Da korstogene kom til Tromsø?

Da korstogene kom til Tromsø? Stefan Figenschow Rundt år 1250, da den første kirka i Tromsø trolig ble bygget, var det nordlige Europa preget av ekspansjonsiver og korstogsideologi rettet mot gjenværende hedenske områder og folkegrupper. På hvilken måte passer byggingen av kirka på Tromsøya inn i dette bildet? Når ordene «korstog» og «middelalder» nevnes i samme setning, tenker de fleste på steder som Det hellige land, Palestina og Jerusalem eller navn som Saladin eller Richard Løvehjerte. Men ordet korstog har blitt brukt til å beskrive et utall ulike aktiviteter de siste drøye 900 år. Det faktum at store deler av Europa var dratt inn i helt andre former for korstog enn den klassiske typen, og at motstanderne ikke alltid var muslimer eller ikke en gang ikke-kristne, blir ofte oversett. Også i Skandinavia spilte korstogsideologi en rolle i sentralmaktenes innsats for å inkludere de geografisk mer perifere delene av regionen i de framvoksende kongedømmene. Da pave Urban II (1088 1099) i sin tale til kirkemøtet i Clermont en novemberdag i 1095 satte i gang det som ettertiden kjenner som Det første korstog, hadde verken han eller noen andre en fiks ferdig korstogsinstitusjon å sette i sving. Hendelsene under Det første korstog og i århundret som fulgte var i all hovedsak en forlengelse av allerede eksisterende sosiale, militære og religiøse aktiviteter. Det var ikke før mot slutten av 1100-tallet at en mer sammenhengende korstogsbevegelse og -ideologi kan identifiseres. Korstogsbevegelsen skifter fokus Med tapet av Jerusalem og den nærmest totale utslettelsen av korstogshæren i 1187 meldte behovet seg for å redefinere korstogsaktivitet i forhold til sekulære maktstrukturer og gi hele institusjonen en klarere og mer regulert framtoning. Spesielt pave Innocent IIIs regjeringstid (1198 1216) bar preg av dette. Man åpnet for at korstog skulle erklæres mot alle kirkas fiender. Dette betydde at også kristne kjettere innad i Europa, den muslimske befolkningen på den Iberiske halvøy, de hedenske folkeslagene rundt Østersjøen samt de ortodokse kristne i landene øst for sentral-europa nå var gyldige mål for korstog. De som deltok i slike kampanjer opparbeidet seg de samme privilegier som de som kjempet under korset i Det hellige land. Pave Urban II taler til kirkemøtet i Clermont i november 1095. Utsnitt av illustrasjon i Livres des Passages d Outremer fra 1400-tallet. Samtidig gikk det ugjenkallelig mot slutten hva angikk store, organiserte militærkampanjer til Det hellige land. Med den franske kong Louis IXs 29

mislykkede korstog i 1248 og 1270 var de klassiske korstogenes storhetstid over. Det spesielle med områdene rundt Østersjøen og i Norden var at de relativt sent utviklede sentralmaktene her ved starten av 1200-tallet fremdeles hadde ikke-kristne folkeslag som naboer. Dette betydde at den tidlige korstogsaktiviteten i denne regionen inkluderte forsøk på kristning av nabofolkene som en del av korstogene. 30 Kirka i Tromsø Ifølge Rímbegla, en islandsk kilde fra slutten av 1100-tallet, var kirka i Lenvik på dette tidspunkt regnet som verdens nordligste, og Malangen utgjorde en administrativ grense mellom det norrøne Hålogaland og det hedenske Finnmark. Med andre ord lå Tromsø i grenselandet til det norske riket i lang tid etter at man kan begynne å snakke om et kristent, norsk kongedømme og en norsk kirkeorganisasjon. Utover 1200-tallet skjedde det imidlertid ting som skulle endre på denne situasjonen. Med oppsvinget i det kommersielle fisket og de økte mulighetene for eksport av fisk til Europa tiltok «utvandringen» av norrøn befolkning til Finnmark på 1200-tallet. De siste kjente bjarmelandsferdene, plyndringstokter og handelsferder fra den nordnorske kysten nordover og østover til Kvitsjøen, fant sted på 1220- tallet. Dette skyldtes trolig at den russiske bystaten Novgorods innflytelsessfære nådde stadig lengre nordover og vestover på Nordkalotten gjennom et overherredømme over karelere og andre folkeslag. Disse faktorene bidro til at den norske kongemakten og kirka må ha sett det som ønskelig og kanskje til og med nødvendig å etablere en tilstedeværelse nord for Malangen, og slik legitimere sin posisjon som «eiere» av dette området. Den mer stabile og klarlagte innenrikspolitiske situasjonen i andre halvdel av Håkon Håkonssons regjeringstid ga sentralmaktene muligheten de trengte. Rundt 1250 ble det ifølge Håkon Håkonssons Saga reist ei kirke i Tromsø, nærmere bestemt på Tromsøya, og det var kongen selv som lot den bygge. Denne samtidssagaen regnes som pålitelig, men oppgir ikke nøyaktig byggeår for kirka. Hvor den nøyaktig var plassert er det heller ikke mulig å si med sikkerhet, men det er mest sannsynlig at den stod på Prostneset der det er funnet spor etter tre tidligere kirker og tidlige graver. Eventuelt kan man tenke seg at den ble bygget i tilknytning til festningen på Skansen lenger nord på øya, men dette er langt mindre trolig. Muligens ble anlegget på Skansen etablert eller forbedret omtrent samtidig som kirka ble bygget. Festningsverket kan, slik det nylig har blitt foreslått for kirkegårdsmurene ved Trondenes kirke, ha vært av større verdi som et avskrekkende symbol for norsk tilstedeværelse enn som en reell og effektiv befestning. Hva gjelder kirka var det formodentlig snakk om ei trekirke, enten ei mindre stavkirke av sørnorsk type, eller ei torvkirke utformet etter mer lokal byggeskikk. Det er langt fra bare utseende og lokalisering som gjør kirka i Tromsø interessant. I et pavebrev fra 1308 omtales den som: «Ecclesia Sanctae Mariae de Trums iuxta paganos» (Mariakirka i Tromsø, nær hedningene). Begrepet hedninger refererer her trolig både til den samiske befolkningen som befolket områdene øst og nord for de svært uklare grensene til det norske riket, samt andre ikke-kristne folkeslag på Nordkalotten. Et viktig eksempel på sistnevnte var den karelske befolkningen som fra 1200-tallet kom i stadig hyppigere kontakt med den Middelaldersk statuett av Jomfru Maria som opprinnelig skal ha stått i Tromsø kirke, i dag i Elverhøy kirke i Tromsø. Foto: Gunnar Markussen.

Håkon Håkonsson Håkon Håkonsson, født 1203, var en av de norske middelalderkongene som satt lengst ved makten, fra 1217 til sin død på Orknøyene i 1263. Håkon var Sverre Sigurdssons barnebarn, og den som for alvor befestet Sverre-dynastiets plass som den ubestridte norske kongeslekten. Etter Hertug Skules fall i 1240 stod Håkon i praksis uten seriøse rivaler til tronen og han hadde et relativt stabilt forhold til aristokratiet. Kirka var på dette tidspunktet trolig kongens mest ressurssterke innenlandske opponent. Denne sterke posisjonen gjorde det mulig for kongen å rette blikket ut over rikets grenser i tillegg til å fortsette utviklingen av det innenlandske maktapparat. Håkon engasjerte seg aktivt i utenrikspolitiske forhold, blant annet med å etablere overherredømme over Island og Grønland. Han rivaliserte med kongen av Skottland om innflytelse over Vesterhavsøyene og tok aktivt tak i maktforholdene på Nordkalotten på en måte få norske konger før han hadde gjort. Hans regjeringstid utgjør overgangen fra perioden kalt «borgerkrigstiden» (ca. 1130 ca. 1240) til perioden som ofte blir sett på som middelalderens norske kongemakts gullalder og refereres til som «norgesveldet» (ca. 1240 1319). Mange av framskrittene i Håkons regjeringstid ble fulgt opp av hans sønn Magnus Håkonsson «Lagabøte» (1263 1280) og dennes sønner Erik Magnusson Opptakten til Håkon Håkonssons saga, den første bevarte kilden som nevner Tromsø kirke. (1280 1299) og Håkon V Magnusson (1299 1319). Håkon Håkonsson omtales i flere middelalderkilder som den kongen siden Olav Haraldsson (St. Olav) som gjorde mest for kristendommen og kirka i Norge. Han avla tre korstogsløfter mellom 1237 og midten av 1250- tallet, uten at noen av disse resulterte i deltagelse i korstog til Det hellige land. 31

fastboende norske befolkningen gjennom sin inkorporering i Novgorods administrasjons- og handelssystemer. Et av de primære målene med å reise kirka var dermed trolig å drive misjon mot samer, karelere og andre ikke-kristne folk i området. Samtidig skulle den, som de andre kirkene som ble reist etter hvert som de norske sentralmaktene og den norrøne befolkningen gradvis ekspanderte nordover langs kysten, også dekke de kristne innbyggernes behov for kirkelige tjenester. Selv om den samiske befolkningen i området kom i nærmere kontakt med kristendommen som et resultat av kirkebyggingen, skulle et storstilt norsk misjonsinitiativ rettet eksklusivt mot samene la vente på seg til 1700-tallet. Et kongelig kapell Som vi har sett var det nærmest forventet at nordeuropeiske konger kristnet og bekjempet ikke-kristne nabofolk på denne tiden. I 1241 fikk Håkon Håkonsson opphevet sitt første korstogsløfte i bytte mot å love pave Gregor IX (1227 1241) å bekjempe sine hedenske naboer. Med ytterligere to pavebrev fra henholdsvis 1246 og 1247 ga pave Innocent IV (1243 1254) kong Håkon patronatsrett over de kirkene han anla i områder nær eller ved grensen til sitt rike der han bekjempet hedninger. Dette betydde at det var kongemakten, og ikke som normalt kirka, som satt med retten til å tilsette geistlige i disse kirkene. I 1308 stadfestet et pavebrev fra Clement V (1305 1314) at kirka på Tromsøya var ett av i alt 14 kongelige kapeller i Norge, en separat kirkeorganisasjon som kongen hadde patronatsrett over, og den eneste i sitt slag nord for Hordaland. Det er i lys av denne situasjonen vi må se Håkon Håkonssons initiativ til byggingen av Mariakirka. Ei kirke var det tydeligste symbol på de gryende norske sentralmaktenes tilstedeværelse i regionen, både for misjon av den ikkekristne befolkningen i området samt som en kontrast til det russisk-ortodokse Novgorods interesser, det være seg økonomiske eller religiøse. Gjennom et kongelig kapell med patronatsrett kunne kongemakten forvente bedre kontroll over de geistlige som sørget for den daglige driften av denne nordlige utposten i riket. Kanskje kan Håkon Håkonssons motivasjon for byggingen av et kongelig kapell i Tromsø ha strakt seg enda lengre, kan det ha vært en del av en større plan for å sikre seg styringen over, og inntektene fra, en mer storstilt og sentralstyrt ekspansjon nordover der Mariakirka skulle utgjøre et senter for administrasjon direkte underlagt kongen? Samtidig vet vi at den norske kongemakten inngikk en fredsavtale med storfyrsten av Novgorod i 1251, som muligens innebar en regulering av grensene for hvor man kunne kreve inn skatt. Denne avtalen betydde ikke all verden i praksis (vi kjenner mer enn ti karelske eller russiske plyndringsekspedisjoner nedover den nordnorske kysten de to følgende århundrene og en del norske tokt østover i samme periode). Avtalen sier noe om hvor tilspisset situasjonen på Nordkalotten hadde blitt ettersom de gryende sentralmaktene lenger sør viste større og større interesse for regionen. Byggingen av kirka i Tromsø har ofte blitt satt i forbindelse med denne fredsavtalen, og sett på som et resultat av signeringen av avtalen. Men byggingen av kirka trenger ikke bare ha vært en markering av grensen for norsk overherredømme i symbolsk forstand. Om man setter byggingen i direkte sammenheng med pavebrevene nevnt ovenfor, og slik flytter den noen år tilbake i tid, er det ikke direkte usannsynlig at nettopp byggingen av ei kirke på Tromsøya kan ha vært en av hovedgrunnene til at en fredsavtale og mulig grensefastsetting for skattlegging mellom storfyrsten av Novgorod og kongen av Norge i det hele tatt var nødvendig. Men uansett hvor man plasserer kirkas nøyaktige byggeår, hvor aggressiv den norske kongemakten var i sin nordområde-politikk samt det faktum at det virker som Håkon Håkonsson lot bygge kirka i Tromsø istedenfor å reise på korstog har vi ingen spor som identifiserer Mariakirka som del av en større, norsk korstogskampanje i Nord-Norge på linje med det som ble gjennomført i Finland og Baltikum omtrent samtidig. Tromsø kirke på korstogsscenen I arbeidet med å inkorporere de nordlige og mer grisgrendte strøk av Norden stod 32

Illustrasjoner: Leidulf Olsrud. sentralmaktene overfor en rekke utfordringer. For eksempel baserte store deler av befolkningen på Nordkalotten seg på fangst og fiske, og måtte ikke «erobres» på samme måte som det var vanlig på resten av scenen for de nordlige korstog. Til sammenligning møtte de svenske sentralmaktene relativt fastboende folkegrupper i dagens sørlige Finland, som i egenskap av å være bundet til sted kunne behandles på en annen måte. I tillegg var de fleste potensielle inntektene fra dette området knyttet til jordbruksproduksjon. Befolkningen på Nordkalotten var langt verre å styre, spesielt i et område med ekstreme geografiske og klimatiske egenskaper. Å skulle inkludere store deler av Troms og særlig Finnmark i det norske riket gjennom kontroll over landområdene var verken ønskelig, mulig eller nødvendig. Sammen med en innføring av et tydelig overherredømme over den nordlige landsdelen, misjon mot den ikke-kristne befolkningen og opprettholdelsen av kristne skikker og tradisjoner var nok innkrevingen av skatter fra både den norrøne og den ikke-kristne befolkningen det viktigste målet for kongemakten. Problemene oppstod først når ulike sentralmakter kom i konflikt med hverandres interesser på disse områdene, som med Norge og Novgorod rundt 1250. Kirka i Tromsø kan ha vært bygget som en typisk sørnorsk stavkirke (over til høyre) eller etter mer lokal byggeskikk (under til høyre). 33

Disse forskjellene betyr imidlertid ikke at byggingen av kirka ikke passer inn i bildet av korstog, erobring og kristning som preget de nordlige delene av Europa i samtiden. Hendelsene i Håkon Håkonssons regjeringstid som kan knyttes til byggingen av kirka i Tromsø har også flere paralleller i den svenske kongemakten og kirkas framferd i dagens Finland på 1200-tallet. Kanskje kan man se Tromsø cirka 1250 som en parallell til opprettelsen av festning og kirke i Viborg i Karelen mindre enn 50 år senere, som en symboltung utpost for henholdsvis den norske og den svenske kongemakten. Sveriges forhold til Novgorod var, som Norges, også preget 34 Svenske korstog Fra middelalderen kjenner vi fem svenske framstøt til områdene nord for Finskebukta som av samtiden og/eller ettertiden har blitt omtalt som korstog. Det første skal ha funnet sted mellom 1155 og 1157 da den svenske kongen Erik Jedvardsson (senere St. Erik) og den engelske biskop Henrik (senere St. Henrik) ledet en ekspedisjon til det sørvestlige kystområdet av dagens Finland. De svært sparsommelige opplysningene om denne ferden har blitt debattert, men om den fant sted, representerer den noe av den tidligste organiserte kirkelige aktiviteten i Finland. Det andre korstoget, under ledelse av jarl Birger Magnusson, som i 1250 skulle innsette sin sønn som konge og med det legge grunnen for et nytt dynasti, ble trolig gjennomført i 1238 1239. Innlandsområder noe lenger av pågående konflikter avløst av mindre betydningsfulle fredsavtaler. Både Tromsø og Viborg utgjorde selve spydspissen for henholdsvis norsk og svensk tilstedeværelse i grenselandene til den russiske bystatens interessesfære. Det at Tromsø ligger langt unna Novgorods kjerneområder mens Viborg ligger langt nærmere, utgjør nok hovedgrunnen til at det rett og slett ikke var verken nødvendig eller ønskelig for Håkon Håkonsson eller hans etterkommere å gjennomføre korstog rettet mot sin ortodokse nabo i øst slik det var for hans svenske kolleger. Med Håkons ambisjoner og kontakter helt opp til kirkas høyeste nivå in mente virker det øst i Finland var denne kampanjens mål. Den svenske framrykkingen ble stoppet av storfyrst Alexander Nevski av Novgorod ved munningen av elven Neva i 1240. Det tredje korstoget i 1292 1293, ledet av marsk Torgils Knutsson, innledet en tretti år lang periode med krigføring mellom Sverige og Novgorod. Den svenske utposten Viborg (i dagens Russland) ble opprettet i starten av denne perioden, og skulle forbli det svenske rikets østligste maktbase i århundrer. I 1346 avla kong Magnus Eriksson (1319 1355/64) korstogsløfte, og i 1348 1349 ledet han svenske styrker på et krig- og kristningstokt inn i Karelen. Dette fjerde korstoget endte uten noen form for betydelig svensk suksess i 1351. Det femte og siste korstoget var, i motsetning til de øvrige, en forsvarskrig mot storfyrstedømmet Moskva i 1495 1497. lite trolig at han ville la være å legitimere og finansiere krigstog mot sin rival i øst gjennom en pavelig sanksjon til hellig krig dersom han skulle ha sett behov for det. Manglende støttespillere? En viktig støttepilar for de svenske kampanjene i Finland var den Dominikanske munkeorden, som ble opprettet i 1216. I 1230 gjorde pave Gregor IX det til en av ordenens hovedoppgaver å rekruttere folk til å avlegge korstogsløfte for kampanjer i Østersjøområdet. Dominikanerordenene som ble opprettet i de svenske brohodene i Åbo og Viborg utgjorde sammen med Reval (dagens Tallinn) og Visby på Gotland en gruppe på fire klostre som hadde som spesialoppgave å drive misjon i de nylig erobrede landområdene. I kontrast til dette ble det aldri opprettet noe Dominikanerkloster i Nord-Norge. I 1263 skal faktisk pave Urban IV (1261 1264) ha opphevet Dominikanernes rett til preke korstog i Norge og overført denne oppgaven til erkebiskopen i Nidaros. Dette skal ha skjedd som et resultat av et ønske fra Håkon Håkonsson selv, som ønsket å overføre denne oppgaven til mer skikkede, norske myndigheter. Trolig skjedde dette fordi de totalt tre dominikanerklostrene i Norge på denne tiden rett og slett var for få til å utføre oppgaven på en tilfredsstillende måte. En annen viktig forskjell på utviklingen

i Håkon Håkonssons regjeringstid og de omtrent samtidige svenske kampanjene i Finland kan vi muligens spore i aristokratiet. Det virker det som det svenske aristokratiet var mer interessert i å engasjere seg i erobringen av Finland enn det norske aristokratiet var for det som skjedde i nord i Norge. Riktignok var aristokratiets innsats også langt mer nødvendig for at de svenske sentralmaktene skulle nå sine mål, men det gjør ikke denne variasjonen betydningsløs. At man ikke hadde tilsvarende hjelp fra verken Dominikanerordenen eller aristokratiet kan bidra til et inntrykk av hvor «lite» de norske sentralmaktene måtte gjøre for å etablere den kontrollen man ønsket over områdene lengst nord langs kysten. Avslutning Selv om en del av hendelsene i Håkon Håkonssons regjeringstid kan sees på som relatert til korstogsideologi, har vi ingen kilder til eller kunnskaper om en større korstogskampanje i middelalderens Nord-Norge på linje med de som ble gjennomført av sentralmaktene i våre naboland. Håkon Håkonssons rykte som en av middelalderens norske konger som gjorde mest for kristendommen bør vi uansett ikke forkaste, og heller vokte oss vel for å være kyniske i vårt syn på denne kongens handlinger. Byggingen av ei kirke på Tromsøya cirka 1250 var et tydelig signal til den lokale befolkningen, norrøn eller samisk, og til de andre sentralmaktene i regionen om innføringen av kristen religion samt norsk overherredømme. Den flyttet grensen til det norske riket et stykke nordover forbi Rímbeglas grense ved Malangen. Mariakirka i Tromsø ble viktig i den videre etableringen av norrøn innflytelse nordover langs kysten. Håkons etterkommere førte politikken i nordområdene videre, blant annet lot kong Håkon V Magnusson (1299 1319) bygge festning og kirke i Vardø på begynnelsen av 1300-tallet. Ekspansjonen nordover langs kysten var bare én av mange scener det norske riket involverte seg på under Håkon Håkonssons regjeringstid, mens samtidens svenske ekspansjon inn i dagens sørlige Finland utgjorde en større del av det svenske rikets utenrikspolitikk. Formodentlig var det ikke nødvendig og kanskje heller ikke ønskelig å ta i bruk sterkere maktmidler for å oppnå det de norske sentralmaktene ønsket. Håkon Håkonssons oppføring av Mariakirka i Tromsø passer godt inn i bildet av en periode preget av ekspansjonsiver og kristningstokt hos Nord-Europas gryende sentralmakter, uansett om han ikke ønsket, trengte eller kunne ta i bruk korstogsideologi eller -strategier for å oppnå sine mål om ekspansjon nordover langs kysten. Litteratur: Christiansen, Eric 1980: The northern crusades: the Baltic and the Catholic frontier 1100 1525, London: Macmillan. Hansen, Lars Ivar 1996: «Interaction between Northern European sub-arctic Societies during the Middle Ages: Indigenous peoples, peasants and state builders» i Magnus Rindal (red.): Two Studies on the Middle Ages (KULTs skriftserie, no. 66), Oslo: Norges forskningsråd. Harrison, Dick 2005: Gud vill det! Nordiske korsfarare under medeltiden, Stockholm: Ordfront. Urban czyk, Przemysław 1992: Medieval Arctic Norway, Warszawa: Semper. Forfatteren: Stefan Figenschow er utdannet Master i historie fra Universitetet i Tromsø i 2005, hvor han i dag er ansatt som PhDstipendiat. Doktorgradsprosjektet hans sammenligner inntoget og utviklingen av stats- og kirkeorganisasjonene i Nord-Norge, Nord-Sverige og Finland i løpet av middelalderen med særlig vekt på perioden fra 1150 til 1500. E-post: stefan.figenschow@uit.no Adresse: Institutt for historie og religionsvitenskap, Fakultetet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø. 35