Empiretidens SMYKKER I NORGE. Empiretidens smykker i Norge

Transkript

1 Empiretidens SMYKKER I NORGE 1

2 Etter at de romerske byene Herculaneum og Pompeii ble gjenoppdaget på 1700-tallet, vokste det frem en ny interesse for antikk kunst og arkitektur i Europa. Klassiske forbilder påvirket smak og idealer, og de antikke templenes stramme former fortrengte rokokkoens lekenhet. 2

3 Christine Johanne Blom Aall ( ) er pyntet med flere typiske empiresmykker. (Foto: Tom Riis) Napoleon ble viktig for den nye stilen, som ble etablert frem mot Den nye generasjonen ønsket å markere avstand til den tidligere overdådige luksusen som hadde preget hoffet i Versailles. Antikkens kunst ble forbundet med borgerlige idealer, og ble det nye forbildet. Napoleon fikk gjort registreringer av anikke byggverk under sine felttog, og med ham ble klassisismen en keiserstil empirestilen. Brosje og øreanheng etter Christine Johanne Blom Aall. Smykkesten, agat, omkranset av gull. Brukt da hun ble portrettert. Empirens smykker hadde imidlertid få direkte forbilder i antikken, men er mer et uttrykk for en egen stilfølelse. Smykkene ble tilpasset tidens klesmote, hvor kvinnene fikk florlette kjoler med 3

4 utringning og høyt liv. Til disse bar man til hverdags lange kjeder, gjerne med en medaljong. Kjeder i perler eller gull kunne også sitte tett rundt halsen. For de bedrestilte ble det laget såkalte collier, der flere deler ble satt sammen til større brystsmykker. Armbåndene kunne bestå av tynne lenker, og noen hadde armringer festet over albuen. Håret skulle være lett oppsatt, og da passet det med stor ørepynt. Ørepynten kunne være flere lette ringer koblet sammen, eller den kunne være utført i dråpeform. Empirens kvinner kunne også ha pyntede hårnåler eller kammer. Diademet ble tidens nyhet. Det 4 ble båret lavt mot pannen og hadde et høyre midtparti og smalnet ut mot ørene. Helhet ble etterstrebet, og overklassen kunne bestille hele smykkegarnityrer som Ring i gullfiligran og emalje med 20 perler i en krans. Datering

5 besto av diadem, halssmykker, kjeder, armbånd, ringer og skospenner, og alle deler skulle ha nøyaktig samme utforming. Den nye moten oppsto i Paris, og spredte seg fort til andre land. Stilen kom til Norge via Tyskland og Danmark mot slutten av 1700-tallet. Etter unionen med Sverige i 1814, kom den gjennom Karl Johans fransk-svenske hoff. Men, vi ble også påvirket fra England. Også i England hadde en ny stil inspirert av antikken vokst frem, men fikk et enklere uttrykk enn i Frankrike. Utviklingen av billigere, industrifremstilt sølvplett, såkalt Sheffield plate, var med på å gi engelsk smak og stil stor utbredelse. Smykkene fra den norske empiretiden har blitt omarbeidet, smeltet, stjålet og mistet. Ut fra det som er bevart, kan vi likevel danne oss et bilde av smykkene fra denne perioden. De store garnityrene og hoffsmykkene ble lite brukt i Norge. Det var mest mindre arbeider som kjeder, ringer, armbånd, øresmykker og hårkammer. Spesielt er det bevart mange nåler og medaljonger, som viser at nettopp disse var utbredt under empiretiden hos oss. Mye ble innkjøpt fra utlandet. Handelspatrisiatet bestilte gaver og gjenstander på sine reiser og tok med hjem. Oppgangstidene i siste del av 1700-tallet ga arbeid også for norske gullsmeder som laget smykker, men i nødsårene som fulgte av Napoleonskrigene var det få kunder som kunne unne seg luksusgjenstander. Eugenie Faye Aall ( ) med diamantøredobber fra 1763, kjøpt i Paris. (Se under) Diamantøredobbene etter Amborg J. W. Aall (som var mor til bl.a. Statsråd Niels Aall). I Norge ble den engelske nøkternheten og enkelheten den mest populære, og det er den som preger den norske empiren i smykkekunsten. Smykkene er 5

6 relativt små, gjerne flate og lette. Ovalen er en grunnform som går igjen i mange arbeider, spesielt i medaljonger og nåler. En markert overgang mellom delene som også sees i periodens arkitektur, overføres til smykkene i border av små perler eller filigransknopper. Filigransteknikken fikk en ny blomstring i empiren og ble mye benyttet av gullsmedene i Norge. Tynne gulltråder kantet edelsteiner og medaljonger, eller ble lagt sammen til lette øreringer. Mariane Diderikke von Cappelen Aall ( ), malt i empirekjole. Empiresmykker har ofte et sentimentalt tema, og medaljonger og nåler var ofte minnesmykker. Smykkene har initialer, enten til eier, hustru eller en avdød. Under en overflate av glass vises lyriske scener, eller bare symboler som hjerter, Signet brukt av statsråd Niels Aall, eller av farfaren med samme navn. Smykkesten, sannsynligvis agat, omkranset av gull. Ca, Medaljongen forestiller Nicolai Benjamin Aall ( ), statsråd Niels Aalls yngste bror. 6

7 brennende ild, lyrer og kranser. I Norge er det også bevart mange medaljonger med malte portretter, og disse kan gjerne ha en allegorisk scene på baksiden. Nålene kunne være laget både for kvinner og menn. Mennene bar gjerne en nål foran på brystet. Hårarbeider var populære. En enkel hårlokk kunne være del av et minnesmykke, men et hårarbeid kunne også danne bakgrunn for et dekorativt motiv i en medaljong eller en brosje. Armbånd og ørepynt ble også i sin helhet laget av hår, gjerne med besetning og lås av gull. Emalje ble mye benyttet som materiale i empiretiden. Den rene, glatte overflaten som oppnås, passet tidens smak og kunne dekke armbånd eller ringer. Medaljongen er et meget typisk empiresmykke. Innskrift: Aldrig ustemt og initialene NA (Niels Aall). Fra omkring Medaljong med miniatyrportrett av Niels Aall (statsråden) som ung mann, med parykk, lagd i Paris i Oval medaljong med Amborg Aalls hår sydd i rutemønster på framsiden. Baksiden har inskripsjonen Arv velsignelsen. 7

8 Den klassiske kamée-kunsten fikk også en renessanse med Napoleons forkjærlighet for det antikke. Kaméer, og også gemmer med inngraverte motiv var veldig populære. Plater med silhouetter ble som kaméene brukt til brosjer eller anheng, men de ble også festet sammen av flere tynne kjeder og brukt som halssmykker eller armbånd. Et karakteristisk trekk for smykkene i tiden, var en stor variasjon i materialer. Dette ble forsterket utover 1800-tallet, da industrialismen påvirket smykkekunsten. Det ble etter hvert laget smykker av nye materialer som jern og stål, og det ble brukt mange typer kulørte stener Medaljongen med bilde av Nicolai Benjamin har en flott bakside; den har en hårlokk med perler på brun bunn. Grafisk produksjon: Thure Trykk AS Armbånd som Karen Aall fikk på julaften 1935 av sine foreldre. Første eier var Karens oldemor, Nini Wedel-Jarlsberg. og halvedelstener. Fra 1830-tallet og fremover, ble presset gullblikk stadig mer brukt. Pressede gullformer fattet rundt store kulørte smykkestener som granater og topaser. Form og uttrykk var ikke lenger så streng og fast, og den mykere biedermeierstilen tar over også i smykkekunsten. Tekst: Sigrid Wegge Tandberg er utgitt i forbindelse med utstillingen Hovedgaardens smykker på Ulefos Hovedgaard.