SAK NR 100/06: KLAGE FRA A PÅ LAGDOMMER B VED X LAGMANNSRETT

TILSYNSUTVALGET FOR DOMMERE SAK NR 100/06: KLAGE FRA A PÅ LAGDOMMER B VED X LAGMANNSRETT Tilsynsutvalget for dommere har i møte 11. desember 2006 truffet vedtak i ovennevnte sak. Vedtaket er truffet av følgende medlemmer: Eva Nygaard Ottesen, leder, Jon Høyland, Trine Buttingsrud Mathiesen, Inger Lise Gjørv og Rita Sletner. De to sistnevnte møtte som varamedlemmer for henholdsvis Halvor Kjølstad og Wenche Frogn Sellæg, som begge hadde forfall. Ved brev av 25. september 2006 har Foreningen ------ v/ leder C, på vegne av A, inngitt klage på lagdommer B ved X lagmannsrett. Fullmakt fra A til leder C ble fremlagt 23. oktober 2006. Klagen gjelder dommeratferd. Klagen er forelagt lagdommer B, som ved brev av 17. november 2006 har avgitt uttalelse. Utvalget har videre mottatt uttalelse fra prosessfullmektig E, prosessfullmektig F, tingrettsdommer G, fagkyndig meddommer H, fagkyndig meddommer I og meddommer J. Meddommer K, prosessfullmektig L, samt lagdommer M har ikke avgitt uttalelse. Klager har fremsatt flere innlegg og supplerende uttalelser til klagen, senest ved e-post av 22. november 2006. Førstelagmann D ved X lagmannsrett er orientert om klagen, og har den 18. november 2006 avgitt uttalelse. Saksforholdet er i korthet følgende: Klager var part i en barnevernssak sak ------. Ankeforhandling ble holdt 29. 31. mai 2006. Dom ble avsagt 26. juni 2006. Lagdommer B var rettens administrator. Klagen gjelder saksbehandlingen, bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og lagdommer Bs opptreden under hovedforhandlingen. Klager A v/ Foreningen ------ v/ leder C har i hovedsak vist til følgende: Det klages på saksbehandlingen, bevisbedømmelsen, rettsanvendelse og at B var sur og tverr under hele hovedforhandlingen. En klage mot en lagdommer må omfatte hele behandlingen og ikke begrenses til det udefinerte god dommerskikk. Det er bare noen ytterst få prosent av ankene til Høyesterett som blir behandlet. Derfor har man så godt som ingen ankemulighet over en lagmannsrettsavgjørelse. Den eneste muligheten er å fullføre løpet til menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Klagen gjelder ankebehandlingen av en uakseptabelt dårlig behandlet tingrettsavgjørelse, hvor dom først ble avsagt etter fem måneder. På grunn av den fem måneder lange ventetiden ble det ingen reell tingrettsavgjørelse, etter som innholdet i rettsboken var meget mangelfullt. I anken til lagmannsretten er disse forhold beskrevet grundig, og det var anket hovedsakelig over alvorlige saksbehandlingsfeil. Det var krevet at tingrettsdommen skulle oppheves og saken skulle behandles på ny i en annen tingrett. Sekretariatet for Tilsynsutvalget for dommere Postadresse Domstoladministrasjonen 7485 Trondheim Besøksadresse Brattørkaia 13B Telefon 73 56 70 00 Telefaks 73 56 70 01 E-post postmottak@domstoladministrasjonen.no

2 Som foreberedende dommer fant imidlertid ikke B grunn til å treffe særskilt avgjørelse vedrørende saksbehandlingsanken før ankeforhandling. B var altså fast bestemt på å gjennomføre ny hovedforhandling, selv om ankende part anbefalte en forenklet saksbehandling i tingretten. I dommen er det ikke tatt hensyn til de ankende parter og hva de fremførte under hovedforhandlingen overhode. Dommer B har ikke hensyntatt verken ankeskrivene, prosederingen eller vitnene til den ankende part. Han har gjengitt størstedelen av det ankemotparten har presentert, og flere setninger fra det ankemotparten hevdet, er nesten ordrett gjengitt under rettens vurderinger. B reduserte rettsforhandlingen med en dag. Det medførte at flere vitner måtte utelates, men det verste var at det ikke ble tatt hensyn til vitnene for den ankende part i det hele tatt. Den ankende part hadde krevet at det skulle oppnevnes en sakkyndig, og det ble gjort. Den sakkyndige rapporten var ferdigskrevet bare 18 dager tidligere. B benyttet ikke de ferske vurderingene fra rettens egen oppnevnte sakkyndige. B påpekte også at klageren bisto sin advokat med aktuelle spørsmål under vitneavhørene. Lagdommer B presterer ellers å skrive: Det kan sammenfattes som at hun har en relativt høy paranoid beredskap. Ut fra det B har skrevet i dommen beviser det at han har plukket frem absolutt alle negative uttalelser mot klageren, og har sett bort fra tilsvarende positive uttalelser. B har vært totalt negativ overfor klageren som ankende part, både under forhandlingen og under skrivingen av dommen. Innklagede lagdommer B har i hovedsak vist til følgende: Hoveddelen av klagen retter seg mot forhold som kan brukes som ankegrunn for overprøving ved Norges Høyesterett og er således ikke gjenstand for tilleggskommentarer fra innklagedes side. Det er å bemerke at dommen ble påanket til Høyesterett som den 30. august 2006 nektet anken fremmet under henvisning til tvml 373 tredje ledd nr 2 og 4 uten at Høyesterett fant det nødvendig å innhente uttalelse fra den ankende part før avgjørelse ble truffet. Det synes som om klager tar utgangspunkt i saksbehandlingen ved tingrettens behandling og det forhold at dette ikke ble behandlet i lagmannsretten. I anken til lagmannsretten ble påpekt forhold ved tingrettens behandling, som viste seg delvis å være direkte ukorrekte opplysninger fremsatt av As prosessfullmektig. Det gjaldt bl a det forhold at det ikke ble holdt domskonferanse i tingretten etter hovedforhandlingen, men at den ble utsatt til selve domsavsigelsen 5 måneder senere. Dette ble tatt opp av forberedende dommer, som var B, ved å tilskrive tingretten. Det viste seg at denne opplysningen ikke var korrekt. Domskonferanse i tingretten ble på vanlig måte holdt umiddelbart etter hovedforhandlingen, men av andre grunner ble domsavsigelsen sen. På denne bakgrunn, og dette forhold ble erkjent av prosessfullmektigen, ble det besluttet av saksforberedende dommer at avgjørelse av saksbehandlingsanken ikke skulle tas under saksforberedelsen. Men ankegrunnen ble for så vidt opprettholdt. Under ankeforhandlingen ble dette tatt opp, og ankegrunnen om saksbehandlingsfeil ble ikke opprettholdt. For øvrig ble ankeforhandlingen i lagmannsretten gjennomført på vanlig måte uten at det oppstod særlige episoder som det nå kan erindres noe spesielt om.

3 Oversendelse av anke over lagmannsrettens behandling til Høyesterett skjedde på vanlig måte og med de oversendelsesbrev som lagmannsretten normalt bruker for slike tilfeller. Uansett er det ikke vanlig å kommenter lagmannsrettens avgjørelser til Høyesterett ved oversendelse, hvilket heller ikke ble gjort i dette tilfellet. Dommen er avsagt av syv dommere, dvs tre fagdommer og fire meddommere, hvorav to var meddommere med særlig kyndighet. Dommen er et produkt av samtlige dommeres oppfatning av saken, og er skrevet på bakgrunn av domskonferanse avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingen. Embetsleder førstelagmann D har i sin uttalelse ikke hatt bemerkninger til det lagdommer B har fremført i sin uttalelse. Prosessfullmektig for Y kommune advokat E har i hovedsak uttalt: Y kommune kan ikke se at det er grunnlag for å anføre at dommen bygger på uriktig saksbehandling, bevisbedømmelse eller rettsanvendelse. Lagdommer B administrerte etter hans skjønn ankeforhandlingen på en fullt ut tilfredstillende og korrekt måte. Fra hans side ble det verken observert avvikende atferd eller uheldige disposisjoner fra administrators side. Prosessfullmektig for klager advokat F har i hovedsak uttalt: Ankesaken var en spesiell sak. Y tingrett hadde brukt 19 uker og tre dager fra hovedforhandling ble avsluttet, til dom ble avsagt. Denne saksbehandlingstiden var ødeleggende for hennes klient, og med dette utgangspunkt ble dommen påanket med anførsel om saksbehandlingsfeil, og med påstand om at dommen skulle oppheves og henvises til behandling ved en annen tingrett. Siden saksforberedende dommer ikke fant grunn til å treffe særskilt avgjørelse vedrørende saksbehandlingsanken før ankeforhandlingen, hadde det ingen hensikt å prosedere dette for lagmannsretten. Hun hadde også det inntrykk at lagmannsretten ikke var interessert i å høre mer om dette. Dommer B var, slik hun opplevde det, fokusert på effektivitet både under saksforberedelsen og under ankeforhandlingen. Hun synes at en allikevel burde ha tatt seg tid til å ta foreldrene på alvor og gi dem den separate behandling av saksbehandlingsanken som det ble bedt om. Lagmannsrettens dom var meget kort, 8 ½ sider, hvorav to sider med vurderinger. Den sakkyndiges uttalelser og vurderinger synes ikke nevnt i det hele tatt. Det er også grunn til å trekke frem at det ikke synes å ha kommet frem noe positiv om de biologiske foreldre i dommen. Dette er uheldig fordi det understøtter foreldrenes oppfatning om en forutinntatt holdning fra dem som traff avgjørelsen. Meddommer spesialist i klinisk psykologi H har i hovedsak uttalt: For å kunne utføre sine oppgaver som fagkyndig meddommer, er han avhengig av at all relevant informasjon blir tilgjengelig før, og/eller i løpet av sakens hovedforhandling. Slik han husker saken, var det enighet om å frafalle enkelte vitner. Den informasjon som ble

4 gitt ble følgelig vurdert å være tilstrekkelig til å kunne foreta en forsvarlig vurdering av sakens tema. Rettens administrator, lagdommer B, var klar og tydelig i sin måte å lede hovedforhandlingen. Han kan ikke se at B på noe tidspunkt opptrådte partisk, sur eller usakelig. Når det gjelder det psykofaglige innholdet i dommen, kan han innestå for de vurderinger som er gjort. Uttrykket paranoid beredskap omfatter normale reaksjoner hos mennesker som føler sin integritet truet. Det vises gjerne ved vaktsom/mistenksom væremåte. Det er mulig denne type uttrykk lett kan misoppfattes, og burde derfor vært utelatt. Meddommer psykolog I har i hovedsak uttalt: Lagdommer Bs måte å være på i retten virket ryddig, korrekt og effektiv. Hun kan ikke huske detaljer fra ankeforhandlingen, men dette er hennes generelle inntrykk. Hun var enig i at fire dager var vel rikelig med tid i denne saken. Det var også generell enighet om å kutte ut noen vitner fordi de ikke ville bringe inn ny informasjon av betydning for saken. En del informasjon kom også frem i den sakkyndige uttalelsen. Den sakkyndige rapporten ble grundig gjennomgått i retten. I dommen brukes uttrykket relativt høy paranoid beredskap. Dette uttrykket er ment å sammenfatte en beskrivelse av mor som er nevnt i linjene foran. Dette er ikke en diagnotisk term, og dermed ikke en diagnose. Hun forstår at dette uttrykket lett kan misforstås. Fagdommer tingrettsdommer G har i hovedsak uttalt: G viser til at retten besto av syv personer, og at dommen var enstemmig. Når det gjaldt lagdommer Bs administrering av saken, viser han til at hovedforhandlingen fant sted for snart et halvt år siden, og at han ikke husker detaljer. Alle dommere har sin egen måte å administrere en sak på. Noen dommere er mer direkte i sin prosessledelse enn andre. Det er mulig at lagdommer B i denne saken hadde en mer direkte og kontant prosessledelse enn den han selv praktiserer. Det som imidlertid er avgjørende i denne saken er at han ikke på noen måte kan huske at lagdommer Bs prosessledelse var brudd på norm om god og forsvarlig prosessledelse. Meddommer J har i hovedsak uttalt: Dommen var enstemmig, og det var ikke bare lagdommer B som bestemte utfallet av dommen. Etter ankeforhandlingen ble det holdt domskonferanse der samtlige dommeres oppfatning av saken kom til uttrykk. Etter hennes mening ledet lagdommer B rettsforhandlingene på en god måte.

5 Tilsynsutvalget for dommere ser slik på saken: Tilsynsutvalget legger til grunn at saken er klar for realitetsbehandling. Slik saken er opplyst, finner utvalget det åpenbart unødvendig å høre partenes muntlige forklaringer, jf domstolloven 238 andre ledd, andre setning. Ingen av partene har bedt om dette. Generelt bemerkes at Tilsynsutvalget for dommere kan treffe vedtak om disiplinærtiltak dersom en dommer forsettlig eller uaktsomt overtrer de plikter som stillingen medfører, eller for øvrig opptrer i strid med god dommerskikk, jf domstolloven 236 første ledd. Dette krever med andre ord at dommeren kan bebreides. Imidlertid gjelder det visse lovbestemte unntak fra denne myndigheten. En viktig begrensning i utvalgets myndighet følger av bestemmelsen i domstolloven 236 fjerde ledd, som sier at utvalget ikke kan vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i rettspleielovgivningen for øvrig. Det betyr at dersom et forhold kan brukes som grunnlag for kjæremål, anke eller gjenopptagelse, kan Tilsynsutvalget ikke vurdere dette. Det er uten betydning om kjæremåls- eller ankeadgangen er benyttet eller ikke. Det følger av domstolloven 237 fjerde ledd at Dommeren må klages inn for Tilsynsutvalget innen tre måneder etter at forholdet som er grunnlag for klagen fant sted, eller etter at klageren ble kjent med eller burde vært kjent med dette forholdet. Imidlertid gir samme bestemmelse anledning for utvalget til å ta en disiplinærsak opp til behandling etter klage eller av eget tiltak, forutsatt at det ikke er gått mer enn ett år siden forholdet fant sted. Loven er formulert slik at dette er en adgang utvalget har, etter vurdering på fritt grunnlag. Klager kan ikke påberope seg noen rett til behandling av klagen etter denne bestemmelsen. I forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr 44 (2000-2001)) uttaler departementet (s. 179) om dette spørsmål at utvalget bl.a. kan vektlegge om klager hadde rimelig grunn til å oversitte fristen. Videre legger departementet til grunn som en forutsetning for å ta en forsinket klage til realitetsbehandling, at klagen er fremsatt så snart det forhold som umuliggjorde eller sterkt vanskeliggjorde klagen er opphørt. Som nevnt ovenfor kan Tilsynsutvalget etter domstolloven 236 fjerde ledd ikke vurdere forhold som kan overprøves etter reglene i rettspleielovgivningen for øvrig. En vesentlig del av klagen knytter seg til lagmannsrettens avgjørelse i ankesaken. Tilsynsutvalget har ikke kompetanse til å overprøve selve avgjørelsen, og denne delen av klagen må avvises. Klagefristen på tre måneder er utløpt for så vidt gjelder den delen av klagen som retter seg mot lagdommer Bs opptreden under ankeforhandlingen. Tilsynsutvalget vil derfor ta stilling til om de enkelte klagepunkter bør tas til behandling til tross for at klagefristen er oversittet. Generelt påpekes at det ikke foreligger opplysninger om at klageren på noen måte har vært forhindret fra å fremsette klage på et tidligere tidspunkt. Utvalgets kompetanse til å behandle klager over uttalelser vedrørende premisser i rettsavgjørelser er nærmere utredet av Domstolkommisjonen i NOU 1999: 19 side 325 flg, særlig side 326 første spalte. Her fremgår det at utvalget forutsettes å kunne behandle uhøvisk eller utilbørlig atferd fra dommerens side. Det uttales videre at: Dette innebærer bl.a. at grov, ubehøvlet opptreden fra en dommers side i et rettsmøte vil kunne gjøres til gjenstand for disiplinær forføyning. Det samme må gjelde (andre) utslag av slett møteledelse. Videre må bruk av unødvendig sterke ord og uttrykk i rettslige avgjørelser kunne føre til disiplinærtiltak, når de ord/uttrykk som er brukt er egnet til å virke klart sårende eller infamerende.

6 Når det gjelder lagdommer Bs opptreden i retten, er det i klagen anført at han var sur og tverr, uten at dette er konkretisert nærmere. Ut fra de uttalelser som er avgitt i saken, herunder fra klagerens egen prosessfullmektig, kan ikke utvalget se at det er kommet frem forhold som gir utvalget grunn til å ta denne del av klagen opp til behandling, etter utløpet av klagefristen. Denne delen av klagen blir derfor også å avvise. Når det gjelder formuleringer i dommen, er klagefristen ikke utløpt. De uttalelser i dommen som går på bevisvurderinger og grunnlaget for rettens avgjørelser, har utvalget, som ovenfor nevnt, ikke kompetanse til å prøve. Utvalget kan heller ikke se at det er brukt formuleringer og uttrykk i dommen som kan karakteriseres som klart sårende og infamerende. Uttrykket relativt høy paranoid beredskap, som klageren har fremhevet, er en del av en sammenfatning av en beskrivelse av den ankende part. Det er ingen diagnose. Utvalget kan uansett ikke se at lagdommer B har opptrådt i strid med god dommerskikk ved å ta denne formuleringen inn i dommen. Etter dette finner utvalget at klagen dels må avvises, dels fordi den gjelder misnøye med rettsavgjørelsen, som utvalget ikke har kompetanse til å prøve, dels fordi klagefristen på tre måneder er oversittet og utvalget ikke finner tilstrekkelig grunn til å ta klagen under behandling av eget tiltak. For øvrig finner utvalget ikke grunnlag for kritikk mot lagdommer B. Tilsynsutvalget for dommere fatter etter dette slikt enstemmig vedtak: 1. Klagen avvises i den utstrekning den gjelder forhold som faller utenfor Tilsynsutvalgets kompetanse, jf domstolloven 236 fjerde ledd. 2. Klagen avvises i den utstrekning den gjelder forhold der klagefristen er utløpt, og det ikke er funnet grunn til å behandle forholdene av eget tiltak. 3. Det foreligger ikke grunnlag for anvendelse av disiplinærtiltak mot lagdommer B. * * * * * Tilsynsutvalgets vedtak kan ikke påklages etter forvaltningslovens regler. Partene i saken kan bringe vedtaket inn for Trondheim tingrett ved søksmål. Søksmålsfristen er to måneder etter at partene ble underrettet om vedtaket. Det vises nærmere til domstolloven 239. Kopi av dette vedtak sendes embetsleder ved X lagmannsrett.