Imam Jawad Muhammed sønn av Ali (fvmh) Utgitt av al-bathra Velsignelsen av Muhammed ibn Ali (fred være med ham) slik den er beskrevet i våre hadither er som følgende: Allah, velsign Muhammed sønn av Ali sønn av Mousa, kunnskapen til gudsfrykt, lyset til ledelsen, originaliteten til lojaliteten, søylen til de velsignede, kalifen til etterfølgerne, den som er betrodd din åpenbaring. Allah, slik du ledet fra villfarelse igjennom ham, befridde fra forvirring igjennom ham, og ledet den som ble ledet ved ham og velsignet den som ble velsignet igjennom ham, velsign ham med den beste velsignelsen du har velsignet med Dine Venner og resten av Dine utvalgte, du er den mektige, den vise. Den strålende fødselen Imam Muhammed al-jawad (fvmh) ble født i den tiende av Rajab året 195 EH. Han er en gren av grenene til det profetiske stamtreet, og en del av den strålende Hashimittiske Muhammedanske velsignede familien. Han er den niende imamen av Ahlulbayt (fvmh). Da hans far Imam al-ridah (fvmh) ble bebudet om hans fødsel, sa han: Den som ligner på Mousa ibn Imran, som delte havet i to stykker, er blitt født for meg, den som ligner på Jesus sønn av Maria, er blitt født for meg. Hans mor er hellig, hun er skapt rene og renset. Hans mor var sayyeda Sabika. Hun var en høytstående kvinne fra Afrika, fra enten Marokko eller Egypt. Imam al-ridah (fvmh) hadde kjøpt henne i Mekka. Da Imam Jawad ble født ble hjertet til hans far al-ridah fylt med glede denne natten og Imam al-ridah (fvmh) gjorde det som var nødvendig for den nye kjære gjesten som hadde en høytstående posisjon. Han ga ham et rom for seg selv. Han beordret sin tante Hakima om å være tilstedeværende under hans fødsel i dette rommet, slik at hun er i stand til å ta imot det hellige nyfødte barnet. Imam Jawad (fvmh) levde med sin høytstående far noen få år. Tegn på hans lederskap viste seg dag etter dag. Tegn på hans høytstående posisjon skinte time etter time, så gjorde skjebnen det slik at Imam al-ridah og Imam al-jawad måtte skille lag, da Imam al-ridah (fvmh) måtte dra fra Medina til Khorasan. Under denne perioden sendte Imam al-ridah mange brev til sin kjære sønn, og som uttrykk for sin store kjærlighet for sin sønn pleide han noen ganger å skrive Måtte din far ofre seg selv for deg! Etter fem år ble Imam al-ridah (fvmh) martyr i det fremmede landet og han døde forgiftet. Imam al-jawad (fvmh) ba sin gavmilde familie om å opprette en sorgforsamling i denne forbindelsen.
Imam Jawad (fvmh) var tilstedeværende under sin fars død, ved denne tiden var han ni år gammel. Han tok seg av hans begravelsesseremoni. Alt dette skjedde med Allahs vilje og som tegn på hans utvalgte lederskap. Imam al-ridah (fvmh) har gjentatte ganger uttalt at hans sønn al-jawad skulle være lederen. Imam Al-Ridah utpekte ham som en kalif og en generell veileder for alle muslimene etter seg. En test for den muslimske nasjonen Da Imam al-ridah (fvmh) døde ble mange sjia forvirret om hvem som er imamen de skal vende seg til? Tiltross for at de hadde hørt Imam al-ridah (fvmh) fortelle om lederskapet til sin sønn al-jawad. De tenkte at han var for ung, han var under ti år, hvordan skal høytstående menn av den muslimske nasjonen og de lærde holde seg til en ung gutt. En slik situasjon hadde ikke den muslimske nasjonen tidligere gjenomgått. Denne gangen ble den muslimske nasjonen testet igjennom Imam Jawad slik Bani Israel ble testet igjennom Jesus, som snakket til Bani Israel i vuggealderen, Bani Israel ble også testet igjennom Johannes, som ble sendt til dem som en profet, mens han var i en veldig ung alder. De lærde og rettvitenskapsmenn bestemte seg for å dra til Medina, møtte denne imamen og teste ham. Da de kom fram og satt seg ned, kom Imamen til dem, gikk inn i forsamlingen, mens tegn på hans høytstående personlighet viste seg for de tilstedeværende. Så ropte noen tjenere i huset: Dette er imamen etter sin far og den store autoriteten over muslimene, Jawad sønn av al-ridah (fred være med ham). Så sto den ene etter den andre opp, stilte imamen forskjellige spørsmål og imamen svarte dem til han gjorde deres hjerter sikre og de ble overbeviste om at han er imamen, autoriteten etter sin far. De gikk tilbake til sine land og fortalte folk om lederskapet til Jawad, hans høytstående kunnskap og etter dette kom mange lærde fra forskjellige land til denne høytstående ungegutten. Det som vekker opp oppmerksomhet i denne sammenhengen er de mange spørsmålene som ble stilt imamen (fvmh) i løpet av hans korte levetid. Imamen svarte på hundrevis av spørsmål i løpet av en dag. Motstanderne forsøkte å drive ap med hans lederskap, for han var veldig ung. De store lærde satt med ham og snakket med ham om forskjellige felt, de merket at han hadde en kunnskap som aldri opphørte, og i personligheten til Imam Abu Jaffar al-jawad (fred være med ham) personifiserte det seg alle de høytstående trekkene og de opphøyde kvalitetene. Imamen tok over lederskapet i en veldig ung alder. Imam Jawads tilbedelse Tilbedelsen til den feilfrie symboliserer veien til fullkommenheten og nærheten til Allah, samtidig er denne tilbedelsen også en velsignelse og en godhet for mennesker. Vår imam Jawad (fred være med ham) forrettet mange Nawafil-bønn, han fastet mye, han var den som tilba Allah mest i sin tid, og han var den som fryktet Allah, Den Opphøyde, mest, han var den mest oppriktige i lydighet for Allah og tilbedelse. Han ba og påkalte Allah mye. Blant hans påkallelser er følgende: Du som ikke har en likemann, du som ikke har et lignende eksempel på deg selv. Du er Allah, det er ingen gud, unntatt deg, det er ingen skaper,
unntatt deg. Alle skapninger går til grunne, og du blir igjen. Du var mild mot den som var ulydig overfor deg, og i tilgivelsen (av skapningene) ligger din tilfredshet. Beskjedenheten til imamen (fvmh) Imam al-jawad (fvmh) var ungdom, og pengene kom til ham i stor grad, men allikevel brukte han dem ikke for sin egen skyld. Han ga dem bort til de fattige, de nødige og de trengende. Han var gavmild. Han ble kalt for al-jawad den gavmilde for sin gavmildhet, sin godhet og sin sjenerøsitet. Han pleide å sympatisere med mennesker både i deres gode og vonde tider. Med disse kvalitetene erobret han hjertene og følelsene. Mennesker var oppriktige mot ham og elsket ham på en veldig høytstående måte. Imam al-jawad var det beste eksemplet på utmerkelse og fullkommenhet på jorden. Mennesker på hans tid så ingen lik ham i kunnskap, gudsfrykt, fromhet og sterk tilknytning til religionen. Når det gjelder hans store kunnskap og kjennskap, så er det mye å finne av dem, og hans kjennskap og hans kunnskap var Islams store mirakel. Han har fortalt hadither fra sine forfedre og sin forfar Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Han har også fortalt om grunnprinsippene bak troen på Allahs enhet, for det var mange tvilende og han ble mange ganger konfrontert med spørsmål av denne typen. Han avslørte grunnen til noen lover noen ganger og han fortalte om tilsynekomsten av Imam Mehdi (måtte Allah fremskynde hans tilsynekomst) og noen av hans utmerkelser. Han har også gitt en del høytstående råd som har som mål at en skal ha tro på Allah, ha tillit til Ham og stole på Ham. Ekteskapet til Imam al-jawad (fvmh) Mamun al-abbasi fikk oversikt over kunnskapen til Imam Al-Jawad (fvmh) dag etter dag. Han ble også kjent med hans høytstående utmerkelser. Han begynte å misunne Imam Jawad slik han misunte hans far al-ridah (fvmh) fra tidligere av. Han bestemte seg for å gifte bort sin datter til ham. Igjennom dette ønsket han å vinne tilfredsheten til Alis etterkommere og fjerne omtalen av den plutselige døden til Imam al-ridah (fvmh) fra minnene. For det andre ønsket han at Imam al-jawad (fvmh) skulle være nær ham for at han skulle kunne overvåke ham igjennom sine spioner, spesielt igjennom sin datter først og fremst, som var hustruen til imamen. Da Abbasittene fikk vite om dette, stod de imot ekteskapet til imamen av Mamuns datter, de fryktet at han skulle utpeke ham som sin etterfølger slik han utpekte hans far (fvmh). De var imot at han skulle gifte bort sin datter og sin dyrebare til en ung gutt som ikke kan om Allahs religion, de mente at han ikke kjente til det som var forbudt og det som var tillatt. De ba ham om å gi ham en frist til han lærer Koranen og får god forståelse om religion, og så gjør det han har tenkt. Han svarte dem: Ve over dere, jeg kjenner til denne gutten mer enn dere, og han er mer kunnskapsrik enn dere. Hvis dere vil, kan dere teste. De godtok å teste ham. De bestemte seg for å velge Yahya ibn Aktham, dommeren til dommerne, og gi ham oppgave om å teste ham. I den bestemte dagen som var avtalt kom imam al-jawad (fvmh), dommeren til
dommerne, Mamun, de høytstående abbasittene og de høytstående personlighetene innenfor riket. Mennesker satt seg og imamen satt seg ved siden av Mamun. Forsamlingen var preget av stillhet og alle så på imam al-jawad, som var ni år gammel. Dommeren brøt denne tausheten, han henvendte seg til Mamun og sa: Tillatter Amir al-mominin meg å stille Abu Jaffar sønn av al-ridah et spørsmål? Mamun svarte: Du må be ham om tillatelse. Han henvendte seg til imamen og spurte ham: Tillatter du meg, måtte mitt liv være offer for deg, å stille deg et spørsmål? Imamen sa: Spør om det du vil. Yahya sa: Hva sier du om Muhrim (en som har på seg Ihram klærne som symboliserer at en er i Hajj-tilstand eller Umra-tilstand) som jaget et dyr og drepte det? Imamen svarte: Drepte han dyret utenfor helligdommen eller innenfor helligdommen? Var Muhrimen en lærde eller en uvitende person? Drepte han dyret med vilje eller ved en feiltagelse? Var Muhrimen en fri person eller en slave? Var han ung eller gammel? Angrep han først dyret eller ble han angrepet? Hva slags dyr var det? Var det en fugl eller var de et annet slags dyr? Var dyret stort eller lite? Insisterte han på å drepe dyret eller var han angrende? Var det om natten han drepte dyret eller om dagen? Var han Muhrim i Hajj-tilstand eller Muhrim i Umratilstand? Yahya ibn Akhtam ble forvirret. Han så maktløs ut og alle i forsamlingen merket dette. Alle fikk med seg at Imam al-jawad (fvmh) var et hav av kunnskap og kjennskap. Han ga dem en lærepenge om de islamske lovene, og denne lærepengen gikk ut på at enhver utstedelse av lov har sine egne regler tilknyttet den. Deretter stilte imam Jawad (fvmh) Yahya ibn Aktham et spørsmål, som han ikke kunne besvare. Deretter kom Al-Mamun fram og sa: Ve over dere, folket til dette huset er blitt gitt spesielt blant skapningene det dere ser av utmerkelse, deres unge alder hindrer dem ikke fra å være fullkomne. Visste dere ikke at Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) begynte sitt kall til Islam med Amir al-mominin Ali sønn av Abu Talib, selv om han var ti år gammel, og han godtok at han aksepterte Islam, og han kalte ingen til Islam andre enn ham i denne alderen? Så henvendte han seg til imamen og sa: Sendebudets rest, jeg kjenner din utmerkelse, din posisjon og jeg har valgt deg som ektemann for min datter Um al-fadal. Jeg ber deg, tiltross for mange menneskers motstand mot dette ekteskapet, om å akseptere dette tilbudet. Imamen følte det veldig tungvint, men han visste at det var en vanskelig situasjon. Hvis han forkastet dette ekteskapet, vil det være en fornærmelse mot Mamun foran den store forsamlingen av høytstående personligheter i Abbaside-riket. Allah alene visste om resultatene. Imamen (fvmh) aksepterte ekteskapet. Han beordret at det skulle gis til henne en Mahr (en ekteskapsgave) som var lik ekteskapsgaven gitt til hans rene bestemor Al-Zahra (fvmh), og det var fem hundre dirhemer. Mamun aksepterte dette.
Mamun holdt en stor fest i denne forbindelsen. Han beordret at hans tjenere og hoff skulle ha på seg de beste klærne. De mottok gjestene og ga bort dyrebare gaver til dem. Så ble bordet dekket og den beste maten ble servert på det. Mennesker spiste. Resultatet av disse diskusjonene og seieren imamen (fvmh) oppnådde ved dem, hadde en stor velsignelse. Det ga sjia enda sterkere tro i alle steder, og de greide å heve opp sitt hode med denne hederen, for noen felt av imamens kunnskap viste seg i denne unge alderen til imamen. Imamen skjulte sin vrede på dette ekteskapet. Han følte en sterk forfølgelse av Mamun. Han ønsket å være igjen i Medina, for han visste at Mamun var den som drepte hans far (fvmh). Han hadde til hensikt å fjerne bort sporene etter Ahlulbayts lederskap, for han ansett lederskapet til Ahlulbayt som en trussel for sitt rike. Imamen kunne ikke gjøre noe annet enn å vente og å overgi seg selv for Allahs vilje. Imamen (fvmh) levde i Bagdad for en stund etter sitt ekteskap. Mamun forsøkte å inkludere ham i forsamlingene som han arrangerte for Abbasittene, men han lyktes ikke. Imamen sørget for at han ikke deltok i slike forsamlinger. Hvis han ble tvunget til å være tilstedeværende, pleide han å utnytte anledningen til å gi gode råd, og diskutere med de som hadde avvikende tro og ideologi. Imamen (fvmh) fortsatte i denne perioden å gi råd og veiledning til fordel for Islam og muslimer. Pilegrimsferden Før Mamuns død på et år, dro imamen (fvmh) fra Bagdad. Han og hans kone ønsket å gjennomføre Hajj. Imamen ønsket å besøke sin bestefar al-mustafa (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), hans bestemor Al-Zahra og imamene som er begravd i Baki. Da han ankom al-medina, gikk han til helligdommen av sin bestefar (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) for å klage til ham og fortelle ham om sine smerter. Så dro han til Mekka og etter å ha gjennomført Hajj, dro han til Medina. Mutazim var mer undertrykkende og tyrannisk enn sin bror Mamun. Han holdt på med tidsfordriv for det meste. Han insisterte på å bringe imamen tilbake til Bagdad. Imam al- Jawad (fvmh) dro til Irak etter å ha født sin sønn Imam Ali al-hadi (fvmh). Han hadde sagt ifra at Imam Al-Hadi skulle være imamen etter ham og han fortalte noen av sine spesielle følgesvenner om dette. Al-Mutazim ventet på anledningen for å bli kvitt imamen ved hjelp av sin bror Jaffar ibn Mamun og Yakub ibn Dawud, den største rettvitenskapsmannen i slottet, spesielt etter at al- Mutazim valgte å følge imamens ord i forbindelse med et rettvitenskapelig spørsmål og lot være å følge andres meninger. Imamens forhold til de villfarende Imam Jawad (fvmh) fokuserte på nødvendigheten til å holde muslimen unna de undertrykkende. Han beordret mennesker om å overse dem og holde seg på avstand fra dem. Han beordret også at de avvikende ikke skulle adlydes. Han ansett lydighet for de avvikende lik lydighet for satan. Han sa: Den som hører på en talende, har dyrket ham. Hvis den talende taler på vegne av Allah, har hand dyrket Allah. Hvis den talende talte på vegne av Iblis, så har han dyrket Iblis.
Den samfunnsmessige aktiviteten Imamen (fvmh) forklarte prinsippene bak den islamske aktiviteten til de troende. Han fortalte om hvordan forholdet mellom mennesker blir bedre, og hvordan venner skal behandle hverandre. Han så det som nødvendig å velge en rettferdig venn, for en slik venn vil påvirke. Et menneske som har en oppriktig muslimsk bror, har oppnådd en stor ting, og dette mennesket må rådføre seg med denne broren. Imamen (fvmh) oppfordret folk til å søke kunnskap og han forklarte utmerkelsen til de lærde. Han var veldig sørgende over å se mange uvitende og hvordan de lærde ble plaget igjennom dem. Han mente at grunnen til forskjellene er det de uvitende kommer fram til igjennom sin uvitenhet. Imamen (fvmh) kalte mennesker til botferdighet og forklarte veiene til botferdighet. Amir al- Mominin (fvmh) har fortalt: Botferdighet har fire søyler, hjertets anger, tungens anmodning om tilgivelse, handling med kroppsdelene og besluttsomhet om å ikke gjenta synden. Imamen beordret at folk skulle skynde seg med å søke etter botferdighet og han advarte dem mot å holde seg tilbake eller nøle fra å søke etter botferdighet. Av de tingene som Imam al-jawad (fvmh) var veldig opptatt av var å lære sine tilhengere og sjia. Han ønsket at de skulle være fullkomne både kulturelt og åndelig. Han sådde frøene til håp og tålmodighet i hjertene til de troende. Imamen ender opp i paradiset Yakub ibn Dawud greide å forøke hatet til al-mutazim mot imamen, han skremte ham fra den sterke innflytelsen til Alis etterkommere, og han nevnte for ham den tidligere politikken til hans forfedre av Abbasittene mot Ahlulbayt. Av denne grunnen bestemte al-mutazim seg for å drepe imamen. Han ga ham en gift i maten igjennom imamens hustru, Um al-fadl, hun satt giften i en drue. Da imamen (fvmh) spiste druen, følte han en skikkelig smerte, så angret Um al-fadl over sin handling. Hun begynte å gråte. Imamen (fvmh) sa til henne: Jeg sverger ved Allah at Allah vil la deg oppleve en fattigdom som det er ingen befrielse fra og en ulykke som ingen kan fjerne bort. Hun fikk en sykdom. Hun ga alle sine penger for å helbrede sin sykdom, men ingen av hennes penger hjalp henne. Når det gjelder hennes bror Jaffar, så falt han i en dyp brønn og døde. Imamen endte opp i paradiset i slutten av Dhul Qidah året 220 EH, mens han var 25 år gammel. Han ble begravd ved siden av sin bestefar Imam al-khadum (fvmh) i Bagdad. Hans sønn tok over lederskapet etter ham. Livet til vår imam al-jawad (fvmh) lignet på livet til hans tidligere forfedre (fvmh). Han levde med oppgaven om å levere videre budskapet til mennesker og å gi bort det betrodde godset, tiltross for vanskelighetene som han gjennomgikk. Mennesker samlet seg rundt og mange hadither er blitt fortalt av ham om forskjellige saker.
Fred være over ham den dagen han ble født, den dagen han ble martyr og den dagen han står opp igjen levende. Vår imam al-jawad (fvmh) har sagt: Denne personen som ikke leder deg på riktig vei, for at du skal følge dine lyster, er i fiendskap med deg Godhetens folk er mer trengende etter å gjøre den enn de som trenger den, for dem er belønningen, stoltheten og omtalen av å ha gjort den. Hvor mye man enn gjør av godhet, så vil den være til det beste for en som gjør den først og fremst. Man takker ikke noen andre enn seg selv for det man gjør av godhet. Den som synes godt om en stygg handling som er blitt begått vil dele samme synd med den som har begått den Av de tingene som sikrer mennesket er at det kommer i hu lite andres feil og passer på å rette opp sine egne feil Gudsfrykt er en ære, kunnskap er en skatt og taushet er en lysende vei. Nok som bevis på at en troende er utro er at han betror de utro Hederen til den troende er at han ikke trenger hjelp fra andre mennesker Igjennom tre ting oppnår tjeneren Allahs tilfredshet, mye bønn om tilgivelse, vennlighet og mye veldedighet Allah har noen tjenere som han alltid skjenker sin nåde. De besitter denne nåden så lenge de deler den med de andre. Hvis de nekter å dele den, vil Allah ta den fra dem og gi den til andre. Den som setter sin lit til Allah og stoler på Ham, vil Allah redde fra enhver ondskap og sikre fra enhver fiende. Selv om himlene holdt på rase ned på en tjener, og denne tjeneren fryktet Allah, vil Allah la ham komme ut av dette raseriet Dikt Gleden til Ahlulbayts lederskap. Mesteren til dommedagen. Fryden til de foreldreløse. Den som jeg ventet på, den som jeg ventet på. Din frelse, Jawad, til det opphøyde leder den. Din store helligdom, holder mennesker seg til. Den som er fryktelig redd, føler fryd igjennom deres kjærlighet. Han har diktet opp dikt, døden være over den som motsetter seg Ahlulbayts lære. Ibn Aktham forsøkte, men han ble forvirret og usikker. Han fant ingen svar. Han trakk seg tilbake. Alle tenkte For en overraskelse! Han er jo bare syv år gammel? De ble overrasket av hans kjennskap, de ble forskrekket av hans modenhet. De gjorde det som var ondt og de hadde til hensikt å gjøre det som var stygt. De brakte giften. De forøkte bekymringene. De undertrykkende er de døde, de er de livløse, mens imamene er de levende, de er lys i enhver mørke. (Hadi al-sheikh Taha).