Del.nr.1. Bibelens opprinnelse. Verden uten Bibelen! Hvor merkelig høres ikke disse ordene for oss. Og likevel er sannheten den at Bibelen ikke har eksistert i mer enn enn tredjedel av den tiden som vi til vanlig regner med, når vi taler om menneskeslektens historie. Går vi omkring 3500 år tilbake i tiden så finner vi ingen skreven åpenbaring fra Gud. En de 3l teologer har for mange år siden framsatt den teorien at det allerede før Moses skulle ha vært skrifter som var guddommelige inspirert. Og disse skrifter skulle så ha ligget til grunn for Mosebøkene. Men disse teoriene er nå også avskrevet fra teologisk hold. Likevel har det så lenge menneskene har levd, vært gudsåpenbarelse og kunnskapen har levd, vært gudsåpenbarelse og kunnskap om Gud. Denne opprinnelige kunnskapen har under tidens løp blitt forvansket og forklundret, men den har aldri helt forsvunnet. Derfor finner en ikke et bebodd sted, på tross av at Bibelen ikke er kjent der, hvor en ikke ber til høyere vesen. Denne tilbedelse står ofte i forbindelse med ofringer. Ingen uten dåren sier: "Det finnes ingen Gud." Salme53,1. Vi skal likevel aldri glemme at det alltid har vært to uavhengige vitner,som har fortalt oss om Gud. Det er skaperverket (Salme 19,1-3. Rom.1,19-20) og samvittigheten (Rom.2,15.) Men naturen forteller oss bare at det er en skaper, og den verdifulle gaven som samvittigheten er,kan lett bli upålitelig og ikke fungere som den skulle. Derfor var det helt nødvendig å få en slik åpenbaring som Bibelen er, et "Guds ord, som lever og blir" (1 Pet.1,23). Og Bibelen forteller oss ikke bare at det finnes en Skaper, men den åpenbarer hvem og hvordan denne store Skaperen er. Hvordan Bibelen ble til Mennesket kom snart til kort på tross av samvittighetens ledelse, og det måtte derfor bli satt under loven. Som en forberedelse til dette kalte Gud Abram ut fra sine fedre, som dyrket avguder. Abram dro ut fra sitt folk i slitten av det andreårtusen, og han fikke navnet Abraham. Gud lot denne mannen bli stamfaren til det folket, som vi alle kjenner så vel, nemlig hebreerne eller jødene (1.Mos.12,2 og 15,5). Det var dette folket som Gud utvalgte til sitt eiendomfok, og som han gjennom mange generasjoner fostret til den uhyre viktige oppgaven, nemlig i tidas fylde å kunne ta imot og seinere bevare en skreven åpenbaring (Rom.3,2). Som et folk skulle Israel først lære seg "å holde alle ordene i denne lov" (5 Mos.29,29), og så når tida var inne skulle de bringe dette Ords store velsignelse ut til alle jordas slekter (Mark.16,15). Omtrent fem hundre år etter at Abraham ble kalt ut fra sitt folk, altså omkring 1500 f.k, er vi ved det viktige tidspunktet i historien da den skrevne åpenbaringen kunne ta tid. Den skulle kommer til å omfatte de første 2500 årenes historie, verdens skapelse, Guds lov, alle forskriftene, profetiene og m. m. Det var Moses som fikk i oppdrag å begynne på den Hellige Skriften, etterat han først hadde blitt fostret og forberedt til det. Det er om disse skriftene at Stefanus i sin tale for det høye Rådet sier "han som mottok levende ord for å gi oss dem," (Ap.gj.7,38). I 2 Mos.17,14 leser vi at Herren befaler Moses " å skrive opp i en bok" krigen mot Amalek. Likevel er det først på Sinais underfulle berg, der den saktmodige Moses var alene med Gud, at Bøkenes Bok fikk sin begynnelse. Og det er om denne boka det blir sagt i Luk.21,33: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå." Etter Moses kom de ulike profetene, apostlene og andre hellige menn, som "talte drevet av D.H.Ånd" (2 Pet.1,21). inntil hele Bibelen ble fullført Hvem har skrevet Mosebøkene? En kan ofte i vår tid høre folk som tviler på om Moses har skrevet de fem første bøkene i Bibelen. Og om han er forfatteren så er det for mange svært vanskelig å forstå hvordan en mann alene kunne greie dette. Samlet han disse merkelige bøkene fra andre, eldre skrifter eller ble han direkte inspirert av Gud?
side 2. Nå er det nokså lett å svare på dette viktige og betydningsfulle spørsmålet. Vi har tidligere nevnt at Moses ikke hadde eldre inspirerte skrifter å holde seg til; men ikke desto mindre er vi nå i besittelse av to merkelige dokumenter som er av stor betydning for vårt spørsmål. Disse dokumentene antar en er skrevet omtrent på Abrahams tid, og de var sikkert kjent i den tiden Moses levde, og de inneholder Mosebøkenes viktigste emner, nemlig loven og historien. De skrifter det her er tale om er: 1. De kaldeiske beretningene, som er skrevet på leirtavler med kileskrift. De ble i sin tid funnet av bl.a. forskeren Layard i de ruinhaugene som lå som et dekke over Ninive og andre gamle steder i Mesopotamia. De kaldeiske beretningene inneholder en framstilling av verdens skapelse, (til og med en antydning av Kain og Abel) og en skildring av syndfloden. 2. Hammurabis lovbok. Det er tegn som tyder på at Hammurabi var den personen som i 1 Mos.14,1 heter Amrafel. La oss først se litt på den historiske siden av disse to skrifter. Den antakelsen at Moses skulle ha fått sin historiske kunnskaper fra de kaldeiske skriftene, er ganske enkelt uholdbare, selv om bl.a. prof. Layce vil la oss tro dette. Han mener at disse skriftene er blitt omarbeidet, og så siden blitt innarbeidet i Mosebøkene. Selv om de kaldeiske skriftene er svært interessante, så inneholder de så mye nonsens at det måtte ha vært komplett umulig for Moses eller noen annen å skrive en nøktern, klar og ren framstilling som vi finner i 1 Mosebok, på et slikt grunnlag. Som om en ren skulle kunne framgå av en uren! Jfr. Job.14,4. La oss ta et eksempel. Berosus, en babylonisk prest, skrev skapelsen omtrent slik: " Guden Bel kom fram og skjærte kvinnen Omoraka i to deler. Av den ene delen skapte han jorden og av den andre delen, himmelen." Den samme guden "befalte en av gudene til å ta sitt eget hode og blande blodet med jord og på det viset skape både mennesker og dyr." Det finnes ikke noen rimelig grunn til å anta at noen del av Mosebøkene skulle være sprunget fram av slike legender, og altså hvile på et sånt grunnlag. Dertil kommer det store hovedmomentet: Loven. Hammurabis berømte lovbok er på mange måter utmerket, men den inneholder bare morabud mellom mennesker. Den kjenner ikke til de bud som er uendelig mye viktigere, nemlig de som omhandler menneskenes forpliktelser mot Gud. Heller ikke tar denne lovboka noe hensyn til de fattige, og Hammurabi var en avgudsdyrker, som tilba bl.a. også solguden. Det er derfor nokså klart at Moses ikke har hentet sine lover eller idèen til dem, fra en så gammel kilde. Det er også verdt å legge merke til hva Moses kunne si i 5 Mos.4,8: " Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger fram for eder i dag?" Her erkjenner han tydlig at andre nasjoner hadde sine egne lover; men at de lover som han selv hadde motatt fra Gud, var helt ulike andre eksisterende lover. Dette er forøvrig også prof. Layce enig i, selv om han hevder likheten mellom de kaldeiske skriftene og Bibelen. Han sier at "fra et åndelig synspukt så det et svelg mellom dem, som aldri kan overskrides." Men tydeligere enn alt annet viser Skriften selv at Mosebøkenen er skrevet av Moses og at de er skrevet under inspirasjon. Alle som leser sin Bibel vet at Mosebøkenes påbud og lover ofte innledes med uttrykket: " Herren talte til Moses og sa". Omtrent alle kapitlene i tredje og fjerde Mosebok begynner på det viset. Og dersom disse lover og utsagn skulle ha sin kilde i andre, hedenske skrifter. hvordan kunne det da være sant at Herren talte til Moses og sa? Videre kan vi i Ap.gj.7,38 lese at Moses "mottok levende ord." Han leste seg ikke til dem. Og 2 Mos.24,4 skulle sette en stopper for all diskusjon i denne saken, for der sies det bestemt og høytidelig at det som Moses skrev ned ikke var noe menneskeord, men "alle Herrens ord." Det er dessuten betegnende at når det i bibelen vises til Mosebøkene, så finner en aldri noen antydning til at andre enn Moses kan være forfatteren. Men kan Moses ha skrevet alle fem bøkene?og kan han ha skrevet det siste kapitlet av femte Mosebok? Det handler jo om Moses'død og begravelse, og det er jo ikke vanlig at en forteller om sin egen gravferd. Men hvem skrev så dette? Det var ingen andre enn Gud og Moses som faktisk var med da disse hendinger fant sted. Og beretningen må være inspirert samme hvem som skrev. Derfor hadde faktisk Moses like store muligheter til å skrive om sin egen død som enhver annen, da Herren uten vansker kunne ha åpenbart alt for ham f.eks. i en
Side 3 profeti. Det var likevel Guds vilje at Moses skulle få en ukjent grav, for vi kan lese i 5 Mos.34,6: " Og ingen kjenner til denne dag hvor hans grav er." Det var jo også mulig for Josef å forutsi hva som skulle skje med hans ben fire hundre år etter sin død (1 Mos50k,25v). Likeledes var det for Esaias og de andre profetene som lang tid i forveien kunne fortelle om Messias, som skulle komme til jorden. Ja, de kunne beskrive detaljene i Hans lidelse og død, og fortelle om Hans gravlegning i en "rik" manns grav. (Esaias 53,9). På samme vis som Moses'død er,disse hendelser beskrevet lenge før det skjedde, som om det alt hadde hendt og for profeten Esaias gjaldt det begivenheter som kom 700 år etter han hadde skrevet om dem!vi kan derfor forkaste alle teorier som vil ta bort det guddommelige grunnlaget for Mosebøkene,eller som vil ha oss til å tvile på at de er skrevet av Moses under Den Hellige Ånds inspirasjon. Forøvrig må enhver tenkende bibelleser bli nokså forbauset over hvor ofte Bibelens angripere motsier seg selv og at disse personene stadig skifter synspunkter. For ikke lenge siden hørte en at Moses umulig kunne ha skrevet de fem første bøkene i Bibelen, da skrivekunsten ikke var kjent på hans tid. Nå vet vi at dette var galt, og at skrivekunsten var kjent flere hundre år før Moses. Men så går bibelkritikerne til den andre ytterligheten og forteller oss at Moses skrev sine bøker etter eldre skrifter. Og på den måten forsøker mange å bevise at Bibelen ikke er guddommelig inspirert. Om den ikke var det, ville den forøvrig om mulig være et ennå større under enn den er! Det var 40 personer som var med på å skrive budskapet fra Gud til menneskelslekta. Disse personene kom fra ulike samfunnsforhold, og de var forskjellige på mange måter. Arbeidet tok omtrent 1600 år og begynte omkring 1500 år f.kr. Det var på den tida at Moses tok til å skrive, mens han faktisk ennå kunne huske tordenskrallene fra Sinai berg. Siden forsatte de andre Guds menn dette herlige verket helt til slutten av det første hundreåret ef.kr. da apostelen Johannes skrev på sitt evangelium i Lilleasia. Ulike navn på Bibelen. De hellige skrifter eller guddommelige budskapene som er kommet til oss fra jødene, kaller vi Bibelen, skriften, Guds ord o.s.v. Ordet "bibel" Kommer av det greske ordet biblia og betyr bøkene, og det er ikke noe dårlig valgt navn, selv om "boken" ville vært et mer passende navn. Bibelen er jo tross alt et samlet hele, og vi kan t.eks. i Sal.40,8 lese om "bokrullene" Skriften betyr naturligvis "det skrevne, og hos profeten Hoseas 8,12. seier Gud: "jeg skriver ham mine lover." Om hele Skriften kan det bli sagt akkurat det samme som det 2 Mos.32.16 sier om de 10 bud: " Skriften var Guds skrift." Men "Guds ord" er også en tjenelig tittel, og den setter boka på den plassen som den rettelig fortjener. Bibelen er høyt hevet over alle andre bøker, hvor dypsinndige og visdomsfulle de enn er. Bibelen er et mektig våpen, og dette uttrykker Paulus slik: "Åndens sverd som er Guds ord" Ef.6,17. Og en annen side blir nevnt i Heb.4,12: " Guds ord er levende og kraftig" Betegnelsene Guds ord og Skriften eller Skriftene ble ofte brukt av Frelseren selv. Orginal manuskriptene. Vi hører ofte om de opprinnelige håndskriftene, men det er et faktum at det nå ikke finnes et eneste orginalmanuskript til noen av bøkene i Bibelen. Det gjelder både det gamle og det nye testamentet. I enkelte tilfeller vet vi at de verdifulle dokumentene faktisk ble høytidelig gravlagt, når de ble tilstrekkelig slitte og gamle. Men først ble det sørget for pålitelige avskrifter, som kunne erstatte de gamle hellige skriftene. Andre dokumenter er dessverre gått tapt i krig eller under forfølgelser som Israel har vært utsatt for, opp gjennom hele historien. Allerede da Det nye testamente ble skrevet, ser det ut til at de opprinnelige håndskriftene til det gamle testamente ikke lenger eksisterte. Da Bibelen var helt ferdig, besto den av hebraiske avskrifter av D.G.T. og en gresk oversettelse, Septuaginta, og dessuten av de originale greske håndskrifter til D.N.T. Disse siste er også gått tapte for oss. Men vi kan kanskje også i dette se Guds ledelse. For menneskene er til alle tider like, og om det fantes skrifter som var skrevet med Moses', Davids, Esaias', Paulus' eller Johannes' egen hånd, så
side.4. ville nok mange ha tilbedt disse skriftene med en overtroisk ærefrykt. Slik var det jo folket tilbad kopperslangen i Esekias' til (2 Konge.18,4), og Bibelen selv vil hindre at noen sånt skulle skje. De håndskriftene som eksisterer. Om de opprinnerlige skriftene ikke lenger finne, så trenger ingen nære noen frykt for at grunnlaget for vår dyre tro ikke er tilstrekkelig godt underbygde. Saken er nemlig den at vi idag har mange tusen hebraisker og greske håndskrifter, som er avskrifter av de tidligere manuskriptene. Det er disse avskriftene en mener når en taler om "originalene". Det er helt umulig å oppgi det nøyaktige antallet på disse avskriftene. De fleste finner en i de store euroeiske bibliotekene, men det er også endel på private hender. Dr.Gasters bibliotek alene skal inneholde omlag åtte hundre herbraiske håndskrifter av D.N.T. og Seriveners Introduction (fra 1894) anslår de nytestamentlige håndskriftene til om kring fire tusen. For oversiktens skyld kan vi inndele de eksisterende håndskriftene slik: 1. Hebraiske håndskrifter av D.G.T. av hvilke de elste er fra år 100 f.kr. 2. Greske håndskrifter av D.N.T. av hvilke de eldste skriver seg fra om lag år 3000 f.kr.en del av Johannes'evangelium er i avskrift blitt funnet i Egypt, og daterer seg fra omkring år 100 e.kr. Også flere andre funn har en gjort i den siste tida. 4 Eldre oversettelser på syrisk, latin eller andre språk. Disse er av nokså slik alder. De jødiske skriftlærde, som kopierte de hebraiske håndskriftene, anvendte all sin flid og dømmekraft i sitt arbeid. Ja, så pinlig nøyaktighet gikk de fra at det mange ganger grenset til overtro.de telte hvert ord, hver bokstav, la merke til hvor mange ganger hver enkelt bokstav forekom og ødela straks ethvert ark som inneholder en feil. Så redde var disse skriftkloke for at De hellige skrifter skulle tilføres noe som ikke hørte hjemme der. Og en forstår hvor høyt disse Skriftene ble verdsatt, og med hvilken ærefrykt de ble betraktet og behandlet. Enhver kopi ble tatt etter et eldre anerkjent skrift, og det ble skrevet med en egen sort blekk på preparert skinn av "rene" dyr. De som skrev måtte alltid uttale hvert ord høyt før det ble skrevet ned. og det var strengt forbudt å skrive et eneste ord etter minne. Ja, så pietetsfulle var de at de alltid måtte tørke pennen før de skrev Guds navn i noen som helst form, og de måtte vaske hele kroppen sin når de skulle skrive"jehova", slik at dette hellige navnetikken skulle bli vanæret av noe urent. Når avskriften til slutt var ferdig, ble den svært ombyggelig sammenliknet med det eldre skriftet, og en feil var nok til at hele arbeidet ble kassert. Pastor J.P.Smyth forteller hvordan en rabbi ganske høytidelig formaner en som driver med avskrivning, med følgende ord: " Ta vare på ditt arbeid hvorledes du utfører det, for ditt arbeid er et arbeid for himmelen. Legg ikke til å ta ikke fra et eneste bokstav av Den Hellige Skrift, forat du ikke skal forderve verden." Men til tross for all denne omhu så ble det begått feil. Det viser de bevarte håndskriftene, og annet er vel ikke å vente da selve avskrivningen jo er menneskers verk. Vi skal også merke oss at de eldste hebraiske skriftene bare består av konsonanter. Jehova ble t.eks. skrevet Jhvh. Og dertil kommer at det ikke er noe mellomrom mellom ordene. Begynnelsen av Fader Vår skrevet på denne måte blir da slik: FDRVRDSMMLNHLLGTVRDDTNVN Det var først etter det babyloniske fangenskapet at en tok til å skille ordene fra hverandre. Selve teksten ble også delt opp i kapitler og vers, og de firkanta hebraiske skrifttegna vi nå har, kom istenfor det gamle føniske eller det gamle hebraiske alfabetet. Disse endringene, som tok til litt etter litt, begynte omtrent på Esaias'tid. Det var Bibelens skrifterlærde (sopherim) som sto for dette arbeid. Vokalene ble innført mye senere av massoreterne. Det var om lag 500 e.kr. og disse skrev ned en del av den muntlige tradisjonen som knyttet seg til den korrekte lesningen av de gamle tekstene. Av dette framkommer navnet mossarab, som ganske enkelt betyr tradisjon. De hebraiske bokstavene er svært like, ja så like at forskjellen gjør det vanskelig å framstille den t.o.m. i trykk. Når en dessuten tenker på hvor mange håndskrevne kopier en i tidens løp har utarbeidet så er det nesten underlig at disse skriftene er så korrekte og stemmer så godt overens.
Side 5 De som har greie på sakene kan fortelle oss at i alle de voluminøse hellige Skriftene, som er skrevet av etter hverandre mange ganger, er det et ubetydelig antall avskrivningsvariasjoner. Når det gjelder D.N.T. så dreier det seg om mindre enn en tusendel av hele teksten, og for D.G.T. så er tallet ennå mindre. Men det er klart at nettopp disse avskrivningsfeilene gir et sterkt argument til fordel for den bokstavelige inspirasjon. For når de skriftlærde med all sin øvelse og omhyggelighet, likevel ikke alltid kunne kopiere riktig, så kan en neppe tenke seg hva som kunne ha hendt om de opprinnelige forfatterne ikke var blitt inspirert ord for ord. Ved Guds styrelse er mange av de gamle håndskriftene blitt bevart, og det er som oftes meget enkel å oppdage og rette en avskriftsfeil. Det kan en gjøre ved å sammenlikne tekstene en har, og vi kan nå med stor sikkerhet si at vi eier Guds ord slik som Han først overga det til sine profeter og apostler. Dette altså til tross for at de første håndskriftene ikke lenger eksisterer. Vi kan også føye til at kirkefedrene, som skrev i det andre til det femte hundreåret e.kr. har så mange og lange sitater fra Skriften, at det faktisk er mulig å rekonstruere D.N.T. bare ut fra dem. Så omhyggelig har vår himmelske Far voktet om Bibelen, som Han har skjenket menneskenes barn. Bibelens opprinnerlige språk. Om det første språket på jorden vet vi svært lite unntatt det at "hele jorden hadde ett tungemål og en tale" 1 Mos.11,1-6. Og slik var det inntil den babyloniske forvirringen som vi kan lese om i 1.Mos.11,8. Folkene som ikke lenger forsto hverandres språk ble adspredt og i sine land utviklet de det språk og de dialekter som siden er blitt talt på jorda. Vi regner nå med over 2000 språk i verden. Om det talte språket før syndfloden vet vi ingenting. Men det er ting som tyder på et skriftsspråk. I det kaldeiske sagnet om syndfloden heter det nemlig om Noa han heter her Ut-Napishtim at han tok med seg inn i skipet skrevne dokumenter som ble kalt "skjebnens tavler". Hva dette uttrykket betyr er ikke mulig å si, men en del vitenskapsmenn vil i dette se et bevis for at det allerede før syndfloden eksisterte inspirerte skrifter. Den tidligere form for skrift var billedskrift, eller den ideografiske skriften, som beste av bilder som symboler for en tanke, en ide osv. t.eks. betyr en sakal = list, en kvinne som spiller tamburin = glede, en mannsarm med en stokk = styrke. Et eksempel på en slik bildeskrift finnes i Britisk Museum. Den er risset inn på en meget gammel alterstein. som ble oppdaget i Babylonia for over 80 års siden.. Den ideografiske skriften utviklet seg ulikt i de forskjellige land. I Egypten t.eks. kom de velkjente hieroglyfene til å betegne lyder. En ørn betyr A. et ben, B. en løve, R. eller L. et hus = H. osv. Den eldste kaldeiske skriften var den sumeriske-akkadiske billedskriften, som ved hjelp av linjer tegnet opp konturene av de ting en ville forestille og omtale. Sumir og Akkord er de eldste kjente navn på den nordlige og sydlige delen av Babylonia. Bibelens " Sincars land" (1 Mos11,2). Senere ble denne linjeskriften til kileskrift, skrevet på tavler av leire. Leira var bløt og skriveredskapen var en liten trekanta stav, som dannet kileformete fordypninger, når den ble trykket ned i leira Kilene ble gruppert på ulik vis til bokstavene og stavelser, og dennen skriften var i bruk i Babylon. Assyria og Persia helt til vår egen tidsregning tok til. Det første talte språket som vi kjenner er det før nevnte sumerisk-akkadiske, og som av en del antas å være det tungemålet som ble brukt før språkforvirringen i Babel. I alle fall er Adam, Eden og Sabbat akkadiske ord. Dette språket er antakelig blitt nyttet omtrent til den tiden da Abraham levde. Da ble det et dødt, lærd språk. Semitisk-babylonisk språk overtok så plassen og dette holdt seg til Nebukadnesars tid. Da Abram forlot Ur i Kaldea, og på Guds befalig dro til Kanaans land, så er det nokså sikkert at han sluttet å tale sitt morsmål og isteden tok til å tale kanaanitisk. Altså det språket som de folk han bodde blandt talte, og språket i det landet som Gud hadde lovet ham (1 Mos.12,7). På samme viset byttet også Abrahams etterkommere, jødene, ut sitt rene hebraiske språk under sitt babyloniske fangenskap og talte kaldeisk eller arameisk helt fram til romertida. Det kanaanitiske språket som Abraham lærte seg, var sannsynligvis det som senere ble kalt
side.6. hebraisk. For ifølge Es. 19,18 var hebraisk "Kanaaens tungemål." Noen kileskrifttavler som i sin tid ble funnet ved Tel-el-Amarna, er skrevet på rent kanaanitisk eller hebraisk. De er skrevet omkring 400 år etter Abraham, omtrent på Moses' og Josvas'tid. Et interessant eksempel på hvorledes disse språkene levde side om side har vi i 1 Mos.31,47. I denne beretningen treffer vi Laban, som var fra Abrahams fedreland. Han kaller steinrøysen " Jegar -- - Sahaduta", mens Jakob som kom fra Kanaan og talte hebraisk-kanaanitisk, kalt den "Gal-Ed". Begge disse navnene betyr det samme, nemlig vitnesbyrdets steinrøys. Men Laban valgte et kaldeiskarameisk ord som var naturlig for ham, mens Jakob likeså naturlig valgte et hebraisk-kanaanitisk. Det er sannsynlig at både folket og språket fikk sitt navn etter Eber, en av Sems etterkommere og Abrahams slektning i sjette leddet (Luk.3,35). Eber betyr "vandreren" og det er et navn som alltid har passet godt på jødene. Jakob sier: "Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret" (1 Mos.48,15). Navnet ble snart nyttet utelukkende om Abraham og hans etterkommere og språket ders. I 1 Mos.14,13 leser vi om "Abram, hebreeren" og i 1 Mos.39,14 taler Potifars hustru om Josef og sier: "han (Potifar) har ført en hebraisk mann til oss." Jødene talte og skrev hebraisk helt til det babyloniske fangenskapet tok til. Da begynte de å tale arameisk. Det er derfor lett å forstå at D.G.T. nesten i sin helhet, ble skrevet på hebraisk. Noen får avsnitt er skrevet på kaldeisk, nemlig: Jer.10,11. Dan.2,4 til 7,28 og Esaias 4,8 til 6,18. Vi vet ikke sikkert noe om grunnen til at disse tre avsnittene er skrevet på et språk, som er forskjellig fra det som resten av D.G.T. er forfatter på. Men det har uten tvil en hensikt med det. Når det gjelder Jer.10,11. så er dette verset spesielt rettet til kaldeerne som dyrket avguder. Det kaldeiske språket ble derfor valgt for at det ikke skulle foreligge noen mulighet til misforståelse av det alvorlige budskapet: " Således skal I si til dem: De guder som ikke har gjort himmelen og jorden, de skal bli borte fra jorden og ikke finnes under himmelen." Dan.2,4 til 7,28 handler så å si bare om de to hedningekongene Nebukanesar og Belsasar, og det er muligens årsaken til at det hedenske språket er brukt. Selve ordlyden i innledningen tyder på at språkskiftet er gjort med en bestemt hensikt: "Da talte kaldeerne til kongen på arameisk." Vi kan kanskje finne en liknende grunn til språkendringen hos Esaias. I hvert fall begynner den arameiske delen med disse ordene: "Rådsherren Rehum, og statsskriveren Simai, skrev et brev mot Jerusalem til kong Artaxerxs." Det første verset av den hebraiske delen er likså betegnende siden det neste med et lettelsens sukk forteller at "de bortførte holdt påske på den fjortende dag i den første måned" (Esaias 6,19). Og dette var jo etter mange års sørgelige forsømmelser av alle Guds lover. Når det gjelder D.N.T. så ble etter hvert gresken det dominerende språket. Dette henger sammen med at gresk mer og mer ble det almene språket i det romerske rike, særlig da i de østre delene. Derfor ble D.N.T.uten unntak skrevet på gresk. Dette ble altså det språket på hvilken de dyrebare, frelsende sannheter lettest ville bli forstått av så mange som mulig. Dertil kommer også at gresk er et klart, presist og uttryksfullt språk, et utmerket instrument for et strålende budskap.