Kristent tidsskrift for medisinsk etikk. 54. årgang nr. 4 2011. Linda Nærøy ble satt fri etter 20 år som narkoman

Kristent tidsskrift for medisinsk etikk 54. årgang nr. 4 2011 Linda Nærøy ble satt fri etter 20 år som narkoman

Innhold Redaksjonelt... 2 Legers eksistensielle neglekt... 3 Frelse-helse i Nord-Uganda... 4 Prime... 6 Bergenser fikk nytt liv... 8 Vi må vektlegge resultatene... 9 Medlemsstoff... 10 Inspiratio 2012... 12 Vitenskap, religion og moralsk erkjennelse... 13 Leder Omsorgsquiz Ensrettingen av Norge ved hjelp av orwellsk newspeak når stadig nye høyder. Omsorgsbegrepet får ulike betydninger avhengig av hva makteliten måtte føle seg tjent med. Inter Medicos nr 4 2011 Ansvarlig redaktør: Torfinn Hynnekleiv Redaktør: Tove Ingjerd Grønlund E-mail: tove@gronlund.info Mobil: 99 50 1519 Layout: Cathrines cmykeri, chfuglei@gmail.com Trykk: Wittusen & Jensen For- og baksidefoto: Istockphoto, Hildegunn Vikebø Opplag: 1800 ISSN 0020-5052 Mangfoldiggjøring tillatt ved kildehenvisning Abonnementpris: 150 pr. år Kontonummer Inter Medicos: 7874 05 07973 NKLF - Norges kristelige legeforening Storgata 10b, 0155 Oslo Tlf: 22 34 09 21 tirsdag og torsdag: 10-15 post@nklf.org www.nklf.no Kontonummer Studentarbeid: 5010 05 58758 Misjon: 7874 05 30401 Ansatte: Karin Tjernæs - kontorsekretær post@nklf.org Hans Kristian Maridal - misjonskoordinator misjon@nklf.no OMSORG I: Det er i dagens Norge en lang rekke medmennesker med rusproblemer som trenger oppfølgende omsorg uten å motta dette på tross av at erfarne kristne institusjoner innen rusomsorgen har ledig kapasitet. Dette kan du lese mer om i dette nummeret av Inter Medicos. Det er godt faglig belegg for å fremme en pluralitet av tiltak i rusfeltet: Noen trenger mest medisinsk behandling, andre trenger mest medmenneskelig omsorg. Ingen har funnet evidens for det ene gode tiltaket. Det er tverimot faglig belegg for å støtte ulike typer tiltak avhengig av klientens type problemer og bakgrunn. Hva er så begrunnelsen for at kristne rusinstitusjoner ikke er gode nok? Det offentlige hevder at de er OMSORGSsentre og derfor bør marginaliseres og forsvinne. Hva med at Helse- og OMSORGS-departementet skifter navn til Helse-eller ensrettingsdepartementet? OMSORG II: Lenger ut i bladet denne gang kan du også lese at Helse- og OMSORGSdepartementet har sendt ut et rundskriv som fjerner fastlegers adgang til å reservere seg mot å yte eller henvise til såkalt etisk omstridt helsehjelp. De områdene som rammes, er prevensjonsmidler som kan virke etter befruktning, henvisning til provosert abort og henvisning til assistert befruktning, ikke minst der voksne vil ha barn uten både en mor og en far. OMSORG fra staten i form av dette innstrammings-rundskrivet støttes av statslydige, men kanskje ikke fullt så Hippokrates ed-lydige, som presidenten i legeforeningen og leder for allmennlegeforeningen. Norges kristelige legeforening er tydeligvis en mer raus legeforening i livets tjeneste. Kristne leger og andre leger som ikke har syntes det har vært behov for Nklf, har nå anledning til å revidere sitt syn: Innstrammingen fra maktmenneskene tilsier at langt flere burde støtte Nklf s kamp for livsrettigheter. OMSORGSQUIZ: Hvem er det som støtter genuin OMSORG for barns rettigheter og står på livets side? Er det Helse- og OMSORGS-departementet sammen med den sekulære legeforenings president og allmennlegeforeningens leder eller er det Norges kristelige legeforening? THy 2 Inter Medicos 3-2011

Legers eksistensielle neglekt Av Morten Magelssen Lege og ph.d.-stipendiat ved Lovisenberg diakonale sykehus og Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo Lege og forsker Kari Milch Agledahl har i sin forskning gjennomgått 101 videoopptak av legepasientkonsultasjoner på et norsk universitetssykehus. Resultatene er oppsiktsvekkende: Selv om kvaliteten på den rent medisinsk-faglige behandlingen syntes god, ble pasientenes personlige bekymringer nærmest uten unntak oversett. Agledahl oppsummerer: Samtidig som de fleste legene var vennlige, høflige og holdt en god tone under konsultasjonen, ledet de aktivt samtalen vekk fra pasientenes mer eksistensielle bekymringer og konsentrerte seg om medisinske fakta. Legene tok sjelden opp personlige eller følelsesmessige sider ved pasientens tilstand, selv ikke ved alvorlige og kroniske lidelser, og avviste pasientenes forsøk på å tilnærme seg eksistensielle spørsmål. Når pasientene forsøkte å ta opp, eller hintet til, personlige eller eksistensielle problemstillinger, overhørte legene altså dette, og fortsatte med det strikte biomedisinske fokuset. Legens høflighet og jovialitet fungerer som et sosialt smøremiddel som gjør en slik overkjøring av pasientens agenda mulig. Trolig er ikke situasjonen så veldig annerledes for de fleste kristne leger. Hvordan skal vi som kristne leger forholde oss til Agledahls funn? La meg skissere to muligheter. gitt rammebetingelsene for klinisk praksis. Som Agledahl selv konkluderer; studien indikerer at slike moralske krenkelser til en viss grad er uunngåelige i klinisk arbeid. Det hører ikke til legens profesjonelle rolle å ta opp slike tema hvis man gjør det må man nedprioritere noe annet, nemlig det biomedisinske perspektivet. Det er en farlig vei å gå, for det er jo i det biomedisinske legen har sin ekspertise. Derimot finnes det mange andre som kan hjelpe pasienten med personlige og eksistensielle utfordringer. Eller vi kan insistere på at en annen praksis er mulig. Hver lege bør søke å kultivere en følsomhet for når eksistensielle tema er spesielt viktige å ta opp. Jeg har tidligere argumentert for at åndelig anamnese, en kortfattet kartlegging av pasientens eksistensielle sider, er en prosedyre som er til hjelp. Når dette er gjort har man en innfallsvinkel til å ta opp de eksistensielle problemstillingene som er viktige for pasienten i en gitt situasjon. En viss lydhørhet for hva som opptar pasienten trenger ikke gå på bekostning av biomedisinsk kvalitet. Kilder: Agledahl KM, Gulbrandsen P, Førde R, Wifstad Å. Courteous but not curious: how doctors politeness masks their existential neglect. A qualitative study of video-recorded patient consultations. J Med Ethics 2011 doi:10.1136/ jme.2010.041988 Agledahl KM. Leger er vennlige, men ikke interesserte. Tidsskr nor legeforen 2011; 131:1734. Magelssen M, Fredheim OMS. En åndelig dimensjon er viktig for mange pasienter. Tidsskr nor legeforen 2011; 131:138-40. Vi kan enten avfinne oss med at en slik eksistensiell neglekt overfor pasientens bekymringer er uunngåelig, Inter Medicos 3-2011 3

Frelse-Helse i Nord-Uganda Ekteparet Korneliussen fra Bergen har bygd opp en stor helsevirksomhet i Nord-Uganda, hvor mange tusen kvinner og barn blir helbredet fra malaria og HIV. I dag er det de lokale som driver hjelpearbeidet. Tekst: Tove Ingjerd Grønlund Foto: Trygve Korneliussen Uganda har opplevd 25 år med krig, og behovene har vært enorme etter at opprørstyrker som herjet landet inngikk fred med myndighetene. Ekteparet Karin og Trygve Korneliussen er rundet de 70 men skal snart ut på en 6 måneders tur til Nord-Uganda, et land der de har tilbrakt mesteparten av sine liv som misjonærer. Fikk misjonærkall som 18- åring Trygve forteller at han fikk misjonærkall allerede som 18 åring, men at det var en forberedelsestid før han og kona Karin kunne reise ut. Som 31-åring, i 1971, bosatte Trygve og familien seg i Kenya, hvor de skulle bli værende i 16 år. I 1986 ble ekteparet fra vestlandet spurt om de kunne dra til Nord-Uganda og lede arbeidet Pentlecostal Churches of Uganda, en paraplyorganisasjon som var startet et par år tidligere og drevet av 550 menigheter i Uganda, med til sammen 35000 medlemmer. Dette arbeidet hadde en visjon om på den ene siden å drive rent evangelisk menighetsarbeid, og på den andre siden å drive sosialt arbeid. Bergenseren forteller ivrig om hvordan de først, ved hjelp av Norad-støtte, bygde opp en grunnskole på 700 elever. De fikk et fly med 40 tonn hjelpegods fra Finland og Norge. - Det sosiale arbeidet ble en døråpner i Uganda, sier Trygve Korneliussen til Inter Medicos. 4 Inter Medicos 3-2011 Hvordan finansierer dere arbeidet? - I begynnelsen fikk vi hjelp fra Norge til å sette i gang. Støtten kom fra venner og folk i menigheter på vestlandet. I en begynnerfase er man gjerne avhengig av penger utenfra. Viktig med mikrofinans Misjonæren understreker at det er et mål at arbeidet blir selvfinansiert. - Vi ønsker at de lokale skal bli selvhjulpne. Målet er at vi ikke bare gir ut, men at de kan stå på egne ben. En vei til selvfinansiering går gjennom mikrofinans. En amerikansk organisasjon gir ut lån til kvinner som setter i gang et arbeid. Lånene betales tilbake med en liten rente. - Dette fungerer godt. Det er snakk om små lån på kanskje noen hundre kroner, men det er nok til å sette i gang et positivt hjul. Kvinner kan kjøpe fisk på markedet, eller sette i gang håndarbeid som de siden selger, viser han til. Historien som forandret Hope Hope Okeny er 39 år, gift og 3-barnsmor. Hun er selv født og vokst opp i Gulu i Nord-Uganda. Hun har tatt mastergrad i business og administrasjon, deler av utdannelsen har hun fra Storbritannia. I dag er hun koordinator i organisasjonen Childcare Development & organisation, som har en samarbeidsavtale med pentecostal Churches of Uganda. Hun forteller hvordan 26 år med borgerkrig har satt sitt preg på nasjonen. Krigen i Uganda besto av kamper mellom opprørsgrupper, og særlig sentral og fryktinngytende var gruppen LRA (Lord Resistance Army). - De sa de var imot myndighetene, men de bortførte og drepte sine egne landsmenn, sier Hope alvorlig. Hun forteller videre om bakgrunnen for at hun ble involvert i arbeidet: - Jeg bodde på den tiden i England men var på besøk i Uganda. Der fikk jeg møte 16-åringen Denis, som hadde vært barnesoldat. Han hadde en veldig sterk og nesten ufattelig historie å dele. Da han var 11 år, hadde foreldrene bedt han og broren om å dra ned på markedet og selge noen griser. Utenfor huset møtte de på noen opprørere som kommanderte guttene til å sette fyr på huset hvor foreldrene og lillesøsteren var. Han nektet, men da sa opprørerne at de skulle drepe dem, og de slo og mishandlet guttene. Resultatet var

Hope Okeny er koordinator for arbeidet. at Denis til slutt gjorde som opprørerne ville. 11-åringen kunne høre hvordan foreldrene tryglet og bad om å få komme ut, etter hvert som flammene tok tak. Guttene ble deretter bortført og opplært til å bli barnesoldater. Nå var Denis tilbake i samfunnet, men sterkt plaget i sin samvittighet. Kan Gud noen gang tilgi meg?, spurte han meg gang på gang, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, forteller Hope. - Jeg reiste hjem, og jeg gråt i 2 uker. Etter dette visste jeg at jeg ikke bare kunne fortsette mitt eget liv som om ingenting var hendt, og jeg kom i kontakt med Trygve og arbeidet der. Og i dag kan jeg si: Jeg har aldri sett meg tilbake. Denne forbindelsen med Trygve har betydd så mye, sier en tydelig rørt hjelpearbeider. Kan ikke vente på FN Under krigen var alt helsearbeid brutt sammen, og det fantes ikke skoler. 85% av kvinnene ble voldtatt og 20000 barn ble bortført som barnesoldater. - Vi sa til oss selv: Hvorfor skal vi sitte og vente på at FN skal komme? De kom i 2003 - da hadde krigen vart i 23 år. - Vi vil gi mennesker verdighet og presentere en Gud som elsker og tar vare på alle mennesker, er Hopes ønske. Forholdene har bedret seg, og det er kommet fred til Nord-Uganda. Men det er likevel mange som fortsatt lider, opplyser den afrikanske kvinnen. Mange barn under 5 år dør. Det er dårlige sanitære forhold. Det er fortsatt mye fattigdom og feilernæring. - Du kan ikke tale til folk om Gud hvis de er svake eller syke eller sultne, konkluderer Hope. Karins helsesenter Childcare Development Organisation har et hjelpeprogram som består av et tredelt utdanningsprogram. Karin children medical centre er en medisinsk klinikk som gir medisin, rådgivning og utdanning innenfor helse. Den retter seg spesielt mot kvinner og barn. Klinikken har ansatt en lege, en sykepleier og en laborant, i tilegg til flere frivillige. - Hensikten er å redde barn som dør av lett helbredelige sykdommer, forteller Hope. Hun informerer om at 91% av befolkningen har malaria, en sykdom som kan behandles med rett medisin. - Vi jobber også med reproduktiv helse. Vi underviser mødre om familieplanlegging, prevensjon og hvordan de skal forstå kroppen sin. Vi samtaler med dem om når de bør få barn og om det å beskytte seg mot HIV, gjennom å ha trygg sex, opplyser den kvinnelige koordinatoren. Nå er det også startet et nytt helsesenter i en liten landsby, informerer Hope. En av fordelene med et lokalt helsesenter er at en kan redde fødende kvinner: - Når en gravid kvinne skal føde, og må gå langt i stor varme for å komme til en fødestue, går hun gjerne heller til den lokale heksedoktoren. Han vet ofte ikke hvordan han skal hjelpe dersom det oppstår komplikasjoner under fødselen. Resultatet er at mange fødende og barn dør, sier Hope. Trenger kvalifisert helsepersonell Hva er hovedutfordringene i helsearbeidet? - Det er å skaffe tilstrekkelig helsepersonell. Det trenges både leger, sykepleiere, jordmødre og rådgivere, opplyser hun. Mangel på infrastruktur skaper også problemer, og arbeidet hadde trengt en ambulanse. Helsearbeidet får minimal støtte fra myndighetene, og det er dårlig med datautstyr og internett-tilgang. Det kan iblant være mangel på medisinsk utstyr og medisiner, ifølge koordinatoren. Fredsbyggende arbeid En del av helseprogrammet består i å arbeide med psykososiale lidelser. - Det er en stor utfordring for tidligere barnesoldater å komme tilbake til samfunnet. Mange er traumatisert og deprimert. Det tar tid å bringe folk tilbake til det normale, sier Hope. En annen del av utdanningsarbeidet består i et fredsbyggende arbeid. Det består bl.a. i å ha bibelklasser for 50 barn. Der får de bibler og lærer om Jesus. - Kulturen er viktig. FN kom, men krigen fortsatte. Uganda har en kristen tradisjon, men mange har ikke gått i kirken på 30 år. La oss tilgi hverandre, så vil krigen slutte, var konklusjonen man kom fram til. En del av opprørslederne har nå fått amnesti og får komme tilbake. Tilgivelse er veien å gå, er Hopes konklusjon. Blir økonomisk uavhengige En tredje del av arbeidet tar sikte på å gjøre kvinner økonomisk reproduktive. Hope viser stolt til hvordan de har fått undervise 180 bønder og gitt 100 gode melkekyr, som gir melk som blir levert til kjølesenter og solgt. Mange kvinner driver også med utskjæringer og håndarbeid, kunst som blir solgt på markedet. - Jeg er stolt av dem. Vi lærer kvinnene å spare. Vi lærer dem mikrofinans, bokføring og forretningsdrift. Dette programmet gjør kvinnene i stand til å gi barna sine mat, avslutter den afrikanske kvinnen optimistisk. For å komme i kontakt med Hope og arbeidet I Nord-Uganda kan du sende e-mail til: Childcare Uganda [cdo4uga@gmail.com] Inter Medicos 3-2011 5

Dette må flere fra Norge få oppleve! Flyplasspersonalet gir meg skråblikk og spørsmål om jeg virkelig reiser dit frivillig når de får vite at jeg skal til indre Romania. I tillegg får jeg en tydelig formaning om å ta godt vare på lommeboken. Jeg har fordommer selv, men snart skal de bli gjort grundig til skamme. Jeg kommer dessuten til å få øynene opp for et spennende og viktig arbeid. Tekst og foto: Hans Kristian Maridal, lege og misjonskoordinator NKLF Etter å ha mellomlandet i København og München er flyet endelig på vei mot Timisoara. Mens flyvertinnen på noe gebrokkent engelsk ber meg feste sikkerhetsbeltet, går det opp for meg at jeg aldri har vært så lite forberedt foran en reise som denne. Bortsett fra flyplasspersonalets formaning om å holde tett tilsyn med lommeboken, kan jeg svært lite om Romania. Hvordan ser det ut der? Jeg lar tankene vandre og ser for meg en grå og kjedelig betongby, fylt av eksos og søppel. Slike man har sett på bilder fra det gamle Sovjet. Vil noen virkelig komme og hente meg på flyplassen? Jeg har blitt lovet det, men hva gjør jeg dersom ingen dukker opp? Kan de engelsk? Og hvordan er egentlig folk i Romania? Kanskje hadde skrankedamen på Flesland rett; at jeg er en naiv idealist på vei mot farlig farvann? Litt kognitiv terapi må til for å bremse katastrofetankene i det flyet takser ut mot rullebanen. Genuin omsorg Allerede på flyplassen skal alle mine fordommer bli til skamme. I den lille ankomsthallen står en liten, smilende eldre dame og vinker med et skilt med navnet mitt på. Det viser seg at hun er en vel ansett kardiolog, underviser medisinstudenter på fakultet og er med i lederskapet i den kristne legeforeningen. Den vevre kvinnen er preget av ydmykhet, integritet og genuin omsorg for menneskene rundt seg, og jeg kjenner meg berørt av måten hun møter meg på. Til slutt kommer vi frem til byens baptistkirke der jeg skal få bo. Det er en stor kirke med mye utadrettet arbeid, alt fra skoler til barnehjem og fengselsarbeid, en bygd uten utenlandsk støtte. Bedre enn Bergen Neste morgen våkner jeg av at lyset trenger inn igjennom gluggene i vinduet i det lille rommet. Jeg titter spent ut vinduet, og både lyder, lukter, temperatur og ikke minst den rare, gule skinnende flekken på himmelen minner meg om at dette ikke er regnbyen Bergen. :-) Jeg blir tatt med på sightseeing for å lære byen mer å kjenne. Alle mine fordommer blir for alvor knust. Timisoara viser seg å være en by med en svært lang og spennende historie helt tilbake til 1100-tallet. Denne byen fikk sitt offentlige Hospital 24 år før Wien. Og i 1884 ble byen den første i Europa som fikk elektriske gatelys. Byen blir kalt for Romanias Wien og blomsterbyen og jeg forstår hvorfor. Byen er full av vakre blomster, parker, statuer, monumenter og fontener. Gatene er rene, faktisk så rene at kontrasten blir irriterende merkbar når jeg kommer tilbake til Bergen. Til tross for dette forstår jeg at mange har vanskelige vilkår og at livet, særlig på landsbygda, er tøft. Dyktige Kristus-etterfølgere Møtet med teamet fra Prime blir også en flott opplevelse. Det er fint å se hvordan de på en helt spesiell måte utfyller hverandre. Felles for alle tre er at de er dyktige fagpersoner med et brennende ønske om å vitne om Jesus i praktisk gjerning og å være med å heve standarden i helsevesenet og formidle et helhetlig menneskesyn. Anthony Clarke og Ros Simpson er allmennpraktikere. Ros er senior underviser for PRIME. Han er regionleder for Prime sitt arbeid i Romania og jobber også mye med undervisning av medisinstudenter hjemme i England. Carolyn Russel er en australsk lege som har vært med på å bygge opp et kristent psykiatri- og sjelesorgsbehandlingssenter i hjemlandet. Hun er en hyppig brukt foreleser i inn- og utland. Mange rumenske leger har blitt spurt hva som kunne utgjøre en reell forskjell innen helsevesenet i landet, og et gjennomgående svar er en grunnleggende holdningsendring i møte med pasienten. Yrke med lav status Svært mange medisinstudenter blir trent opp i Øst-Europa for å demme opp mot det store frafallet på 70 prosent som reiser til vesten etter endt utdannelse. - Jeg trodde før at jeg ville reise utenlands etter studiene mine, fordi jeg tenkte at der ville folk verdsette arbeidet mitt. Jeg har lært noe i kveld. Jeg vil og trenger å hjelpe mitt eget land, og jeg håper at min idealisme ikke vil dø bort og at jeg alltid vil finne folk som dere, som kan holde den i live., sa en medisinstudent etter et kurs. Men situasjonen er vanskelig. En nyutdannet assistentlege i Romania tjener svært lite. Og for de aller fleste jeg treffer er drømmen om en godt betalt jobb i vesten, sterk. De lave lønningene for leger gjør at helsevesenet er gjennomsyret av korrupsjon. I motsetning til i mange vestlige land, der leger blir respektert og belønnet for mange år med hardt studium, har den medisinske profesjon i landet blitt svertet under kommunistledere, som har gjort arbeiderne til landets helter. Utdanningsstillingene som finnes er få, og overlegene er ofte mer opptatt av å hegne om egen status og jobb enn å hjelpe yngre kollegaer. 6 Inter Medicos 3-2011

Går mot strømmen Men jeg treffer også flere kristne unge leger og studenter som har bestemt seg for å bli i sitt eget land og ser på det som sin tjeneste og kall. Møtet med disse gjør inntrykk. Hva ville jeg selv ha valgt dersom jeg kunne fått tilbud om status, anseelse, ti ganger mer i lønn og sluppet unna et korrupt helsevesen? Møtet med kristne medisinstudenter gjør noe med meg. Selv om det er skoleferie den uken jeg er der, får jeg treffe noen av studentene, som forteller engasjert om hva fellesskapet har betydd for dem. I en hverdag med mye som ikke fungerer, har de et enormt behov for å finne gode rollemodeller. De vokser virkelig ikke på trær, men gruppen har et par kristne overleger som i ord og gjerning har Jesus som eksempel. De har blitt en gruppe som samles hver torsdag med kristne medisinstudenter og leger, og antallet varierer mellom 30-70 stykker! De reiser også på misjonsturer ut i fattige landsbyer, der de gir helsehjelp. Gode forbilder Selv om studentene jeg treffer ikke sitter godt i det, er det helt uaktuelt at jeg skal betale når de tar meg med ut på byen. I løpet av uken lærer jeg flere rumenere å kjenne. Felles for dem alle er vennlighet, gjestfrihet og lun humor. Jeg fikk selv være med å se et forvandlende møte mellom en kristen psykolog og et knippe ferske medisinstudenter, som var desillusjonerte av mangelen på gode forbilder: Slik vil jeg bli! Går dette virkelig an i Romania?. Møtet med en fagperson som kombinerte faglig dyktighet, respekt, integritet og en ekte kjærlighet vertikalt i forhold til medmennesker og horisontalt til Gud, gjorde inntrykk. Undervisning for holdningsendring Som et resultat av Prime sitt langvarige engasjement i landet, har de opprettet undervisningsavtaler med flere av de medisinske fakultetene. I tillegg til å arbeide med medisinstudenter og allmennleger, jobber de nå mot tre medisinske fakulteter der de er med å undervise underviserne. Håpet er at holdningene til pasientene vil endres og deres behov kommer i sentrum, slik at medfølelse, gode relasjoner og positive verdier kan komme inn i og får prege helsevesenet i landet. Selv fikk jeg lov til å være med som observatør på to ulike Prime-kurs. Det første hadde en klar kristen profil og rettet seg mot pastorer og kristent helsepersonell. Deltagerne fikk en modell for å integrere både det åndelige, kroppslige og det psykiske. I tillegg til sjelesorg fikk de enkel undervisning om hvilke psykiske sykdommer som finnes, og når det kan være lurt å la helsepersonell overta. Undervisningen var interaktiv med bruk av rollespill og oppgaver i grupper. Da både kristne psykologer, leger og prester fra ulike menigheter deltok, ble nye kontakter knyttet. Det var et spennende utgangspunkt for videre samarbeid. Respekt og empati Neste kurs var et kurs i mental helse for allmennleger i samarbeid med den lokale allmennlegeforeningen. Her var behovene for økt kunnskap om psykisk helse også store. De fremmøtte fikk undervisning om hvordan man kan møte hele mennesket. Videre ble det gitt enkel og praktisk anvendbar undervisning om depresjon og hvordan man kan oppdage og behandle dette. Videre ble det undervist i enkle elementer fra kognitiv terapi med spesielt fokus på å øke aktivitetsnivå og å snu negative tankemønstre. Vi fikk se rollespill om hvordan man kan møte både negativ tenkning og hvordan håndtere sucidalitetsfare, blant annet med involvering av pårørende. Deltagerne fikk øve seg på hverandre og hadde samtaler i mindre grupper. I oppsummeringsrunden siste dag var den entydige tilbakemeldingen: - Dette må vi lære mer om! Vær så snill og kom tilbake!. Det var tydelig at måten pasientene ble møtt på i rollespillene, med respekt, kjærlighet og integritet skapte en stor interesse. Folk gav utrykk for et ønske om å ta dette med seg hjem til sine egne pasienter. Det ble også gitt undervisning i hvordan elementer hentet fra intervju kan brukes til å fremme endringsprosesser i pasienter, blant annet i forhold til alkohol, røyk og andre livstilss(u)vaner. Arbeid med store ringvirkninger Mens jeg sitter på flyet hjem, blir jeg fylt av en varm følelse av takknemlighet og glede. Og jeg smiler for meg selv når jeg tenker på de pasientene som på mandag forhåpentligvis vil bli møtt på en litt annen måte og de ringvirkningene det kan ha både for dem og de rundt dem. Og i det lysene fra rullebanen forsvinner i det fjerne, går det virkelig opp for meg hvor viktig det er med kompetanseheving som dette, både for å hindre brain drain og for å bedre helsevesenet lokalt. Og ikke minst er det viktig for den enkelte pasient å bli møtt som et helt menneske, elsket og verdsatt fordi det i seg selv har en iboende, uendelig verdi uansett hvor lite han eller hun klarer å yte akkurat nå. Om to måneder reiser Anthony tilbake til Romania med neste Prime-team. Så dette var ikke bare et drypp i havet, men noe som kommer til å bli fulgt opp videre. Og i det lysene fra Timisoara blir fjernere og fjernere og flyet sakte nærmer seg grensen til Bulgaria, tenker jeg at dette må flere hjemme i Norge få være med å oppleve. Det å ta ferie eller fri en uke eller to i løpet av året for å reise på undervisningsoppdrag, er noe som alle kan klare. Det er behov for alle slags spesialiteter. Er du med? Prime er en verdenspennende organisasjon av kristne fagfolk som ønsker å ære Gud gjennom å fremme et helhetlig menneskesyn og å gi høy kvalitets undervisning og heve kvaliteten på helsevesenet. De ønsker å formidle god evidens basert medisin med et kristent holistisk perspektiv. Slik at fokus kan dreies bort fra et rent mekanistisk menneskesyn. De ser på Jesus, som beskrevet i bibelen, som modell for forholdet mellom pasient og helbreder og som forbilde. Selv om underviserne i Prime er kristne er undervisningsoppleggene laget for å være relevant for alle trosretninger, også de som ikke har noen religiøs tro Inter Medicos 3-2011 7

- Jesus satte meg i frihet! Historien om Linda Nærøy er solskinnshistorien om Bergensjenta som havnet på kjøret i tidlig alder, men som fikk oppleve å bli fri. I dag jobber hun som ruskonsulent i Bergen. Tekst og foto: Tove Ingjerd Grønlund Som så mange andre, begynte Linda med lettere stoffer men havnet på heroin. Som 15-åring hadde hun prøvd det meste. Hun gikk på heroin fra -96 til -99. I mellomtiden ble hun en kristen. Hun opplevde det som om Gud hadde vært på jakt etter henne lenge. Linda beskriver oppveksten hjemmefra som god. Hun mener at mangel på selvtillit, er en fellesnevner for de som havner utpå. Det handler om å føle seg verdiløs. Året var 1999, i april. Etter mange år på kjøret i Bergen, flere fengselsdommer, et ekteskap der hun opplevde mishandling, gikk hun en kveld innom pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Hun fikk en forespørsel om hun ville reise på Evangeliesenteret for behandling og takket ja, mest fordi hun ønsket å slippe billigere unna en fengseldom. Hun havnet først på Evangeliesenterets mottakssenter i Oslo. Linda forteller at hun var veldig syk men likevel opplevde hun det som å komme hjem. - Musikken, sangen. Jeg opplevde der en helt spesiell kjærlighet, forteller den i dag 48-årige kvinnen. Fattet håp Linda forteller at det var tøft i starten med mye fram og tilbake. Hun anså først avrusningsprosjektet som håpløst. Forandringen startet først da hun så andre som hadde opplevd forandring. - Jeg traff en kjenning fra Bergen, som jeg trodde var død for lenge siden. Han stod der med kortklipt hår og nye tenner, og jeg ble helt sjokkert. Jeg traff andre som var blitt fri og begynte å få håp om at det kunne funke også for meg. Mye sprekking og mange misbrukte sjanser gjorde at hun 8 Inter Medicos 3-2011 holdt på å miste behandlingsplassen. Men en dag i november tok livet for alvor en ny kurs. - Jeg fikk en siste sjanse på senteret i Råholt. Det var den dagen jeg gav opp å prøve selv. Jeg fikk forbønn og masse undervisning i Guds Ord. Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk! Guds Ord begynte å åpne seg for meg, og håpet ble sterkere. Fra den dagen begynte jeg å lese og meditere på Guds Ord. Jeg skrev Guds Ord hver dag. Og jeg kjente at heroinsuget slapp taket. Stoff-fri i 12 år Linda forteller stolt at hun den 5. november hadde vært stoff-fri i nøyaktig 12 år. Det har ikke vært en lett vei å gå: - Det har kostet blod og tårer. Men det har vært verdt det. Gud løste meg, og derfor er jeg der jeg er i dag. Jeg opplever en trygghet i Gud og en visshet om at han er med. Jeg har sett at det går an å være glad og ha et liv. Jeg klamrer meg fast til Jesus. Jeg vil ikke noe annet enn å vandre med Ham, sier hun bestemt. Og Gud har gitt en mektig triumf. Linda tok først studiekompetanse, noe hun gjennomførte på ett år. Mellom 2003 og 2006 tok hun utdannelse som sosionom på Diakonhjemmet i Oslo og er i dag ansatt på NAV i Fana som ruskonsulent. - Jeg har aldri måttet søke på en jobb. Med 20 år hull i CV-en, ville jeg ha hatt et forklaringsproblem, smiler hun. Kristne sentre taper anbudsrunder De som har et rusproblem i Fana bydel og vil ha hjelp, kommer til Linda. Hun opplever kontakten med brukerne, som meningsfull. Linda forteller at hun driver motivasjonsarbeid, der hun prøver å motivere rusmisbrukere til behandling og en rusfri livsstil. Hun henviser de rusavhengige til rusmedisinsk avdeling, der de blir vurdert videre. Får du dele troen din på jobb? - Ikke uten videre, men mange som kommer til meg kjenner min historie. Og hvis brukerne begynner å snakke om Jesus, kan jeg følge opp. Linda forteller at mange vil inn på et kristent senter og at hun gjerne hjelper med det. - Noen får komme inn på et kristent senter i påvente av en behandlingsplass. Problemet er at de kristne senterne ikke har bruksavtale. Det fører til at sosialhelsetjenesten i kommunen må betale for å sende rusmisbrukerne dit selv, noe de sjelden vil. Hvorfor får de kristne institusjonene ikke bruksavtale? - De blir definert som omsorgssenter og ikke behandlingssenter fordi de ikke har ansatt spesialister, forklarer hun. Linda nevner at det for å være behandling er påkrevd å ha ansatt bl.a. lege og psykolog. De kristne sentrene som mangler dette, blir i stedet definert som omsorgssenter. Så langt i år har Fylkesmannen i Hordaland behandlet 18 klager på avslag på søknader om opphold ved private og ideelle omsorgsinstitusjoner, deriblant Evangeliesenteret. Må ta i bruk omsorg ssenter Ruskonsulenten nevner Nappane senter i Bergen, P22 og Evangeliesentrene som eksempel på rusinstitusjoner som ikke får driftsavtale fordi de mangler spesialister. - Når jeg sender en henvisning til Helse Bergen om en sliten rusmisbruker, hender det jeg får respons om at personen ikke er i posisjon til å ta imot behandling. Han er for syk og trenger omsorg. For noen må en begynne med omsorg, så de kan falle til ro og gå videre og jobbe med seg selv. Med bare å kunne være, uten at det blir stilt for høye krav, kan de rusavhengige bli motivert for videre behandling. - Jeg mener derfor at kommunen må åpne for å ta i bruk omsorgssenter. Omsorg er akkurat det mange av de rusavhengige trenger. Det blir helt feil når det skal være opp til hvert enkelt sosialkontor eller ruskonsulent å bestemme om de kan benytte et privat foretak eller ikke, utdyper ruskonsulenten. Kan Jesus kompensere for profesjonell hjelp? - Jeg hadde aldri sittet her hvis det ikke var for Jesus. Det som Jesus har gjort i mitt indre landskap, er det ingen lege eller psykolog som kan gjøre. Guds kjærlighet leger hjertet og forvandler et menneske innenfra og ut, sier hun overbevist. Hva er største utfordring for rusmisbrukere når de er kommet på et nytt spor? - Ettervern, kommer det kontant. Det er ikke så vanskelig når du er på senteret, men den vanskeligste perioden er etterpå, konkluderer hun.

Vi må vektlegge resultatene KrF- politiker synes ikke anbudsrunder er et egnet redskap for å vurdere rusinstitusjoner. Tekst og foto: Tove Ingjerd Grønlund Marita Moltu er nyvalgt gruppeleder for KrF i Bergen. Mellom 2009 og 2011 var hun medlem av helsekomiteen i Bergen. Der viste hun et engasjement i forhold til rus. bl.a. ved å hjelpe Blå Kors i en presset økonomisk situasjon. Hvorfor er du engasjert i ruspolitikk? - Det ligger meg på hjertet å hjelpe de rusavhengige. Jeg ble delvis rekruttert inn i politikken på grunn av en rusavhengig jeg kjente. Jeg så behovet av at det var engasjerte mennesker i politikken som talte deres sak. Moltu sier at mye av politikken i KrF handler om omsorg og nestekjærlighet, særlig overfor de svakeste. Nedprioriterer de private Men Marita Moltu har inntrykk av at staten og kommunene nedprioriterer de private rusinstitusjonene, være seg de er private, ideelle eller kristne institusjonene. Hun legger til at behandlingskøene, paradoksalt nok, har blitt lengre de siste årene. - Jeg synes at det er bekymringsfullt at staten er mer redd for at private og ideelle tjener penger, enn at folk dør i kø, sier hun megetsigende. - En rekke kristne rusinstitusjoner er lagt ned, siden Stoltenberg tok over. Mitt inntrykk er at staten skviser dem mer og mer, sier hun. Noe av problemet er at rusinstitusjonene konkurrerer gjennom anbudsrunder, ifølge den tidligere helsepolitikeren, og at det kun er de institusjonene som vinner disse anbudsrundene som får driftsavtale. For at en skal vinne en slik anbudsrunde, vektlegges det visse kriterier, som det kan være krevende for de ideelle, kristne institusjonene å være best på. Dette er for eksempel knyttet til at en må ha en rekke fagpersoner knyttet til arbeidet, som psykiatrisk sykepleier og lege. - For å få driftsavtale må disse kriteriene oppfylles, og en må være best i klassen på å oppfylle dem. Resultatene er mindre vektlagt, har Moltu lagt merke til. - De kristne driver på et stramt budsjett, og flere kristne institusjoner har blitt lagt ned. De får en viss støtte, men denne blir mindre og mindre, fortsetter lokalpolitikeren. Større raushet Marita Moltu etterlyser større raushet og rom for ulike metoder og behandlingssentre Hun har inntrykk av at der er en viss skepsis overfor kristne behandlingssenter. - Kanskje fordi brukerne blir kristne og praktiserer bønn og bibellesing, resonnerer hun. Ville du ha vært skeptisk dersom en rusavhengig hadde lagt seg inn på et muslimsk behandlingssenter. - Hvis en stoffmisbruker selv hadde ønsket å legges inn på en muslimsk rusinstitusjon, og man hadde sett resultater, hadde jeg vært positiv til det. Resultatene må være det viktigste, mener hun. Hun viser til at det finnes en del rusavhengige som ønsker seg inn på en spesifikk institusjon, for eksempel Evangeliesenteret, men blir hindret fordi det koster mer for kommunen. - Staten tar ikke ansvaret og betaler for disse plassene, på tross av at der er ledig kapasitet, er hennes erfaring. Lite forskning Hun sier at det har vært forsket lite på hvilke resultat rusinstitusjoner har. Hun har inntrykk av at de brukerne som får lengre opphold enn 3 måneder, klarer seg bedre. - Avrusning er en ting, men behandlingsopplegget videre er like viktig. De som er på Evangeliesenteret, får ofte tilknytning til et kristent miljø, noe som i seg selv kan være beskyttende. Evangeliesenteret har en egen videregående skole, som mange velger etter endt avrusningsopplegg. Flere har gått inn i arbeidslivet etter skolen og fått hjelp til å starte et nytt liv, understreker hun. Vil vektlegge resultater Marita Moltu forteller at Bergen har fått en egen sosialbyråd, med KrF i førersetet, som skal ha ansvar for bl.a. rusfeltet. Hva ønsker dere å gjøre i Bergen for rusmisbrukerne? - Vi ønsker å sikre en helhetlig oppfølging, der det er en samhandling mellom offentlige, ideelle og private aktører. Vi ønsker videre å ta i bruk flere behandlingsplasser, og at brukerne selv skal ha mulighet til å påvirke valget. Resultatene må vektlegges. De behandlingssenterene som har lang erfaring og kan vise til resultater bør også bli benyttet, sier KrFpolitikeren til Inter Medicos. Inter Medicos 3-2011 9

Medlemssider Fra styrelederen: Kjære NKLF-medlem De siste ukene er det særlig én sak som har dominert arbeidet i NKLF. Det er rundskrivet fra Helse og omsorgsdepartementet (HOD) som fjerner fastleger sin adgang til å reservere seg mot å yte eller henvise til etisk omstridt helsehjelp. Dette rundskrivet innebærer en dramatisk endring i en praksis med reservasjon som har vært støttet av Rådet for legeetikk og akseptert av Helsetilsynet. De områdene som rammes, er prevensjonsmidler som kan virke etter befruktning, henvisning til provosert abort og henvisning til assistert befruktning. Tilbakemeldingene vi har fått fra fastleger som tidligere har reservert seg, er at det ikke for noen av dem vil være aktuelt å krenke sin moralske integritet gjennom å yte eller henvise til typer helsehjelp som strider mot deres dype overbevisning. Rundskrivet innebærer derfor i praksis at disse legene får et yrkesforbud som fastleger. Både den forrige og nåværende presidenten i Legeforeningen samt leder for Allmenlegeforeningen har ønsket denne innstrammingen velkommen. Imidlertid har Legeforeningen kommet med en uttalelse om at det bør lages rimelige overgangsordninger for de fastlegene som tidligere har hatt en velfungerende avtale med kommunen om at de kunne reservere seg mot å yte eller henvise til etisk omstridt helsehjelp. I forbindelse med at NKLF sin generalforsamling i mars vedtok NKLF sitt syn på reservasjonsrett, ble det betydelig medieoppmerksomhet rundt reservasjonsrett for helsepersonell. Prosessen i HOD startet imidlertid med at LLH kontaktet HOD i fjor høst, og altså uavhengig av NKLF sitt vedtak på generalforsamlingen i vinter. NKLF har siden i vinter vært kjent med prosessen med utformingen rundskrivet. Foreningen har arbeidet aktivt mot denne innskrenkningen på følgende måter: Vi har skrevet avisinnlegg og gitt intervjuer der vi fremhever behovet for at helsepersonell for å beskytte sin moralske integritet, må ha anledning til å reservere seg mot å yte eller henvise til visse former for etisk omstridt behandling. En tilnærmet komplett samling av disse mediesakene ligger på www.nklf.no under NKLF mener. På bakgrunn av råd om hvordan vi kan påvirke den politiske prosessen i HOD bad vi om et møte med Helseog omsorgsministeren. Dette initiativet førte til at NKLF i juni var i møte med statssekretær Mathisen i HOD der vi fikk presentere vårt syn. I håp om å kunne påvirke Legeforeningen sitt standpunkt, bad vi om et møte med daværende president Janbu. Det førte til at vi i juni ble invitert til et møte med Forhandlings- og helserettsavdelingen i Legeforeningen der vi fikk presentere vårt syn. Dessverre hindret ikke disse initiativene at rundskrivet fører til en dramatisk innskrenkning i reservasjonsmuligheten. I forbindelse med at rundskrivet ble presentert, har undertegnede frontet NKLF sitt syn i flere aviser og i Her og nå på NRK P1. Både Etikkutvalgets utredning om reservasjonsrett og innsatsen fra det nye utvalget for Media og samfunnsengasjement har vært avgjørende for at vi har kunnet engasjere oss med tyngde i denne saken. Fordi effektiv kommunikasjon i mediene krever erfaring og trening, deltok nøkkelpersoner i sentralstyret og etikkarbeidet i profesjonell medietrening under NKLF sin første Utrustningshelg i november 2011. I forbindelse med innskrenkningen av reservasjonsmuligheten for fastleger har flere medlemmer tatt kontakt og gitt uttrykk for at de savner et nettverk av kollegaer i samme situasjon. Den beste måten å bygge et slikt nettverk på, tror vi er å delta i fellesskapet i NKLF sine lokalgrupper og på de nasjonale arrangementene. Inspiratio 9.-11. mars 2012 er en flott anledning til å knytte kontakter med likesinnede kollegaer. Den siste måneden har vi i NKLF gledet oss over at studentene på Konferansen for medisin og kristen tro enstemmig vedtok at Konferansen i fremtiden skulle være et NKLF-arrangement, og at generalforsamlingen i Krims Bergen enstemmig vedtok at Krims Bergen skulle bli en del av NKLF. Vi gleder oss over å ønske disse studentene velkommen inn i det store NKLF-fellesskapet og håper og tror at studentgruppene i Trondheim og Oslo følger etter når de behandler saken på nyåret. Magnus S. Fredheim Styreleder, Norges kristelige legeforening 10 Inter Medicos 3-2011

Tema: Tro og helse Konferansen for medisin og kristen tro 2011 Hvem og hva lar du definere deg som medisinstudent? Former 6 års legeutdanning deg i den retningen du vil gå? Er Gud virkelig allmektig? Hva er styrkens svakhet? Dette er blant spørsmålene som ble reist i hovedseminarene under Konferansen for medisin og kristen tro 20. til 23. oktober 2011. Konferansen var den 11. i rekken. Årets konferansestyre hadde lagt ned mye arbeid i å utforme temaer som oppleves relevante for dagens medisinstudenter. Responsen var god, mange satte pris på å høre erfarne leger og andre dele av sin erfaring og utfordre til ettertanke. Blant seminarholderne var turnuslege Jakob Vangen Nordbø, teologen Pål Asle Djupvik, de unge legene Liv Inger og Erlend Sødal, Kjetil Klungland, Torleiv Ole Rognum og mange flere. T.Oline Oustorp holdt bibeltimer som betydde mye for mange. Åshild Vege hadde, sammen med gode medarbeidere, også i år ansvaret for at samtaleog forbønnstjenesten ble avviklet på en god måte. Hermon høyfjellshotell er et godt vertskap, nok en gang var alle rom fulle. Konferansen for medisin og kristen tro er kommet for å bli, den er mangfoldig, den skaper liv og engasjement og den bidrar til støtte og oppmuntring for medisinstudentene. Honnør til alle bidragsytere og arrangører! Bjørg Eline Gjerlaug, studentkoordinator og veileder, NKLF I fremtiden et NKLF-arrangement På årsmøtet under årets Konferanse for medisin og kristen tro ble spørsmålet om hvorvidt studentkonferansen skulle innlemmes i NKLF behandlet. Dette var et resultat av en prosess som ble startet i forkant av fjorårets studentkonferanse. Inntil nå har samarbeidet mellom Konferansen, de lokale studentgruppene og NKLF vært løst og uformelt. Mange har imidlertid sett fordeler i å styrke båndene mellom de ulike studentgruppene og mellom studentgruppene og NKLF. Representanter for studentgruppene i Bergen, Trondheim, Oslo og Studentkonferansen møttes til samtaler under Inspiratio i mars 2011. Disse samtalene førte til at en arbeidsgruppe ledet av Johannes Rolin, fikk i oppdrag å utarbeide forslag til vedtekter for en ny organiseringsmodell som innlemmet Studentkonferansen og de lokale studentgruppene i NKLF. På Studentkonferansens årsmøte i oktober, ble det enstemmig vedtatt at Studentkonferansen fra og med 2012 formelt blir et NKLF-arrangement (forutsatt at de lokale studentgruppene også blir med, de skal ta stilling til dette innen mars 2012). Studentkonferansen vil imidlertid fortsatt være arrangert av og for studenter, og den ungdommelige og uformelle tonen og preg på arrangementet vil bestå. Disse endringene vil gi NKLF et tydeligere mandat til å støtte studentarbeidet, og studentene vil nå fra starten av bli en del av ett stort fellesskap med fellesskap og aktiviteter tilpasset både studenttilværelsen og tiden som ferdig lege. Spørsmål til 3 studenter som deltok på konferansen medisin og kristen tro 2011 Hvilket semester går du på, og hvilken by studerer du i? Har du vært på konferansen tidligere? Hvorfor meldte du deg på konferansen i år? Hva fikk du ut av å være der oppe? Er det noe du vil nevne spesielt? Hva betyr konferansen for deg som student? Martin Ullenes; 1. 6. semester i Bergen. 2. Ja, to gonger. 3. Fordi eg har erfart at det er vel verdt turen. Gode folk, interessante tema og ein god plass å ta ein pause frå ein travel kvardag. 4. Eg synes det var mykje bra på årets konferanse, spesielt var det sterkt å få møte Kjetil Klungeland og høyre han snakke om tilgivelse. Det var også sterkt å treffe Bodil Sødal frå Mariahuset og høyre om hennas liv der. 5. Ein plass å bli kjent med andre kristne medisinerstudenter, eit forum for gode diskusjoner om kva det vil seie å vere ein kristen lege. Ein kilde til inspirasjon med god undervisning, ein pause frå ein travel kvardag, tid til å få puste, stoppe opp og søke Gud. For meg er dette eit arrangement eg vil prioretere tid til. Ingunn Ødegaard Auli 1. 7.semester, Oslo 2. Jeg har vært der de 3 siste årene. 3. Fordi jeg har vært der før, og vet hvor bra det er! 4. Jeg fikk inspirasjon, motivasjon, hvile og mange gode samtaler. Det er kanskje mest av alt de mange gode samtalene som gjør en helg som konferansen så spesiell for min del. 5. Konferansen har for meg vært en stor del av medisinstudiet. Da jeg begynte på 1.semester på medisin og egentlig ikke visste helt hva jeg gikk til, var det å komme på konferansen noe som var med å gi en retning. Det var godt å få høre kristne leger dele om sin tro og praksis og hvordan dette kan la seg kombinere. Konferansen er en liten oase midt i en lang høst, hvor jeg får ny energi til videre studiehverdag. Astrid Ovstedal 1. 5. semester, Trondheim 2. Ja, tre ganger til sammen nå. 3. Jeg syntes konferansen var utrolig bra fra første året jeg var med. Jeg ble slått av at hele konferansen virket så proff, synes spesielt at debatten har vært et høydepunkt. Det sosiale er uvurderlig, flott å bli bedre kjent med folk fra eget studiested og de andre byene. 4. I år synes jeg temaet traff veldig godt. En hel konferanse om noe jeg synes er interessant og samtaler med andre, må jo bli bra. Seminaret med Ingvard Wilhelmsen har satt seg godt på minnet. 5. Jeg er nok en person som tenker mye og er opptatt av mange av de etiske sidene ved medisinen. Med det nivået Konferansen har lagt seg på i forhold til kvalitet på seminarene og folka de får tak i, er det en input jeg ikke kunne tenkt meg å være foruten. Jakob Vangen Nordbø sa under et av seminarene at «det er ingen andre steder jeg kan identifisere meg så mye med folk som her på Konferansen, sammen med dere» Det å få ta del i et slikt fellesskap føles som et privilegium. Inter Medicos 3-2011 11

Inspiratio 2012 Skapt i mitt bilde 9. 11. mars Soria Moria, Oslo Hvordan formes vi som individ, medmenneske og lege? Hva er drivkraften og målet med det vi utretter? Vi møter stadig forventninger om fremgang, utvikling 12 Inter Medicos 3-2011 og selvrealisering. Er idealet et bilde skapt av oss, eller lar vi oss forme i Hans hender som leiren i pottemakerens hånd? www.nklf.no

Vitenskap, religion og moralsk erkjennelse På mine gamle dager har jeg grublet over følgende tendenser i tiden: Ubehagelige forhold som før ble oppfattet under en allmenn vedtatt synsvinkel med moralsk undertone, blir nå bedømt i et faglig vitenskapelig perspektiv. Av Per Sundby, professor emeritus i sosialmedisin, Universitetet i Oslo Som eksempel fra vår egen fagkrets kan nevnes egne ubehagsfølelser og andres problematiske atferd som blir sykdomsstemplet og kamufleres under diagnoser en må ha utdannelse for å forstå. Et annet eksempel er Utøya-massakren, hvis gjerningsmanns ondskap er forsøkt forklart både ut fra en personlighetsdiagnose og ut fra de innholdsløse begrunnelser han har kamuflert seg bak, og som et haleheng av forståsegpåere har hengt seg opp i. Mine egne grublerier over alkoholens forløyede grep om folkets sjel førte til at jeg fikk klistret på meg etiketten nymoralist, noe som var ondt ment, men som jeg etter hvert tok som et kompliment. Hvorfor og hvordan skjer slik begrepsmessige nyorientering? Er det fordi ordene har en selvstendig makt over forestillingene, på tross av at vi gjerne tror det motsatte? Wittgenstein, Dawkin og Hitchens En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. En av flere vise jeg i det følgende vil referere til er språkfilosofen Wittgenstein. Han mener at forståelsen av filosofi, religion og moralspørsmål ikke kan være vitenskapelige eller logisk begrunnede men må bestå i å avklare den forvirring som språket mikser den inn i. Min forvirring besto i om en og samme tildragelse endret meningsinnhold dersom den skiftet fra en folkelig til en faglig verbal merkelapp. Men før jeg går videre med Wittgenstein, skal jeg gå løs på et beslektet tema om religionskritikk, denne gang utløst av to forskere. Den ene er evolusjonsbiolog og erklært ateist R. Dawkins, som nylig ble æresdoktor ved UiO. Han tror bare på det som kan bevises er vitenskapelig, og mener vel at Skapelsesberetningens mytologi kommer sørgelig til kort overfor Darwinismens vitenskapsbaserte teori. Han diskuterer dette uten å ta med hvilke sosiale og moralske konsekvenser troen på survival of the fittest kan få for menneskedyret. Kritikeren mener hans doktrinære vrede har ødelagt hans litterære stil. Den andre er litteraten og kulturhistorikeren Chr. Hitchens som spiller på at Skapelselsberetningens og Mosebøkenes anekdoter også er usanne ut fra datidens virkelighet, og at deres moralbud spriker enormt fra nåtidens kristne moral. Kritikeren mener han er en god arvtager av den babylonske forvirring. Begge mener at den bibelske Kristus neppe lar seg påvise historisk, og kan han tilbakeføres, så er det til en politisk oppvigler mot romerne som ettertiden har påkledd overnaturlige attributter. En av de fortolkningsmessige snurrepiperier de serverer, er at myten om oppstandelsen tyder på at Kristus aldri døde på korset. De to sammenfattes av sin allerede omtalte kritiker under pseudonymet Ditchkins. Det er denne kritikers synspunkter jeg finner mest interessante. Han er en kjent engelsk litterat ved navn Terry Eagleton. Hans bok bærer undertittelen Reflections on the God Debate. Fordi han baserer seg mye på en analytisk filosof som på mine eldre dager også har opptatt meg, har jeg stor nytte og glede av Eagletons kritiske gjennomgang av Ditchkins religionsfiendlighet. Denne filosofen er den østerriksk-engelske Ludwig Wittgenstein, som lenge har opptatt meg. Han er blant verdens mest omdiskuterte filosofer, hvis ledende forestilling er at filosofiske og moralske spørsmål må tilnærmes med å klare opp den lingvistiske forvirring, men at slik avklaring likevel ikke vil gi varige svar. Det som ellers har tiltalt meg ved Wittgenstein er hans skepsis til filosofiske og ideologiske teorier, og til tradisjonell vitenskaps mulighet for å avklare det jeg vil betegne metaforestilliner. Han har fått merkelappen antifilosof fordi han har pådradd seg den terapeutiske oppgave å oppklare filosofiens linguistic confusion gjennom avklarende fortolkninger av de språkbilder den betjener seg av. Han har liten sans for andre filosofers idekonstruksjoner. The God debate og metaforestillingene Eagleton mener Ditchkins undervurderer troens rasjonalitet, mot vitenskapens med dens objektivitets- og verifikasjonsidealer. Han mener at vitenskapen har utvilsomme fortrinn i å oppklare denne verdens fysiske prosesser med at den med sine årsakssøkende idealer er lite egnet til å avklare og styre det sosiale livs uforutsigbare innfall. Vitenskapens rasjonalitet bygger på en entydig oppfatning av ord og gjerninger, slik barn opplever dem. Dens erfaringer diskuteres under et ensporet logisk regime, diskusjoner med ord som våpen. Metaforestillingene bygger på de samme ord og begreper, men da som mangetydige metaforer som kaster lys inn i tåkelagte landskaper der enhver ser det han vil se og snur blikket mot de språkbilder som vekker hans interesse. I det vitenskapelige landskap er bevismuligheten idealet, i metalandskapet er erkjennelsen intuitiv og valgalternativene personlige, selv om de kan fremtre som tilsynelatende lovmessige etter en psevdologikk som Wittgenstein betegner rule following, og som jeg respektløst kaller flertallsmisforståelser. To viktige postulater Wittgenstein har to andre viktige postulater om den erkjennelse som styrer metaforestillingene. Det ene er at innsiktene er basert på moralske valg, og at det ikke finnes ord for de viktigste av dem. Det som omtales, må avklares ved kritisk analyse av begrepenes metaforiske ordbilder og av oppklarende analogiforståelse. Inter Medicos 3-2011 13

Det andre er at også metaforestillingene har sin logikk, men den innser at den aldri får inn alle aspekter av sin virkelighet. Denne logikken baserer seg på det som ettertiden betegner aspect seeing, og som har sitt motstykke i aspect blindness. For de uinnvidde kan forskjellen mellom ortodoks og metaforisk ordbruk illustreres med følgende forvirrende eksempel: Å være forstokket betyr ikke at en har fått fliser i fingrene eller har et stivt kne, men enhver kan ellers legge det i det som situasjonen tilsier. Det vil i alle tilfeller ha lite med en stokk i konkret forstand å gjøre, men likevel representere en mening som kanskje ikke tåler dagens lys. Et ords mening er dets bruk i språket. Når det gjelder aspect seeing har vanlig ordbruk også enkle ord for det. Det er noen hver som er blind for forskjellen mellom kikkertsyn og tvisyn. Religionsantagonistenes skepsis til religionens metaforer beror mye på bastant og ortodoks fortolkning av eget ordbruk. Tvisynet må kunne ansees som en forurensning i moderne begrunnelseskultur. Det er klart at er her en vanlig brukt verbal floskel i årsakstenkningens kongerike. For å si det sånn står vel ofte for ordgyderes ikke-erkjente fornemmelse av å gå seg vill i språkbildenes jungel. Der bastante konklusjoner trekkes ut av meningsvirvar som bygger på ordfloksing, kaller amerikanerne det Bullshit. Det er det mye av, særlig i valgkamper. Wittgenstein har derimot konkludert sin filosofi med: Jeg finner ikke veien. Moralens framgang? Tilbake til Ditchkins og deres kritiker Eagleton. Ditchkins hevder at tidsånden i seg selv og i kraft av sin viten og forstand medfører stadig fremgang med små tilbakeslag - også på moralens område. Til det spør Eagleton om Hitler, Stalin, Mao, hendelsene i USA 11. sept. 2001 - og mye annet grusomt fra siste århundret tyder i denne retning? Hans eksempler kan analogiseres fra vår hjemlige arena med erfaringene fra Utøyøa-massakrene. Her åpenbarte den skinnbarlige ondskap sitt grelle ansikt, mot det godes kollektive utbrudd. Så store sprik i moralsk praksis opplever en heldigvis sjelden. Mitt poeng er at leter man etter årsaker til disse manifestasjoner, leter en forgjeves. Riktignok tyr lærde hoder til tilsynelatende forklaringer på ondskapen, både ved å tilstå utøveren en personlighetsdiagnose og ved å tiltro hans hatefulle og begrepsforvirrede begrunnelser rollen som utløsende årsak. Men folk flest rister på hodet og finner ikke ord for det de her har erfart. Selv kongen ytret at ordene var oppbrukt for det han følte, og ved jubileet for massakren i NY uttalte borgermesteren der at han mintes udåden med Words and Silence. Er det noen som etter dette benekter at metaforestillingene ofte beror på det uutsigelige? Og i sine savn av forklaringer på ondskapen tydde folk flest til Kirken og ikke til Universitetetene. Tyder det på at metaforestillingene mangler rasjonalitet og møtesteder? Handlingers spor seg preger mer enn mange ord. Religionens betydning Eagleton ironiserer også over Ditchkins -utviklingsoptimismen. Inspirert av Wittgenstein spør han om den vitenskapelige rasjonalitets drøm om den evige fremgang er en erstatning for religionens metaforer om de himmelske gleder. Og om den er liberalrasjonalistenes versjon av metaforen om det evige liv. Poenget med slike analogier er for meg at den vitenskapelige rasjonalitet også ofte ender opp i verdiladede vyer som svever like mye over bakkelandskapet som noen religiøs virkelighetsflukt. Eagleton med støtte i den kristne filosofen Charles Taylor insinuerer da også at Ditchkins - religionsforakten i virkeligheten er et modernitetens evangelium, der idealet om selvrealisering, frihet og evig fremgang er kamuflert bak forestillinger og at fornuft, opplysning, menneskerettigheter og demokrati skal sikre sivilisasjonens komme og varige liv. Det er da heller ikke noe galt med slike idealer, især ikke hvis en er blind for at fremskrittets Evangelium også har sitt mulige motstykke i miljøproblemenes Helvete. Eagleton ironiserer også over Ditchkins fordi de mener alle kristne er troende og derfor må gjøres medansvarlige for ortodoksiens kullsviertro på Bibelens mirakler og trosgrunnlag, Det er i deres øyne tankegods de mener vitenskapen for lengst har vist ikke står til troende. Han siterer også her Wittgenstein med at en ikke behøver være troende for å slutte seg til troens forestillingsverden, fordi den ikke fortjener å tas bokstavelig. Angående dogmekritikken mener Eagleton at kristendommen ikke er ment som forklaring på noe som helst i den virkelige verden. Han sier at Gud er grunnen til at there is something rather than nothing, og at religionens forestilling om skapelsen 14 Inter Medicos 3-2011

er at den ikke er en kausal prosess. For så vidt er han her på bølgelengde med en berømt fysiker som gjestet Oslo nylig. Hans budskap var at fysikken og matematikken bare hadde villedende teorier som ikke kunne testes når det gjaldt årsaken til Big Bang. Wittgenstein sier da også i denne forbindelse at disse vitenskaper ikke sier noe om denne verden, bare om hvordan den menneskelige hjerne fungerer.. Eagleton anfører også ironisk at uten Gud ville Ditchkins bli arbeidsløse. Hvis han kunne snakke, ville ingen høre på ham. Han mener ateismen som begrep har like mye av troens preg som noe Gudsbegrep. Det å være religiøs har mange bekjennelsesmessige fellestrekk med det å være antireligiøs, og det er nesten påfallende hvordan humanetikerne har uniformert seg i kirkelignende ritualer ved de store begivenheter. Oppfatningene til Ditchkins er at religionenes moral i sin almindelighet er høyst forskjellige og dels irrelevant for kirkenes moralbud i dag. Dessuten at Kristi moral i særdeleshet er antagonistisk til dyder knyttet til oppfinnsomhet, oppdrift, familieliv etc rene tidsfordriv. Til dette anfører Eagleton at de forledes av forgagne tiders metaforiske ordbruk til å bli blinde for realiteter om kristendommens moralske praksis. Også her lener han seg til Wittgenstein som i sin refleksjon om sannheten sier at it is our action that lies in the bottom of our langue games. Mange erfaringer gjennom tidene sier også det motsatte av det Hitchkins anklager går ut på, og kristen moral har hatt det spesielle ved seg at den selv har kunnet korrigere sine egne feilskjær. Mine egne kliniske erfaringer som sosialmedisiner har da ofte vist meg at kristne mennesker ofte mestrer sine feilskjær bedre enn mange moderne rasjonalister med mange flere synder på sin samvittighet. Moderne politiske ideologier og underholdningsmessige eksesser som herjer det moderne mediasamfunnet preges av liten selverkjennelse av sine egne aktiviteters virkelighetsfjernhet og konsekvenser Det har f. eks. forundret meg at pressens frekke og krenkende reportasjer vedrørende Utøya-massakren gjentatte ganger har søkt ly bak presseetikkens kikkertsyn på sin tilsynelatende bekjennelse av allmennmoralen. Det har gjort meg skeptisk til vår tids dyrkning av etikkens ekspertvelde og forakt for allmennmoralens ufaglige folkelighet. I forbindelse med medienes orgasmistiske utfoldelser vedrørende massakren kom den eneste motsigelse fra ofrenes berettigede moralske indignasjon. Ville her en avklarende fortolkning av begrepet pressefrihet avsløre også skjulte motiver ut over de hellige idealer mediene ellers bekjenner seg til? Troens rasjonalitet Vedrørende troens rasjonalitet i forhold til fornuften har Eagleton også mange refleksjoner De går først og fremst ut på at Ditchkins angriper TROENS vesen som om religiøs tro var den eneste form for tro folk baserer sin egen antatte fornuft på. Sånn sett har han gode og rettroende liberales kullsviertro på Marxistiske og andre ideologiske tankeverdener å vise til. Og til Wittgenstein som hevder at all bekreftelse i bunn og grunn beror på tro. Han bruker en diagnostisk metafor på kravet om uomtvistelig bekreftelse, det ligner en tvangsnevrose. Det er ingen som har tatt og følt på det ubevisste, men de fleste tror på det, og fenomenologisk ligner det på det usagte. All kommunikasjon beror på tro. Troen er en like fremtredende del av menneskelig fornuft som viten. Tro baseres ofte på viten om forhold som ønskes endret, eller på skjellsettende opplevelser som gir oppheng til senere erfaringer. Sånn sett er troen beslektet både med oppfinnsomheten, nysgjerrigheten og forbedringslysten, der viten uten tro kan bli selvtilfreds makelighet. Ingen ser noen logisk selvmotsigelse i sin erfaring om at tro, håp og kjærlighet er en god sekulær variant av trefoldigheten. Dersom troen og med den moralen må ansees som irrasjonell, og også grensesettende, er det kanskje forståelig at den som i Bibelen må basere seg på overnaturlige foreteelser, som også stiller grensesettende krav til fornuftens tyranni. Eagleton forundrer seg over at Ditchins blir så barske i sin avvisning nettopp av kristen tro, og spør om ikke deres oppheng ligner troens vesen mer enn de selv vil erkjenne. Jeg spør også, mitt kall er ei at svare. Litteratur: Eagleton T : Reason, Faith, and Revolution. Reflections on the God Debate. Yale University Press. New Haven and London 2oo9. Richter D.: The A to Z of Wittgenstein`s Philosophy. No. 178 Scarecrow Press, inc. 2o1o. Inter Medicos 3-2011 15

Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri. Joh. 8.36 Returadresse: Inter Medicos Storgata 10b 0155 Oslo