Fariseerne la planer for hvordan de kunne trenge Jesus opp i et hjørne og motvirke Hans voksende innflytelse og popularitet blant menneskemassene. Matteus kapittel 22 gir oss en levende beskrivelse av en fascinerende samtale mellom Jesus og Hans anklagere: Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid er sann og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar, og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei. (Matt. 22:15-22) Personen som stilte spørsmålet var ikke oppriktig i sin søken etter kunnskap om sannheten. Han trodde han kunne sette Jesus fast, men ble møtt med et dypt svar som fikk ham til å forlate scenen raskt. Samtalen tok brått slutt idet Jesu ord ringte i tilhørernes ører: Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Disse ordene roper etter et oppfølgende spørsmål: Hva tilhører Gud? Jesus gjorde det klart at mynten tilhørte keiseren siden den bar hans bilde og navn. Logisk sett må det som tilhører Gud bære Hans navn og bilde. I begynnelsen sa Gud: La oss skape mennesket i vårt bilde! (1. Mos. 1:26) Så hva tilhører Gud? Du og jeg! Våre liv er Hans eiendom, for Han har skapt oss. Vi tilhører Ham! Mynten som man betalte skatt med æret keiseren og hans jordiske rike. Når vi gir oss selv til Gud, ærer vi Ham og fremmer Hans evige rike! De siste månedene har vi hatt privilegiet å tre inn i historien til menn og kvinner som har oppdaget at de tilhører Gud. Vi håper erfaringene i denne utgaven av Levende Vann Nytt vil bli til inspirasjon og husk at du tilhører Ham!

Det var enda mørkt da flyet vårt landet på Kenyatta flyplass grytidlig den 14. januar, 2011. For femte gang var vi tilbake i dette vakre landet som har fått en spesiell plass i hjertet vårt. Av Silvia Pel Vi hadde med oss et team på fire ungdommer Jechiel, Giovanni, David og Samuel alle spente på sitt første møte med et tredje verdensland. Den første uka tilbrakte vi i Nairobi. Vi var blitt bedt om å holde en bønneuke for ungdommene i Nairobi Central Church. Vi så dette som Herrens ledelse og et privilegium. Samtidig innså vi at det var et ansvarsfylt oppdrag, siden denne menigheten er som hjertet i Adventbevegelsen i Øst Afrika og impulsene som kommer herfra har en vidtrekkende innflytelse. Vi er overbevist om at Ånden var i virksomhet. Disse daglige vekkelses-møter var en sann inspirasjon både for oss og de lokale ungdommene som deltok. I løpet av den første uka fikk vi også anledning til å holde ulike program på flere skoler og et par av Nairobis

største universiteter. Vi priser Gud for denne unike anledningen til å komme i kontakt med en lovende gruppe unge som vil være med til å forme landets framtid. Hver formiddag holdt jeg også et kurs i helsemisjonsarbeid for interesserte. Jeg satte virkelig pris på disse stundene. Det var ikke en uoverskuelig forsamling, men en solid kjernegruppe som hadde intensjoner om å sette kunnskapen ut i praksis. Vi tilbrakte to Sabbater i Nairobi. Daniel holdt gudstjeneste i Nairobi Central og New Life Church, der vi var leirmøte-talere i 2006 og 2007. Vi gledet oss over å være tilbake blant brødre og søstere i Herren selv om det er vanskelig å gjenkjenne de enkelte siden medlemmene telles i de tusen, i kontrast til Europa. Fra Nairobi bar det videre vestover denne gangen til nye og ukjente trakter like på grensen til Tanzania. Utallige sanseinntrykk møtte oss i det vi passerte små landsbyer, markedsplasser og øde strekninger med fascinerende natur og dyreliv. Etter en lang og slitsom reise langs humpete og støvete veier, kom vi omsider fram til Migori. Erfaringene fra Migori vil ikke lett viskes ut fra vår hukommelse. Misjonsturen til Kenya har vært en av de mest forvandlende erfaringene i mitt liv. Kenya er et land med ekstreme kontraster; vakker natur og skitne byer, moderne mobiltelefoner og slakteri på åpen gate, primitiv hedenskap og oppriktig kristendom, rike og fattige side om side. Vi var omgitt av det pulserende livet i Kenya. Vi bodde ikke på luksuriøse hoteller i trygg avstad fra det virkelige livet, men spiste og oppholdt oss blant de innfødte. Dette ga oss et unikt innblikk i livet i dette særegne landet. Noe av det jeg respekterer mest ved kristne i Kenya er den gleden de bærer med seg. Folk smiler alltid og er villige til å hjelpe. Jeg priser Gud for privilegiet å reise, tale og undervise sammen med slik et fantastisk team! -Samuel

Under misjonsturen til Kenya opplevde jeg å følge i Jesu fotspor. Det var ikke alltid lett eller naturlig. Kultursjokket var stort, men det var noe som forandret meg. Nå vet jeg mer om kulturforskjeller, og jeg har lært nyttige lekser som jeg vil ta med meg resten av livet. Den mest kraftfulle leksa er at Kristus bærer med seg et kjærlighetens budskap som kan skape forandring verden over. -David De neste to ukene bød på en smak av livet på misjonsmarken. Vi delte teamet i tre og hver kveld var det duket for tre parallelle møteserier med fokus på barn, helse og Bibelens profetier. Dette var noen opplevelsesrike dager fylt med utfordringer og velsignelser. Når man leser en misjonsrapport i tekst og bilder, kan det ofte oppleves som spennende og idyllisk. Virkeligheten kan til tider være hard. Man føler sin avhengighet av Gud. Spesielt på slutten av oppholdet ble det klart for oss at vi faktisk oppholdt oss i et rimelig korrupt klima. Den siste fredag kvelden vi var i Migori ble en av sjåførene våre myrdet mens han var ute i oppdrag på nattestid. Først i himmelen vil vi fullt ut forstå omfanget av Salmistens ord: For Han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier. (Salm 91:11) Den avsluttende Sabbaten var vi vitne til 98 dyrebare sjeler som sluttet pakt med sin Herre i dåpens vann. Ved Guds nåde og trofast støtte fra flere av dere som leser denne rapporten kunne vi utruste dem og andre med Bibler og lesestoff, slik at de kan vokse i kunnskap og kjennskap til Jesus og Hans sannhet. På formiddagene hadde vi dessuten undervisning i helse- og Bibelarbeid. Vi anså dette som en viktig del av opplegget, og er glad for å vite at vi har etterlatt oss en trofast kjernegruppe som kan følge opp de nye troende.

Misjonsturen til Kenya var en ekte velsignelse for meg. Det var en opplevelse for livet! Jeg fikk anledning til å sette ut i livet det jeg lærte på Den Europeiske Bibelskolen. Jeg fikk erfaring med å gi presentasjoner relatert til Bibel, helse og barn i et land der kulturen er svært annerledes enn i mitt land. Jeg satte pris på samarbeidet med de innfødte, deres hjertevarme og kokkekunst og selvfølgelig nøt jeg den vakre naturen i Kenya. -Jechiel I det vi ser tilbake på tiden i Kenya, kan vi ikke annet enn å prise vår trofaste Herre for Hans beskyttelse, omsorg, kraft og veiledning. Verdens behov er så uendelig store, våre bidrag kan virke forsvinnende små. Men ved Guds nåde kan vi i fellesskap skape en forskjell for dette livet og for evigheten. Jeg har veldig gode minner fra misjonsturen til Kenya. Jeg elsket været, de vennlige menneskene og den vakre naturen Men det som gjorde størst inntrykk på meg var arbeidet visse utrettet for Herren med så begrensede midler. Vi traff for eksempel noen Bibelarbeidere. De hadde knapt nok mat å spise, eide ikke andre bøker enn en Bibel, men arbeidet for andres frelse. Det hjalp meg å forstå at Herrens arbeid ikke er avhengig av omstendigheter, økonomisk sikkerhet eller noe annet. Vi har alle en plass i Guds plan, og min bønn er at vi ikke vil la noe hindre oss fra å gi respons på Guds kall. - Giovanni

Det var vanskelig å sove den natta. Mange tanker raste gjennom hodet. Våre bønner steg opp for de rammede som fremdeles satt fast i ruinene. Vi var på vei til Christchurch for å fortsette en møteserie over Bibelens profetier som allerede var i gang, og jeg lurte på hvilken vending det hele ville ta. David Asscherick, en internasjonal taler fra Amerika, hadde begynt en sterk profetisk møteserie flere uker før det tragiske jordskjelvet rammet Christchurch. Møtene hadde bygget seg opp og nådd et høydepunkt. Begivenheten som rystet jordens elementer den 22. februar fant sted i samme tidsrom som Bibelens fascinerende og revolusjonerende profetier rystet hundrevis av sannhetssøkere i et av byens auditorier. Guds Ord hadde hatt sin innvirkning på menneskesinn, og det hadde gått opp for mange at Bibelen gir et fast holdepunkt i livet. Plutselig, på en svært håndgripelig måte, ble jordens grunnvoll rystet, noe som førte til død og ødeleggelse. Mens visse vendte seg bort fra Gud og kastet skylden på Ham for hva som hadde skjedd, søkte andre etter Ham med en lengsel etter å forstå hva Skriften sier om tiden vi lever i og hvilken rolle Gud spiller i slike tragiske øyeblikk. Hvilken anledning til å dele Guds kjærlighet og Hans framtidsplan for menneskeheten!

Vi ankom New Zealand den 24. februar, to dager etter jordskjelvet. Mange var enda i sjokktilstand på grunn av tragedien som hadde rammet den vakre byen deres. Auditoriet, der den profetiske møteserien ble holdt, var tatt over av Sivilforsvaret og brukt som base i redningsarbeidet. Møteserien ble avblåst på ubestemt tid. Vi visste ikke en gang om lokalene ville bli ledige i nærmeste framtid. Folk i Christchurch trengte all den fysiske hjelpen de kunne få, men vi visste også at det var store åndelige behov. Bibelen gir svar på mange plagsomme spørsmål i en tid preget av tragedie og usikkerhet. Misjons-teamet i Ilam SDA menighet, som sto bak møteserien, hadde ikke mistet sin visjon for byen. Den følgende sabbaten, få dager etter jordskjelvet, var menigheten stappfull. Gudstjenesten fokuserte på tiden vi lever i og hvordan vi kan forstå begivenhetene vi er vitne til i lys av Bibelens verdensbilde og framtidshåp. De offentlige møtene ble tatt opp igjen den 15. mars. Vi var takknemlige for at vi fikk lov til å bruke de samme lokalene. I stedet for å fortsette profetiseminaret der jordskjelvet brøt det av, holdt David Asscherick to presentasjoner spesielt rettet mot byens situasjon, og besvarte spørsmål knyttet til tragedien: Hvordan ser Gud på alt dette? Hvordan kan jeg ha fred i urolige

tider? Kan det komme noe godt ut av noe så vondt? Har Bibelen noe å si om det som har skjedd? Presentasjonene ga rom for ettertanke og tok tilhørerne med på en oppdagelsesferd som ga svar og håp fra Guds Ord. Disse relevante presentasjonene ble fulgt opp gjennom profetiseminaret som var i gang før jordskjelvet. David bestemte seg for å bli i New Zealand lenger enn planlagt. De offentlige møtene knyttet sammen med personlige Bibelstudier ledet til en skjønn dåpshøytid den 26. mars. 9 mennesker ble døpt og ønsket velkommen i Guds menighet! David reiste tilbake til Statene, og jeg fortsatte møteserien, som nå gikk over til en gjennomgang av Daniel og Åpenbaringsboken, kapittel for kapittel. Dere kan lytte til opptakene fra både David og meg på websiden: www.propheciesrevealingthefuture.com. Sammen med to andre Bibelarbeidere, Samuel og Amber, har vi besøkt folk som kom til møteserien. Samuel og Amber giftet seg rett før de kom til New Zealand, og har innviet et år av livet sitt til å arbeide i Christchurch. Interessen har vært over all forventning! Det er nesten som om denne tragedien har ført med seg en vekkelsens ånd. Et par fra Sør-Afrika begynte å komme til møteserien. De ble så inspirert av det de hørte at de begynte å spre nyhetene blant venner og kjente. Snart hadde vi en hel gruppe Syd-Afrikanere i benkeradene. En gruppe ungdommer fra et av byens universiteter kom til møteserien. De var facinert over det de hørte og hadde en byrde for å dele det med studiekameratene sine. De siste ukene har vi hatt ukentlige studier på universitetet, med et oppmøte på opptil 30 ungdommer! Bibelens sannheter spres som ild i tørt gress. Våre bønner følger disse nye vennene våre idet de søker å forstå Skriften mer fullstendig. Det er ingen tvil om at fienden vil forsøke å slukke disse flammene, men vi

er overbevist om at Gud vil fullføre det arbeidet som er påbegynt inntil Jesu Kristi dag. Det har vært en ubeskrivelig velsignelse å studere med en variert gruppe mennesker fra forskjellige bakgrunner de siste to månedene. Tidligere ateister, katolikker, anglikanere, pinsevenner ja, selv en ung Hindu! De har alle sammen ett til felles en hunger etter å lære mer fra Guds Ord. En ung mann som tidligere var ateist, fortalte hvordan sannhetene i Guds Ord fullstendig har forandret hans bilde av verden rundt ham! Et ungt, filippinsk par medga av de ukentlige Bibelstudiene i deres hjem har endret deres livskurs og gitt dem en fast grunnvoll i disse usikre og rystende tider. En annen mann bestemte seg for å begynne å holde Bibelens sabbat, på tross av store utfordringer i jobb-sammenheng. Han fortalte oss at historien om profeten Daniel i Babylon har gitt ham mot. Daniel forble trofast på tross av at alle odds var imot ham, og Gud velsignet ham for hans trofasthet. Vår nye venn sanket mot og tillit i forsikringen om at Gud også vil være med ham. I skrivende stund forbereder han seg for dåp kommende sabbat sammen med kona si! Hvilken ubeskrivelig glede når disse to dyrebare sjelene stiger ned i dåpens vann for å begrave sine gamle liv og stå opp som nye mennesker i Jesus Kristus! Denne sabbaten blir vår siste sabbat i New Zealand. Snart er vi på vei tilbake til Norge. Vi kommer til å savne alle de nye vennene våre i denne byen. Men vi stoler på at de er i trygge hender. Vi vet at mange av dere har bedt for vårt arbeid i New Zealand, og ønsker å takke for deres omtanke, oppmuntrende hilsener og mest av alt, deres bønner. La meg forsikre dere om at Gud har hørt dem!

I slutten av tenårene skjedde det flere ting i livet mitt som satte meg på sporet etter Gud. Jeg gikk igjennom noen seriøse utfordringer. I skole-sammenheng begynte det å bygge seg opp et enormt stress som jeg ikke kunne takle, siden jeg hadde satset og valgt en hel rekke fag på høyt nivå. På samme tid ble moren min diagnostisert med kreft. Etter en tapper kamp døde hun. Jeg kjempet med skyldfølelse. Jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke hadde tatt vare på henne som jeg burde og forsikret henne om at jeg elsket henne. Min mentale tilstand gikk ut over mitt fysiske velvære. Jeg begynte å miste håret. De mentale og fysiske utfordringene hadde innvirkning på mitt sosiale liv. Til tider kunne jeg gråte i timevis og for første gang i mitt liv ropte jeg på Gud, selv om jeg egentlig ikke var religiøs. En klassekamerat snakket til meg om Gud, og jeg åpent opp. I 2009 tok jeg imot Jesus i livet mitt. Få måneder senere banket Samuel Riemersma på døra mi. Han gikk i meningsmåling, og spurte om jeg var interessert i å studere Bibelen med ham. Vi studerte sammen i ukevis, og sann- hetene han viste meg fra Guds Ord ga mening. Senere kom Daniel Pel og holdt en offentlig møteserie over profetiene på Lakeside Middle School i Washington, USA. Jeg likte møtene, og siden han også talte i kirka bestemte jeg meg for å ta del i Sabbats-programmet. I november 2010 ble jeg døpt som Syvende Dags Adventist. Jo mer jeg studerer Bibelen og historie, dess mer relevant og viktig framstår Adventbudskapet og de tre englebudskapene i Åpenbaringsboken. Jeg har allerede begynt å studere Bibelen med andre og dele hva jeg har funnet i Guds Ord. Jeg takker Gud for alle folkene Han har ledet meg i forbindelse med og for Hans Ord. - Tyler Bonnett

Høsten 2009 og 2010 besøkte jeg Profeti-seminaret Daniel Pel holdt på Lakeside Middle School i Washington. I løpet av fjorårets seminar møtte jeg også Daniel, Silvia og Samuel ukentlig for personlige Bibelstudier. Jeg hadde besøkt forskjellige kristne menigheter tidligere, og Bibelske konsepter var blitt plantet i sinnet mitt. Samtidig følte jeg at det bare var et sammensurium av løse brikker en salig blanding av menneskelige tradisjoner og Bibelske sannheter. Idet vi systematisk jobbet oss igjennom Åpenbaringsboken og så på forskjellige læresetninger i lys av Guds Ord, syntes puslespillbrikkene å falle på plass. Et vakkert, helhetlig bilde begynte å tegne seg av Guds karakter, sannhet og Hans frelsende kjærlighet. Den 11. desember 2010 ble jeg døpt sammen med datteren min, Leah. Øynene mine er blitt åpnet for hva Bibelen sier. Det gir meg trøst og innsikt. Jeg forstår at Gud er i kontroll og Han har en plan. Tusen takk for at dere bidro til å vise meg sannheten ut fra Bibelen! Jeg føler at jeg er på rett spor på veien til frelse, og at den Hellige Ånd vil lede meg gjennom tøffe tider og vanskelige valg. Når alt kommer til alt sørger Gud alltid for oss og beskytter oss. Jeg frykter ikke lenger for det som ligger foran. Jeg er så glad for at Leah også har valgt Jesus som sin Frelser, sitt Påskelam, at Jesu blod dekker henne og at plagene i Åpenbaringsboken ikke vil ramme oss. - Robin Pritchard

Jeg er takknemlig og forundret over hva Gud har gjort i og gjennom meg, og innser hvor mye Han har formet min karakter i løpet av de siste 2 årene. Da jeg kom tilbake til hjemlandet mitt, Tyskland, bestemte jeg meg for å søke på en musikk-høyskole for å studere til lærer med fokus på musikk. For å komme inn på denne studie-linjen måtte jeg først på høring, og første høring var i Detmond i Nord-Tyskland. Høyskolen sørget for at jeg kunne bo sammen med noen av elevene i løpet av de tre dagene jeg var der. Jeg var takknemlig for muligheten til å treffe nye venner, og kom godt overens med ei jente i samme studieretning som meg. Den første prøven under høringen dreide seg om dirigering. Etterpå hadde jeg et personlig intervju med komiteen. De stilte mange spørsmål relatert til dirigent-prøven. På slutten av intervjuet så en av professorene på meg og sa: Etter hva jeg kan se ut fra din søknad er du en Syvende Dags Adventist. Ville du være villig til å delta på arrangementer i skolens regi på Sabbaten? Jeg sendte umiddelbart opp en bønn til Gud om visdom til å svare rett. Så forklarte jeg hvorfor jeg holder Sabbat, og sa at jeg ikke kunne gå på kompromiss siden jeg ønsket å være trofast mot Gud. Etter dette svaret ble høringen avsluttet og jeg fikk gå. Det var det, tenkte jeg. Men samtidig følte jeg en indre fred. Jeg visste at Gud var i kontroll.

Av Vanessa Sabo På kvelden kom jeg tilbake til leiligheten, og oppsøkte umiddelbart min nye venninne. Hun var spent på å høre hvordan høringen gikk. Jeg fortalte henne alt! Jeg fortalte også om intervjuet og at jeg var redd for at de ville avvise meg på grunn av svaret jeg ga. Idet jeg forklarte henne om min tro og overbevisning, spurte hun hva annet jeg trodde på utenom det med Sabbaten. Jeg fortalte at jeg tror på at Jesus snart kommer igjen. Nok en gang avbrøt hun meg og spurte når det kom til å skje. Jeg svarte at vi ikke kan vite tidspunktet, men at Gud har gitt oss visse hint i Sitt Ord, som viser at Hans komme er nært. Hvilke hint?, ville hun vite. Jeg skyndte meg inn på rommet og hentet Bibelen, og så leste vi Matteus kapittel 24 sammen. Jeg var overveldet av glede over at hun var så interessert i Guds Ord, og ba kontinuerlig om at Gud måtte gi meg visdom til å gi henne rette svar. Samtalen vår dreide seg om Gud, Jesu annet komme, filosofi og religion Det var intenst! Til slutt spurte hun meg om hvordan man finner den rette veien, og hvordan hun kunne vite om hun var på den. Jeg kom til å tenke på at jeg stappet en Veien til Kristus i kofferten rett før jeg reiste hjemmefra. Jeg var så glad for at jeg lyttet til Guds stemme og tok den med meg. Jeg må innrømme at jeg kom med innvendingen om at jeg antagelig ikke ville få bruk for den. Men her sto en åpen dør framfor meg og jeg rakte boken til min nye venninne som desperat søkte etter svar på livsviktige spørsmål. Hun kikket på hva den handlet om og takket hjertelig for at hun kunne beholde den. Vi hadde faktisk planlagt å dra på en piano-konsert sammen den kvelden, men Gud hadde en bedre plan. Nå forstår jeg hvorfor sensoren stilte meg det spørsmålet under høringen. Det var Guds måte å åpne en mulighet for meg til å vitne om Ham!