Hvor skal presten stå, hvor skal prosesjonen gå? Liturgiske utfordringer i en moderne sentralkirke i forhold til den tradisjonelle langkirken Av Astrid Sætrang Morvik Innledning Fra 1960-tallet ble det moderne å bygge kirker hvor fokuspunktet hadde skiftet: Fra den tradisjonelle langkirkens fokuspunkt, alteret helt innerst i koret, til den moderne sentralkirkes fokuspunkt som var menighetens fellesskap. Både formen på kirkerommet, stolenes plassering og mulighetene til å ommøblere rommet alt etter behov, er virkemidler som underbygger dette fokuset. I denne tradisjonen finner vi Østenstad kirke som ble vigslet i 1980. Menigheten har gjennom de siste 30 år vært vitne til mange ulike forsøk på å få liturgi og gudstjeneste til å fungere, og interiøret og stoler har vært gjenstand for flere ommøbleringer. I dette essayet skal vi se på hva det er ved sentralkirker generelt og ved denne kirken spesielt som gjør at bruk av ulike liturgiske virkemidler ikke er fullt så opplagte som de kan være i tradisjonelle langkirker. Vi skal særlig vie oppmerksomhet til prosesjonen som liturgisk element, fordi den pågående gudstjenestereformen i Den norske kirke er i ferd med å gi prosesjonen en renessanse. Vi skal også se på prekenen og hvordan en god dialog med menigheten er avhengig av prestens plassering i kirkerommet. Vår erfaring fra Østenstad kirke er at en moderne sentralkirke gir andre liturgiske utfordringer enn en langkirke, men gir den også andre muligheter? Det skal vi se på i det følgende.
Østenstad kirke arkitektur og bruk Før vi går inn i problemstillingene skissert over, kan det være nyttig å vite litt om kirkerommets arkitektur og møblering. Det var arkitekt Harald Hille 1 som tegnet kirken, og da den sto ferdig i 1980, var denne kirken den største arbeidskirken 2 i Norden med plass til 530 mennesker når også menighetssalen ble tatt i bruk. Når skyvedørene bak i kirken er lukket, er kirkerommet åttekantet, men fremstår som kvadratisk med plass til ca 250 mennesker. Blikkfanget i kirken er altersmykket som henger over det frittstående alteret. Gjennom altersmykkets symbolbruk med blant annet fisk og nattverdskalk, understrekes nattverdshandlingen som finner sted fra alteret. 3 Men det som gjør denne kirken til en moderne sentralkirke, er først og fremst stolenes plassering. De er stilt opp i seksjoner langs tre vegger, i til sammen fem retninger, slik at gudstjenestedeltakerne alltid sitter vendt mot alteret samtidig som de kan se hverandre. Mellom stolseksjonene og alteret er det en åpen plass. Når det er dåp, trilles den mobile døpefonten frem (den står ellers gjemt i en krok bak prekestolen!) og blir plassert midt på den åpne plassen. Når man skal inn i kirken, kommer man inn fra siden, fra syd. Over inngangen henger et kirkeskip som understreker at her starter reisen; dette er inngangen. Jeg finner grunn til å bemerke nettopp dette, fordi én av de liturgiske utfordringene i Østenstad kirke er hvor inngangsprosesjonen skal gå. Man har forsøkt ulike løsninger: Noen har ønsket en lang midtgang opp mot alteret som i en langkirke. Dermed har man valgt å la prosesjonen starte bak i menighetssalen som på vanlige søndager er tom, gjennom en åpning i skyvedøren og opp den korte midtgangen mot alteret. Velger man i stedet å la prosesjonen gå inn gjennom hovedinngangen, betyr det at man de første meterne går mot orgelet som er plassert mot nordveggen. Når man kommer til midten av kirken, snur man mot øst og fortsetter i retning alteret. For brudepar som ønsker en lang midtgang, er dermed Østenstad kirke diskvalifisert i utgangspunktet. Jeg kommer tilbake til prosesjon som liturgisk utfordring i denne kirken, men nevner først den andre liturgiske utfordringen for sentralkirken: Prekestolens plassering. Prekestolen er skjøvet ut til det nordøstre hjørnet av kirken. Kirkegjengernes iboende tendens til å plassere seg på bakerste benk, fører til at de fleste naturlig plasserer seg på plassene nær inngangsdøren og på seksjonene i vest og syd. Det kjennes ikke naturlig å gå gjennom hele kirken og forbi alteret for å sette seg på stolradene som står i nord (på samme side som orglet). Der må man dessuten sitte og vri hodet til venstre for å kunne se presten når hun eller han står på prekestolen. Når de fleste ønsker å plassere seg slik at man kan sitte og se rett mot alter/ prekestol, vil avstanden mellom folket i kirken og presten på prekestolen bli nokså stor. Hvis predikanten i tillegg har et ønske om å komme nærmere folket, og dermed velger å stå ved alteret eller midt på den åpne plassen, blir prekestolen stående som en tom og ubrukt tønne i bakre hjørne av kirken. Som vi forstår; sentralkirken byr på et visst hodebry i forhold til den mer forutsigbare langkirken. Men hvordan oppsto egentlig langkirken, og hva er langkirkens styrke? 1 Harald Hille (født 1921) er en norsk arkitekt, og partner i selskapet Hille Melbye Arkitekter. Hille etablerte eget arkitektkontor i 1955. Hille star bak flere arbeidskirker, blant annet Lambertseter, Stovner og Helgerud kirker. 2 Begrepet arbeidskirke brukes om bygg som har plass til flere aktiviteter enn de konvensjonelle. Dette er også tilfelle i Østenstad hvor kirken både har kontorfløy, kaféområde, storkjøkken, kirkestue, garderobefasiliteter, og i underetasjen, barnehage, klubblokaler med mer. 3 Jeg har skrevet mer utførlig om utsmykningen i Østenstad kirke i mitt refleksjonsnotat Hvilke impulser gir utsmykning og symbolbruk til forståelsen av den kristne tro - en refleksjon over utsmykning i Østenstad kirke i forhold til utsmykning i Romas barokke kirker. Merk at fisken i tillegg til å være det eldste symbolet brukt av kristne, også kan symbolisere nattverden. 2
Det er et tankekors at Østenstad kirke til tross for sin beliggenhet og fabelaktige utsikt over Oslofjorden, er bygget slik at man overhode ikke kan se ut. Borg er den mest nærliggende assosiasjonen man får både når den sees utenfra, og når man sitter inni. (Se figur 3). Kan hende ble arkitekten inspirert av at stedsnavnet Østenstad har sine røtter i det gammelnorske Eystadir (Eystein+stadir), og at han dermed har forestilt seg kirken som en middelalderborg med bjelkeverk i taket (takkonstruksjonen), gobeliner langs veggene (alterteppet) og fakkelholdere (lysholderne murt fast i veggene)? Slik kirken er utformet, virker den uinntakelig sett fra utsiden. Med omveltningene i samtiden hvor autoritetene og tradisjonene sto for fall, kan man lure på om arkitekten ville bygge en kirke som kunne stå imot ethvert angrep utenfra, slik at menigheten kunne finne ly bak murene, dyrke sitt eget fellesskap og stenge verden ute? En basilika presenterer sitt program Basilikaen, den rektangulære kongssalen med det halvsirkelformede koret, apsiden, i den ene enden, var opprinnelig det romerske keiserrikets konstruksjon: Her møtte folket keiseren eller keiserens utsending. Basilikaen var med andre ord en keiserlig audienssal. Da folkevandringene på 400- og 500-tallet omkalfatret den vestlige delen av romerriket og ledet til et gradvis sammenbrudd av keisermakten i Rom, sto kirken frem som den samlende autoriteten i samfunnet. 4 Kirken overtok på mange måter keiserrikets maktstrukturer og benyttet seg av de bygninger og den infrastruktur som allerede fantes. Basilikaen ble overtatt som kirkebygg. Keiseren, som hadde blitt dyrket som gud, ble erstattet av Kristus, representert ved alteret. Tronen hvor keiseren hadde sittet inne i apsiden, ble overtatt av biskopen, hvor han nå kunne sitte og holde sine prekener, ex kathedra. 5 Hvordan blir så gudstjenestefeiringen i et slikt kirkebygg? I sin bok Theology in Stone, siterer Richard Kiekhefer Thomas Mathews. 6 Hans syn er at den kristne basilikaen er et åpent hus for allmennheten, i motsetning til de hedenske templene hvor det primært var prestene som gikk inn for å gjennomføre ofringer: Den kristne kirkebygningen var et offentlig forsamlingssal hvor menneskemengder samlet seg, sang salmer og sa amen til predikantens ivrige forkynnelse. Det fantes ingen prekestol eller benker som begrenset folket, og mengden beveget seg i gjentatte bølger gjennom de romslige, søylebesatte korridorene i løpe av liturgien. Inngang og utgang, lesninger, ofringer og nattverd var liturgiske bevegelser som menigheten ble involvert i. Denne demokratiseringen av gudstjenesten krevde et helt annerledes bygg enn de hedenske templene. 7 4 Skarsaune, Oscar, Fra Jerusalem til Rom og Bysants, Oslo 1987, 144 5 Hellig handling, hellig tid, hellig rom, En innføring i gudstjenesteforståelse - utarbeidet av Kirkerådets sekretariat 2011, www.kirken.no, 13 6 Mathews, Thomas, The Clash of Gods, A Reinterpretation of Early Christian Art, rev. ed. (Princeton, NJ.: Princeton University Press, 1999), 92-94. 7 Kiekhefer, Richard, Theology in Stone, Church Architecture from Byzantium to Berkeley, (Oxford University Press, 2004), 23 3
Basilikaen egnet seg altså godt som kristent gudstjenestested hvor alle kunne delta. Prosesjonene ble et viktig liturgisk element. Når man kommer inn inngangsdøren i den ene enden, blir blikket naturlig dratt mot alteret i den andre enden, men tanken er ikke at man skal betrakte alteret på avstand, men at man skal bevege seg mot alteret, dvs. mot Gud. 8 Vi kan ikke si at tradisjonen med langkirker ble til som en respons på et bestemt liturgisk konsept hvor prosesjoner var viktige, hevder Kiekhefer, Det vi imidlertid kan si, er at dette forble den dominerende formen gjennom århundrer, mye på grunn av formens fleksibilitet, siden den ga rom for kreativ nyskapning gjennom prosesjonell liturgi av forskjellige slag. 9 Han hevder videre at det store, åpne rommet inviterer til bevegelse som lar presteskap og menighet relatere seg til hverandre i skiftende mønster gjennom gudstjenesten. De ulike måtene å bruke rommet på, kan markere overgangen fra ett trinn til det neste i liturgien. 10 Målet er nattverden som feires når menigheten kommer frem i prosesjon mot alteret. På vei gjennom basilikaen må vi også vie utsmykningen oppmerksomhet: Et eksempel på en spesielt rikt utsmykket kirke i Roma, er jesuittenes kirke Il Gesu fra 1584. Den er med sine fresker, skulpterer og helgenskrin et av de beste eksemplene på den romanske barokkens kunst. 11 Her er bibelhistoriens og kirkehistoriens persongalleri og situasjoner rikelig fremstilt. Det er nesten som om mennesker, demoner og engler sprenger seg ut av veggene og vil blande seg med oss som befinner oss i kirken. Når man vandrer gjennom en slik rikt utsmykket kirke, får man en sterk følelse av å være med i et pilegrimstog som starter med skapelsens første mennesker og ender i Jesu gjenkomst og det nye Jerusalem: Som kristen er man aldri alene, men deler historien med dem som har vandret før oss og Ham som kommer oss i møte. Denne påminnelsen er også en del av gudstjenesten! På 1960-tallet begynte man imidlertid å stille spørsmålstegn ved det meste som gjaldt samfunn og maktstrukturer, og også kirkebyggene ble stilt under et kritisk søkelys. Noen mente at de tradisjonelle langkirkene, og særlig de store katedralene, var maktsymboler som ikke hørte hjemme i en tid hvor man hadde begynt å redefinere kirken. Kirken som hierarki var blitt problematisert, og et populært alternativ var å betrakte kirken som Guds folk, en modell som fokuserer på kirken som et nettverk for mellommenneskelige forhold mellom kirken og samfunnet. 12 Mange mente at denne nye tenkningen om kirken også burde reflekteres i kirkearkitekturen, og dermed fikk man de moderne sentralkirkene hvor rommet, møbleringen og estetetikken ble designet for å skape et innbydende sted for feiring og gjestfrihet. 13 Men hvordan stemmer 1960-tallets idealer med dagens idealer? Fra basilika til sentralkirke 1960- til 70-tallet hadde andre liturgiske idealer enn i dag: Prekenen sto sterkt. Den var hovedsaken i gudstjenesten. Prosesjon ble vanligvis bare benyttet ved dåp, og da som et lite inntog mot slutten av gudstjenesten. Nattverden ble alltid mottatt knelende rundt alterringen. På 2000-tallet har det skjedd en liturgisk oppvåkning i Den norske kirke, ikke minst tilskyndet av den pågående gudstjenestereformen. Dette har medført et behov for å revurdere kirkeromme i forhold til hvordan det fungerer liturgisk. Prosesjoner, ulike former for nattverdutdeling og nye ideer om prekenens funksjon og rolle medvirker til dette. Rommets 8 Kiekhefer, 30 9 Kiekhefer, 30 10 Kiekhefer, 25 11 Kurt Nemes, www.sacred-destinations.com/italy/rome-il-gesu 12 Dulles, Avery, Models of the Church, Doubleday New York1974, 22 13 Kieckhefer, 17 4
form setter begrensninger, men skaper også muligheter, og interiør som alterring og prekestol spiller ikke samme selvsagte rolle som tidligere. Det skal vi se på i det følgende. Østenstad kirke et eksempel Arbeidskirkens idé var at menigheten skulle kunne bruke kirken gjennom hele uken og kirkerommet skulle passe inn i en bygningsmasse med kontorer, klubblokaler, møterom, kjøkken og garderobe. Aktiviteten i kirken gjennom ukedagene skulle kulminere i kirkens hovedsamling på søndagene. Fellesskapstanken var grunnleggende. Å kunne se hverandre og samles rundt alteret som grenene på vintreet var selve hovedpoenget når arkitekten satte seg ned ved tegnebordet. I denne tradisjonen står Østenstad kirke. Jeg har aldri sett noe skriftlig dokument som forteller hvordan arkitekt Harald Hille tenkte og hvilke prinsipper han la til grunn i utformingen av Østenstad kirke. Kirkerommet taler likevel sitt tydelige språk: Det som Richard Kieckhefer kaller Modern communal church 14 og som på norsk går under navnet sentralkirke, 15 har selve fellesskapet som hovedtanke gjennom stolenes plassering i seksjoner rundt et midtpunkt. Dette understrekes i Østenstad kirke av alteret, bordet hvor nattverden feires. Ved alterringen skal nattverdgjestene knele og kjenne fellesskap med hverandre og med Kristus. Men når alteret blir så dominerende og kirkerommet er kvadratisk, må nødvendigvis prekestolen plasseres ut til siden. Der den står, er den så langt borte fra hovedtyngden av forsamlingen som den kan komme. Kanskje opplevdes dette uproblematisk på 1970 og -80 tallet da prekenidealet var annerledes enn i dag. Dersom målet var å gi en grundig teologisk utlegning av teksten, kunne en opphøyet eller tilbaketrukket prekestol være et godt sted å stå. Da hadde man oversikten og var uangripelig. Kirken ble ubevisst omgjort til et auditorium i god, reformatorisk ånd. 16 Det skjedde ingen interaksjon mellom predikant og menighet, og det var heller ikke meningen. Men dermed fikk man to motstridende siktemål med gudstjenesten i den moderne sentralkirken, kanskje særlig tydelig i Østenstad kirke: På den ene siden skulle fellesskapet dyrkes gjennom stolenes plassering mot hverandre og gjennom samlingen rundt alteret, og på den annen side skulle prestens preken lyttes til i ærbødig passivitet. En rekke prester som har praktisert i Østenstad kirke har da også opplevd prekestolens plassering som litt vanskelig fordi man har hatt som ideal å være nærmest mulig tilhørerne, både fysisk og åndelig. En del av oss har derfor forlatt prekestolen mer eller mindre permanent og eksperimentert med andre ståsteder, bokstavelig talt. Å feire gudstjeneste i en sentralkirke Der basilikaen og langkirken urykker at menigheten er underveis på en pilegrimsvandring mot det evige mål, proklamerer sentralkirken at Gud allerede nå er nær oss i sitt hus. 17 Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt iblant dere (Matt 18,20). Guds rike manifesterer seg gjennom fellesskapet som er selve fokuspunktet i kirkerommet. Det er dette som skal aktiveres gjennom gudstjenestefeiringen. Denne tanken passer jo som hånd i hanske med gudstjenestereformen som forutsetter bred delaktighet fra menighetens medlemmer under forberedelsen og gjennomføringen av gudstjenesten. 18 14 Kieckhefer, 12 15 Hellig handling, hellig tid, hellig rom, 13 16 Kieckhefer, 11. 17 Hellig handling, hellig tid, hellig rom, 14 18 Alminnelige bestemmelser, Ordning for hovedgudstjenesten. Vedtatt av kirkemøtet 2011. www.kirken.no, punkt 12. 5
Som vi har sett, er det svært lang tradisjon for å bruke prosesjoner i gudstjenesten. Prosesjoner gir også en god mulighet til å involvere mange mennesker. Av disse grunnene har gudstjenestereformen løftet frem dette som et godt liturgisk grep. 19 Men som vi også har sett; en sentralkirke som Østenstad kirke er ikke særlig velegnet for prosesjoner, i alle fall ikke slik en langkirke er det. Når man entrer kirkerommet I Østenstad, er man allerede fremme. Alteret er bare noen meter unna, og man kan vel også si at det ikke er alteret som er målet i denne kirken, men forsamlingen. Når man går inn i kirkerommet, blir man umiddelbart en del av forsamlingen og finner raskt en plass i dens midte. Dette betyr at gudstjenestereformens fokus på prosesjoner, ikke kan bli noe viktig eller effektfullt virkemiddel i en sentralkirke som Østenstad. Jeg vil også hevde at forsøket med å skape effektfulle prosesjoner ved å la prosesjonen starte bak i menighetssalen og komme inn i kirkerommet bakfra, er en løsning som ikke gir fullgodt resultat: Prosesjonen som oftest består av dåpsfolk, blir da tatt med til en annen inngang enn de ser at alle andre går inn i. Deretter opplever de å komme inn i en tom menighetssal for så å bevege seg gjennom menigheten et kort stykke før de setter seg på sine reserverte plasser. Selv om man som dåpsfølge er noe for seg selv, så ønsker vi jo ikke at de skal oppleve seg som så forskjellige fra resten av menigheten? Tvert imot ønsker man jo å inkludere alle i det samme gudstjenestefeirende felleskap. Jeg vil derfor hevde at den mest opplagte ruten for prosesjonen er å komme inn hovedinngangen, bevege seg under kirkeskipet og videre frem mot døpefonten. Dermed er man utskilt som dåpsfølge, men inkludert som gudstjenestedeltaker. Annerledes blir det når kirken er klargjort for konfirmasjon: Da er hele menighetssalen tatt i bruk, og kirken er blitt til en langkirke hvor det blir helt naturlig for en prosesjon av kappekledde konfirmanter å bevege seg fra inngangen bakerst i kirken (menighetssalen) og frem mot alteret. Når et så viktig liturgisk element som prosesjoner ikke fungerer, må man finne andre liturgiske grep som spiller på lag med kirkerommets arkitektur. Sentralkirken har sin styrke ved at den samler menigheten rundt en åpen plass hvor det foregår forskjellige ting; dåp og nattverd og muligheten for andre innslag. Plassen mellom alterringen og døpefonten er på en måte en scene hvor flere aktører kan stå fram. I en gudstjeneste som skal involvere flere, gjør denne åpne plassen det enkelt for andre enn presten å delta. Vi ser det for eksempel ved dåp; her kan medlemmer av dåpsfølget lett komme frem og delta med tekstlesing og lystenning. I barnegudstjenester har vi opplevd grupper av barn som presenterer for eksempel pantomime. Drama som er avstemt til prekenen er løftet frem som en mulighet i den nye ordningen for hovedgudstjenesten. 20 Liturgisk dans er det også plass til. Og når søndagsskolen skal gå ut etter dåpen, åpner denne plassen opp for at prosesjonen av barn kommer frem til alteret eller til dåpslyset ved døpefonten og tenner sitt søndagsskolelys før de går videre ut til sine undervisningsrom. 21 I en sentralkirke hvor man ønsker at fellesskapet skal aktiveres og respondere på evangeliet, ligger det altså ekstra godt til rette for at den åpne plassen foran alteret tas i bruk som menighetens rom. Slik blir også en sentralkirke et forsamlingshus hvor menigheten møter Gud og hverandre, slik den gamle basilikaen var en audienshall hvor folket møtte sin keiser. 19 Alminnelige bestemmelser, punkt 43 20 Ordning for hovedgudstjenesten. Vedtatt av Kirkemøtet 2011, 8. www.kirken.no. 21 En lokal skikk som ble innført i Østenstad Menighet i 2010. 6
Hvor skal så presten stå og holde prekenen? Veiledningen til gudstjenestens hoveddeler sier at prekenen normalt holdes fra prekestolen. 22 Dette spørsmålet fortjener imidlertid en grundigere drøfting, for også prekenstedet må vurderes i lys av kirkerommets arkitektur. Hva skal en preken gjøre? Jo, den skal si det samme som evangelieteksten. Som vi vet møtte Jesus mennesker på minst to måter; for det første proklamerte han Guds rike og for det andre gikk han i dialog med sine tilhørere og fortalte historier for å speile deres liv og vise dem en ny måte å leve på i lys av Guds rike. Så selv om en preken kan være formet etter ulike idealer, bør proklamasjonen av Guds rike og dialogen om hvordan vi lever våre liv, være sentrale former når vi ønsker å formidle Jesu budskap. 23 Hvordan kan kirkerommet og prestens posisjon i kirkerommet best underbygge dette budskapet? I Østenstad kirke har vi sett at prekestolens plassering skaper en uønsket stor avstand mellom predikanten og menigheten. Veiledning til gudstjenestens hoveddeler legger dessuten føringer for at prekendelen kan åpne for et vidt spekter av virkemidler hvor ulike grupper i menigheten kan involveres. 24 Dette taler for at predikanten i mange tilfeller bør finne et annet ståsted for forkynnelsen enn fra prekestolen. Dersom målet er å være i dialog med menigheten, vil jeg hevde at presten bør stå på den samme åpne plassen som menigheten gjør; mellom alter og døpefont. Den eneste innvendingen jeg kan se, er at presten ikke er lett synlig for alle når han eller hun står nede på gulvet. Dette kan løses ved å sette fram en skammel på gulvet eller å plassere seg rett foran alteret som står på en lav plattform. Noen vil imidlertid mene at det ikke er passende å blande altertjeneste med forkynnelse. Selv mener jeg at det prinsipielt ikke er noe i veien for at Ord og Sakrament formidles fra samme sted i kirkerommet, slik det ofte gjøres i de klassiske, katolske basilikaer hvor biskopens stol nettopp var plassert bak alteret. Siden Østenstad kirke alltid har hatt et tydelig bordalter, er det også naturlig å stå bak alteret vendt mot menigheten (lat. Versus populum) mens man forretter. 25 Når man så flytter seg frem foran alteret under prekenen, vil jeg mene at dette er en tilstrekkelig markering av at man har flyttet seg et skritt i liturgien; fra altertjenesten hvor man tiltaler Gud, til prekenen hvor man tiltaler menigheten. Konklusjon Å feire gudstjeneste i en sentralkirke byr på andre liturgiske utfordringer og muligheter enn i en langkirke. De av oss som hører til i en sentralkirke, kan nok til tider savne den forutsigbare strukturen i langkirken: Den skaper orden og fremdrift og det finnes ingen forvirring med hensyn til hvor de ulike aktørene skal befinne seg til enhver tid. Den liturgiske utviklingen i Den norske kirke gjennom det siste tiåret har imidlertid hatt som mål å involvere flere aktører i liturgien. Prosesjonen har da vært ett virkemiddel som det har vært nærliggende å gripe til. Langkirken har fungert godt i så måte, mens andre virkemidler som krever større plass, ikke så godt lar seg innføre i en kirke med et smalt korparti. I sentralkirken fungerer ikke prosesjoner like godt som i langkirker. Imidlertid har sentralkirken med sitt brede korparti 22 Veiledning til gudstjenestens hoveddeler, utarbeidet av Kirkerådets sekretariat 2011, Ledd 13. Preken punkt a.: Predikanten holder deretter prekenen (normalt på prekestolen). 23 Dette uttrykkes som følger i Veiledningen, Ledd 13. Preken: Predikantens oppgave er å formidle tekstens budskap inn i vår tid inn i virkeligheten til hver enkelt som sitter i kirkebenkene. Prekenens målsetting er dermed stedegengjøring av evangeliet. Prekenen er både tiltale og samtale. Et budskap bringes til den som hører, samtidig som det tales med den som hører. Slik kan Guds ord bli nærværende, til både ransakelse, kunnskap, styrke for troen og kall til tjeneste. 24 Veiledning til gudstjenestens hoveddeler, 15 25 Hellig handling, hellig tid, hellig rom, 13: Det kan gis gode begrunnelser både for å velge bønneretning ad orientem og for å velge versus populum. I våre kirker er begge disse bønneretningene i bruk og betraktes som to likeverdige former som på ulik måte fremhever vesentlige sider ved den kristne tro. Ofte vil kirkerommets utforming være avgjørende for hvilket alternativ en velger. 7
eller åpne plass midt i kirken, et godt utgangspunkt for å involvere menigheten rundt kirkelige handlinger eller i form av drama, dans etc. Den åpne plassen blir folkets plass, en plass for samhandling og aktivering av fellesskapet. Men også presten er en del av menigheten og Guds folk, og for å komme menigheten i møte slik Jesus kom sine tilhørere i møte med proklamasjon av evangeliet og samtale om Guds rike, bør presten våge skrittet ut på den åpne plassen til en forkynnelse som skaper respons og trekker mennesker inn i møtet med Gud. Litteratur: Dulles, Avery, Models of the Church, Doubleday New York 1974 Kieckhefer, Richard, Theology in Stone, Church Architecture from Byzantium to Berkeley, (Oxford University Press, 2004) Skarsaune, Oscar, Fra Jerusalem til Rom og Bysants, Oslo 1987 Reisehåndbok for Romaturen 3.-8. april 2011 Taylor, Richard, How to read a church, London: Rider 2007 Alminnelige bestemmelser for Ordning for hovedgudstjenesten. Vedtatt av kirkemøtet 2011. www.kirken.no Veiledning til gudstjenestens hoveddeler, utarbeidet av Kirkerådets sekretariat 2011. www.kirken.no Hellig handling, hellig tid, hellig rom, En innføring i gudstjenesteforståelse - utarbeidet av Kirkerådets sekretariat 2011. www.kirken.no Ordning for hovedgudstjenesten. Vedtatt av Kirkemøtet 2011. www.kirken.no 8