XI. Constance følte et rasende hat til Ring. Dette skjøgeaktige, svikefulle mannfolk, hvis unnskyldninger og forsikringer hun hadde nedlatt seg til å høre på, som hun hadde hatt ondt av og begynt å fatte tillit til. Denne usle stakkar av et menneske ville ganske sikkert 103
på ny be om tilgivelse; han ville ligge på kne og ta Gud til vi trie på at det var henne han elsket, og at det annet ingen ting betydde. Uvilkårlig knyttet hun hendene. Du gode Gud, og Fader for en ulykke det var at hun hadde fått sannheten å vite; hun kunne ha trykket Alettes hånd av takknemlighet. Når hun nu bare visste hvorledes det var man bar seg ad for å få skilsmisse. Hun stod og grunnet over det, med hendene foldet i hverandre. Prest måtte det til - det var hun på det rene med, - så var det jo best hun skyndte seg til ham. I febrilsk hast tok hun tøyet på. Hun skalv av angst for å møte Ring i trappen, men slapp uhindret frem. Hurtig gikk hun ned over gaten. Pastoren bodde i et av hjørnehusene på Holbergs Plass. Snart var hun ved målet og fant sin vei opp over den gassbelyste trappe. På entrédøren i annen etasje var det en skinnende messingplate, og på denne leste hun: F. B. Huhn, sogneprest, kontortid 9-10 og 4-5. Så var han vel ikke hjemme eller tok iallfall ikke imot. Hennes knær skalv, og hjertet slo så hårdt at hun kjente det opp i svelget; - det var som sjelen ville ut av henne for hvert åndedrag hun tok. Hun løftet hånden for å ringe, men lot den atter synke, - hva skulle hun si? Hun prøvde å lage en begynnelse, men hjernen nektet å gjøre tjeneste, tankene gled fra henne. Hun hadde en fornemmelse av at inne i hodet gikk noe rundt, uavladelig rundt, det var derfor hun ikke kunne huske hva ordene het. Bare disse hammerslag i venstre side ville gi seg litt -, de måtte jo overdøve lyden av hennés stemme - eller kvele den innvendig fra. Endelig, ganske mekanisk trykket hun på ringeapparatet og vek forskrekket tilbake for virkningen. En heftig angst grep henne. Blodet for i jagende hast frem og tilbake fra hjertet til hodet. Et øyeblikk tenkte hun på å flykte; hun tok et samlende grep i sine kjoleskjørt og ville sette ned over trappene, men så hørte hun næn komme, vendte seg derfor hurtig og ble stående. Med en stemme, hvis tørre, tynne klang syntes aldeles fremmed, spurte hun om pastoren var hjemme. «Nei -» blev det svart i viss tone. 104
Constance følte seg lettet og med lettelsen fulgte en smule mot. «Tar han ikke imot på denne tid?» spurte hun. - Piken betraktet henne med et undersøkende blikk. «Jeg skal tale med fruen -» sa hun litt nølende og gikk noen skritt, hvorpå hun kom tilbake: «Tør jeg kanskje be om Deres kort.» Angsten slo igjen sin klo i Constance, men hun følte seg på en mate under pikens kommando. «Jeg har intet,» stammet hun, «si at en dame - mitt navn er fru Ring.» En dempet hvisken av stemmer nådde ut til henne, hun hørte tydelig: «Jo, det ser ut til å være viktig -» derpå skritt, som fjernet seg, så de samme skritt som nærmet seg, så en kort beskjed, hvorpå piken kom tilbake og sa: «Værsgo.» - Straks efter stod hun inne ved døren i et lite værelse, fullpakket av bøker i store reoler, med småmønstret gulvteppe og en mengde falmede kanvasbroderier rundt omkring på stoler, puter, skamler og pipebrett. Oppe ved vinduet til venstre stod et skrivebord dekket av aviser, papirer og annet. Stuen var full av tobakksrøk, og i ovnen brente det med en sterk, durende lyd. Constance så det alt sammen som gjennom en take. Pastorens stemme nådde hennés ører fra en umåtelig avstand. «Værsgo frue, behag å ta plass -» sa den vennlige gamle herre og satte en stol til rette foran gyngestolen, hvorfra han hadde reist seg. Straks efter hørte Constance med forundring noen si: «Jeg ber om unnskyldning, fordi jeg uleiliger Dem, det er ikke Deres kontortid» - hun kunne ikke begripe at det var henne selv som hadde talt. «Â, jeg ber, frue, jeg ber, - jeg er med giede til tjeneste, men det er så mange som søker meg i alle slags ærender, det er nødvendig å begrense seg. En skal jo også ha tid til sine prekener -» Constance beveget seg urolig på stolen uten å svare, og pastoren la merke til at hun så så besynderlig ut. «Har De noe spesielt på hjerte, frue,» sa han deltagende, «er det noe jeg kan hjelpe eller veilede Dem med?» 105
Hans hjertelige tone virket godt på Constance, hun holdt et øyeblikk lommetørkleet for øynene for å samle seg, og sa så fast: «Jeg er kommet for å si Dem at jeg vil skilles fra min mann.» Pastoren gjorde en bevegelse som efter et støt. «Å nei da, frue, si ikke det - jeg ville ikke høre det for meget godt,» sa han nesten bedende. «Jo, det er min faste og urokkelige vilje» hun så ham like i ansiktet. - «Vil De være så god å si meg, hvorledes jeg skal bære meg ad» «Først må jeg høre hvilke grunner De har, og dernest er det min plikt som sjelesørger og medmenneske, selvfølgelig også i medfør av min stilling som kirkelig embedsmann, å formane Dem til å avstå fra Deres forehavende.» «Men det vil være aldeles fruktesløst, hr. pastor, ingen menneskelig makt kan få meg fra det,» sa Constance rolig. «Men hva mennesker ikke formår, det'kan dog måskje han som er jordens og himmelens herre. - Ikke sant, frue, De ønsker ikke å stå ham imot» «Jeg ønsker å skilles fra min mann,» vedble hun heftigere, «hvem og hva der enn setter seg imot det.» Hun snurret muffen rundt mellom hendene og mistet den derved på gulvet. «Husk at det står skrevet» begynte han. «Det er meg like meget hva det står skrevet,» avbrøt hun ham og trakk pannen i folder lik en som vil til å storgråte. «Det mener De ikke, frue -» formante pastoren. «Og dessuten, skilsmisse strider ikke imot Guds bud,» vedble hun og grep nervøst om de eketres armstykker på stolen hun satt i. «Jo, frue,» avbrøt han henne med mild stemme. «Eller hvorledes vil De kunne slippe fra et ord som dette: hva Gud har sammenføyet, skal menneskene ikke adskille.» «Men De vil da vel ikke si at det er Gud som sammenfoyer alle ektefolk,» ropte Constance. «De er smittet av tidens vantro, frue! Guds veier er ikke våre veier. Ekteskapet er av Gud; når Herrens tjener foran Guds alter uttaler innstif telsesordene over brudeparet, så er det Herrens eget bindende ord som har lydt. Ektefolkenes 106
uverdighet borttar ikke et fnugg av institusjonens hellighet, likesom nadverdens sakramente like füllt er Kristi legeme og blod, om det enn ny tes av de mest ubo tf erdige.» «Det er for hjertets hårdhets skyld, husk hva Moses sa til jødene.» «Moses og jødene kommer ikke oss ved,» avbrøt hun. «Atter et tegn på vantro. - Så lenge Herrens menighet eksisterer i verden, så lenge vil Mose lov komme oss ved. - Men om De ikke vil bøye Dem for Moses, vil De kanskje la Frelserens ord få innpass i Deres hjerte. Hør hva hau sier om ektefolk.» Han grep testamentet, som lå oppslått på bordet, bladet litt i det og gav seg til å lese Matteus 19. kap. 5. til 10. vers. Constance hadde møye med å beherske seg så vidt at hun kunne sitte stille mens han leste. Det brente i hermes tinninger og suste for hermes ører. Dette utenomgående snakk harmet henne. Hun visste i sin innerste sjel at det hun ville var rett, det var heller ikke for å sporre derom hun var kommet. Å forsøke på å stanse henne var en lumpen handling, det var å gjøre seg meddelaktig i svineriet hun var fryktet fra. «Der står det jo nettopp at skilsmisse er tillatt,» sa hun, presten la boken bort; hermes øyne gnistret, og stemmen brast av sinnsbevegelse. «Ja, for hors skyld, men også ene derfor,» svarte han med en apostolisk håndbevegelse. «Det er også nettopp derfor jeg vil skilles -,» sa hun. Pastor Huhn bøyde seg forover med et plutselig kast av hodet. «Hva sier De! Arme, arme frue, - skulle det være mulig, skulle det virkelig være mulig -» Den dype medlidenheten i hans tone nådde helt inn til en streng i Constances hjerte, som ikke kunne røres ved, uten at den gav gjenlyd. Med en hurtig bevegelse slo hun hendene for ansiktet og hulket sart. «Stakkars frue, gråt De bare, gråt ut, riktig ut, det letter det sorgbetyngede sinn. - Å tenke seg at slikt skal foregå i Herrens menighet. - Akk ja, menneskenes synder er blitt såre store iblant oss.» «Men er De nu også viss på at De ikke dømmer på en - 107
blott og bar mistanke?» spurte han, da Constance igjen var blitt rolig. «Ja, for det er en forferdelig anklage, De reiser imot Deres mann, frue,» skyndte han seg å tilføye, da han så hennés utålmodige hoderysten. «Om han også kan ha skinnet sterkt imot seg,» vedble han, «det kan være feil. Kvinner er tilbøyelige til skinnsyke, og skinnsyke er det samme som å være slagen med blindhet.» - Pastorens tone lød med ett oppirret, som om han satt og forsvarte seg. «Vår tjenestepike venter et barn som er, ja - som er hans -» avbrøt hun ham. Det gav et sett i ham; han stirret et øyeblikk på henne med målløs forskrekkelse. «Langmodighets Gud, hva må du ikke se på,» han sukket og foldet hendene. «- Hva må ditt faderhjerte ikke lide! - Og De er viss på,» vendte han seg til Constance, «at det ingen feil tagelse er mulig?» «Hun har selv sagt meg det -» var svaret. «Du store tid for en fordervelse -» mumlet presten og beveget fingrene som om han toet sine hender. «Det er da visst ikke så ualminnelig, efter hva jeg har hørt,» sa Constance og så frem for seg med et tomt blikk. «Nei, nei, frue - slik må De ikke tale, det røber en sedelig depravasjon i tankegangen, som i sin innerste grunn er ukristelig.» «Men når det nu er sant! At det forholder seg slik er da vel mer ukristelig enn å vite og si det.» «Men man må ikke miste troen på det gode, frue. Bevar ditt hjerte frem for alt det, der bevares - står det skrevet.» Pastor Huhn fait i tanker. Constance satt stille og ventet på at han skulle tale. «Dette er en svær tuktelse, frue,» begynte han efter en stunds forløp; hans stemme var mild og formanende, «nu gjelder det at De lar den bli til Deres sjels evige beste.» Hun flyttet seg urolig på stolen. «Ja, det er hårdt for kjøtt og blod, det, Gud forlanger av oss -» vedble han, «men det er dog det eneste som kan skaffe fred i våre sjeler -» 108
Constance tidde fremdeles; presten betraktet henne oppmerksomt. «Værer barmhjertige, likesom eders Fader i himmelen er barmhjertig.» «De mener jeg skal tilgi ham,» ropte hun, og hennés holdning ble plutselig u tf ordrende. «Ja, frue, så stor grunn De enn kan ha, - De bør ikke bryte Deres ekteskap» «Det er ikke meg som bryter, - det har han besørget!» «En kristen kvinne forlater aldri sin mann. - De vil nok ha den kolde rettferdighet på Deres side, men ikke den kjærlighet som tilgir alt, tåler alt, tror alt, håper alt. - Tro meg, det er salig å tilgi» - «Det er foraktelig, opprørende, umoralsk,» utbrøt hun, dirrende av harme. «Tenk om Vårherre ville svare oss således, når vi kom og bad om nåde,» sa pastor Huhn med et stille smil og i en tone som om han nu hadde funnet det rette ord. «Tenk, om han i vår siste stund, når vj ropte til ham om tilgivelse for et helt livs synd, ville gjøre med oss efter fortjeneste» «Men de to forhold kan jo slett ikke sammenlignes,» sa Constance i en heftig tone. «- For det første er det jo intet ekteskap mellom Gud og mennesker, og for det annet er det jo ham selv som har skapt oss som vi er.» «De forferder meg, frue - De spotter Gud i Deres syndige tale.» Det lød strengt. «Spotter man Gud ved å si det som er sant?» spurte hun og reiste seg. «Vantroens ånd taler ut av Dem,» han ristet motfallent på hodet, «på Dem vil mine formaninger visstnok være spilt Dem kan bare Gud hjelpe. - Jeg har gjort det som er min plikt og forholdt Dem å vise kristelig mildnet og overbærenbet, - når De ikke vil la Dem lede av skriftens ord, så har jeg ikke mer å si.» «Men si meg, hr. pastor,» sa Constance med dypere stemme, «hvis det nu var en mann, hvis hustru stod i begrep med å føde et barn, som f.eks. hans kontorbud var far til, ville De så også komme med dette: Ingen kristen mann 109
forlater sin hustru?» Hun så på ham med et nesten fiendtlig blikk. «Her er forholdet forskjellig. - Når en kvinne faller på dette område, røber det en så stor fornedrelse, en så dyp moralsk fordervelse at hennés nærværelse i hjemmet må ansees for besmittende.» «Ja, man er nu så vant til å høre det, men jeg tror ikke lenger på dette med denne store forskjell,» sa Constance trossig. Pastor Huhn slo ut med hånden og så ut som om han ventet hun ville gå. «Vil De så si meg, hva jeg har å gjøre?» spurte hun og tok sin muffe. «De behøver bare å skrive en ansøkning eller få en til å gjøre det for Dem, og sende meg den, så skal jeg påtegne at det lovbefalte meglingsforsøk har vært fruktesløst, og så ja, jeg skal med fornøyelse ekspedere den videre for Dem.» Hun takket og sa farvel. «Vår herre være hos Dem og gjøre Dem saktmodig og ydmyk av hjertet, så at hans vilje må fullbyrdes,» sa presten med bekymret mine. «God natt, frue!» Han fulgte henne ut og lukket entrédøren efter henne. - XII. Da Constance kom ned på gaten stod hun et øyeblikk stille og tenkte seg om. Så gikk hun hurtig den motsatte retning av hvor hermes hjem lå. Da hun nådde Incognitogaten, gikk hun inn i et stort hus med spisse små tårnbygg og ringte på i den leiligheten hvor fru Wleügel bodde. Jo, tanten var hjemme; hun satt inné og drakk te, svarte piken som lukket opp. Constance gikk gjennom den rummelige, trefags dagligstue med de store, gammeldagse møbler, som hun kjente så vel fra gamle dager. Der borte ved pianoet satt hun, den gang tanten le ver te henne frierbrevet, og her, med hånden 110