Håp imot døden Er døden en øyeblikkelig overgang til pine eller salighet? Hva sier Guds ord om våre kjære som er gått bort? Av A. C. Berger Utgitt av Norsk Bibelinstitutt «Livet etter livet» var tittelen på en bok som kom ut for en del år siden. Hensikten med boken var å fortelle oss at i samme øyeblikk som dette livet tar slutt, begynner en ny tilværelse med en annen og meget bedre livsform. Boken gav mange eksempler på personer som har vært klinisk døde, og har kommet tilbake til livet. Hva de «opplevde» som døde, blir beskrevet i lysende og rosenrøde vendinger. «Det finnes ingen død», heter en annen bok som også er utgitt på norsk. Den er skrevet av en finsk lege, oversatt til mange språk og solgt i tusenvis av eksemplarer. En norsk professor har skrevet et tillitvekkende forord som lover en rik og lykkelig tilværelse når dette livet er slutt. I 1951 døde Peter Marshall, som i tolv år hadde vært kapellan i det amerikanske senatet. Det ble skrevet bok om ham, og hans liv ble filmet. I mange år etter hans død trøstet hans kone seg med den forbindelse hun hadde med sin avdøde ektemann, og som skjedde gjennom spiritistiske medier. Slike og lignende påstander om øyeblikkelig liv etter døden lever fremdeles i beste velgående. Kan vi stole på dem? Finnes det liv etter døden eller er døden den endelige avslutning på alt liv? De fleste har hatt døden nær innpå seg i familie og vennekrets. Vi har kjent sorgen og savnet. Mange liker ikke å berøre dette tema, noen vil ikke engang tenke på det. Hva er døden, som alle ser på med undrende tilbakeholdenhet? Hva sier Bibelen om det som skjer når livet er slutt, og om det som kommer etter? Endog Guds aller nærmeste smakte døden og kjenner den. Gud gav sin egen Sønn i døden for oss på Golgata kors. Hele universet var vitne til den grusomme scenen. Himmelens innbyggere betraktet den med undring og dyp sorg. Jesu legeme ble lagt i en grav, men den guddommelige livskraft som var i ham, seiret over dødens makt, og han kom ut av dødsrikets favntak. På den tredje dagen stod han opp igjen som seierherre over døden. I Jesu seier ligger det et herlig løfte for hvert troende menneske. Hva skjer når livet opphører? Mange mener at døden er det endelige punktum i tilværelsen. Andre påstår at døden er en umiddelbar overgang til en annen livsform. En del bekjennende kristne hevder at noen går
til helvete når de dør, mens andre går rett til himmelen. Guds ord kaster lys over disse problemene. Derfor behøver ingen å leve i uro eller tvil. Både Job og David, som levde i gammeltestamentlig tid, viste at de var klar over hva som skjer når et menneske forlater livet. Job sa det slik: «Kunne en som er død, få liv igjen, da ville jeg holde ut i striden helt til min avløsning kom.» Like før hadde han uttalt: «Slik ligger mannen og står ikke opp; han våkner ikke så lenge himmelen er til, og vekkes ikke opp av søvnen» Job 14,12.14. Sammenligner vi disse uttalelsene med Bibelens utsagn om at ved verdens ende skal himmel og jord forgå, og at det vil bli skapt en ny himmel og en ny jord, forstår vi at det var denne gjenløsningens dag Job så frem til. Han var klar over at de døde sover i sine graver inntil oppstandelsens morgen. David visste at han etter sin død ville oppleve en oppstandelsens dag: «Men jeg skal i rettferd få se ditt ansikt; når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse» Sal 17,15. David så med glede frem til den dagen han ville stå opp fra graven for å møte sin frelser. Jesus uttaler seg flere ganger om hva som skjer etter dette liv. «Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom» Joh 5,28.29. Det er tre viktige punkter vi her skal legge merke til: De som er i gravene, skal en dag komme frem igjen. Noen skal stå opp til nytt liv. Andre skal stå opp for å få sin endelige dom. Livets begynnelse «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» 1 Mos 1,1. Alt det Gud den gangen skapte, var vidunderlig og fullkomment. Bibelen forteller også at «Gud skapte mennesket i sitt bilde» v. 27. På samme måte som Gud er en selvstendig person, skapte han menneskene til å være selvstendige personer. Han gav dem en fri vilje til å velge sin egen livsvei. Gud skapte oss som frie vesener med evne til å tenke og tale. Fremdeles har vi evne og frihet til å velge mellom godt og ondt, mellom sannhet og villfarelse. I Edens hage satte Gud mennesket på prøve. Han gav det muligheten til å bruke sin frie vilje. «Treet som gir kunnskap om godt og ondt», gav mulighet til å velge mellom godt og ondt. Adam og Eva hadde enestående muligheter til å velge det gode. Hagen og hele jorden var full av alt hva de kunne ønske seg. Mennesket velger døden Bibelen forteller at «slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? Kvinnen svarte slangen: Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» 1 Mos 3,1-3. Fristeren påstod at de slett ikke skulle dø. Han lot det skinne igjennom at forbudet var gitt fordi Gud ville holde noe verdifullt borte fra dem. Eva så på treet med nye øyne. «Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, og han spiste» v. 6.
Menneskene hadde valgt. De hadde valgt å være ulydige fordi de trodde at dette skulle bli så mye bedre enn det Gud hadde gitt dem. Slik er vi mennesker fremdeles. Vi lar oss bedra av fristeren til å tro at denne verden har så mye mer å gi enn det Gud tilbyr oss. Men det viser seg å være bare et bedrag. Adam og Eva valgte døden fremfor livet. Millioner av mennesker gjør i dag det samme. Det er vår egen frie, selvstendige vilje som bestemmer utfallet av et slikt valg. Adam og Eva kunne velge mellom lydighetens og ulydighetens vei. Hadde de valgt rett, ville de beholdt den fullkomne samhørigheten med Skaperen. De ville beholdt livet. På ulydighetens vei fjernet de seg fra Gud, og dermed fra livets kilde og opphav. De stod overfor dødens bitre realitet. På tross av Guds uttrykkelige ord påstod djevelen overfor Adam og Eva: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Ikke underlig at Jesus kaller ham løgnens far. Han fikk menneskene til å tro denne første løgnen, og siden har han utvidet og forsterket sin løgnaktige aktivitet til evig ulykke for millioner av mennesker. Våre første foreldre valgte sin egen ulykke, og døden gjorde sitt tragiske inntog i menneskeheten. I sin store nåde gav Gud mennesket et stort løfte da han uttalte sin forbannelse over djevelen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt.» Menneskene hadde valgt å følge Satan, deres naturlige trang var vendt til det onde. Satan var blitt «denne verdens fyrste». Gjennom kvinnens ætt, Jesus Kristus, ville Gud nedkjempe det onde. Dette skulle skje gjennom Jesu offerdød på Golgatas kors. Gud satte menneskene utenfor Edens hage slik at de ikke skulle spise av livets tre og leve evig i det onde. Mennesket måtte dø, slik Gud hadde forutsagt. En levende sjel For å kunne ha noe begrep om døden er det viktig å forstå hva livet er. Hva er det som gjør en person til en levende skapning? Hva består et levende menneske av? Paulus gir dette svaret: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd» 1 Tess 5,23. Paulus sier at vi er sammensatt av ånd, sjel og legeme. Disse ordene brukes på mange forskjellige måter. Særlig blir uttrykkene sjel og ånd brukt om hverandre, som om de skulle være ett og det samme. Men Bibelen sier noe annet. I Hebreerbrevet finner vi et skille mellom disse to begrepene: «For gudsordet er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer.» Heb 4,12. Guds ord skiller mellom sjel og ånd. I skapelsesberetningen fortelles det hvordan Gud dannet mennesket. Han skapte oss i sitt eget bilde. Men hvordan utførte han selve handlingen? «Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken.» Vitenskapen har analysert mennesket og funnet ut at vi fysisk er sammensatt av nøyaktig de samme stoffer som jorden. Gud formet mennesket av jord, «og blåste livspust i hans nese, så mannen ble til en levende skapning» 1 Mos 2,7. I 1930- oversettelsen er den samme teksten oversatt slik: «Og mennesket ble til en levende sjel.» Det ene uttrykket er like godt som det andre. Men det er et annet ord i teksten vi skal merke oss, nemlig uttrykket «livspust». Hva betyr det? I 1 Mos 7,22 leser vi om de enorme tap av menneskeliv under vannflommen: «Alt som hadde livspust i nesen, alt som levde på landjorden, døde.» Så lenge dyr og mennesker hadde «livspust» i seg, var de levende. Da
livspusten ble borte, døde både dyr og mennesker. Job bruker to uttrykk når han beskriver denne «livspust». Han sier: «Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese» Job 27,3. Da Gud skapte mennesket, formet han materien, «jord fra marken», med sine hender. Så blåste han «livspusten» eller «livsånden» inn i mennesket, og det «ble til en levende skapning» eller «en levende sjel». Det blir ikke sagt at mennesket fikk en levende sjel som ble forent med legemet. Tvert imot står det at det er livsgnisten, livspusten fra Gud, som gjør mennesket til en levende sjel. Er mennesket uten denne pust fra Gud, uten livsånden, er det en død sjel, en død skapning. La oss se hva Bibelen sier om dødsprosessen. Vismannen Salomo taler om at et menneske bør søke Gud i sine unge år og i sin manndoms kraft, før det er for sent, «før støvet vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den» Fork 12,7. Denne bibelteksten forteller at når mennesket dør, går legemet tilbake til den jord det er skapt av. Livspusten, ånden fra Gud, går tilbake til Skaperen som gav denne livsgnisten som gjorde mennesket til en levende sjel. Bibelen forteller ingenting om en sjel som fortsetter å eksistere i himmelen eller et annet sted. Når den levende skapning ikke lenger har livspusten eller livsånden som Gud gav, er den død inntil legemet igjen får livsånde i oppstandelsen. Det er interessant å se hvordan Esekiel beskriver oppstandelsen ved hjelp av et profetisk bilde. Gud viste ham noen tørre knokler, og sa: «Tal profetisk over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse ben: Se, jeg lar det komme livsånde i dere, så dere blir levende. Jeg lar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg dere livsånde, og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er Herren» Esek 37,4-6. Det er altså en livsgnist, et livspust eller en livsånde fra Gud som gir all skapning liv. Ved døden trekkes livsgnisten tilbake. Dette gjelder for både gode og onde mennesker, og også for dyrene. Hva med en «udødelig» sjel? I kristne kretser hører man ofte uttrykket «en udødelig sjel». I dette ligger det en oppfatning om at mennesket har en «sjel» som fortsetter å leve etter at personen dør. Bibelen sier ikke et eneste sted at mennesket har en udødelig sjel, tvert imot. I 1 Tim 6,15.16 har Paulus dette å si om Gud: «Han som er den salige og eneste mektige, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme.» Hvem alene er udødelig? Bibelen forteller at det er den treenige Gud. Mennesket er en skapning som på grunn av synden er dødelig. Ordet «udødelighet» er nevnt også et par andre steder i Bibelen. Paulus sier f.eks.: «Det er den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av, og som nå er blitt åpenbart da vår frelser, Kristus Jesus, kom til jord. Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» 2 Tim 1,9.10. Hvordan kan mennesket få del i denne udødelighet? «De som utrettelig gjør det gode og søker ære, herlighet og uforgjengelighet, skal få evig liv.» Rom 2,7. Den som søker etter udødelighet og liv, skal finne det, sier Jesus. Og Guds ord forteller hvordan: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Joh 3,16. Den som tror på Sønnen, vil få evig liv. Den som ikke tror, får ikke det evige livet.
Når vil udødelighet og uforgjengelighet bli til virkelighet? Paulus gir et direkte svar på dette: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» 1 Kor 15, 51-55. I dag er all skapning underlagt forgjengelighetens og dødelighetens lov. Vi har ikke en innebygget udødelighet som automatisk trer i funksjon i det øyeblikk vi utånder. Det er når «den siste basun» lyder ved Jesu gjenkomst, at de døde i Kristus skal stå opp og da bli gjort udødelige. Samtidig vil de som da lever, få den samme udødelighet. Bibelen forteller at Gud alene har udødelighet. Vi er dødelige, men i oppstandelsen når Jesus kommer igjen, vil vi få del i hans udødelighet. Døden er en søvn Folk lurer på hva som skjer når man dør, men ingen av oss har opplevd det. En som har vært død og som nå lever, har forklart hva døden er. Jesus var død og ble levende igjen. Han forteller klart og tydelig om tilstanden i dødsriket. På veien til Betania der Marta, Maria og Lasarus bodde, sa Jesus plutselig til disiplene: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.» Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus mente at han var død, men de trodde han talte om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut: Lasarus er død.» Joh 11,11-14. Disiplene mente at dersom Lasarus hadde sovnet, var det et tegn på at han var på bedringens vei. Det som er viktig å legge merke til i denne sammenheng, er at Jesus sammenligner døden med en søvn. Da Lasarus lå i graven, sa Jesus at han sov. Denne beskrivelsen er brukt flere steder i Guds ord «Mange av dem som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky» Dan 12,2. Her taler også Daniel om døden som en søvn, og om en oppstandelse ved tidenes ende. Paulus skriver om døden: «Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som nå lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp» 1 Tess 4,15. Paulus taler om de troende som har sovet i sine graver, og som vil sove inntil Jesus kommer igjen. Da skal vi oppleve oppstandelsens store dag. Bibelens forfattere uttrykker seg klart om tilstanden for de døde. Vismannen Salomo sier: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen» Fork 9,5.6. Og David sier: «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer» Sal 146,4. Er det sant at våre kjære avdøde sitter oppe i himmelen og ser ned på oss? Er det riktig når den gjenlevende forteller at han eller hun har kontakt med sin avdøde ektefelle? Er det virkelig tilfelle at sjelen er udødelig og vil senere forene seg med legemet? Bibelens svar er et klart nei til alle disse spørsmålene. Peter sa i sin tale på pinsefestens dag: «Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble begravet og den dag i dag
har vi hans grav hos oss. For David fór ikke opp til himmelen» Apg 2,29.34. David var en mann etter Guds hjerte. Like fullt sover han i graven til oppstandelsens morgen. Dette er Bibelens ord om de døde. I Hebreerbrevet leser vi om troende kvinner og menn som levde i Det gamle testamentes tid. Abel, Noah, Abraham, Sara, David, Samuel og noen av profetene er nevnt. I tro døde alle disse uten å ha vunnet det de hadde fått løfte om. Og så sies det enda tydeligere: «Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovt. For Gud hadde for vår skyld noe bedre i tanke; de skulle ikke nå fullendelsen uten oss» Heb 11,13.39. Gud vil at troende fra alle tidsaldrer skal møte fullendelsen samtidig. Dette vil skje den dagen Jesus kommer igjen. Da Job var nedbøyd av sorg og lidelse og følte at døden ville bli en befrier, sa han: «En dør midt i sin beste kraft, fullstendig sorgløs og rolig.... En annen dør med bittert sinn og har aldri fått nyte noen goder. Begge ligger de i jorden» Job 21,23-26. Bibelens forfattere er enige om at de døde sover inntil den dagen da Jesu røst igjen skal kalle dem frem til liv. Røveren på korset Alle som tror, har fått løfte om oppstandelse og et evig liv. Hva så med røveren på korset som fikk dette løfte av Jesus: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis» Luk 23,43. At den botferdige røveren får være med i Guds rike, er det ingen tvil om. Jesus lovet ham det. Men hverken Jesus eller røveren gikk til Paradiset den dagen. Røveren døde nemlig ikke den dagen. Korsfestelse var datidens mest grusomme henrettelsesmetode, og det kunne ta flere dager før ofrene døde. Dersom en korsfestet person ble tatt ned fra korset før døden var inntrådt, ble benene hans knust. På den måten ble han liggende hjelpeløs til døden befridde ham for hans ubeskrivelige lidelser. Johannes forteller at jødene ville at de tre ikke skulle bli hengende på korsene over påskesabbaten. De bad derfor Pilatus gi soldatene ordre om å ta dem ned og bryte deres ben. Så forteller Johannes videre: «Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben» Joh 19,33. Jesus var altså den eneste av de tre som allerede var død. Jesus drog heller ikke til Paradiset den dagen. På oppstandelsesdagen sa Jesus til Maria, som satt ved graven og gråt: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud» Joh 20,17. Det er viktig å ha klart for seg at de gamle bibelmanuskripter som vår bibel er oversatt fra, var uten skilletegn som punktum, komma, kolon osv. Det var først på 1400-tallet at Bibelen fikk skilletegn. Etter god østerlandsk skikk sa Jesus til røveren som hang ved siden av ham på korset: «Sannelig, jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» Merk den annerledes plassering av kolon! Grammatisk er dette fullt akseptert, og det er å foretrekke fordi meningen av verset da blir i samsvar med resten av Bibelens lære på dette punkt. Slik er dette verset gjengitt i en rekke bibeloversettelser. Dette løftet gav Jesus til et angrende menneske som hadde fått nåde til å tro på ham. Når Jesus skal samle alle troende, vil røveren være blant dem som får en plass i hans rike. En dag vil røveren på korset stå opp av graven. Den dagen Jesus døde for menneskeheten,
overgav røveren sitt liv i Jesu hender. Derfor fikk han også løfte om å tilbringe evigheten i Guds rike. Når Jesus kommer tilbake, vil alle som er døde i troen på ham, våkne av dødens søvn for å møte Herren, og de skal være med ham for alltid. «Trøst da hverandre med disse ord!» 1 Tess 4,18.