Nr. 1-2016 - 145. årgang

Nr. 1-2016 - 145. årgang

Innhold Magasin for kristen tro, tanke og liv 5 Vi er på vei, vi er på Guds vei Redaktør: Karl Anders Ellingsen Ekspedisjon og abonnement: Olav Helgesen 6 Liberia - etter ebolakrisen Postadresse: P.B. 2744 St. Hanshaugen, 0131 Oslo Besøksadresse: Akersbakken 37 Direktenummer: Ellingsen: 23 33 27 27 Helgesen: 23 33 27 07 8 Det blir skole for barna E-post: Redaksjonen: brobyggeren@metodistkirken.no Ellingsen: karla.ellingsen@metodistkirken.no Helgesen: olav.helgesen@metodistkirken.no Abonnementspriser 2016: 12 måneder 420,- 6 måneder 222,- Studentabon. 12 mnd. 180,- Bankgiro: 8220.02.83739 Brobyggeren utgis syv ganger i året. Bladet betales forskuddsvis. Abonnement kan bestilles på internett, i menighetene eller i ekspedisjonen. Abonnementet gjelder til skriftlig oppsigelse skjer. Grafisk form: Karl Anders Ellingsen Trykk: Nr 1 Arktrykk as - 1850 Mysen Utgiver: Metodistkirken i Norge Se også nettsiden: www.metodistkirken.no 16 18 27 Be for misjonen! Sommerfesten 2016 Nyttårsleir Moss May Harriet Vestlund Misjon som utfordrer Jeg har ved enkelte anledninger hørt noen si at det vi trenger i Norge i dag, er mer evangelisering og mindre ytre misjon. Som metodist tror jeg det er en kortslutning. Misjon er ingen motpol til evangelisering her hjemme. Som metodister tror vi at det også her er snakk om Ja takk, begge deler. Godt misjonsarbeid forener, styrker og utfordrer troslivet i menigheten. Vi arbeider oss sammen gjennom dugnader, misjonsmesser, misjonsmøter og alle de andre kreative utslag som misjonsarbeidet lokker frem i menighetene våre. Partnership in Development, som gjennom de siste årene har vært misjonens nye måte å linke menigheter i Norge og i samarbeidslandene sammen, har forsterket to-veiskommunikasjonen. I dag har nesten alle menighetene sin egen landsby og menighet som de samarbeider med. Gjennom prosjektene blir vi kjent med hverandre og deler gleden av å se forbedringer bli til virkelighet. Vi følger hverandre gjennom år. Vi kjenner hverandre ved navn og deler bilder. Det gjør noe med oss. Prosjektene blir mye mer enn prosjekter. Vi blir venner på tross av avstanden. En bærebjelke i dette er forbønnen. Gjennom å be for hverandre skjer det en forandring i hjertene våre. Vi blir brødre og søstre i troen. Mennesker med liv, følelser og håp om en bedre fremtid og et evig liv. Noen menigheter får mulighet til å møte hverandre gjennom det at representanter reiser på besøk. Det utdyper vennskapet og tenner engasjement for misjonens sak i nye hjerter. Vi skal ikke undervurdere den utfordringen som våre venner kan gi oss i våre trosliv. I en materiell trygg hverdag i et rikt land er det lett å glemme å stole på Gud. Gjennom kunnskap, utdannelse, arbeid og et av verdens beste velferdssamfunn, blir det lettere å stole på oss selv og det sosiale sikkerhetsnettet. Gud kan bli glemt frem til vi møter utfordringer som vi ikke makter å kontrollere på egen hånd. I samarbeidslandene våre er troen en viktig del av hverdagen. Den bærer og holder håpet oppe. La oss håpe at de blir så trygge på oss at de våger å utfordre oss åndelig. Vi trenger noen som stiller oss spørsmål og utfordrer oss til å legge mer av hverdagen i Guds hender. Det er mange som har spådd at det bare er et spørsmål om tid før våre tradisjonelle roller er reversert, at det er de som er misjonærene og vi som lever på misjonsmarken. Det som er sikkert er at uansett hvor materielt rike vi er, så har vi mye å lære av våre søsken i samarbeidslandene. Ha en velsignet misjonsdag! Foto: Audun Westad Dersom ikke annet er angitt, er bildene fra Brobyggerens arkiv. ISSN 1501-4983 Innlegg til Brobyggeren må være redaksjonen i hende innen mandag 29. februar. Forsidebilde: Elever ved Matombo i Zimbabwe kikker ut av skolevinduet. Dette er en av skolene som er med i Chabadza. Denne skolen har fått støtte av menigheten vår på Øståsen. Foto: Anne Ng Forster der metodister møtes på nettet www.metodistkirken.no www.facebook.com/metodistkirken

Misjon gir et dobbelt håp En andakt om misjonen av pastor Roar G. Fotland. Sammen for et bedre liv - Vi er på vei, vi er på Guds vei Tekst Aart Huurnink lære mer om hva det betyr å delta i Guds misjon, som har som hensikt å gi liv og overflod (Joh 10,10). Misjon handler om at Guds folk deltar i Guds arbeid i verden, enten det er i eget land eller i andre land. En annen måte å si det på er at misjon handler om å utbre Guds rike. Å delta i Guds arbeid eller utbe Guds rike kan gjøres på mange måter, men målet for misjonen er likevel klart, å gi mennesker fremtid og håp. Som profeten Jeremia (29,11) uttrykker det: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Det er gode ord for oss i vår situasjon og det er gode ord for mennesker som lever under mer usikre og enkle kår enn det vi gjør. Å være med å gi mennesker håp for fremtiden er helt i tråd med Guds vilje for oss, og inneholder et dobbelt håp. På den ene siden skal vi være med å gi mennesker håp for dagen i dag og dagen i morgen. Vi søker så godt vi kan å lære av Jesus og bry oss om hele mennesket, til ånd sjel og legeme. Derfor er vi som Jesus engasjert i å bedre andre menneskers helse, enten det er gjennom klinikker eller rent vann. Derfor er vi som Jesus engasjert i å gi mennesker brød og vann og utdanning og medmenneskelig varme. Jeg tenker på de gamle og nye engasjementene vi har tatt opp for fadderbarn. Vi har selv tre barn, og i mange år har det vært en regel at vi derfor har tre fadderbarn knyttet til vårt internasjonale misjonsarbeid. Hvor fint er det ikke å få høre at en jente vi har støttet i mange år nå klarer seg selv for hun fått støtte helt til hun ble ferdig med sykepleien, eller gutten som ble økonom. Barn er hjemløse og foreldreløse i Liberia og Sierra Leone etter ebola-epidemien. Metodistkirken i de landene har et aktivt engasjement før å møte mennesker som trenger en håndsrekning for å komme videre i livet, og vi får det privilegium å være med. Vi er i misjon, vi er Guds folk som deltar i Guds arbeid i verden, vi gir barn og unge fremtid og håp og vi støtter besteforeldre eller andre som gjør så godt de kan, slik at de også øyner et håp for den generasjon som vokser opp. Kvinner i Zimbabwe får håp for fremtiden gjennom vannprosjekt. Foto: Øyvind Aske Men i en kristen sammenheng er ordene om fremtid og håp også noe mer enn det vi forbinder med livet på jorden. Peter skriver i sitt første brev (1,3) en lovprisning til Gud som understreker nettopp dette, at vi i Jesus Kristus er født på ny og har fått del i et levende håp. Og alt skyldes Jesus oppstandelse fra de døde. Han skriver: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født opp på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde». Vi beveger oss her inn på noe av det som kjennetegner den kristne tro, håpet om og troen på de dødes oppstandelse, på livet etter døden. Mange er usikre på dette i dag, siden det ikke kan vitenskapelig bevises. Av samme grunn er også mange tilbakeholden med å la det blir en del av vårt kristne vitnesbyrd. Jeg synes vi med frimodighet skal holde fast ved håpet om en fremtid i Guds nærhet, for det er mange ting i tilværelsen som ikke kan forklares men som tilhører den mystiske siden. Det som vi aner, det som tilhører den guddommelige sfære og som blir gitt oss som en trosgave ved Ånden. Dette som er kristendommens «mer enn». Her er Paulus og Peter helt samstemte. Når det gjelder fremtiden og håpet er de skjønt enige, for Paulus sier at «hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker» (1. Kor.1,19). Og nettopp her er vi ved kjernen av den andre siden av håpet, det evige livet. Paulus sier ikke at vi skal bare knytte vår til Kristus for livet på den andre siden av døden. Jeg leser ham slik at vi kan med stor frimodighet knytte vårt håp til Kristus for dette livet og det er derfor vi arbeider for at mennesker skal få håp nå. Men, om vi ikke også har noen som er «mer enn» dette, har vi ikke så mye å fare med. Gjennom våre samarbeidspartnere får vi være med på stort arbeid, å formidle Guds rike, Guds fremtid og Guds håp. Det er dette vi tror på og det er dette vi driver misjon for, at mennesker ved Jesus Kristus skal få fremtid og håp, her i tiden, men også utover dette, for i Kristus har vi fått det evige liv som gave. Roar G. Fotland Dette sa biskop Yambasu da han fortalte om den innsatsen Metodistkirken i Sierra Leone sammen med andre kirker og trossamfunn har gjort for å spre informasjon om hvordan smitte med Ebola sykdommen kan forebygges. Vi er imponert over den innsatsen som er gjort av Metodistkirken i Liberia og Sierra Leone og vi er veldig glad og takknemlig for at Ebola epidemien er stoppet. Metodistkirken i Sierra Leone, Liberia og Zimbabwe er en viktig del av samfunnet. Bl.a. gjennom våre samarbeidsprosjekter (Partnership in Development) har Metodistkirken fått tillit hos store befolkningsgrupper og vi har bidratt til at gode prosjekter ønsket av lokalbefolkningen er satt i gang og er blitt gjennomført på en god måte. Dette ble også bekreftet i evalueringen i Zimbabwe som ble gjennomført i oktober -2015. Jeg vil si det sånn: Partnership in Development programmet er en del av Guds misjon i dag, fordi det bidrar til å gi et bedre liv i mange landsbyer i Liberia, Sierra Leone og Zimbabwe og det bidrar til en økt bevissthet om hva misjon kan være i en verden som har endret seg. Samtidig er denne form for samarbeid ikke selvsagt. For det første fordi her er mange personer og instanser involvert: Lokalsamfunnet med sine oppfatninger, tradisjoner og forskjellige kirker og trossamfunn med sin særegen historie. Menighetene i Metodistkirken er både en del av lokalsamfunnet og som medlemmer i Metodistkirken har vi vår egen organisasjon med en felles tro, og felles kirkeordning, men med mange forskjellige uttrykksformer og tilpasninger til den lokale konteksten, både i vårt land og i våre samarbeidsland. Det gjøres et stort og viktig arbeid i mange menigheter. Samarbeidet mellom vår kirke og våre søsterkirker skjer alltid via biskopen. Vi jobber sammen, på en måte som kan sammenlignes som et samarbeid mellom kommuner, og vi vet fra vårt land at det er mange meninger om det. Samarbeidet er også et samarbeid mellom Metodistkirkens Misjonsselskap Aart Huurnink er leder av styret i Metodistkirkens Misjonsselskap. og de lokale kirkekontorer (med ansvar for Codevpro, Chabadza, og CELAD) i de forskjellige land. Kompetanseutvikling Som misjonsråd er det vår oppgave å gi råd, å styre og evaluere det arbeidet som Metodistkirken i Norge gjennom Misjonsselskapet gjør. Både de ansatte og styremedlemmene trenger fortløpende kompetanseøkning for å kunne være gode og pålitelige samarbeidspartnere. Dette gjelder også våre samarbeidspartnere. Gode relasjoner er en forutsetning for å få til et godt samarbeid. Derfor er det viktig med møteplasser hvor vi er lydhøre, utfordre hverandre og utvikler et felles plattform med god kompetanse. Noen av nøkkelordene er bærekraft (sustainability), god styringbade i forhold til menneskelige og finansielle ressurser (accountability), åpenhet og gode rutiner for å unngå korrupsjon (transparency) og å dele vår tro. Gjensidig respekt, ærlighet og ydmykhet står sentralt. I september var det et kompetanseseminar i Norge, og neste seminaret planlegges i år i Sierra Leone. For misjonsrådets medlemmer vil det være en mulighet å øke styrets kompetanse og styrke våre relasjoner. Vi får da også en mulighet til å bli inspirert og for å Blir ressursene brukt på riktig måte? Svaret er ja. Gjennom revidert regnskap og gjennom evalueringer, både interne og eksterne vet vi at pengene blir brukt på riktig måte. Samtidig må vi regelmessig gå gjennom våre rutiner, og det er alltid rom for forbedring. Vi har sett at PID prosjektene har en svært god struktur og vi ønsker i framtiden å bruke tilsvarende retningslinjer i størst mulig grad i våre andre prosjekter. For å kunne gjøre det, kreves det at vi er godt nok kjent med alle faser i et prosjekt og kan stille gode spørsmål og få gode svar. Også dette medfører at vi må øke vår egen kompetanse i nært samarbeid med våre partnere. På den måten kan vi være en støttespiller og et styre for misjonsselskapet og våre partnere. Relasjoner basert på tillit er et godt utgangspunkt, men for å få gjennomført en aktivitet hvor penger og tjenester er involvert trenges det tydelige retningslinjer for å støtte og beskytte alle involverte. Ikke reduser bistandsbudsjettet Høsten 2015 har det vært en politisk debatt om bistand. For oss var dette en svært viktig debatt. Jeg vil nevne noen av våre argumenter: For det første er vårt samarbeid basert på langsiktighet og forutsigbarhet. Gjennom støtten vi får fra bistandsbudsjettet (via Digni) til Partnership in Development programmet er det mulig å legge til rette for et bedre liv i mye større omfang enn uten denne støtten. Vi er derfor svært glad for at Digni (vår samarbeidsorganisasjon), KRF og Venstre har stått på for å unngå en reduksjon i bistandsbudsjettet (for året 2016). For det andre: det å være samarbeidspartnere betyr også at vi ikke må løse våre egne problemer med å ta penger fra samarbeidet med våre partnere. For det tredje har dette å gjøre med kjernen i vårt samarbeid: hva betyr det å være en del av Guds misjon i verden. Som misjonsråd har vi spurt biskopene om det og de svarer entydig: fortsett med det arbeidet vi gjør i felleskap: vi er på riktig vei, vi er på Guds vei. BB 4 Brobyggeren Brobyggeren 5

Liberia etter Ebolakrisen - Ebolakrisen har gjort et uutslettelig inntrykk på oss, som vi alltid vil bære med oss. Emma B. Okai Vest Afrika opplevde i 2013-2015 historiens største utbrudd av ebola. Smitten spredde seg raskt fra Guinea til Liberia og Sierra Leone; to av våre samarbeidsland. Til sammen døde 11.300 mennesker av ebola i Vest Afrika i denne perioden, mens så mange som 28.600 trolig var smittet. Bare i Liberia døde 4800 mennesker som følge av viruset. Tekst og foto: Anne Ng Forster Selv om Liberia ble erklært ebolafritt den 2. september 2015, har det i ettertid dukket opp noen nye tilfeller som raskt har blitt tatt tak i. Landene i Vest Afrika er blitt gode på Ebola-beredskap. Kirkene har startet nye opplysningskampanjer for å hindre at ebola kommer tilbake. Behovet for åpenhet om død, sykdom og god hygiene er viktig budskap. I løpet av perioden hvor sykdommen herjet i landet, vet vi at våre partnere likevel utførte arbeidet sitt med prosjekter i landsbyene på en imponerende måte. I tillegg jobbet de hardt med å informere om- og forbygge ebola. Da partnerne våre besøkte Norge i september i 2015, for å delta på vårt årlige kompetanse seminar, kunne Emma B. Okai fortelle om den forferdelige tiden. De reiste rundt i hele landet; til avsidesliggende landsbyer hvor ingen andre reiste, for å informere, dele ut hygienebøtter med såpe og klor, og ikke minst mat! Emma fortalte om mange tragiske skjebner; folk som nektet å ta innover seg at ebola faktisk var en dødelig sykdom som herjet, og derfor ble smittet, og om hele familier som ble smittet fordi man rett og slett ikke kunne la være å holde babyen sin som hadde feber og kastet opp Disse reisene i ebolarammede områder var selvfølgelig en stor risiko for våre partnere, men det var aldri snakk om å ikke være en del av dette arbeidet. Våre støttespillere her hjemme var også engasjert i ebola-arbeidet. Gjennom forbønn og økonomiske gaver deltok misjonsvenner over hele landet. Og vi vet at dette ble satt stor pris på i Metodistkirken i Liberia; de visste at de ikke var alene i kampen mot ebola. Ebolakrisen i Liberia var så alvorlig at de fleste institusjoner i landet måtte stenge, og de ansatte måtte permitteres. Mange gikk uten lønn i flere måneder. Dette gikk også hardt utover de eldre og uføre i samfunnet. Ved hjelp av noe av støtten fra Norge lanserte våre partnere ved CODEVPRO-kontoret et nytt konsept, som de kalte «Have a meal», et tilbud om et måltid mat til folk som var berørt av ebolaen. Det ble delt ut ris, olje, salt og andre matvarer, og brukte klær, til de som trengte det mest. Disse utdelingene forgikk på aldershjem og i grupper der eldre møttes, og ga nytt håp til mennesker i en ellers håpløs situasjon. Folket i Liberia sliter fremdeles med de mange ettervirkningene etter ebolaepidemien. Stor arbeidsløshet, mangel på rent vann og matmangel er de store umiddelbare utfordringene som folk i Vest-Afrika står overfor. Mange barn er blitt foreldreløse, og skoleelever har mistet minst ett års skolegang. Trusselen om nye utbrudd henger over dem. Det er viktig at vi fremdeles husker på Vest Afrika: Mye arbeid gjenstår! Emma B. Okai oppsummerte det slik: «Ebolakrisen har gjort et uutslettelig inntrykk på oss, som vi alltid vil bære med oss. Gjenoppbyggingen av landet vårt etter dette marerittet, fortsetter. Dette gjelder den økonomiske sektoren, helsevesenet og utdanningssektoren, for å nevne noe. Dette er et stort stykke arbeid, som vi trenger hjelp til! Men, som under den verste ebolaperioden, vet vi at vi ikke står alene i dette. Da kom deres støtte og bønner da vi trengte det som mest. Vi vet at vi også kan regne med deres støtte nå, når våre land skal reise seg igjen etter denne grusomme tiden, og det er vi utrolig takknemlig for!» BB Et av teamene våre i en landsby langt fra veiene. Her underviser Sam Grimes i hva ebola er og hvordan en kan beskytte seg selv og familien sin. Teamene må ta i bruk transportmidler som kanoer laget av trestokker for å nå de mest avsidesliggende landsbyene. 6 Brobyggeren Brobyggeren 7

Det blir skole for barna i Monghere i Sierra Leone Landsbyen Monghere i Sierra Leone er begeistret for de nye latrinene. Nå ivrer de etter å starte byggingen av den nye skolen. Tekst og foto: Anne Ng Forster har sett at de kan. De kan gjøre noe for å bedre sin egen situasjon! Mens morgendisen fremdeles ligger søvnig over humpete grusveier, og solen prøver å bryte gjennom med de første varme strålene, prøver bilen vår å komme seg innover i landskapet ved å unngå de dypeste vanndammene og de største hullene i veien. Stemningen i bilen er langt fra søvnig! Afrikansk popmusikk på stereoen, masse latter og høylytt samtale. Vi startet før morgengry og har allerede vært våkne noen timer, og gleder oss til en lang dag med besøk i flere landsbyer for å se på CELADs prosjekter. Community Empowerment for Livelihood and Development, CELAD, er Metodistkirkens Misjonsselskap sitt Partnership in Development-program i Sierra Leone. Et landsbyutviklings-program som bygger skoler, vannpumper og klinikker, for å nevne noe. Nye latriner Vi er på vei til Monghere, en liten landsby som ligger tre timer unna Bo, en av de store byene. Egentlig ligger ikke landsbyen så veldig langt unna, men de elendig veiene gjør at kjøreturen tar tid! I Monghere venter de på oss for å vise fram de nye latrinene de har bygget på flere steder i landsbyen. Den ene ligger ved møteplassen sentralt i landsbyen, den andre ligger ved moskeen og den tredje ligger ved Metodistkirken. Alt godt planlagt av landsbyen selv. For det er de som har bestemt at de trenger latriner, og det er de som har bygget dem. Ja, de har fått midler fra Metodistkirkens Misjonsselskap og Norad, og ja, de har fått støtte og opplæring av staben på CELAD-kontoret, men dette er landsbyens prosjekt; det er de som har stått for mesteparten av jobben. De har laget murstein, hentet sand og vann og brukt arbeidskraft. - På bekostning av andre gjøremål i dette jordbruksområdet; så eierfølelsen til prosjektet er stor! Og de Og de har sett at de kan. De kan gjøre noe for å bedre sin egen situasjon! Vi sitter i skyggen, under et blikktak og snakker. Solen midt på dagen er varm og stikkende. Noen begynner å kikke utålmodig bortover mot elven, mister litt konsentrasjonen rundt samtalen. Imamen, som også er leder for prosjektkomiteen i Monghere, forklarer at de venter på at barna skal komme hjem fra skolen. En av skolene er et stykke unna og barna må krysse elva over en utrygg bro. Vi sitter med hjertet i halsen helt til alle barna er vel hjemme. Den andre skolen ligger ved kirken. En liten skole bygget av leire og stokker. Her er det to klassetrinn i hvert klasserom. De eldste får undervisning inne i kirken. Behovet for skole er stort. Stort behov for skole -Og det er det de vil bygge nå; en skole i nærheten, så barna kan gå på skole i eget nærmiljø. De har sett at de kan jobbe sammen om et felles mål, jobbe sammen for en bedre framtid for barna, ved å gi dem tilgang på skole og utdanning. Men det trengs penger for å bygge skole, og CELAD sitt budsjett er begrenset. Biskop Yambasu har allerede spurt om vi kan hjelpe til med dette, og pengene fra Centralkirkens misjonsmesse, med barn, unge og utdanning som formål, er kjærkomne midler! Det blir ny skole i Monghere! Pengene fra misjonsmessa i år og neste år, og kanskje året deretter vil gå til å finansiere skolen i Monghere. En skole som bygges av landsbybefolkningen, for barna i landsbyen, med støtte fra Misjonsmessa i Centralkirken! Stemningen er fremdeles god i bilen da vi i ettermiddagssolen kjører videre gjennom det grønne og frodige området. Vi gleder oss over en landsby som vet at barna er framtiden, og at utdanning er den viktigste gaven man kan gi barna sine! BB Landsbyens skole er overfylt og mange må krysse en usikker bro for å gå på en skole et stykke unna. Nå drømmes og planlegges det for en ny og større skole. Det er allmøte i landsbyen med CELAD sine folk. Behov og planer legges frem og diskuteres. Den gamle skolen. Den nye vil bli bygget rett bak den. 8 Brobyggeren Brobyggeren 9

Kinderegg i Zimbabwe Chabadza forandrer livet på landsbygda i Zimbabwe. Tekst og foto: Øyvind Aske I oktober måned var vi på evaluering i Zimbabwe. Vi besøkte Mehende i Chirumanzu-området. Det er et tørt og støvete sted med spredte landsbyer og enda mer spredt vegetasjon. Landskapet er dekket av lave busker, kratt og gras med enkelte høyere trær. Jorda var sprukken i tørketiden og kyra og geitene måtte lete etter noe grønt å spise. I dette lokalsamfunnet har virkelig Chabadza satt spor etter seg. Det hele begynte med vannpumper. 3 vannhull ble boret. I Zimbabwe kan man ikke grave etter vann, det blir for dypt. Grunnvannsspeilet ligger ofte på 70-80 meter. Vannpumper ble anlagt og dermed var grunnlaget lagt. Der hvor det er vann er det straks muligheter. Vann representerer vinduet inn i en ny framtid. Vannet er som et kinderegg: først ser man bare egget, men gaven inni blir man først klar over når man åpner sjokoladeegget. Hvordan kan vann være et kinderegg? Vannpumpa representerer rent vann. Elvevannet er aldri rent, det er forurenset og gir vannbårne sykdommer som kolera, hepatitt og diare. Derfor er vannpumpa inngjerdet med et solid gjerde med piggtråd for å holde krøtter unna. Rent drikkevann er en gave. Når vannet blir pumpet opp er det noe som går til spille. Det blir fanget opp av en renne som leder vannet utenfor piggtrådgjerdet og havner i en tro. Dit kan kyra komme for å drikke. Og de kommer! Det er langt mellom vannhullene og vannpumpa blir en oase i ødemarka for dem. Vann til husdyra er en gave. Når kyra først er ved vannpumpa, drikker og gresser litt, legger de igjen sine etterlaten- skaper. Kugjødsel er perfekt næring for en ung grønnsakplante. Kugjødsel er en gave for enhver bonde. Like ved pumpa, bak badehuset, ligger grønnsakhagen med tomater, purre og gulrøtter. Plantene står flott på rekke, intenst grønne og frodige mot den hardtrampede jorda rundt. Rikelig med vann og gjødsel gjør det mulig å få høy kvalitet på jordbruksproduktene. Salg av grønnsaker gir et verdifullt bidrag til familieøkonomien. Grønnsaker er også et biprodukt av vannpumpa. Tilbake til badehuset. Dette har 2 funksjoner. For det første er det greit med et eget sted å vaske seg i nærheten av vannpumpa. Fordi det er tilgang på nok vann er det her man bader. For det andre har badehuset med sikkerhet å gjøre. Det er et trist faktum i alle våre Afrikanske samarbeidsland at kvinnene blir utsatt for seksuelle overgrep og voldtekt i forbindelse med henting av vann, klesvask og bading. Elva og bekken ligger ofte langt unna folk. Det er på disse øde stiene og stedene at overgrepene skjer. Badehuset ligger ved siden av vannpumpa og er forsynt med dørlås slik at det er helt trygt å vaske seg. Eget badehus er en gave. Er det enda flere gaver inni dette kinderegget? Ja vi tar med ett til: Vaskekummene for klær. De ligger vis a vis badehuset. Med nok vann kan det også vaskes klær. Dette punktet henger sammen med det forrige. Nå trenger ikke kvinnene være engstelige for å gå avsides for å vaske klær. Vaskekummene er laget i betong, er renslige og har god arbeidshøyde. Det er 4 kummer slik at flere kan vaske samtidig. Vaskekummene er nærmere landsbyene så man slipper å slepe klesvasken langt avgårde. Alt i alt har vannprosjektene i Chirumanzu blitt litt av et kinderegg for Mehende og lands-byene rundt. Livet er blitt betraktelig enklere å leve. Avstanden til rent vann har blitt kortere, tilgangen på tilstrekkelig rent vann er sikret gjennom hele året. Folkehelsa har blitt bedre, tryggheten for kvinnene er betraktelig bedret og det er kortere vei til drikkevannskilde og vaskeplass. Dessuten har vanntilgang eliminert en minimumsfaktor for jordbruk og kveghold. Har Chabadza / Metodistkirken i Zimbabwe og Metodistkirken i Norge gjort Mehende til et bedre sted å bo? Utvilsomt. Det store vaskebordet i betong. Det har blitt et samlingspunkt med mye aktivitet. Slik er våre prosjekter ofte kinderegg. Et prosjekt inneholder som oftest mer enn det øyet ser i første omgang. At gavene er gitt av kirken er selvfølgelig en egen gave. En gave gitt av Gud gjennom kirken er helt uten baktanker og fører med seg omsorg, respekt, verdighet, nåde og kjærlighet. For de lokale metodistmenighetene fører prosjektene ofte til kirkevekst. BB Med god tilgang på vann og gjødsel har åkrene blomstret opp og er en viktig inntektskilde for landsbyen. Over: Vannpumpen som gir rent vann. Til høyre: Fra pumpen ledes vannet til kyrne. Badehuset. 10 Brobyggeren Brobyggeren 11

Sierra Leone på felgen Fadderprogrammet er i vekst Tekst: Øyvind Aske Jeg var på prosjektbesøk i Sierra Leone 1 uke i november 2015. Vi besøkte syv lokalsamfunn og 10 prosjekter. På reisene var det til dels veldig dårlig veier som ikke hadde blitt vedlikeholdt på årevis. På fire dager punkterte vi 10 ganger, fem ganger med hver bil! I følge partnerne på CELAD-kontoret (Community Empowerment for Livelihood and Development) er det ny rekord. Heldigvis rakk vi å lappe dekkene mellom hver gang de punkterte. Sierra Leone er også på felgen. Det er et fattig land som er rangert som nr 183 av 187 land i Human Development Index (HDI) 2014, der Norge for øvrig er nr 1. Forventet levealder for et nyfødt barn er 50.9 år ikke noe annet sted i verden er utsiktene så dårlige. Dødeligheten for barn under fem år er 182 per 1 000 det er også dårligst i verden. Det brukes omtrent 100 dollar per innbygger på helse i året. Til sammenlikning bruker vi i Norge nesten 10 000 dollar per innbygger. Nye estimater viser at nesten 4 000 mennesker har dødd av ebola i Sierra Leone. Til sammenlikning døde ifølge estimatene nesten 9 000 mennesker i landet av malaria og nesten 5 000 av nedre luftveisinfeksjoner i 2013. Hvis vi går til utdanningssektoren er dekket like flatt. Analfabetisme prosenten er 44.5% for de som er 15 år og oppover. Barn i Sierra Leone forventes å gå på skole i 8.6 år. Gjennomsnittet for hele befolkningen er 3.1 års skolegang. Dropout prosenten av grunnskolen er 52. Det er altså ikke alle barn som går på skolen. Ca 45% av barna blir innrullert i videregående skole mens andelen av befolkningen med litt videregående utdannelse er 15.7 %. Sierra Leone er rikt på mineraler, jordbruks og fiskeri ressurser. Opprørskrigen 1991 2002 ødela de fleste statsinstitusjonene. Landet begynte å se framover igjen etter krigen. Regjeringen hadde stolt på utenlandsk støtte for statsbudsjettet sitt, men var gradvis blitt mer uavhengig da ebolaepidemien kom som en ny punktering. Epidemien har gitt økonomien en ny alvorlig knekk og avskrekket utenlansk investering. Alt annet enn ebolaforebygging og -behandling har blitt satt på vent. Tusener har mistet jobbene sine. Det vi opplever i Sierra Leone er multidimensjonal fattigdom. Det er fattigdom på flere sektorer samtidig. Helsetilbudet er for dårlig, utdannelsessektoren svikter og andre sider av levestandarden er for lav. Det betyr at landet er på felgen og utfordringene til å komme seg ut av fattigdommen er formidabel. Halvparten av landets befolkning er selvbergingsbønder der målet er å klare å dyrke nok mat til å brødfø seg selv og familien. Det er et jordbruk med små marginer hvor man er prisgitt stabile forhold og hvor det ikke går an å produsere noe særlig overskudd til salg. De må høste det de har og være fornøyd med det. Ernest Bai Koroma (62) er den fjerde og nåværende presidenten i Sierra Leone. Han oppfordrer alle NGOer og andre aktører i landet til ikke å jobbe på egen hånd, men til å samarbeide som et team for å oppnå det ønskede resultatet. Stikkordene hans er klare: «Det må være samarbeid, innretning, åpenhet og ansvarlighet overfor folket.» Høres dette kjent ut? Det er stort sett de samme ordene vi selv bruker, og som CELAD bruker. Så jobber ikke vi på egenhånd heller, arbeidet gjøres gjennom Metodistkirken i Sierra Leone med biskop Yambasu som øverste leder. Presidentkona er metodist og medlem i King Memorial UMC i Freetown. Metodistkirken med CELAD i spissen arbeider til det beste for landet og i nært samarbeid med myndighetene. De ønsker å heve folket opp fra den dype fattigdommen, både åndelig og sosialt. Hvordan gjør vi det? I november så jeg 10 eksempler på hvordan det kan gjøres ved å bygge: * brønn i Mamaka * brønn og skole i Lavulema * tre latrineanlegg i Monghere * latrineanlegg i Taiama * bro i Joyah * barneskole i Rochen Kamadao * platting utenfor barneskolen i Mile 91 * latrine ved barneskolen i Mile 91 Akkurat i disse lokalsamfunnene kjenner de at det er noen som bryr seg om dem og hjelper dem å lappe dekket. Sierra Leone har lagt en plan for hvordan de skal komme seg ut av den lammende nøden. Den planen er vi i Metodistkirken i Norge en del av. BB I post-ebola perioden i Vest Afrika er behovet for oppfølging av barn som har mistet en eller begge foreldre i ebola stort! Det er mange tusen foreldreløse barn etter ebolasykdommen i Liberia og Sierra Leone. Det er kommet ønsker fra DCS (Department of Community Service/ CODEVPRO) i Liberia, og fra CELAD i Sierra Leone, og de to landenes biskoper, om at vi skal være med å støtte skoleelever i områder der vi har bygget skoler gjennom Partnership in Development programmene. En fadderavtalen mellom Metodistkirkens Misjonsselskap og Fairfield Children s Homes på misjonsstasjonen på Old Mutare i Zimbabwe ble undertegnet i slutten av januar. På Fairfield bor det rundt 75 barn, fordelt på 8 hus, med hver sin «mor». Disse barna er i forskjellig alder, så det blir en stor søskenflokk med ulike oppgaver i hjemmet, skolegang og lekser. Dette er i tråd med at vi i Metodistkirkens Misjonsselskap ønsker å bygge opp nye fadderprogram etter at vi har lagt ned i India, og har mange faddere som venter på nytt tilbud. Dette fadderprogrammet vil være et kollektivt fadderprogram, hvor beløpet fadderne betaler inn vil bli brukt til å dekke skoleuniformer, gymtøy, sko, skolesekker og skolemateriell for de barna som trenger det mest. Våre partnere vil administrere programmet, og vi vil jevnlig motta rapporter og oppdateringer. Bilder og oppdateringer om barna vil bli sendt til fadderne én gang i året. Dette vil være en historie fra en skole eller en landsby, og bilder av en gruppe barn, som vil representere alle barna i fadderprogrammet. Disse programmene er helt i oppstartsfasen, og vi håper mange av våre tidligere India-faddere ønsker å gå over til å støtte skolebarn i Vest Afrika! For mer informasjon rundt dette, ta kontakt med oss på fadder@ metodistkirken.no eller telefon 23 33 27 37. Anne Ng Forster/BB Til høyre: Fadderbarn i Liberia har fått nye ransler til første skoledag etter ebolaepedemien. To glade fadderbarn i Sierra Leone. Til venstre: Fadderbarn synger etter å ha fått matvarer og materiell til nye skoledager. Fakta om fadderprogrammet Angola: Kollektivt fadderprogram som støtter Metodistkirkens skoleprogram POSOCA, med 8 skoler og over 6000 elever. Zimbabwe: Fadderprogram på Mutambara. Støtter skoleelever som har mistet en eller begge foreldre i HIV/AIDS, med skolepenger, skoleuniformer og annet skolemateriell. Fadderprogram på Nyadire. Et lite program for barna til tidligere misjonær Rut Lindgren. Disse barna får støtte til skolepenger og daglige utgifter. Den store nyheten til dette misjonsnummeret av Brobyggeren er et kollektivt fadderprogram på Fairfield Children s home på misjonsstasjonen på Old Mutare i Zimbabwe. 12 Brobyggeren Brobyggeren 13

Karins Life Skill Center I desember åpnet et nytt etter skoletids tilbud i Litauen ved hjelp av gave fra Norge. Misjon i Larvik Metodistkirke! Full innsats i menigheten vår i Larvik gir nå en ny skole i Sierra Leone. I menigheten i Birzai i Litauen ble det rett før jul åpnet et nytt etter skoletid tilbud for ungdom som kommer fra belastede hjem. Navnet er "Karins Life Skill Center" og det ble høytidelig åpnet av hennes mann, pastor Tore Markman rett etter gudstjenesten 13. desember. Dette senteret har som målgruppe ungdom som kommer fra hjem hvor ikke alt er like bra. Her vil de få tilbud og opplæring i ulike sider ved det å bli voksen. De skal lære seg å stelle et hjem, lage fornuftig og næringsrik mat. Stelle og reparere tøy, ja kanskje også sy seg et nytt antrekk. De skal lære betydningen av det å bli voksen, ta ansvar og forholdet mellom gutt og jente. Og ikke minst lære litt om det å styre penger. Rett og slett nye ferdigheter for det livet som venter. I 3 etasje i kirkebygningen var det noen tomme rom, og her hadde de planer om å starte et life skill center, men dessverre så manglet det penger til utstyr og til oppstart. Da min kone, Karin, ble syk på forsommeren og døde i sommer, ønsket hun en gave til Misjonsselskapet i stedet for blomster. Takket være disse gavene som kom inn ved bisettelsen, ble det et samarbeid mellom meg og diakon Helen Lovelace og menigheten i Birzai. Som pre- Tore Markmann fikk klippe snoren og åpne Karins Life Center i Birzai i desember. stepar hadde vi tidligere hatt nært forhold til arbeidet som Bill og Helen drev i Kiev, og det falt derfor naturlig og kanalisere pengene til arbeid i Litauen. Jeg hadde gitt uttrykk for at jeg gjerne ville komme til Birzai, og det ble fastsatt en dato for åpningen. Det ble først tale på gudstjenesten av meg, som ble tolket fra engelsk. Deretter foretok jeg den høytidelig åpningen med snorklipping og Centralkonferansen 2016 Metodistkirken i Fredrikstad og Petrikirken menighet skal arrangere Centralkonferanse i 19. til 23. oktober 2016 i Fredrikstad. En centralkonferanse er en felles møteplass og en beslutningsdyktig konferanse for flere metodistkirker i et bestemt geografisk område. Denne centralkonferansen som vi skal arrangere er for de to biskopsområdene Norden og Baltikum, og Eurasia, som kan defineres som «gamle Sovjetunionen.» Centralkonferansen har ca 100 gjester og delegater fra 7 tidssoner. Det blir hovedforhandlinger på hotell Scandic City og gudstjenester, morgen- og kveldssamlinger i Petrikirken og i Metodistkirken i Fredrikstad. Avslutningsgudstjeneste i Domkirken. Konferansen ledes av biskop Eduard Khegai og biskop Christian Alsted Hovedkomiteen ledes av Iacob Iuell Nordby, sammen med ham har han med seg Solveig Meistad, Ole Jakob Pedersen, Torfinn Lundblad og tilsynsmann Øyvind Helliesen. Så vil det være flere underutvalg med medlemmer fra begge menigheter. Vi gleder oss til denne store samlingen og vi jobber for at det skal bli en god konferanse både for tilreisende gjester, men også for våre to menigheter her i byen og menighetene i Østfold. Vi oppfordrer alle til å ha konferansen med seg i sine bønner. Ole Martin Andreassen erklærte senteret for åpnet med bønn om velsignelse for de som skulle være brukere og de som skal arbeide der. Etterpå fikk jeg en omvisning i de ulike aktivitetsrommene før kirkekaffe i kirkens foreningssal. Det koster penger å drive senteret videre, så om du ønsker å bidra med en gave til driften, enten en engangs gave eller et fast bidrag, så ta kontakt med misjonskontoret. Tore Markman For tiden jobber menigheten i Larvik med å støtte et skoleprosjekt i Rochen Kamadad i Sierra Leone. Foreløpig har vi fått godt over halvparten av de 75.000.- som vi har påtatt oss å samle inn. Dette er vårt tredje prosjekt. Tidligere har vi støttet Moyollo, en rismølle og tørkelager i Sierra Leone og vi har støttet en brønn. Menigheten har tidligere vært involvert i støtte til Estland, og det gjøres fortsatt litt av enkelte ildsjeler i menigheten. Noen i menigheten sammen med andre støtter også Agapeprosjektet til Godlock Chongolo i Tansania. Så menigheter har absolutt utsyn! Rigmor Greaker er en av drivkraften i Misjonsgruppen forteller at Misjonskontoret utfordret menighetene til å ha slike konkrete prosjekt. Det ble vi med på. Vi ser jo at slike konkrete prosjekt er lettere å engasjere om. Det fine er at det er et samarbeid mellom givere og mottakere der begge er med sammen å bidrar. Det tror vi gjør at prosjektene blir bedre fulgt opp lokalt i ettertid. David som det ble skrevet litt om fra prosjektet i Moyollo, viser hvordan han får brukt sine egenskaper og at dette gir han større muligheter. Det setter vi pris på. I menigheten har vi merket et bredere engasjement. I vår hadde speiderne og misjonsgruppa en felles aksjon på Trettenes, speidernes hytte. Vår legleder skulle springe halvmaraton i Oslo, og utfordret menighetens medlemmer til å gi i den forbindelsen. Søndagsskolen har fylt store brusflasker med strøsand og solgt de til inntekt for prosjektet. Nå før jul, var det en tur arrangert av søndagsskolen til en gård, og der en kunne hugge juletre. Det kunne de gjøre mot å gi en gave til dette prosjektet. Det er klart dette engasjerer. Vi har en lite info, med søyle som viser hvordan vi ligger an. Den får vi ofte spørsmål om å oppdatere. Jeg tror nok det er litt enklere å engasjere flere til å gi til konkrete prosjekt. Det er mange som vil vite hva pengene skal brukes til. Det er vanskelig å vurdere hvordan dette påvirker menigheten, en menighet må se ut over seg selv og dette er en måte å gjøre det på. Det er mange som setter pris på at vi blir bedt for av de i prosjektene og vi ber for de både i Misjonsgruppa og på noen gudstjenester. Idar Halvorsen Foto fra menigheten Hva har selvhugst av juletrær med en skole i Sierra Leone å gjøre? Ganske så mye i Larvik. Finn svaret i artikkelen! Over: Karl Kristian Markmann løp halvmataton: Dette gav kr 5 000.- til misjon av medlemmer i menigheten som gav et beløp pr km. Til høyre: Speiderfest for menigheten på Trettenes. 14 Brobyggeren Brobyggeren 15

Be for oss og misjonens arbeid Sierra Leone Liberia Zimbabwe Litauen Norge Angola 16 Brobyggeren Brobyggeren 17

Sommerfesten 2016, Åpne hjerter - Åpne sinn - Åpne dører Det er en glede for oss i komiteen fra Petrikirken, Kjølberg, å ønske velkommen til Sommerfesten 2016. Vi håper at akkurat du vil komme og bruke flotte sommerdager sammen med oss på Drottningborg. Tradisjonen tro byr Sommerfesten på noe for alle aldre. MBU forbereder gode leire for barn og ungdom. De gjør en kjempeflott innsats, som vi i komiteen er veldig takknemlige for. Sommerfesten for de voksne byr også på et spennende program, og vi håper at det kan være noe som faller i smak for de fleste! Årets tema er: Åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører. Vi ønsker at vi skal være åpne for Guds ord, åpne for hva Gud vil oss i dag i vår hektiske hverdag og at vi skal være åpne for de som har det vanskelig i vårt samfunn. Mange kjenner også igjen temaet som den verdensvide Metodistkirkens motto. Hovedtalere og møteledere Hovedtalere i år er Frøydis Grinna og Svein Veland, som vi er så heldige å ha som prester i Petrikirken, og som sikkert er kjent for mange. Frøydis er vokst opp i Oslo, vært prest i Metodistkirken i Skien og nå er hun 50% MBU-prest og 50% prest i Petrikirken. Svein har vokst opp i Fredrikstad, og etter å ha jobbet i næringslivet ble han prest i voksen alder. Han er nå tilsynsmann i 50% for Sør-Vestre Distrikt og 50% prest i Petrikirken. Møteledere for kveldsmøtene vil bli Mona Trømborg og Øyvind Helliesen. Mona Trømborg er fra Mysen og kom med i menigheten gjennom barnearbeidet. Hun er i dag leder for menighetsrådet i Mysen, er et ja-menneske og liker å jobbe med mennesker. Øyvind Helliesen er vokst opp i Stavanger og har vært prest i mange år. Han er nå tilsynsmann for Østre Distrikt. Lovsangen på kveldsmøtene vil bli ledet av Harald Høidahl sammen med et lovsangteam fra Petrikirken. Harald Høidahl er vokst opp i Fredrikstad, men har arbeidet i Sverige i mange år. Nå arbeider han som musikklærer. Han har sunget sammen med koret Joy på flere konserter. Dere finner flere sanger av Harald på YouTube. Det er kanskje kaldt ute, men det er på tide å planlegge sommeren og høydepunktet på Drotningborg. Variert Seminarprogram Vi jobber med å få et variert seminarprogram på plass. Vi gjentar suksessen fra tidligere sommerfester med et gospelseminar med ekteparet Ruth og Emmanuel Waldron, som er bosatt i Flekkefjord. Vi jobber med å få på plass et praktisk kurs for både menn og kvinner. Misjonsrådet vil ha et seminar om ungdommens opplevelser fra et av våre misjonsland i Afrika. Det vil også bli et bibelseminar. Vi jobber også med å få til et familieseminar! Tradisjoner Samtidig som årets tema er nytt og noen av seminarene er nye, er Sommerfesten også full av tradisjonsrike begivenheter. Det blir blant annet fotballkamp, gudstjeneste i Fjære kirke, misjonsmarked og supre barne og ungdomsleirer. Vi fortsetter med familiesamlingene på formiddagen, samt gode vafler og samtaler i kafeteltet om kveldene. Relasjoner Tidligere Sommerfestkomiteer har fått tilbakemeldinger på at det å komme på Sommerfesten er et høydepunkt for veldig mange. Det kommer samtidig tilbakemeldinger på at det å være ny på Sommerfesten ikke alltid er like enkelt, da noen føler seg utenfor. Dette gjør at vi ønsker å jobbe spesielt med at alle som kommer kan være åpne for friske opp gamle vennskap, men også inngå nye relasjoner. Vi håper mange vil være med på å gjøre Sommerfesten til et fint sted for alle. Påmelding Det er mulig å melde seg på allerede fra 1.mars. Dette skjer fortrinnsvis på http:// www.metodistkirken.no/sommerfesten. Det er også anledning å melde seg på til Jo Lyshoel, tlf.99236890. Det er muligheter for både kost og losji på Drottningborg. Det finnes ulike overnattingsalternativer og matmuligheter. Sjekk ut hjemmesiden og velg det som passer deg. Her vil du også etter hvert finne programmet og annen relevant informasjon. I alle menigheter vil det snart også ligge brosjyrer om Sommerfesten. Velkommen skal du være! Vi gleder oss - og vi håper at DU kommer! Sommerfestkomiteen Bredt leirtilbud fra MBU Det har bikket 2016 og Sommerfesten er snart rundt hjørnet. Vi i MBUs Landsstyre har allerede jobbet med Sommerfesten en stund, for vi gleder oss så mye til sommer, sol og leir! Vi fortsetter å kjøre fire leirer på Sommerfesten; Minior, Junior, Tweens og Ten. På den måten klarer vi på en best mulig måte å skreddersy leiropplevelsen for barna og ungdommene, slik at de får et størst mulig utbytte av sin leir. Kjapp info om leirene: Miniorleir Dette er for barna fra 1 år og opptil fullført 1. klasse. Hilde Augensen er med oss som leirprest også i år, mens det er Maia Blomhoff Holm og Irene L. Westad som er årets leirsjefer. Barn under 3 år må komme i følge med en voksen. Juniorleir Dette er for barn som har fullført 2., 3. og 4. klasse. De eldste skal begynne i 5. klasse til høsten. Her er det Kristin Oden Halvorsen som leirsjef også i år, og hun har med seg Ola Westad som leirprest. Tweens Dette er for de som har fullført 5., 6., og 7.. klasse. De eldste skal begynne i 8. klasse til høsten. I år er det Helene Granum som er leirsjef her. Leirprest blir annonsert så fort det er bekreftet. Tenleir Dette er for de som har fullført 8. klasse og oppover. Det begynner å bli en tradisjon nå at det er Magnus Løvland som er leirsjef. Med seg som leirprest har han Christina Thaarup. Så alt ligger til rette for nok en sørlandsidyll fylt med sommer, sol, Jesus, misjonsmarked, venner, fotballturnering, bading, isspising og mye, mye mer! Vi sees på Drottningborg! Sommerfesthilsen fra MBUs Landsstyre! 18 Brobyggeren Brobyggeren 19

Jule- og nyttårshilsen Kjære venner Arendal og misjon Store endringer i Hong Kong Menigheten i Arendal deler noen erfaringer fra misjonsarbeidet i Arendal. Tekst: Hilde Bergland Noen refleksjoner 50 år etter at jeg reiste ut som Betanien sykepleier for Metodistkirkens Misjonsselskap til Hong Kong. Tekst: Liv Weber-Aslaksen Lee Foran julehøytiden og et nytt år vil jeg igjen takke alle ansatte, tillitsvalgte og frivillige medarbeidere i Metodistkirken for god og trofast innsats i året som vi nå har lagt bak oss. Jeg merker et stort engasjement og en innsatsvilje på alle plan I fjor stilte jeg spørsmål om hva fremtiden ville bli. Jeg skrev: «Det vet vi ikke og jeg ønsker heller ikke å vite det. Men vi vet av erfaring at vi vil møte ulike utfordringer både som enkeltmennesker, menigheter og som kirke.» Vi har som nasjon, kirke og enkeltpersoner møtt nye utfordringer dette året. Krigshandlinger og terrortrusler preger nyhetsbildet og klimaspørsmålet opptar oss sterkt. Men det som kanskje særlig har engasjert oss, er den store flyktningestrømmen som er kommet til Europa i løpet av året. Mange av dem kommer også til Norge. Dette setter oss, vår nestekjærlighet og vår solidaritet på nye prøver. Med kirkens budskap om nestekjærlighet er vi pålagt å møte mennesker i nød med hjelp og beskyttelse i en krevende tid for dem. Jeg tror ikke mange av flyktningen begir seg ut på en farefull ferd og en usikker fremtid uten at de er i nød og fare. Bibelen vår sier i Matteus 25,35: For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg Måtte dette bli sagt om oss: At vi møter flyktninger som banker på vår dør med respekt, omsorg og verdighet. Og at vi viser sann nestekjærlighet for mennesker i nød. Jeg vil ønske hver og en God Jul og et Godt Nytt År. Med hilsen Per-Endre Bjørnevik Hovedstyrets leder Foto: Menigheten Hvilket misjonsprosjekt har menigheten hatt i 2015? I år har vi vært med på å støtte et prosjekt i Sayllu Community i Sierra Leone. Prosjektet har vært å bygge 3 klasserom og lærerboliger. Hvordan er menighetens innstilling til det å ha et eget prosjekt i stedet for å gi uten øremerking? Det har vært veldig positivt. Vi har en julemesse hvert år der halvpartene av inntekten går til menighetens arbeid og den andre halvparten til misjon. Veldig mange legger ned mye arbeid i denne julemessa og folk i menigheten er rause på å gi. I år sendte vi 65 000 kr til skolebygging i Sallu Community. Vi markedsfører misjonsprosjektet vårt i forbindelse med julemessa, der det står om prosjektet på loddbøker og vi forteller om det på selve dagen. Det har også vært veldig fint for barna, da det er lettere for dem å få et forhold til det å gi penger, når vi kan fortelle dem hva pengene konkret går til, slik som i år når vi snakket om at vi var med å hjelpe noen barn som trengte en ny skole. De fikk se bilder fra den gamle skolen og så virkelig behovet. Tror du at det blir gitt mer med et eget prosjekt? Vanskelig å si, men jeg tror at det blir mer konkret, at vi ser at det nytter og at de pengene vi bidrar med faktisk kan være med å skape en forandring. Jeg tror at mange føler et spesielt eierskap til prosjektet og at engasjementet til å få inn penger derfor kanskje øker. Hvordan organiserer dere misjonstjenesten i menigheten? - Gjennom informasjon, bønn, innsamling, oppfinnsomhet og kreativitet Som nevnt er julemessa vår største økonomiske innsamling. I tillegg har vi en kvinnering som gir 50 % prosent av det de samler inn til misjonen. Søndagskolen har også samlet inn til forskjellige prosjekter. Vi pleier å markere misjonsdagen, ved å fortelle om misjonsprosjektene metodistkirken har. Barna tenner lys Bitte Ekedal holder andakt på julemessen i Arendal. Misjonsdag i Arendal. Torstein Karlsen, Hilde Nordby Bergland, og Jonathan Jonassen i full aksjon. for hvert land og vi ber for dem. Vi har ofte hatt en bønnevandring i forbindelse med misjonsdagen spesielt tilrettelagt for barn. Opplever dere at misjonen har positive ringvirkninger for menigheten? I tilfelle hvilke? Julemessa har blitt en samlende faktor, der alle generasjoner jobber sammen. Selve dagen julemessa arrangeres, er en stor dag for oss som menighet, som et av barna sa: julemessa er julaften, 17-mai og bursdag på samme dag. Samtidig tror jeg fokuset på misjon og alle de i verden som lider og har det vanskelig, er med på å bidra til at vi flytter fokuset bort fra oss selv. Arendal menighet har over tid hatt en veldig vanskelig økonomisk situasjon. Taket på kirkebygget vårt holdt på å kollapse og vi skal nå bygge nytt kirkebygg. Det har hvert en krevende prosess for oss å fortsette å gi bort 50 % av inntektene fra julemessa, som er en av de største inntektskildene vi har, når regnskapene lyser rødt. Men vi opplever at det er riktig å fortsette med 50-50 konseptet og at det å gi, velsigner oss tilbake. BB I år er det 50 år siden jeg kom til Hong Kong, for å være nøyaktig den 27 august 1965, ifølge det gamle passet mitt! Som Betanien sykepleier og helsesøster ble jeg sendt hit av Metodistkirkens Misjonsselskap etter invitasjon fra Metodistkirken i Hong Kong. Som mange unge i 1960 årene var jeg inspirert av ideen å gjøre verden bedre, å forandre verden. Siden de optimistiske første årene har jeg opplevd store forandringer i samfunnet i denne livlige, foretaksomme, nå 7 million byen. Perioden fra 1949 gjennom 60 årene var flyktningenes tid, de kom i to bølger fra Kina, fra 1949 årene og under den kulturelle revolusjonen fra 1965 til 75. Det var en tid med stor materiell nød og fattigdom. Opp gjennom 1960-70 tiden, gjennom kinesernes dyktighet og hardt arbeide, ble mye lettindustri og nye bedrifter grunnlagt. Fra 1980 utviklet dette seg videre, Hong Kong ble et finansielt senter og et viktig bindeledd mellom Kina og omverdenen. De neste generasjonene etter flyktningene fikk bedre utdannelse og og gjennom hardt arbeide og foretaksomhet gjorde mange det bra i livet. Samtidig økte skillet mellom fattig og rik enormt. Etter å ha blitt endel av Kina i 1997 opplever vår tid mer usikkerhet. Politisk er folk splittet mellom pro Kina folk og pro demokater. Siden Kina er blitt mer «hardliner» følger mange denne retningen, særlig de velstående som vinner økonomisk på å være lydige. Andre vil ha et samfunn hvor godene er rettferdig fordelt og det gjennom et demokratisk styresett. I følge 1997 avtalen skal Hong Kong forbli uforandret i 50 år, men forandringene er tydelige allerede nå da Kina søker mer direkte innflytelse. Nå tilbake til det mer personlige. Etter to års språkskole, kantonesisk, begynte jeg i 1967 arbeidet som sykepleier. Metodistkirken drev allerede to poliklinikker, men jeg var priviligert over, sammen med to andre sykepleiere å være med på et pionerabeide, Hjemmesykepleien. Vi, Metodistkirken, var den første organisasjonen som startet hjemmesykepleie i Hong Kong. Ideen kom fra vår leder i det Ralph og Liv Lee feirer jul i Hong Kong. medisinske arbeidet, Dr Ding Lik Kiu, en kjent legmann. Prosjektet begynte ved et av våre sosialsentre (Yang Social Service Centre) og spredde seg til kristne sykehus først. Det var en hard kamp i begynnelsen, arbeidet ble ikke godkjent av myndighetene i det hele tatt. Men omsider, ved hjelp av en ekspert i hjemmesykepleie fra England ble prosjektet godtatt etter ti år og er nå en del av helseapparatet her. Særlig i dag med høy levealder og en aldrende befolkning (samme som i vesterlandske land) er det blitt en viktig del av helsetjenesten. Gjennom dette prosjektet kan kirken vår sies å være en pioner på det sosiale området. I 1969 hadde jeg giftet meg med Ralph Lee som var ung metodistprest og jeg gikk da over fra Misjonsselskapet i Norge til å bli lønnet av Yang Sosialsenter under metodistkirken i Hong Kong. For meg var det en riktig beslutning, å være det samme som de lokale, uten privilegier. Jeg hadde også sett mange av de norske misjonærenes livsstil her, overlegne og nedlatende overfor Hong Kong kineserne, og ville helst ikke etterligne dem. Endel kirkefolk i Norge forstod nok ikke dette, de mente kanskje at arbeidet mitt ikke var noe verdt uten misjonærtittelen!! Etter syv år i hjemmesykepleien som lokal personale ble jeg klar over at utlendinger ikke lenger trengtes på mitt felt, jeg kunne ikke konkurrere med de dyktige Hong Kong sykepleierne. Av og til har det vært hardt og litt trist å ikke ha Fortsetter på side 31. 20 Brobyggeren Brobyggeren 21