Del nr.3. Bibelens bøker. Bibelen vår innholder alt i alt 66 bøker, 39 i D.G.T.og 27 i D.N.T. Disse bøkene er ikke ordnet kronologisk og de har heller ikke den rekkefølgen som de hadde i de første hebraiske skriftene. D.G. T.'s bøker fikk sin nåværende orden for første gang i Septunginta, som vi tidligere har nevnt endel om. Den omplassring som her fant sted og den tittel bøkene fikk, har omtrent alle senere oversettelser og utgaver fulgt. Det må likevel innrømmes at den ordningen som Bibelens bøke rnå har, er merkelig på flere måter.mange mener at denne ordningen må være gitt oss av Gud selv. Den inneholder nemlig så tydelig tegn på en nøyaktig plan som en ikke lett kan bortforklare,og som er en kilde til forundring og beundring for enhver tenkende bibelleser. Se senere om dette i avsnittet om "Skriftens plan." De enkelte bøkenes virkelige navn og titler kommer ofte fram i de første versene, eller i den betydningen som ligger i hovedpersonenes navn. Som eksempler kan vi gi: 1. Mos.1,1.:"I begynnelsen". 2. Mos.1,1.:"Dette er navnene". Samuel:"Begjæret av Gud". Esaias:"Jehovas frelse". Et slående eksempel har vi i Åpenbaringen, som vi kaller "Johannes' Åpenbaring", men som egentlig er det som står i den første vers: "Jesu Kristi Åpenbaring." Når det gjelder bøkenes orden, så var D.G.T. i gammel tid delt i tre grupper: 1. Moseloven 2. Profetene. 3. Salmene og andre skrifter. Denne orden har også fått Kristi eget segl, idet Han hos Lukas sier (24,44): "Alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg." Videre kan vi også anføre Luk.(24, 27):"Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham." Skriften var altså opprinnelig delt inn i disse tre avdelinger, og denne ordningen må en ikke tape av syne om en vil studere Bibelen nøyere. Vi kan for oversiktens skyld sette det opp slik: 1. Loven (De fem Mosebøkene) 5 bøker. Genesis, Exodus, Levitieus, Numeri og Deuteronomium. 2. Profetene ---- (8 bøker). De eldste profetiske bøkene:(4 bøker) Josvas bok, Dommernes bok, Samuels to bøker og Kongebøkene (2). De yngre profetiske bøkene:(4 bøker). Esaias, Jeremias, Esekiel. De små profetene:hoseas, Joel, Amos, Obadias, Jonas, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanias, Haggai, Sakarias og Malakias. Disse regnes som en bok, men rekkefølgen kan variere noe. 3. Salmene og andre bøker:(11 bøker) Salmenes bok, Salomos ordspråk, Jobs bok, Salomos høysang, Ruts bok, Klagesangene, Predikerens bok, Esters bok, Daniels bok, Esras og Nehemias, Krønikerbøkene (2). Tilsammen 24 bøker. Blant kirkefedrene var det en tedens til å gruppere disse skriftene i 22 bøker, en for hver bokstav i det hebraiske alfabetet. Også historieskriveren Josefus synes å dele dette synet, men antakelig er 24 likevel det riktige antallet De apokryfiske bøker. Det er egentlig 14 bøker som bærer dette navnet. Aokryf betyr "skjult" eller "hemmelig" og det er et greskt ord. Når dette ordet er brukt på disse skriftene, så kommer det vel av at deres alder, opprinnelse og forfatterne er meget tvilsomme. Noen av bøkene er antakelig fra tida omkring år 200 f.kr, mens andre helt sikkert er skrevet meget senere. De apokryfiske bøkene er følgende: 1. Esras'bok, 2. Esdras'bok, Tobias'bok, Judits bok. Så har vi noen stykker som er lagt til Esters bok, men som ikke finnes i de hebraiske og kaldeiske originalene.så er det: Visdommens bok, Jesu Sirachs sønns visdom, Baruks bok. Og så noen som er lagt til Daniels bok, nemlig : Asarias bønn, De tre menns lovsang, Susannas historie, Om Bel og Dragen i Babylon. Manasses bønn, første Makkabeerboken og andre Makkabeerboken. Det er viktig å legge merke til at ingen av disse bøkene ble ansett for verdige nok til å bli opptatt blant Skriftenes bøker, før det babyloniske fangenskapet. Det var i virkeligheten lenge etter dette fangenskapet at noen våget å ta inn disse tvilsomme bøkene. Endel av dem, t.eks. Makkabeerbøkene, inneholder mye riktig historie, men de øvrige er fulle av legender, sagn og grove historiske feil.
Side 2. Derfor har heller aldri disse bøkene blitt anerkjent hverken av den kristne kirken eller av rettroende jøder som kanoniske, inspirerte skrifter med noen autoritet. Da de apokryfiske bøkene er å finne blant de kanoniske bøkene i de eldste eksisterende håndskriftene av Septuaginta, så har en antatt at de må være blitt med dengang denne greske oversettelsen først ble utarbeidet, Men å føre noe bevis her er nok svært vanskelig. Historikeren Josefus, som var født år 37 e.kr. og derfor var samtidlig med apostlene, skriver i sitt verk "Mot Apion 1ste bok avd. 8, følgende:"vi har ikke en uendelig mengde bøker som motsier og er uenig med hverandre (som grekerne har),men vi har bare 22 bøker som inneholder beretningen om alle svunne tider, og disse bøkene ansees med rette som guddommelige. Og hvor sterk vår tiltro er til disse bøkene, kan en av våre behandling av dem; for gjennom all tid som er gått har ingen våget å ta noen fra eller legge noe til, eller forandre noe i disse bøkene," Etter dette skulle det altså være sikkert at skjønt flere av de apokryfiske bøkene var skrevet på apostlenes tid, så ble det ikke gjort noe forsøk på å innlemme dem blant de hellige skriftene. Det er forøvrig slik at disse tvilsomme bøkene, først kom inn i Bibelen flere hundre år senere. Cyrillus av Jerusalem som var født år 315 e.kr, omtaler den greske oversettelsen og viser med dette at ennå på hans tid var de apokryfiske bøkene ikke tatt med i den. De Septuainta-versjonen hans tid kjent, inneholdt fortsatt bare 22 bøker i D.G.T. Han skriver nemlig: "Les de guddommelige skrifter, nemlig de 22 bøkene av D.G.T., som de 70 lærde oversatte." (dvs. Septuaginta). Dersom Septuagintaoversettelsen virkelig inneholdt de apokryfiske bøkenen på Jesu tid, og hadde vært anerkjent blant jødene som en slags autorisert utgave, så er det vel sannsynlig at Jesus ville ha protestert kraftig mot denne ugudeligheten. Likevel hører vi ikke noe,selv om D.N.T. inneholder omtrent 260 direkte sitater og omkring 270 henvisninger til hendelser i D.G.T. Blant alle disse finner en ikke et ord hverken av Kristus eller apostler som hentyder til de apokryfiske skriftene. Sannheten er at ikke noen levende menneske nøyaktig vet hvem som har skrevet disse bøkene. Heller ikke når de ble skrevet eller når de første gang ble tatt inn i Bibelen. Vi vet sikkert at de apokryfiske bøkene ikke var tatt med så sent som i 315 e.kr., men at de er å finne i den vatikanske Septuaginta-utgaven, som antakelig er fra det fjerde hundreåret. Derfor synes det som om disse bøkene er kommet inn i Bibelen mellom år 300 og 400 e.kr., og det var sannsynligvis som en protest mot dette at den greske kirken i året 363 på kirkemøtet i Laodikea erklærte at de apokryfiske bøkene ikke var inspirerte. De ble derfor forbutt i kirkene. Det er ennå to viktige fakta å legge merke til før vi blir ferdige med dette emnet: 1. Jo mer en studerer Skriften, desto mere overbevist må en bli om at den utgjør et fullstendig avsluttet hele, som åpenbarer en fullkommen plan. Bibelen har ikke noe overflødig stoff, heller ikke mangler den noe. 2. Det er av stor betydning at Bibelen inneholder tre høytidelige advarsler mot ethvert forsøk på å føye noe til i Guds inspirerte bok. Og betydningen blir ikke mindre når vi husker på at den første advarselen ble skrevet av den første forfatteren av de hellige bøkene, den andre finner en omtalt midt i Bibelen, og den siste advarselen står på bokens siste blad. Moses som av Ånden fikk vite de tidligste tiders hemmelighet, skrev den første (5 Mos.4,2):"I skal intet legge til det ord jeg byder eder, og I skal intet ta fra det." Den andre advarselen finner vi i Salomos ordspråk (30,6): "Legg ikke noe til hans ord forat han ikke skal straffe deg." Og Johannes, som ble forunt en så stor kunnskap om framtiden, gir oss den siste advarselen i Åpen.22, 18-19: "Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok; og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livsens tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok." Slik ser vi altså at den Hellige Ånd på mer enn en måte har forutsett nettopp dette spørsmålet, og den har satt disse vaktposter som for å holde de inspirerte skriftene uforandret. Likevel vedtok kirkemøtet i Trent under pavens direkte kontroll og ledelse, den 8, april 1546 at tradisjonen og de apokryfiske bøkene skulle være kanoniske og autoriative, og derfor finner en dem i
Side 3 alle romersk-katolske bibler. Men selve det faktum at det så nylig som for 400 år siden var nødvendig å utstede en slik erklæring, viser best at til dette tidspunktet var de apokryfiske ikke anerkjent som en del av Guds sanne ord. Dette til tross for at de i mange år hadde vært tatt med i mange tidligere bibelutgaver. Protestantene benekter forsatt de apokryfiske bøkenes inspirasjon, og Westminsterconfesjonen som ble formet i 1646 av 50 lærde protestantiske teologer erklærte at disse bøkene "ikke har noen myndighet" og "ikke på annen måte må godtas eller brukes enn andre menneskelige skrifter." Tapte bøker. Når en nå har sett på de apokryfiske bøkene, og forhåpentlig blitt overbevist om at de ikke utgjør noen del av den hellige Skrift, så møter vi et annet problem, nemlig dette: Har vi virkelig hele Skriften i dens fullstendige form? Dette spørsmålet presses på da vi ikke kan nekte for at det har eksistert bøker, enkelte til og med skrevet av profeter, som inneholdt jødiske opptegnelser osv. Disse bøkene har vært av større og mindre verdi, men Bibelen henviser til dem selv om de forlengst er gått tapt. Bøkene er:" Boken om Herrens krig, (4 Mos.21,14), "Den rettskafnes bok", (Josva 10,13 og 2 Sam.1,18),"Salomos krønikebok".(1 kong.11,41). "Profeten Natans krønikerbok",(1 krøn.29,29),"seeren Guds krønikebok",(1 krøn.29,29), "Siloniten Achias' profeti", (2 krøn.9,29), "Seeren Jedis syn",(2 krøn.9,29). Når vi nå vet at slike bøker har eksistert, så er det naturlig å spørre hvordan vi kan være sikker på at Bibelen er komplett slik vi nå har den? Og som vi der har den hele, fullstendige åpenbarte Guds vilje? Fra disse to spørsmålene kan vi naturlig utlede to andre, nemlig:1. Hva var de tapte bøkenes egentlige natur og innhold? 2. Hvordan ble Bibelens kanon bestemt? Når det gjelder det første spørsmålet så synes det klart --dersom en skal dømme utfra de korte henvisningene i Skriften --at det var visse bøker skrevet av profeten og andre. Disse bøkene fant ingen plass i rekken av Bibelens kanoniske skrifter. Vi vet ikke hvilken innhold de hadde, og heller ikke vet vi hvorfor de skulle forsvinne, men eldre bøker ble tatt opp i rekken av Bibelens bøker. Vi kan likevel anta at deres innhold var av en så spesiell og lokal interesse at det hverken var nødvendig eller engang ønskelig å ha dem med blant Bibelens blivende bøker. Det dreiet seg om enkeltheter ved vandringen i ørkenen (4 Mos.21,14), om episoder i Josvas,Davids og Salomos liv osv. (Josva 10,13, 1 Krøn.29,29, 2 Krøn.9,29). Vi må huske på at Bibelen ikke skildrer jødenes liv og opplevelser i alle detaljer, men gir et guddommelige resyme av de ting som tjener Guds hensikt. Det er som det tydelig uttrykkes i 2 Tim.3,16"For Guds ord er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,"og alt annet,også i Guds folks historie, som ikke tjente dette store formålet ble utelatt, selv om mange interessante detaljer på den måten gikk tapt eller kan ha vært nedskrevet i samtidige ikke-inspirerte bøker. For å ta et eksempel kan vi lese i 2 Krøn.9,29:" Men det øvrige av Salomos historie, den første og den siste, er oppskrevet i profeten Natans krønike og i siloniten Achias profeti og i seeren Jedis syn." Dette er en enkel beretning gitt oss av den Hellige Ånd, som viser oss det faktum at ved siden av den inspirerte historien også var andre opplevelser --- antakelig mer fullstendige ---- om denne merkelige manns liv og levnet. Men selve bibelverset synes å antyde at Skriften inneholder kun så mye som etter Guds vilje skulle bli bevart "til formaning for oss" (1 kor.10,11). Når vi dessuten tenker på israelittenes underlige historie fra tidligste tidene til fordrivelsen, så kan vi ikke være forbauset over at det var et halvt dusin bøker foruten Bibelen som inneholdt beretningen om dette enestående folket, men snarere om at vi ikke hører om mange flere slike bøker. I alle fall er det tydelig at de som er nevnt, tjente Guds hensikt i sin tid og som utenforstående og uavhengige vitner kunne de stadfeste det profetene skrev. Et annet eksempel har vi i Josvas bok (10,13), i forbindelse med fortellingen om sola som sto stille. Dette utsagnet er blitt svært angrepet og holdt for meget tvilsomt, av enkelte for sin usannsynlighet og av andre fordi det strir mot naturvitenskapelige lover.den Hellige Ånd som forut visste at det i de siste dagene ville komme spottere (2 Pet.3,3), som ville tvile på denne vidunderlige beretningen, imøtegikk på forhånd slik tvilere. Bibelen viser nemlig,samtidig med sin egen beretning, til en
Side 4 uavhengig, utenforstående historieskriver som også har skildret den samme hendelsen. Denne historieskriveren kalles "den rettskafne" og det er et navn som jo alene burde være en garanti for at han bare skrev det som var sant. Men det ville være likeså meningsløst å påstå at disse tapte bøkene engang har hørt til Skriften fordi de blir sitert i Bibelen, som det ville være å si at hedenske diktere også egentlig hørte med fordi Paulus i sin tale til atenerne siterte en av dem, da han sa: "som også noen av deres skalder har sagt: for vi er også hans ætt" (Ap.gj.17,28). I forbindelse med dette kan vi også nevne noen interessante funn i Egypten i 1897 og 1903. Det ble da gravd fram noen papyrusfragmenter med gresk skrift. Og innholdet angir seg å være Jesu ord. Disse "logia" har vakt stor interesse og mange har reist spørsmål om de skulle ansees å være inspirerte. Men det behøves hverken tvil eller vansker p.g.a. disse skriftene, for Bibelen sier uttrykkelig at det fantes en mengde ikke-inspirerte skrifter, skrevet av gode menn om de ting som hendte på Jesu tid. Det er vel dem som Lukas taler om i sitt første kapitel vers - og 2: "Mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblant oss." Når det gjelder det andre spørsmålet, (Hvordan ble Bibelens kanon bestemt?) så kan vi umulig avgjøre tidspunktet når dette skjedde, men det er i alle fall klart at D.G.T. var anerkjent i tiden mellom Esras og Jesu fødsel. I følge dr. Jacobs "Bible Chronology ordnet Esras D.G.T.'s bøker omtrent 457 f.kr. (med unntak av Nehemias og Malakias som skrev noen senere). Både Josefus og hedenske forfattere sier det samme. Da imidlertid hele D.G.T. ble oversatt til gresk mer enn to hundre år f. Kr. må rekkefølgen og utvalget være foretatt før den tid (se "Septuaginta). Når det gjelder innholdet av D.N.T. så synes det ikke være bestemt før to til tre hundre år e. Kr. skjønt det hersker tvil om ektheten av visse bøker på kirkemøtet i Nilen i år 325. I alle fall ga kirkemøtet i Kartago i år 397 ut en liste over de bøkene som den gangen ble betraktet som ekte. Denne listen inneholder alle de nytestamentlige skriftene som vi nå har dem, men mange var ansett som kanoniske lenge før. Hvorledes kom nå de inspirerte bøkene til å bli anerkjente som Guds ord, og til å innta den enestående plassen blant verdenslitteraturen? Endel av dem, spesielt da Mosebøkene, ble alt fra begynnelsen, av jødene ansett som Jehovas egne ord, uten at det ble reist den minste tvil om deres guddommelige opphav. Denne delen av Skriften står forøvrig etter jødenes oppfatning,ennå høyt over det øvrige innholdet. Alle synagoger verden over har to eller tre eksemplerer av Mosebøkene, selv om de ikke eier noen av de andre bøkene i D.G.T. Og samaritanerene ville ikke vite av andre skrifter enn Loven. Men med de andre bøkene var det noen annerledes. Deres guddommelige natur ble ikke anerkjent med en gang. Men i tidens løp ble de alle erkjent å være kommet fra Gud. Skjønt de er samlet og ordnet i sin nåværende form av mennesker, så er deres utvelgelse fra all annen littratur ikke blitt overlatt til menneskers tilfeldige meninger hverken i kirken eller på kirkemøte. Det var det skjebnesvangre feiltaket på kirkemøtet i Trent, som gjorde stor skade. Dette møtet ble helt og holdent ledet fra romersk-katolsk hold, og det vedtok å innlemme i Bibelen de 14 uinspirerte apokryfiske bøkene. Men nå kan enhver innse at denne avgjørelsen ikke forandret noe av karakteren i disse bøkene, som ble skrevet to tusen år før. Uedelt metall kan ikke bli til rent gull ved å sette gullstempel på det, Slik har Luther uttrykt det: "Kirken kan ikke gi mer kraft og myndighet til en bok enn hva den har i seg selv. Et kirkemøte kan ikke gjøre den til et hellig skrift som i sin natur ikke er et hellig skrift." Hvordan ble så den avgjørende utvelgelsen av Bibelens bøker bestemt? Den ble avgjort ved Skriftenes eget indre vitnesbyrd og deres egen iboende verdi.det er på samme vis som vi bestemmer f.eks. et tre. Om vinteren kan det være vanskelig ofte, men når sommeren kommer finner vi uimotsigelige bevis i dets blomster og frukter. Slik er det også med Bibelens kanoniske skrifter. Det ser ut til ha vært alminnelig for de inspirerte forfatterne at de leverte sine skrifter til prestene. Så ble de trygt forvart sammen med loven (5 Mos. 31,9). Josefus forteller også at denne skikken alltid ble fulgt, og at det ble tatt avskrifter til bruk for kongene og andre (5 Mos.17,18). Men det hendte jo til andre tider når det hellige ordet ble uttrykt i
Side 5. tale eller skrift, at det bare ble erkjent som "Herrens ord" av "de elendigste av fårene" (Sak.11,11), mens det av andre blir avvist med forargelse. Og forfatterne ble ofte kastet i fengsel eller berøvet livet(jer.36,5). Men før eller senere måtte treet kjennes på sine frukter, og de samme bøkene som en gang ble forkastet ble med tiden betraktet med respekt og ærefrykt inntil alle delene av det sanne Guds ord hadde bevist sin egen myndighet. Det ordet som er kalt "levende og kraftig" (Hebr.4,12). Selv om det er skrevet med menneskehender, så ble det erkjent som Guds budskap, og det er alltid siden blitt betraktet som dette. For D.G.T. gjelder jo det for jødene, og hele Bibelen står som Guds ord for den kristne kirken på jorden. Det faktum at de andre bøkene er forsvunnet så fullstendig.er bevis nok for at de ikke var bestemt til å innlemmes i Den Hellige Skrift. For dersom de noensinne hadde vært en del av Guds sanne ord, så måtte de ha eksistert den dagen i dag siden det står skrevet:"herren blir evindelig" (1 Pet.1,23-25). Men hva har så skjedd med disse tapte bøkene? De tjente sin korte tid og sin slekt, og så forsvant de likesom forfatteren. Den ild som skal prøve enhvers verk hvordan det er (1 kor.3,13) har prøvd disse skriftene og hva er resultatet? Jo, når en sammenlikner med Bibelens bøker så er de slagg, og derfor har de forsvunnet som alt annet som er uekte. Mens de bøkene som utgjør den bibelske kanon, etter samme prøve har vist seg å være som sølv renset i smeltedigelen. Derfor har de ikke gått til grunne, men er nå tvert om "sju gangerlutret" (Sal.12,6). Dr. George Salmon sier da også i sin innledning til D.N.T. "Ved sin egen vekt knuste Skriften alle rivalene fullstendig." Derfor er det helt naturlig at disse tapte bøkene måtte komme vekk. De er jo bare "en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så da ting som ikke rystes, skal bli ved" (Hebr.12,27) Vi kan nesten forestille oss at Bibelen selv sier om de tapte bøkene det samme som Johannes, inspirert av Ånden, sa om visse lærere da deres falske karakter var oppdaget: "De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss; for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss" (1 Joh.2,19).