Skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser i tvisteloven

Transkript

1 Skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser i tvisteloven Kandidatnummer: 516 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDENDE DEL Innledning og tema for avhandlingen Rettskildebruk og metode Avgrensninger HVOR OG HVORFOR DET SKILLES MELLOM SAKER OM FORMUESVERDIER OG IDEELLE INTERESSER Innledning Betydningen av skillet ved forliksrådet Forliksrådsbehandling Forliksrådets adgang til å avsi dom Prosesspor ved tingrettsbehandling Anke over dom til lagmannsretten Adgangen til å få behandlet anke over dom i lagmannsretten Begrensningen i ankeadgangen og forholdet til Grunnloven og EMK Anvendelse av når en sak behandles etter særlige prosessformer Anke til Høyesterett GENERELLE TREKK VED SKILLET Innledning Generelt om hvilke saker som kan gjelde formuesverdier Saken gjelder formuesverdier for den ene parten og ideelle interesser for den andre Subjektiv eller objektiv vurdering? Saken gjelder både formuesverdier og ideelle interesser Begge interesser i tilknytning til samme krav Begge interesser i tilknytning til flere krav KASUISTIKK Innledning Saker om oppsigelse i husleieforhold Saker på arbeidsrettens område Innledning Saker om arbeidstid i

3 4.3.3 Arbeidstaker krever at oppsigelse eller avskjed er ugyldig uten å kreve fortsettelse eller gjeninntreden i arbeidsforholdet Arbeidsgiver krever at oppsigelse eller avskjed er gyldig Saker om fast eiendom Innledning Tvister om rettigheter til fast eiendom Nabotvister Saker på opphavsrettens område Saker om erstatning eller oppreisning på grunnlag av sterkt klanderverdig handling Saker om eiendomsrett til gjenstander med affeksjonsverdi AVSLUTNING KILDELISTE ii

4 1 Innledende del 1.1 Innledning og tema for avhandlingen Norske domstoler behandler et vidt spekter av saker. Tvisteloven operer med et skille mellom saker som gjelder såkalte formuesverdier og saker som gjelder andre verdier/interesser. Dette skillet har betydning i ulike sammenhenger: For det første har det betydning for om en sak må behandles i forliksrådet før den kan behandles i tingretten. For det andre har skillet betydning for forliksrådets adgang til å avsi dom. For det tredje har det betydning for om en sak skal behandles ved småkravprosess eller allmennprosess i tingretten. For det fjerde har det betydning for partenes rett til å få anke over dom behandlet i lagmannsretten. I disse sammenhengene anvender tvisteloven begrepet «formuesverdier». Dette i motsetning til saker om «ideelle interesser». Denne betegnelsen (ideelle interesser) fremkommer i tvistelovens kapittel 17, som gjelder verdiberegning i saker om formuesverdier. Det slås fast i 17-1 tredje ledd at beregningsreglene ikke får anvendelse dersom saken for saksøkeren eller for ankende part gjelder «ideelle interesser». Skillet mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser har røtter langt tilbake i norsk sivilprosess. Bakgrunnen for skillet var opprinnelig knyttet til krav til tvistegjenstandens verdi ved anke til overordnet rettsinstans. Allerede i Kong Christian Den Femtis Norske Lov NL ble det stilt krav til tvistegjenstandens verdi ved anke til Høyesterett. Avslutningsvis i bestemmelsen het det: Og maa ingen Sag til Kongens Højeste Ret indstævnis for ringere, end det, hvis Hovedstoel, og som Sagen haver rejst sig af, er to hundrede Lod Sølv, eller dets Værd, være sig Gield, Bøder, eller andet, med mindre det angaar nogens Person, gode Navn og Rygte. Selv om begrepet formuesverdi ikke ble brukt, forutsetter bestemmelsen et skille mellom saker av økonomisk art og andre typer saker. Ved etableringen i 1797 av overrettene, som kan sammenlignes med dagens lagmannsretter, ble det også stilt krav til tvistegjenstandens verdi ved anke til denne rettsinstansen. 1 1 NOU 2001:32 s. 120, 124 og forordning 11. august

5 Senere fikk det betydning også i andre sammenhenger å skille mellom økonomiske saker og andre typer saker. Ved lov av 8. mai 1869 fikk de såkalte forligelseskommisjonene en begrenset domsmyndighet i «Gjældssager». 2 I tillegg innførte loven regler om forenklet behandling ved underretten i visse saker om mindre økonomiske verdier, såkalt «bagatelproces». 3 Begrepet «formuesverdier» kom først inn i lovgivningen ved tvistemålsloven av Her hadde skillet mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser antakelig størst praktisk betydning i tilknytning til adgangen til å få behandlet anke over dom i lagmannsretten ( 356) og i Høyesterett ( 357). Temaet for denne avhandlingen er å belyse skillet mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser etter tvisteloven. Nærmere bestemt vil jeg i avhandlingens del 2 gjøre rede for hvorfor man må ta stilling til om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser og begrunnelsen for at det gjelder et slikt skille. I del 3 behandler jeg generelle spørsmål som kan oppstå når man skal avgjøre om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser. Dernest tar jeg for meg noen typetilfeller i del Rettskildebruk og metode Sivilprosessen er et positivtrettslig rettsområde. Med det mener jeg at reglene i stor grad er lovregulert. Dette preger naturlig nok rettskildebruken i denne avhandlingen. Avhandling er rettsdogmatisk, og jeg skal anvende alminnelig juridisk metode. Foruten lovteksten, vil særlig lovens forarbeider, rettspraksis og juridisk litteratur være viktige kilder. Jeg skal ikke redegjøre generelt for min bruk av disse rettskildene. Bruken av rettspraksis finner jeg imidlertid grunn til å kommentere kort. En sentral del av avhandlingen vil bestå i å gjøre rede for og analysere rettspraksis som behandler skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser. Høyesteretts kjæremåls- og ankeutvalg har siden begynnelsen av 1990-tallet og frem til dags dato avsagt flere kjennelser av interesse for temaet. Et spørsmål er om tvisteloven viderefører rettstilstanden etter tvistemålsloven, slik at avgjørelser etter tvistemålsloven er uttrykk for gjeldende rett. I spesialmerknadene til 17-1 tredje ledd hvor det fremgår at reglene om verdifastsetting ikke gjelder i saker om ide og 14. Hagerup (1905) s

6 elle interesser, uttalte departementet at bestemmelsen viderefører gjeldende rett. 4 Samtidig ble det vist til Tvistemålsutvalgets merknader til bestemmelsen. Tvistemålsutvalget tok ikke generelt stilling til om praksis etter tvistemålsloven skulle følges. Spørsmålet er imidlertid behandlet i tilknytning til enkelte avgjørelser, der det fremgår at tvisteloven dels viderefører, dels endrer rettstilstanden etter tvistemålsloven. 5 Hvorvidt en avgjørelse etter tvistemålsloven videreføres i tvisteloven må dermed vurderes konkret, likevel slik at dersom det ikke er holdepunkter for annet, videreføres rettstilstanden. Det foreligger også en del rettspraksis fra underrettene om skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser. Disse avgjørelsene vil kun i liten grad bli behandlet. Dette har sammenheng med at slike avgjørelser har lavere rettskildemessig vekt enn avgjørelser fra Høyesterett, og at høyesterettspraksis vedrørende temaet her er såpass omfattende. Underrettspraksis som kan være egnet til å illustrere generelle poenger, vil imidlertid kort omtales. 1.3 Avgrensninger Som hovedregel har det kun betydning å ta stilling til om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser når vilkårene for å realitetsbehandle en sak ved domstolen, er oppfylt. 6 Tvisteloven opererer med en rekke prosessforutsetninger, som for eksempel vilkår om partsevne ( 2-1), prosessdyktighet ( 2-2), og at saken ikke er rettskraftig avgjort ( 19-15). Av særlig interesse i denne sammenhengen, er vilkåret i tvisteloven 1-3 første ledd om at saken må gjelde et «rettskrav». Det kan i mange tilfeller være tvilsomt om en sak gjelder et slikt krav, og kanskje særlig når saken gjelder ideelle interesser. 7 I Rt krevde for eksempel saksøkerne dom for at en endringslov i ekteskapsloven som ga to personer av samme kjønn adgang til å inngå ekteskap, ikke gjaldt deres ekteskap. Bakgrunnen var et ønske om at deres heterofile ekteskap ikke skulle likestilles med homofilt ekteskap. Høyesteretts ankeutvalg fant at saken måtte avvises, blant annet fordi saken ikke gjaldt et rettskrav. Etter utvalgets oppfatning, gjaldt søksmålet «et spørsmål om verdivalg, og ikke et spørsmål som kan være gjenstand for rettslig prøving». 8 I den videre fremstillingen forutsetter jeg at vilkårene for å reali Ot.prp.nr.51 ( ) s NOU 2001:32 s Et unntak følger av 9-6 tredje ledd. Selv om det også kan være tvilsomt i saker om formuesverdier; se for eksempel Rt som gjaldt spørsmål om arbeidstakers krav om innplassering i et bestemt lønnstrinn var et rettskrav. Rt (18). 3

7 tetsbehandle en sak er oppfylt. Jeg vil altså ikke behandle spørsmålet om saker om formuesverdier eller ideelle interesser gjelder et «rettskrav». Som alt nevnt, er det gitt bestemmelser om verdifastsettelse i tvisteloven 17-2 til Fordi bestemmelsene får anvendelse når en sak gjelder formuesverdier, faller behandling av disse bestemmelsene utenfor tema her. Mitt anliggende er å belyse skillet mellom denne typen saker og saker om ideelle interesser. 4

8 2 Hvor og hvorfor det skilles mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser 2.1 Innledning I det følgende skal jeg gjøre nærmere rede for hvor det rettslig må skilles mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser, og begrunnelsen for at det skilles i disse sammenhengene. Redegjørelsen vil vise at en hovedbegrunnelse for skillet er hensynet til en raskere og enklere behandling av mindre betydningsfulle saker. Dette er i tråd med det såkalte proporsjonalitetsprinsippet, som kommer til uttrykk i tvisteloven 1-1 annet ledd fjerde strekpunkt, hvor det fremgår at «saksbehandlingen og kostnadene [skal] stå i et rimelig forhold til sakens betydning». Hensynet til en raskere og enklere behandling av mindre betydningsfulle saker har en side til partene, samfunnet og til domstolene. Partene vil som regel være tjent med at det er et rimelig forhold mellom tvistegjenstanden og behandlingen av saken i rettsapparatet. På den måten sikrer man at sakskostnadene ikke blir uforholdsmessig store, noe som vil senke terskelen for å bringe krav inn for domstolene og eventuelt å bestride urettmessige krav. 9 Ved å gjøre det enklere å bringe saker inn for domstolene, vil det kunne føre til at de materielle rettsreglene får større gjennomslag i samfunnet. 10 Videre er proporsjonalitet mellom tvistegjenstanden og saksbehandlingen sentralt for forsvarlig bruk av domstolenes ressurser. 11 Når det legges opp til en raskere og enklere behandling av mindre betydningsfulle saker, må det nødvendigvis trekkes et skille mellom disse sakene og andre saker. Avgrensningskriteriet som er benyttet i tvisteloven, er den økonomiske betydningen saken har. For saker om formuesverdier under kr gjelder det særlige regler. I saker som gjelder større formuesverdier (høyere tvistesum), legges det derimot som utgangspunkt opp til en grundigere og en mer betryggende behandling av saken. Følgen av å operere med ulike saksbehandlingsregler på bakgrunn av tvistesummen, er at det må skilles mellom saker som gjelder økonomiske forhold og ideelle interesser. Også saker om ideelle interesser kan være av større eller mindre betydning. I motsetning til saker om formuesverdier, er det imidlertid for denne typen saker Ot.prp.nr.51 ( ) s. 50. NOU 2001:32 s Ot.prp.nr.51 ( ) s

9 vanskelig å finne et avgrensningskriterium som skiller mellom betydningen av sakene. 12 Redegjørelsen nedenfor vil vise at lovgiver stort sett har valgt å likestille saker om ideelle interesser med saker om formuesverdier over kr Betydningen av skillet ved forliksrådet Forliksrådsbehandling Om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser, kan være avgjørende for om den først må behandles i forliksrådet før den kan bringes inn for tingretten. Det følger av tvisteloven 6-2 annet ledd at forliksrådsbehandling i sak om formuesverdier er påkrevet før den kan behandles i tingretten. Dette gjelder kun som et utgangspunkt. For det første må forliksrådet ha kompetanse til å behandle saken. For det annet er det gitt praktiske unntak i annet ledd bokstav a til d. Bokstav a som er av interesse her bestemmer at behandling i forliksrådet kan unnværes når tvistesummen er minimum kr og begge parter har vært bistått av advokat. I motsetning til saker om formuesverdier, er forliksrådsbehandling aldri påkrevet når saken gjelder ideelle interesser. Forliksrådet er imidlertid gitt en viss kompetanse også til å behandle saker om ideelle interesser. Hvilke saker forliksrådet har kompetanse til å behandle, er regulert i 6-2 første ledd. Hovedregelen er at forliksrådet kan behandle alle saker «som kan anlegges ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller småkravprosess». Her skilles det altså ikke mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser. Fra hovedregelen er det imidlertid gjort unntak i bokstavene a til f. Disse unntakene skal ikke behandles nærmere. Jeg nøyer meg med å peke på at unntakene kan knytte seg både til saker om formuesverdier og ideelle interesser. Dersom forliksrådet har kompetanse til å behandle en sak, men slik behandling ikke er påkrevet, er det opp til saksøker om han ønsker å bringe saken inn til behandling i forliksrådet. 13 Tvistemålsutvalget gikk inn for at behandling i forliksrådet skulle være basert på frivillighet. 14 Dersom forliksrådet var kompetent til å behandle saken, skulle det være opp til saksøker om den skulle bringes inn til behandling der. 15 Regelen om obligatorisk behandling i forliksrådet i Lunde (1992) s Schei (2013) s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s

10 saker om formuesverdier ble derimot foreslått av departementet. 16 Når det gjaldt spørsmålet om hvilke saker dette skulle gjelde, ble det uttalt at man måtte se hen til «hvilke sakstyper og situasjoner det er utsikt til at behandlingen vil føre til en løsning av saken». 17 Departementets forslag hviler altså på en forutsetning om at utsiktene til løsning av saken i forliksrådet er større i saker om formuesverdier helst i saker om mindre formuesverdier, jf. 6-2 annet ledd bokstav a enn i saker om ideelle interesser. Departementet kommenterte ikke særskilt hvorfor utsiktene til en løsning av saken skulle være mindre i saker om ideelle interesser. Noen av argumentene for at saker om større formuesverdier kan unntas forliksrådsbehandling, kan imidlertid ha overføringsverdi til saker om ideelle interesser. Departementet la blant annet vekt på at behandling i forliksrådet ville være mindre egnet i saker med større tvistesum fordi partene i slike saker ofte har et ønske om en mer omfattende bevisføring enn den som finner sted i forliksrådet. 18 Videre mente departementet at det var større grunn til å respektere en parts ønske om at saken mekles eller avgjøres av personer med «høyest mulig» juridisk kompetanse når tvistesummen var betydelig. 19 Poenget må ses i sammenheng med lekmannsinnslaget ved forliksrådet. I saker som gjelder formuesverdier, er det grunn til å tro at jo mindre tvistebeløpet er, jo større er sannsynligheten for forlik i forliksrådet. Selv om betydningen av en sak om ideelle interesser naturligvis vil variere, er det i praksis vanskelig å finne et avgrensningskriterium lik det som gjelder i saker om formuesverdier Forliksrådets adgang til å avsi dom Forliksrådets adgang til å avsi dom er regulert i tvisteloven I saker som gjelder formuesverdier med tvistesum under kr , kan forliksrådet avsi dom når en av partene ber om det, jf. annet ledd. Derimot kreves som hovedregel samtykke fra begge parter dersom forliksrådet skal ha domsmyndighet i saker om ideelle interesser og i saker hvor tvistesummen er Ot.prp.nr.51 ( ) s Ot.prp.nr.51 ( ) s Ot.prp.nr.51 ( ) s Ot.prp.nr.51 ( ) s. 97. Jf. punkt

11 kr eller høyere, jf. første ledd. 21 Forliksrådet har altså en videre adgang til å avsi dom i saker om mindre formuesverdier. Et vilkår som gjelder uavhengig av sakstype, er at forliksrådets medlemmer må være enige om at de har tilstrekkelig grunnlag til å avsi dom, jf. fjerde ledd. Forliksrådets adgang til å avsi dom når begge partene samtykker, ble ansett uproblematisk av Tvistemålsutvalget. 22 Det ble blant annet vist til at i slike situasjoner får forliksrådet preg av en voldgiftdomstol, og at mange av betenkelighetene med forliksrådets domsmyndighet bortfaller ved samtykke fra partene. 23 Departementet sluttet seg til utvalget på dette punkt uten særskilte merknader. 24 Større uenighet var det derimot i spørsmålet om forliksrådets adgang til å avsi dom etter krav fra en av partene i tvistesaker med formuesverdi under kr Flertallet i Tvistemålsutvalget gikk inn for at forliksrådet ikke skulle ha adgang til å avsi dom i disse tilfellene. 25 Det ble blant annet vist til manglende juridiske kvalifikasjoner hos medlemmene i forliksrådet, den enkle saksbehandlingen, og at flere av avgjørelsene ikke ville tilfredsstille kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 (1). 26 Videre ble det påpekt at saker om formuesverdier under et visst beløp, kan behandles på en smidig måte etter reglene om småkravprosess. 27 Departementet gikk derimot inn for domskompetanse i slike saker nå tvisteloven 6-10 annet ledd. Det ble blant annet lagt vekt på at en adgang til å avsi dom i disse sakene kan bidra til å påskynde endelig avgjørelse i «mindre tvister» uten at det er betenkelig fra et rettssikkerhetsperspektiv. 28 Etter departementets mening gjorde hensynet til rettssikkerhet seg sterkere gjeldende når tvistesummen var høyere. 29 Videre ble det påpekt at adgang til å avsi dom i saker om mindre verdier kan innebære at mindre ressurssterke parter, som ellers ville kvie seg for å bringe en sak inn for domstolene, har større mulighet til å forfølge sine krav To unntak følger av 6-2 tredje ledd som på nærmere vilkår gir forliksrådet domsmyndighet etter begjæring fra klageren. NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s Ot.prp.nr.51 ( ) s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s Ot.prp.nr.51 ( ) s. 97. Ot.prp.nr.51 ( ) s. 97. Ot.prp.nr.51 ( ) s

12 Departementet drøftet ikke forholdet mellom formuesverdier og ideelle interesser i tilknytning til 6-10 annet ledd. Når departementet ikke ga forliksrådet domskompetanse i saker om ideelle interesser, må det antas blant annet nettopp å ha sammenheng med at det er vanskelig lovgivningsmessig å angi hvilke saker om ideelle interesser som er av «mindre betydning» i motsetning til der tvisten gjelder økonomiske verdier. 31 Et poeng som er fremhevet av Tvistemålsutvalget i tilknytning til reglene om småkravprosess, men som også kan ha gyldighet for så vidt gjelder forliksrådets adgang til å avsi dom, er at saker om ideelle interesser oftere gjelder mer kompliserte spørsmål enn saker om formuesverdier. 32 Dette gjør slike saker mindre egnet for pådømmelse i forliksrådet, ettersom forliksrådets medlemmer normalt ikke har særskilt juridisk kompetanse. 2.3 Prosesspor ved tingrettsbehandling Om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser kan være avgjørende for hvilke saksbehandlingsregler som får anvendelse i tingretten. Tingretten behandler normalt tvister ved allmennprosess eller småkravprosess. 33 Hovedforskjellen mellom disse prosessporene er at småkravprosess innebærer en enklere behandling av tvisten sammenlignet med behandling ved allmennprosess. Det fremgår av 10-1 første ledd at småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten i saker om «små krav ( ) med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset betydningen av tvisten». Hovedregelen er at saker om formuesverdier med tvistesum under kr behandles ved småkravprosess, jf annet ledd bokstav a. Det er gjort unntak fra beløpsgrensen i begge retninger. 34 For det første skal en sak under beløpsgrensen behandles ved allmennprosess dersom den har «vesentlig betydning» for parten utover den konkrete saken, eller «hensynet til forsvarlig behandling» gjør det nødvendig med slik behandling. 35 For det andre kan saker med høyere tvistesum behandles ved småkravprosess dersom partene samtykker til slik behandling Jf. punkt 2.1. NOU 2001:32 s Etter tvistelovens del 8 gjelder egne saksbehandlingsregler for gruppesøksmål og saker om administrative tvangsvedtak. Backer (2015) s Jf tredje ledd bokstav d. 9

13 og retten fatter beslutning om dette. 36 Utgangspunktet er imidlertid at saker med tvistesum over kr behandles ved allmennprosess. I likhet med saker om større formuesverdier, skal saker som gjelder ideelle interesser som hovedregel behandles ved allmennprosess. Også for saker om ideelle interesser kan det imidlertid være hensiktsmessig med en enklere behandling av saken. Dersom tingretten finner det «forsvarlig og hensiktsmessig, og ikke begge partene motsetter seg slik behandling», skal derfor saker om ideelle interesser allikevel behandles ved småkravprosess. 37 Småkravprosessen får ikke anvendelse i tilfeller som nevnt i 10-1 tredje ledd. Dette gjelder blant annet saker med begrenset rådighet, jf. bokstav c. Slike saker for eksempel etter barneloven - vil typisk gjelde ideelle interesser. Bakgrunnen for reglene om småkravprosess er ønsket om å gi borgerne et reelt tilbud om tvisteløsning for domstolene i saker om små og middelsstore krav. 38 Tvistemålsutvalget tok til orde for at småkravprosessen ville «fremme rettssikkerhet for den enkelte» ved å gjøre domstolene mer tilgjengelige. 39 I forlengelsen av dette ble det vist til at reglene også ville ha en allmenn funksjon, ved at den materielle retten i større grad vil gjennomføres i samfunnet. 40 Småkravprosessen har også en side til forsvarlig bruk av domstolsressursene. 41 Anvendelsesområdet for småkravprosessen er fastlagt på bakgrunn av forholdet mellom verdien i tvisten og kostnadene ved behandling av denne. 42 Tvistegjenstandens verdi ble derfor ansett å være det naturlige avgrensningskriterium. 43 I forarbeidene kommenteres også forholdet til saker om ideelle interesser. Det er vist til at mange slike saker vil gjelde rettsforhold som ikke er undergitt fri rådighet, og allerede av den grunn vil være unntatt småkravprosessen. 44 Samme sted uttales at saker om ideelle interesser ofte gjelder «mer spesielle eller kompliserte spørsmål enn normalt», slik at behandling ved småkravprosess vil være lite egnet for Jf annet ledd bokstav b. Jf annet ledd bokstav c. NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s

14 denne typen saker. 45 Dersom en sak om ideelle interesser ligger slik an at behandling ved småkravprosess er naturlig, ble det vist til at reglene åpner for slik behandling i disse tilfellene Anke over dom til lagmannsretten Adgangen til å få behandlet anke over dom i lagmannsretten Utgangspunktet er at alle typer rettslige avgjørelser kan ankes til lagmannsretten, jf. tvisteloven Retten til å få behandlet anke over dom i lagmannsretten er imidlertid underlagt visse begrensninger i Anke i saker som gjelder formuesverdier kan ikke fremmes uten lagmannsrettens samtykke når ankegjenstandens verdi er under kr , jf. første ledd første punktum. Dersom en sak gjelder ideelle interesser eller ankegjenstandens verdi overstiger kr , har partene derimot som hovedregel krav på at anken behandles i lagmannsretten. I slike saker kan imidlertid anken nektes fremmet når det er «klart» at den ikke vil føre frem, jf. annet ledd. Hvorvidt samtykke skal gis, vurderes konkret av lagmannsretten. I første ledd annet punktum nevnes noen momenter som «blant annet» skal inngå i vurderingen. Disse momentene er altså ikke uttømmende. I forarbeidene er det forutsatt at samtykke oftere skal gis når tvistesummen nærmer seg beløpsgrensen. 48 Etter er det altså formelt en videre adgang til å anke saker som gjelder ideelle interesser enn saker om formuesverdier. Reelt sett er det imidlertid ikke sikkert forskjellen er så stor. Det er grunn til å tro at relativt få saker der ankegjenstandens verdi er under kr ankes. En av grunnene til dette er kostnadene ved å bringe en sak inn for lagmannsretten. Rettsgebyret for ankebehandling i lagmannsretten utgjør i dag minimum kr I tillegg kommer eventuelle kostnader til prosessfullmektig. Dersom det hyppig gis samtykke til å fremme anke i saker om mindre formuesverdier vil dette også redusere forskjellen NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s Forutsetningen er naturligvis at lagmannsretten er ankeinstans. Nærmere om dette i punkt Innst.O.nr.110 ( ) s. 65. Rettsgebyrloven 8 jf

15 Bakgrunnen for kravet om samtykke til ankebehandling i saker om mindre formuesverdier er hensynet til et rimelig forhold mellom på den ene siden ressursene som partene og samfunnet bruker på en slik behandling og på den andre siden betydningen av tvisten. 50 Det ble forutsatt i forarbeidene at partenes samlede ressursbruk ved en ankebehandling nærmer seg eller overstiger de økonomiske interessene i saken når tvistegjenstanden er under kr Adgangen til å anke over beslutninger og kjennelser er uavhengig av om saken gjelder formuesverdier eller ideelle interesser, jf og Begrensningen i ankeadgangen og forholdet til Grunnloven og EMK Det kan reises spørsmål om begrensningen i adgangen til å anke en dom til lagmannsretten er forenlig med Grunnloven og EMK. Hvis dette svares benektende vil skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser i første ledd ikke kunne opprettholdes. 52 Grunnlovens 95 gjelder retten til en rettferdig rettergang. Noen rett til å anke dommer i sivile saker, kan ikke utledes av bestemmelsens ordlyd. I forarbeidene til bestemmelsen er retten til anke derimot omtalt som et sentralt element ved en rettferdig rettergang. 53 Samtidig er det vist til at grunnlovsbestemmelsen ikke endret gjeldende rettstilstand, men at den blant annet skulle ha symbolsk og politisk betydning. 54 Dersom Grunnlovens 95 var ment å sette til side begrensningene i ankeretten, ville det vært naturlig å kommentere det nærmere i forarbeidene. Dette taler for at Stortinget ikke mente å gi en regel som innebar at tvistelovens kom i strid med Grunnloven. Høyesteretts ankeutvalg har riktignok uttrykkelig uttalt at Grunnloven 95 innebærer en rett til anke i sivile saker. 55 Avgjørelsen hviler imidlertid på en forutsetning om at de materielle begrensningene i ikke strider mot retten til å anke. Begrensingen i adgangen til å anke over dom i saker om formuesverdier under kr , må derfor sies å være i samsvar med Grunnloven NOU 2001:32 s. 776 Ot.prp.nr.51 ( ) s Om begrensningen i annet ledd er i strid med Grunnloven eller EMK faller utenfor drøftelsen her. Dok.16 ( ) s. 118 og Innst.186 S ( ) s. 23. Dok.16 ( ) s Flertallet i Rt

16 I likhet med Grunnloven har menneskerettskonvensjonene ingen bestemmelser som etter sin ordlyd gir borgerne rett til å anke i sivile saker. EMD har i sin praksis lagt til grunn at en slik rett heller ikke kan utledes av EMK artikkel Domstolen har imidlertid slått fast at dersom en konvensjonsstat først har et rettsmiddelsystem, stiller EMK artikkel 6 krav om domstolsadgang også i ankeinstansen. Domstolsadgangen gir derimot ingen ubetinget rett til behandling av saken i ankeinstansen. 57 Statene har en skjønnsmargin med hensyn til hvilke saker som kan ankes. Begrensninger i retten til å anke må blant annet søke et legitimt formål og det må være proporsjonalitet mellom begrensningene og de formål som ønskes oppnådd. Videre kan begrensningene ikke være av slik art at selve kjernen i domstolsadgangen blir svekket. 58 EMD har akseptert begrensninger i ankeadgangen gjennom krav til tvistegjenstandens verdi. 59 Tvisteloven første ledd er følgelig ikke i strid med EMK Anvendelse av når en sak behandles etter særlige prosessformer Ettersom adgangen til å anke en dom til lagmannsretten er mer begrenset i saker om mindre formuesverdier, er det viktig å avgjøre når begrensingen kommer til anvendelse. Tvisteloven 29-1 slår fast at lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser av tingretten og andre domstoler som settes med «enedommer eller bare har en fagdommer». Henvisningen til avgjørelser fra andre domstoler som settes med enedommer eller én fagdommer, tar sikte på særdomstoler hvor det ikke er gitt særskilte regler om instansordningen. 60 Det er antatt at henvisningen er uten praktisk betydning. 61 Praktisk viktig er det at får anvendelse ved anke over dom i jordskifteretten og ved overskjønn etter skjønnsprosessloven. 62 Dersom lagmannsretten behandler en sak i første instans, trenger man ikke ta stilling til om den gjelder formuesverdier eller ideelle interesser. Slike saker skal nemlig behandles av lagmannsretten ved allmennprosess etter tvisteloven kapittel Det innebærer at reglene om anke til lagmannsretten, herunder begrensningene i ankeadgangen, ikke får anvendelse. Disse Tolstoy Miloslavsky mot Storbritannia (59). Brualla Gómez de la Torre mot Spania (33). Brualla Gómez de la Torre mot Spania (33). Brualla Gómez de la Torre mot Spania og NOU 2001:32 s Ot.prp.nr.51 ( ) s Ot.prp.nr.51 ( ) s Jf. jordskifteloven 8-1 og skjønnsprosessloven 32. Jf. tvisteloven

17 sakene behandles heller ikke i forliksrådet eller ved småkravprosess. 64 Søksmål om lovligheten av trygderettens kjennelser er et eksempel på en type saker som behandles av lagmannsretten i første instans Anke til Høyesterett Skillet mellom formuesverdier og ideelle interesser har ingen direkte betydning for adgangen til å få en anke fremmet til Høyesterett. Indirekte vil skillet imidlertid kunne ha betydning fordi en sak, som den klare hovedregel, først skal behandles i lagmannsretten før den kan ankes til Høyesterett. 66 Det innebærer at beløpsgrensen i første ledd første punktum får betydning for hvilke saker som til syvende og sist bringes inn for Høyesterett. I forarbeidene er det pekt på at lagmannsretten må være seg dette bevisst når det vurderes om det skal gis samtykke til å fremme anken Jf. 6-2 første ledd hvor det fremgår at forliksrådet kun kan behandle saker «som kan anlegges ved stevning til tingretten», og 10-1 hvor det heter at småkravprosessen er den ordinære behandlingsmåten for små krav «i saker for tingretten». Jf. trygderettsloven 26. Et snevert unntak fremgår av NOU 2001:32 s

18 3 Generelle trekk ved skillet 3.1 Innledning Som regel er det rimelig klart om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser. Dersom en mor reiser søksmål mot barnefaren og krever eneomsorg for barnet, vil det være en sak om ideelle interesser. Det samme gjelder sak om gyldigheten av et asylvedtak. Et tredje eksempel er sak om gyldigheten av kriminalomsorgens vedtak om å nekte prøveløslatelse av en innsatt. Derimot vil tvist om det økonomiske oppgjøret etter heving av en kontrakt typisk gjelde formuesverdier. Det samme vil være tilfelle i sak om gyldigheten av et ligningsvedtak. Noen ganger kan det imidlertid være mer tvilsomt om man står overfor den ene eller andre sakstypen. Når man skal forsøke å skille mellom sakstypene, oppstår noen spørsmål av mer generell karakter. I denne delen skal jeg behandle slike generelle trekk ved skillet. 3.2 Generelt om hvilke saker som kan gjelde formuesverdier Om en sak skal anses å gjelde formuesverdier eller ideelle interesser, vil bero på en tolkning av de aktuelle bestemmelsene der disse begrepene forekommer. I de rettskildene hvor skillet behandles (forarbeidene, rettspraksis og juridisk litteratur), begrenser de generelle tolkningene seg til tolkningen av begrepet formuesverdier. Ettersom saker om ideelle interesser står i motsetning til saker om formuesverdier, vil tolkningen av sistnevnte (formuesverdier) også kaste lys over når en sak kan gjelde ideelle interesser. I dette punktet skal jeg derfor gjøre nærmere rede for når en sak kan gjelde formuesverdier. En naturlig språklig forståelse av ordet «formuesverdier» taler for at det det favner videre enn saker om pengekrav. Denne forståelsen kan også utledes av tvisteloven 17-2, hvor det fremgår at saksøkeren i stevningen skal verdsette tvistegjenstanden i penger når påstanden ikke går ut på et pengebeløp. I forarbeidene til tvisteloven er det gitt uttrykk for at krav som har penger eller «noe annet av økonomisk verdi som objekt» vil kunne gjelde formuesverdier. 68 Krav om utlevering av en gjenstand på grunnlag av en kjøpsavtale, er et eksempel på et slikt krav. 68 NOU 2001:32 s

19 I forarbeidene er det presisert at en sak kan gjelde formuesverdier selv om den ikke kan måles i penger. 69 Rt (Thorvaldsenkjennelsen) kan illustrere dette, selv om problemstillingen ikke ble uttrykkelig behandlet. For kjæremålsutvalget var spørsmålet om krav fra en arbeidstaker om at oppsigelsen av ham skulle kjennes ugyldig, gjaldt formuesverdier eller ideelle interesser. Da det ikke var aktuelt for arbeidstakeren å gjeninntre i stillingen, var hans interesse i saken å renvaske seg. Kjæremålsutvalget fant at saken gjaldt formuesverdier, selv om den økonomiske verdien av en renvaskelse vanskelig lar seg måle i penger. 70 Ved vurderingen av om en sak gjelder formuesverdier, er det rettslige grunnlaget for kravet uten betydning. 71 En sak kan derfor gjelde formuesverdier selv om kravet ikke springer ut av et formuerettslig grunnlag. Forarbeidene nevner som eksempel at krav om arv og krav av familierettslig karakter kan gjelde formuesverdier. 72 Det samme vil gjelde for forvaltningsrettslige krav. 73 For krav som ikke har et formuerettslig grunnlag, mener Skoghøy at det må kunne måles i penger for at det kan anses å gjelde formuesverdier. 74 Dette synes ikke å ha rettskildemessig forankring. Det harmonerer dårlig med de nevnte uttalelsene i forarbeidene, hvor det ikke skilles mellom krav avhengig av hvilket rettsgrunnlag de springer ut fra. Høyesterett har heller ikke formulert noe vilkår i tråd med det Skoghøy gir uttrykk for. Det som gjør det vanskelig å skille mellom saker om formuesverdier og ideelle interesser, er at en sak både kan ha økonomiske og ideelle elementer. Dersom saken kun gjelder krav om penger, er det klare utgangspunktet at den gjelder formuesverdier. En slik forståelse har støtte i forarbeidene, hvor det fremgår at vurderingen av om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser «må skje ut fra det krav som er fremmet og den påstand som er nedlagt». 75 Når saken gjelder et pengekrav, vil den derfor gjelde formuesverdier, uavhengig av den bakenforliggende interesse. 76 Det innebærer blant annet at saken vil gjelde formuesverdier selv om NOU 2001:32 s Kjennelsen behandles mer inngående i punkt Resultatet i saken ville nok vært et annet i dag, men poenget her vil fortsatt ha gyldighet. NOU 2001:32 s. 809 og Schei (2013) s NOU 2001:32 s Skoghøy (2014) s Skoghøy (2014) s NOU 2001:32 s Et mulig unntak fra dette drøftes i punkt 4.6, hvor erstatnings- og oppreisningskrav på grunnlag av sterkt klanderverdige forhold behandles. 16

20 pengene kravet gjelder ville bli brukt til å øke partenes velferd, som isolert kan sies å være en ideell interesse. Når saken ikke utelukkende gjelder pengekrav, og både kan sies å gjelde formuesverdier og ideelle interesser, må det derimot foretas en bredere vurdering. Hvordan slike saker skal bedømmes, behandler jeg nedenfor i punkt 3.5 og i del Saken gjelder formuesverdier for den ene parten og ideelle interesser for den andre En sak kan gjelde formuesverdier for den ene parten og ideelle interesser for motparten. Spørsmålet er om slike saker skal anses å gjelde formuesverdier eller ideelle interesser. Det følger av tvisteloven 17-1 tredje ledd at reglene om verdifastsetting ikke får anvendelse «dersom saken for saksøkeren eller den ankende part gjelder ideelle interesser». 77 Ordlyden gir altså uttrykk for at sakstypen skal avgjøres på bakgrunn av hva saken gjelder for saksøker/ankende part. Dette er bekreftet i forarbeidene, blant annet under henvisning til Rt Saken gjaldt krav fra en sauebonde om avliving av en hund. Hunden hadde jaget en av sauene hans, med den følge at sauen måtte avlives. Etter at hundeeieren ble frifunnet i tingretten, anket sauebonden dommen til lagmannsretten. Her ble anken avvist under henvisning til at saken gjaldt formuesverdier under beløpsbegrensningen. Sauebonden påkjærte kjennelsen til Høyesterett, og gjorde gjeldende at saken gjaldt ideelle interesser. Kjæremålsutvalget mente at saken gjaldt formuesverdier. For sauebonden hadde saken økonomisk verdi ved at hundens eksistens ville kunne ha betydning for saueholdet. Det er derimot grunn til å tro at saken ville gjelde ideelle interesser for hundeeieren. For ham ville nemlig den følelsesmessige tilknytningen til hunden være det sentrale. 79 Det kan reises spørsmål om det er en god regel at sakstypen avgjøres på bakgrunn av interessen til parten som tar rettslige skritt i saken. Særlig når saken gjelder formuesverdier for saksøker/ankende part og ideelle interesser for motparten, kan det tenkes at regelen har uheldige Min kursivering. NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s. 809 og Schei (2013) s

21 virkninger. Ved vurderingen må man se hen til bakgrunnen for at det skilles mellom de to sakstypene. 80 Begrunnelsen for at det skilles mellom sakstypene ved forliksrådsbehandling er at utsiktene til en løsning av saken er ansett å være større i saker om mindre formuesverdier. Når saken gjelder ideelle interesser for saksøkte, kan den være av slik betydning for ham at utsiktene til en løsning i forliksrådet er begrenset. Forliksrådsbehandling vil i slike tilfeller ha lite for seg. Dersom det fremstår som lite sannsynlig at saken egner seg for behandling i forliksrådet, fremgår det imidlertid av 6-11 første ledd at forliksrådet kan innstille behandlingen etter mottatt tilsvar. Forliksrådets domsmyndighet er svært begrenset. Når saken gjelder ideelle interesser, kreves som hovedregel begge partenes samtykke. Begrunnelsen for dette er blant annet betenkelighetene med å tilstå domsmyndighet til et lekmannsorgan i mer betydningsfulle saker. I tillegg kan det vises til at saker om ideelle interesser oftere gjelder mer kompliserte spørsmål. Av disse grunnene kan det være betenkelig at sakstype bestemmes på bakgrunn av hva saken gjelder for saksøker. Dette problemet kan riktignok avhjelpes av 6-10 fjerde ledd, som slår fast at domsmyndigheten er betinget av at «medlemmene er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig». En part som er saksøkt i tingretten og har en ideell interesse i saken, kan tenkes å ha et ønske om at den underlegges en mer betryggende behandling enn behandlingen ved småkravprosess. Hensynet til denne parten vil imidlertid ivaretas ved 10-1 tredje ledd bokstav d hvor det blant annet slås fast at en sak ikke skal behandles ved småkravprosess «når hensynet til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling ved allmennprosess». Jeg minner også om at tingretten på nærmere vilkår kan behandle en sak om ideelle interesser ved småkravprosess til tross for at parten som har den ideelle interessen i saken motsetter seg dette. 81 Denne regelen viser at saker om ideelle interesser også kan være egnet til behandling ved småkravprosess. Det kan reises spørsmål om regelen, som åpner for at partene kan ha ulik ankerett til lagmannsretten, lar seg forene med likhetsprinsippet «equality of arms» forankret i EMK artikkel Kjernen i prinsippet er at partene skal ha like muligheter til å ivareta sine Bakgrunnen for at det skilles er behandlet i del 2. Jf annet ledd bokstav c. EMD har utledet et slikt prinsipp av EMK art. 6, se for eksempel Krcmár mot Tsjekkia (39). 18

22 interesser og underbygge sine saker. 83 I praksis har prinsippet hatt størst betydning i straffesaker, men kommer også til anvendelse i sivile saker. 84 Jeg har ikke funnet kilder som direkte berører den aktuelle problemstillingen. Etter mitt syn kan det ikke være i strid med likhetsprinsippet at ankeadgangen avhenger av sakens betydning for den ankende part, forutsatt at partene likestilles prosessuelt ved en eventuell behandling i lagmannsretten. For øvrig er det vanskelig å se innvendinger mot at sakstypen avgjøres på bakgrunn av ankende parts interesser i saken. Som redegjørelsen viser, kan det i noen sammenhenger være betenkelig at sakstype utelukkende avgjøres på bakgrunn av hva saken gjelder for saksøker. De smidige unntaksreglene som er nevnt ovenfor, bidrar imidlertid til å svekke disse betenkelighetene. 3.4 Subjektiv eller objektiv vurdering? Hvorvidt en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser kan avhenge av om det skal foretas en subjektiv eller objektiv vurdering. Skal man i en nabotvist hvor det er fremmet krav om felling av et tre legge avgjørende vekt på den subjektive oppfatningen til saksøker/ankende part av om saken gjelder formuesverdier eller ideelle interesser, eller skal spørsmålet vurderes objektivt? Ordlyden i tvisteloven 17-1 tredje ledd kan tale for at partens subjektive oppfatning er det sentrale. Avgjørende etter denne bestemmelsen er om saken «for saksøkeren eller den ankende part gjelder ideelle interesser». Lovens ordlyd kan imidlertid like gjerne forstås som en henvisning til hvilken parts interesse som er avgjørende. 85 I forarbeidene til tvisteloven er det lagt til grunn at vurderingen må baseres på objektive kriterier. 86 Høyesteretts kjæremåls- og ankeutvalg har i sin praksis gitt uttrykk for at vurderingen skal være objektiv. I Rt (Trampolinekjennelsen) var spørsmålet om krav om at en trampoline på naboeiendommen skulle flyttes til et annet sted på eiendommen og om bruken av denne skulle begrenses til nærmere angitte tidspunkt, gjaldt formuesverdier eller ideelle interesser. Bakgrunnen for tvisten var den mistrivselen støy fra trampolinen medførte. Kjæ Aall (2015) s Aall (2015) s Jf. punkt 3.3. NOU 2001:32 s

23 remålsutvalget tok som utgangspunkt at ved vurderingen av om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser, «er det avgjørende hva folk flest vil føle i en tilsvarende situasjon». 87 I forlengelsen av dette ble det uttalt at en parts rent subjektive vurderinger ikke er avgjørende, men at det må foretas en objektiv vurdering. Vurderingstemaet i Trampolinekjennelsen er også blitt anvendt i nyere praksis, jf. Rt (Mastekjennelsen). Det materielle spørsmålet i saken gjaldt gyldigheten av et ekspropriasjonsvedtak som ga bruksrett til å ha en mast for radiokommunikasjon stående på eiendommen. Tingretten avsa skjønn der vedtaket ble funnet gyldig og erstatningssummen fastsatt. Grunneierens begjæring om overskjønn ble ikke fremmet til behandling i lagmannsretten. Lagmannsretten mente saken gjaldt formuesverdier under kr , og ga ikke samtykke til å fremme anken. Grunneier anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett, og gjorde prinsipalt gjeldende at saken gjaldt ideelle interesser. Innledningsvis i ankeutvalgets drøftelse ble det vist til at objektet for ekspropriasjonen etter sin art utgjør en økonomisk verdi. Dette skulle etter utvalgets syn tilsi at saken gjaldt formuesverdier. Grunneieren var imidlertid et legat som hadde som formål å bevare eiendommen mest mulig uberørt for å sikre allmenheten et sted for rekreasjon. Spørsmålet var om denne verneinteressen, som utvalget mente var av ideell karakter, innebar at saken allikevel skulle anses å gjelde ideelle interesser. Utvalget viste til uttalelsene i Trampolinekjennelsen om at det må legges «avgjørende vekt på hva folk flest vil føle i en tilsvarende situasjon» og at det skulle foretas en objektiv vurdering. Etter utvalgets mening var det vanskelig å frakjenne verneinteressen som legatet skulle forvalte enhver betydning. Det ble imidlertid gitt uttrykk for at «( ) hva folk vil føle i en tilsvarende situasjon ut fra situasjonen ikke er en helt treffende test her. Antakelig vil det i nærværende sak være riktigere å spørre hvorvidt grunneiere forutsatt at de har den samme notoriske oppgaven knyttet til sin eiendomsrett som legatet vil føle verneformålet angrepet i en tilsvarende situasjon.» 88 Mastekjennelsen er interessant fordi ekspropriatens uttalte formål tillegges vekt. Vurderingstemaet knyttes følgelig ikke utelukkende til tvistegjenstanden i saken, men også til hvilke bakenforliggende interesser hos saksøker/ankende part som står på spill. Høyesterett innlot seg på en objektivisert vurdering av grunneiere med denne typen verneformål. Kjennelsen åpner Rt (17). Rt (23). 20

24 følgelig for at det kan tas hensyn til individuelle forhold hos parten. Samtidig er det viktig å understreke at partens egen oppfatning av sakstypen ikke er relevant ved vurderingen. 89 Det kan reises spørsmål om det er en god regel at vurderingen av om en sak gjelder formuesverdier eller ideelle interesser skal være objektiv. På den ene siden kan det argumenteres for at det er viktig at prosessen tilpasses sakens reelle betydning for den enkelte. På den annen side ville det være betenkelig om rent subjektive oppfatninger skulle være avgjørende. Slike er lite etterprøvbare, noe som i praksis kunne ført til at en part selv ville fått avgjørende innflytelse på hvorvidt saken skulle anses å gjelde formuesverdier eller ideelle interesser. Vurderingstemaet «hva folk flest vil føle i en tilsvarende situasjon» kan det reises visse innvendinger mot. For det første vil dommerne som tar stilling til spørsmålet antakelig ha et spinkelt grunnlag for å trekke sikre konklusjoner om hva folk flest vil føle. I praksis blir det dermed avgjørende hva den (eller de) enkelte dommer(ne) måtte føle. For det annet er det ikke gitt at folk flest vil ha en klar følelse av om saken gjelder den ene eller annen interesse. Et eksempel er leietakers krav om at utleiers oppsigelse av leieavtale til bolig er ugyldig. Vil leietakere flest ha et bevisst forhold til om en slik sak gjelder den ene eller annen interesse? En alternativ tilnærming er å se hen til hvilke hensyn som de aktuelle rettsreglene i vedkommende sak hviler på. Disse kan for eksempel utledes av lovtekst, forarbeider, reelle hensyn og juridisk litteratur. Høyesterett har fulgt en slik tilnærming uten nærmere kommentarer i for eksempel Rt (Husleiekjennelsen). Kjennelsen gjaldt nettopp spørsmålet om leietakers krav om at oppsigelse av husleieavtale skulle kjennes ugyldig, var en sak om formuesverdier eller ideelle interesser. 90 Det avgjørende må under enhver omstendighet være at det skal foretas en objektiv bedømmelse løsrevet fra partens egen opplevelse Ankeutvalget fant etter en konkret vurdering at den ideelle interessen ikke var av en slik styrke at saken ble ansett å gjelde denne typen interesser. Nærmere om dette i neste punkt. Kjennelsen behandles nærmere i punkt

25 3.5 Saken gjelder både formuesverdier og ideelle interesser Begge interesser i tilknytning til samme krav En part kan både ha økonomiske og ideelle interesser i tilknytning til et krav. En sak om eiendomsrett til en gjenstand med affeksjonsverdi kan illustrere dette. Gjenstanden vil gjerne ha en økonomisk verdi, samtidig som den følelsesmessige tilknytningen til gjenstanden representerer et ideelt element. 91 Spørsmålet er om slike saker skal anses å gjelde formuesverdier eller ideelle interesser. Tvisteloven 17-1 tredje ledd slår som nevnt fast at reglene om verdifastsetting ikke får anvendelse dersom saken «gjelder ideelle interesser» for saksøker eller ankende part. Ordlyden kan tolkes slik at det ikke stilles krav til styrken av de ideelle interessene så lenge saken har et ideelt element, vil det være tilstrekkelig til at den gjelder slike interesser. Et annet tolkningsalternativ er at reglene om verdifastsetting ikke får anvendelse dersom saken hovedsakelig eller utelukkende gjelder ideelle interesser. Det første tolkningsalternativet synes å ha størst forankring i ordlyden, da det ikke er oppstilt noen uttrykkelige krav til styrken av de ideelle interessene. Tvistemålsutvalget la til grunn at det naturlige ville være å ta utgangspunkt i det som fremtrer som sakens «dominerende karakter». 92 Samtidig ble det gitt uttrykk for at dersom det ikke lar seg gjøre å fastslå hvilken interesse som er dominerende, vil saken anses å gjelde ideelle interesser. Noen avsnitt nedenfor synes utvalget å nyansere dette ved vurderingen av om en sak skal behandles ved småkravprosess. Her kunne utvalget vanskelig se reelle grunner til at domstolene skal legge seg på en «hard linje» ved vurderingen av om en sak gjelder ideelle interesser. 93 Videre ble det uttalt at «[h]vis saken er anlagt slik at ideelle interesser er fremtredende for saksøkeren, er det vanskelig å se at domstolene bør presse saken til å gjelde formuesverdi». 94 Tvistemålsutvalget påpekte at tilsvarende ville gjelde ved anke til lagmannsretten. 95 Høyesterett har ved flere anledninger uttalt seg om kravet til styrken av de ideelle interesser i saker som kan sies å gjelde både formuesverdier og ideelle interesser. I den tidligere omtalte Skoghøy (2014) s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s NOU 2001:32 s