Side 13. Vi skal ikke tale mye om oss selv, og slett ikke om vår udyder, som en sa. Vi skal aldri legge skjult på at vi er syndere hver eneste dag. Men vi skal ikke la det smake av selvskryt. Synden skal ydmyke oss. Vers 10 viser dette. Peter sier at leseren ikke var et folk før og hadde ikke funnet miskunn. Det kan tyde på at de var hedninger for jødene var jo et folk. De var ingen ting og var ikke på vei til himmelen. Men så skjedde forandringen. Gud gjorde dem til sitt eget folk. Og det skjedde ved den nye fødsel som er omtalt i kap. 1. Og den skjedde av nåde ved troen på Jesus. Da fikk de miskunn og fikk del i Kristi frelsesverk. Første Peters brev. Kapitel II. Vers 1-10. Af Nils Dybdal-Holthe. Hovedsaken er at han frelste oss. Han kalte oss ut av mørket der verden og synden rår, og til sitt underfulle lys, som er evangeliet og frelsen vi lever i. Og da skal vi heller ikke glemme å kalle andre inn der. Det hører med til forkynnelsen. Det må lyde klart og tydelig til alle at alle kan bli frelst. Ingen synder er for stor. Men du må komme i nådens tid før døren lukkes.
Side 1. De troendes nye liv. 1. Pet. 2,1-3. Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse, så sant dere har smakt at Herren er god! Tanken fra kap. 1,22 føres her videre med nye formaninger til et hellig liv i hverdagen. Det er tydelig at Peter legger stor vekt på den siden ved kristenlivet. Det er ikke sikkert at vi gjør det. Det er lettest nå å forkynne og vitne om nåden og de gode sider ved evangeliet. Men det fører ikke til vokster, se nedenfor. Det er heller ikke en bibelsk tanke at dette hverdagslivet vårt og dermed den praktiske helliggjørelsen kommer automatisk av seg selv når vi er kristne. De sterke formaningene hadde da ikke vært nødvendige. Og Peter er svært konkret og aktuell også for oss. Det er noe vi som kristne skal legge av, eller legge til side som det står på engelsk. Han bruker bildet om å skifte klær, ta av seg noe. Det samme gjør han f. eks. i Ef. 4,22. Når både Paulus og Peter legger slik vekt på dette, kan grunnen være at noen predikanter ikke har forkynt formaninger eller til og med sagt de ikke var nødvendige. Nå understreker Peter dette. Med ordet derfor viser han til det som er sagt i kap. 1 som grunn til et nytt liv. De er dyrt kjøpt og gjenfødt til en arv i himmelen da er det naturlig at de også lever slik det sømmer seg en himmelborger. Side 12. Vi er også kalt et folk til eiendom. Vi tilhører Gud som hans eiendom, og det innebærer at vi er utskilt fra verden. På engelsk (KJ) er ordet oversatt med særlig, spesiell, og betyr at det er et helt annet folk enn verden. I den norske oversettelsen av KJ (1999) er det oversatt med særegent folk. Og det er spesielt fordi det er Guds eiendom. Jfr. 5. Mos. 7,6. Men ordet på grunnteksten (peripoiéå) kan også bety å kjøpe, skaffe seg, erverve. Og denne betydningen er beholdt den syriske oversettelsen Peshitta (engelsk oversettelse ved G. M. Lamsa). Det taler om at vi er Guds eiendom fordi han ikke bare har skapt oss, men kjøpt oss dyrt med sitt blod. Det skjedde på Golgata. Oppdraget vårt som gjenløste og hellige kristne er å forkynne hans storhet. Det betyr først at vi ikke skal forkynne oss selv eller tale mye om våre egne gjerninger. Det er en stor fare ved alle intervjuer og portretter og selvbiografier. Det ligger i vår falne natur og framheve våre gode sider, om vi har noen. I en biografi stod det slik: Jeg er fornøyd med meg selv. Og en stor politiker sa: Jeg har ingenting å angre. Menneskelig sett kan det være sant noen ganger, men aldri som kristne. Dernest viser det innholdet i vår forkynnelse og vitnesbyrd. Vi skal forkynne Kristus som Filip gjorde i Samaria, Apg. 8,5. Hans dyder eller storhet er Guds gjerninger, og særlig hans frelsergjerning i Kristus. Bare det kan berge oss mennesker. Og når et møte og et vitnesbyrd er godt, er det når Jesus Kristus blir fremhevet.
Side 2. De skal avlegge all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse. Tre ganger sier han all, og da er ingen ting unntatt av ondskap, svik og baktalelse. Her kan vi ikke komme med noen bortforklaringer eller unn-skyldninger og si: Det betyr jo så lite! Nei, alt det onde skal bort. Det samme gjelder svik og baktalelse. Det siste er kanskje den mest utbredte synd blant oss. Det skal så lite til før folk snakker nedsettende om andre. Hykleri er å forestille seg og gi inntrykk av at man er bedre enn man egentlig er. I all religion ligger det snublende nær. Og avind er å misunne andre det vi selv ikke har. Ja, noen misunner andre også det de selv har. De vil være enerådende på sitt felt. Det er ikke tale om å være fullkomne i alt. Det kan ingen her i verden. Heller ikke kan vi rydde ut alt ondt i vårt hjerte. Men jeg tror vi alle skjønner hva det dreier seg om: Vi skal ikke tillate synden å tre fram. Vi må lære å si Nei og ikke praktisere synden. Og når vi faller i noen synd, viser Jesus oss veien tilbake til ham som møter oss med nåde og tilgivelse. Men det skal ikke være en unnskyldning for å synde. Før kalte man det å synde på nåde. Guds ord er mat for sjela, v. 2. Det er redningen for oss. Om vi lever mye i Guds ord, vil også sjel og hjerte bli opptatt av de åndelige ting og ikke av verden. Jesus sa at menneske lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord, Mat. 4,4. Jfr. 5. Mos. 8,2-3. Vi får her en formaning til å lengte etter Ordet, fordi vi trenger det. Ordet for å lengte er sterkt, som når et lite barn er sultent og nærmest skriker etter mat. Side 11. Derfor har de adgang like inn til Herrens trone og vi behøver ingen mellommann mellom Gud og mennesker, slik f. eks. paven framstiller i den katolske kirke. Det presteskap som er i statskirken eller frikirker er heller ikke det samme som i Det gamle Testamentet. Noen hevder at dette presteskapet ikke betyr at alle troende skal forkynne Guds ord. Prof. Olav Moe og biskop P. Madsen sier det. Forkynnelsen her gjelder formaning til livets helliggjørelse, sier Madsen. Det er likevel klart at alt som sies her gjelder alle kristne. Det er ikke bare en spesiell gruppe som skal tale Guds ord. Alle som er kalt og utvalgt, en hellig Guds eiendom skal forkynne. Gullgruben er nærmere når den sier: Alle troende mennesker skal være med og forkynne hans storhet. Og prof. G. Wohlenberg skrev i den anerkjente Zahns Kommentar at det er de som er kommet ut av mørket til lyset ved evangeliet som skal forkynne. Og han understreker at det ikke bare skal skje med ord, men også ved et hellig liv. At dette er kongelig betyr bl. a. at de er et nytt folk på jorden med en ny konge, Herren selv. Guds folk tilhører ikke bare en nasjon, men består av mennesker fra alle folk og nasjoner som alle har anerkjent Herren Gud som sin leder og konge. Guds barn er også et hellig folk. Å være hellig er å være utskilt fra verden og innviet til Gud, som vi har sagt til kap. 1,2. Det er slik vi er i Guds øyne, og det handler også om tjenesten som kristne. Vi er innviet til Gud for å tjene ham i kjærlighet med ord og gjerninger.
Side 3. Ordet er melk, dvs. næringsrik mat og helt nødvendig som for små barn. Det er samme sak Jesus taler om i Joh. 6,51: det brødet jeg vil gi er mitt legeme som jeg vil gi for verdens liv. Melk inneholder all nødvendig næring for et lite barn, slik Guds ord har alt det vi trenger for vårt åndelige liv. Den er ekte el. uforfalsket. Det er et sterkt uttrykk for at Bibelen er Guds sanne ord. Her betyr det at det ikke er blandet opp med mennesketanker! Så snart et Gudsord blir det, er det ubrukelig. Hvorfor er dette så nødvendig for oss? Jo, sier Peter: ved det kan vi vokse til frelsen er nådd. Frelse betyr her den endelige frelse i Guds himmel, slik som i kap. 1,9. I den tiden vi lever som kristne på denne jord, taler ordet om vokster for en kristen, jfr. 2. Pet. 3,18. Vi kan aldri vokse oss fram til å bli kristne. Vi må bli født til det. Men vi kan vokse som kristne. Og denne vokster har både med kunnskap å gjøre, et bedre liv som kristen, om større tjeneste og et dypere og mer inderlig samfunn med Gud. Da behøver vi næring. Og det er Guds ord. Så sant dere har smakt at Herren er god, står det. Det betyr at de har opplevd og erfart Guds godhet til frelse. De er altså begynt på himmelveien. Nå vil Peter at de skal fortsette der, og da må de bruke Guds ord. Det er maten og styrken på veien. Herren er god, sier han. Om denne godhet sier Peter mer utover i brevet. For her taler han om en åndelig og guddommelig godhet, som Frelser og Herren. Derfor kommer nå neste oppfordring: Side 10. Jesus er den eneste vei til frelse. Når noen ikke vil gå den, må de ta følgene. Gud vil ikke at de skal gå fortapt, men de velger det selv. V. 9-10. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, Dere som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn. Her gjentas noe som er sagt før om presteskapet og med nye henvisninger til Guds ord. Som Guds barn er vi en utvalgt ætt. Det har ikke noe med utvelgelse av noen framfor andre. Alle som hører Ordet er kalt av Gud til å ta imot frelsen. Men de som tar imot kallet og lar seg frelse ( velger ) er de utvalgte. Slik har det vært sagt på en enkel måte. Se også til kap. 1,1-2. Det er nok et skrøpelig folk han har valgt, som det står i 1. Kor. 1,26ff. Valget er derfor ikke på grunn av noe i oss selv. Grunnen til valget er Guds egen kjærlighet til den skapte verden. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær, synger vi. Når Gud kalte menneskene, måtte han gå om en annen, en som Gud aksepterte. Derfor valgte og kalte han oss i Kristus, Ef. 1,4. Han har tatt på seg vår skyld og sonet vår synd. Nå går han god for oss innfor Gud, og vi får skjule oss i ham. Se også Johs 15,16 og 19. Dernest er vi et kongelig presteskap, jfr. v. 5. Det betyr at alle troende i den nye pakt er prester for Gud.
Side 4. De troendes presteskap. V. 4-8. Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også dere oppbygget som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. Dere altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt. Innbydelsen i v. 4 kommer gjerne noe uventet, slik det står på norsk. Leserne er gjenfødt og velsignet av Gud. Likevel står det: Kom til ham. Vi må stadig komme til Kristus på grunn av vår daglige synd og skrøpelighet, det er sant. Men kanskje en annen oversettelse treffer meningen bedre, nemlig den engelske King James, i norsk oversettelse 1999 og Bibelen Guds ord 1997: Når dere kommer til ham som til en levende stein. (Grunnteksten har pres. part. som nettopp understreker at de stadig kommer til ham, det er ikke en oppfordring til å komme.) Nå bruker Peter et nesten umulig bilde sett med menneskelige øyne: Jesus er en levende stein. Det er mot all natur. En stein er død. Men Bibelen fyller ofte ord med et nytt innhold. I dette avsnittet er bildet et byggverk, et åndelig hus. Side 9. Gud er ikke avhengig av noe menneske, heller ikke bygningsmennene i Israel. Gud fullfører sitt verk etter sin vilje, som alltid er til beste for oss mennesker. Når de ikke tror, er Jesus en snublestein og til anstøt. Grunnen er at Jesus og hans lære kommer i veien for deres egen vilje. De vil ikke bøye seg for Jesus og følge ham, for han er for liten i menneskers øyne. Det er å ta avstand fra ham på grunn av den ringe skikkelsen han hadde (Trygve Bjerkrheim). Vantroen er alltid til fall og ulykke for de vantro. Men de kan ikke ødelegge Guds rike på den måten, de ødelegger bare for seg selv. W. F. Besser sier i sin kommentar: De kan ikke gjøre det ordet som er forkynt til frelse for dem kraftløst ved sin vantro, men de må tvert imot stadfeste det ved å lide den dom som det samme ord dømmer dem til etter Guds ordning. Og Luther sier om disse vantro: Det gjelder ikke bare de store offentlige syndere, men heller de store helgener som vil stole på den frie vilje og deres gode gjerninger og gudsfrykt. Det er en nyttig presisering. Når de vantro vil rømme fra Kristus, møter de ham som en stein de snubler over og faller. Det er ikke Guds skyld, men deres egen fordi de fornekter ham. De snubler og faller ved å ikke ta imot Guds ord til frelse i Kristus, v. 8. Til det er de også satt. Det betyr at Gud har bestemt for alle vantro at de skal gå fortapt. Han ønsker det ikke, men det er en konsekvens av vantroen.
Side 5. Her er Kristus hjørnesteinen, som nevnt i Salme 118, 22 og Jes 28,16. Men han er ikke en død stein, han er levende både ved at han selv har evig liv som Gud og gir liv til alle som kommer til ham. Først sier Peter med sitt sitat fra Det gamle Testamentet at Jesus Messias ble forkastet da han kom til verden, jfr. Johs 1,11. Peter hadde selv vært med Jesus og visste hvordan han ble mottatt i Israel. Og det var bygningsmennene som forkastet ham, dvs. lederne og prestene. Da sier han straks: Dere som kommer til Jesus, er selv levende steiner ved troen på ham. Og da blir alle de troende som steiner i en stor bygning, til et åndelig hus. Det er Guds menighet på jord. Vi hører alle sammen, støtter hverandre og sammen er vi små deler av Guds rike. Det taler om et samfunn og et fellesskap mellom de troende. Noen av oss er nær hverandre, mens andre står på en helt annen vegg av huset. Men vi tilhører alle den samme Guds menighet, og alle har fått åndelig liv ved den samme frelser. Derfor er det et inderlig og åndelig fellesskap mellom Guds folk i alle land og til alle tider. Vi hører sammen fordi vi har den samme frelser. Han bruker straks et annet bilde: Vi er et hellig presteskap. Prester er ganske vanlig i mange religioner. Det er de som tar seg av ritualene og er de offentlige representantene for religionen m. m. Jødekristne kjente også godt til presteskapet i den gamle pakt. Men dette har lite og ingen ting med det Peter vil ha fram. Også her bryter en ny tid fram. Side 8. Og en følge av dette at Kristus er dyrebar i seg selv, er han også det mest kostelige for en kristen. Dermed er Jesus all ære verd også fra oss. I dette Guds rike er Jesus grunnvoll og hovedsak og selve grunnleggeren. Derfor er det så alvorlig at han ble forkastet. Og sitatet fra Jes. 28, 16 sier noe mer: Den som tror, haster ikke, står det hos Jesaja. Peter bruker den greske oversettelse, Septuaginta, og skriver i siste del av verset: - han skal ikke bli til skamme. Det gjelder både her i livet og særlig når vi står for Guds trone. Mange opplever nok motgang og føler skam i tunge tider. Men her må vi se på alt i det evige perspektiv og hvordan det går til slutt. Og da har en troende ikke hastverk, han har tid å vente på Guds time når han skal overta styret for hele verden. Den som hviler i Herren, skal ikke bli til skamme og bli skuffet, og har ikke behov for å flykte i hast, står det i JFBcommentary. I motsetning til den fortapte verden, er det en ære å være en kristne, v. 7: Æren tilhører dere som tror. Vi er Guds barn og har full arverett i det himmelske. Allerede her på jorden får vi en forsmak på det. Jesus er vår frelser, og han har gjort alt dette mulig for oss. Derfor takker vi og tilber ham. De vantro kommer heller ikke utenom Jesus. For dem er han blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, v. 7. Selv om noen forkaster Jesus, er han likevel hjørne-steinen, dvs. grunnvollen i Guds rike som ingen kommer utenom.
Side 6. I den nye pakt er det et hellig presteskap i et åndelig hus med åndelige offer. Dermed er det et åndelig prestedømme av en helt annen karakter enn i den gamle pakt. I v. 9 er de kristne kalt for et kongelig presteskap. Det taler om hvem vi tilhører i vår prestetjeneste, nemlig kongenes konge. Og det sier igjen at vi bor i et annet rike enn denne verden. Og det er det Guds rike som bygges av frelste syndere på jord. Ingen andre har rett til å bo der. Presteskapet taler om en tjeneste. Vi bærer fram åndelige offer som er til behag for Gud, slik prestene i Det gamle Testamentet bar fram blodige og ublodige offer på alteret. Det vi har å bære fram, er oss selv. Bibelen sier at vi skal bære fram eller framstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag, Rom. 12,1. Det er selvfølgelig åndelig å forstå. Det er ikke kroppen vår som bokstavelig skal legges fram for Gud, men at vi bruker vårt legeme og vårt liv i tjeneste for Gud. Og det gjelder ikke bare de som går inn i en heltidstjeneste for Herren som misjonær, prest eller predikant. Hver eneste en av oss er med i denne tjenesten ved forbønn, møter og foreninger for Guds sak, samtale med folk og rett og slett å leve rett og godt med Gud. Men det må være en ren og hellig tjeneste om den skal være Gud til behag ved Jesus. Det som smaker av æresyke og egoisme eller andre synder, må bort. Skal tjenesten for Gud være til Guds behag, må den framfor alt være ved Jesus Kristus. Han må være driv-kraften og motivet, og han må få all ære og ros for det som skjer. Hvor mye har ikke blitt mislykket fordi det ikke skjedde. Side 7. Side 7. Tenk om vi kunne lære mer og mer å tjene slik at Guds rike var hovedsaken. Å være en hellig tjener for Gud er å innvie seg til Ham slik at det er han som styrer oss i tale og beslutninger som angår Guds rike. Det er en dyrebar lærdom for en kristen arbeider. I v. 6 henviser Peter til Skriften og siterer Jes. 28,16, og i v. 7 siterer han Salme 118, 22 og i v. 8 er det et sitat fra Jes. 8,14. Også v. 9-10 gjenspeiler ord i Det gamle Testamentet, fra 2. Mos. 19,6, Jes. 43,20-21 i v. 9 og Hoseas 1,6.9; 2,3 og 25 i v. 10. Dette viser at Peter var godt kjent i Det gamle Testamentet og visste å bruke det som en kristen forkynner. Han bygde sin forkynnelse på Guds ord slik at det ble hans autoritet. Det er tryggheten i vår forkynnelse. Jesus er hjørnesteinen i Sion. Det var egentlig en del av Jerusalem i den eldste delen av byen Davids by. Senere er det blitt brukt om hele Jerusalem. I overført betydning er det navnet på sentrum i Guds rike, slik det er brukt her. Jfr. også Hebr. 12,22 og Åp. 14,1. Luther forklarer forresten hjørnestein med at Jesus brakte hedninger og jøder sammen, de som var mentale fiender. Han sier også at denne steinen ble plassert der først og huset ble bygget på den. Slik må vi alle bygge på ham. Kristus er også utvalgt og dyrebar. Gud fant bare ham ingen andre kunne bli verdens frelser. Og han er dyrebar og kostelig, jfr. v. 4. Det fantes ingen ting i universet eller i himmelen som var så verdifull som Kristus. Han er Guds egen Sønn, fra evighet til evighet. At han var den eneste som kunne frelse verden, gjør han meget verdifull.