HVA ER BIBELEN OG HVORDAN BRUKE DEN RETT?

HVA ER BIBELEN OG HVORDAN BRUKE DEN RETT?

BIBELEN ER FOR det første samlingen av ord og handlinger som åpenbarer Gud, hans karakter og frelsesplan for menneskeheten. På mange måter, til mange mennesker og til forskjellige tider har Gud åpenbart seg, og vil man lære Gud å kjenne hvordan han er og hvordan han handler må man derfor lese Bibelen. Vi er først og fremst henvist til Ordet; følelser, syner, visjoner og personlige åpenbaringer må alltid testes på Bibelen. Bibelen er blitt til i en bestemt epoke i menneskehetens historie, og det lar seg gjøre å tidfeste åpenbaringshistorien fra Abraham ca. 1900 f.kr. til Johannes åpenbaring som ble skrevet mot slutten av det 1. århundre e.kr. (det som skjedde før Abrahams tid, er vanskeligere å tidfeste). Vi ser at Gud har åpenbart seg for en rekke personer ned gjennom tidene Abraham, Moses, profetene osv. Men viktigst av alt, sier Bibelen, er at i personen Jesus Kristus har Gud gitt seg til kjenne på den mest avgjørende, endegyldige og fullkomne måte. Den som har sett Jesus, har hørt og sett Gud. Vitnesbyrdet om Jesus Kristus er derfor åpenbaringshistoriens høydepunkt. Men av alt dette følger at det ikke er helt enkelt å skjønne alt det som står i Bibelen: Det som sies der er talt inn i en annen tid, ja, i mange andre tider kunne vi si, enn vår. Det betyr at det i Bibelen finnes mange forestillinger om verden og menneskene som er annerledes enn våre forestillinger. Vi finner en annen ordbruk enn vi er vant til, fordi folk uttrykte seg annerledes i det gamle Israel enn vi gjør i dag; vi finner andre samfunnsforhold, et annet verdensbilde osv. Ikke alt var naturligvis forskjellig, det er på mange måter det samme å være menneske til alle tider, men mye er så forskjellig at Bibelen blir en ikke helt lett bok å lese i dag. Vi må derfor spørre slik: Hva er det som egentlig står, hva var meningen den gang det først ble talt og skrevet? Vi må vokte oss for å lese våre tanker, følelser, vår tids problematikk, våre meninger og 10

behov inn i Bibelen, men la Bibelen selv få komme til orde. Vi vil ikke lese mer enn det som står, og heller ikke mindre. Det er det som er sann bibeltroskap! Men da kommer vi ikke utenom kunnskapen om Bibelens historiske forhold, og forståelse for at den er skrevet på hebraisk (GT) og gresk (NT). Det er med andre ord nødvendig å lære seg noe om hva som egentlig er ment med det som står i de bibelske skriftene hva det opprinnelig betydde og hva grunnbetydningen av ordene er. De fleste bibellesere kan allerede en god del her, og våre prester og predikanter er ofte flinke til å forklare historiske og språklige særegenheter i Bibelen. Likevel bør man alltid tenke slik: Har jeg nå lest inn mine tanker i Bibelen, eller har jeg lest ut det som faktisk står? Nå reiser det seg straks et spørsmål: Når det er så lenge siden Bibelen ble skrevet det eldste stoffet går helt tilbake til Abraham og lenge før hans tid til og med kan vi da stole på at det som står historisk sett er sant? Det har jo skjedd for flere tusen år siden. Dette er et stort og omfattende spørsmål som vi skal komme nærmere tilbake til både når det gjelder Det gamle og Det nye testamentet. Spørsmålet har vært et hovedtema i den såkalte historievitenskapelige bibelforskningen i snart 250 år. Saken er den at Bibelen faktisk kan gjøres til gjenstand for historiske undersøkelser, fordi den langt på vei er en slags historiebok idet ca. 2/3 av stoffet dreier seg om historiefortelling. Sammenligner vi med andre religioners hellige skrifter, oppdager vi det spesielle ved Bibelen på dette punkt. I religionenes verden konfronteres vi ikke med en historisk framstilling som er knyttet til tid, sted og verdenshistoriske begivenheter. Ingen ville heller komme på tanken å teste hinduenes eller buddhistenes skrifter historisk-kritisk, eller prøve å finne arkeologisk bekreftelse for de gamle greske og romerske gudenes virksomhet. Selv om her finnes mange fortellinger, bringes vi i virkeligheten inn i en a-historisk verden hevet over tid og sted. (I den grad islam har historiefortellinger, er det et religionshistorisk faktum at disse i stor grad bygger på Bibelen.) Det er svært viktig å være oppmerksom på Bibelens egenart her, og vi kan med full rett spørre: Har dette virkelig skjedd? Hvordan er Bibelen kommet til, hvor og når stammer dens kilder fra? Hvordan kan vi påstå at det ikke dreier seg om en samling myter og religiøse legender? At dette er et berettiget spørsmål, kommer vi altså ikke utenom hvis vi skal ta 11

Bibelens egenart på alvor. Og både fordi den menneskelige historie er arenaen for Guds tale og handlinger, og fordi Gud ned gjennom denne historien har brukt mennesker til å formidle og nedskrive dette, kan vi si at Bibelen har to sider: både en menneskelig side og en guddommelig side, den er både Guds ord og menneskers ord. Hva betyr dette? Det er ikke slik at vi kan skille disse sider fra hverandre og si «dét er guddommelig og dét er menneskelig», men den er begge deler samtidig. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», står det om Jesus (Joh 1,14), og likheten mellom Jesus og Guds ord er meget talende: Den guddommelige og samtidig menneskelige side ved Jesus, ved Ordet, representerer den kristne tros mysterium og egenart. En sammenligning kan være på sin plass. Muslimer tror at Muhammed fikk deres hellig skrift, Koranen, like fra himmelen. Den har derfor ingen menneskelig side, den er absolutt guddommelig. At Gud valgte å komme til oss i inkarnasjonens mysterium, at Gud ble menneske, det er imidlertid noe ganske annet. Vi skulle derfor ikke bli forskrekket eller anfektet når vi ser de menneskelige trekk ved Bibelen. Jesus hadde også slike menneskelige trekk som folk tok anstøt av, men for dem som åpnet sine øyne og ører og hjerter for ham, ble det etter hvert klart hvem han var. Slik også med Bibelen. Bare Guds ånd kan vise oss de dype skatter som ligger gjemt i denne høyst menneskelige og historisk pregede bok (bøker). Luther sier at som Jesus kom til oss i en fattig krybbe blant høy og strå, slik kommer Ordet fra Gud til oss i en høyst menneskelig skikkelse. Et naturlig spørsmål blir da: Hvordan kan vi være så sikre på at dette ikke bare er menneskeverk? For det første: Mange av Bibelens forfattere har gitt oss et innblikk i hva det vil si for dem å være Guds talerør og åpenbaringsformidlere. De vet at de er kalt av Gud til dette, og at dersom de skulle bestemt selv, ville det hele sett annerledes ut. Med andre ord vet de å skille mellom sine egne mennesketanker på den ene siden og Guds autoritet på den andre siden. Paulus er for eksempel så sikker i sin sak at han kan si: «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!» (Gal 1,8) Dette er temmelig sterke ord som viser oss at Paulus ikke ser på seg selv som noen autoritet, uansett hvor åndskraftig han 12

måtte være; evangeliet har verken han eller noen engel om så var, lov til å rokke ved. Han skriver også: «Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det» (2 Kor 3,5). Som menneske vet både Paulus og profetene at de kunne ta feil, og derfor måtte de alltid prøves på Herrens eget ord. Jeremia, som er den gammeltestamentlige profeten som vi vet mest om rent personlig, viser oss tydelig at han opplever et hav av forskjell mellom sitt eget ord og sine egne tanker og Guds ord på den annen side. Vi ser at han midt i sin profetvirksomhet må vende om på nytt og begynne å tale Guds ord igjen (Jer 12,1. 15,19). Og vi vet at Peter ble kraftig irettesatt av Paulus fordi han var kommet på avveier og det etter at han hadde fått apostelautoritet (Gal 2,11). Så ser vi at Guds ords tilblivelse, slik vi har det i Bibelen, har gått gjennom en lang og trang fødsel fordi den er blitt gitt oss gjennom mennesker. Men Gud har sørget for at det ble slik han ville, og nå har vi et rikt og mangfoldig Guds ord som vi kan prøve alt vårt på, og få renset ut det selvlagede i vår tro. Den viktigste grunnen til å tro på Bibelen er når det kommer til stykket dette. Det er Guds levende ord som kan erfares som sant i den enkeltes liv (Hebr 4,12). Det blir til syvende og sist et spørsmål om å ønske og ville tro det som står og så prøve det i sitt eget liv. Jesus har selv sagt at den som lytter til hans ord og gjør etter det, skal kjenne om læren er av Gud (Joh 7,7). Det er mulig å finne ut om Guds ord er sannhet, men da må man gjøre et troens vågestykke og kaste seg ut på de 70 000 favners dyp, som Søren Kierkegaard sa. For å ta et eksempel igjen: Dersom en ikke vil tro på oppstandelsen, og lukker seg til for en slik mulighet, vil en neppe få oppleve sannheten i dette: «Så fikk jeg den levende møte o salige, salige stund!» Å gi seg Guds ord i vold på dette ords premisser det blir det avgjørende for om Ordet får virke hva det nevner i den enkeltes liv. At Ordet har en slik evne at det «stikker en i hjertet», slik det skjedde da Peter talte den første pinsedag (Apg 2,37), viser dets levende kraft (1 Kor 2,4 7). Ordet er nemlig ment å fungere i den enkeltes liv: Det skal virke frelse, vise vei, utruste, oppdra, hjelpe, gi kraft og trøst (2 Tim 3,15 17). På denne måten merker vi at Gud står bak Ordet, og er i Ordet. Om ikke det var slik, ville kristenlivet være en forsantholden av påstander, og troens visshet en umulighet. 13

Men når vi får erfare at Guds ord er en lykt for vår fot og et lys for vår sti, forenes vi stadig med Ham som ga Ordet, tilliten til Ordet vokser og frimodigheten til å be om konkrete ting øker. Alt dette kan, dersom vi åpner oss for Ordet, bli en erfarbar realitet i våre liv. Mange, mange kristne kan vitne om dette. En som tok Gud på ordet på en nesten morsom måte, gir dette vitnesbyrdet: Han fortalte at han skulle på en stor kristen konferanse i London, men hadde ikke penger til flybilletten. Han ba Gud om ledelse og hjelp, men var fremdeles uten penger den dagen fristen gikk ut for å melde seg på konferansen. Så ba han til Gud om morgenen: Skal jeg melde meg på, eller skal jeg regne det som en stopp fra deg at jeg ikke har penger? Samme morgen leste han et gammelt profetord som i sin opprinnelige sammenheng betydde noe helt annet, men som for ham var klar beskjed. «Fly fra Norden!» (Sak 2,10, tidligere oversettelse.) Unødvendig å si at det gikk i orden med pengene? Denne måten å lese Bibelen på, i forventning til at den har noe å si meg i min konkrete situasjon, står dermed ikke i motsetning til det å lese Bibelen i sammenheng og forstå tekstene historisk. Det ene utelater ikke det andre, men begge deler er nødvendig for å nærme seg Ordet på en rett måte og forstå det rett. Guds ord er altså talt inn i en annen tid enn vår og må forklares ut fra dette faktum, men det er samtidig beregnet på oss i dag og må mottas med et åpent hjerte i den enkeltes situasjon. Et viktig punkt når det gjelder rett bibellesning er dette: Noe er sentrum og noe er periferi i Bibelen. Ikke alt er like viktig, ikke alt står i like klar relasjon til det som er sentrum Jesus og hans frelsesverk. Skriftene «vitner om meg», sier Jesus (Joh 5,39). Jesus Kristus er altså det midtpunkt i Bibelen som Det gamle testamentet peker fram mot og hele Det nye testamentet peker rett på. Leser vi det slik, ser vi at loven, løftene, profetiene, offerhandlingene og Guds ledelse med sitt folk i GT alt dette har en bestemt retning, nemlig Jesus Kristus. Veldig mye i Bibelen faller på plass når vi ser det slik. Mye er foreløpig i Det gamle testamentet og faller bort med Jesu komme, som gir opphavet til en helt ny pakt (se f.eks. 2 Kor 3,6 11). Noe virker også uvesentlig i forhold til sentrum, som for eksempel Det nye testamentets råd til kvinnene om hva slags hårfrisyre de bør 14

ha, eller mange fortellingers detaljer i Det gamle testamentet. Ikke alt i Bibelen er like viktig! Jehovas Vitner synes å ha det bibelsyn at alt er like viktig fordi det står i Bibelen, de prøver å etterkomme leveregler i Det gamle testamentet og konsentrerer seg gjerne om saker i Skriften som har lite med frelsen i Jesus å gjøre. Deres syn på Bibelen blir derfor et godt eksempel på at dersom man ikke har et orienteringspunkt å gå ut fra i sin bibellesning, havner man fort på avveier. Jesus Kristus er det lys som skal opplyse Bibelen for oss, han er nøkkelen til å forstå den rett, han er Alfa og Omega i det hele (Åp 1,8). Man kan derfor ikke forvente å få like mye ut av sin bibellesning uansett hvor man slår opp. Jesus selv hadde tydeligvis en del yndlingsskrifter som han ofte siterte fra, nemlig profeten Jesaja og Salmenes bok. Alt dette betyr ikke at vi ikke skal lese hele Bibelen, vi må bare gjøre det på en rett kriste-lig måte. Derfor lytter vi etter hyrderøsten i vår bibellesning. Skulle vi komme til å lese slik at Ordet bare fordømmer oss og ikke leder oss til Jesus, men bare ut i fortvilelse og motløshet, ja, da kan vi være sikre på at vi ikke har lest rett. For Guds ord vil, selv når det anklager oss og viser oss til rette, alltid vise veien til Jesus Kristus som vår frelser og hjelper i alle ting. Når det gjelder bibelbruk og bibelforståelse må vi også stille følgende spørsmål: Hva gjør vi når Bibelen ikke er helt klar? Mange ønsker at alt som står i Bibelen skal være krystallklart og udiskutabelt. Man har behov for en bok som man kan ha uavkortet tillit til, og som ikke på noe punkt må være uklar, vanskelig eller selvmotsigende. Det er forståelig og naturlig. Problemet er bare at Bibelen ikke er helt klar på absolutt alle punkter og i alle deler. Hva gjør vi da? For det første innrømmer vi problemet. Vi medgir for oss selv og andre at det er ikke alt vi forstår, at det er ting vi skulle ønsket oss klarere, at det er ikke alt i Bibelen vi helt kommer til rette med. Noe annet ville være uærlig og kanskje også farlig. Å prøve å finne løsninger bare for å harmonisere, glatte over problemer og føle seg forpliktet til å svare på alt, kan naturligvis føre til at vi mistolker Bibelen, presser inn svar, lager våre egne løsninger. Et eksempel: 1. Mosebok 6 er en vanskelig tekst hvem er disse kjempene, gudesønnene som tok jordens døtre til ekte? Her finnes mange løsningsforslag blant fortolkerne, men om man ikke finner noen av 15

dem helt tilfredsstillende, går det faktisk an å si: Jeg forstår ikke dette helt, jeg synes det er en uklar tekst. Heldigvis har dette ingen ting å si for frelseshistorien som helhet, og om dette ikke hadde stått der, ville det neppe gjort noen stor forskjell. Vi trenger ikke alltid å redde Bibelen fra å være vanskelig å forstå, vi kan innrømme at vi av og til blir svar skyldig og innrømme vår tilkortkommenhet. Da vil ofte de perifere stedene miste oppmerksomhet og gi oss anledning til å konsentrere oss om Bibelens mer sentrale steder. Her er vi inne på det som allerede er nevnt som et sunt tolkningsprinsipp: De klare stedene i Bibelen skal opplyse de dunkle. Luthers store tese at det er noe sentralt i Skriften, og noe som er perifert, er vel verdt å merke seg. De sentrale stedene er nemlig klare. Der skal man alltid begynne. Som eksempel her kan vi bruke Johannes åpenbaring som er et vanskelig og symbolsk skrift som blir mye enklere og klarere når vi leser det i lys av de sentrale frelsesannheter. Dette skriftet har som forutsetning at vi kjenner frelseshistoriens hovedpunkter, er innforstått med evangeliets budskap og ikke minst med bibelsk terminologi. Johannes åpenbaring er et skrift spesielt for kristne og benytter seg av en helt spesifikk bibelsk språkbruk. Den er et kroneksempel på at vi må ha grunnlaget i orden for ikke å fare vill. Når vi for eksempel har lest Jesu endetidsforkynnelse i evangeliene, kan vi mye lettere tolke Johannes åpenbaring rett. Vi begynner altså ikke med Åpenbaringen og tolker Jesu forkynnelse i lys av denne, men omvendt. Og kjenner vi til Det gamle testamentets tallsymbolikk, har lest om Babylon, livets tre og ørkenvandringen, og vet hvem løven av Juda, lammet og menneskesønnen er, har vi en rekke tolkningsnøkler til å forstå at her dreier det seg om noe mye dypere enn vanlige talemåter. Selv det såkalte «tusenårsriket» som har forårsaket så mye diskusjon, blir adskillig enklere å forstå hvis vi lar Jesu tale om de siste tider være utgangspunktet for hva vi skal mene om endetiden. Dette leder oss til et tredje punkt i vårt møte med vanskelige tekster i Bibelen. Om vi bare har ett skriftsted om en sak for eksempel «tusenårsriket» må vi ikke legge for mye vekt på det slik at vi overdimensjonerer det. De sakene som det er viktig at vi skal ha full klarhet i, gjentas i mange former og mange steder. Ikke så å forstå at hyppigheten 16

nødvendigvis avgjør temaenes teologiske verdi, men dersom noe står relativt isolert og derfor lett kan misforstås, bør det ikke danne grunnlaget for læremessige konklusjoner. Her er 1. Peter 3,19 20 og 4,6 om Jesus som prekte for de døde, et eksempel. Hvorfor nevnes dette bare her, og hva innebærer det at de døde får høre Jesu forkynnelse? Noen vidtrekkende konklusjoner kan vi i hvert fall ikke trekke av dette. Heldigvis er det slik at vanskelige bibelsteder ofte får en klarere mening når vi ser på sammenhengen de står i, og i lys av andre tekster. Ofte kan eliminasjonsmetoden brukes til å si hva teksten i hvert fall ikke kan bety, dersom et enkelt skriftsted ikke gir mening ut fra det som kommer før og etter, eller ut fra det som er slått fast andre steder. I 1. Johannes 5,16 18 sies det for eksempel at den som er født av Gud, ikke synder. Ut fra sammenhengen ser vi at det ikke kan bety at en kristen aldri faller i synd, fordi man blir bedt om å hjelpe sin kristne bror når han synder og be for ham, og i noen kapitler foran i det samme brevet får vi høre at om noen synder, har vi en talsmann hos Gud i Jesus Kristus som er en soning for våre synder (kap. 2,1 2). Sist, men ikke minst, er den opprinnelige situasjonen for en tekst viktig å ha kjennskap til for å oppklare dens mening. Paulus skrev for eksempel en rekke såkalte leilighetsbrev som har sin bakgrunn i helt spesielle problemer i den aktuelle menighet (Korinterbrevene er eksempler på situasjonsbestemte brev). Jesus talte også ofte inn i bestemte situasjoner som er bestemmende for hva han har å si. Han kunne nok sagt ting annerledes om situasjonen var annerledes! Et sted sier han at «den som ikke er mot dere, er med dere», en annen gang «den som er ikke er med oss, er mot oss» (se Luk 9,50 og Mark 9,40). Noen ganger legger han voldsom vekt på gjerninger, slik han taler til den rike unge mannen om å selge alt han eier (Matt 19,16 26). Andre gang sier han bare: Din tro har frelst deg! Situasjonen og menneskekunnskapen til Jesus gjør at han taler på forskjellige måter, men tilsynelatende motsetninger lar seg som regel oppklare ved nærmere refleksjon over budskapet enkeltmennesker trengte å høre der og da. Den rike unge mannen for eksempel, var en selvsikker jøde som ville vite hva han selv skulle gjøre for å bli frelst, og måtte så å si punkteres for å skjønne at «for mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig». Jesu svar til ham var orientert ut fra det han 17

trengte å høre, og er ikke et generelt utsagn om at alle skal gå bort og selge alt det de eier for å bli en disippel. Jeg vil også understreke: Vi forstår stykkevis (1 Kor 13,12), og det er ikke noe mål å komme til klarhet i absolutt alt. Men dette må ikke bli en unnskyldning for å si: Bibelen er jo så uklar, den kan tolkes på så mange måter. Vi må arbeide med å forstå, bringe klarhet så langt det lar seg gjøre, lese ting i sammenheng og se forskjell på sentrale og perifere tekster. Folk som ikke vil komme til tro, vil alltid bruke de uklare stedene som en unnskyldning, men da følger vi Paulus råd når han sier: «Men tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du avvise, for du vet at de skaper strid.» Og videre minner han oss om at «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16). Før vi gir oss i kast med de ulike deler og temaer i Bibelen, bør vi stille følgende fundamentale spørsmål: Hva handler Bibelen som helhet om, hva handler GT og NT om sett under ett? Svaret er: Virkeliggjørelsen av Guds frelsesplan for hele verden. Fordi menneskeheten kom bort fra Guds vilje og mening med livet, måtte Guds sette i gang en redningsaksjon for å vinne oss tilbake til seg selv. Innledningen til Guds frelseshistorie kan vi lese om i 1. Mosebok 1 11. Disse kapitlene kalles gjerne «urhistorien» og omfatter skapelsen, syndefallet og menneskets vandring bort fra Gud etter fallet. Avslutningen på frelseshistorien finner vi i Johannes åpenbarings siste kapitler. Der ser vi inn i det fullkomne himmelriket, og vi blir på en måte ført tilbake til utgangspunktet. Jord og himmel er igjen et nyskapt univers uten synd, smerte og død. Mellom disse to visjonene av skapelsen i 1. Mosebok og nyskapelsen i Johannes åpenbaring finner vi altså historien om Guds frelse av sin tapte menneskehet. Den er enkel, men samtidig uendelig dyp menneskelig, men samtidig guddommelig personlig, men samtidig universell. Selv om Bibelen består av mange forskjellige bøker, ser vi at den likevel er én bok med en innledning, et hovedtema og en avslutning. Dette til tross for at den er skrevet over et langt tidsrom og av mange forskjellige mennesker. Det merkelige er at ingen enkelt forfatter av de bibelske skrifter underveis kunne ha hatt den fulle oversikt over hovedtemaet og helheten. Derfor ser vi at det er 18

Gud selv om er opphavsmann til denne forunderlige og geniale boken. Han er den eneste som hele tiden hadde oversikt, våket over sitt ord og fullbyrdet alt i Jesus Kristus. Vi kan i ettertid lese åpenbaringen som en helhet og forstå: Her har Gud gitt oss sitt perspektiv på menneskeheten, verdens historie og sin frelsesplan. Gud har ikke gitt oss sin åpenbaring i filosofiske og vitenskapelige vendinger, men i enkle bilder og ved å fortelle enkeltmenneskers og spesielt en nasjons historie slik at vi alle kan kjenne oss igjen. Om vi ville sagt tingene på en annen måte i vår tid og ut fra vår kultur, skal vi ha dette klart for oss: Bibelen er skrevet til alle mennesker, til alle tider og inn i alle kulturer, ikke bare til såkalte moderne mennesker i vår tid. Den er i sin universalitet et verk fra Ham som alltid har den enkelte i tankene, og samtidig er universets Herre. Så gjelder det å lese boken Hans rett, og forstå dens intensjoner. Som et hjelpemiddel til det, er denne boken skrevet. 19