Pia Birgitte Jessen Blomveien 11, 8450 Stokmarknes, Norge Email: pia.birgitte.jessen@trollfjord.no Reisebrev fra tur til Uganda 29.12.07 19.01.08 Reiulf, Thea Louise (fyller 11 år 31.01.08) og jeg reiste fra Stokmarknes tidlig om morgenen den 28. desember iført sandaler og tynn jakke med kurs mot Arua nord i Uganda. Vi skulle besøke Jonas og Tove som flyttet hit i juni 2007 da Tove fikk jobb i FN, nærmere bestemt UNHCR United Nations High Commissioner for Refugees. Anne Sophie kom etter nyttårsaften. Vi dro hjem sammen 19. januar. Vi ble møtt av Jonas på flyplassen i Entebbe utenfor Kampala som er hovedstaden i Uganda, lørdag morgen den 29. desember. Han hadde ordnet med leiebil med sjåfør og vi kjørte mot Arua. Det skulle være en tur på 6 8 timer, men viste seg å ta 11 timer. Det er ca 550 km fra Kampala til Arua, veiene er til tider i meget dårlig forfatning. Det første som slo oss var varmen og det yrende liv som var overalt. Og at det var folk og stråhytter nesten hele veien fra Kampala til Arua. Folk som satt, sto, gikk og syklet, noen få på motorsykler og enda færre som kjørte bil. Hvorfor skulle vi dra til Uganda? Hva forventet vi oss? Hvordan ville det være å komme til et land som er så ulikt Norge og hvilke forestillinger hadde vi? Vi hadde lest alle brevene på hjemmesiden til Jonas og Tove (www.jonas.svela.net), mailet og snakket en del med Jonas på skype, som altså også har gjort sitt inntog i Arua. Vi hadde også vært inne på hjemmesider om Uganda, der står det mest om det turister kan oppleve i nasjonalparker og andre naturopplevelser og Bradts bok om Uganda levnet ikke Arua mange linjer i sin reisebok. Det står: North of Pakwach, the mail road leads further north through Nebbi to Arua, something of a dead end in travel terms. Jeg var i Eritrea for 5 år siden og hadde noen tanker om hvordan det kunne være i et annet afrikansk land, mens de andre 3 aldri har vært i Afrika. Hvis ikke Jonas og Tove hadde bodd i Arua, hadde vi nok aldri tenkt å dra til Uganda på 3 ukers ferie. Når vi sitter på terrassen og nyter kveldsstillheten, godt innsmurt i myggspray, må jeg bare si at det er flott at de har flyttet hit, så vi har anledning til å besøke dette flotte landet. En ting er å komme hit som vanlig turist. Da hadde vi nok reist rett til nasjonalparkene på safari som vi skal besøke den siste uke. Når vi valgte å dra på besøk til Tove og Jonas i Arua, gir det helt andre muligheter. Her er det ingen turister. Vi har gått mye i Arua, særlig markedet er spennende og et par ganger har vi sett andre hvite. I løpet av 2 uker så vi 5 hvite mennesker i bybildet! De hvite som er her jobber stort sett i UNHCR, Leger uten grenser, Right to play eller i ulike misjonsorganisasjoner. Litt mer om Uganda Uganda er på størrelse med Storbritannia (235.769 m2) og grenser mot Rwanda og Tanzania mot sør, Kenya mot øst, Sudan mot nord og Congo mot vest. Det er ca 30 mill. innbyggere. Den sydlige delen ligger ved Victoria Lake på ekvator. Det betyr at det blir mørkt på samme tid hele året dvs ved 19-tiden. Nå er det tørketid og temperaturen om morgenen er omkring 20 C, og den stiger fort til 30 35 C. Det er ofte vind og lite luftfuktighet, så varmen kjennes ikke så trykkende i Arua. 1
Gjennomsnittlig levetid er 39,5 år, barnedødeligheten under 5 år er 13,5 %. 8 10 % har HIV/Aids. 38 % fullfører barneskolen og 13 % ungdomsskolen. 65 % av befolkningen kan lese, 45 % har tilgang på rent vann (safe water) og 4 % har tilgang på elektrisitet. Hovedeksport er kaffe (55 %), fisk (7,5 %), te (5 %) og tobakk (4 %). Engelsk er det offisielle språk og det er 33 ulike stammespråk. Ca 90 % av befolkningen i Arua er muslimer mens det i andre deler av landet er ca 90 % kristne. Landet er i utvikling selv om det går langsomt og for oss som kommer utenfra virker det som et ganske fattig land. Det er imidlertid ingen hungersnød noen steder. Det kunne ha blitt det i forlengelse av den store flomkatastrofe som var i fjor i øst Uganda, men befolkningen der har fått hjelp. Helsevesenet fungerer mindre bra. Det er lite fagfolk og mange leger velger å jobbe i private klinikker frem for sykehus. Lønnsnivået er meget lavt for leger i Uganda sammenliknet med f eks Sør-Afrika. Utstyret er mangelfullt og medisiner finns det lite av. Utenlandske prosjekter jobber ofte i forhold til HIV/AIDS eller andre konkrete sykdomsbilder. Ved alvorlige ulykker flys pasienter med helikopter til Nairobi. Innen psykiatri finns det i Arua et ECT-apparat (elektrosjokk), som ikke er i funksjon og som ingen kan betjene og som jo heller ikke ville være et prioritert område hvis man skulle starte et psykiatrisk behandlingstilbud! Ellers var det ikke noe tilbud. Hus bygget av trestokke og jord med Rwenzorifjellene i bakgrunnen Litt om jobben til Tove Tove jobber hos FNs Høykommissær for Flyktninger som Community Service and Education Officer. Hennes ansvarsområde er å sikre 61.000 flyktninger i 4 ulike bosettinger helse, utdanning og andre sosiale tilbud. UNHCRs rolle er å koordinere og overvåke partnere som implementerer UNHCRs prosjekter. Tove beskriver selv jobben sin slik i et julebrev til Bygdekontakter i Kvam: Å jobbe i en annen kultur bidrar til mye uventet glede, men også frustrasjon. Jeg blir nok opplevd som en hissigpropp på kontoret, fordi jeg forventer at folk faktisk gjør jobben sin (i tide). Flere ganger i uken drar jeg til bosettingene (ofte to timer kjøring unna) og forventer at bil og sjåfør skal være klar som avtalt, men ofte må jeg vente lenge på grunn av diverse årsaker som at sjåførene spiser frokost, 2
bilene må fylles opp med diesel, bilen må vaskes, sjåføren er ikke her, bildekk må skiftes etc.listen er lang. For en kvamsokning er dette som å vente på dopp og flesk når klubben er servert. Utdanning er et område jeg fokuserer spesielt på fordi her er det et stort forbedringsbehov. Et eksempel er bruk av fysisk avstraffelse. Offisielt har Uganda forbudt fysisk avstraffelse, men i praksis er dette langt i fra tilfelle. Jeg har nettopp foretatt en undersøkelse blant elever og lærerer i flykninge-skolene og resultatet er fortsatt nedslående. En tredel av lærerne innrømmer at de slår og to tredeler av elevene sier at de har blitt slått. Vold er en helt naturlig del av livet og unnskyldningene er alt for mange. En lærer sa at han blir ikke tatt serøst av elevene hvis han ikke slår. En utfordring fremover blir derfor å utvikle lærerne så de klarer å håndtere store klasser (fra 50 og oppover) uten å ty til vold. Det bryter stadig ut epidemier f eks kolera, så forebyggende arbeid og informasjon er derfor også et viktig arbeidsområde. Litt om konsulentvirksomheten til Jonas Jonas hadde ikke jobb da han kom til Arua. På sin vanlige optimistiske, oppsøkende måte tok han kontakt med ulike organisasjoner og firmaer for å høre om noen kunne bruke hans kompetanse og om det var mulighet for jobb. Han fikk napp i en tysk NGO (Non governmental organisation) kalt GTZ som har kontor rett ved siden av huset til Jonas og Tove. De jobber blant annet også med ulike jordbruksprosjekter. Jonas ble tilsatt på dagen som konsulent for å utarbeide et prosjekt om kunstig vanning for bønder i kommunene som huser flyktninger. (Ikke helt innen vannkraft, men assosiert!). Nå holder han på med et prosjekt (også for GTZ) som går ut på å undersøke hvordan ugresset Vannhyasinter (som vokser i hopetall i Nilen) kan utnyttes av de mange småskala bøndene langs Nilens bredder. Vi var så heldige å få være med på en tur hvor han sammen med Emmanuel, som også er prosjektmedarbeider, skulle ut og sjekke hvordan det gikk i de to demonstrasjonsprosjektene han har startet i to landsbyer. Gutter på fisketur på Nilen Det er egentlig vanskelig å fortelle om hvordan det var å se dette og møte menneskene i landsbyene. Jeg kan starte med å fortelle hvordan vi ble mottatt, Begge steder var vi ventet, ble tatt veldig godt imot og håndhilste på mange folk. Det ene sted satte kvinnene i gang med å klappe og synge da vi kom. Vi gikk til stedene hvor de dyrket tomater og andre grønnsaker og så hvordan de hadde fulgt opp rådene de hadde fått av Jonas og Emmanuel. Jonas fortalte, Emmanuel oversatte og jeg takket for at vi fikk lov å være med og se og ta bilder som vi vil ta med tilbake for å bl a vise på skolen. Ungene var elleville 3
når de fikk se seg selv på digitalkameraet og da de fikk se seg selv på video skjønte de først ikke at de var seg selv de så (jeg snudde opptaksbildet mot dem så de så seg selv mens jeg tok opp). Disse landsbyer ligger ved Nilen (som har sitt utspring i Victoria Lake) og det gror mange vannhyasinter i Nilen. De kan brukes til kompost og gir nyttig næring til den tørre og utarmede jorden i området. Vi ble med ut i en båt for å samle vannhyasinter. Det var en helt utrolig opplevelse. Vi padlet ut i en hjemmelaget klinkbygget båt, vi var 10 personer. Den var ganske lekk mellom de øverste bord, men vi øste hele tiden og det gikk bra. To menn padlet med hver sin hjerteformede åre. Vi fylte opp med vannhyasinter, det var et utrolig syn. På siden av oss padlet to gutter ut på fisketur i en uthult trestamme i en slik båt som alle bruker når de skal ut. Kvinner bærer vannhyasinter til plantestedet Det var et yrende liv langs elven. Det var kvinner som vasket tøy og la det til tørre i solen, noen ordnet fisk og andre bar vann. Det var også masse barn som hjalp til og noen lekte i en av båtene som lå ved bredden. Da vi kom tilbake fra turen, strømmet det på med kvinner med store baljer som de fylte med vannhyasinter og bar tilbake til plantefeltet. Det som er interessant med et slikt prosjekt er om bøndene ser nytten av dette. De hadde fått en del instruksjoner forrige gang Jonas og Emmanuel var der. Bl a skulle de lage et system med vannhyasinter og et uten for å se om det var noen forskjell i veksten. Det fungerte ikke helt som planlagt, men med veiledning og informasjon følges det opp av Jonas og Emmanuel. Hvordan bor folk? I nord Uganda bor folk i stråhytter som er plassert i en slags tun hvor hele familien bor. Ofte er det et stort tuntre som kan gi skygge for solen. Veggene er enten laget av murstein som lages overalt av leireaktig jord, hyttene pusses utvendig med jord. Andre er laget av jord med trestokke som bindingsverk. Takene er laget av papyrus. Mange er malt med jord og vann i naturfarger. De fleste er nå firkantede noe som er mer praktisk enn de runde. Andre kan være rektangulære. Noen få har bølgeblikk på taket. Lenger mot sør bor de fleste også i jordhus, som er rektangulære med to vinduer (uten glass) og dør hvor det henger et klede foran når døren står åpen. Lyskilde er parafinlys eller bål. Mange steder er folk veldig stusselig kledd, barna går stort sett i filler som så vidt henger sammen, mange av de minste hadde bare på seg et perlesmykke. På den annen side er det mange som er 4
flott kledd, kvinnene går mye i fargerike kjoler. Vi har undret oss over hvordan det er mulig å være så pent kledd når man bor i en jordhytte under ganske enkle forhold. Alt vann skal hentes og strøm har de ikke. Stråhytter i landsby ved Nilen Kvinnene bærer de utroligste byrder på hodet og ofte bærer de i tillegg et barn på ryggen. Å bære en vannkanne på 25 liter på hodet og se ut som om det ikke er tungt, synes jeg er helt utrolig, eller bananer i klaser, de er veldig tunge og bæres så elegant på hodet. Mat og annet Før vi dro hadde vi gjennom flere måneder fått mailer med bestillinger hjemmefra. Alt fra pinnekjøtt og kålrabistabbe til nyttårsaften (Reiulf sa at han i alle fall ikke skulle spise pinnekjøtt i Uganda! Men godt smakte det!). Så våre kofferter var fylt til randen med røkt ørret, kaviar, majones, julekaker (alt for få i følge Jonas), marsipan, kransekakemasse, apotekervarer og mye mer. Da vi kom frem skjønte vi godt hvorfor de ønsket et lite stykke Norge! Jonas hadde på forhånd sagt at det ikke var mulig å kjøpe noen av de ting vi er vant til, og det stemte veldig godt. I Arua er det et svært marked som har alt mulig av frukt, grønnsaker, stoffer (veldig flotte fra Dem republikk Congo), boder med alt til sykler og andre tekniske ting, klær osv. Det er et par supermarkeder hvor man kan få de mest elementære ting, men det vi tenker på som vanlige butikker finns ikke. Ugandere spiser med fingrene. Det står alltid vannkanner så man kan vaske hendene før spising. De spiser alltid med høyre hånd og den venstre er den urene som brukes ved toalettbesøk. Hovedretter er matooke som er en mos laget av grønne bananer. Den smaker ikke av bananer i det hele tatt, mer som en grønnsak. De lager også et brød laget av kasava som er en plante som males til mel.. Det serveres som en meget kleg masse som brukes til å samle sammen den øvrige maten. Maten har vært ganske god, vi har spist mye potet og søtpotet med hønsekjøtt, svin eller biff. Fisk er det også mye av, både fersk og røkt. 5
Slakterbutikk Trafikkbildet Å kjøre bil i Uganda er en stor utfordring. Det er ikke bare det at det er venstrekørsel, men av og til må veiene sies å stille store krav både til sjåfør og passasjerer pga noen helt utrolig dårlige veier. De få hovedveier med asfalt er stort sett OK, men de andre. I tillegg må man hele tiden være påpasselig pga folk som går, syklister og motorsyklister. Og så er det også ofte dyr i veien f eks kuer i flott, geiter som springer rundt og masse høns. Og en dag holdt vi på å kjøre på en flokk aper! I det hele tatt går folk veldig mye virker det til. Det er få som har egne biler. Det er til gjengjeld en masse minibusser (Toyota Hiace) som kan ta opp til 16 passasjerer og en helt utrolig mengde bagasje på taket. Jeg skjønner ikke at de kan henge sammen etter kjøring på veiene der. Ellers var det lastebiler med åpent lasteplan fylt med folk og bagasje. Ja, kjedelig er det ikke! Og uten horn er det vanskelig å bane seg vei frem i bil. Kvinner selger grønnsaker, i bakgrunnen selvlagde murstein som brukes til husbygging Veldig mange har sykkel. Mange bruker den som sykkeltaxa og sykler både menn og kvinner rundt overalt. Det er veldig få kvinner på sykkel. Syklene brukes også til transport og vi så sykler ladet med utrolige mengder bananklaser, vannkanner, senger, plastikkstoler eller bruskasser. 6
Fullastet lastebil Å være hvit i Uganda Som hvite vil vi alltid bli sett på som rike og det er lett å bli lurt. Følelsen av å bli lurt var noe Jonas var veldig frustrert over. F eks hadde han en gang avtalt at vi (AS, TL og jeg) skulle betale et bestemt beløp for å bli kjørt til svømmebassenget. Da vi kom frem sa sjåføren at han ikke hadde vært med til å avtale det, at det var den andre som var med og at bensinen var steget i pris og at vi måtte betale 1/3 mer enn avtalt. Jeg var ikke så dreven og gikk med på det. Til stor irritasjon for Jonas, noe jeg skjønner godt etterpå. På markedet var det enklest å handle. Der var det faste priser uansett status og ingen behov for å prute om prisen. FN stiller sikkerhetskrav til boligen til de ansatte. I Arua innebærer sikkerhetskravene at det skal være en vakt på dagtid og to bevæpnede politivakter på kveld og natt. Det var ikke så lett for dem å holde seg våken hele natten og ofte sover de når Tove og Jonas kommer hjem på kvelden! En natt ringte de inn til Tove og fortalte at det var noen utenfor porten som tok ladegrep. Det var ubehagelig og gjorde at vi låste ekstra godt, men det skjedde heldigvis bare den ene gangen. Det er jo helt mørkt om natten og ingen gatelys, så det er vanskelig å orientere seg. Uroligheter i Kenya Det var valg i Kenya 27. desember. Jeg regner med at de fleste har fått med seg at resultatet førte til opptøyer i Kenya og kan tenke meg at det i nyhetene har vært fokus på turistenes situasjon i den forbindelse. Det som det kanskje har vært mindre fokus på har vært konsekvensene opptøyene i Kenya har fått for nabolandene, deriblant Uganda. Mombasa i Kenya er en viktig innskipningshavn, som også ble rammet av opptøyene. På noen få dager var det helt fritt for bensin og diesel i Kampala og snart også i Arua. De første dagene da det nesten ikke var diesel steg prisen til det firedobbelte. Vi fikk tak i noe diesel for å sikre generatoren. Normalt er det strøm fra kl 06 morgen til 01 om natten. Pga dieselmangel var tilgangen på strøm redusert til 6 timer per dag (kl 15 til kl 23), siden strømaggregatet til Arua går på diesel. Da går den private generator noen timer om formiddagen, spesielt for å holde kjøleskapet kaldt. Bortsett fra en dag da en toppakning gikk i stykker og det må 7
komme nye deler fra Kampala! Det er også vannmangel i hele Arua på grunn av at pumpene som forsyner byen med vann også går på diesel. Det er ikke noe problem å klare seg med litt vann til å vaske seg på hyttevis, men problemet er toalettene. Uten å gå nærmere inn på hvordan vi ordner det, kan jeg bare si at det er høyeste prioritet å få fylt vann i toalettene! Om natten kommer det også litt vann i en kran i hagen, da fylles alt som fylles kan! Tove har sittet i krisemøter for å vurdere hva UNHCR måtte prioritere i tilfelle de ikke fikk fylt nok opp med diesel til bilene. Bl a skal det denne uken tilbakeføres 400 flyktninger til Sudan. For å gjøre det er de helt avhengige av lastebiler som kommer fra Sudan. Det ordnet seg i siste øyeblikk. Dette er noe som har vært planlagt lenge og som selvfølgelig involverer veldig mange mennesker. Her i Uganda er den politiske situasjon stabil for tiden. Det har vært tendens til noe uro her i nord for en tid siden, ikke politisk betinget men mer røvertokter. Å være turist i nord Uganda En dag leide vi bil en gammel Toyota 4-hjulstrekker som er det eneste fremkommelige transportmiddel på grusveiene her. Tove var i felten og vi andre skulle være turister. Litt av en opplevelse. I Arua er det få hvite, og enda lenger ut på landet tror jeg at de eneste hvite som kommer er misjonærer og andre som har spesielle oppdrag. Turister i leid bil er det nok heller få av. Vi dro av sted med kjølevesken (!!!!) fylt med vann, og kjøpte bananer og chapati, noen veldig gode tykke pannekaker som matpakke og kjørte mot grensen til Demokratiske republikken Congo. Vi måtte flere ganger spørre etter veien. På landet er det ikke alle som snakket engelsk, men vi fant frem. Grensen mellom Congo og Uganda følger et høydedrag som utgjør vannskillet mellom vest og øst i Afrika. Det var ingen gjerder eller grensevakter langs veien som altså følger grensen, men vi måtte gjennom tre porter langs veien. Vi var altså i Congo når vi steg ut av bilen på venstre side. De uroligheter som er i Congo for tiden er litt lenger sør i landet og her i nord virker det rolig. Det er veldig frodig her, dyrket mark nesten overalt med mange uvanlige vekster for oss, og lenger nord i Uganda er det fjell på opp til 1500 m. Arua og omegn ligger omkring 1200 m over havet. Uansett hvor vi kjørte så var det mennesker langs veien. Vi kjørte gjennom små landsbyer med marked, boder med alle slags ting, ku- og geiteskinn som var utstrukket og lå til tørk. Syersker som satt i skyggen av hus og sydde. Veiene var veldig dårlige, så det tok tid å komme frem. Nå er det tørketid, og vi kunne bare forestille oss hvordan veiene er når det er regntid ganske ufremkommelige. Jonas fortalte om mange strabasiøse turer han hadde vært på i forbindelse med hans prosjekter. Vi hadde tenkt å kjøre til den sudanesiske grense men droppet det pga tiden. Så lengst nord vi kom var en by som heter Koboko. Vi hadde nemlig avtalt med Tove at vi skulle møte henne i en oppsamlingsleir hvor hun var dratt ut tidlig på dagen. Tur til bosetning Det er flere bosetninger for sudanesiske flyktninger i nord Uganda. På det meste har det vært 61000 flyktninger i Arua-området, som har kommet hit pga krigshandlinger i Sørsudan. De fleste har bodd her i mange år og mange av barna er født her. Flyktningene er integrert i lokalsamfunnet, har sine stråhytter som ligger i klynge for hver familie som dyrker jord. Uganda har et meget liberalt forhold til flyktninger som får lov å etablere seg og arbeide i lokalmiljøet. Det er etablert skoler og helsestasjoner som også lokalbefolkningen nyter godt av. Dette gjør sitt til at flyktningene blir relativt godt tatt i mot. Situasjonen i Sørsudan har vært rimelig rolig de siste par år og UNHCR jobber derfor 8
med å sende tilbake flyktninger til Sudan. Vi må håpe situasjonen holder seg stabil når de i 2011 skal avgjøre om Sudan skal deles i to land! Teltleir for flyktninger som skal tilbake til Sudan alle eiendeler skal med (Foto: Jonas) Vi kom til en collection camp hvor UNHCR samler ca 400 flyktninger av ganger før de skal reise tilbake til Sudan. Det er mange telt og mange mennesker. Hver familie har med alle sine eiendeler, det var både madrasser, sykler, høns og andre dyr og alle slags husgeråd i store bunker. Det er nå ca 30 000 flyktninger igjen i nord Arua distriktet. Målet er at alle skal tilbake til Sudan, men noen kommer aldri til å flytte tilbake av ulike årsaker og trenger til å ha tiltak rundt seg i tiden fremover. Det er veldig usikkert hva de kommer til i Sudan, bl a er det ikke sikkert at skolesystemet fungerer slik som det har gjort i Uganda. Intervju med flyktningebarn fra Sudan For å få et innblikk i hvordan barn opplevde å være flyktninger i et annet land, fikk Thea Louise lov til å intervjue/snakke med to barn i leiren, en jente på 10 år og en gutt på 13 år. En ung jente på 20 oversatte til engelsk. Tove, Anne Sophie og jeg var også med, Anne Sophie tok alt opp på video så Thea Louise kan vise det på skolen. Vi satte oss under en stråhytte uten vegger, jeg fikk en stol (de har veldig respekt for eldre mennesker og kaller meg for mama), mens de andre satt på en gammel presenning. Det ble fort fylt med barn rundt oss og det var til sist barn overalt som lyttet til samtalen. Først utvekslet de navn, alder, klasse osv. Så kom Tove inn og hjalp til med spørsmål. Barna var åpne og fortalte mye. Bl a ble de bedt om å beskrive en vanlig dag. Det var stor forskjell på hva jenta og gutten gjorde. Hun hadde veldig mange oppgaver, var tidlig oppe og gjorde mange huslige sysler før hun kunne gå på skolen. Hun laget mat og malte kasava som er den viktigste grønnsak her, den brukes til en slags brød som alle spiser hver dag. Gutten jobbet også mye, men hadde også fritid hvor han bl a spilte kort. Jenta spurte så Thea Louise om hun måtte lage mat hjemme, hvortil hun jo kunne svare at nei, det måtte hun ikke! Jenta mente at hvis hun ikke trivdes i Sudan kunne hun jo bare flytte tilbake til Uganda, det er jo bare ikke mulig og altså en utopisk tanke. På spørsmål om Thea Louises forhold til kirken svarte hun at verken hun eller familien går i kirke. Det undret de seg over og mente at djevelen da ville komme til oss. På slutten spurte vi om de andre barn hadde noe å spørre om. Først ba de Thea Louise om å ta av hatten, de ville gjerne se hennes lange lyse hår! Og så kom de inn på fotball det er det helt store her, og særlig de engelske klubber er populære. Det vises kamper på de lokale kinoer hvor det er installert parabolantenne. Samtalen mellom barna var utrolig fin, de utvekslet gjensidig tanker og for Thea Louise var det nok en tankevekker å få denne opplevelsen i tillegg til alle de andre hun har fått i Uganda. 9
Barna vi snakket med i flyktningeleiren Transcultural psychosocial organisation TPO UNHCR samarbeider med TPO som er en NGO støttet av midler fra Nederland. Lederen heter Margareth, en flott ugandisk sykepleier. Tove skulle ha møte med henne for å diskutere hvordan kunnskap om psykisk helse kan bedres i flyktningebosetningene. Reiulf, Anne Sophie og jeg ble med på møtet. Utrolig spennende og mitt i blinken i forhold til våre tanker om psykososialt arbeid. Møtet var til gjensidig inspirasjon og vi utvekslet mange spennende faglige tanker. Ferietur Safari i Afrika Etter to uker i Arua dro vi sammen med Tove og Jonas på ferie lenger sørpå. Nå skulle vi være riktige turister! Vi har vært i to utrolig flotte nasjonalparker. Den første var Murchison Falls som ligger ca 3 timers kjøring sør for Arua. Vi bodde på en helt utrolig lekker lodge helt i Nilens vannkant. Vi var på en tre timers båttur til selve Murchison falls hvor Nilen presses gjennom en slukt som er 6 7 m bred. Nilen har sitt utspring i Lake Victoria. Vi så masse dyr på veien opp og ned her var det særlig flodhestene og krokodillene som imponerte. Etter å ha overnattet i Hoima hos en venninne av Tove, dro vi videre til Fort Portal hvor vi hadde booket rom på Kluge s guest farm som lå en halv times kjøring sør for Fort Portal med utsikt til Rwenzorifjellene som er de høyeste i Uganda med en topp på over 5000 m. Her er landskapet veldig annerledes enn i nord. Det er meget frodig, regnskogsaktig, grønt overalt selv om det er tørketid. Veldig skiftende vær ikke så varmt som i Arua, men deilig likevel. Været har skiftet mellom styrtregn, lyn, torden og sol. Vi kjørte en tur for å finne noen krater innsjøer og holdt på å sette oss fast i en bakke pga virkelig dårlig vei hvor underlaget var glatt, leireaktig jord, som ikke var blitt bedre etter regnværet! Vi har besøkt en tefabrikk med 130 ansatte og 200 plukkere. Det var spennende å se hele produksjonsgangen. Det meste av den ferdige te sendes til Mombasa i 70 kilos poser, hvor den selges på auksjon som ren sort te i mange ulike kvaliteter. Da vi kom tilbake fra besøket leste vi i avisen at det var opprør på en annen fabrikk pga den lave lønnen til plukkerne. 10
Hele familien på Ekvator Anne Sophie, Jonas, Thea Louise, Tove, Pia og Reiulf Vi har vært på dagstur til Queen Elisabeth National Park som er den mest kjente nasjonalpark i Uganda. Der følte vi oss for første gang som riktige turister. Der var det safaribiler og et flott hotell med bare hvite gjester. Landskapet var fantastisk, vi så bl an mange enorme kratersjøer, både med og uten vann! Dyr så vi mindre av enn forventet, men turen var utrolig likevel. Vi har ikke sett løver, sjimpanser og leopard som vi skulle kunne se, men masse elefanter, flodhester, krokodiller, fugler i alle størrelser og farger, antiloper av mange ulike slag, aper, ulike typer villsvin, giraff, bøffel en opplevelse å se dem i sitt rette element! På vei til nasjonalparken krysset vi ekvator skikkelig stilig å tenke på at vi skulle krysse både ekvator og polarsirkelen for å komme hjem. Kampala Vi bestemte at vår siste dag i Uganda skulle tilbringes i Kampala hvor Jonas og Tove også kjenner en norsk jente som jobber i Right to Play (tidligere Olympic Aid som Johan Olav Koss startet). Etter 4 timers kjørsel gjennom fantastisk landskap fra Fort Portal kom vi til Kampala som har ca 1,5 mill innbyggere. Det var faktisk en stor overgang. Her var det et yrende liv med folk av mange nasjonaliteter, biler overalt og forurensning. Vi dro rett til en pizzarestaurant og spiste den dyreste middag på hele turen! (50 kr per pers inkl drikke). Så dro vi på Kampalas største kjøpesenter, som lignet mer på våre kjøpesentre bortsett fra at utvalget fortsatt ikke er likt med kjøpesentre i Norge. Vi var mest interessert i Banana Boat som er en forretning som selger ugandisk håndarbeidsartikler. Der fikk vi kjøpt noe i tillegg til det vi hadde kjøpt i Arua, så vi kan vise at vi har vært her! Ellers var det som Jonas ganske riktig hadde forberedt oss på før vi kom absolutt ingenting å kjøpe. Det synes jeg var helt OK, det var egentlig ikke et tema i det hele tatt, selv om Thea Louise nok så for seg shopping på linje med den hjemlige før hun dro! Litteratur og aviser Før vi dro lånte Reiulf boka En vakker dag som Tomm Kristiansen har skrevet om Afrika på lydbok. Jonas og Tove hadde den i papirutgave og ble en veldig nyttig bok å lese for å 11
skjønne noe av kompleksiteten i Afrika. En meget bra bok som anbefales. Han har skrevet kapitler om de fleste land i Afrika En annen bok vi leste heter Emmas krig og er skrevet av en Deborah Scroggins som er journalist. Den handlet om i engelsk bistandsarbeider som ble forelsket i og gift med en sudanesisk opprørsleder som heter Riek Machar. Hun døde i en bilulykke for noen år siden og han sitter nå i regjeringen og skal forhandle på vegne av Sørsudan når det skal avgjøres om Sudan skal deles i 2 i 2011. En meget interessant bok som også anbefales. Jeg fikk i alle fall et innblikk hvor komplisert det er med bistandsarbeid i områder med så sterke interne stridigheter som det er i Sudan. F eks gikk det veldig lang tid før sultkatastrofen i Darfur ble kjent fordi ingen fikk lov å dra dit. Journalisten som har skrevet boka har lagt mye arbeid i grundig research og har mange kildehenvisninger. Vi leste også aviser stort sett hver dag. Det er to aktuelle, en som er statlig styrt og en uavhengig. Vi var veldig overrasket over hvor kritisk den siste var til både egen president, Kenya og mange andre ting. Det var veldig informativt å følge med på denne måten. Og som jeg nevnte tidligere så har krisen i Kenya fått store konsekvenser for Uganda. Vertinnen på Kluge s guest farm fortalte at de hadde fått mange avlysninger pga krisen i Kenya og pga utbruddet av ebola i vest Uganda (det er for øvrig slått ned har jeg akkurat lest). I løpet av de tre uker vi har vært borte har vi et par ganger vært inne på Dagbladet.no og Aftenposten.no og den lokale VOL.no. Det har vært ganske uten betydning å lese om hva som har foregått hjemme. Jeg forsøkte å få lest min mail, men den låste seg fullstendig og Trollfjord kunne ikke hjelpe meg, så jeg aner heller ikke om det har vært noe viktig på jobben eller andre steder. Det har vært veldig OK. Vi kan vel rolig si at vi har vært langt ute i bushen og må belage oss på å komme tilbake til norsk vinter og jobb med alle de utfordringer det gir. Vi så filmen The Last Kingo of Scotland om Idi Amin på flyet bade på vei til og fra Uganda. Veldig bra, den ga et godt bilde av hvordan han styrte landet. Vi så med egne øyne mange av følgene av hans styrestil. Uganda har langt igjen til å være et velutbygget land slik det var før han kom til makten. Bilder Vi har tatt enormt mange bilder. Det er så mange spennende motiver. Det er dog en del jeg ikke har villet ta bilder av som jeg gjerne skulle ha gjort, f eks mye mer på markedet, men der følte jeg at jeg ble for hvit. Uansett har jeg bilder av alle typer motiver. Man kunne ha laget egne temaer over f eks skilt. Ugandere liker veldig godt å sette opp skilt og butikker, kafeer og andre ting har de mest utrolig navne. Det har også blitt flere timer med video. Jonas og Tove har lagt ut mange bilder på deres hjemmeside av mange av de samme motiver. Det anbefales å se dem og lese deres beskrivelser av livet i Uganda. Ettertanke Hvordan har det så vært å være i Uganda? En slik tur kan ikke foretas uten at den gir rom for ettertanke. For min del har den ikke kunnet sammenliknes med noen annen ferie jeg har hatt og ville aldri ha blitt slik hvis ikke Jonas og Tove bor her. Arua er ikke er turistmål, hvis jeg hadde dratt hit som vanlig turist hadde jeg dradd til nasjonalparkene og sett masse flott natur og naturligvis sett hvordan folk bor langs veiene. Vi har sett og opplevd det første og fått en lite innblikk i det andre. Vi har diskutert mye om bistandsarbeid, roller, utenlandshjelp. F eks er 50 % av Ugandas inntekt basert på bistand fra utlandet. Helsevesenet er nesten ikke-eksisterende. For å si det slik så er det meste 12
av det vi er vant til i vår hverdag i forhold til helse, skoler, infrastruktur, veibygging osv veldig dårlig fungerende her. President Museveni har sittet i 20 år, han kjører landet med hard hånd, snakker om forbedringer, men det er lite det ses i nord. Det bryter statig ut kolera, ebola og meningitis, og malaria har de fleste hatt. I en av bosetningene Tove jobber i er det utbrudd av meningitis, det betyr at det må jobbes med behandling og forebygging før en ny gruppe flyktninger kan sendes til Sudan. Siden det er så få hvite de steder vi har oppholdt oss (unntatt hotellene!) vekker vi oppsikt. Hvite kalles mzsungu her og vi blir ofte kalt det når vi går i byen eller kjører. De fleste er meget vennlige og smiler og roper til oss. De fleste sier How are you, vi svarer da Fine, how are you? og de svarer fa Fine. De synes det er flott når vi hilser på det lokale språket. Håndtrykket er også spesielt (her er det ingen klemming eller kyss på kinnen) først vanlig håndtrykk, så tar man om tomlene og så til sist et vanlig håndtrykk igjen. Det er slik man gjør i nord, det er også andre måter å gi håndtrykk på. Under ebolautbruddet møttes hendene bare som knyttede never så man så vidt rørte hverandre. Noen få har vært mer sinte og knyttet neven etter oss. Mange, særlig barn, spør etter penger eller (tomme) plastflasker (vi drikker masse vann). De tomme flasker kan de bruke til ulike ting. Vi har ikke følt oss utrygge, men av og til synes jeg det kan være ubehagelig. Uansett hva vi foretar oss vil vi alltid være hvite og ugandere vil alltid se på oss som rike. Vi ble overrasket da vi så hvor mange som har mobiltelefon. Overalt finns det små skur som selger kontantkort og siden de færreste har strøm leveres telefonen inn til ladning i andre skur som lader mot betaling. De som bor på landet sender mobilen med buss til nærmeste tettsted! Dekningen er stort sett god overalt, det er satset på å sette opp master mange steder. Det er tre mobilselskaper og for å få kunder har de tilbudt lokale butikker å få malt huset i fargen til selskapet med en reklame på mot at de selger deres kontaktkort. Det ser veldig merkelig ut, de røde, gule og blå hus med reklamer er veldig ulik alle de jordfargene. Og det er mange av dem! Tove regner med å bli i Arua i 2 år frem til sommeren 2009, mens Jonas drar hjem denne sommer for å begynne i ny jobb i Nordkonsult, hvor han ble ansatt før han dro med permisjon uten lønn. Christopher reiser til Uganda 18. februar i en måned. Jonas og Christopher planlegger å komme seg lengst mulig til toppen av Rwenzorifjellene. Vi er vel hjemme etter 3 opplevelsesrike uker med utrolig mange inntrykk. Thea Louise skal fortelle om turen for sin klasse og vise video av samtalen hun hadde med flyktningebarna fra Sudan og jeg har med dette brevet forsøkt å få frem noen av mine tanker etter turen godt hjulpet av de andre i form av diskusjoner om alle inntrykkene. Mange hilsener fra Pia Reiulf, Anne Sophie og Thea Louise hilser også. 13