LOV OM KOMMUNALE KRISESENTERTILBUD KRISESENTERLOVEN

Transkript

1 LOV OM KOMMUNALE KRISESENTERTILBUD KRISESENTERLOVEN Et sammendrag laget av: Miriam Rasch, daglig leder for Krisesenteret i Hønefoss. 1

2 Innholdsfortegnelse Merknader til de enkelte paragrafene... 4 Til 1 Formålet med loven... 4 Til 2 Krav til krisesentertilbudet... 4 Til 3 Et individuelt tilrettelagt tilbud... 7 Til 4 Samordning av tjenester... 7 Til 5 Taushetsplikt... 8 Til 6 Opplysninger til barneverntjenesten... 9 Til 7 Politiattest Til 8 Internkontroll Til 9 Statlig tilsyn Til 10 Bruk av loven på Svalbard Til 11 Ikraftsetting og overgangsregler Til 12 Endring i annen lovgivning Merknader hentet fra forarbeidene, Ot.prp.nr Formålet med loven Lovforankring Samarbeid mellom kommunene Målgrupper Vold Et likeverdig tilbud til begge kjønn Personer uten lovlig opphold i Norge Hva skal tilbudet inneholde Et døgnåpent tilbud om råd og veiledning per telefon (telefonvakt) Et krisesenter eller et tilsvarende trygt og midlertidig botilbud Dagtilbud Hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet Oppfølging i reetableringsfasen Lav terskel for tildeling av tjenester fra krisesentertilbud Fysisk sikring av lokalene Kompetansekrav Barn Opplysningsplikt til barnevernet

3 Brukere med etnisk minoritetsbakgrunn, tilrettelegging av tilbudet og tolketjenester Brukere med nedsatt funksjonsevne Samarbeid mellom Krisesentertilbudet og andre tjenester Taushetsplikt Politiattest Kommunalt tilsyn Statlig tilsyn Fra øremerkede midler til rammetilskudd Link til forarbeidene (finnes kun på nynorsk): Link til loven:

4 Merknader til de enkelte paragrafene Til 1 Formålet med loven Formålet med loven er å sikre at kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, får et godt og helhetlig krisesentertilbud. Det ligger også i dette at det er et formål å fremme likestilling mellom kjønnene ved å verne kvinner mot vold utøvd av menn. Selv om også voldsutsatte menn har behov for et krisesentertilbud, er det viktig at det ikke tar fokuset bort fra at vold i nære relasjoner i det alt vesentlige rammer kvinner. Utformingen av lovteksten er kjønnsspesifikk. Rekkefølgen «kvinner, menn og barn» er valgt for å understreke at det er kvinner som er hovedbrukergruppen. «Barn» er tatt med i opplistingen for å synliggjøre barn som brukere av krisesentertilbudet. Formålet med denne loven er å sikre et godt og helhetlig tilbud både til nåværende brukergrupper og til andre som i framtiden vil ha behov for et krisesentertilbud. Kvinner, menn og barn som er utsatte for menneskehandel og voldtekt fra andre enn en nærstående person, utgjør i dag brukergrupper ved krisesentrene. Loven bør ikke tolkes eller praktiseres slik at det eksisterende krisesentertilbudet blir forringet for visse brukergrupper. Tvert imot er det et formål å styrke tilbudet totalt sett, men hovedmålgruppen skal være som definert i 1. Til 2 Krav til krisesentertilbudet Det følger av paragrafens første ledd at kommunen skal ha ansvar for at det foreligger et krisesentertilbud som kan brukes av personer som er utsatt for vold eller trusler om vold fra nære personer, og som har behov for rådgivning eller et midlertidig botilbud. Lovforslaget sier at alle kommuner skal ha beredskap for personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner, både akutte kriseløsninger og oppfølging. Se kapittel og Med «vold» er det i denne loven ment alle former for vold eller trusler om bruk av vold, skremmende opptreden, annen hensynsløs adferd eller annen påtvunget avgrensning i livsutfoldelse til en person. Det voldsbegrepet som er benyttet i loven, omfatter blant annet fysisk vold som slag, spark, dytting, lugging, klyping med mer, seksuelle overgrep og andre former for krenkelser, nedverdigende eller umenneskelig behandling, medregnet psykisk vold. Med psykisk vold er det i denne loven ment alle måter å skade, skremme, ydmyke eller andre måter å krenke en person på som er egnet til å gi personen en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam eller mindreverd med mer. Det kan for eksempel omfatte trusler om voldsbruk eller trusler om andre former for straff/sanksjoner, verbal trakassering og følelsesmessig manipulering. Voldsbegrepet omfatter videre vold i form av sosial kontroll og kontroll av økonomiske ressurser, medregnet sosial isolering eller annen avgrensning av kontakten med omverden, og avgrensning i kontrollen med og tilgangen til personens egne eller felles økonomiske ressurser. Det som er nevnt her, er altså ingen uttømmende liste over handlinger som vil bli rammet av loven. Med «nære relasjoner» er det ment relasjoner som nevnt i straffeloven og andre nære relasjoner der de involverte gjerne har eller har hatt gjensidige plikter overfor hverandre 4

5 og/eller har vært avhengige av hverandre. Slike relasjoner kan omfatte nåværende eller tidligere ektemann, partner, samboer eller kjærester, familie/slekt til voldsutøveren, familie/slekt til den voldsutsatte, medlemmer av samme husstand som den voldsutsatte, eller personer som har omsorg for den voldsutsatte. Barn som er blitt utsatt for vold direkte eller ved å ha blitt eksponert for vold mot omsorgspersoner eller søsken ved at de har sett, hørt eller på annen måte opplevd voldsbruken, er også omfattet av begrepet «vold i nære relasjoner». Likedan vil kvinner, menn og barn som er utsatt for tvangsekteskap og kjønnslemlesting, være omfattet av begrepet «vold i nære relasjoner». Utsatte for voldtekt eller menneskehandel kan også være utsette for vold i nære relasjoner, jf. kapittel 5.1. Paragrafens andre ledd stiller krav til hva tilbudet skal omfatte. Tilbudet skal gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet. Krisetilbudet skal omfatte et døgnåpent krisesenter eller et tilsvarende trygt botilbud (a), et dagtilbud (b), en døgnåpen krisetelefon (c), og et tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (d). Krisesentertilbudet skal bestå av alle de fire tjenestene. Kommunen kan selv velge hvordan en vil drive og organisere tilbudet, og kan for eksempel delta i interkommunalt samarbeid. Forutsetningen er likevel at kommunen organiserer krisesentertilbudet på en tjenlig og tilfredsstillende måte ut fra de behovene brukerne har, se merknad til 3. Det er ment å åpne for en viss fleksibilitet for kommunene når det gjelder hvilke praktiske løsninger en vil velge, ut fra det brukerbehovet som finnes i den aktuelle kommunen (de aktuelle kommunene). Et tilbud som skal svare til et krisesenter, må i samme grad som tilbudet på et krisesenter imøtekomme brukernes behov for støtte, råd og veiledning av kvalifiserte tilsatte. Kommunen bør i størst mulig grad samlokalisere bo- og dagtilbudet, slik at kompetansen blir samlet. Tilbudet kommunen er pålagt å sørge for, etter paragrafens andre ledd bokstav a til d, har til formål å gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet. Med hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet er det ment at den voldsutsatte får informasjon om tjenester og tilbud fra andre offentlige og private instanser som vedkommende kan ha behov for, og at den voldsutsatte får hjelp til å kontakte disse instansene. Andre instanser kan være legekontor, spesialisthelsetjenester, politi, advokat, NAV, barnevernet, skole og barnehage, jf. kapittel 2.3. Listen er ikke uttømmende. Det bør være rom for å følge brukere til møter med slike instanser. Etter paragrafens andre ledd bokstav a, skal botilbudet være gratis. Det skal ikke kreves betaling for oppholdet, med unntak av eventuelle utgifter til mat til kostpris. Botilbudet skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet alle dager i året. Kravet om at botilbudet skal være trygt, vil være oppfylt ved at botilbudet til kvinner og menn skal være fysisk atskilte jf. femte ledd, og at kravene til fysisk sikring av lokale, jf. forskrift med hjemmel i paragrafens sjette ledd, er oppfylt. Botilbudet skal være et lavterskeltilbud. Med dette er det bl.a. ment et beredskapstilbud som mennesker i en krisesituasjon kan oppsøke direkte uten timeavtale eller henvisning fra andre tjenester, jf. tredje ledd. Dagtilbudet skal rette seg mot brukere som trenger støtte, råd og veiledning, men som ikke har behov for et botilbud. Dagtilbudet er også ment for tidligere brukere av et botilbud som har behov for oppfølging i en reetableringsfase. Telefontilbudet er ment for brukere som trenger et sted å vende seg til for å få hjelp, informasjon og veiledning. 5

6 Telefontilbudet skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet alle dager i året. Personer som vender seg til telefonvakten, kan være anonyme. Tilbudet om støtte i en reetableringsfase må sees i sammenheng med det kommunale hjelpeapparatet ellers. Kommunen har plikt til å samordne tjenester og tilbud, se merknad til 4. Tilbud om støtte i en reetableringsfase vil i hovedsak dreie seg om tiltak og tjenester som allerede følger av det gjeldende regelverket. For eksempel har kommunehelsetjenesten både etter kommunehelsetjenesteloven og etter pasientrettighetsloven plikt til å tilby brukere av krisesentertilbudet en forsvarlig og adekvat helsehjelp, medregnet den oppfølgingen de har behov for. Tilsvarende gjelder paragrafene i sosialtjenesteloven om plikt til å yte tjenester og sette i verk tiltak, med visse unntak, for alle som oppholder seg i riket, jf En del brukere av krisesentertilbudet vil være innvandrere som nylig har kommet til landet, og som er omfatta av ordningene i introduksjonsloven, ordninger som blant annet omfatter norskopplæring og introduksjonsprogram. Mange vil også ha behov for behandling i spesialisthelsetjenesten og for tiltak fra politiet. Kommunene skal legge til rette for godt samarbeid med kommunale og statlige instanser som brukere kan ha behov for tjenester fra, jf. 4. Oppfølging i reetableringsfasen kan også gis i form av mindre spesialiserte tiltak, for eksempel oppfølgingssamtaler, hjemmebesøk og sosiale tiltak. En kan også organisere selvhjelpsgrupper og støttenettverk der brukerne får mulighet til å dra nytte av erfaringer andre brukere har, og av mestringsstrategier som andre brukere har benyttet. Kommunen skal sørge for god kvalitet på tilbudet. Med «god kvalitet» på krisesentertilbudet er det ment at tilbudet må oppfylle visse standarder faglig og innholdsmessig og også rent fysisk, det vil si at selve lokalene og plasseringen av lokalene må passe til formålet. Anbefalingene fra Europarådet kan her være en rettledning, jf. kapittel At botilbudet til kvinner og botilbudet til menn skal være «fysisk adskilte», innebærer at kvinner og menn ikke skal bo sammen eller ha felles oppholdsrom. Det er en grunnleggende forutsetning for et godt krisesentertilbud at kvinner kan kjenne seg trygge ved at botilbudet til kvinner og botilbudet til menn er fysisk adskilte. Det er viktig at ansatte på et krisesenter, eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud, har kompetanse til å ta vare på kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner, på en måte som kommer brukerne sine behov i møte. Lovforslaget 2 sjette ledd som gir hjemmel for å gi forskrift om krav til kompetanse hos de som arbeider ved krisesentertilbudet og krav til fysisk sikring av lokalene, skal sikre dette. 6

7 Til 3 Et individuelt tilrettelagt tilbud Kommunen skal i størst mulig grad legge tilbudet til rette for den enkelte bruker. Med «individuelt tilrettelagt» er det ment at tilbudet skal legges til rette slik at det så langt råd er kommer den enkelte brukers behov i møte. Det gjelder innholdet i tilbudet, det vil si hva slags tiltak brukeren får tilbud om, men også den praktiske tilretteleggingen og hensynet til brukermedvirkning. Individuell tilrettelegging kan være aktuelt på bakgrunn av kriterium som kjønn, alder, etnisitet, språk, funksjonsnedsetting, voldserfaringer eller andre forhold. I formuleringen «så langt råd er» ligger det at kommunen har mulighet til å vurdere kravene til individuell tilpasning i hvert enkelt tilfelle. Andre ledd viser til at barn har særskilte behov. Med formuleringen «å ta vare på barn på en god måte» er det ment at kommunen skal sørge for at tilbudet til barn i størst mulig grad blir lagt til rette slik at hvert enkelt barn får dekket sine behov ut fra alder og personlighet, og at barn får de rettighetene de har etter annet regelverk. Tiltak overfor et barn skal settes i verk i samarbeid med barnets omsorgsperson. Kriteriene som er vist til i avsnittet over, vil også være relevante i forhold til når barna skal tas vare på. Se særlig omtale av barn, under kapittel I 3 tredje ledd som pålegger kommunen en plikt til å sørge for at brukere som har behov for det, får tilgang til kvalifisert tolk. Det er viktig at brukere av et krisesentertilbud får tilgang til tolk dersom det er nødvendig for at brukeren skal få et fullgodt utbytte av tilbudet. Det skal benyttes godkjente «kvalifiserte tolker», det vil si upartiske personer med kvalifikasjoner som tilfredsstiller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister, og som kan benyttes som muntlig mellomledd i samtaler mellom personer som ikke snakker samme språk. Barn og foreldre skal ikke benyttes som tolker for hverandre. En bruker kan ha behov for tolk også av andre grunner enn språklige forskjeller; for eksempel skal det kunne benyttes tegnspråktolk dersom vedkommende er hørselshemmet. Kommunen si plikt til å sørge for tilgang til tolk omfatter også brukere som er barn. Til 4 Samordning av tjenester Kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet blir samordnet med andre deler av tjenesteapparatet. Det er opp til kommunen hvordan samordningen av tjenester for brukere av krisesentertilbudet skal organiseres. Når kommunen er pålagt en plikt til å sørge for samordning av tjenestene, er det en forutsetning at andre tjenester og instanser samarbeider. Se for eksempel sosialtjenesteloven 3-2 og 3-3, kommunehelsetjenesteloven 1-4 og barnevernloven 3-2, som inneholder regler for samarbeid mellom instanser og samordning av tjenester. Også politiet og utlendingsstyresmaktene kan være aktuelle instanser å samarbeide med. Flere paragrafer i andre regelverk gir rett til en individuell plan for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Et krisesentertilbud skal være et kortvarig tilbud, og det vil derfor som utgangspunkt ikke være et ansvar for tilbudet å utforme og følge opp en slik plan. Det kan på den andre side 7

8 være behov for å koordinere krisesentertilbudet med andre mer langvarige tjenestetilbud som blir gitt til brukeren, for eksempel tjenester etter sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven. Slike tilbud må da koordineres med krisesentertilbudet i den perioden vedkommende er bruker, slik at de ansatte på krisesenteret tar del i arbeidet med planen sammen med brukeren. Retten til en individuell plan omfatter også barn og vil for eksempel kunne være relevant for barn som er under langvarige barnevernstiltak eller tiltak innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Til 5 Taushetsplikt Denne loven regulerer kommunene sitt ansvar for å sørge for et krisesentertilbud, ikke forholdet mellom kommunen/tilbudet og den enkelte ansatt. Det er likevel tatt med en paragraf om taushetsplikt som retter seg direkte mot medarbeidere/ansatte. En ansatt på et krisesenter eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud vil etter denne loven være å regne som en person «som utfører tjenester eller arbeid for et forvaltningsorgan», jf. forvaltningsloven 13, ettersom de utfører oppgaver på vegne av kommunen, men det er likevel ønskelig med en skjerpet taushetsplikt. En streng taushetsplikt er et sentralt element i det eksisterende krisesentertilbudet og er med på å imøtekomme brukernes behov for å kjenne seg trygge i forhold til frykten for trusler om vold og nye overgrep. Krisesenterloven 5 svarer til i barnevernsloven 6-7 første og andre ledd og sosialtjenesteloven 8-8 første og andre ledd. Disse paragrafene inneholder en utvidet taushetsplikt i forhold til taushetsplikten etter forvaltningsloven 13, ettersom også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerskap, sivilstand, yrke, bosted, arbeidssted og andre opplysninger som kan røpe forhold som gjelder brukeren, er tatt med. Det er et nødvendig trygghetstiltak å verne brukere gjennom en utvidet taushetsplikt. Behovet for en utvidet taushetsplikt er minst like stort på dette området som for eksempel i barnevernet, ettersom mange brukere er utsatt for trusler rettet mot liv og helse. Tredje ledd i 5 i gir en avgrenset mulighet for ansatte på et krisesenter til å gi informasjon som er underlagd taushetsplikt, til andre forvaltningsorgan. Dette svarer til paragrafene i barnevernsloven 6-7 tredje ledd og sosialtjenesteloven 8-8 tredje ledd. En bør alltid først prøve å innhente samtykke fra brukeren til å gi videre personfølsomme opplysninger. Dersom brukeren samtykker, blir ikke tredje ledd gjort gjeldende. Slikt samtykke bør gis skriftlig, og det bør presiseres hvilke opplysninger det er aktuelt å gi videre, til hvilken instans (instanser), og for hvilket formål. Med formuleringen «nødvendig for å fremme tilbudets oppgaver etter loven her» er det ment at det å gi ut opplysninger må være nødvendig for at et krisesenter eller et tilsvarende tilbud skal få gjennomført oppgavene sine i samsvar med formålet med loven, jf. 1. «Nødvendig» er et strengt krav. Kan oppgavene løses på annen måte, skal opplysningene ikke gis videre. Et alternativ er anonymisering av opplysningene, slik at en sak som er knyttet til en bruker, for eksempel blir drøftet anonymt eller på et generelt grunnlag med andre instanser og tjenester. Alle opplysninger som kan 8

9 identifisere personen, må da holdes utenfor. Hvilke opplysninger som kan føre til at personen blir identifisert, vil variere fra sak til sak, blant annet i forhold til om det er snakk om et lite tettsted der mange kjenner hverandre, eller en større by. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt, kan gis videre for å forebygge «vesentlig fare for livet eller alvorlig skade på helsen til noen». Det er ikke tilstrekkelig at det ligger en fare eller risiko; faren må være «vesentlig», og en skade på helsen til noen må kunne karakteriseres som «alvorlig». Elles gjeld de allmenne retningslinjene knyttet til nødretten. Taushetsplikten gjelder også i forholdet mellom en bruker av tilbudet og (voldsutøvende) partner/ektefelle. Den ene av foreldrene sin rett til opplysninger om barn som er på et krisesenter med den andre av foreldrene, er drøftet i kapittel Til 6 Opplysninger til barneverntjenesten Paragrafen omhandler opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Til sammenligning med paragrafen om taushetsplikt er dette en paragraf som retter seg direkte mot alle ansatte ved krisesentertilbudet, jf. 2 andre ledd, enten de er ansatte på et krisesenter eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud, eller arbeider i telefontjenesten eller med reetablering. Paragrafen er flyttet fra barnevernsloven 6-4 a av hensyn til konsekvens i rettssystemet. Første ledd gir en oppfordring om å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side. Dersom ansatte på et krisesenter eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud blir oppmerksomme på slike forhold, men uten at vilkårene for opplysningsplikt ligger tilrette, bør dette tas opp med omsorgspersonen til barnet, og vedkommende bør oppfordres til selv å ta kontakt med barnevernstjenesten for å undersøke om det er mulig å sette i verk hjelpetiltak rettet mot barnet og familien. Dersom det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller at det ligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, har ansatte og medarbeidere på et krisesenter eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten. Uttrykket «grunn til å tro» indikerer et lavt beviskrav. Det er barnevernstjenesten, og ikke ansatte på et krisesenter eller ved et tilsvarende bo- og dagtilbud, som skal undersøke og vurdere om meldingen gir grunnlag for tiltak i det aktuelle tilfellet, jf. barnevernsloven 4-3. Men mistanken må gjelde alvorlige forhold («at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt» eller «når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker», som det heter i barnevernsloven 6-4 andre ledd). Vilkåret vil for eksempel kunne være oppfylt i tilfelle der mor og barn flytter hjem til en voldelig partner, og det finnes en risiko for at barnet skal bli utsatt for vold, enten direkte eller ved å bli eksponert for voldsbruk mellom foreldrene eller omsorgspersonene. Det er viktig at opplysningsplikten blir etterlevd i alle tilfeller der vilkårene er oppfylte, og at en ikke av 9

10 hensyn til foreldrene er tilbakeholden med å melde fra til barnevernstjenesten. Hensynet til barnet skal her gå foran hensynet til foreldrene. Det er viktig at kunnskap om opplysningsplikten overfor barnevernet blir kjent blant alle ansatte på krisesentrene eller ved tilsvarende bo- og dagtilbud. Rundskriv Q-24/2005 Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten gir her god veiledning. Til 7 Politiattest Dette er en paragraf som retter seg direkte mot personer som skal bli ansatt, engasjerte eller på annen måte skal ha oppgaver etter denne loven som innebærer kontakt med brukere. Paragrafen handler om krav til å fremlegge politiattest ved ansettelse i eller oppdrag for et krisesenter eller et tilsvarende bo- og dagtilbud. Paragrafen er utformet i tråd med et forslag til felles paragraf om politiattest, jf. høringsnotatet fra Justis- og politidepartementet om politiattest for personer som skal ha oppgaver knyttet til mindreårige, se de generelle merknadene i kapittel 8.3. Til 8 Internkontroll Paragrafen handler om krav om internkontroll og er utformet etter mal fra barnevernsloven 2-1 andre ledd, jf. kapittel 9.1. Til 9 Statlig tilsyn Paragrafen handler om tilsyn med kommunens ansvar etter denne loven. Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunen utfører de oppgavene som kommunen er pålagt etter loven. Elles gjeld reglene om statlig tilsyn med kommunene etter kommuneloven kapittel 10 A, jf. kapittel 9.2. Til 10 Bruk av loven på Svalbard Paragrafen handler om hvordan loven skal benyttes på Svalbard. I utgangspunktet vil denne loven ikke gjelde på Svalbard, med mindre det er særskilt fastsatt i forskrift, jf. svalbardloven 2. Paragrafen gir forskriftshjemmel for Kongen til å gjøre loven gjeldende på Svalbard, med mulighet til å fastsette særlige regler der det blir tatt hensyn til forholdene på stedet. 10

11 Til 11 Ikraftsetting og overgangsregler Departementet kan gi nærmere overgangsregler i forskrift. Til 12 Endring i annen lovgivning Barnevernsloven 6-4 a blir foreslått opphevet og erstattet med 6 i denne loven. Bilde: Stabburet på Krisesenteret i Hønefoss, på 170 kvm, som i dag ikke er i bruk. Stabburet kan omgjøres til et flott tilrettelagt tilbud til voldsutsatte menn. 11

12 Merknader hentet fra forarbeidene, Ot.prp.nr.96. Formålet med loven Vold i nære relasjoner er en alvorlig trussel mot liv og helse. Det er et sammensatt fenomen som spenner fra enkelthendelser til langvarig og omfattende mishandling. Vold i nære relasjoner rammer både kvinner, menn og barn. Kvinner er i vesentlig større grad enn menn utsatt for den mest alvorlige volden, der bruk av psykisk og fysisk vold over tid ofte kan være en del av et mer omfattende makt og kontrollregime. I sin ytterste konsekvens kan vold i nære relasjoner føre til tap av menneskeliv. Vold i nære relasjoner skal forebygges og motarbeides. Krisesentrene er et vesentlig ledd i den hjelpen samfunnet gir til voldsutsatte kvinner og barn. De nåværende krisesentrene er et lavterskeltilbud som tilbyr voldsutsatte kvinner og barn et trygt sted å bo i en overgangsfase. Sentrene tilbyr også samtaler og veiledning per telefon eller ved personlig frammøte. Krisesentrene er et lavterskeltilbud. Tilbudet er gratis for brukerne, og det kreves ikke henvisning. Krisesentrene blir drevet etter prinsippet om hjelp til selvhjelp. De tilbyr ikke behandling, men gir veiledning og assisterer brukerne i kontakten med andre deler av hjelpeapparatet. De fleste sentrene driver også informasjonsvirksomhet, og mange sentre arbeider for å øke kunnskapen i det offentlige tjenesteapparatet om vold i nære relasjoner. Krisesentervirksomheten er i hovedsak offentlig finansiert. Det offentlige tilskuddet er i dag delt mellom stat og kommune. Loven tar som utgangspunkt at det først og fremst er et krisesentertilbud som skal sikres. Departementet ønsker med lovfestingen å tydeliggjøre at det er et offentlig ansvar å sikre at kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, får tilbud om helhetlig og individuelt tilpasset hjelp og oppfølging. Tilbudet må blant annet omfatte et krisesentertilbud og samordnet oppfølging fra andre deler av hjelpeapparatet. Lovforankring Sosialtjenesteloven er i stor grad bygd opp som en lov der tildeling av tjenester er basert på enkeltvedtak, og der rettighetene til brukeren skal sikrest gjennom retten til å klage på vedtaket. Krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud der de som oppsøker tilbudet, trenger denne hjelpen med en gang og bør tas imot i utgangspunktet uten unødige spørsmål. Et krisesentertilbud har ikke som primæroppgave å behandle, men har som hovedoppgave å forebygge ytterligere vold og skader ved å gi brukerne vern og støtte til å bryte ut av en voldsrelasjon. Det er derfor ikke tjenlig at det bare er helsepersonell som utfører tjenester ved krisesentertilbudet. 12

13 Samarbeid mellom kommunene Med lovfesting av kommunens plikt til å sørge for et krisesentertilbud vil finansieringen av tiltakene bli lagt inn i rammetilskuddet til kommunene og på vanlig måte fordelt etter objektive kriterium. Dette er nærmere omtalt og drøftet i forarbeidene til lovens kapittel 11, samt her på side 21. Det innebærer at alle norske kommuner kommer til å få tilført midler slik at de kan innfri lovpålegget. Men bare noen få kommuner i landet er store nok til å ha behov for og til å kunne finansiere et krisesenter bare for kommunens egne innbyggere. Lovforslaget forutsetter derfor et samarbeid mellom kommunene og interkommunale løsninger, slik situasjonen også er i dag. Dette samarbeidet må utvikles og bli mer forpliktende enn det som eksisterer i dag. 1 De større kommunene de som i dag ofte er vertskommuner for et krisesenter vil kunne se på et økt engasjement fra omkringliggende kommuner som en ny ressurs. Samarbeidskommuner kan fram til nå ha undervurdert kostnadene ved drift av et krisesentertilbud når de har gitt sine tilskudd. Den oversikten departementet sitter med, tyder på at mange vertskommuner slit med å få langsiktige og forseggjorte økonomiske avtaler med alle de kommunene som har brukere på krisesentrene. Vertskommunene kommer til å stå overfor nye økonomiske utfordringer i forbindelse med driften av sitt krisesentertilbud når midlene blir lagt inn i rammene. De blir avhengige av at alle de kommunene som samarbeider om krisesentertilbudet, medvirker med et langsiktig og forpliktende økonomisk bidrag. Det er også viktig at de økonomiske avtalene kommunene imellom tar høyde for at bruk av tilbudet skal være gratis, jf. 2 i loven. At tilbudet skal være et lavterskeltilbud, innebærer at brukerne heller ikke skal måtte oppsøke et bestemt senter ut fra bostedskommune eller i tråd med eventuelle kommunale samarbeidsavtaler. I oppfølgingsarbeidet vil dette også innebære at et godt tilbud, sett fra brukernes sted, vil kreve fleksibilitet fra kommunens side. For noen brukere vil avstand fra bostedskommunen gjøre at de kjenner seg tryggere. Dette kan gjelde i en akutt situasjon, men også i en mer varig i reetableringsfase. Kommunene bør legge økonomiske gjennomsnittsvurderinger til grunn i avtalene seg imellom, slik at en unngår krevende administrasjon og økonomiske oppgjør knyttet til enkeltpersoner i ettertid. Avtalene bør ta hensyn til at det for noen brukere vil være en del av en god reetablering å skifte bostedskommune i forbindelse med et opphold på et krisesenter. Transportkostnader kan også tas opp i slike avtaler. Et godt samarbeid mellom kommunene om krisesentertilbudet vil også på sikt kunne bedre samarbeidet på tvers av kommunegrensene på sosial- og helseområdet mer generelt. Dette vil kunne gi et bedre tilbud i små kommuner, samt for andre brukargrupper enn de som er utsatt for vold i nære relasjoner. 1 Det finnes i dag 51 krisesentre, 40 er private og 11 er interkommunale samarbeid. 13

14 Målgrupper Formålet med loven er å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner, jf. 1 i loven. Vold Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den andre personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil. Som eksempel på handlinger som faller inn under denne definisjonen av vold, nevnes fysisk vold, seksuell vold, materiell vold og psykisk vold. Volden innebærer handlinger som har som hensikt å utøve eller holde ved like makt og kontroll. Voldsdefinisjonen i krisesenterloven omfatter slik sett alle former for vold eller trusler om vold, medregna fysisk, psykisk og seksualisert vold, og vold i form av økonomisk og sosial kontroll. Et likeverdig tilbud til begge kjønn Det at en i lovteksten nevner begge kjønn, er en presisering av at tilbudet skal tilpasses særlige behov hos kvinner og hos menn. Hvordan tilbudet konkret skal utformes, er i stor grad kommunene sitt ansvar. Botilbudet til kvinner og menn skal være fysisk adskilte, ettersom departementet regner dette som en særlig viktig kvalitet ved tilbudet. Personer uten lovlig opphold i Norge Det blir ikke stilt noen krav om at brukerne av det eksisterende krisesentertilbudet skal ha lovlig opphold i Norge. Krisesentrene er et lavterskeltilbud til alle voldsutsatte. Brukerne har rett til å være anonyme overfor hverandre og overfor de ansatte, men den daglige lederen for krisesenteret skal vite hvem brukerne er. Den daglige lederen har begrenset mulighet til å innhente informasjon om oppholdsstatusen til en bruker. 37 sjette ledd i utlendingsforskriften sier at kvinner uten bosettingstillatelse som bryter ut av et samlivsforhold der kvinnen eller eventuelle barn er blitt mishandlet, skal gis oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag. Dette innebærer at det rent teoretisk ikke skal forekomme kombinasjonen «utsatt for vold» og «endelig avslag». Det vil være slik at et krisesenter eller et tilsvarende botilbud ikke har mulighet til å overprøve den bevisvurderingen utlendingsstyresmaktene har gjort når det gjelder om en bruker har vært utsatt for mishandling. For eksempel er det ikke umulig at ei kvinne som faktisk har opplevd mishandling, likevel får avslag i UDI/UNE fordi forholdet ikke blir holdt for å være 14

15 tilstrekkelig sannsynliggjort, og at kvinnen deretter oppsøker et krisesenter eller et tilsvarende botilbud. Hva skal tilbudet inneholde Et døgnåpent tilbud om råd og veiledning per telefon (telefonvakt) Krisesentrene har erfaring med at mange voldsutsatte har behov for å komme i kontakt med hjelpeapparatet på kvelds- og nattetid, i helger, i forbindelse med høytider og i ferier. I mange tilfeller vil krisesenteret først bli oppsøkt etter at en har hatt flere telefonsamtaler fra samme person. Det kan ta lang tid før vedkommende bestemmer seg for å bryte ut av et voldsforhold og eventuelt oppsøke et krisesenter. Et krisesenter eller et tilsvarende trygt og midlertidig botilbud Et krisesenter eller et tilsvarende trygt botilbud der brukerne får støtte, veiledning og oppfølging, er et nødvendig tilbud for personer som har behov for fysisk trygghet i en midlertidig fase. Et akutt behov for et trygt og sikkert botilbud kan oppstå når som helst i døgnet og skal være tilgjengelig for brukerne døgnet rundt alle dager i året. Et krisesenter eller et tilsvarende trygt og midlertidig botilbu skal i utgangspunktet ikke gi behandling eller terapi. Det å bli møtt med omsorg og nestekjærlighet, at det er noen som tar seg tid til å lytt, er det krisesenterbrukere legger vekt på. Det at en får møte andre voldsutsatte som er i en tilsvarende situasjon, er også fremhevet som et viktig aspekt ved krisesentrene. Lengden på oppholdet må tilpasses den tiden det tar å gi brukeren støtte i forhold til andre nødvendige hjelpetiltak, og få på plass nødvendig hjelp til reetablering. Her vil ofte hjelp til å skaffe bolig være avgjørende. Dagtilbud Statistisk sentralbyrå rapporterer at det er flere dagbrukere enn beboere. Dagtilbudet er for brukere som har et alternativt botilbud gjennom eget nettverk, eller som er i en situasjon der de ikke (lenger) deler bolig med voldsutøver. Erfaring viser at dagtilbudet er viktig også for mange beboere etter avsluttet opphold på et krisesenter. Hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet Departementet legger til grunn at kommunen vil sørge for gode rutiner, slik at brukerne av et krisesentertilbud får informasjon om hvilke rettigheter de har etter gjeldende regelverk, og hvilke andre tiltak de kan ha nytte av. Informasjonen kan gis både i skriftlig og i muntlig form, og må så langt det er mulig tilpasses de individuelle forutsetningene til mottakeren, som alder, erfaring, kulturbakgrunn, språkbakgrunn o.a. Det må også være rom for eventuelt å følge brukeren til møte med de relevante instansene, jf. 3 i loven, som inneholder en forutsetning om nødvendig tolketjeneste. 15

16 Oppfølging i reetableringsfasen Krisesentrene har erfaringer som viser at mange voldsutsatte har behov for tett oppfølging i reetableringsfasen. Dette kan for noen være avgjørende for at de ikke vender tilbake til voldsrelasjonen. Mange har behov for psykososial oppfølging, hjelp til å etablere seg i ny bolig o.a. Departementet ønsker derfor at kommunen skal sørge for at brukere får tilbud om oppfølging i reetableringsfasen. Lav terskel for tildeling av tjenester fra krisesentertilbud Et viktig vilkår for at et krisesentertilbud skal fungere godt, er at den som oppsøker tilbudet, ikke skal være nødt til å dokumentere behovet for hjelp. Slike krav kan føre til at en voldsutsatt ikke oppsøker hjelp, og konsekvensen blir at volden fortsetter. Departementet mener at krisesentertilbudet må videreføres som et lavterskeltilbud. Det innebærer at tilbudet skal være gratis. Det skal ikke kreves egenandel for tjenesten, med unntak av eventuelle utgifter til mat til kostpris. Videre innebærer det at enkeltpersoner skal kunne vende seg direkte til et krisesentertilbud. I utgangspunktet skal ingen voldsutsatte avvises ved et botilbud eller et dagtilbud. Hver bruker må få ei individuell vurdering av sin situasjon og sine behov. Noen voldsutsatte vil vende seg til et krisesenter/botilbud i en annen kommune enn bostedkommunen fordi det kjennes tryggere. Noen må flytte til en annen landsdel. Det innebærer at et krisesentertilbud ikke må avgrenses til brukere som er bosatt i vertskommunen eller i samarbeidende kommuner. Det forutsetter at kommunene gir tilgang til tilbudet til andre enn egne innbyggere. Loven regulerer kommunenes ansvar for å sørge for et krisesentertilbud, ikke ansvaret og oppgavene til krisesentrene. Departementet legger derfor til grunn at kommunen vil sørge for at det blir utarbeidet rutiner og samarbeidsavtaler mellom kommunen og tjenesteleverandører, og mellom kommunen og andre relevante instanser som gir hjelp etter annet regelverk. Slike rutiner og samarbeidsavtaler må utarbeides enten kommunen velger å drive krisesentertilbudet selv, eller om en gjør avtaler med krisesenter eller andre tjenesteleverandører. Slike avtaler kan nærmere definere ansvarsområdet til partene og arbeidsfordelingen mellom dem, og kan dessuten klargjøre hvordan partene skal samarbeide for å ta vare på brukerne på en best mulig måte. Avtalene vil variere fra kommune til kommune og må tilpasses i forhold til befolkningsgrunnlaget og hvilke andre tjenester som er tilgjengelige lokalt. Fysisk sikring av lokalene Et trygghetstiltak er at brukere kan være anonyme overfor hverandre om de ønsker og har behov for det. Dette har vært fast praksis ved krisesentrene for å sikre seg mot at uvedkommende får greie på hvor den voldsutsatte oppholder seg, og praksisen går også fram av rundskriv fra departementet, jf. også 5 i loven, som omhandler taushetsplikt. Andre individuelle trygghetstiltak er å følge truede kvinner til avtalte møter utenfor senteret, eller å flytte brukere til andre sentre når en mener at det finnes et spesielt behov for vern. I noen tilfeller vil det være behov for forskjellige tiltak i samarbeid med politiet. Risiko- og trygghetsvurderinger er i første rekke politiet sitt ansvar, og mange krisesentre har et godt 16

17 samarbeid med politiet. Departementet forutsetter at et krisesenter/botilbud konsulterer politiet i situasjoner der det for en kortere eller lengre periode er behov for særlige sikringstiltak, slik tilfellet er også i dag. Departementet legger til grunn at kommunen vil sørge for at et krisesenter eller tilsvarende botilbud er forsvarlig sikret. Særlig bør en vurdere behov for forsvarlig sikring av dører og vinduer, videoovervaking med lys og bevegelsesensorer tilpasset bygningstype og lokalisering, og eventuell alarm knyttet til politiet. I en slik vurdering er det viktig å ta hensyn til tryggheten både til brukere og til de ansatte. Kompetansekrav Kunnskap og kompetanse er en forutsetning for at voldsutsatte kvinner, menn og barn skal bli møtt på en god måte av hjelpeapparatet. Det er særlig viktig at personer som står for telefontjenesten, for driften av et krisesenter eller et tilsvarende bo- og dagtilbud og for oppfølging i reetableringsfasen, har kunnskap om det å være utsett for vold, hvilket hjelpebehov personer utsatt for vold har, og hvordan disse behovene kan møtes. På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) gjennomført en undersøkelse som vurderer hvilken kompetanse som bør finnes på et krisesenter, sett i lys av de oppgavene krisesentertilbudet har. NKVTS anbefaler at medarbeidere bør ha kunnskap om å møte menneske i krise, mulige reaksjoner, virkninger av voldsbruken og andre tilstander som følger med det å være utsatt for vold i nære relasjoner. Medarbeidere bør også ha kunnskap om hvor voldsutsatte kan få hjelp, og hvilken type hjelp det er mulig å få. Det blir understreket at medarbeidere ikke har behov for utdanning i behandlingsmetoder, men at de bør ha kunnskap nok til å identifisere ulike tilstander hos brukerne, slik at dette kan formidles videre til de rette instansene. NKVTS anbefaler videre at den daglige lederen av et krisesenter bør ha utdanning fra høyskole eller universitet, helst fra helse- eller sosialfaglige utdanninger. De bør også ha kunnskap om administrasjon og ledelse. Det blir at slike krav bør innføres over tid. Mange av de som i dag er ansatt i denne typen stillinger ved krisesentrene, har realkompetanse etter mange års erfaringer fra arbeid ved krisesenter. Den erfaringsbaserte kunnskapen bør en ta vare på. Barn Loven slår fast at kommunen skal sørge for et tilbud av god kvalitet, og ta vare på barn på en god måte. Når det gjelder hvordan en skal ta godt vare på barn, blir det understreket at god kvalitet her må sees i lys av de rettighetene barn har etter gjeldende regelverk, blant annet barnekonvensjonen. Barn som bor midlertidig på et krisesenter, har de samme rettighetene og behovene som alle andre barn. I en slik situasjon vil det ofte kreve spesiell tilrettelegging om barna skal få dekt grunnleggende behov, som behov for omsorg, utdanning, stimulering, lek og aktiviteter. Barn som oppholder seg på et krisesenter eller tilsvarende har behov for egne leke- og aktivitetsrom 17

18 og trygge uteareal. I tillegg bør det finnes et eget rom der de kan ta imot besøk av venner, så lenge trygghetsforholdene tillater det. Det at faste rutiner som barnehage, skole og fritidsaktiviteter blir ført videre så sant det er mulig, kan være viktig for mange. Etter opplæringsloven 2-1 har barn og unge plikt til grunnskoleopplæring og rett til en offentlig grunnskoleopplæring. Dersom situasjonen tilsier at barna ikke kan benytte det ordinære skoletilbudet, må det legges til rette for alternative løsninger. Barn som har behov for transport til skole eller barnehage på grunn av trygghetssituasjonen, eller som har lang reisevei, bør derfor få tilbud om skoleskyss. Samtidig er det nødvendig at barn får tilbud om fritidsaktiviteter, og at det blir lagt til rette for at barn kan få leke. Å få gjennomført dette vil i mange tilfeller kreve assistanse fra ansatte ved krisesentertilbudet. I tillegg kan barn som bor på et krisesenter, ha behov for å arbeide seg igjennom traumatiske erfaringer. Undersøkelser viser at barn som lever i familier der det blir utøvd vold, har behov for et fristed der de kan utvikle seg og få tankene bort fra den volden de har opplevd. Barn som er eksponert for vold, kan ha behov for et samtaletilbud. Dette behovet stiller krav til innsikt om barns vilkår og barndom både hos foresatte og hos medarbeidere ved et krisesenter/ botilbud. Det kreves også kunnskap om rettigheter i forhold til barnevernet og andre deler av hjelpe-, kontroll- og rettsapparatet, i tillegg til faglig innsikt i mestrings- og overlevelsesstrategier hos barn. Hvilke tiltak og aktiviteter som bør settes i verk overfor barn i konkrete situasjoner, er avhengig av alderen til barnet og hvilken omsorgssituasjon barnet er i. Oppfølging av barn bør helst skje i regi av foresatte, i samarbeid med krisesentertilbudet og andre relevante instanser. Krisesentertilbudet skal ikke overta ansvaret til de foresatte eller oppgavene til barnefaglige instanser som for eksempel barnevernet eller BUP. Det må i stedet skapes faglige nettverk og samarbeidsordninger mellom et krisesentertilbud og instanser som arbeider med barn og foresatte i skole, barnehage, helsetjeneste, sosialtjeneste, barnevernstjeneste o.a. Mange av de eksisterende sentrene har utviklet flere og bedre tiltak rettet mot barn i de siste årene. Opplysningsplikt til barnevernet Offentlige styresmakter har opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter barnevernlova 6-4, mens opplysningsplikten til medarbeidere ved private krisesenter er hjemlet i barnevernsloven 6-4a. Opplysningsplikten går foran taushetsplikten. Denne plikten vil omfatte tilfeller der barnet flytter hjem sammen med mor, og der det er grunn til å tro at barnet kommer til å bli utsatt for vold. Plikten dekker også tilfeller der barnet ikke er direkte utsatt selv, men blir eksponert for vold på andre måter gjennom for eksempel å være vitne til, se eller høre voldsepisoder mellom foreldrene. 18

19 Brukere med etnisk minoritetsbakgrunn, tilrettelegging av tilbudet og tolketjenester Flertallet av de som i dag er beboere på krisesentre, har etnisk minoritetsbakgrunn. Prosentdelen har vært økende i de siste årene. Majoriteten er utsatt for vold fra nåværende eller tidligere ektefelle/samboer. Evalueringer viser at krisesentrene blir oppfattet som et viktig og velfungerende tilbud til kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn som har et akutt behov for et trygt botilbud i en midlertidig fase. Evalueringer viser også at mange kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn har et større behov enn gjennomsnittskvinnen med etnisk norsk bakgrunn for tilrettelagt informasjon om det norske samfunnet og om egne rettigheter og plikter, for praktisk hjelp med sikte på å manøvrere i samfunnet, for følge til hjelpeapparatet og for støtte til å etablere sosiale nettverk. En stor utfordring er at en økende del av denne brukergruppen ikke mestrer norsk språk godt nok. God kommunikasjon kan være avgjørende for om en får rett hjelp. Det er derfor utslagsgivende at brukere som har behov for tolk, får tilgang til tolketjenester. Særlig viktig er det at et lavterskeltilbud har tolk tilgjengelig, for kommunikasjon ved hjelp av tolk på et tidlig tidspunkt innebærer at en raskere finner gode hjelpetilbud og løsninger. Dette er også kostnadseffektivt på litt lengre sikt. Krisesentertilbudet skal i størst mulig grad legges til rette for å møte behovene hos brukerne, jf. 3 i loven. Kvinner, menn og barn med etnisk minoritetsbakgrunn er ingen ensartet gruppe og vil ha ulike behov. Dette tilsier at tiltak også for denne gruppa må legges til rette individuelt. Personer med etnisk minoritetsbakgrunn skal ikke diskrimineres. For de mange brukerne som ikke kan norsk godt nok, er tolketjeneste avgjørende for at de skal få et godt og likeverdig tilbod. 3 tredje ledd i loven pålegger derfor kommunene ei plikt til å sørge for tolketjeneste der dette er nødvendig for at en bruker skal få et fullgodt tilbud. Når det gjelder tilgangen på kvalifiserte tolker i ulike deler av landet, vil departementet peke på at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er det nasjonale fagorganet når det gjelder tolking i offentlig sektor. Nasjonalt tolkeregister gis oversikt over kvalifikasjonene til praktiserende tolker og skal sikre tilgang på kvalifiserte tolker. Brukere med nedsatt funksjonsevne At krisesentertilbudet skal være av god kvalitet og legges til rette for brukeren så langt det er mulig, gjelder også for voldsutsatte med nedsatt funksjonsevne, jf. 3 i loven. Dersom et krisesenter ikke blir vurdert som velegnet for å imøtekomme de behovene en bruker har, må kommunen finne andre løsninger som sikrer et likeverdig tilbud. 19

20 Samarbeid mellom Krisesentertilbudet og andre tjenester 4 i loven første ledd pålegger kommunen samordning mellom instansene i oppfølgingen av brukerne, mens andre ledd gjør det klart at hjemmel for rett til tilbud om en individuell plan følger av annen lovgivning. Taushetsplikt Samarbeid og god informasjonsflyt mellom ulike tjenesteytere er en forutsetning for å få til helhetlig oppfølging av krisesenterbrukere. Samtidig er det viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom brukerne og krisesentertilbudet. Å være utsatt for vold i nære relasjoner er fremdeles tabubelagt. Mange prøver å skjule volden de er utsatt for, og vegrer seg ofte lenge før de søker hjelp. Et tillitsforhold er en forutsetning for at den voldsutsatte skal åpne seg og komme i dialog med medarbeidere som utfører tjenester eller arbeid for et krisesentertilbud. Tillitsforholdet er blant annet avhengig av at den enkelte kan stole på at det medarbeiderne sitter med av personlige opplysninger, ikke blir videreformidlet til andre. På den andre siden kan videreformidling av personopplysninger være nødvendig for å kunne gi effektiv og adekvat hjelp. Gjeldende regler for taushetsplikt og opplysningsplikt gir rammer som skal sørge for at rettstryggheten og personvernet til brukeren blir sikret i de ulike tjenestene. Departementet vurderer det slik at en streng taushetsplikt utgjør et sentralt element i det eksisterende krisesentertilbudet, og at dette er med på å imøtekomme brukernes behov for trygghet i forhold til frykten for trusler om vold og nye overgrep. Mange brukere lever i frykt for sitt eget og barnas liv. Dette tilsier en skjerpet aktsomhetsnorm i handteringen av personfølsomme opplysninger. Taushetsplikt er omtalt i 5 i loven. Taushetsplikten gjelder også i forholdet mellom en bruker av tilbudet og ektefelle eller partneren/samboeren til vedkommende. Ved delt foreldreansvar har voldsutøver som utgangspunkt rett til opplysninger om barnet i den perioden barnet er på krisesenteret med den andre av foreldrene. Ved hensyn til sikkerhet/helse kan opplysninger nektes ut fra nødretten. Politiattest Det skal innføres krav om politiattest for personer som skal ansettes eller tildeles oppgaver i brukerrettet arbeid, og at det videre skal innføres en forskriftshjemmel for å utdype kravet. Paragrafen skal ikke skal ha tilbakevirkende kraft, ettersom det kan virke urimelig i forhold til etablerte ansettelsesforhold. Det er arbeidssøkeren selv som velger å søke på en stilling der det kreves politiattest, og som selv skal legge fram en slik attest. Det innebærer at arbeidsgiveren ikke får opplysningene uten at arbeidssøkeren er klar over det og selv medvirker til det. 20

21 Kommunalt tilsyn Departementet vurderer det slik at det er lite ønskelig å legge sentrale føringer når det gjelder hvilke deler av oppgavene etter denne loven som kommunen skal føre egenkontroll med gjennom internkontroll. Omfanget av aktivitet vil variere mye mellom kommunene og bør ha et omfang som er nødvendig for å etterleve de kravene som er stilt i loven. Det at kommunen skal føre internkontroll for å sikre at virksomheter som utgjør krisesentertilbudet, utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsette i lov eller forskrift, er nedfelt i 8. Internkontrollen i hver enkelt kommune bør tilpasses størrelsen på virksomheten og aktivitetene og risikoforhold knytte til virksomheten, og ha et omfang som er nødvendig for å etterleve de kravene som er stilt i loven. Statlig tilsyn Etter kommuneloven er statlig tilsyn med kommunesektoren avgrenset til å gjelde kontroll av om kommunen oppfyller de pliktene de er pålagt i eller i henhold til lov. Statlig tilsyn er nedfelt i 9 i loven. Fra øremerkede midler til rammetilskudd Krisesenterloven vil kreve en rekke individuelle tilrettelegginger som vil koste. Med en overgangsperiode på ett år inkluderes de statlige bevilgningene til krisesentrene i kommunenes rammetilskudd. Fra 2011 vil dermed kommunene stå for 100% av krisesentertilbudenes driftstilskudd. Rammefinansiering innebærer at kommunene gjennom inntektssystemet får tildelt statlige rammetilskudd gjennom et system basert på objektive kriterium som skal speile det behovet kommunene har for midler ut fra hvor stor kommunen er, sammensetningen av befolkningen osv. Formålet er at fordelingen av tilskuddene skal medvirke til at ulike kommuner skal kunne gi likeverdige tjenestetilbud til innbyggerne sine. Det innebærer at midlene kan disponeres fritt innenfor gjeldende lover og regelverk. Det øremerkede tilskuddet skal avløses av rammefinansiering når krisesentertilbudet blir lovfestet som kommunalt ansvar. Departementet forstår at dette skaper urolighet med tanke på at det kan ta litt tid å få sikret interkommunalt samarbeid og bindende avtaler mellom kommunene og med eventuelle leverandører av tjenestene på området. Før det har skjedd, vil både vertskommuner og eksisterende krisesenter stå i en usikker økonomisk situasjon med hensyn til driften. Tilskuddet til krisesentrene holder derfor frem som en øremerket ordning samtidig med at loven trer i kraft. Tilskuddet innlemmes i rammetilskuddet til kommunene ett år etter at loven har trådt i kraft. 21