette fram i sin erklæring til FNs Spesielle Undrsøkelseskomite 9. Juli 1947. Israels første statsminister, David Ben Gurion, bekreftet de trofaste sionistenes mål i sin tale til folket da staten ble opprettet i 1948; Dette markerer ikke slutten på krigen. I dag har vi bare begynt. Vi må marsjere framover for å virkeliggjøre den staten vi så flittig har kjempet for å opprette- fra Nilen til Eufrat. Disse bibliske utdragene var sannsynligvis brukt for å vekke en patriotisk følelse hos det jødiske folk, og igjen oppildne ønsket om et eget hjemland. Det setter også press på den vestlige, kristne verden, som på denne tiden ikke var så sekularisert som i dag, og dermed måtte vurdere alvorlig en slik påstand fra bibelen som et historisk fakta. *Det er naturlig å konkludere med at den Israelske stats ledelse til en hver tid vil ha det som ønske å ekspandere, både på grunnlag av ønsket om å få igjen det som ble oppfattet som deres rettmessige land siden før Kristus, men også for å få plass og ressurser nok til de stadig økende antall jøder som emigrerte til Israel fra andre land. De fleste jødene som emigrerte til den nyopprettede staten, ville komme fra vestlige land, mange av dem var økonomisk sterke, og dermed vant til en høy levestandard og et industrialisert og urbanisert samfunn. Dette var langt ifra levesettet til araberne i området, og ressursene tilsa at et vestlig levesett ville være nesten umulig. Dermed ville det også bli nødvendig å ekspandere for å kunne få nok ressurser til de nye innbyggerne. Sionismen og imperialismen, hvordan fungerte de sammen? Britenes utenriksminister Balfour var en av dem som ønsket jødene bort fra Europa, han uttalte i 1919; Sionismen vil lindre de urgamle lidelser Vesten har vært påført ved jødenes nærvær i vår midte. Det fantes også ressurssterke jøder med sympati til sosialistiske bevegelser i Europa, dermed fikk sionistene sterk støtte fra både USA, Storbritannia og de andre vestlige landene, slik at denne trusselen kunnes flyttes ut av Europa. De sosialistiske jødene utgjorde nemlig en mulig økonomisk støttespiller til kommunistene i Russland som nettopp hadde lyktes med revolusjonen. Både franskmenn og briter som hadde koloniinteresser i Midtøsten hadde vært positive til en jødisk stat i Palestina, og i november 1917 forsøkte britene å fremme en plan for å hjelpe fram en jødisk koloni, som tok Midtøsten-konflikten 3

form av en erklæring, kjent som Balfour erklæringen. Fram til holocaust var flesteparten av Europas jøder anti-sionistiske, og uttalte at de var imot å la seg bruke av verdens kapitalister. Balfourerklæringen Dette brevet til Lord Rothschild, leder av den britiske sionist-foreningen, sendt av den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour, var et forsøk på å få jødisk støtte til de allierte under 1.verdenskrig. Jødene hadde sterke ressurser og var mektige i det vestlige samfunnet, deres støtte ville sikre økonomiske fordeler, og siden jødene ikke hadde sin egen nasjon betydde det at deres nærvær var i de fleste land. Brevet, kjent som Balfour erklæringen, skulle bli grunnsteinen i jødenes kamp om en sionistisk stat i Palestina. Foreign Office November 2nd, 1917 Dear Lord Rothschild: I have much pleasure in conveying to you. on behalf of His Majesty's Government, the following declaration of sympathy with Jewish Zionist aspirations which has been submitted to, and approved by, the Cabinet: His Majesty's Government view with favor the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavors to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country. I should be grateful if you would bring this declaration to the knowledge of the Zionist Federation. Yours, Arthur James Balfour Hvilke interesser hadde de vestlige landene i Balfour erklæringen? Det er klart at Storbritannia ikke ønsket å gi jødene en egen stat i Palestina uten at de selv fikk noe igjen for det. Balfourerklæringen hadde lite med sympati for det landløse, jødiske folk å gjøre, men mye med internasjonale politiske og økonomiske interesser for stormaktene, og deriblant Storbritannia selv. Her er noen av de mulige interessene de vestlige landene kan ha hatt bak Balfourerklæringen. 1. Den britiske regjeringen hadde et sterkt ønske om å kunne holde en åpen kanal gjennom Midtøsten (Suez-kanalen) for å gjøre tilgang til sine kolonier i India og Øst- Afrika mulig. En jødisk stat, støttet økonomisk av Storbritannia, kunne sikre en slik frihet, som tidligere hadde vært avskåret av de Ottomanske besetningene i området. Jødisk kontroll over Palestina var derfor i Englands beste interesse. 2. Den britiske regjeringen ønsket at Russland skulle fortsette å kjempe i krigen, for så å overtale amerikanerne til å tre inn på de alliertes side, dette ville styrke de allierte, og gjøre Storbritannia og de alliertes seier sikrere. En beslutning til fordel for sionistene ville oppmuntre både russiske og amerikanske jøder til å påvirke sine regjeringer til å støtte Storbritannia. 3. Når vi tar Storbritannia, og resten av Europa og den vestlige verdens, kristne tro inn i betraktning, kan vi konkludere med at det bibelske grunnlaget om Israelittenes tilbakekomst til Zion kan ha påvirket den britiske regjeringen i sin beslutning om Balfourerklæringen. 4. I utenrikspolitiske saker ville det også være en stor fordel for Storbritannia og resten av Europa å ha en Midtøsten-konflikten 4

ikke-arabisk stat i Midtøsten, med økonomisk og militær støtte fra USA og andre mektige land, ville også Israel bli en viktig alliert. 5. Den mest sannsynlige grunnen til at Balfourerklæringen ble gitt på akkurat dette tidspunktet, må være at man ønsket å oppmuntre jødene til å støtte de allierte under 1. verdenskrig. Det var kjent at spesielt de amerikanske jødene var meget godt stilt økonomisk, og man ønsket deres innflytelse. Hvordan stilte araberne seg til Balfouravtalen? De arabiske innbyggerne i Israel satte seg kraftig imot at landet skulle deles og gis til jødene. Senere utga den britiske regjeringen en ny erklæring som begrenset jødisk immigrasjon til området, og tilbød Palestinerne uavhengighet innen ti år. Denne erklæringen ble forkastet av sionistene som da organiserte terroristgrupper og angrep britene og palestinerne. Målet var å drive dem begge ut av landet slik at en jødisk stat kunne få plass. Holocaust Hvordan påvirket jødeforfølgelsen under 2. verdenskrig den politiske beslutningen om å opprette en jødisk stat? Dersom jødene fikk sin egen stat, ville ikke lenger være noen grunn til at jødene skulle bli i Europa, tidligere hadde de levd på siden av det europeiske samfunnet, og vist liten vilje til å assimileres. Nå ville de endelig få et eget land hvor de kunne bygge opp sin egen kultur. Den europeiske folkeopinionen viste også at man hadde dårlig samvittighet for hva som hadde skjedd mot jødene. Det var åpenbart at holocaust ville vært mindre omfattende dersom andre vestlige land hadde vært villige til å ta imot jødene. Nå ville de vestlige landene bli kvitt den dårlige oppmerksomheten etter 2. verdenskrig ved å gi jødene sin egen stat. Stormaktenes syn Hvilken rolle ville en jødisk stat spille i verdensbildet? Ettersom Israel ble støttet militært av USA, ville landet til enhver tid være på de kapitalistiske landenes side. Dette var tross alt under den kalde krigen, hvor man så Sovjet og de andre kommuniststatene som store trusler mot den frie verden. I teorien kunne hva som helst skje, atomvåpen var allerede oppfunnet, og i et tilfelle av krig, ville Israel ligge militærstrategisk godt til, sørvest for Sovjet. Israel var et meget mektig land tross sin størrelse, og det var kjent at i USA spesielt, hadde mange jøder gode stillinger høyt oppe i både rettsvesen, regjering og militæret. I USA fantes det flere jøder enn det har vært i hele Israel på 1900-tallet, og dersom man fikk en jødisk stat, ville man kunne lite på dens støtte til USA i utenrikssaker. USA var også det første landet som anerkjente Israel, dette kom ikke som noen overraskelse, siden mange amerikanske jøder satt høyt oppe i det politiske system i USA, og jødene alltid hadde stått sterkt i landet. FN Hvilke rolle spilte FN i opprettelsen av Israel? Midtøsten-konflikten 5

Både Storbritannia og Frankrike, tidligere kolonimakter i midtøsten, hadde vært medlemmer av League of Nations, forgjengeren til FN, som ble opprettet etter 1. verdenskrig for å unngå nye kriger i verden. I 1945 ble FN opprettet, og etter Israels opprettelse i 1948 ble også de medlemmer, i tillegg til stormakter som USA, Storbritannia, Sovjet etc. Et av de 6 hovedorganene i FN er Verdensbanken. Jødenes sterke økonomiske situasjon tatt i betraktning, var det ønskelig å ha dem med i FN. I tillegg var IMF (the international monetary fund) og GATT som var etablert kun få år før staten Israels opprettelse, som kontrollerer internasjonal handel interessert i Israel som en støttespiller når det gjaldt oljen i området rundt landet. Israel som medlem ville gi en overvekt på de vestlige landenes side, som allerede dominerte FN på denne tiden. Som medlem i ville Israel også sikre en lojal stemme på USA og de andre vestlige landenes side i enhver sak, dette var viktig da Sovjetunionen var en sterk makt, og den kalde krigen allerede hadde begynt å prege verdensbildet. Konklusjon Alle de nevnte faktorene har til en viss grad spilt inn på opprettelsen av den jødiske staten Israel, det er vanskelig å si hvilke som var avgjørende, men det kommer klart frem at både jødene selv, og stormaktene hadde fordeler ved en opprettelse av Israel. Sionismen kom som det første ønsket om en egen jødisk stat, men vant ikke frem før på 1900-tallet. Da den britiske utenriksministeren så det i sin interesse å innvilge jødenes ønske, henvendte han seg til sionistene. Sionistene spilte også på jødenes bibliske historie da de la fram sine krav. Likevel hadde også de vestlige landene store interesser i Balfourerklæringen, da det var politisk ønskelig å få jødenes økonomiske støtte i 1. verdenskrig. Holocaust gjorde også sitt til at oppslutningen for en israelsk stat ble stor i Europa, samtidig som å gi dem et eget land ville være en enkel måte å bli kvitt dem på. Staten Israel ville også utgjøre en ny stormakt i verdensbildet, både militært og økonomisk, og i FN ville de sikre en lojal stemme til de vestlige landene. Konklusjonen må bli at jødene fikk sitt ønske oppfylt, men på stormaktenes premisser, de brukte sin historie og sine lidelser for å nå frem, men ble brukt for å få lojalitet og økonomisk støtte i et internasjonalt politisk spill som holdt på å tvinge opp en jernmur gjennom Europa. Hvilke konflikter har opprettelsen av staten Israel ført til i ettertid? Idet palestinerne aldri anerkjente staten Israel, eller godtok oppdelingen av landet, var det klart duket for konflikter mellom de to partene. Israel har alltid hatt støtte fra de vestlige landene, og spesielt USA, både økonomisk og politisk, mens Palestina er et fattig land, med dårlig økonomi, som på grunn av sin islamske religion aldri har fått innpass i den vestlige politikken. De har hatt støtte fra andre arabiske land i området, men heller ikke disse har mye innflytelse i det internasjonale, politiske bildet. - Uavhengighetskrigen: Den 14. mai 1948 kom David Ben-Gurion (Israels første statsminister) ut fra Museet i Kairo og proklamerte opprettelsen av en jødisk stat kalt Palestina med disse knappe ordene: Staten Israel er opprettet, møtet er slutt. FN hadde delt Palestina i en jødisk og en arabisk stat, noe araberne protesterte kraftig imot. Det ble Midtøsten-konflikten 6

åpenbart at en konflikt mellom de arabiske og jødiske innbyggerne var i vente. Israel var i krig med minst fem arabiske land. Rundt hele Israel var det stilt opp store arabiske styrker som gikk til angrep på Israel rett etter proklamasjonen. Militært sett var Israel underlegne på alle områder. Bare 15% av 350 000 soldater var bevæpnet. På den andre siden sto 5 velutstyrte armeer. Med Jordans velutbygde flyvåpen i spissen. De fleste militære eksperter avsa dødsdommen over den lille nasjon.. Bare i Øst-Israel hadde araberne en form for framgang. Israel hadde støtte i de vestlige landene og FN, mens de arabiske landene sto alene i sin krigføring. Litt over en måned etter Israel ble opprettet godtok de arabiske landene en våpenhvile. En måned senere begynte kampene igjen, men denne gangen hadde Israel blitt tilført økonomiske og militære styrker fra USA og var derfor langt bedre bevæpnet enn forrige gang. I løpet av noen måneder var alle arabiske styrker jaget tilbake og Israel hadde utvidet sitt areal med tredjedel. Bare Vestbredden hadde de tapt til Jordan. Seksdagerskrigen: I 1956 okkuperte Israel Sinai halvøya i flere måneder helt til FN i 1957 bestemte at Sinai skulle demilitariseres, og Sinai, som tidligere var en del av Egypt, ble opprettet som en egen stat mellom Egypt og Israel, en såkalt buffersone. Den nye staten skulle ledes av FN.I mai 1967 tilspisset situasjonen seg. Syria mente at Israel mobiliserte sine militære styrker og forsøkte derfor å bombe israelske nybyggere. Deretter oppfordret Syria Egypt til å angripe Israel. President Nasser, som var president i Egypt, krevde at FN skulle trekke seg ut av Sinai, noe som FN imøtekom. Få dager senere hadde Egypt besatt hele Sinai med nærmere 80 000 soldater, med utstyr fra Sovjet. Egypt kunne nå blokkere Suez-kanalen for all israelsk skipsfart. I mai 1967 gjennomførte Israel flere militære angrep på Syria og Egypt, og klarte i løpet av noen uker å få kontroll over hele Sinai halvøya. Senere gikk de til angrep mot Syria, og fikk besittelse av Golanhøydene. Posisjon av Golanhøydene viste seg svært gunstig for Israels del, denne fjellkjeden som er så å si den eneste høyden i et ellers flatt landskap, kunne fungere som en mur mot angrep fra araberstatene. Etter 6dagers krigen var avsluttet, var Israels landareal mer enn tre ganger så stort som før krigen. De hadde vunnet flere tidligere Palestinske områder, og ødelagte nå Palestinske landsbyer slik at det ikke ville være noen mulighet for tilbakeflytting til disse områdene. Yom Kippur: 6. oktober 1973, på Yom Kippur, en jødisk helligdag, angrep Syria og Egypt. Jødene ble presset bort fra Suez-kanalen, likevel vant de få dager senere igjen Suez, samt mer av arabiske områder. 17 oktober 1973 nektet alle de oljeproduserende, arabiske landene å eksportere olje til land som pro-israelske land, deriblant USA og Norge. Dette var nå det eneste effektive virkemiddelet de arabiske statene kunne iverksette, deres militære styrker var svekket etter kraftige sammenstøt, og en oljeblokkade ville ramme landene som gav økonomisk og militær støtte til Israel. I 1977 så det ut til at Israel og Egypt skulle komme til enighet om en fredsavtale etter press fra USA, men Israel trakk seg fra avtalen da de blant annet ikke godtok opprettelsen av en palestinsk stat. Året etter ble derimot en fredavtale mellom Israel og Egypt signert. De to respektive statsminsterenne fikk Nobels fredspris samme året. Mange av de arabiske landene så på Egypt som forrædere fordi de underskrev en fredsavtale med Israel. En fredsavtale var gunstig for Egypt fordi de nå ville unngå flere konfrontasjoner med Israel, som på denne tiden var blitt den sterkeste og mest innflytelsesrike staten i midt-østen. Libanon-konflikten: I 1982 invaderte Israel Libanon med et mål om å ødelegge PLO og deres hovedkvarter. Mange tusen mennesker ble drept, og invasjonen kulminerte med massakrene i Sabra og Shatilla. Under denne invasjonen var Ariel Sharon israelsk forsvarsminister. Hvilke aktører har hatt innvirkning på denne konflikten? Den Palestinske Frigjøringsorganisasjon (PLO) Den palestinske frigjøringsorganisasjon ble stiftet i Kairo 1964. PLO skulle fungere som et samlet organ for alle palestinske organisasjoner. Etter seksdagerskrigen ble Yasser Arafat, tidligere leder av Al-Fatah, valgt til Midtøsten-konflikten 7

organisasjonens leder. PLO ble 1974 godkjent som det eneste rettmessige palestinske representant under internasjonale møter. PLOs hovedformål er å skape en demokratisk nasjonalstat for palestinerne i Israel. Fordi PLO aldri har fått mulighet til diskusjon med Israelske myndigheter på en politisk arena, har elementer av organisasjonen ofte tatt til voldsaksjoner. Dette har gjort det enda vanskeligere å oppnå en dialog mellom de to partene.plo hadde fram til 1970 hovedkvarter i Jordan, men ble etter flykapringer utvist fra landet av Kong Hussein, siden har de holdt til i Libanon. Hamas Hamas er en annen palestinsk frigjøringsorganisasjon, som aldri sluttet seg til PLO. Hamas har gjort seg skyldig i mange terrorhandlinger i kampen om en palestinsk stat. I motsetning til PLO vil ikke Hamas godta en palestinsk stat inne i Israel. Hamas vil kjempe til hele området er under palestinsk herredømme, som før 1948 FN FN har gjennom hele den 50 år lange konflikten hatt en viktig rolle. Denne organisasjonen var en av hovedaktørene bak opprettelsen av Israel i 1948, og har gjennom hele perioden hatt som hensikt å bevare freden i området. FNs retningslinjer går ut på at man skal forsøke å forhindre konflikt mellom stater. Dette har altså ikke lykkes i Midt-Østen. Derfor har FNs viktigste rolle i denne konflikten vært fredsmekling, og utallige fredsavtaler og våpenhviler har blitt organisert av FN, uten at de har vært varige. FN har gjennom denne perioden også hatt liten handlekraft på grunn av USA som har veto i sikkerhetsrådet, og hittil har lagt ned stanset enhver sak vedrørende Midt-Østen. USA har tette bånd til Israel, og har i alle saker i Sikkerhetsrådet vært lojale mot dem. Det finnes utallige aktører som har hatt innvirkning på konflikten mellom Israel og Palestina av forskjellige motiver, den vestlige verden har til dels hatt økonomiske interesser knyttet til Israel og deres ekspansjon, spesielt i USA. De arabiske landene har tette bånd til Palestina, både på grunn av kultur og religion, men disse landene har lite økonomiske og politiske ressurser. Dermed har Israel til enhver tid hatt en fordel når det gjelder å nå fram gjennom den politiske kanalen. Hva skjedde mellom 1980 og 2000? På 80-tallet ble det enighet mellom Israel og Jordan om en fredsavtale. Voldshandlingene mellom palestinere og israelere fortsetter i hele perioden. Den palestinske volden består av steinkastende ungdommer, terroraksjoner og selvmordsbombere, på jødisk side er det den Israelske hæren som står for voldshandlingene. Voldsspiralen akselererer stadig i løpet av perioden, hver gang en voldshandling forårsaker tap av liv, går man til hevnaksjoner osv. I løpet av 80-tallet oppnår man en dialog mellom PLO, FN og USA. Osloavtalen: Våren 1993 viste Israel seg åpne for en mulig Palestinsk stat, motivet for dette var sannsynligvis at det da ville være mulig å få stopp på de utallige terroraksjonene som frigjøringsorganisasjonene gjennomførte. Den Israelske presidenten Yitzhak Rabin og PLOs formann Yassir Arafat hadde et hemmelig møte i Oslo hvor de forhandlet fram en avtale som innebar at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza. Deretter skulle disse områdene bli overtatt av PLO, slik at en palestinsk stat ville kunne opprettes der. Denne avtalen ble skrevet under i september 1993. I en videreføring av avtalen fra september 1995 ble det slått fast at det palestinske selvstyret skal omfatte seks byer og 450 landsbyer på Vestbredden. Den Israelske hæren skal opprettholde militær kontroll. Yitzhak Rabin og Yassir Arafat fikk i 1994 Nobelfredspris for deres arbeid mot et fredelig forhold mellom Israel og Palestina. I 1996 holdt Palestina sitt første lovlige valg, valget omfattet Gaza og Vestbredden. Yasser Arafat vant valget (88% av stemmene) og ble den første palestinske president i det nye Palestina. Fredsforhandlinger har funnet sted gjentatte ganger i løpet av de siste 20 årene, men har aldri blit oppfulgt. Israel har stanset sin tilbaketrekning fra okkuperte områder flere ganger fordi de mener at palestinske myndigheter ikke følger opp sin del av avtalene, som ofte innebærer bedre sikkerhet og kontroll av palestinske frigjøringsorganisasjoner.i løpet av hele perioden har jødiske nybyggere som stadig flytter til landet, bosatt seg i okkuperte områder, noe som gjør en eventuell tilbaketrekning komplisert. Midtøsten-konflikten 8

Hva har skjedd den siste måneden? Den israelske hæren satte i forrige uke i verk den største militære operasjonen på Vestbredden på 17 måneder, da rundt 100 stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer reokkuperte det meste av byen Ramallah nord for Jerusalem. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) rapporterer at Israel ødelagt minst 1.620 palestinske hjem og 14 offentlige institusjoner de siste ti dagene, de fleste av dem skoler, meldte NTB. Store israelske styrker rykket også inn i flyktningleiren Jabaliya nord på Gaza-stripen, samt al-amhari-leiren utenfor Ramallah. UNRWAs egne bygninger har også blitt truffet. Ni skoler skal være ødelagt de siste ti dagene. Israelske styrker har brukt dem som midlertidige forlegninger. To av UNRWAs helseklinikker, den ene i Jenin og den andre i Nur al Shams, har blitt rammet av de siste israelske angrepene. De palestinske selvstyremyndighetene ba for få uker siden FNs sikkerhetsråd om at det må bli sendt internasjonale observatører til de selvstyrte områdene. Frustrert over Sikkerhetsrådets manglende evne til å enes om resolusjoner som kan bidra til å få en slutt på volden i Midtøsten, bes Sikkerhetsrådet nå om å invitere Sharon og Arafat til å orientere om situasjonen i Midtøsten. Sett i lys av det nivået volden i Midtøsten nå har nådd, virker det som det vil være nyttig for Sikkerhetsrådet å få førstehånds rapporter om situasjonen i Palestina og Israel. Siden det palestinske opprøret mot israelsk okkupasjon startet i september 2000, har USA gjentatte ganger stanset resolusjoner som kritiserer Israels bruk av militærmakt i de okkuperte områdene. FNs hovedforsamling har derimot vedtatt flere resolusjoner, men disse har i tråd med folkeretten ingen juridisk bindende kraft. Derfor har FNs 189 medlemsland ikke har noe annet sted å henvende seg for handlekraft enn til sikkerhetsrådet. Hva mener de forskjellige partene om den nåværende konflikten? Vi har å gjøre med et rent apartheidsystem, kommenterer en høytstående FN-funksjonær. - Historien om palestinernes manglende rett til å benytte egne strender og egne veier er iøynefallende. Men systemet handler om at det diskrimineres hele tiden og overalt mot palestinerne? fordi de er palestinere. Dr. Dabbagh sukker tungt bak skrivebordet sitt, som flyter med rapporter om ulykker og nød. Kan hende det beste ville være om israelerne annekterte oss. Så kunne vi i det minste bli annenrangs borgere som andre palestinere. Nå er vi intet... Under Israels Helikoptre, Per Nyholm Bergens Tidende, 17. februar 2002. Dette utdraget fra en artikkel om palestinere i Gaza, klargjør mange palestineres følelser vedrørende denne 50 år gamle konflikten. I mange palestineres øyne er Israel en okkupasjonsmakt som stadig undertrykker araberne både økonomisk og politisk.mens den palestinske fortvilelsen brer seg, krever israelske demonstranter at det slås enda hardere ned på Arafats regime. Titusener av jødiske bosettere demonstrerte i forrige uke i Tel Aviv med krav om hardere israelsk kamp mot palestinerne. Vi er kommet hit for å si at vi ikke må forhandle med Arafats palestinske myndigheter, og at vi må bekjempe dem slik USA bekjemper Al-Quaidas organisasjon i Afghanistan, sa en av organisatorene bak demonstrasjonen. Demonstrantene møttes på Yitzhak Rabin-plassen, oppkalt etter statsministeren som undertegnet Oslo-avtalen og innledet fredsforhandlingene med Yasser Arafat, men som ble drept der i 1995 av en jødisk ekstremist. Noen jøder er likevel imot den Israelske regjeringens måte å behandle palestinske borgere på, denne uken brøt Midtøsten-konflikten 9

flere israelske soldater ut og nektet å gjennomføre aksjoner mot arabiske landsbyer i Gaza. Etter 11. september og Al-Quaidas flykapringer og angrep på USA, har den internasjonale jakten på terrorister blitt påskyndet, spesielt fra amerikansk hold. Denne situasjonen har Israels statsminister Ariel Sharon referert til ved flere anledninger, da han har anklaget palestinernes president Yasser Arafat for ikke å slå hardt nok ned på arabiske terrororganisasjoner, det er også dette som har vært den offisielle grunn til at Yasser Arafat har vært satt i husarrest i Ramallah siden desember i fjor. Israelske myndigheter har sett seg i stand til å trappe opp en offensiv mot arabiske bosettinger, grunngitt av at dette skjer i en jakt på terroristelementer. De siste ukene har likevel Israel mistet sin støtte i det internasjonale samfunnet, og selv USAs utenriksminister har kommet med krass kritikk til Sharons håndtering av de nåværende voldshandlingene. USA, som til nå har gjort det meste for å holde konflikten mellom israelere og palestinere borte fra Sikkerhetsrådet, kan være i ferd med å endre holdning. Konklusjon I utredningene av konfliktene opprettelsen av staten Israel har ført til, ser vi at i begynnelsen ville Palestinerne og de andre arabiske statene stå sammen for å presse Israel ut av området. Senere har Israel bygget seg opp til den mest ressurssterke staten i området. I de fleste av konfliktene etter 1950 handler det om ekspansjon for Israels del. De andre arabiske statene har etter hvert trukket seg unna på grunn av Israels militære overlegenhet. Det kommer altså klart frem at Israel har i stor grad vært den aggressive parten i denne konflikten. I løpet av denne 50år lange perioden, har Israel vokst til et vestlig land når det gjelder økonomi, politikk og levesett, mens palestinerne lever som i den 3. verden. Dette skaper ulikheter og avgrensninger i samfunnet som nødvendigvis må skape opprør og motstand hos den undertrykte delen av befolkningen. Finnes det en mulig løsning på denne konflikten? FNs sikkerhetsråd tok i forrige uke for første gang til orde for opprettelsen av en palestinsk stat. Initiativet kommer fra USA. I resolusjonen, som overraskende ble fremmet av USA, henvises det til tidligere FN-resolusjoner med krav om israelsk tilbaketrekking fra områdene landet okkuperte i 1967. Resolusjonen ble vedtatt med 14 stemmer, mens Syria som hadde fremmet sitt eget resolusjonsutkast avsto fra å stemme. Rådet understreker også behovet for å respektere internasjonal humanitær lov og beskytte sivilbefolkningen. Nattens resolusjon er den første Midtøsten-resolusjonen Sikkerhetsrådet har klart å enes om siden det palestinske opprøret begynte i oktober 2000, og den første i manns minne som offisielt er ført i pennen av USA. USA fremstår vanligvis som Israels fremste allierte i FN, og har gjentatte ganger truet med å bruke sin vetorett for å hindre Sikkerhetsrådet fra å vedta Israel-kritiske resolusjoner. Midtøsten-konflikten 10

Faktumet at FN har valgt å blande seg inn på et så høyt nivå i denne konflikten viser hvor alvorlig denne saken blir tatt. Tatt i betraktning FNs ikke-innblandingsprinsipp, er dette initiativet til en egen Palestinsk stat et enormt skritt framover. Konflikten mellom Israelere og Palestinere har pågått i over 50 år. Uenighetene ligger dypt forankret i religion og tilhørighet, hvor begge parter er overbevist om sin rett. Jeg mener at denne konflikten vanskelig kan løses uten inngripen utenfra. At USA har åpnet opp for innblanding fra FN kan virke som et godt tegn, og dersom planer om en Palestinsk stat blir satt ut i livet, vil det bli en større stabilitet i området. For øyeblikket er maktforholdet mellom de to folkegruppene altfor ulikt til at det kan bli slutt på konfliktene. Så lenge Israel fortsetter å utøve politisk makt mot palestinerne, vil de gjengjelde på den eneste måten et ressursfattig folk kan, med terror og aksjoner. For så lenge Palestina ikke har innpass i politikken på samme nivå som Israel kan de ikke fremme sine interesser gjennom den politiske kanalen. Dette kan FN muliggjøre gjennom en egen palestinsk stat. Midtøsten-konflikten 11