av: Cand. mag. Mikit Ivanowitz

En kortversjon av Neidenskoltenes kulturelle- og historiske skjebne i Sør-Varanger etter grensesettingen i 1826 og frem til i dag av: Cand. mag. Mikit Ivanowitz

FORORD Skoltene som er en liten minoritet i Norge har opp gjennom århundrer vært en kasteball som har blitt diskriminert av nordmenn, kvener og norske samer (kvener er finske innvandrere hovedsakelig fra 1800-tallet). Forfatteren mener at skoltene er en etnisk minoritet, og Sør-Varanger's urbefolkning. Videre prøver forfatteren å trekke frem ulike problemstillinger, og særlig det som skiller skoltene fra den øvrige samiske befolkningen. Fra 1992 til 94 gikk undertegnede på et toårig kulturfagstudie ved Høgskolen i Finnmark. Hensikten med studiet var å få en bedre kunnskap om kultur og kulturforståelse, samt å skrive en prosjektoppgave om Neidenskoltenes kulturelle- og historiske skjebne fra grensesettingen i 1826 og frem til dagens situasjon. Denne avhandlingen er basert på forannevnte prosjektoppgave. Kulturfagstudiet ved Høgskolen omfattet blant annet studie i Nordkalottens historie og kultur, der de politiske og økonomiske aspekter var viktige elementer og kastet lys over kampen om det ressursrike landområdet på Kola og dagens Sør-Varanger. Studiet belyste videre tidligere tiders innvandrings- og grenseproblematikk, samt de ulike nasjonale strømninger med rasistiske tilsnitt som feide over Europa og Norden fra midten av 1800-tallet og utover, og de konsekvenser dette påførte minoriteter og urbefolkninger i nord. Under arbeidet med prosjektoppgaven ble det klart at litteraturen om skoltene var ganske omfattende, mens litteraturen om Neidenskoltene var mer sparsom og spredt til forskjellige kilder. Som hovedkilde ble Väinö Tanner's bok om "Skoltlapparna" valgt som det vesentligste, idet Tanner bodde og levde blant skoltene i fellesområdet i flere år; ennå mens skoltene flyttet etter årstidene på tradisjonell vis både i Norge, Finland og Russland. Videre er det benyttet kilder av forskere og andre som har beskrevet skoltekulturen eller skoltenes situasjon på et gitt tidspunkt. Forfatteren er selv skolt, født under krigen og vokst opp i "Skoltebyen", og har derfor spesiell kunnskap om skoltenes livssituasjon fra slutten av 40-tallet og frem til i dag. Ingen skolter med røtter fra "Skoltebyen" eller andre har tidligere skrevet noe helhetlig om Neidenskoltene. Neidensii daen og skoltene som ble norske etter 1826 har blitt glemt av den norske stat, og forsøkt utradert av de norske samene. Med denne avhandlingen vil undertegnede prøve å sette et lys på noe av den uretten som skoltene har blitt påført og fortsatt på-føres av de norske myndigheter fra grense-reguleringen i 1826 og frem til 1990-årene. MÅLSETTING Målsettingen med denne beretningen er å gi en mer nyansert versjon av skoltene som urbefolkning, og som en egen etnisk minoritet på Kola, Finland og i dagens Sør-Varanger. Den nåværende litteraturen om samenes historie i Nordområdene, som skapes av norske samer for å dokumentere samisk bosetting i nord, bygger blant annet på kilder som dokumenterer skoltenes historiske bakgrunn i området. 2

INNLEDNING Dette skriftet handler om skoltene i Neiden. Sør-Varanger var før 1826 et grenseløst landområde mellom Russland, Finland, Sverige, Danmark og Norge. På grunn av områdets rike ressurser og stormaktspolitikk ble skoltesamfunnet rammet av en stor katastrofe idet deres ressursområde eller sii daområde ble delt i to. Skoltene ble diskriminert og fratatt sine rettigheter, og de mistet etterhvert hele sitt livsgrunnlag. Skoltene eller østsamene som de også er blitt kalt er en etnisk minoritet med særegne kulturtrekk og tradisjoner. De har sitt eget språk, et eget geografisk område, de var halvnomader (Vorren) og var ortodokse. De har også flere kulturtrekk som var forskjellige og skilte dem ut fra den øvrige samekulturen. Før grensen ble lagt gjennom Neidensii daen krevde både Norge og Russland eiendomsretten til skoltenes områder eller sii daer. Neidensii daen, Pasviksii daen og Peisensii daen dannet det såkalte norsk-russiske fellesdistriktet fra første halvdel av 1600-tallet og frem til 1826. Hele området og dets skoltebefolkning sto under russisk verdslig og kirkelig juridiksjon, og var felles kun i skattemessig forstand. Frem til 1826 var det likevel skoltene som til daglig hadde alle rettigheter over sitt område, men etter at grensen ble lagt overførte de norske myndigheter alle skoltenes hevdvunne rettigheter til den kvenske og den norske befolkningen, etterhvert som behovene meldte seg. Neidensii daen ble delt i to deler ved grensetrekkingen i 1826, og det viktigste næringsområdet ble på norsk side. Foruten reindriften var laksefisket i Neidenelva selve livsnerven for deres eksistensgrunnlag. Skoltene mistet etter-hvert retten til å ferdes på den finskrussiske siden, og ble derav helt avhengige av ressursene på den norske siden av grensen. I løpet av 1800- og 1900-tallet har skoltene blitt fratatt retten til laksefisket i Neidenelva, og etterhvert ble de fratatt tamreinflokken, som var deres siste livsgrunnlag for å overleve som et kulturfolk. Grunnlaget som Neidenskoltene la for "Skolteflokken" har fortsatt å vokse, men skoltene eier ingen dyr i den flokken, noe som kan sies å være et paradoks. Fra og med grensesettingen i 1826 ble skoltene diskriminert på lik linje med de norske samer, men virkningen av denne diskriminer-ingen for skoltene er pr dags dato fortsatt ikke opphørt, noe forfatteren vil prøve å få frem. Dette er naturligvis ikke hele historien om Neidensii daen, men et forsøk på å gi leserne en forkortet utdrag av Neidenskoltenes historie; med en teori om deres opprinnelse, kolonisering av området og skoltenes skjebne etter 1826 og frem til nåværende situasjon i 1990-årene. Dette utdraget som følger er en forkortet versjon av Neidenskoltenes historie, men forfatteren har allerede laget et konsept for en mer detaljert beskrivelse av Neidenskoltenes kulturelle- og historiske skjebne fra 1826 og frem til nåværende situasjon. 3

Urbefolkningen i Sør-Varanger Sør-Varanger har i årtusener før nordmenn og kvener kom, kun vært bebodd av skolter eller nuortalazzak 1, "folk østfra" som skoltene kalte seg selv. Ifølge en teori kom skoltene til Kola, Nord-Finland og Sør-Varanger i slutten av siste istid, for ca 10000 år siden. Koloniseringen av Sør-Varanger begynte etter 1826, da grense mot Finland og Russland ble satt. Først etter 1900 tallet da det ble funnet jernmalm i Sør-Varanger (Bjørnevatn) ble det fart i den norske koloniseringen. Skoltenes landområder og levesett Skoltene hadde bruks- og råderetten til alt land og vann med enerett til all fiske, jakt, fangst og tømmerhogst frem til 1826. Før grensereguleringen var skoltene halvnomader med boplasser etter årstidene. De var opprinnelig et fangst og veidefolk som de fleste urbefolkninger, men den spesielle årssyklussen med flyttinger til faste bebygde boplasser var særegent for skoltekulturen. Sommerboplassen var i Neiden, og var på grunn av elva livsnerven for skoltene. Til sommerboplassen flyttet de tidlig på våren for blant annet å fiske laks i Skoltefossen. Kaste-notfisket var en av de viktigste årsaker til at sommerboplassen ble lagt til "Skoltebyen". Skoltene drev også handel med russiske og andre sjøfarende kjøpmenn i flere århundrer før området ble norsk territorium. Deres landom-råder var delt opp i sii`daer, med Neiden-sii`daen som den minste og vestligste av skolte- sii`daene. Neiden-sii`daen ble delt i to i 1826 ved grenseleggingen. Den norske stat tok gradvis alle skoltenes rettigheter og livsgrunnlag. Skoltesii'daene var helt inntakt frem til grensesettingen i 1826, mens de norske, finske og svenske samiske sii'daene for lengst var gått i oppløsning (senere rekonstruert etter skoltesii'daene). Religion På begynnelsen av 1500-tallet kom Trifon til Petschenga med tanke på å kristne skoltene til den gresk ortodokse tro. Ved Ptsjengaelva fikk Hl. Trifon fikk bygd en kirke, som fikk navnet Den Hellige Trefoldighets kirken. Rundt denne kirken oppsto Petschenga kloster. I 1565 fikk Hl. Trifon bygd St. Georg's kapell i Skoltebyen. Kapellet er den eldste gjenstående trebygningen i Nord- Norge, og er i dag over 430 år. St. Georgs kapell 1565 1996 430 år St. Georgs kapell har flere gamle og verdi-fulle ikoner. Flere av ikonene er malt på 15-1600-tallet, og muligens tidligere. Ikonverk-stedet på Solowkiklosteret midt i Kvitsjøen var svært sentral i ikon produksjonen, og kan godt være opphavsstedet for noen av ikonene. Flere av de gamle ikonene har gjennom århundrene fått store skader. Ifølge en informant ble flere ikoner lagt på utsiden av kapellet under krigen, fordi tyskerne benyttet kapellet som et amunisjonslager. Kapellet ble også benyttet som overnattingssted for de første norske styrkene som kom til Neiden. St. Georg s kapell har også hatt en betydning for helbredelse, idet det kom syke mennesker fra fjern og nær, helt fra Petschenga for å søke bot og helbredelse. Før pilgrimene gikk til kapellet, vasket de seg i Trifonkulpen. Denne kulpen og elva har Trifon velsignet, og vannet har for de troende den dag i dag, legende kraft og rensende virkning. 1 Som noen mener at skoltene brukte om seg selv. Imidlertid tror forfatteren at dette må være et begrep satt av andre, som bodde lenger vest. 4

Kirkelige handlinger ved St. Georgs kapell Fra ca. 1914 og utover foregikk en fornorskningspolitikk, som gjorde at skoltene måtte ta norske navn og de ble nektet å utøve sin gresk ortodokse religion frem til 1950-årene. Frem til 1914 kom presten fra Boris-Gleb alltid om sommeren for å utføre den hellige liturgi og andre nødvendige seremonier i kirken, som dåp, bryllup og begravelser. Dåp ble utført i elva like nedenfor kapellet, og den siste dåpen før 1990, ble utført i 1912, og i 1990 ble det igjen utført dåp ved kapellet. Etter 400 årsjubileet i 1965 har kapellet igjen blitt tatt i bruk, og hvert år siden jubileet har det i slutten av august blitt holdt en minnegudstjeneste ved kapellet. Den har til vanlig blitt forrettet av Metropoliten Johannes av Helsingfors, som også er Lapplands ortodokse biskop. Det er ofte stort oppbud av geistlige fra Finland i forbindelse med disse gudstjenester, og i 1975 deltok også Metropoliten Pavlos av Sverige og hele Skandinavia. Året 1993 ble denne tradisjonelle årlige gudstjenesten avlyst ved St. Georgs kapell. Avlysningen av gudstjenesten har ingen av de finske geistlige gitt noen forklaringer på! Den gresk-ortodokse kirken i Finland har med denne årlige Gudstjenesten vært med på å påminne de norske myndigheter om en minoritet og deres glemte kultur i Neiden. Denne årlige gudstjenesten er markedsført i flere land, og det ville være trist om denne årlige tradisjonen i august ble borte. Også i 1994 ble den tradisjonelle gudstjenesten avlyst. I 1992 konverterte noen av skoltene til sine forfedres tro og ble medlemmer av Hl. Nikolai menighet. Den 25. juli s.å. stiftet de "Kirkeforeningen ved St.Georg s kapell". Kirkeforeningen er en del av hl. Nikolai ortodokse menighet i Oslo, og den 15. mai 1993 avholdt menigheten sin første offisielle gudstjeneste ved St. Georg s kapell, der flere pilgrimmer fra modermenigheten i Oslo var tilstede og feiret begivenheten. Både i 1994 og 1995 har fader Johannes og fader Serafim vært på pilgrimsferd til Neiden i forbindelse med de årlige de kirkelige handlinger ved St. Georgs kapell. Samtidig har det også blitt arrangert en felles gudstjeneste i Boris Gleb, der de norske ortodokse også har vært tilstede. I 1995 ble gudstjenesten i Neiden avholdt den 5. august, mens guds-tjenesten som i år ble avholdt den 6. august i Boris Gleb var økumenisk. Kirkeforeningen ved St. Georgs kapell avholdt årsmøte den 5. august. Årsmøtet vedtok at den årlige gudstjenesten heretter holdes siste søndag i august. Dette for å ivareta den tradisjonen som de finske geistlige hadde vært med på å danne i de siste 30-årene fra 1965. Teorier, funn og minoritetsproblematikk De norske samene knytter sine teorier om samisk tilstedeværelse i området og som urbe-folkning, nettopp til funn som dokumenterer flere tusen års skoltebosetning på Kola og i Sør-Varanger. De mest kjente funn fra ut-gravninger foretatt i Sør- Varanger avdekker en skoltebosetting i området fra år 800 f.kr. (ca. 3000 år siden), mens man for ca. 2000 år siden første gang hørte om en folkegruppe som ble kalt for samer. Hvor kom samene fra og hvem var de? Når man vet at området allerede var bebodd av skoltene kan det være nærliggende å spørre seg om den nye gruppen, "samer", kan ha hatt sitt utspring av den gamle skoltekulturen? Eller kan man tenke seg at samene var en egen folkegruppe som ble presset nordover på grunn av koloniseringen av Norge, Sverige, Finland og Russland. I det århundre lange kulturmøtet som sannsynligvis har funnet sted har det oppstått flere felles kulturtrekk hos begge folkegruppene. Det lange kulturmøtet kan ha forårsaket fellestrekk i språket, idet forskerne mener at begge tilhører samme språkgruppe. Forfatteren mener at her kan det være et spennende forskningsområde for om mulig å bringe klarhet i om skoltene har den tilknytningen til samekulturen, som mange mener, eller om skoltene har like stor eller større tilknytning til de andre østlige befolkningsgruppene i Russland? 5

Slik forfatteren ser det bruker de norske samene de forannevnte funn som en egen dokumentasjon, og som del av et grunnlag til å påberope seg urbefolkningsstatus. Skoltenes sii daorganisasjon har ifølge Odner blitt brukt for å rekonstruere den samiske sii daordningen. I boka "FINNER OG TERFINNER" stiller Knut Odner et spørsmål om skoltenes organisasjonsform er den gamle samiske organisasjonsformen. Skoltekulturen har mange fellestrekk med den øvrige samiske kulturen, men det finnes også en rekke elementer som også er ganske forskjellige fra den øvrige samekulturen. Av eksempler som viser forskjeller kan nevnes f.eks. levesett, språk, klesdrakter, dans, begravelses- og brylluppsskikker m.v. Forfatteren ønsker å sette et lite spørsmålstegn ved den samisk politiske måten å tolke historien på som synes å ha som konsekvens at de norske samene prøver å underkjenne skoltenes egen kultur og historie, idet de blir ignorert som en egen folkegruppe! I påsken 1994 gikk et dokumentarprogramserie i NRK-TV under tittelen "Sibir - fremtidens land". Programmet hadde med innslag med ulike urbefolkningsgrupper i Sibir som drev eller hadde drevet med reinsdyr som hovednæring. Selv om hovednæringsveien var reindrift, ble ingen av gruppene ansett som samer. De kulturelle likhetene med blant annet folkedans og den særegne sleden skoltene brukte var svært slående. Utgravningene fra Neiden sier Tanner viser at knoklene der viste at skoltene tidligere var større og kraftigere enn samene i andre deler av nordkalotten! Tanners arbeidshypotese (Tanner, s. 290-291) er å stille spørsmål: "...är i större eller mindre omfattning Petsamoskolternas rasiale utgångsmateriel helt enkelt icke lappskt, utan karelskt; ä det möjligt, att den lappska raskärnan i folkblandingen eljes kunnat så starkt undertryckas i sin naturliga miljö, såsom fallet synes vara i Petsamo?" Kjente forskere som Astri Andresen og Einar Niemi og andre mener at skoltene eller skoltesamene er en egen minoritet. I boka sii'daen som forsvant skriver Astri Andresen i innledningen: "Skoltene utgjorde en særskilt del av det samiske folket; de hadde blant annet et eget språk, et eget geografisk område, og religionen var greskortodoks. De kaller seg selv nuortelazak (også omtalt som skolter eller skoltesamer)". I Aftenposten av 24.mai 1993 sier Einar Niemi, sitat: "Skoltesamene, eller østsamene, er på flere måter en unik minoritet....det som har skjedd med den østsamiske minoritet er egentlig trist....men det kreves tilrettelegging, og her er skoltesamene uenige". Det siste sitatet av Niemi er forfatteren ikke enig i. Allerede fra 50-tallet har de lokale myndigheter lagt stengsler i veien for skoltene, som var bosatt i "Skoltebyen". På 60- og 70-tallet ble de ofte truet av de samme myndig-heter om at eiendommene skulle fredes, noe som førte til stagnasjon i deres videre satsning og utvikling. Neidenskoltenes situasjon fram til 2. v-krig Diskrimineringen av skoltene har variert og blitt gitt ulike uttrykk opp gjennom tidene fra 1826 og til i dag. Skoltene var før 1826 en velstående og anerkjent folkegruppe. Etter at grensen i 1826 ble en realitet, mistet skoltene gradvis alle sine rettigheter og dermed sitt grunnlag for å opprettholde sin tradisjonelle levemåte. På 1800-tallet begynte nasjonalismen å få grobunn i Norge, noe som fikk særlig store følger for skoltene. Herbert Spencer lanserte "Sosialdarwinismen" etter modell av Darwin s utviklingsteori. Sosialdarwinismen var en betegnelse på en evolusjonistisk utviklingsteori, som mener at de "høyerestående" kulturer vil overleve på bekostning av de "laverestående" kulturer. Denne teorien ble et grunnleggende element for den politikk som ble ført i hele Norden og Europa forøvrig. Kulturene og folkegruppene ble rangert etter en skala. 6

Der kom den samiske befolkningen nederst, men lavest av alle på skalaen kom skoltene, muligens på grunn av deres russiske bakgrunn og russefrykt (samer og skolter hadde ingen fremtid). Eriksen & Niemi (1980) tar opp temaet om den russiske og finske fare i tiden 1870-1940. Neidenskoltene ble i perioder sett på med stor mistenksomhet, som en mulig russisk fare. På grunn av russefrykten ble grensen derfor stengt i 1852. Niemi & Eriksen hevder at fra midten av 1920-åra til 1930-åra ble det iverksatt en rekke sikkerhetspolitiske tiltak for å avskjerme mot Finland. Noe som også fikk stor betydning for Neidenskoltene, og førte til at de etterhvert mistet tilgang til sitt tradisjonelle vinterbeiteområde de brukte fram til mellomkrigstiden. Sosialdarwinisme og nasjonalisme gav norske myndigheter ideologisk legimitering for den minoritetspolitikk som ble ført. Staten eller det offentlige gjorde flere tiltak for å styrke den norske bosettingen i Sør-Varanger. Dette skulle være et vern mot den finske og russiske fare som kvenene og skoltene representerte i området. Fra midten av 1800-tallet og utover kom det etterhvert lover og regler som diskriminerte samer, kvener og skoltene. Særlig var skoltene utsatt, fordi få av dem kunne lese og skrive og samtidig var de en mulig russefare. Fra lov av 1902 går det frem at for å kunne kjøpe jord måtte man beherske både norsk skriftlig og muntlig (Niemi). Dette fikk store konsekvenser for skoltene, fordi skoltenes norskkunnskaper var begrenset. Fornorskingen i skoleverket med kongelig forordning fra 1851 om å lære samene norsk og religion. Fra 1800-tallet og til langt utpå 1900-tallet var skoleverket og den norske kirke en av de fremste til å diskriminere skoltene i Neiden. Et eksempel på dette er en innstruks fra 1880: 4 Selv om flertallet av barna ikke forstår norsk, må læreren dog alltid ha de ovenfor givne Bestemmelser for Øie, og således la være å bruke finsk/samisk såfremt det ikke blir ytterst nødvendig. I dette tidsrommet ser vi hvordan nasjonale og lokale økonomiske interesser med planer om utnyttelse av Pasvik- og Neidenelva i industriell sammenheng påvirket minoritets-politikken. På 1890-tallet ble skoltekulturen fortrengt fra Pasvik som et resultat av politikken. Etter grensesettingen ble Neiden-skoltene boende i Norge, men de mistet gradvis alle rettigheter til sine tradisjonelle næringer. Diskrimineringen av skoltene var allerede før krigen en stor belastning for mange Neidenskolter. De fleste yngre, særlig jentene, flyttet fra bygda og "Skoltebyen" straks de ble gamle nok for å få seg arbeid utenfor bygda. Til daglig ble skoltene mobbet og diskriminert av den kvenske og norske befolkningen som etterhvert hadde blitt i flertall. Skoltene hadde ikke noe forhold til jordbruk. Overgangen fra deres levesett til et jordbruk eller kombina-sjonsbruk med jordbruk og reindrift, og etter-hvert jordbruk og fiske eller veiarbeide ble en vanskelig prosess. Noen skolter ble etterhvert nødt til å lære seg nye yrker som snekkere eller tømmermenn for å kunne overleve. Eller de måtte lære seg flere kombinasjoner for å kunne brødfø sine familier. Myndighetenes rasering av "Skoltebyen" De statlige- og kommunale myndigheter har opp gjennom tidene vært med på en systematisk undertrykking av denne lille minoriteten i Sør- Varanger. Gjennom "Skoltebyen" har det blitt bygd riksvei, diverse telefon-, lavspent- og høgspentledningstracéer går på kryss og tvers. Alle de forannevnte utbygginger er foretatt av stat og kommune uten at skoltene har hatt noen muligheter for å hindre overgrepet de har blitt gjenstand for. Det har heller aldri vært snakk om noen form for erstatninger. Utbyggerne har foretatt arbeidene på egne premisser, og aldri tatt hensyn til det unike kulturlandskapet i "Skoltebyen". Myndighetene har med disse traceene og ved en kontinuerlig diskriminering vært med på å rasere et unikt historisk kultur-område og et kulturfolk i Neiden. Fra 50-eller 60-tallet har staten hatt planer om en ny riksveg gjennom Neiden. Denne veien ble bygd gjennom "Skoltebyen" midt på 80-tallet uten hensyn til Kulturminneloven av 1978. Skoltene som fortsatt bodde i "Skoltebyen" ble tvunget til å flytte på grunn av utbyggingen. 7

På grunn av veitracéen måtte eneboligen til en av de siste fastboende skoltefamilier rives. Familien ønsket å bygge seg ny bolig et annet i "Skoltebyen", men de lokale myndigheter gikk imot dette. Forvaltningsmyndighetene brukte Kulturminneloven av 1978 som grunnlag for sitt avslag. Familien ble tvunget til å flytte fra sin egen eiendom. Tvangsflyttingen var nok et nytt overgrep mot skoltene fra statens maktapparatet? Er lovverket et redskap for å gi myndighetene legitimitet til maktbruk? Stigmatisering og stridigheter i nyere tid På grunn av den stadige diskrimineringen flyttet de fleste skoltene etterhvert bort fra "Skoltebyen". Etter 2. verdenskrig var situasjonen for mange skolter fortsatt ganske uholdbart på grunn av den lokale og offentlige diskrimineringen. Denne forskjellsbehandlingen kom til syne ved at skoltene ofte ble blokkert av den kvenske befolkningen, dersom de ønsket f. eks. å utvide jordbruksarealet. Den kvenske befolkningen som hadde tatt over styringen av skoltenes fellesfiske, lagde jevnlig nye endringer i fiskereglene til elva, som alltid gikk i disfavør av skoltene. Før den kvenske koloniseringen hadde skoltene alle rettighetene til dette fisket, men etter grensesettingen mistet de denne retten. De har gradvis senere mistet alle rettigheter til Neidenelva. For fortsatt å kunne drive "Käppäläfiske i "Skoltefossen" bruker etterkommerne av den kvenske befolkningen skoltenes eldgamle hevd til dette spesielle laksefisket. Skoltebyen", St. Georg s kapell og "Käppäläfisket" symboliserer skoltebosetningen i Neiden. St. Georg s kapell ble som tidligere nevnt bygget år 1565, og det offentlige har vært med på å holde kapellet ved like. I de senere år har de lokale kulturmyndigheter også ønsket å innlemme kapellet som en del av Sør-Varanger Museum. Dette har skoltene vært imot, fordi myndighetene samtidig har prøvd å presse de fastboende skoltene fra "Skoltebyen". De fleste skolter er i dag Lutheranere og er under den norske statskirken, og har derfor ingen forhold til kapellet. De av Neidenskoltene som tidligere flyttet ut fra "Skoltebyen" viser fortsatt et stigmatisert forhold til sin egen kultur. De fleste avviser alle diskusjoner om egen identitet og kulturbakgrunn. Kirkestriden og nøkkelstriden på 60-tallet er eksempler på dette. Hans Kr. Eriksen har i boka På myke skinnsko gjennom historien gitt en skildring av nøkkelstriden som vitner om myndighetens dårlige innsikt og forståelse av hva kultur egentlig dreier seg om. De lokale myndigheter la vekt på de museale og døde gjenstander, mens de levende menneskene som er den vesentligste delen i kulturen ble helt neglisjert. De lokale myndigheters kulturforvaltning følges fortsatt etter de samme foreldede prinsipper. Utviklingstrekk og nåværende situasjon I kraft av statlige lover og regler blir skoltene fortsatt diskriminert og undertrykt av de lokale og statlige myndigheter. Området som idag er et symbol for skoltenes historie og kultur i Norge, er nettopp "Skoltebyen", St.Georg's kapell og kastenotfisket i Skoltefossen. Pr dags dato har skoltene blitt fordrevet fra sine områder i Norge. Pasvikskoltene ble presset ut av Norge like etter århundreskiftet. Myndighetene har i alle år etter 1826 diskriminert skoltene og deres kultur, men særlig fra 70-tallet og senere har de forsøkt å fordrive Neidenskoltene fra "Skoltebyen". Forskjellsbehandlingen eller diskrimineringen av skoltene vises fortsatt i dag ved at skoltene hindres av myndighetene i å etablere seg i Skoltebyen, mens den kvenske del av befolkningen i Neiden, som staten tidligere har overført alle skoltenes rettigheter, har fått tilført statlige midler og ansatt prosjektleder for å utvikle og utnytte skoltekulturen. Ved statlige midler har den kvenske del av befolkningen dannet Neiden næringstjeneste (NNT), og engasjert en prosjektleder, som nettopp prøver å utnytte skoltekulturen. 8

Kultur er i dag blitt en salgsvare, og skoltekulturen i Sør-Varanger er unik og viser seg å kunne bli en god salgsvare i den nye turistnæringen, der skoltene igjen er blitt en tapende part. Skoltene har i alle år etter 1826 fått merke at de har blitt tilsidesatt og umyndiggjort, selv om det gjelder retten til å bruke egen kultur. Et godt eksempel på det er at for 7 år siden lanserte skoltene en prosjektidé om et senter i "Skoltebyen". Senteret var tenkt å bli et symbol som ville kunne gi en ny dimensjon til skoltenes identitetsfølelse. Endel av senteret var også planlagt viet for kirkelige handlinger, slik at gudstjenester også ble mulig vinterstid og under ekstreme værforhold forøvrig. Det viste seg etter vært at både de lokale myndigheter og de Neiden Næringstjeneste gikk imot prosjektet, og deres begrunnelse var en fremtidig fredning av "Skoltebyen". De samme aktørene lanserte senere skoltenes idée om et senter som sin egen, men foreningen "Skoltene i Norge" sendte et protestskriv som stanset de kommunale planene denne gang. Sør-Varanger kommune har nye prosjektplaner på gang for å utnytte skoltekulturen. Skoltenes eget planlagte senter 2 I den senere tid har kommunen også fått støtte fra Samisk Kulturminneråd, som har utarbeidet planer om fredning av "Skoltebyen". I første omgang er det gitt et varsel om midlertidig fredning av området. Denne fredningen setter en stopper for skoltenes egne muligheter i "Skoltebyen", mens myndighetene og den øvrige befolkningen i Neiden kan fortsette å utvikle sine prosjekter der satsing og 2 Tidligere planlagt i "Skoltebyen", ikke kultur- og museumsbygget. utnytting av skoltekulturen står i sentrum. Dersom fredningen av "Skoltebyen" blir en realitet, blir dette fra forfatterens synspunkt å betrakte som et meget alvorlig og grovt overgrep fra de norske forvaltningsmyndigheters side. Dette fordi skoltenes denne gang kan bli umyndiggjort, og all fremtidig utvikling av skoltekulturen opphører på skoltenes premisser, mens andre blir overført rettighetene for å utnytte skoltekulturen stikk i strid med ILO-konvensjonens prinsipper. Skal myndighetene med de norske samenes hjelp lykkes i å utradere skoltene som en minoritet, imot ILO-konvensjonens prinsipper! Dersom skoltene var samer, hvorfor har så mange forfattere tidligere i århundrer beskrevet dem som en særegen folkegruppe? I fredningsforslaget sier Samisk Kulturminneråd at skoltenes kultur er unik, men likevel skal menneskene av denne unike kulturen fordrives fra sitt område! Denne behandlingen av den unike minoriteten er fullstendig urasjonell og strider helt imot dagens forvaltningsregler og det som er en vanlig norsk rettspraksis verdig. Ifølge forfatterens forståelse av dagens kulturpolitikk er menneskene det vesentligste elementet i en levende kultur, noe forvaltningsmyndighetene i dette tilfellet ikke tar hensyn til. For med sitt fredningsforslag av "Skoltebyen" viser Samisk Kulturminneråd at de verken forstår eller kjenner til hva "Skoltebyen" betyr for skoltenes identitet. Det som i dag mest symboliserer skoltene i Norge, er nettopp "Skoltebyen" og St. Georgs kapell. Samene i Norge ved Sametinget forlanger styringsretten til land og vann i sine områder, men i Neiden er de samme samene iferd med på å frata Neidenskoltene deres siste rest av land. De norske samene ved Samisk Kulturminneråd viser her ingen sympati for skoltene, men støtter de norske myndigheter i jage skoltene fra deres siste landområde. Skoltene i Norge som er en meget liten gruppe (ca. i alt 75 personer) har aldri, på grunn av stigmatisering og dårlig økonomi, fått noen mulighet til å få gitt ut sin versjon av historien. Skoltenes historie i Norge og nordkalotten har i de senere år blitt skjult og fordreid av de norske samene, slik at skoltene har blitt en ukjent og glemt minoritet for nordmenn flest! 9

For at skoltekulturen skal revitaliseres og overleve i Neiden, må skoltene få få lov til å dyrke og utvikle sin religion og kultur på egne premisser iflg. ILO-konvensjon nr 169. Skoltene har ifølge Einar Niemi blitt drevet etter 1826 fra skanse til skanse, og i dette tilfellet holder skoltene å bli drevet ut av Skoltebyen, som symboliserer skoltekulturen i Norge. Rettighetene til egen kultur tilhører fortsatt Neidenskoltene, og er den aller siste skanse som de lokale myndighetene prøver å ta fra skoltene. ETTERORD SLUTT Avhandlingen ble skrevet i begynnelsen av 1995 for å belyse skoltene situasjon for den Norske Regjering, de statlige forvalningsmyndigheter og andre offentlige institusjoner og personer. Avhandlingen ble sendt ut til forannevnte organer og institusjoner samt til Sametinget. Den er også sendt til ulike aviser, som til nå har ignorert den i større eller mindre grad. Undertegnede tror at avhandlingen har hatt en viss innflytelse i så måte! For utviklingen i forbindelse med fredningen av "Skoltebyen" har tatt en mer positiv retning enn det undertegnede fryktet. I forbindelse med fredningsprosessen er det nå slått fast at fredningsarbeidet med "Skoltebyen" skal gå hand i hand med utvikling og revitalisering av skoltekulturen. Samtidig med fredningsarbeidet er det også igangsatt et prosjekt som skal føre til et skolte kultur- og museumsanlegg i Neiden. Sametinget og Samisk Kulturminneråd som administrerer fredningsarbeidet har erklært seg enig i prinsippet om at skoltene som en egen unik minoritet skal administrere og styre selv det fremtidige kultur- og museumsanlegg i Neiden. I den sammenheng er det i dag fremmet forslag fra Samisk Kulturminneråd til Tromsø Museum om utvikling av skolte museumskompetanse. Ulike organer arbeider iherdig med saken, og det ser ut som om dette vil kunne gå i orden i nærmeste fremtid. Undertegnede er derfor meget glad for at flere av Neidenskoltenes etterkommere har meldt seg som medlemmer i foreningen "Skoltene i Norge", og håper at flere vil melde seg inn. Fredningsarbeidet og det planlagte kultur- og museumsanlegg i Neiden kommer til å skape stor internasjonal oppmerksomhet. Dette fordi det aldri tidligere har vært ført en fredningsprosess der både kulturlandskap og en revitalisering av en kultur har vært et felles mål for fredningsmyndighetene. Som avslutningsvis vil undertegnede antyde at når kultur- og museumsanlegget i Neiden engang blir ferdig, vil det bli avholdt en meget spesiell og høytidlig offisiell åpning av anlegget. I den anledning vil mange av skoltenes etterkommere som støtter opp om kulturarbeidet bli invitert som gjester ved denne historiske begivenheten. Talvik, 01. juni 1996 Cand. mag. Micit Ivanowitz Ny kommenter: Undertegnede var naiv den gang, for det har vist seg i ettertid at de samiske aktørene brukte skoltene i sin iver etter å nå sine egne mål om å trekke de tidligere skoltesii daene under nordsamisk forvaltning. Skoltene skulle tilslutt assimileres i den vanlige samekulturen. Dette viser også utviklingen ved det som skulle blitt et skolte kultursenter- og museumsanlegg i Neiden. Dette anlegget er omdefinert og heter i dag samenes tusenårssted, noe som er fullstendig feil. Neidenområdet tilhørte før grensesettingen det store kulturfellesskapet på Kola, og befolkningen var kolasamer også kalt for skolter/ skoltesamer. Les min nyere rapport Skoltene en glemt kultur i Barentsregionen, der jeg gir en utførlig beskrivelse av de historiske forhold og opphavet til skoltebegrepet. Neiden, 27.01.2005 Mikit Ivanowitz 10