Abraham: Er det mulig å tro noe, helt sikkert? Tor Michal Kinn, basert på tale holdt 07.10.2018 Talen kan ses og høres her: https://youtu.be/9yumme1arce Nedenfor er resyme av talen, etterfulgt av tanker til samtale i vekstgrupper. Vi har tidligere hørt om på Set, Adams og Evas sønn, sin leting etter Gud. Vi har sett hvordan Gud reddet Noah fra syndfloden, og sett at å drukne verdens befolkning ikke var en endelig løsning for å bli kvitt ondskapen og følgene av syndefallet. Rundt 292 år etter at Noah gikk i land etter syndfloden, ble det født en gutt, Abram, i byen Ur i Kaldea. Vi snakker altså om noe som skjedde for rundt 4000 år siden. Hans far drev sannsynligvis med husdyrhold, for Abram selv kom til å drive med dette. Abram hadde to brødre. Da de var blitt voksne, dør den ene av dem, og etterlater seg sønnen (Lot) og flere døtre. Abrams far tar seg av sine farløse barnebarn. Abram opplevde noe spesielt. Herren viste seg for ham. I Apg 7 oppsummerer Stefanus, den første som måtte dø for sin kristne tro, dette slik i sin forsvarstale: «Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran. Gud sa til ham: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg! Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå.» (For den som er ekstra interessert i gammel historie og tidligere kulturer: Plassering av Ur i Kaldea kan se ut til å være bare seks timers gange fra Harran, ikke Ur i dagens Irak/Kuwait. (Kuwaitstedet ligger ikke mellom elvene. Se http://www.bibelmuseum.no/wordpress/abrahams-ur-i-kaldea/) Det kan virke som om faren koordinerte denne reisen, for de tok av gårde hele gjengen, både faren, Abram, kona hans Sarai, Lot og familiene deres. (Det var ganske mye inngifte på den tiden, og kona til Abram var faktisk hans halvsøster, som faren hadde fått med en annen kone enn mora til Abram.) Harran, 6 timer De hadde ikke reist langt før faren til Abram mente de hadde reist langt nok. I følge google er det snakk om en spasertur på rundt 6 timer mellom de to byene. Uansett, Abram reiste etterhvert videre, og tok med seg Lot og hans familie, og alle eiendeler og arbeidsfolk de hadde skaffet seg, og satte kursen mot Kanaans land lenger sør. Abram var 75 år gammel da han dro fra Harran.
Da de kom til landet Kanaan, sa Gud til Abram at dette landet han nå var kommet til, skulle tilfalle ham og hans slekt. Nomaden Abram skulle bli stamfar til en nasjon. Så fulgte en periode som inkluderte en hungersnød i landet, en tur til Egypt, en krig mot fire konger og en merkelig hendelse der det kommer en øversteprest for den Høyeste Gud ut fra byen Salem med brød og vin og velsignet Abram. Det i seg selv kunne vært grunnlag for flere bibeltimer, men den lar vi ligge i dag. Jeg sår det inn som en fristende godbit å lese på egenhånd i 1.Mos 14. Både Lot og Abram hadde slik fremgang i landet at de fant ut at de måtte skille lag, for at dyreflokkene deres ikke skulle knive om de samme beitemarkene. Abram og Sarai hadde likevel et stort savn i livet, på tross av rikdommen. Sarai kunne ikke få barn. De så for seg at den fremste av tjenerne sine, Elieser, skulle arve dem når deres tid på jorden var omme. Men, så skjer det noe. 1.Mos 15, 1-6 Herrens ord kom til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!» 2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.» 3 Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» 4 Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.» 5 Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» 6 Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. Årene gikk, og Abram og Sarai ble som folk flest eldre og eldre. Det er mulig det gikk så mye som 13-14 år, avhengig av hvordan man leser kronologien. I kapittel 16 i 1.Mos bekrefter Gud løftet han gav Moses noen år før, og innfører paktstegnet, tegnet på løftet. Alt av hankjønn skulle omskjæres. (Slik ble mannfolkene flere ganger daglig minnet på at de hadde en pakt med jordens Skaper.) Gud gav Abram og Sarai nye navn, Abraham og Sara, for å bekrefte at de skulle bli henholdsvis far til mange, og mor til konger. (Sara = fyrstinne, Abram og Abraham betyr begge «Far er opphøyd, men Abraham settes trolig i sammenheng med det hebraiske ordet for «mengde».) De hadde fremdeles ingen barn sammen, likevel hadde de fått nye navn som speilte løftet om det. Vår tro Vi lever også i en tid hvor vi tror på noen løfter som ennå ikke er oppfylt. Vi tror at Jesus fra Nasaret, som ble født for rundt 2000 år siden, virkelig er Guds sønn. Vi tror at han døde, og ble gjort levende igjen, fordi døden ikke kunne holde på ham. Vi tror at vi gjennom Jesus har løfte om oppstandelsen fra de døde, og et evig liv sammen med ham på en ny jord.
THINK VS FAITH På norsk har vi et språklig handikap når det kommer til ordet tro. Vi bruker det både om den troen vi har til Gud, og når vi ikke vet sikkert, men bare antar noe. På engelsk har de to forskjellige ord for dette. To think er å anta noe Have faith er å ha fullstendig tillit til at noe, å være overbevist Jesus sa til Tomas, da han så Jesus etter oppstandelsen, og da klarte å tro: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» Egentlig burde vi kunne si: «Fordi du har sett meg, er du overbevist. Salige er de som ikke ser, og likevel har tillit til at det er sant.» Når folk sier at vi ikke kan vite noe sikkert, det handler jo om tro, da bruker de egentlig ikke riktig versjon av det norske ordet «tro». Vår tro er faktisk bygget på troverdige vitnesbyrd, og det handler ikke om antagelser! Våre kristne søsken som forfølges for sin tro, tror du de er enige i at det er antagelser? Nei, de er overbevist om at de har rett når de nekter å bøye seg for dem som forfølger dem. Tvil Betyr det at vi aldri kan tvile på Guds løfter? Nei, selvsagt ikke. Det er mange grunner til at vi kan tvile. Vi kan gripes av tanken på at det jo er helt vilt det vi tror på. Eller det skjer ting vi ikke kan se passer inn i vår tro og forståelse av Gud. Likevel, det er noe med at troen vår blir bevart gjennom mange prøvelser, og vi ikke klarer å slippe taket i Jesus. Han er tross alt den vi har å gå til når ting går oss i mot! Også Sara og Abraham hadde sine stunder med tvil. Sara var 90 år, Abram 99 da de fikk løftet om at på samme tid året etter skulle de ha barnet de var lovet. Sara mente det var temmelig lite sannsynlig. «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er?» Og Abraham var ikke akkurat en ungstut selv heller. Det stod tidligere i fortellingen at «Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.» Abraham fortsatte å tro på Herrens løfte, selv om det så mørkt ut. Og det gikk ikke mange månedene, så var Sara gravid. Og det kan virke som om hun faktisk var i stand til å amme sønnen selv også! (1.Mos 21,7: «Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle amme barn!») Tro og tillit Vi tenker oss gjerne at trosheltene vi hører om og leser om hadde bedre forutsetninger enn oss til å stole på Gud. Det hadde de ikke. De hadde ikke alle de vitnesbyrdene vi har. Abraham visste ikke at han ville få sønnen Isak, som igjen ville få sønner og døtre, som igjen ville få sønner og døtre, og bli et folk av millioner. Vi vet det, for vi har hele historien om Abraham. Vi kan skumme gjennom historien på under en halvtime, Abraham måtte leve livet time for time, dag for dag, og det gikk år fra han fikk løftet til han så det oppfylt. Deler av løftet fikk han ikke se oppfylt i sin levetid, landet ble ikke hans slekts land før mange hundre år etterpå.
Han visste heller ikke at vi som tror, eller HAR TILLIT til at Guds løfter står fast og er sanne, skulle kalles barn av Abraham. Mennesker fra alle folkeslag, som tror på Jesus og tar i mot hans tilbud om frelse, blir regnet som rettferdige, akkurat som Abraham ble regnet som rettferdig på grunn av at han trodde Gud. Leser dere for eksempel Apostelgjerningene, Romerbrevet og Hebreerbrevet, vil dere se at Abrahams tro er et forbilde for vår tro. Neste gang det er stjerneklart, kikk opp på himmelen, og tenk at en av de stjernene representerer deg, et av Abrahams barn. Vågal tro Det er en som har sagt noe fint om tro, og da særlig vågal tro, en tro som gir oss mot til å stå opp for sannheten, en tro som tør å stå fast i stormen. Han sier: «Vågal tro står på skuldrene til stille tillit.» «Bold faith stands on the shoulds of quiet trust.» - Bill Johnson Det betyr at troen vår dypest sett handler om å ha tillit til at Gud er den han sier, at han er god, at han ønsker oss det beste, og at han er for oss og ikke imot oss. Skal du huske én ting fra i dag, er det dette: Tro til Gud er å ha tillit til at det han sier er sant. Vi har tillit til at Jesus fra Nasaret, som ble født for rundt 2000 år siden, virkelig er Guds sønn. Vi har tillit til at han døde, og ble gjort levende igjen, fordi døden ikke kunne holde på ham. Vi har tillit til at vi gjennom Jesus har løfte om oppstandelsen fra de døde, og et evig liv sammen med ham på en ny jord. 1.Joh 5,13-15 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn. Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.
Samtale Det tok rundt 25 år fra Gud lovet Abraham etterkommere til han faktisk fikk en sønn. Hva tenker dere om at Gud har så god tid? Er det noe dere har opplevd i deres eget liv, at ting dere kjent på som unge (voksne) først har blitt realisert flere år senere? Forteller tidsaspektet noe om troslivet som prosess, som en relasjon, som et forhold til en person? Det Gud lovet Abraham og Sara var svært usannsynlig skulle skje, ja, det var uhørt at en kvinne som i utgangspunktet var ufruktbar, og dessuten ferdig med overgangsalderen for 40 år siden, skulle bli gravid. Er det noe dere finner uhørt eller vanskelig å forstå bokstavelig av det vi bekjenner i den kristne troen? Bruk gjerne trosbekjennelsen som utgangspunkt. Hvis det er noe i punktet over du finner vanskelig eller uhørt, hva kan historien om Abraham og Sara fortelle? Hvis det er noe dere finner vanskelig å forstå bokstavelig, send dem gjerne (anonymt) til pastor Tor Michal, tmkinn@venneslafrikirke.no, så kan det vurderes å legge det inn i fremtidig undervisning. Jesus advarte i sin undervisning om «de skriftlærdes surdeig». Med det mente han at vi måtte passe oss for tankegangen deres, for den vil få oss til å tenke feil og etterhvert gjennomsyre hvordan vi selv forstår verden og vår forståelse av rett og galt. Har du noen steder du får «surdeig» som bryter ned, mer enn å bygge opp troen din? Er det noe du kan gjøre for å få et mer bevisst forhold til hvordan du pleier troen din, slik at den blir reflektert og grunnfestet på en god måte? Minn hverandre på Gud kan ikke lyve. Når Gud sier noe, blir det slik. Gud er til å stole på. Han ønsker det beste for deg og dine. Bønn Kjære Gud, vår gode Far! Takk at du var trofast mot Abraham, slik at vi, 4000 år senere, kan lære at du er en vi kan stole på, og ha tillit til. Hjelp oss så vår tillit til deg blir enda større, og minn oss på dine gode løfter til oss, som du har gjemt i Bibelens ord for at vi skal finne dem der. Hellige Ånd, minn oss på Jesu ord, slik han sa du skulle, og la oss vokse i nærhet og tillit til deg. Amen