Faktaark prosjekter støttet av programmet Fiskeriteknologi Prosjektresultatene viser bredden i programmets virksomhet innen de fire hovedtemaene fangst- og redskapsteknologi, flåteforskning, fangstbehandling av råstoff og biprodukter og økt verdiskapning gjennom synergieffekter mellom sjø og land. Økt verdiskaping gjennom synergieffekter mellom sjø og land Økt fangstkapasitet og regime under press Rammeverk for en debatt om etikk Plastkar, nettingkurv og kunstig flo og fjære TAC, interne kvoter - eller fortsatt fritt fiske?
Stor overkapasitet i rekeflåten: TAC, interne kvoter eller fortsatt fritt fiske? Den norske reketrålerflåten har vært gjennom en betydelig fornyelsesprosess. Over en periode på 4-5 år er det foretatt nybygginger for over 2 milliarder kroner. Man har fått betydelig større fartøyer og det er tatt i bruk både dobbel- og trippeltrål. Mens det i 1996 var tre fartøyer med dobbeltrål, økte dette tallet til 50 i løpet av 1 2 år. I tillegg fisker 2 3 fartøyer med trippeltrål. Dersom myndighetene realiserer HI s forslag om innføring av en TAC for reker, kan overkapasitet i rekeflåten og markedssvikt føre til betydelige fordelingsproblemer. SINTEF Fiskeri og havbruk har studert kapasitetsutviklingen i rekeflåten og drøftet ulike modeller for en framtidig ressursfordeling på fartøynivå: Introduksjon av TAC? Hvis rammene for TAC legges vesentlig lavere enn dagens fangstrater, vil man få en drastisk reduksjon i rekeflåtens inntektsgrunnlag. For den nyeste, mest effektive og kostnadskrevende flåten kan innføring av kvoter føre til at fangstinntektene presses ned på et nivå som ikke lar seg forsvare på sikt. Dessuten vil en TAC for reker automatisk føre til en komplisert debatt om fordelingen av rekebestanden mellom Norge, Russland og 3.land. En TAC kan imidlertid også bidra til å styrke forvaltningen av rekebestanden i nordområdene. Intern kvotefordeling i Norge? Et alternativ til TAC kan være å fordele antall fangstdøgn på fartøynivå med basis i størrelsen på konsesjonene som hvert enkelt fartøy disponerer. Ulempen er at et slikt system kan fungere like kapasitetsdrivende som dagens system med fritt fiske innenfor et gitt antall fangstdøgn; det gjelder jo å drive rasjonelt og fiske størst mulig mengde på den gitte tid. En slik tilnærming til problemet har ikke noe sterkt verneperspektiv. Det etableres ikke noe tak for ikke å si TAC på den totale fangst av reker. Max-fangst pr. tur? Et tredje alternativ kan være å reaktivisere allerede eksisterende rekeforskrifter som bestemmer hvor mye fangst et fartøy kan føre i land pr. tur etter størrelsen på konsesjonen til fartøyene. Denne fordelingsmodellen fører til en lite økonomisk utnyttelse av fartøyene. De største og mest effektive rekefartøyene disponerer ikke nødvendigvis en konsesjonsstørrelse som står i forhold til en maksimal utnyttelse av fangstkapasiteten etter rekeforskriftene.
Med andre ord: Fartøyene må returnere til land med fangst, lenge før lasterommet er fullt. Overreguleringer? SINTEF-rapporten viser at det er store variasjoner i fangstrater og antall fangstdøgn for ulike fartøyer innen ulike lengdegrupper. Hvis myndighetene skal fordele rekefisket på fartøynivå, bør man derfor vurdere om det er grunnlag for store overreguleringer enten ved kvotefordelingen, eller ved fordeling av antall fangstdøgn. Rekepriser på lavmål svak inntjening i flåten Analysene som er gjort i SINTEFprosjektet, omfatter nybygde trålere som utelukkende fisker reker, samt torsketrålere som investerer for også å fiske reker. Med basis i byggekostnader, fangstmengder, markedspriser for reker, krav til egenkapital, faste og driftsavhengige kostnader etc. viser kalkylene at det ikke er tilstrekkelig økonomi i fisket etter reker. Dette gjelder både for nybygde fartøyer som utelukkende fisker reker, og for torsketrålere som har kjøpt konsesjon for å fiske reker samt bygget om fartøyene for en slik kombinasjonsdrift. Fortsatt er det fritt fiske for rekeflåten. En fremtidig introduksjon av totalkvoter, kan imidlertid bety økonomisk katastrofe for de største og nyeste fartøyene. (Foto: Dag Standal, SINTEF Fiskeri og havbruk AS) Prosjektfakta 149657/120 - Reketråling med enkel, dobbel eller trippetrål: Bærekraftig tilpasning eller teknisk overkapitalisering? Ansvarlig: SINTEF Fiskeri og havbruk AS Kontaktperson: Dag Standal, tlf. 73 59 30 00 Prosjektperiode: 2002 2003 Tilskudd fra Forskningsrådet: kr. 800.000
Verdier og strategier i norske fiskerier: Rammeverk for en debatt om etikk Hvilke etiske verdier bør legges til grunn for utviklingen i fiskeriene, i kystsamfunnene og i marin matvareproduksjon generelt? Og hvordan skal norsk fiskerinæring se ut i år 2020? Dette var sentrale spørsmål i prosjektet "Verdier og strategier i norske fiskerier", som ble gjennomført i regi av De Forskningsetiske komiteer (v/nent), med Norges Fiskarlag som samarbeidspartner. Flere forskningsmiljøer bidro med fagekspertise innen fiskerier og bærekraftig utvikling, og arbeidet ble systematisert gjennom utprøving av en etisk scenarioprosess, bruk av såkalt etisk matrise samt to workshops (en i 1999 og en i 2000). Målet var å strukturere diskusjonsgrunnlaget og stimulere til debatt om verdier og strategiske valg. Videreføring Prosjektet var en fortsettelse av et tidligere forprosjekt, "En verdivurdering av norske fiskerier mot 2020", finansiert av Norges forskningsråd og Norges Fiskarlag. Der ble det utarbeidet fire scenarier for den framtidige utvikling i norske fiskerier. Disse veivalgene ble karakterisert som: Kjente kart Uten grenser Grønn innovasjon Grønn kyst Scenariene skulle ikke gi endelige svar eller oppfattes som noen slags facit for framtida. Men de fungerte som diskusjonsgrunnlag, og gjorde det lettere å utforske mulige handlingsstrategier. Det ble også utarbeidet en etisk matrise et skjematisk verktøy som skulle gjøre det lettere å skaffe oversikt: Hva slags effekt har ulike handlinger? Hvilke verdier påvirkes? Og hvordan kan dette vurderes fra ulike ståsteder? Demokratisk debatt Metoden er ganske ny, også internasjonalt, og den danner grunnlag for en virkelig demokratisk debatt om etikk og verdier. Ikke bare innen fiskerisektoren, men også på andre samfunnsområder. Den etiske scenarioprosessen og bruken av etisk matrise er utprøvd og forbedret. Fallgrubene er identifisert, og man har avklart hva metoden kan yte, og hva den ikke kan yte. Styrken ligger opplagt i den systematiseringen av etiske spørsmål som oppnås i en verdiworkshop. Metoden er imidlertid ikke et instrument som gir skjematisk "riktige" avgjørelser. Den kan også lett misbrukes og skape for store forventninger blant deltagerne. En helheltlig vurdering av norsk fiskerinæring kan ikke gjøres ene og alene gjennom et prosjekt som dette. Det må skje gjennom en kontinuerlig prosess. Men prosjektet har bidratt med
et sett rammer for verdivurderingen, den etiske debatten har funnet et fotfeste. Og man har tatt det første skrittet mot en bred samfunnsmessig debatt der næringen selv spiller en aktiv rolle. Prosjektfakta 136373/121 - Verdier og strategier i fiskeriene Ansvarlig: De Forskningsetiske komiteer (NENT) Kontaktperson: Matthias Kaiser, NENT,Tlf. 23 31 83 00 Prosjektperiode: 2000 Tilskudd fra Forskningsrådet: Kr 150.000
Ny karteknologi for landbasert kråkebolle-oppdrett: Plastkar, nettingkurv og kunstig flo og fjære Plastkar (700 L, Sæplast), opprinnelig beregnet til salting og annen bearbeiding av fisk. Innredet med en kurv i plastbelagt netting, delt i 12 kammer med vertikale glassfibervegger. Nettingen gir kråkebollene "fast grunn" å feste seg i. Perforert, falsk bunn med avløp under. Dyser og "flo og fjære"-mekanisme for selvrensing. Dette er kjernen i en ny karteknologi for landbasert kråkebolle-oppdrett, utviklet ved Fiskeriforskning i Tromsø. Systemet er testet i oppdrettforsøk, og teknisk sett fungerer det tilfredsstillende: Kurvene kan enkelt løftes ut av karene og flyttes. Opplegget med dyser for utspyling av ekskrementer og vannskifting med sjokktapping hvert tiende minutt gir brukbar selvrensing selv om det er nødvendig med manuell rensing av bunnen i karet hver fjortende dag. To størrelsesgrupper Det finnes ikke kommersielt tilgjengelige oppdrettsanlegg for oppfôring av kråkeboller. Fiskeriforsknings idé var å ta i bruk eksisterende utstyr; plastkar som finnes i stort antall på fiskebruk langs kysten. Løsningen med nettingkurv og kammer fungerer, men det er viktig å finne fram til den optimale individtettet, med sikte på å oppnå best mulig tilvekst og minst mulig dødelighet. og store kråkeboller (5,5 6,5 cm). Stor tetthet gir, ikke uventet, størst dødelighet. Med 8 kg. kråkebolle pr. kammer ble det målt en dødelighet på hele 80%, og selv med 3 kg. kråkebolle pr. kammer var dødeligheten over 30%. Mengden av skader på kråkebollene økte også med individtettheten. Stor tetthet, dårligere fôrutnyttelse Resultatene var ikke helt entydige, men for å være sikker bør man ikke overskride 1,5 kg. kråkeboller pr. kammer (ca. 3 kg. kråkeboller pr. kvm.) når kråkebollene er i størrelsesorden 4,5 5,5 cm. Med større kråkeboller (5,5 6,5 cm) kan man imidlertid øke tettheten til 3 kg. pr. kammer (6 kilo pr. kvm, eller 36 kg. kråkeboller pr. kar.) Forutnyttelsen ble dårligere i begge gruppene med økende individtetthet. Men ved den laveste tettheten var fôrutnyttelsen like høy som hos kråkeboller fôret individuelt. Fiskeriforskning testet to størrelsesgrupper, små (4,5 5,5 cm)
Ammoniakk og nitritt Effekten av vannkvalitet på overlevelse og gonadevekst har hittil vært lite studert. I Fiskeriforsknings forsøk testet man også drøbak-kråkebollens krav til vannkvalitet i landbasert oppdrett. Det ble særlig fokusert på effekten av avfallsstoffer som ammoniakk og nitritt. Det viste seg at kråkebollene var svært sårbare for ammoniakk; økt konsentrasjon virket negativt både på overlevelse og gonadevekst. Høyt nitrittnivå var også uheldig. Gonadeveksten ble hemmet selv ved relativt lave konsentrasjoner av nitritt. Men ingen dødelighet ble observert. Fiskeriforskning har etter forsøkene identifisert grenseverdier for vannkvalitet knyttet til ammoniakk- og nitrittinnhold: Konsentrasjoner på 0,02 mg/l ammoniakk og 0,5 mg/l nitritt gir redusert gonadevekst. Forhøyet dødelighet ble observert selv ved lave konsentrasjoner av ammoniakk (0,05mg/l). Dette gir retningslinjer for videre planlegging og dimensjonering av landbaserte oppdrettsanlegg for kråkeboller. Kar tilpasset oppfôring av kråkeboller (Foto: Fiskeriforskning AS) Prosjektfakta 147524/120 - Teknologi for landbasert oppdrett av kråkeboller Ansvarlig: Fiskeriforskning AS Kontaktperson: Sten Ivar Siikavuopio, tlf. 77 62 90 00 Prosjektperiode: 2002 2003 Tilskudd fra Forskningsrådet: 1,1 mill kr
Satsingen på større kystfiskebåter: Økt fangstkapasitet og regime under press I løpet av 1990-tallet gikk antall kystfartøyer under 10 m tilbake med over 40%, mens større fartøyer (mellom 20 24,9 og 25 27,9 m) økte med henholdsvis 45 og 75%. Dette var i tråd med fiskeripolitiske målsetninger; større kystfiskefartøy mellom 15 og 34 m skulle prioriteres, og målet med moderniseringsprosessen var bl.a. en mer stabil råstoffleveranse til fiskeindustrien, mindre preget av de store sesongsvingningene, spesielt i torskefisket. SINTEF Fiskeri og havbruk AS har, i et prosjekt støttet av Norges forskningsråd, analysert fangst- og leveringsmønsteret mellom ulike lengdegrupper av fartøyer - og hvordan disse kommer til uttrykk i verdikjeden: Skapes det nye flaskehalser i foredlingsleddet? Eller bidrar flere større fartøyer til økt mobilitet og bedre spredning av leveransene? Har strukturendringene ført til økt fangstkapasitet? Og hva skjer med ressursfordelingen mellom ulike flåtegrupper? Skjæringsdatoer SINTEF-forskerne har bl.a. fokusert på systemet med bruk av skjæringsdatoer. Det åpnet opp for at kystfiskere som skiftet ut et mindre fartøy med et større fikk kvotemessig uttelling etter det nye fartøyets størrelse. Dette, sammen med SND-finansiering og Fiskeridepartementets uttalte prioritering av større fiskefartøyer mellom 15 og 34 m, var et sterkt incentiv: Ut over 90- tallet skjedde det en omfattende refordeling av kvoter, fra de minste til de største kystfartøyene. Aktører i kystflåten som ikke fornyet eget fartøy har subsidiert kapasitetsøkningen i den større kystflåten ved at antall kvotefaktorer i gruppe 1 (0 28 m) har økt; det innebærer at verdien målt i antall tonn kvote har sunket for denne gruppen av kystfiskere. Reguleringsregimet for gruppe 1 er satt under press, og det har blitt stadig vanskeligere å regulere gruppe 1 som en felles flåtegruppe. Dette er også bakgrunnen for at det fra år 2002 er innført en oppdeling av gruppen, med reguleringer for ulike lengdeintervaller. Fangst og marked Fiskeridepartementet har ønsket å etablere en mer "robust" flåtestruktur som skulle føre til jevnere råstofftilførsler over året, med mindre markerte sesongtopper. Dette skulle gi grunnlag for økt planlegging og mer effektiv drift i foredlingsindustrien, og totalt sett bidra til bedre lønnsomhet i næringen. Studier
av fiskeflåten som er registrert i typiske fiskerikommuner i Nordland, Troms og Finnmark, viser imidlertid ingen systematiske forskjeller mellom ulike redskaps- og lengdegrupper når det gjelder fangst og leveringsmønster, og heller ikke i prisdannelsen mellom små og store kystfartøy. Det leveres uansett til hjemkommunen, eller til kommuner i samme region. Og de markerte sesongtoppene holdes ikke bare ved like, det er grunn til å tro at strukturendringene i kystflåten, herunder økningen i antall større fartøyer, bidrar til å øke sesongtoppene innen torskefiskeriene. Dette forsterkes av andre forhold: Økt fangstkapasitet - Mange av de største fartøyene i gruppe 1 kombinerer torskefiske med annen drift (sild, sei etc.), og fisket rettes uansett mot sesongene når de respektive fiskeslag er mest tilgjengelig. - Gjennom hele 90-tallet ble det praktisert et system med tildel betydelige overreguleringer eller maksimalkvoter i gjennomføringen av torskefisket for gruppe 1. Systemet ble basert på at den aller minste kystflåten erfaringsmessig ikke fisket tildelte kvoter, og det var åpnet for at den større kystflåten kunne "overta" disse kvotene. Dette utløste konkurranse innad i gruppe 1, og bidro til å forsterke sesongtoppene. - Større og mer moderne båter har økt den samlede fangstkapasiteten i kystflåten. Flere fartøyer, også i gruppe 1, har installert fryseanlegg om bord. Mengden av frossent råstoff fra den definerte kystflåten er foreløpig relativt beskjeden, men utviklingen viser likevel at noe er på gang: Med ny teknologi og økt innfrysing om bord, blir mobilitet og levering mer fleksibel. Men fiskeindustrien må konkurrere sterkere og betale mer for råstoffet. Prosjektfakta 134876/120 - Endringer i flåtestruktur og synergieffekter sjø og land? Ansvarlig: SINTEF Fiskeri og havbruk AS Kontaktperson: Dag Standal, tlf. 73 59 30 00 Prosjektperiode: 2000 2001 Tilskudd fra Forskningsrådet: kr. 1.000.000