Preken av Kapellan Øyvind Brun Andersen holdt søndag 17.januar i Bekkestranda kapell 2.søndag etter Kristi åpenbaringsdag, 2.tekstrekk Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det fjerde kapittel: Jesus kom til en by som heter Sykar, like ved det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time. Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: La meg få drikke. Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? For jødene omgås ikke samaritanerne. Jesus svarte: Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann. Herre, sa kvinnen, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den. Jesus svarte: Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv. Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann. Da sa Jesus til henne: Gå og hent mannen din, og kom så hit. Jeg har ingen mann, svarte kvinnen. Du har rett når du sier at du ikke har noen mann, sa Jesus. For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant. Herre, jeg ser at du er en profet, sa kvinnen. Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe. Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne, den tid kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet. Jeg vet at Messias kommer, sier kvinnen Messias er det samme som Kristus og når han kommer, skal han fortelle oss alt. Jesus sier til henne: Jeg er han, han som taler med deg. Slik lyder Herrens ord Hva lengter du etter? Det er et kanskje spørsmål å bli tatt litt på senga av. Hva lengter du etter?
Jeg tror ikke den kvinnen som var på vei til brønnen den dagen, hadde noen tanker om hva hun lengtet etter. Annet enn at hun var tørst, eller visste hun kom til å bli det, slik at hun måtte komme til brønnen for å hente vann. Hun var midt i hverdagen, midt i livet. Men noe skjer som snur opp ned på dette. Noe skjer som åpner opp skjulte rom i henne. Et møte med en helt annerledes mann. Noe som bringer henne ned på dypet. Livet krever sitt. Det er lett å styre i vei, bare, hverdagslig, legge de dype tingene til side, bare la livet skure og gå. Vi kan ikke nærme oss de dypeste tinga i livet hele tida, for det tar energi og tid, energi og tid som vi kanskje ikke har. Men av og til skjer det kanskje noe i livet som bringer oss i kontakt med en dypere kilde, noe mer enn vann i en brønn eller matvarer på reolene på PRIX på Lersbrygga. Som bringer oss i kontakt med en lengsel etter noe mer, noe større. Og som også veldig fort bringer oss i kontakt med et annet spørsmål: Hva sørger du over? I de stille timene, når du ikke får sove, eller når du våkner tidlig om morgenen eller sitter i bilen og kjenner at det velter seg litt over deg, hvilke bilder hjemsøker deg, det som aldri ble, den relasjonen som gikk i stykker, den personen som sviktet deg, den personen du selv sviktet? Hva sørger du over? Hvis det er noe som er sikkert om menneskelivet, er det at det som ikke ble noe av, kan ta minst like stor plass som det som ble. Det som fyller våre indre rom, er ikke bare harmoni og fred og balanse. Det er sinne, skuffelse, sorg og sår også. Vonde minner. Menneskets sinn er fylt med så mye. Våre indre rom kan virke uendelig store, og møtet med dem kan virke overveldende. Det er lett å prøve å holde det på avstand. Hva er din lengsel og hva er din sorg? Hva er det som skjuler seg der ingen andre ser? Vi vet lite om den kvinnen som kom til brønnen den dagen for to tusen år siden. Vi kan bare gjette hvem hun var, ut fra den skissen som teksten gir. Men sånn er det jo mellom oss mennesker, det er ikke alt som synes. Heldigvis, kan man si, at det går an å ha et sted ingen vet om. Vi vet ikke så mye om denne kvinnen. Men det er en fortelling som handler om både lengsel og sorg.
Det hadde gått seg litt fast for denne kvinnen. Det var liksom ikke blitt noen orden på noen ting. Hun hadde vært gift fem ganger, og bodde nå sammen med en mann hun ikke var ordentlig gift med. Til og med i vår tid er fem ekteskap oppsiktsvekkende, og tenk deg da en situasjon der den seksuelle moralen var ganske mye strengere enn den er nå, og den sosiale kontrollen var mye sterkere. De må ha sett ned på henne, hånet henne, holdt seg borte fra henne. Det må være derfor hun kom til brønnen midt på dagen, er det mange som har tenkt. For hvem er det som helt frivillig velger å komme til brønnen for å hente vann på den varmeste tida, klokka tolv, under den sterkeste sola? Det er tungt arbeid. Fornuftige kvinner, for den gang som nå var det kvinner som hentet vann, kom ved soloppgang eller ved solnedgang med vannkrukkene sine. Og det var nok et samlingssted for bygdas kvinner, et sted å utveksle nyheter og sladder. Godt og trygt for dem som hørte til. Vondt og uutholdelig for dem som var utenfor. Denne kvinnen hadde kanskje et behov for å skjule seg, slippe de vonde blikkene. Derfor bærer hun heller dagens byrde og hete og lar svetten sile fra pannen. Hun var en kvinne som bar på sorg og på ensomhet. Og en kvinne med en sterk lengsel i seg etter noe mer. Og hun blir kanskje litt nedslått av å se at det er noen der. Noens blikk hun må møte, noens forakt hun må beskytte seg mot. Men hun skjønner, antakelig på klesdrakten, at han ikke er en av dem, han er ikke samaritaner, men jøde. Han er en ukjent. Kanskje puster hun lettet ut. Han vet ingenting om meg. Og planen er antakelig å slå blikket dydig ned, hente vannet sitt og gå sin vei. For samaritanerne og jødene betraktet hverandre som urene, og de anklaget hverandre for å tilbe Gud på feil måte. De hadde ingenting med hverandre å gjøre, selv om de åndelig og kjødelig var om ikke søsken, så i alle fall søskenbarn. De var uenige om hva den hellige skriften var, og de var uenige om hvilket sted templet skulle være. Og det var lite religionsdialog den gangen. Hun går ut fra at han kommer til å ignorere henne. Men han gjør ikke det. Han sier: La meg få drikke! Hun må ha blitt satt ut. Men av og til er det jo sånn at det er når vi blir satt ut at de ekte møtene kan skje. Når reglene forsvinner, når man plutselig bare står der, ansikt til ansikt og gjenkjenner den andre som et menneske. Ikke bare en Annen, en Fremmed, men et menneske. Og det viser seg, når hun våger å vise ansiktet sitt at denne dama er ganske tøff. Hun snakker tilbake. Hvordan kan du, jødiske mannen, snakke til meg sånn? Og så kommer sjokk nummer to, han sier at egentlig burde hun heller spørre ham om levende vann.
Hun tar et skritt tilbake: hvor får du levende vann fra, uten bøtte, når brønnen er så dyp? Men mannen svarer at det vannet han vil gi, er et sånt vann som blir til en kilde som man stadig kan øse av, en kilde som gir levende vann. Og hun er tørst. Og hun er lei av å smyge seg til vannposten. Og hun er sliten. Og det våkner en lengsel i henne: å få slippe å gå den lange veien for å hente vann. Slippe blikkene, slippe redselsen. Hun blir klar over at hun lengter etter et annerledes liv. Du har kanskje kjent den, du også, lengselen etter å slippe unna livet, bare la det fare, etter å slippe å forholde seg til ting, særlig de tinga som gjør mest vondt. Det har hvertfall jeg. Er det derfor vi drømmer så innmari om å reise bort, bryte opp, hvertfall for en stund, drømmer om paradisiske strender i Thailand eller på Bali? Det er lett å sitte på grå dager i januar og drømme seg bort, og det er ikke noe galt i de drømmene. Men jeg er kanskje ikke den eneste som har opplevd at drømmen var best da den bare var drøm. Når vi sitter der og dagene og havet ligger blanke foran oss, hender det at vi i stedet møter sorgen og smerten og uroen enda sterkere. Denne drømmen om et liv uten smerte er enormt sterk i samfunnet vårt. Den finnes i alle reklamer, denne drømmen. Om det produktet som skal fri oss fra alle sorger og fra all smerte. Og det finnes også nok av religiøsitet og trosprodukter på markedet som lover en enkel vei ut, en enkel vei bort fra sorg og smerte og ubehag. Bare bruk denne teknikken, denne steinen, denne boken, så vil du få et møte med deg selv, deg selv uten feil, i fullstendig harmoni, en perfekt skytsengel, "fordi du fortjener det". Det vonde finnes egentlig ikke, er budskapet blant annet fra Märtha Louise og hennes våpendrager; det vonde er egentlig bare en ubetydelig forstyrrelse i det perfekte universet. Si det til en kvinne som fortvilet graver med bare fingrene i steinmassene for å finne sitt barn i ruinene etter jordskjelvet på Haiti. Si det til et barn som har sett foreldrene sine gå fra hverandre i bitterhet og raseri og kjenner seg hjemløs og alene i verden. Si det til familien som nok en gang blir ramma av kreft. Det er ikke sant. For trår vi inn i lyset med livene våre, våger vi å være ærlige, blir også sårene våre synlige. Alt det vonde. Det må også fram. Og derfor trår Jesus inn på privat grunn og sier: Gå og hent mannen din. Det må frem, dette. Ikke fordi Jesus skal fortelle henne at hun er et dårlig menneske. Men fordi hun må være ærlig om livet sitt dersom hun skal kunne motta det Jesus har å gi. Det vonde må også fram i lyset. Både det vi har gjort galt og det som er blitt gjort galt mot oss, og alt det andre, det som ingen har skyld i, men bare er vondt. For denne kvinnen, som for deg og meg, er det sikkert litt av alt dette. Og ikke minst sorgen over alt det som ikke ble som hun hadde tenkt og håpet på.
Hva er din sorg? Hva er din lengsel? Uansett hva svaret på disse spørsmålene er, det er der Jesus vil og kan møte deg og ditt liv. Han spør ikke: hva er din moral eller hva er dine meritter? Han spør ikke: hva er dine sterke sider og ditt potensiale? Alt dette vet han så godt likevel. Og at det er så mange grunner til at ting blir som de blir. Men han spør etter ditt ansikt. Det ekte ansiktet ditt, ikke det du viser til verden, men det du møter i de grå, ensomme timene. Han spør etter dine sår og dine lengsler. Og han trår varsomt. Og han vil bo der. For Gud bor ikke bare i det høye og hellige, forteller Bibelen oss. Gud bor hos den som har et knust hjerte. Jesus kommer til alle som har et knust hjerte. Ikke for å reparere alt i en fei, gjøre alt bra, ta bort all sorg, slokke all tørst, fikse verden for deg. Men for å møte blikket ditt, holde det fast, rolig, og si: du er elsket av meg, jeg slipper deg ikke. For når kvinnen svarer som sant er: jeg har ingen mann, sier Jesus til henne: Det er godt det du sier. Hun sier sannheten. Det er alltid godt å si sannheten. Og da er det ikke lenge før samtalen gir rom for de store spørsmålene, om hvordan man tilber Gud, om hvordan man skal leve. Og svaret fra Jesus er; i ånd og sannhet. Ånd; det betyr at du skal ta imot Guds gave i livet, hans ufortjente kjærlighet, som blir gitt i dåpen, som du får tro på. Denne ånden er det levende vannet, fordi det strømmer til oss direkte fra Guds hjerte og gir oss evig liv, et liv som er større enn vi aner. Og sannhet, fordi ingenting i verden gror uten lys. Heller ikke menneskelivet. Det er vanskelig å leve i sannheten. Det er smertefullt. Men det er aldri, aldri bortkasta. Ta imot Guds gave, og lev i sannheten. Om det vonde og om det gode. Våg å være menneske. For Jesus Kristus, som er et menneske og som er Guds sønn, blir hos deg, uansett. Han vil ta imot både din lengsel og din sorg. Og han vil gi deg levende vann. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.