Jan Jakob Tønseth Prosten
Prostens oldebarn, ved Fride og Joakim, og tippoldebarn, ved Camilla, tilegnet.
KAPITTEL I Barndom og ungdom «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn» Slik var min barndom. Slik var Paulus barndom. Slik skulle alles barndom være. Men snart spiser vi av kunnskapens tre, og vi får kjennskap til urene ånder. La meg fortelle om en opplevelse fra barneårene, før jeg la av meg det barnslige. Jeg må fortelle det slik det foregikk. Det hendte flere år før jeg tolv år gammel dro hjemmefra for å gå på skole i nærmeste by, som var Hamar. Kanskje jeg var åtte år gammel. En ettermiddag om vinteren det var alt blitt mørkt skulle jeg hugge kvist. Huggestabben var satt i haven utenfor vinduet for at det skulle lyse på den fra stuen. Kvisten hentet jeg på gårdsplassen. Da jeg bar et fange kvist, gikk jeg og sang: Jesus, styr du mine tanker, Jesus la mig leve så At hvor jeg i verden vanker, Et Guds barn jeg være må! At hver stund jeg ånde drager Gud til ære, mig til gavn, Og så dør når ham behager, I det søte Jesu navn! Da min far døde i 1935, fortalte presten som forrettet ved
båren noe min far hadde sagt om denne salmen, som kanskje betyr at den i særlig grad er hellig arv i slekten. «Den har fulgt meg fra vuggen, den skal følge meg i graven.» Dette lille salmeverset er forøvrig tilskrevet Elen Opdal Bernhoft, prestekone i Oppdal (Sør- Trøndelag), født 1637, død i København 1704. Da Landstad tok det inn i sin salmebok, hadde han ingen skrevet tekst å holde seg til, men fikk den ned etter en fattig gutt som hadde lært den av sin fostermor, som igjen hadde lært den av sin mor. Da Landstad rykket inn et åpent brev i Fædrelandet med forespørsel om salmen, fikk han en mengde svar som viste at den levde i muntlig overlevering over hele landet. Men det ante jeg ikke noe om den gang jeg gikk der som liten gutt og bar kvist og sang: «Jesus styr du mine tanker.» Plutselig skjedde det noe underlig. Med en gang hoppet hjertet i meg. Og det er ingen overdrivelse om jeg sier: med fryd. Jeg visste at det var ham jeg sang om som fikk mitt hjerte til å røre på seg. Ellers har jeg hatt et ganske rolig hjerte. Det oppfører seg ikke slik, hverken i glede eller sorg eller angst. Når jeg forteller om dette, er det ikke for å fortelle noe vakkert og rørende om meg selv. Det gikk ikke mange år før jeg begynte å bli redd ham som en gang hadde fått mitt hjerte til å hoppe i fryd. Jeg forteller det for å få dere til å minnes stunder i barndommen da dere kjente noe til menneskets urglede over Jesus, før de urene ånder fikk utstyrt oss med dårlig samvittighet og alskens hemninger. Vi leser om Johannes Døperen. Som foster i mors liv sprang han av fryd da Jesu vordende mor kom inn i huset. Johannes var sannelig tidlig på n. For da Maria kom ble Elisabeth «fyldt med den Hellige Ånd og ropte
med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner og velsignet er dit livs frukt. Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.» Ellers, når jeg lukker øynene og tenker tilbake på min barndom på landet er det noen vers fra Markusevangeliet som melder sin ankomst (Mark. 4, 26 29): «Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det. Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.» Selv om dette tekststedet faller tidlig på året, 5te sønd. etter Kristi åpenbaringsdag, så tenkte jeg med en gang jeg hørte det: Dette er håvolla med lysegrønne enger og akre der det spirer og gror. Sommeren er kommet, men heten er ikke trykkende. Buskapen sendt til seters. Bonden har rolige dager, hviler ut etter våronnen, hviler ut til slåttonnen, ser på eng og aker, tenker på sol og regn, vet at nå har jeg gjort hva gjøres kunne. Nå får Vår Herre sørge for resten. Jeg vet ikke riktig hva håvolla betyr, i andre dialekter heter det håbal. Ordboken kan fortelle at ordet betegner tiden mellom våronn og høyonn, midtsommer. Ordet minner om håp. I hvert fall er håvolla den mest håpefulle tid i hele året. Det er en egen stemning over ordet som jeg forbinder med min barndom, en stemning jeg finner igjen i disse versene fra Markusevangeliet. Jeg lukker øynene og sier «håvolla, håvolla» og så er det som, i et flyktig nu, det svundne går igjen. Den dag kom da jeg skulle konfirmeres. I kirken satt
det en flokk med gutter og piker, i nye, sorte klær, med alvorsmine i ansiktet og med alvorsstund i hjertet. Det lød en salme: Jeg er frelst og dyrekjøpt Flokk etter flokk gikk de unge opp til alteret. Navn etter navn ble lest opp. Presten kom nærmere og nærmere meg. I stillheten i kirken hørte jeg mitt eget hjerte slå. Så lød mitt navn, høytidelig og alvorsfullt. Det var tårer i mors øyne og kanskje i fars med, for de kjente livet. Og det kom et spørsmål: Forsaker du djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen? Fra hjertet kom et neppe hørlig ja. Og det lød et nytt spørsmål og et nytt ja. Siden var det ungdomstid. Det var lite vovet moro, lite halloi, ingen lystig turing i synd med kamerater. Vi fant ingen fristelser i djevelen. Men det vonde, sykdommen til døden, meldte seg da jeg ble mann og jeg la av meg det barnslige. Og jeg forsto stykkevis. Jeg ble slitt mellom to herrer, Kristus eller sannheten. Jeg spiste av kunnskapens tre og måtte velge: Kristus eller sannheten. Ingen visste hvordan det var fatt med meg. Men en gang, i mine studentdager, var jeg fadder i min hjembygd. Da vi kom hjem, spurte min mor hva som gikk av meg i kirken. Da presten leste opp de kirkelige ting, hadde jeg følt det så sterkt at det sto tydelig å lese i mitt ansikt. Jeg trodde ikke på ritualet. Ritualet var ikke overensstemmende med sannheten. Jeg hadde følt det så sterkt at det sto å lese i mitt ansikt. Nå har man jo lært å holde ansiktet i de rette folder. Jeg var hjemsøkt av urene ånder. Mange år senere talte jeg med min beste venn om ungdommens dager. Det var Henrik Hille, som jeg senere
studerte sammen med. Jeg fortalte hva jeg hadde hatt å stri med. «Nei, jasså,» sa han, «jeg trodde du alltid hadde det så lett!» Og bortsett fra ferier, hadde vi vært daglig sammen i fjorten år. Alle har sitt, stort eller litt. Når jeg kom så vel fra det, at ikke engang min beste venn visste om min strid, så vet jeg at det skyldes ham som jeg var redd for og holdt meg på avstand fra. Han var kommet inn i mitt hjerte og ville ikke slippe meg. Men i mitt hjerte holdt også urene ånder til huse. Det kan aldri bli godt kompaniskap mellom Jesus og de urene ånder inne i et menneskehjerte. Det arme hjerte blir kampplass for disse to som kjemper om sjelen. Undertiden roper sjelen: Herre Jesus gjør meg fri. Undertiden roper den: Hva har vi med deg å gjøre, Jesus av Nazareth. Du er kommet for å ødelegge oss. Hvem av de to skal seire? Kristen. Mine foreldre ga meg ved dåpen det navn. Hadde jeg selv valgt, hadde jeg ikke våget å velge det. Ofte har det lydt i mitt øre: Husk på ditt navn. Jeg følte undertiden en bitter smerte ved motsigelsen mellom mitt navn og mitt liv. Inntil det litt etter litt forvandlet seg som et sterkt begjær i min sjel etter å være det som navnet uttrykker. Gud bruker mange veier og midler. For meg har mitt navn hatt en ikke liten betydning. Det var prest jeg skulle bli. Det var en annen opplevelse fra min barndom, da jeg fortsatt kjente urgleden ved Jesus, da jeg fortsatt talte, tenkte og dømte som et barn. Jeg drev en dag og hjalp sommerpiken vår, altså budeien, en blond, fager jente, hun som lignet slik på engelen på alterbildet i vår kirke i Vågan, men det var noe jeg forsto senere, i en fremtid som ligger skjult bak et nådens slør. Vi var på vei til fjøset for å melke kyrne.
Vi bar hvert vårt spann. Plutselig stanser hun og ser på meg og sier: «Du Kristen, skal bli prest.» Da visste jeg hva jeg skulle bli. Det var mitt kall. Noe annet kall fikk jeg ikke. Jeg kan ikke huske at jeg fortalte det til noen. Ikke før lenge senere. Ikke før nå. Men det sto liksom skrevet. Jeg var flink på skolen, og det ble bestemt at jeg skulle begynne på middelskolen. Det hadde far avtalt med biskopen i Hamar, Arnaldus Marius Hille. Far kjente ham fra dengang Hille var sogneprest i Vang. Jeg begynte på middelskolen og i biskopens hjem ble jeg kjent med sønnen Henrik. Han ble min beste venn. Det var ham jeg betrodde meg til mange, mange år senere.
KAPITTEL II Eksersis, teologi og kjærlighet I mai 1899 ble min årsklasse utkommandert. Ingen dispens. Jeg var sterk som en hest, erklærte militærlegen. Vi trakk i mundur nede på Akershus festning og dermed var vi Kongens karer. Jeg havnet i Kristiania-bataljonen, med Vika-ramp. De var av reneste vare, ja. Her hjalp det ikke med latinartium, nei. Og tonen som rådde var ikke helt salomonisk, nei. Og historiene som florerte i sekstenmannsteltet om kvelden var ikke hentet ut av katekismen. Det gjaldt å være med på notene. Det var visse ord jeg ikke tok i min munn. Men det sier jeg, og det uten å blunke, at realere karer enn Vika-rampen, dem skal du lete lenge etter. De viste seg fra sin beste side når det røynet på under øvelser og utmarsjer. Om noen ble trøtte og slitne og lengtet hjem til mors kjøttgryte, da var det ikke måte på omsorg og omtanke. De hadde de merkeligste tilnavn. Falihans het en, Firern en annen. Og så var det Flisa, Tønna, Bøtta og Pålsen og lignende over hele linjen. Selv ble jeg hetendes Pastorn. Kanskje fordi mitt navn jo er Kristen. Trodde de jeg var en vordende prest? Under en morgenandakt var det bare garnisonspresten og jeg som sang. Kingos 6te. Morgensang. Kanskje var det fordi jeg aldri tok usømmelige ord i min munn. Men jeg var sterk som en