Den trofaste Johannes

Transkript

1 Den trofaste Johannes Det var en gang en gammel konge. Han var syk og tenkte: «Nå ligger jeg vel på min dødsseng.» Så sa han: «La den trofaste Johannes komme bort til meg!» Den trofaste Johannes var den tjeneren han holdt aller mest av, og den trofaste Johannes kaltes han fordi han i hele sitt liv hadde vært så trofast mot kongen. Da han nå kom bort til sengen sa kongen: «Min trofaste Johannes, jeg føler at jeg snart skal dø, og min eneste bekymring er tanken på min sønn. Han er ennå ung og uerfaren, og jeg kan ikke lukke mine øyne i fred hvis du ikke lover meg at du vil lære ham alt det han må vite, og være hans pleiefar.» «Jeg vil ikke forlate ham», svarte den trofaste Johannes, «men jeg vil alltid være ham tro, selv om det også skulle koste mitt liv.» Da sa den gamle kongen: «Så dør jeg trøstig og i fred.» Og etterpå sa han: «Etter min død skal du vise ham hele slottet, alle kamre, saler og hvelvinger, og alle de skatter som ligger der. Men det siste kammer i den lange gangen skal du ikke vise ham; du må ikke la ham få se det kammeret, hvor bildet av kongedatteren fra det gyldne tak lyser ned; for hvis han får se henne, da vil han bli grepet av en heftig kjærlighet til henne; han vil da falle i avmakt og komme i store farer for hennes skyld. Derfor skal du påse at han ikke kommer inn og får se bildet.» Da den trofaste Johannes ennå engang hadde gitt den gamle kongen hånden på det, ble kongen stille, la hodet ned på puten og døde. Da den gamle kongen var båret til graven, fortalte den trofaste Johannes den unge kongen hva han hadde lovet hans far på dødsleiet. «Det vil jeg visselig holde», sa han, «og være deg tro, slik som jeg var det mot ham, selv om det også skulle koste meg livet.» Sørgetiden svant, og så sa den trofaste Johannes til den unge kongen: «Det er nå på tide at du får se arven din; jeg vil vise deg dine fedres slott.» Etterpå førte han ham omkring overalt, opp og ned, og lot ham se alle de praktfulle kamrene og de rike skatter. Det var kun ett kammer som han ikke åpnet, og det var det hvor det farlige bildet fantes. Bildet var stilt slik at man så like mot det når døren ble åpnet, og var så herlig utført, at man trodde det virkelig var levende, og det fantes ikke noe skjønnere i hele verden. Den unge kongen merket at den trofaste Johannes alltid gikk forbi døren. «Hvorfor lukker du aldri opp denne døren for meg?» sa han. «Det er noe der inne som du ville bli forskrekket for», svarte den trofaste Johannes. Men kongen svarte: «Jeg har sett hele slottet; nå vil jeg også vite hva som er der inne», og så gikk han bort til døren og ville åpne den med makt. Men da holdt den trofaste Johannes ham tilbake. «Nei», sa han, «jeg har lovet din far på hans dødsleie at du ikke skulle få se det som er der inne. Det kunne bli til stor ulykke både for deg og meg.» «Akk», svarte den unge konge, «hvis jeg ikke kommer inn der blir det min visse fordervelse. Jeg vil ikke få ro hverken natt eller dag før jeg har sett det med mine egne øyne. Nå går jeg ikke av pletten før du har låst opp døren.» Da forsto den trofaste Johannes at det ikke lenger nyttet å gjøre motstand, og sukket, og med tungt hjerte fant han frem nøkkelen. Da han hadde åpnet kammerets dør, trådte

2 han inn først og tenkte at han skulle stå i veien så kongen ikke fikk se bildet. Men det hjalp ikke, kongen stilte seg på tærne og så over hans skulder. Og da han fikk øye på bildet av jomfruen, som strålte av gull og edelstener og var så herlig, da falt han maktesløs om på gulvet. Den trofaste Johannes løftet ham opp, bar ham til hans seng og tenkte bedrøvet, at nå var vel ulykken skjedd. Kjære gud, hvordan ville det gå? Etterpå styrket han kongen med vin, inntil han igjen kom til seg selv. Det første ord som han uttalte var: «Akk, hvem er det skjønne bildet?» «Det er kongedatteren fra det gyldne tak», svarte den trofaste Johannes. Da sa kongen videre: «Min kjærlighet til henne er så stor, at selv om alle trærnes blader var tunger, kunne de dog ikke utsi den, og jeg setter mitt liv inn på å vinne henne. Du er min mest trofaste tjener, Johannes, du må hjelpe meg.» Den trofaste tjeneren tenkte lenge på hvordan han skulle gå frem; for kun å få se kongedatteren var vanskelig nok. Endelig hadde han funnet på et middel, og så gikk han til kongen. «Alt som omgir henne er av gull», sa han, «bord, stoler, fat, begre, skåler og alt kjøkkenutstyr. I ditt skattekammer ligger fem tønner gull. Dette bør du la en av gullsmedene i ditt rike forarbeide til alle slags fat og redskaper, til alle slags fugler og forunderlige dyr; det vil hun synes godt om. Vi vil forsøke vår lykke.» Kongen lot nå alle gullsmedene komme sammen, og de arbeidet dag og natt, inntil endelig de herligste ting var ferdige. Etterpå lot den trofaste Johannes alt sammen bli brakt ombord på et skip, og tok på seg kjøpmannsklær. Kongen måtte også gjøre det samme, for at ingen skulle kjenne ham. Så seilte de over havet, inntil de til sist ankom den byen hvor kongedatteren av det gyldne tak bodde. Den trofaste Johannes bad kongen bli igjen på skipet og vente på ham. «Kanskje», sa han, «bringer jeg kongedatteren med meg; sørg derfor for at alt er i orden; still opp gullkarene og la hele skipet bli utsmykket.» Så samlet han opp i sitt forkle en hel del av alle de forskjellige slags gullsakene, steg i land, og gikk like til det kongelige slott. Da han kom inn i slottsgården, stod det ved brønnen en vakker pike som i hver hånd hadde et gullspann som hun øste opp vann med. Da hun ville bære bort vannet (det blinket som gull) og vendte seg om, fikk hun øye på den fremmede mannen, og spurte ham om hvem han var. «Jeg er en kjøpmann», svarte han, og så åpnet han sitt lille forkle og lot henne se ned i det. «Å gid, så vakre gullsaker!» ropte hun, og satte spannene ned og betraktet den ene tingen etter den andre. «Det må kongedatteren se», sa hun. «Hun er så glad i gullsaker at hun sikkert kjøper alle sammen av Dem.» Og så tok hun ham ved hånden og førte ham opp på slottet; for hun var kongedatterens kammerjomfru. Da kongedatteren fikk se varene, ble hun meget henrykt av glede. «Det er så vakkert arbeidet at jeg vil kjøpe av deg alt sammen», sa hun. Men den trofaste Johannes svarte: «Jeg er kun

3 en rik kjøpmanns tjener det som jeg har her, er ingenting imot hva min herre har ombord på sitt skip; det er det kosteligste og vakreste som noensinne er blitt arbeidet i gull.» Hun ville ha alt sammen brakt opp til seg. «Nei», sa han, «til det måtte man bruke mange dager, så uhyre mange ting er der, og for å få oppstilt dem måtte man ha så mange saler at det ikke er plass nok til det i Deres hus.» Da ble hennes nysgjerrighet enda større, så hun sa til sist: «Før meg ned til skipet; jeg vil selv gå og se din herres skatter!» Da førte den trofaste Johannes henne til skipet, og da kongen fikk øye på henne, sa han at hun var enda vakrere enn bildet, og han trodde at hans hjerte ville briste. Hun steg nå ombord på skipet, og kongen førte henne ned i det; men den trofaste Johannes ble tilbake hos styrmannen, og befalte at han skulle støte skipet fra land. «Sett alle seil til, så det flyver som en fugl gjennom luften!» sa han. Men den unge kongen viste kongedatteren alle de vakre gullsakene som fantes nede i skipet; han viste henne både fatene, begrene, skålene, fuglene og alle de vidunderlige dyr. Hun gikk i flere timer og så på de vakre tingene, og i sin glede merket hun ikke at skipet seilte avsted. Da hun hadde betraktet den siste gjenstanden takket hun kjøpmannen, og sa at hun nå ville hjem. Men da hun så kom bort til siden av skipet, så hun at det var langt fra land, og at det for fulle seil ilte bort over det store, ville hav. «Å gid», ropte hun forskrekket, «jeg er bedratt; jeg er bortført og kommet i en kjøpmanns vold; heller ville jeg dø!» Men kongen grep hennes hånd og sa: «Noen kjøpmann er jeg ikke; jeg er en konge, og ikke ringere av fødsel enn du er. Men at jeg har bortført deg, det kommer kun av at jeg elsker deg så høyt. Første gang jeg så ditt bilde falt jeg maktesløs om.» Da kongedatteren av det gyldne tak hørte dette, ble hun trøstet; hun fattet kjærlighet til ham og ville gjerne bli hans dronning. Men mens de seilte bort over det store, ville hav, og den trofaste Johannes satt foran i skipet og spilte, hendte det en dag at han så tre ravner komme flyvende bort over skipet. Han sluttet da med å spille, og lyttet etter hva ravnene talte med hverandre. Han forsto dem meget godt. «Gid, der fører han hjem kongedatteren av det gyldne tak!» ropte den ene av dem. «Ja», svarte den andre; «men han har henne dog ikke ennå.» «Jo visst har han henne», sa den tredje; «hun sitter jo hos ham i skipet.» Da begynte den første igjen, og ropte: «Hva hjelper vel det ham! Når de kommer i land, vil en rød hest springe imot ham; han vil da svinge seg opp på hesten, og gjør han det, så flyver den avsted med ham gjennom luften, og han vil aldri mer komme til å se igjen sin jomfru.» «Finnes det da slett ingen redning for ham?» spurte den andre. «Jo, hvis en annen hurtig setter seg på hesten istedenfor kongen, og tar det geværet som sitter fast i tømmene og skyter hesten, da er den unge kongen frelst. Men hvem er det vel som vet det? Og den som vet det og forteller ham det, han vil bli til sten like fra tærne og til kneet.» Da sa den andre: «Jeg vet enda mer. Selv om også hesten blir drept, beholder dog ikke den unge kongen sin brud. Når de kommer sammen inn i slottet, finner de der en bryllupsskjorte som ser ut som om den var vevet av gull og sølv; men den er av svovel

4 og bek, og når han tar den på, brenner den ham opp til marg og ben.» «Finnes det da slett ingen redning?» spurte den tredje. «Jo», svarte den andre. «Hvis en med hanske på hånden griper skjorten og kaster den på ilden så den brenner opp, da er den unge kongen frelst. Men hva hjelper vel det! Den som vet det og sier ham det, han blir sten like fra kneet til hjertet.» Da sa den tredje: «Jeg vet ennå mer jeg. Selv om også bryllupsskjorten blir oppbrent, har dog den unge kongen ennå ikke sin brud; for når dansen begynner, og den unge dronningen danser, vil hun plutselig blekne og falle om som død, og hvis ikke en løfter henne opp og suger ut av hennes bryst tre dråper blod og spytter dem ut igjen, så dør hun. Men hvis noen vet det, og han så forteller det, da vil han bli til sten like fra issen og til tærne.» Da ravnen hadde talt dette med hverandre fløy de videre. Den trofaste Johannes hadde forstått det alt sammen; men fra den tiden av var han stille og sørgmodig. Hvis han ikke fortalte sin herre det som han hadde hørt ville den unge kongen bli ulykkelig, og hvis han fortalte ham det måtte han selv ofre sitt liv. Men endelig sa han til seg selv: «Min herre vil jeg redde, selv om jeg også skulle gå til grunne ved det.» Da de nå kom i land, da gikk det nettopp som ravnene hadde sagt, og en prektig rød hest kom løpende like mot den unge kongen. «Vel», sa kongen, «den skal bære meg til mitt slott!» Og så ville han svinge seg opp på hesten. Men den trofaste Johannes skjøv ham til side, og satte seg selv opp på den prektige gangeren. Deretter grep han hurtig geværet og skjøt hesten så den falt død om. Da ropte de andre tjenere, som var misunnelig på Johannes: «Hvor skammelig å drepe det vakre dyr som skulle bære kongen til hans slott!» Men kongen sa: «Ti og la ham gå! Det er jo min trofaste Johannes. Hvem vet om ikke dette var til mitt beste?» Så gikk de inn i slottet, og i en sal fant de en bryllupsskjorte. Det så ut som om den var vevet av gull og sølv. Den unge kongen ville gripe den; men den trofaste Johannes skjøv ham bort, grep skjorten med hansker på hendene og kastet den på ilden, hvor den brente opp. De andre tjenere begynte nå igjen å knurre: «Se, nå brenner han også opp kongens bryllupsskjorte!» sa de. Men den unge kongen sa: «Hvem vet om ikke dette var til mitt beste! La ham gå; det er jo min trofaste Johannes.» Nå ble bryllupet feiret, dansen begynte, og bruden trådte også inn. Da gav den trofaste Johannes nøye akt på henne, og så henne hele tiden inn i ansiktet. Plutselig bleknet hun og falt om som om hun var død. Da sprang han hurtig bort til henne, løftet henne opp og bar henne inn i et kammer. Der la han henne ned, bøyde seg over henne og suget de tre blodsdråper ut av hennes høyre bryst og spyttet dem deretter ut igjen. Straks kom hun igjen til seg selv; men den unge kongen, som hadde stått og sett på, visste ikke hvorfor den trofaste Johannes hadde gjort dette, og så ble han vred og ropte: «Kast ham i fengselet!» Den neste morgenen ble den trofaste Johannes dømt og ført til galgen. Da strikken allerede skulle legges omkring halsen på ham, sa han: «Enhver som skal dø pleier å få tale enda en gang før han lider sin straff. Skal også jeg få lov til det?» «Ja, det skal du!» svarte kongen.

5 «Jeg er urettferdig dømt; har alltid vært deg tro», sa da den trofaste Johannes, og så fortalte han om hvordan han ute på havet hadde hørt ravnene samtale, og om at han hadde måttet gjøre det han hadde gjort for å frelse sin herre. Da ropte kongen: «Å, min trofaste Johannes! Nåde! Nåde! Før ham ned!» Men ved det siste ord som han hadde talt, hadde den trofaste Johannes falt livløs ned, og var blitt en sten. Over dette sørget kongen og dronningen dypt, og kongen sa: «Å, hvor ille jeg har belønnet hans trofasthet!» Og så befalte han at man skulle løfte stenbildet opp og stille det opp i hans soveværelse ved siden av hans seng. Hver gang han så på det gråt han og sa: «Å, kunne jeg bare gjøre deg levende igjen, min trofaste Johannes!» Da en tid var gått fødte dronningen tvillinger, to små sønner, som vokste opp og var hennes glede. En gang da dronningen var i kirken, og de to barna satt hos faren og lekte, så denne igjen sørgmodig på stenbildet, sukket og ropte: «Å, kunne jeg bare gjøre deg levende igjen, min trofaste Johannes!» Da begynte stenen å tale. «Ja, du kan gjøre meg levende igjen hvis du vil ofre det du holder mest av», sa den. Da ropte kongen: «Alt jeg eier i hele verden vil jeg ofre for deg.» Da sa stenen: «Hvis du med din egen hånd hugger hodet av begge dine barn og stryker deres blod på meg, så blir jeg levende igjen.» Kongen ble forskrekket da han hørte at han selv skulle drepe sine kjære barn; men han tenkte allikevel på hvor trofast Johannes hadde vært mot ham; han husket at den trofaste Johannes var død for ham, og så trakk han sitt sverd og hugget med egen hånd hodet av sine to barn. Og da han så hadde strøket deres blod på stenen, vendte livet tilbake, og den trofaste Johannes stod atter frisk og rask foran ham. «Din trofasthet skal ikke bli ubelønnet», sa han til kongen, og så tok han barnas hoder, satte dem igjen på og bestrøk sårene med deres blod. Straks vokste hodene igjen fast, og barna ble levende igjen, og sprang omkring og lekte som om intet var hendt. Nå var kongen så inderlig glad, og da han så at dronningen kom, skjulte han den trofaste Johannes og begge barna i et stort skap. Da hun kom inn spurte han: «Har du bedt i kirken?» «Ja», svarte hun. «Men jeg har stadig tenkt på den trofaste Johannes som er blitt så ulykkelig for vår skyld.» Da sa kongen: «Kjære kone, vi kan gjengi ham livet; men det koster oss begge våre små sønner; dem må vi ofre.» Dronningen ble blek av forskrekkelse; dog sa hun: «Vi skylder ham det for han store troskaps skyld.» Da gledet kongen seg over at dronningen tenkte på samme måte som han selv hadde tenkt, gikk så bort og åpnet skapet, og hentet barna og den trofaste Johannes. «Gud være

6 lovet», sa han; «han er forløst, og våre små sønner har vi også fått tilbake.» Så fortalte han henne hvorledes alt var gått for seg, og de levde nå lykkelig sammen like til sin død.

7 Lastet fra: EventyrForAlle.no Tysk folkeeventyr, samlet av Jacob og Wilhelm Grimm (Offentlig eiendom - public domain) Original tittel: Der treue Johannes Redigert av Karl-Robert Rønning. Basert på den norske oversettelsen "Den trofaste Johannes" av Johan Halmrast ( ). (Offentlig eiendom - public domain) Kilde: Grimm's Eventyr, 1910 (Nasjonalbiblioteket) Dette verket er lisensiert under følgende Creative Commons lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 4.0 Internasjonal. For å se en kopi av denne lisensen, besøk Illustratør: Robert Emmett Owen ( ) Kilde: Grimm's Fairy Stories, 1922 (gutenberg.org) Dette arbeidet er fri for kjente opphavsrettsrestriksjoner.