Om Peter Olsen Ringeneie - En kriminalhistorie fra Bærum 1846

Transkript

1 Om Peter Olsen Ringeneie - En kriminalhistorie fra Bærum 1846 Av Stein Ryan Alexander Lange, sokneprest og senere prost i Asker og Bærum , har i et lite skrift: Om Peter Olsen Ringeneie Hans beredelse til døden og hans henrettelse, gitt en inngående skildring av en straffesak fra 1946 og sin sjelesorg i forbindelse med denne. Saken gjelder et brutalt konedrap som fant sted i nærheten av Risfjellkastet i Vestmarka i Bærum mandag 23. november Alexander Lange har ikke etterlatt seg mange skrifter. Omfanget og innholdet av det nevnte skrift på i alt 61 sider, røper at denne saken og hans sjelesorg for en ulykkelig drapsmann, må ha opptatt meget av prestens tid og oppmerksomhet. Gjennom skriftet får vi også inntrykk av hvor nær/fjernt presten stod småkårsfolk i de tider, og hvilken makt kirken hadde over deres hverdag. Presten spilte også en avgjørende rolle for selve oppklaringen av saken. Tro om gjerningsmannen ville ha kommet med en så rask tilståelse hvis det ikke hadde vært for prestens sterke personlige påvirkning? Saken endte med den siste offentlige henrettelsen som ble utført i Asker og Bærum. Denne fant sted på en løkke i nærheten av husmannsplassen Jongsaasen, senere Søndre Jong Gård fredag 22. oktober Også her spilte presten en betydelig rolle i det blodige drama som utspant seg foran øynene på en skrekkslagen folkeskare på omkring 3000 mennesker. Inspirert av, og med utgangspunkt i Langes skrift, har jeg forsøkt å belyse denne saken, men også ut i fra andre kilder som rettsprotokoller og diverse offentlige og andre dokumenter. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over alle straffesakens dokumenter i riksarkivet. Disse inneholdt opplysninger som hittil ikke har vært ukjent, og som vil gi svar på en del spørsmål man naturlig vil stille seg. Det kastes også lys over Sandvikas historie og om de forhold som rådde blant beboerne der på denne tiden. Stoffmengden ble etter hvert nokså omfattende og resulterte i at jeg i 1989 utga en bok om saken, Hustrudrapet i Risfjellkastet. Etter anmodning fra Politihistorisk Selskap har jeg laget dette utdrag som av plassmessige grunner er vesentlig komprimert. For å beskrive forbrytelsen, vil jeg sitere fra Langes skrift som faller nokså fordelaktig ut i forhold til de tørre rettsprotokollene jeg har gjennomgått: Peter Olsen Ringeneie er født på Kjørboeie (Kjørbo) i Bærum den 15de August 1820 af forældrene, Husmand Ole Hansen og Berthe Rolfsdatter, 1

2 der senere flyttede til Pladsen Kleven 1 under Gaarden Billingstad i Asker Sogn. Her oppvoxte han under en slet oppdragelse og med megen forargelse for Øie, indtil han, i det Aar han forberededes til Confirmasjon, kon i tjeneste paa Butterud i vestre Bærum. Han ble confirmeret i Asker Kirke af den forrettende Præst, Bjørn, den 14de april 1839 med Vidnesbyrd: god Christendomskundskab, meget godt Forhold. Under sin senere Tjeneste paa Aas i Vestre Bærum ægteviedes han den 5te Juni 1843 med pigen Anne Larsdatter fra Pladsen Jarmmerdal under Gaarden Bjørum, men som da var i Tjeneste på Tanum. Hun var da 27 Aar gammel. Deres Omstændigheder tillode dem ikke strax at sætte Boe, Hvorfor han tog Tjeneste på Gaarden Ringen (Ringi), medens hans Kone var tilhuse i en stue på Jongseie 2 ) just paa det sted hvor henrettelsen siden foregik), hvor hun fødte en Søn, deres eneste Barn. Da Peter senere fikk Pladsen Hougsvold (Haugsvollen) under Ringen, flyttede de sammen, og levede tilsynelatende vel, skjønt han sagtens oftere viste sig ukjærlig og haard mot sin Kone, uden at denne imidlertid herom udlod sig for Nogen, end ikke for sine Forældre. Hun har av alle, navnligen også av Manden selv, det bedste Vidnesbyrd som en trofast, kjærlig og brav Hustroe. Pladsen ligger yderst eensomt oppe i Skoven, omtrent ¼ Miil fra Gaarden, hvor Angjeldende daglig var i arbeide, hvor han ikke sjelden blev Natten over, hvor Tjenerne sjelden eller aldrig søgte Kirken, og hvor ond Tale og Forargelse synes i sørgelig grad at have fundet sted. Om høsten 1845 kom her i Tjeneste en Pige ved navn Birgitte Aslesdatter fra Hallingdal, et høist uvidende og letsindigt Menneske, med hvem han, vistnok ikke uden Oppmuntring, efterhaanden kom i et fortroligere Forhold, der utviklede sig til et liderligt Samlevnet, der fremkaldte, maaske først, om ogsa uvitterligen, foranlediget av Birgit, Tanken og Ønsket om at blive af med sin Hustroe ved Skilsmisse, eller naar dette ikke lod sig gjøre, ved Gift eller Mordvaaben. Planen modnedes, det sidstnævnte Middel valgtes. Mandags Morgen den 23de Novbr. f.a. kl. 8 begav Ægtefællene seg sammen fra deres Huus, han med øxe paa Nakken i den, ogsaa forud for Husbonden angivne, hensigt at brige Ved sammen til Vinteren, hun for at besøge deres Barn, der Løverdagen forud var bleven efterladt hos hendes Forældre i den omtrent ½ Miil fra Hougsvold beliggende Plads Jammerdal. Underveis talte de sammen om likegyldige Ting. I den lille Klev 3 gik Konen foran, og nu bibragte han hende med Øxehammeren et 1 Plassen Kleven eller Holtskleven er nåværende Tanumvn. 58. Eiendommen er i dag bebygget med en sveitservilla fra ca Plassen Jongsaasen under Østre Jong hos enken Ingeborg Olsdatter. Plassen senere utskilt som Søndre Jong Gård. 3 Stedet er kalt Peterskleiva og ligger ca. 3 km. fra Haugsvolden langs stien over Breimåsan ned mot Risfjellkastet. Der stien møter stien opp Skoslitern mot Svartvann, står skiltet påført Petersklev. 2

3 saa voldsomt Slag i den høire Tinding, at Hovedet spaltedes, og hun sank ned med de Ors: I Jesu Navn nu da!. Han traadte foran hende, og gav hende ennu et Slag, tog derpå hendes Haand; men ilede ogsaa nu skyndsomt bort fra Stedet. Fra Høiden kastede han endnu et Blik tilbage, men dreves igjen hurtig afsted. Han udførte sit Arbeide med at samle Ved; kom kl. 2 E.M. tilbage til Hougsvold, gik derfra til Ringen, hvor han forblev til næste Løverdag den 28de November om Formiddagen, uden at nogen mærkede eller anede Noget. Hjemkommen da til Hougsvold yttrede han for en der tilhuseværende Kone Forundring over, at hans Hustroe endnu ikke var kommen hjem, og sendte hiin kones Søn til Jammerdal for at spørge efter hende. Da Budet kom tilbake med den Besked, at Anne Larsdatter ikke havde været paa Jammerdal siden den foregaaende Løverdag, yttrede han under tilsynelatende stor og voldsom Sorg, at hun vist maatte have gaaet sig bort i Skoven. I forening med ovennevnte Kone og hendes Søn samt en nærboende Huusmand, hvem han under Graad og Jamren anmodede om at være med, begav han sig strax ud i Skoven for at lede efter sin Kone, i hvilket Øiemed Angjældendes Svoger samtidigen havnde begivet sig ud fra Jammerdal. Konens Lig blev nu fundet i en Snees Skridts Afstand fra den omtalte lille Klev. Hvorledes Legemet er flyttet fra det Sted hvor Mordet udførtes, er og bliver en Gaade. Angjældende har stadigen benægtet i Mellemtiden at have været paa stedet. Ved Synet av Liget fornyede Angjældende sine heftige Yttringer af Sorg. Han rørte dog ikke ved det døde Legeme, hvilken han heller ikke paa Svigermoderens Oppfordring vilde see, medens det henlaae i Pladsen Jammerdal, hvorhen han imidlertid hjalp til at bringe det paa en Baare, strax efterat det var fundet. Om Angjældende havde aldrig Nogen, saavidt jeg har kunnet erfare, tilforn hørt noget egentlig Ondt, og Mistanke var saa fjernet fra ham, at Alle, som vare med da Liget fandtes, var enige med ham, at Konen maatte være falden i Kleven, og have slaaet sig ihjel. Heller ikke hos Svigerforældrene opkom noen Skygge af Mistanke, og Angjældende gjorde alle Forberedelser til at faae Liget begravet ved Tanums Kirke den følgende Søndag. Pastor Gislesen, som boede i Bærum 4, hørte snart tale om det Forefaldne, kaldte strax Angældende til sig, trængte alvorlig ind paa ham, meddelte ogsaa Lensmanden, der just var i Nærheden, underretning, hvorefter Lensmanden anstillede et foreløpig Forhør, men uden at finde Noget, der kunde begrunde nogen egentlig Mistanke. Torsdags eller Fredags Aften modtog jeg fra Gislesen Tidende om Dødsfaldet, og at man agtede at faae Liget begravet den følgende Søndag. Uvidende om, hva der af Lensmanden imidlertid var foretaget, tilskrev jeg 4 Gislesen bodde på kappellansgården Bjerke et stenkast fra gården Ringi hvor Peter Arbeidet. 3

4 ham strax, kaldte tillige Angjældende til mig. Han kom Løverdags Formiddag, og jeg talte længe med ham. Etter at Peter hadde anmeldt dødsfallet, begynte det å versere en del rykter om at han hadde vært nokså hard mot sine kone og at det var han som hadde tatt livet av henne, og at dødsfallet ikke skyldtes at hun hadde falt i den bratte kleven. Lensmannen foretok et foreløpig avhør uten at dette bragte noe resultat. Liket av konen ble brakt til Christiania for nærmere undersøkelse. Peter ble senere arrestert mistenkt for drapet og anbrakt i arresten på Nedre Sem som var da var lensmannsgård for lensmann Lyth Ørum. Legeundersøkelsen av liket bragte nemlig for dagen at konen ikke kunne være død ved noe fall, men antagelig var slått i hjel med den øks Peter hadde med seg den dagen han skulle hugge ved. Lange fattet også mistanke til Peter og oppsøkte ham i arresten for om mulig å få sannheten ut av ham. Ved sin sterke personlige påvirkning, og ved å benytte seg av historien om Kain og Abel fra bibelhistorien, forsterker Lange Peters dårlige samvittighet, og tydelig plaget av denne, tilstår Peter overfor lensmannen og senere i retten at han selv hadde tatt livet av sin kone med øksen han hadde med seg. Motivet for forbrytelsen var at han ville bli kvitt konen for å gifte seg med Birgitte som han skulle ha barn sammen med. På grunn av Peters forklaring ble nå også Birgitte arrestert som medskyldig i forbrytelsen. Etter at saken via fogden var innberettet til Amtmannen, ga denne ordre om at saken skulle rettslig undersøkes av sorenskriveren i Aker Søren Anthon Wilhelm Sørensen 5. Denne setter rettsmøte på gården Ringi 23. november. Retten foretok befaring på åstedet og avhørte Peter og 11 vitner. Peter fastholdt sin uskyld, og mente at konen måtte være drept ved fall i den bratte kleven. Av vitneavhørene fremgikk det at Peter hadde vært hard mot sin kone og at han ved flere anledninger hadde gitt uttrykk at han ville bli kvitt henne. Etter befaring på åstedet hadde retten vanskelig for å forstå at de terrengmessige forholdene der skulle tilsi at noen kunne bli påført så store skader ved fall som Peters kone var blitt. Fra det tidspunkt Peter ble arrestert, besøker Lange ham i arresten en eller to ganger i uken. Lange forteller om den gamle fangevokteren Kristian Olsen som etter hans karakteristikk var en mere enn alminnelig alvorlig og velsindet Mand, som lader det være sig om at gjøre, at virke for den ulykkeliges aandelige Bedste, og som flitteligen formaner ham, læser og synger for ham. Peter håpet i denne perioden på at han skulle bli benådet, men Lange prøver å få ham fra å feste for stor tillit til dette håp. Peter ble i en periode alvorlig syk, og Lange fryktet for at han skulle dø, men han kommer seg. Lange ser dette som en 5 Født 1793, Stortingsmann 1830, Justisminister 1848, Stortingspresident i 1830 og Tilhørte liberale Venstre og var glødende forkjemper for opphevelse av jødeparagrafen. Døde under en koleraepidemi i Sorenskriver i Aker

5 mulighet til omvendelse og forberedelse, og han satser maksimalt på den sjelesorg han nå skal utføre. Fra den 13. september 1847, skriver Lange utførlige referater fra sine møter med Peter. Han besøker ham i denne perioden i alt 24 ganger. Lange har nå mottatt brev om at dødsdommen skal fullbyrdes mot ham. Fogden og Amtmannen har overlatt til Lange å bestemme når resolusjonen skal forkynnes for den dømte. Lange rådfører seg også med legen, bataljonslege Lie, som på grunn av Peters helsetilstand, fraråder forkynnelse på det daværende tidspunkt. På grunn av nye utsettelsesargumenter fra legen, blir ikke resolusjonen forkynt før 25. september. Det andre rettsmøtet ble avholdt 19. desember 1946 på Bærum Tingsted, Andreas Walles hus i Sandvika 6. Obduksjonsrapporten ble gjennomgått i nærvær av Peter. Denne viste at skadene på den drepte synes å passe med øksehammeren på den øks Peter hadde med under fotturen over Ramsåsen. Skadene er også så store at de åpenbart ikke kan være påført ved noe fall. Peter fastholder imidlertid sin tidligere forklaring og benekter enhver forbindelse med dødsfallet. Det tredje rettsmøtet ble avholdt på Asker Tingsted, Lensmannsgården Nedre Sem, 9. januar Etter Langes sterke påvirkning har nå Peter, overfor lensmannens kontorbetjent Bay, erkjent at det var han som hadde drept sin kone med to slag med øksehammeren da de gikk over Ramsåsen 23. november f.å. Han legger samtidig mye av skylden for handlingen på sin elskerinne Birgitte Aslesdatter, som han påstår har oppmuntret ham til denne. Hun benekter imidlertid å ha gjort noe slikt. Det fremkommer også at de skal ha barn sammen. Laugrettemenn (domsmenn) under rettssaken var aktverdige bønder fra Asker og Bærum: Hans Soelberg, Christen Løkeberg, Hans Løkeberg og Lars Aannerud. Dom i saken ble avsagt under et rettsmøte på Sorenskriverkontoret i Christiania den 11. mars og slutningen ble følgende: Thi kjendes for Ret Arrestanten Peter Olsen Ringeneie bør for mord på sin hustrue at have sitt liv forbrudt. Arrestantinden Birgitte Aslesdatter bør for Delaktighet i hiin Forbrytelse at fastsette i Straffearbeid på livstid. Dommen ble først anket til Stiftsoverretten som avsa dom 12. april, og senere til Høyesterett som avsa dom 3. juni. Begge ankeinstanser fastholdt sorenskriverens dom. Ved Kgl. res. av 19. august ble det besluttet at dødsdommen skulle fullbyrdes. 6 Lå der hvor Finstads Auto senere oppførte bilverksted og bensinstasjon. 5

6 Henrettelsen foregikk på en løkke i nærheten av husmannsplassen Jongsaasen (Solhaugvn. 8) fredag den 22. oktober I Morgenbladet dagen før finner vi en liten notis under nyhetsstoff fra Christiania: Husmand Peter Olsen Ringeneie af Asker, der i fjor dræbte sin kone, skal henrettes fredagen den 22de kl. 11 Formiddag på Jongsaasen ved Sandviken. Hva kunne være grunnen til at man valgte akkurat dette stedet som rettersted? I byene hadde man på den tiden faste rettersteder som ble benyttet. Derfor finner man i Oslo stedsnavn som Galgeberg, Steilene og Tjuvholmen. I Christiania ble som regel byens torg benyttet. På landet derimot overlot man til lensmannen å finne et passende sted. Etter tradisjonen valgte man ofte åstedet hvor den aktuelle forbrytelse var begått. I følge korrespondanse mellom lensmannen og fogden ser vi at lensmann Ørum i dette tilfellet har hatt en vanskelig jobb med å finne et passende sted. Han sender en oppgave over 9 aktuelle steder. Blant disse nevnes området ved Sandvikselvas utløp som vi i dag kaller Kadettangen, et området mellom gravhaugene nord for Tanum Kirke og et område ved det såkalte Jonasberget (Tanum Skole). Alle grunneiere av disse områdene er imidlertid helt i mot at områdene skal benyttes til et slikt formål. En fisker i Sandvika, Petter Westbye, sier seg imidlertid villig til å leie ut sin have i Sandvika til formålet. Haven utgjorde området mellom gågaten og Sandvikselva og mellom Kinogt. og Sandviksvn. Grunnen til at Westbye var villig til dette skal være at han var i pengeknipe på denne tiden. Borgere i Sandvika reagerte meget skarpt på denne saken, og det resulterte i et protestbrev til Amtmannen. Siden brevet sier en del om forholdene som hersket i Sandvika på denne tiden, gjengis dette i sin helhet: Til: Det høie Agerhuus Amt! Undertegnede Indvaanere i Strandstedet Sandvigen Østere Bærum ere blevne underrettede om, at Fisker Petter Westbye har uden oppfordring erklæret, at vilde bortleie sin Have til Rettersted for den dømte Forbryder Petter Olsen, for der at halshugges. I denne Andledning tillade vi os Samtlige at henvende oss til det høie Amt med gunstig anmodning om at denne handling ikke effectueres mit i Strandstedet, omringet paa alle Kanter af Huuse og Mennesker, eftersom at i hvor ved et saadant Foretagende efter den mere å synes omdømme, ikke kunde synes at have noe paa sig, dog vil have en indgribende og sørgelig Indflydelse paa Alle Quinder og Børn, ja end og saa Mænd i den hele omkreds, da ved en 6

7 saadann handling særlig den Plads, hvor Handlingen ere effectueret, vil i en lang Fremtid virke i den grad skrekkelig saa at hvor hvem Quinder og Børn ei tøer vove om Aftenen at gaa fra sit Hjem, hvilket paa et sted, hvor Manden stadig ere fraværende som Sømænd og Fiskere, vil have den ubehageligste følge og blive til en Plage for mange. Det Høie Amt vil sikkerlig selv erkiende at vi nu engstes, hvor da er saa mange Mennesker befinnende, vil selve Handlingen saa og røren i det samme Øieblik den effectueres virke skadelig paa mange Mennesker som ikke taale Tanken om den, langt mindre selve Gjerningen, lige ved sin Stuedør; at denne elendige Indvaaner, har tilladt dette tvertimot sin Families Willie, ere, fordi hans Finansier ere yderst fornullede, og saaledes likegyldig hvad der foregaaer, om end ogsaa til skade for sine Naboer og gjenboer.- Vi haabe, og anrobe det høie Amt, om at afverge den Ulykke fra vores Strandsted, da der sikkerlig gives mange Pladse i Tinglauget hvor den kan foregaae, uden midt iblandt en heel Kreds af befinnende Mennesker. Vi troer til Exempel under Jongsaasen hvor der for gammel tid siden ere bleven en Retted, om ikke handlingen kunde skee der hvor Forbryderen har sit hjemsted nemlig på Ringie Eie. Eller hvor Gjerningen ere forøvet. I det vo haabe at deres Høivelbaarenhed vil Bønhøre vores ærbødigste Andragende. Sandvigen, den 25de September 1847 allerærbødigste J. Waller K. Ramstad Andreas Walle C. Hansen Jahn C. Ringi Jens William Westbye Ole Rolfsen m.p.p. Niels Christoffersen For å løse den vanskelige situasjon som var oppstått, har Bærums første ordfører Elias Smith samt Peder Larsen Windern, eier av Kjørbo Gård, engasjert seg i saken. Windern sier seg villig til å stille til disposisjon et jordstykke, Mickels Løkke på Jongsåsen. På dette sted opplyses det at det tidligere har vært henrettet en forbryter ved navn Mickel Korsgaarden, så Windern hadde vel ingen frykt for stedets renommé. Det var allerede dårlig nok. Stedet ligger i haven til nåværende Damvn. 18. At henrettelsen skulle skje like ved det sted offeret fødte deres sønn Olavus, må derfor anses som en ren tilfeldighet. Henrettelsen ble utført av daværende skarpretter for Bergenhus Stift, Samson Isberg, som i 1849 ble utnevnt til skarpretter for hele landet. Den siste skarpretteren i Christiania, Guttorm Anton Lædel, var avgått ved døden i august Familien Lædel var trolig av tysk herkomst og skarpretterstillingen, først 7

8 som militær skarpretter og senere skarpretter i Christiania hadde siden 1749 gått i arv innen denne familien. Skarpretteren ble på denne tiden kalt mestermanden. Den øks som ved anledningen ble benyttet, arvet Isberg etter skarpretter Johannes Mühlhausen i Bergen som Isberg var assistent for til dennes død i Den finnes i dag på politimuseet i Oslo. Dagen før henrettelsen oppsøkte sokneprest Lange skarpretteren på retterstedet for å forberede seg på det som skulle skje. Han beskriver Isberg som en meget alvorlig mann. Beskrivelsen passer meget bra på en beskrivelse politimester Julius Olsen i Bergen ( ) har gitt av Isberg i sin bok Bergen : en høi meget mager mand, alltid velkledt med hvit halsbind, meget stilferdig og altid gående alene påfallende blek i sit ansikt og meget melankolsk utseende, hans ansiktsuttrykk var så dypt alvorlig, at det gjorde indtryk av aldrig mere at kunde frembringe et smil. En offentlig henrettelse var på denne tiden ren folkeforlystelse. Ved denne skal det ha vært så mange mennesker i Sandvika som det ikke har vært hverken før eller senere. Folkemengden påførte Winderns eiendom så store skader at han forlangte en erstatning av Amtet på 5 spesiedaler. Erstatningskravet ble imidlertid omgående avvist. Tilstede ved henrettelsen kan utenom Lange, Peter og fangevokteren Christian, nevnes pastor Gislesen, fogden Ole Elieson Gjerdrum og bataljonslege Lie. Rundt retterstedet stod en militær vakt på 58 mann fra det Agerske Kompani. Etter at fogden hadde lest opp dommene og den kongelige resolusjon om henrettelsen, overga han Peter til Lange for behandling etter kirkens rituale. Lange holdt nå en tale som varte i ca. et kvarter. Denne talen, som i sin helhet er gjengitt i min bok, må ha gjort et sterkt inntrykk på alle tilstedeværende. Det virker som om Lange har benyttet anledningen til å få en del mennesker i tale som ellers ikke søkte kirken. Flere av tilhørerne oppfordret Lange til å utgi talen i boks form, men han valgte å utgi en mere utførlig beretning som også omfattet beskrivelsen av selve forbrytelsen og hans sjelesorg for forbryteren og som utgjorde det foran nevnte skrift jeg har sitert fra. Lange nevner under et av besøkene i arresten hos Peter at han for å forberede ham på hva som skulle skje, siterte fra Wexels` lille bok. Jeg funderte lenge over hva slags bok dette kunne være, men etter nærmere studier av Stiftsprost Andreas Wexels` bokproduksjon har jeg kommet til at det her dreier seg om boken: Mine forhandlinger med Postrøveren og Morderen Martin Pedersen utgitt i Christiania Det dreier seg her om ran og drap av postbonden Jørgen Hammerseng ved Fåberg i Gudbrandsdalen, og henrettelsen som foregikk på åstedet 25. juli Det er helt tydelig at Lange har brukt denne beretningen som utgangspunkt for sin sjelesorg og mønster for den talen han holdt på retterstedet. Så vidt jeg kan bedømme, er de nesten identiske. 8

9 Om selve henrettelsen vil jeg til slutt gjengi Lange: Vi hjalp ham knæle ned, og beundringsverdige Fatning! Han foldede sine hænder og løftede det blege Aasyn med klare Øine mod Himmelen og bad høit. Jeg hørte han anbefalede Jesus sin Sjæl. Man bandt ham et Tørklæde for Øinene. Det troer jeg neppe han blev seg bevidst. Han lagde sig ned med disse inderlige Ord: I Jesu Navn! -Skrækkelige Øieblikk! man rettede paa hans Hoved, nedbredtede hans Halskrave, lagde hans Hænder paa hans Rygg, og han laae stille som et Lam. Vi kastede os imidlertid ned ved Bedeskamlerne og begynte høit at læse Fader vor jeg saae intet tydeligt, jeg saae ingen Menneskearm, men jeg skimtede et bredt, blankt Staal, som hævede sig langsomt. I det jeg havde udsagt Ordene: Forlad os vor Skyld, som vi forlader vore Skyldnere faldt Staalet med en overordentlig Kraft og Sikkerhed, Dette i Forbindelse med et afskyelig Syn udenfor Skafottet, et Syn, som jeg dog kun halvt blev mig bevidst, rystede mig uvilkaarlig og truede med at overvælde mig. 7 Herren gav dog Kraft til at fuldende Bønnen. Det blege, ingenlunde stygge, hoved laae der. Jeg betragtede det nogle Øieblikke. Gislesen og jeg trykkede tause hinandens Hænder, og ilede bort i en Stemning, som jeg ikke kan beskrive; men det veed jeg, at aldrig har jeg mere trængt til Roe og Styrke fra Gud. Peter ble begravet på Tanum Kirkegård på et lite avgrenset område bak kirken hvor det ikke var noen graver. På veien til Kirkegården ble han kjørt forbi sitt barndomshjem Holtskleven hvor han mor gikk omkring i haven og vred seg i hendene i fortvilelse. Tidligere ble henrettede begravet på retterstedet, men etter Carl Johans Kriminallov av 1842 kunne disse begraves på kirkegården, men uten noen seremoni. Den 16. juni fødte Birgitte Peters sønn, Asle Martin, som to dager senere ble døpt i Asker Kirke. Dommen: straffearbeid på livstid, ble ved Kgl. res. av 19. august 1847, beordret fullbyrdet. og den 27. august ble hun transportert fra 7 Lange sikter her trolig til at enkelte av publikum gikk frem for å samle opp den henrettedes blod som dryppet ned fra skafottet. Slikt blod skulle etter tradisjonen ha en helsebringende virkning. Dette fortelles av Tor Pipenhus fra Sørkedalen som var til stede som militær vakt. 9

10 lensmannsarresten på Sem til Tukthuset i Christiania hvor hun tilbragte de neste 20 år av sitt liv. I 1860 og 1863 søkte hun om benådning, men søknadene ble avslått. Først etter søknad i 1867 ble hun løslatt den 1. april. Peter og Annes sønn, Olavus, vokste opp hos besteforeldrene på Jammerdal. Han ble senere inngiftet i god bondeslekt i Lommedalen. Etter forholdsvis ferske opplysninger skal det bo en person der som skryter av å være hans etterkommer. Asle Martin, vokste opp hos Birgittes foreldre Asle Tollefsen og Margith Knudsdatter på plassen Moen under Kolsrudeie (Kolsrudmoen) i Flaa i Hallingdal. I 1867 giftet han seg og fikk etterhvert to gutter. I 1870 årene opphører alle spor etter familien og etter undersøkelser foretatt i Hallingdal, anser man det som mest sannsynlig at de utvandret til Amerika som så mange derfra på den tiden. Ble Birgitte med på Amerikalasset? Mye kan tyde på det. 10