SAMFUNNET I GUDSTJENESTEN

Transkript

1 Praktisk kirkelig årbok 2009 SAMFUNNET I GUDSTJENESTEN Stig Lægdene (red.) KUN Kirkelig utdanningssenter 1 i nord

2 Tittel: Samfunnet i gudstjenesten Praktisk kirkelig årbok 2009 ISSN: ISBN: Utgiver: Redaktør: Forfattere: KUN - Kirkelig utdanningssenter i nord Breivika, N-9037 Tromsø Tlf. (+47) kun@kun.uit.no Stig Lægdene Mathias Anger, Evy Brun, Gunn Elvebakk, Marit Plener Gran, Gyrid Gunnes, Leif Magne Helgesen, Harold Holtermann, Ida Marie Høeg, Jorunn Jernsletten, Tor B. Jørgensen, Roald Kristiansen, Bernd Krupka, Kjersti Marie Lægdene, Stig Lægdene, Ådne Njå, Lennart Persson, Per Pettersson, Ingebrigt Røen, Gunnar Stålsett, Einar Tjelle. Bakgrunnsfoto: Irene Ørmen og Georg Kim Jensen Design: Brøytebil..! Grafisk design og Illustrasjon, Hasvik Trykk: Tromsprodukt, Tromsø

3 INNHOLD Innledning... 5 Stig Lægdene Samfunnet - i gudstjenesten... 9 Stig Lægdene Det profetiske - i gudstjenesten Gunnar Stålsett Kirkens ekstra - ordinære helgener Ådne Njå Verden i gudstjenesten? Einar Tjelle Hvordan kan et bevisst kroppsspråk bidra til at liturgen kommuniserer bedre til menigheten i gudstjenesten? Kjersti Marie Lægdene Det talende rommet Mathias Anger Vi må våge å snakke om det! Marit Plener Gran Bryt Tausheten! Seksuelle overgrep som tema i gudstjenester Lennart Persson Messe for verdighet - Noen kontekstuelle og prinsipielle betraktninger Gyrid Gunnes Små føtter - dype spor Evy Brun Mor kjem med dotter si som skal døy Ei uventa hending i gudstenesta - Forteljing og refleksjon Ingebrigt Røen Gudstjenesten som lokal konfliktarena: Prost Anderssen og gudstjenestekampen i Ofoten Roald Kristiansen

4 Samisk gudstjenesteliv - et indre rom i kirka? Jorunn Jernsletten En smilende gudstjeneste Gunn Elvebakk Svalbard Kirke - et kraftsenter i Arktis Leif Magne Helgesen En messe til vannet - en bearbeidet preken Tor B Jørgensen Meditasjon over tittelen Samfunnet i gudstjenesten i lys av Europas flyktningsituasjon Gyrid Gunnes Konfirmasjonstiden har vært bra - jeg har fått litt mer kunnskap og hatt det fint sammen med de andre konfirmantene Ida Marie Høeg Konfirmasjon som innlemming i kirkens tradisjon: Norske konfirmantmedarbeideres perspektiv på konfirmanttiden Bernd Krupka Konfirmasjonens betydelse för den livslånga kirkerelationen - ett religionssociologiskt perspektiv Per Pettersson Klima-konfirmanter i Hemnes Harold Holtermann Bidragsytere

5 INNLEDNING Kjære leser! Dette er den fjerde utgaven av Praktisk kirkelig årbok utgitt av Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN). De tre foregående årbøkene har tematisert Barn - urfolk - distrikt (2006), Kirke i kultur og kontekst (2007) og Praktisk-kirkelig teologi nedenfra (2008). Bøkene har tatt opp temaer vi på KUN fokuserer på i undervisning for studentene, seminarer og foredrag, samt i forskning. Bøkene har vært knyttet opp til sentrale prosesser i Den norske kirke de siste årene, særlig arbeidet rundt gudstjenestereformen, trosopplæringsreformen og kulturmeldingen. Et viktig fokus for KUN i svært mye av arbeidet er kontekstualitet. Dette har preget de foregående årbøkene, og det preger denne. Tittelen bærer preg av det. Vi ser både arbeid med konfirmanter og konfirmasjon og gudstjeneste i et samfunnsperspektiv. Handlingene i kirka og undervisningen har i høyeste grad med omverdenen og samfunnet å gjøre, de står ikke for seg selv. Samfunnet og samfunnsutviklingen skal og bør påvirke de hellige handlingene i kirkerommet og kirkelig undervisning. Men også motsatt: Det som skjer i kirkerommet og undervisningen skal ha som intensjon også å påvirke samfunnet, ikke bare enkeltmennesket. Erkjennelsen av dette har vi ikke minst fått Av Stig Lægdene Rektor på Kirkelig utdanningssenter i nord gjennom forståelsen av kontekstualitet og kontekstuell teologi som drøfter hvordan og i hvilken grad de kirkelige handlinger og kirkelig arbeid og samfunnet hører sammen. Kontekstuell teologi løfter fram erfaringene fra hverdagslivet, og den fokuserer på maktforskjeller mellom ulike grupper. Den reiser spørsmålet om hvilken del av samfunnet og hvilke grupper av mennesker, klasser eller etniske grupper kirken skal fokusere sterkest på og identifisere seg med. Frigjøringsteologien hevder at kirken må søke å ta utgangspunkt i samfunnets marginaliserte grupper. Sturla Stålsett bruker begrepet priviligerte steder. (1) I KUNs Årbok for 2008 brukte vi begrepet teologi nedenfra. (2) Dette utgangspunktet, eller kanskje en skal si denne preferansen, mener en har dekning i det bibelske materialet, ikke minst i Jesu ord og handlinger. Nå er det ikke enkelt å identifisere de svakeste gruppene i en menighet. Det vil dessuten ofte være innbyrdes spenninger og interessekonflikter mellom ulike grupper. Men det er nettopp i disse utfordringene og spenningene den kontekstuelle teologien begynner sitt arbeid. I 2009 var det 10 år siden de første studentene begynte på KUN. Dette ga anledning til et jubileum. Konfirmasjon og samfunn og Samfunnet - i gudstjenesten var tema på KUNs jubileumsseminar 5

6 19. og 20. mars 2009 i Tromsø. I tillegg til gudstjenester og jubileumskirkekaffe, drøftet vi disse temaene i to dager til ende. Noen av innleggene er med i denne boken, enten i direkte eller bearbeidet form. Andre innlegg har fått inspirasjon fra foredragene og diskusjonene. Men det er også en rekke innlegg som er skrevet uavhengig av seminardagene. Vi har bedt ulike kirkelige fagpersoner om innspill til de to hovedtemaene. I alt er det 20 artikler fordelt på 20 forfattere, 13 menn og 7 kvinner. De aller fleste forfatterne arbeider i landsdelen eller kommer fra landsdelen. De øvrige representerer miljøer KUN har nær kontakt med. SA M F U N N E T - I G U D S TJ E N E S T E N Hoveddelen i boka befatter seg med Samfunnet - i gudstjenesten. Boka har som mål å reflektere over hvordan samfunnsspørsmål speiles inn i gudstjenesten. Tittelen spiller på Tor Aukrusts verk Mennesket i samfunnet: En sosialetikk fra 1965/66 som regnes som den første norske sosialetikk. Det er to aspekter ved samfunn og gudstjeneste vi har ønsket å fokusere på. Delvis henger de sammen, og de kan være sammenfallende: Det ene er spørsmålene om rettferdighet. Det er mange ulike områder av samfunnet som kaller på rettferdighet og kirkens stemme i gudstjenesten, både i Norge og på globalt plan, f.eks. fattigdomsspørsmål, miljøspørsmål, likestilling mellom kjønn eller urfolks rettigheter. Det andre aspektet er hvordan menneskelige erfaringer mer generelt kommer til uttrykk i gudstjenesten. Hva er erfaringens plass? Hvordan er gudstjenesten preget av 6 levd liv? Vi tenker på erfaringer i livet som er vanskelige eller kritiske slik som å ha mistet et barn eller å ha opplevd seksuelle overgrep. Men vi tenker også mer generelt: Hva er kroppens plass i gudstjenesten, hvordan integreres barn og ungdom, eller minoriteter i gudstjenesten? Hvordan kan liturgi eller rommet bevirke at menneskelige erfaringer får en rettmessig plass. Hvilke kriterier velges når en tar utgangspunkt i menneskers liv? En del emner kan behandles ut fra begge aspekter. Samiske spørsmål kan behandles ut fra synsvinkelen rettferdighet, men også som menneskelig erfaring; for eksempel hvordan gudstjenesten ivaretar samers bakgrunnserfaringer. Spørsmål rundt seksuelle overgrep kan handle om gudstjenesten som sted for å bevirke rettferdighet for de som er utsatt for dette, men det kan også handle om hvordan denne type smertelige erfaringer kan reflekteres inn i gudstjenestene. Vi har ønsket både praktiske og teoretiske bidrag om disse temaene, men vi har insistert på et praktisk sikte. Vi har prøvd å tenke bredt, og vi har ønsket ulike bidrag med vekt på for eksempel liturgi, homiletikk, kunst, undervisning og diakoni. Undertegnede har skrevet en innledningsartikkel til denne delen av boka som er en bearbeidelse av et foredrag som ble holdt på jubileumsseminaret. Denne blir etterfulgt av Gunnar Stålsett sitt foredrag på konferansen: Det profetiske - i gudstjenesten. Ådne Njå har skrevet en teologisk artikkel, med utgangspunkt i hans arbeid med psykisk utviklingshemmede, om det han kaller skrøpelighetens teologi. Tittel er Kirkens ekstra-ordinære helgener. Einar Tjelle, som arbeider i Kirkens Nødhjelp,

7 velger et internasjonalt rettferdighetsperspektiv for sin refleksjon Verden i gudstjenesten? Kjersti Marie Lægdene tar utgangspunkt i kroppen og kroppsspråk i sin artikkel om gudstjenesten, mens Matthias Anger velger kirkerom og arkitektur som utgangspunkt. Tre artikler behandler på ulike måter erfaringene med seksuelle overgrep og gudstjenesten. Marit Plener Gran reflekterer over om bibelske fortellinger kan hjelpe oss til større åpenhet om vold og overgrep i Vi må våge å snakke om det! Lennart Persson konsentrerer seg om hvordan overgrepsspørsmål kan speiles i den offentlige gudstjenesten i Bryt tausheten!, mens Gyrid Gunnes i Messe for verdighet, tar utgangspunkt i en konkret gudstjeneste arrangert etter initiativ fra en person med overgrepserfaringer og gir ut fra dette noen kontekstuelle og prinsipielle betraktninger. I hennes artikkel presenteres et dikt av Ragnhild Jonea Nøttestad. Både Evy Brun og Ingebrigt Røen skriver om gudstjenesten i forhold til kriser, sorg og tap. Små føtter - dype spor er Evy Bruns tittel på sin beskrivelse og refleksjon over oppfølging gjennom rutiner og ritualer på norske sykehus i forbindelse med foreldre som mister barn ved fødsel og svangerskap. Ingebrigt Røen er sykehusprest ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Hans tittel er: Mor kjem med dotter si som skal døy. Ei uventa hending i gudstenesta - Forteljing og refleksjon. Roald Kristiansen i Gudstjenesten som lokal konfliktarena: Prost Anderssen og gudstjenestekampen i Ofoten, drøfter to historiske konflikter som kaster lys over hvordan gudstjenesten kan brukes som en kamparena for lokale konflikter mellom norske embetsfolk og samiske og læstadianske aktører. Jorunn Jernsletten derimot, skriver om dagens samiske kirkeliv og gudstjenesten i Samisk gudstjenesteliv - et indre rom i kirka? Gunn Elvebakk og Leif Magne Helgesen drøfter forholdet mellom samfunnet og gudstjenesten ut fra sine respektive lokalsamfunn hvor de arbeider; Sandtorg og Svalbard, i En smilende gudstjeneste og Svalbard kirke - et kraftsenter i Arktis. Denne delen av Årboka avrundes med en bearbeidet preken av Tor B. Jørgensen En messe til vannet, samt en meditasjon over Årbokas tittel av Gyrid Gunnes. KON FIRMAS JON OG SAM FUN N Ida Marie Høeg og Bernd Krupka fra henholdsvis Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) og KUN la fram de første bearbeidede forskningsresultatene fra en større undersøkelse om konfirmanter og konfirmantledere konfirmantåret 2007/2008 på jubileumskonferansen. Undersøkelsen er en del av en stor internasjonal undersøkelse på emnet. Den norske delen er utarbeidet av Kirkelig pedagogisk senter (IKO), KIFO og KUN, under ledelse av KUN, finansiert av Trosopplæringsreformen. Tema i Årboka er fra Ida Marie Høegs side konfirmantenes innstilling til og erfaringer med konfirmasjonstiden. Hun tar også opp konfirmantenes forventninger, motiver for valg av konfirmasjon og interesse for bestemte temaer, samt utbytte av konfirmasjonstiden. Bernd Krupka retter søkelyset mot konfirmantmedarbeidernes perspektiv på konfirmanttiden og konfir- 7

8 masjon som innlemming i kirkens tradisjon. Materialet de to forskerne bygger på er stort. Nesten 3000 konfirmanter er spurt både ved begynnelsen og slutten av konfirmanttiden, det involverte 130 medarbeidere og 65 menigheter. Det er gjort mange interessante funn, og i løpet av nærmeste framtid vil det fra KUNs side komme flere publikasjoner på dette temaet basert på analyser av norske funn, sammenligninger i Norden og internasjonalt. Universitetslektor i religionssosiologi, Per Pettersson, forsker ved Centrum for tjänstforskning, Karlstad universitet, er også involvert i denne store undersøkelsen. Han holdt foredrag ved jubileet i Tromsø, og er representert med artikkelen i Årboka: Konfirmasjonens betydelse för den livslånga kirkerelationen - ett religionssociologiskt perspektiv. N O T E R (1) Stålsett, Sturla (1998) som et lite barn - I retning av en kontekstuell barneteologi Vardagskulturens teologi i nordisk tolkning. (Red.) Bergmann & Bråkenhielm. Bokförlaget Nye Doksa, Nora. (2) Jamfør tittelen på Årboka Praktiskkirkelig teologi nedenfra. Vi har også tatt med et lokalt perspektiv. Harold Holtermann er bedt om å reflektere over sine erfaringer med miljøkonfirmanter i Hemnes prestegjeld. Hans arbeid representerer en lokal kontekstualitet knyttet til en svært viktig tematikk. 8

9 SAMFUNNET I GUDSTJENESTEN MENNESKET I SAMFUNNET I kom det ut en meget viktig bok i Norge, et tobindsverk med tittelen Mennesket i samfunnet. Det er denne tittelen Praktisk-kirkelig årbok for 2009, Samfunnet - i gudstjenesten, springer ut fra og er inspirert av. Forfatter av Mennesket i samfunnet var Tor Aukrust, senere rektor på praktikum på Universitetet i Oslo, KUNs moderorganisasjon. Verket beskrives slik: For første gang i norsk sammenheng ble kristen sosialetikk tatt opp i en slik bredde. Boken kom til å få stor betydning for den 'sosialetiske vekkelse' i kirken i og 1980-årene. (1) Bøkene vakte oppsikt, ikke minst fordi samfunn og kirke ble knyttet sammen på en ny måte. BEGYNNENDE SOSIALETIKK I NORGE La oss tenke oss litt tilbake til og årene like før og etter. I 1965 ble II Vatikankonsil avsluttet, dette store konsilet som betød så mye for Den katolske kirke, dens samfunnsengasjement og tilknytning til det moderne samfunn. Like etter at bøkene kom ut kom 1968; året for samfunnsmessig endring i Europa. Det Av Stig Lægdene Rektor på Kirkelig utdanningssenter i nord 9 kulminerte med store studentopptøyer i Paris og Berlin. Men viktige hendelser skjedde også utenfor Europa som spilte inn i Det norske samfunn og kirke. I mars 1967 ble det borgerkrig i Nigeria. Regjeringen i Øst-Nigeria tok kontroll over de store oljeressursene i området og 30. mai ble regionen erklært som en uavhengig republikk med navnet Biafra. Regjeringen fra Lagos erklærte dette for opprør og gikk til krig. Den varte fra 6. juni 1968 til januar Vi vet ikke hvor mange som ble drept, muligens omkring en million (Tønnessen 2007: 87). Kirkens Nødhjelp (KN), den danske Folkekirkens Nødhjelp og svenske Lutherhjälpen satt i gang en luftbro. Det var kostbart, risikofylt, vanskelig og ikke minst spektakulært. Det var Den største luftbron dittils i Afrikas historie (Tønnesen 2007: 90). Prosjektet var politisk meget diskutabelt. I Norge spilte den karismatiske presten Elias Berge, generalsekretær i KN, en avgjørende rolle. Han reiste rundt i hele landet og utmalte nøden og pekte på hjelpen fra KN. Gaveinntektene til KN økte radikalt fra 2,9 til 17, 9 millioner kroner fra Samtidig kom TV-bildene. Folk hadde begynt å få TV i hjemmene. Dette var den første TV-overførte sultkatastrofen. Folk fikk en opplevelse av nærhet til krisen. Bildene av tusener av barn med store

10 oppblåste mager og matte øyne etset seg fast (Tønnessen 2007: 99). Jeg husker det selv, 7-8 år som jeg var. Det gjorde voldsomt inntrykk. Men for de som var voksne var det ikke bare bildene av nøden som skapte dette. På slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet begynte vi å skjønne at vi kunne gjøre noe med sulten og urettferdigheten, og videre; at vi hadde skyld i noe av det som skjedde. Vi ble del av en voksende erkjennelse av global samfunnsmessig sammenheng, ansvar og skyld, og vi forstod at dette hadde noe med troen å gjøre. Det var noen sammenhenger mellom menneskene og samfunnet, og i forlengelsen av dette; samfunnet og gudstjenesten. Det skjedde mer i 1968: På Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Uppsala ble vekten lagt på kirkenes sosialetiske innsats. James Baldwin prekte. I kjølvannet av konferansen kom Programmet til bekjempelse av rasisme. Det var nye toner. I Norge i 1969 kom boken Deilig er jorden. En gruppe unge kristne om kirken, samfunnet og revolusjonen. Det ble innledningen til en minst ti år lang diskusjon om kristnes forhold til venstreorientert politikk, om kirkens politiske rolle og om utformingen av en kristen sosialetikk (Bakkevig 2001:73). Selv husker jeg studieheftene mine foreldre leste noen år seinere: Rettferdigheten kan ikke vente. U-landsspørsmålene og rettferdighetsspørsmålene veltet inn over oss. Trond Bakkevig beskriver utviklingen slik: I løpet av sekstitallet kunne man også iaktta hvordan biskopene og Bispemøtet ble mer aktive i sosialetiske spørsmål. De uttalte seg om atomvåpen, om apartheidsystemet og om menneskerettighetsspørsmål. Slik sett var Aukrusts bøker et symptom på hva som ellers skjedde i det kirkelige landskap (Bakkevig 2001: 72). Vi har nevnt II Vatikankonsil. Jeg er usikker på hvor mye det egentlig betød den gang for lutheranere i Norge. De viktige biskopkonferansene i Latin Amerika i Medellín og Puebla og frigjøringsteologiens oppblomstring var det vel ikke så mange i Norge som kjente til da. Gustavo Gutierrez sin grunnleggende bok om emnet, Teologia de la Liberacion ble utgitt i 1971 på spansk, 1973 på engelsk. (2) Men det er nok først noen år seinere at disse ideene fikk fotfeste i vårt land. Selv har jeg et utklipp i min Bibel - ja så viktig både var og er det, at det er der det hører hjemme. Det var en liten pamflett fra MF. Jeg antar den er fra Teksten lyder: Hva er frigjøringsteologi? Foredrag ved Kjell Nordstokke. Men da er altså år gått siden Aukrust ga ut sine bøker. SLÅR SOSIALETIKKEN GJENNOM? På 1980-tallet blomstret sosialetikken i kirken. Eller gjorde den det? Aukrust selv skriver en artikkel i 1979 i Kirke og Kultur hvor han spør: Hvor ble det av opprøret fra slutten av 60- tallet? (Bakkevig 2001: 78). Han er meget dyster i sin analyse. Han mente det var et mislykket opprør, uten samfunnsmessig betydning, og han spør seg om de etiske normer er henvist til å være dekorasjonsfigurer i samfunnets overbygg (Bakkevig 2001: 78). Det er verdt å lytte til hans kritikk også i dag. Er sosialetikken ord, vakre tanker på et metaplan uten kontakt med samfunn og virkelighet? Er det nettopp i gudstjenesten sosialetikken hører hjemme, og ingen andre steder, ikke i livet, ikke i samfunnet, men i overbygningene for å bruke Aukrusts marxistiske term? Om så er tilfelle treffer Aukrusts analyse fra 1979: Hele den brautende opprørsideologi kan faktisk tolkes som heidundrende vekkelsesmøter i overbygningen (Bakkevig 2001: 10

11 78). Jeg synes spørsmålene dirrer fortsatt. Den utfordrer Årbokas tittel: Samfunnet - i gudstjenesten. Ja, la samfunnet forbli der, i gudstjenesten! La sosialetikken bli religiøs, la den henfalle til bønn og sang, uten forbindelse til samfunnet! Samtidig vil jeg påstå noe har skjedd fra 80-tallet av. Sosialetikken blir en mer og mer selvfølgelig del av kirken. Ikke minst gjelder dette i krig og fredsspørsmål. Ut i dette tiåret gikk mange av oss i Nei til atomvåpen demonstrasjoner. (3) Kirken og kristne var bekymret over opprustningskappløpet og Natos tilsynelatende manglende fredsvilje. Debattene gikk også i kirken. Derimot var ikke så mange kirkelige miljøer eller personer som markerte seg i Alta i forbindelse med kampen mot utbygging av Altavassdraget. Men i 1979/80, da konflikten var på det høyeste, så nok mange samfunnsinteresserte mennesker i kirke og ellers maktarrogansen fra det politiske establishment, og især i Arbeiderpartiet. Altasaken utfordret dobbelt: Både vårt forhold til den samiske minoriteten - og forholdet til miljøet. Maktbruken var enorm i Alta. Krigsskip, helikoptre, hundrevis av politifolk mot samer i lenker og syngende ubevæpnede demonstranter. Etter min vurdering var saken med på å gi oss et noe annet syn på samfunnet, i tillegg til at den hadde avgjørende betydning for samisk politisk oppvåkning og selvbevissthet. STØRRE MANØVRERINGSROM FOR KIRKEN Hva var det som skjedde i samfunnet fra årene etter Mennesket i samfunnet? Jeg tror at det først og fremst handlet om at vi mistet noe av den grunnleggende tilliten til myndighetene og politikerne. Vi skjønte at det måtte motkrefter til. Andre sivile stemmer trengtes i samfunnet. Kirken var en slik stemme. Det skjedde her hjemme og internasjonalt. Gjenoppbygningen etter annen verdenskrig var over, Arbeiderpartiets hegemoni var rokket både gjennom intern splittelse ved dannelsen av Sosialistisk Folkeparti, ved å ha mistet regjeringsmakt og ved å ha mistet noe av innflytelsen generelt. Det var flere kritiske røster på banen. Internasjonalt utfordret Vietnam. Bildet av USA ble endret i store deler av befolkningen, og med det også USAs støttespillere. Også her var media helt vesentlig. Bildene og rapportene, ikke minst i bøker i store opplag, ga et helt annet bilde av den utenrikspolitiske situasjon enn det myndighetene ga. De som hadde forhåpninger til Sovjet, fikk dem knust, nettopp i skjebneåret 1968 ved invasjonen i Tsjekkoslovakia. Kort sagt: Avstanden til de som styrer økte. Tilliten til de politiske systemene ble utfordret. Det ga større rom for en samfunnsengasjert kirke. SOSIALETISKE SPØRSMÅL KIRKEN ARBEIDET MED, ELLER LOT VÆRE Noen tema ble liggende i årene som kom, og en kan jo undres hvorfor; lønnskamp, økende lønnsforskjeller, arbeidsledighet og fattigdomsspørsmål innad i Norge, kampen for velferdsstaten. Spørsmålene som var helt i kjernen av arbeiderbevegelsen nådde ikke helt ut i kirken. Derimot var det ett spørsmål disse store folkebevegelsene, kirken og arbeiderbevegelsen, tradisjonelt hadde hatt felles, og det svært lenge: Avholdssaken. Men den saken var det merkelig nok ikke mye kraft i årene sosialetikken slo igjen- 11

12 nom. Kanskje var det slik at mens sosialetikken fikk tak, ble pietismen svekket. Det året jeg gikk på Folkehøgskole, i 1980, var to tema brennende aktuelle for oss elever: Dans og Altasak. I årene etter ble det første radikalt svekket. I dag kan en knapt tro at dans ble heftig diskutert for knapt 30 år siden. Det andre fikk dobbel aktualitet. Miljø og urfolksspørsmål var på alvor blitt kirkesaker. Uten kirkens press hadde trolig justisminister Dørum fått gjennomslag for sitt, fra samisk synspunkt, svært svake forslag til Finnmarksloven. (4) Kirken sto sammen med samene i denne saken, vi fikk en ny lov, og like viktig; Kirken erkjente sine feil ovenfor samefolket. Enda en sak må nevnes. Den nye vendingen i NATOs strategi på 90-tallet hvor alliansen bestemte seg for å utvide sitt militære interesseområde til også å gjelde områder utenfor natoland. En åpnet for såkalte out-of-area-operations. Denne helt vesentlige endringen i vestlig politikk skjedde med liten debatt i Norge. Kirken var heller ikke særlig aktiv, trass i at kirken hadde vært svært opptatt av opprustningsspørsmål, og enda konsekvensen ble at norske styrker deltok i krigshandlinger for første gang siden 2. verdenskrig. Men kirken var aktiv på mange nivåer når det kom til mulig deltagelse i den USA-ledede invasjonen av Irak. Ikke krig i vårt navn sa biskop Gunnar Stålsett i taler og aviser våren (5) Statsminister fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik, ble møtt av et formidabelt kirkelig press. Det er sannsynlig at nettopp kirkens tydelige tale var en hovedgrunnene til at Norge avsto fra å delta. (6) Sosialetikken var ikke bare ferniss. Utvilsomt hadde kirkens tale direkte politisk betydning i behandling av saker som Finnmarksloven og deltagelse i krigen i Irak. SOSIALETIKKEN BLIR STUEREIN Uansett er det, slik jeg ser det, og trass i Aukrusts kritikk, en åpenbar bevegelse i det som skjedde fra 60-tallet av. Samfunnet ble på en helt ny måte rykket inn i kirkens dagsorden gjennom politiske spørsmål som krig, fred, atomvåpen, sult, rettferdighet, urfolksspørsmål og for så vidt abort. Etter hvert kom forbruk og miljøspørsmål opp, og til og med, i noen grad i alle fall: Kvinnesak. Selv om akkurat dette aldri har vært kirkens favorittema. På 1990-tallet seiler det opp et helt nytt tema: Flyktninger og asylsøkere. I 1993 satt rundt 850 kosovoalbanere i kirkeasyl i 80 kirker over hele landet (Stenvaag 2008: 21) Det ble en hel bevegelse, økumenisk, fra grasrota, fra Elverhøy kirke i Tromsø og videre ut over landet. På 2000-tallet fikk miljøspørsmålene økt engasjement, handelsspørsmålene, hiv-aids og mange andre spørsmål påkaller Den norske kirkes interesse, lokalt og nasjonalt. Det er en liten revolusjon som har skjedd på disse om lag 40 årene. Sosialetikken har blitt stuerein. Svært viktige samfunnsmessige problemstillinger er tatt inn i kirken og gudstjenesten, ikke bare, som i begynnelsen, av noen få, en venstreside, men av en hel kirke, en hel økumenisk kirke. Og det gjelder ikke bare samlivs og seksualspørsmålene selv om disse hadde stor plass i kirkens samfunnsmessige engasjement disse årene. Spørsmål rundt selvbestemt abort, likestilling, kvinnelige prester, prevensjon, samboerskap og homofili engasjerer. Men noe interessant har skjedd med disse spørsmålene. De tradisjonelle samlivs- og seksualspørsmålene har etter hvert skapt splittelse og uenighet. Det kan se ut som det i mindre grad har skjedd i en del av de andre sosialetiske spørsmålene. Jeg 12

13 tror vi i dag er langt mer enige i kirken i spørsmålet om miljø enn homofili, ekteskapslov og samboerskap, i alle fall i den offentlige debatt. ET TEGN Kanskje var det et tegn, det vi så i februar 2009 i Oslo: Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen, sammen med kirkerådsleder Nils-Tore Andersen, biskop Tor B. Jørgensen, leder i Norges Kristne Råd Ørnulf Steen, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Atle Sommerfeldt og Mellomkirkelig Råd sin generalsekretær Olav Fykse Tveit, en gruppe menn, (7) for det er det i stor grad fortsatt, med stort teologisk spenn, fronte i fellesskap i et demonstrasjonstog i en ytterst politisk, konkret og ømtålig sak: Stans i oljeleting i Lofoten i 5 år. 5 års tenkepause. (8) I argumentasjonen var kampen for miljøet knyttet sammen med verdens fattigdom. Aksjonen var et tegn på flere forhold: Miljø og fattigdomsspørsmål har topp prioritet. Disse spørsmålene er samlende for kirkene i Norge. Kirkeledere tør mene noe svært konkret. Aksjonen er et tegn på at samfunnet og kirken hører sammen. Samfunnsmessige spørsmål rager høyt i kirken. EN NY FORSTÅELSE AV KIRKEN Jeg tror nesten ikke vi kan undervurdere bevegelsen som har skjedd på disse årene. De sosialetiske årene. (9) Samfunnsmessige og politiske saker har kommet til å prege kirkelig debatt og arbeid. Det er bare å ta en kikk på sakslistene for de siste års Kirkemøter. Men dette har også fått gjennomslag i de ordinære gudstjenestene så og si over alt i landet, ikke minst gjennom forbønner, i prekener, aksjoner og gjennom egne temagudstjenester både som ordinære gudstjenester og spesialgudstjenester. De fleste menigheter vil i løpet av et kirkeår ha oppe flere brennbare saker som hovedtema i høymessen, i tillegg til fasteaksjon for Kirkens Nødhjelp og spesialgudstjenester for eksempel for klima, rettferdighet mellom kjønn, moderne slavehandel osv. På mange måter tror jeg denne endringen i norsk kirkeliv kan sammenlignes med den moderne misjonstankes gjennombrudd for 150 år siden. Kirken hadde drevet med misjon, også tidligere. Men den moderne misjonstanken bryter igjennom i kirkene på midten av 1800-tallet. Det beriker og fornyer kirkene, og det gir en ny forståelse av hva det vil si å være kirke. Noe tilsvarende tror jeg en kan si har skjedd på siste halvdel av 1900-tallet. Vi får vi en helt ny forståelse av at verden og samfunnet hører sammen med kirken og gudstjenesten. De politiske spørsmålene er for viktige til at kirken ikke kan bry seg. Kirken har et mandat i slike spørsmål. De henger sammen med den levende troen, bønnen, gudstjenesten, og med handlinger. At kloden trues av atomvåpen, at vestens forbruk ødelegger og ruinerer fattige land, urettferdige handelssystemer, den mulighet at jorden på kort sikt kan gå inn i en irreversibel miljøkatastrofe om vi ikke handler nå, er ikke spørsmål som utelukkende hører til utenfor kirken. Dette er spørsmål som betraktes som dypt åndelige, som i høyeste grad har med tro og gudstjenesteliv å gjøre. 13

14 MER POLITISK KIRKE MED SVEKKET MAKT Det er interessant at sosialetikken vokser fram samtidig som kirkens formelle makt svekkes. Kanskje er det en sammenheng. Det kan hende at det er lettere for kirkens ledere å være kritiske til politiske vedtak når båndene er avsvekket. Det er neppe noen grunn til å tro at kirken tar opp disse spørsmålene for å få politisk makt. Men kirkens ledere får så avgjort tilgang i media når de uttaler seg konkret om samfunsspørsmål. Flere av kirkens utspill og sosialetiske meninger har langt fra skapt begeistring hos makthaverne og de politiske myndigheter. Det er mange eksempler på at politiske ledere ikke bare har argumentert mot kirken i sak, men også argumentert mot at kirken skulle ha noe å si i det aktuelle spørsmålet. Fingrene av fatet har flere ganger vært budskapet. Kirkens jobb er å fylle kirkebenkene, overlat politikken til politikere. Nettopp denne våren artikkelen skrives (2009) foregår en rekke offentlige diskusjoner om kirkens rolle i politiske spørsmål. Dette aktualiseres ytterligere i forbindelse med diskusjonen om islams rolle i det norske samfunn. TO ASPEK TER VED SAMFUNN OG GUDSTJENESTE Det er to aspekter ved samfunn og gudstjeneste det er verdt å skjelne mellom. Delvis henger de sammen, og de kan være sammenfallende. De to aspektene korresponderer med den mangfoldige bruken vi har av ordet kontekstuell. (10) A - KONTEKSTUALITET FORSTÅTT SOM: KIRKEN OG GUDSTJENESTENS SAMFUNNSENDRENDE SIDE Den ene siden berører spørsmålene om rettferdighet. Det er mange ulike områder av samfunnet som kaller på rettferdighet og kirkens stemme, både i Norge og på globalt plan. Det kan gjelde fattigdomsspørsmålet, miljøspørsmål, spørsmål rundt organisering av handel, likestilling mellom kjønn, spørsmål rundt urfolk for eksempel retten til vann og land eller retten til bruk av eget språk, homofile og lesbiskes rettigheter, menneskerettigheter, rett til arbeid, asylsøkere og flyktningers rettigheter, spørsmål rundt krigføring og voldsbruk mm. Spørsmål som reiser seg i forbindelse med disse kan være: Hvordan tematiseres eller behandles slike spørsmål i gudstjenesten? Hvordan kommer de til uttrykk gjennom gudstjenesten, i bønner og liturgi, salmer og preken? Denne siden av det kontekstuelle har med kirkens profetiske oppdrag å gjøre. Det er et oppdrag som går tilbake til nettopp profetene i Det gamle testamentet, men har sin klangbunn i hele det bibelske rammeverk, ikke minst slik Jesus er gjengitt i de fire evangeliene. Profetene utfordret maktmisbruk, å fordreie retten, og å utnytte fattigfolk. Eksodus historien kan avgjort leses som historien om de undertrykte slavene som føres tilbake til hjemlandet. Utallige er Jesu advarsler mot rikdom. Jakobs advarsel mot å gjøre forskjell på fattige og rike er svært tydelig. Jesushistorien har en åpenbar maktkritisk side. Som eksempler kan nevnes Marias lovsang (Luk.1,46-55), hans første 14

15 opptreden/tale (Luk.4,14-30) hans kritikk av rikdom, hans kjærlighet til fattige og utstøtte. En kan trygt påstå at hele hans liv utspiller seg i opposisjon til religiøs og politisk makt. Han blir født i fattigdom, lever i enkelhet i utkanten av det romerske imperiet og dør i opposisjon til den religiøse og politiske elite. Selv gudstjenesten og kulten utfordres i både GT og NT: Nei slik er fasten jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter undertrykte fri, ja bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus. (Jes ). Denne samfunnsendrende siden ved det kristne budskapet har vi ikke minst møtt i fattige kirker i nyere tid. Konteksten der har vært så brutal, samfunnet så urettferdig, at denne transformerende siden av det kristne budskapet har fått desto større vekt. Særlig har frigjøringsteologien, black teology, feministteologi og urfolksteologi vist oss og lært oss denne helt vesentlige siden av det kristne oppdraget. Dette er tatt til følge i mange kristne kirker, i alle fall i deler av dem. En har gjenoppdaget det teologiske grunnlaget for samfunnsmessig engasjement. Ikke minst gjennom møter med kristne fra ulike deler av verden, har en innsett at verden trenger radikal endring. Denne samfunnsendrende tendensen har kommet inn i kirkelige dokumenter og planer mange steder og i overnasjonale kirkelige organer. SPOR AV KIRKENS SAMFUNNSENDRENDE SIDE I DIAKONIPLAN, TROSOPPLÆRINGSREFORM OG GUDSTJENESTEREFORM (11) I Den norske kirke ser vi denne siden tydelig for eksempel i den nye diakoniplanen, som ble vedtatt av kirkemøtet i Diakoni uttrykkes bl.a. gjennom kamp for rettferdighet (Plan for diakoni: 7). Vern av skaperverket går inn i definisjonen av diakoni. At dette temaet er inne i definisjonen er i seg selv symptomatisk. Miljøet er gjort helt sentralt i kirkens diakoni. Begrepet vern virker muligens noe forsiktig, men i dagens miljødebatt kan ordet forstås svært radikalt. Vern av skaperverket kan utvilsomt innebære en total omlegging av dagens politiske praksis, og det kan ha store konsekvenser for vår hverdag. To andre kirkelige reformer er også aktuelle i forhold til spørsmålene om samfunnet i gudstjenesten. Trosopplæringsreformen henviser i høyeste grad til diakoniplanen: En diakonal trosopplæring vil ha livshjelp og handlende kjærlighet som en integrert del av læringsbegrepet. En diakonal trosopplæring vil se, tolke og handle i forhold til barn, unge og familiers livserfaring (Når tro deles: 16). Det går tydelig fram av Styringsgruppas rapport fra reformens forsøks- og utviklingsfase, at en betoner kirkens samfunnsforandrende kraft. Sentrale temaer i diakoniplanen som miljø og internasjonale perspektiver har vært fremhevet ved utlysninger. (Når tro deles: 16) Et av reformens fire løfter er: Vi deler håpet om en bedre verden (Når tro deles: 17). Og i det å utvikle en systematisk trosopplæring, som er reformens mål, må en regne med at 15

16 den sosialetiske nyorientering er å betrakte som en selvfølgelig del. De mer profetiske eller samfunnsendrende ord som en altså kan gjenfinne i diakoniplanen, er imidlertid fraværende. Derimot er en annen form for kontekstualitet representert; de daglige erfaringer og opplevelser knyttes til troen, selve livets erfaringer. Reformen skal gi livstolkning og livsmestring. Dette reflekterer en annen måte å tenke at samfunnet og gudstjenesten hører sammen på. Den nære konteksten skal trekkes inn i trosopplæringen. Det betyr deltagelse. Barn og ungdom skal delta og dele sine erfaringer og opplevelser. Det er også tittelen på Styringsgruppas rapport: Når tro deles. Det er ikke bare slik at kirken forteller hvordan alt henger sammen, en subjekt- objekt forståelse av læring. Metodikken er langt mer demokratisk, ordet dele er helt sentralt. Tro, kristne tradisjoner og verdier, opplevelser og fellesskap og håp, deles (Når tro deles: 17). Liv og kontekst, samfunn er på full fart inn i den kristne oppdragelsen. Denne andre siden ved kontekstualitet og forståelsen av samfunnet i kirke og gudstjeneste er like tydelig i gudstjenestereformen. Også der er det få spor av ord som gjenspeiler gudstjenestens samfunnsendrende karakter. Akkurat det synes jeg er svært diskutabelt i forhold til den sosialetiske oppvåkning og erkjennelse, de enorme utfordringer verden i dag står ovenfor, og kunnskapen om at gudstjenesten i de eldste kirkene var sammenvevd med diakoni. Det deltagende aspektet i reformen er derimot svært vektlagt. Folk skal delta, med sine liv og erfaringer, med sin tro og med sin tradisjon. Alle reformens honnørord kan settes inn i en slik forståelse: fleksibilitet, stedegengjøring, deltagelse. Også visjonen rundt prosessen for reformen støtter en slik tenkning. Prosessen skulle være åpen og erfaringsbasert (Statusrapport 05). En forsmak på dette fikk vi gjennom ny gravferdsliturgi (2003) og vigselsliturgi (2004). Begge liturgier framhever og muliggjør det poeng at pårørende eller brudepar i større grad enn før kan påvirke handlingene ut fra egne tradisjoner, tro, erfaringer og liv. Bibeltekster og symbolhandlinger kan forandres etter hvem folk er. Kravet om økt demokratisering av kirken og demokratireform kan også forstås innenfor denne synsvinkelen; ulike folks erfaringer, meninger og opplevelser skal i større grad enn før prege kirken og gudstjenesten. B - KONTEKSTUALITET FORSTÅTT SOM: KIRKEN OG GUDSTJENESTEN SOM ARENA FOR DELTAKELSE FOR FOLKS LIV OG ERFARINGER 16 IMPULSER FRA KIRKENS BYMISJON Vel så viktig som de kirkelige reformer, tror jeg impulsene gjennom Kirkens Bymisjons (12) erfaringer med brukeres medvirkning i gudstjenesten er. Bymisjonene i Norge arbeider etter et prinsipp der brukernes erfaringer påvirker messen. I Tøyenkirken i Oslo ble det tidlig eksperimentert både med liturgi, sanger, symbolhandlinger, arkitektur, kunst, involvering og ikke minst med det som skjedde etter gudstjenesten; måltidsfellesskap. Noen av gudstjenestene ble lagt utendørs, til Karl Johans gate eller Plata på sommerstid. Fra 1988 (13) og fram til i dag er det opprettet ni bymisjoner utenfor Oslo. Nesten alle har utviklet gudstjenester sammen med eller for ulike brukergrupper, særlig mennes-

17 ker i randsonene av det etablerte samfunn, ikke minst folk med rusproblemer, men også en rekke andre grupper: overgrepsutsatte, hiv-positive, homofile og lesbiske. Det er to forhold ved dette som er verdt å legge merke til i denne sammenheng. For det første: Langt flere enn målgruppene for gudstjenestene har funnet det relevant å delta. Eller kanskje er det riktig å uttrykke dette annerledes: Ved å åpne gudstjenester for for eksempel rusmisbrukere og deres erfaringer, har en også åpnet gudstjenesten for en rekke andre mennesker som ikke har disse problemene og som heller ikke nødvendigvis er frivillige medarbeidere. Gudstjenestene har trolig vært i kontakt med en form for sårbarhet eller nerve som mange har følt seg hjemme i. Jeg vil tro at mange av deltakerne på bymisjonens gudstjenester føler seg hjemme på den måten at de føler at deres liv og erfaringer er berørt i gudstjenesten i en annen grad enn i høymessen søndag klokka 11. Det er et klart mål for mange av bymisjonene å bidra til å skape en kirke for de som føler at kirken ikke er for dem. Flere av bymisjonene har møtt motstand fra en del av lederne i kirken og en del aktive menighetsfolk, selv om bymisjonene over hele landet har nære formelle og uformelle tilknytninger til Den norske kirke. Det kan se ut som om bymisjonene har klart å lage et annet image av virksomheten inklusive gudstjenesten enn Den norske kirke. Bymisjonene har ofte gitt et bilde av at de tar imot det levende livet i all sin sårbarhet med åpne armer, uten å fordømme. Det omfattende diakonale arbeidet har ganske sikkert bidratt til dette bildet og gjort gudstjenestene mer troverdige. Bymisjonene i Norge har vokst voldsomt på 20 år i antall stillinger, geografiske steder og variasjon i uttrykk. Dette har skjedd i en tid hvor diakonien ellers har hatt magre kår, og hvor institusjonsdiakonien generelt sett er under nedbygging. Bymisjonene har dessuten fått massiv positiv oppmerksomhet i media. Bymisjonens vekst er så stor og iøynefallende at en kan snakke om en slags bevegelse. Veksten er antakelig større enn på noe annet område i kirken, inklusive trosopplæring. Dessuten har veksten ikke skjedd gjennom økninger i bevilgningene fra Kirkedepartementet eller de ordinære statlige eller kommunale kanaler. Bymisjonene er finansiert lokalt, etter tiltak, gjennom et konglomerat av private, næringslivsmessige, kommunale og statlige ordninger, som igjen impliserer at en rekke mennesker og instanser i samfunnet må tro på bysmisjonsideen, eller i alle fall støtte de enkelte bymisjonstiltak. I tillegg arbeider samtlige bymisjoner bevisst med frivillighet og har et stort korps av frivillige medarbeidere år med denne form for eksperimenterende virksomhet, hvor en fellesnevner er at de vanskelige menneskelige erfaringene har relevans i kirken, tror jeg har preget svært mange menighetsfolk og kirkelige medarbeidere. Mang en teolog, kantor, kateket og diakonstudent har gått i Tøyenkirken og blitt inspirert. Det er grunn til å tro at bymisjonenens popularitet og bredde i de største norske byene må ha påvirket synet på gudstjenesten generelt. GUDSTJENESTENS RELEVANS Denne forståelsen av gudstjenesten, som legger vekt på deltakelse og at menneskers erfaringer skal synliggjøres i gudstjenesten, har som grunntone at gudstjenesten skal være relevant. 17

18 Det er ikke vanskelig å se at dette harmonerer med noen av trekkene i vår tid. Gammel tradisjon og autoritet har liten betydning dersom det ikke har relevans. Den enkeltes erfaring har verdi, utelukkes den, er en ikke lengre interessert. Bekreftelse, å få plass, delaktighet, inkludering, maktfordeling og åpenhet er hovedord i Martin Modeus sin viktige bok Mänsklig gudstjänst (Verbum 2005) som nå leses ved alle lutherske utdanningssteder for praktisk teologi i Norge. Det synes som om det menneskelige aspektet har fått for liten plass i gudstjenesten, jamfør tittelen på boka til Modeus. Dette er kanskje også grunnen til økt fokus på kropp, kroppsspråk og sanselighet i gudstjenestene, jamfør Ingunn Hagens bok om gudstjenesten: Gudstjenesteleken (Verbum 2002). Jeg tror en kan gjenfinne noe av den samme søken etter deltakelse og relevans i arbeidet de siste årene med opprettingen av nye menigheter i Rogaland. Den ideologiske begrunnelsen for opprettelse av såkalte områdemenigheter og profilmenigheter er behov for fornyelse, nye arbeidsmåter, nye fellesskapsformer og ønske om å nå nye målgrupper. Det legges vekt på smågrupper, alternative gudstjenesteformer, økt deltakelse, nye sanger og utprøving av nye liturgier. Å bygge fellesskap står i sentrum. (14) Det kan se ut som om bymisjonsarbeid og menighetsplanting, kirkelige reformer og en del av den nyeste litteraturen som leses om gudstjenesten i Norge går i samme retning, selv om teologien trolig varierer. Det pekes mot fellesskap, deltakelse, at menneskelig erfaring får større plass, at gudstjenesten blir mer relevant. TO FORSTÅELSER AV KONTEKSTUALITET To, tildels i alle fall, ulike forståelser av kontekstualitet eller hvordan samfunnet skal være til stede i gudstjenesten, har vært og er på vei inn i kirkens gudstjeneste på en ny måte. Det ene aspektet er rettferdighetsaspektet, det profetiske aspektet. Det andre aspektet er at det som handler om livet, at min person, fellesskap og erfaringer bringes inn i gudstjenesten. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette meget vel kan la seg kombinere. Selv om det ene har et mer samfunnsmessig aspekt, en politisk side, det andre noe mer vekt på person og det nære fellesskap. Oppblomstringen av bymisjonsgudstjenester tyder på at det ene aspektet kan gi næring til det andre. Gudstjenester som åpner for rusmisbrukeres erfaringer, kan oppleves relevante også for mennesker med andre erfaringer. Gudstjenester hvor miljøspørsmålene er sentrale handler åpenbart om et politisk aspekt, men også om et eksistensielt; hvilken verden er det vi overlater til våre barn? Urfolksspørsmålene handler om kampen for rettigheter, vann, land, språk, men også om mer, utvikling av identitet, kultur, musikk. De to aspektene henger sammen. Spørsmålene om funksjonshemmedes plass handler om rettigheter og om å endre samfunnet, men like mye om å integrere, lytte, ta på alvor og la andre erfaringer komme til uttrykk. Når gudstjenesten gir aksept til og inkluderer det sårbare, vanskelige livet, er ikke veien så lang til å stå opp for rettighetene til den som er såret, enten det er behandlingsplasser for rusmisbrukeren eller aksepten for den homofile. 18

19 Det er et spørsmål om lignende erfaringer vil bli gjort gjennom de nye kirkelige reformene eller i de nye menighetene i Rogaland. Det er ikke utenkelig at gudstjenester som åpner opp for barn og unge oppleves relevante også for voksne, i alle fall foreldre. En skal heller ikke se bort i fra at vekten på fellesskap, smågrupper og deltakelse vil føre til økt diakonal satsing, noe som igjen kan endre gudstjenesten. Men det motsatte kan også tenkes: at de nære fellesskapene får nok med seg selv, at erfaringene og livet som bekreftes i gudstjenesten knyttes til en bestemt type liv, klasse, spiritualitet eller omgangsform, at gudstjenesten bekrefter liv som heller burde utfordres. KONKLUSJON Vi har de siste årene åpnet opp for nye måter å tenke på. Gudstjenesten skal i en helt annen grad enn før gjenspeile og reflektere livet, men også utfordre livet, samfunnet og politikken. Ved det reises nye spørsmål: Hvor langt kan vi gå? Hvilke utslag gir dette i bruken av kirkerom, kulturuttrykk og symboler, handlinger? Hva skjer med handlingene knyttet opp mot gudstjenesten, som kirkekaffe og måltidsfellesskap? Hvordan involveres mennesker i å skape gudstjenester? Hvem involveres og hvilke erfaringer? Kan sensur tenkes? Hvor normative skal vi være? Hvor mye skal samfunnsmessige problemstillinger bestemme over gudstjenesten? Hva er tidløst og hva er foranderlig i gudstjenesten? Dette er de helt sentrale problemstillingene som erkjennelsene og nyoppdagelsen av forståelsen av konteksten har brakt med seg. Det er også verdt å tenke over om det er en fare for at det ene aspektet av kontekstualitetet vil vinne på bekostning av det andre. Kan gudstjenesten tenkes å kunne adaptere den lokale kultur eller de individuelle behov, uten å utfordre, slik at vi får en slapp og ukritisk kulturteologi? Eller kan vi havne i grøften Aukrust advarte mot. At kirkens profetiske budskap er tydelig i kirken, men ikke har noen relevans utenfor. Det blir med de fine og politisk korrekte ord søndag formiddag? Det blir med overbygningen. Samfunnet - i gudstjenesten er tittel på denne årboka. I det ligger det noe programmatisk. Det er ingen nøytral tittel. Den indikerer et ønske om at de brennende samfunnsmessige spørsmålene må berøres i gudstjenesten for at ikke gudstjenesten skal leve sitt eget liv, på siden av samfunnet. Samfunn og gudstjeneste hører sammen om gudstjenesten skal være sann. Videre medfører tittelen et ønske om at den menneskelige erfaring i større grad kommer til uttrykk i gudstjenesten, innholdsmessig og gjennom hvordan gudstjenester skapes; i prosess med de som selv opplever seg marginalisert men også i prosess med andre, tverrfaglig i stab, med barn, ungdom og ulike mennesker i menigheten. Teologisk kan vi si at gudstjenesten må bli mer menneskelig i den forstand at noe fokus flyttes fra det guddommelige til det menneskelige. Det er ikke sikkert gudstjenesten blir mindre guddommelig ved det. I den kristne tro er tross alt inkarnasjonen en helt vesentlig tanke. Gud kommer til jorden. Gud blir kjøtt. Kanskje trenger gudstjenesten en sterkere inkarnasjonsteologi? 19

20 Samfunnet - i gudstjenesten er et tema i KUNs Årbok Det vil være tema i undervisning, seminarer og skriftlige arbeider ved KUN framover. For en institusjon som har kontekstualitet som et nøkkelord må det være slik. Ordparet samfunnet og gudstjenesten utfordrer dypest sett til å arbeide med kontekstualitetsbegrepet. Den nyvinning begrepet kontekstualitet har gitt oss må utvikles og utfordres i all sin mangfoldighet så det ikke blir et overflatisk moteord, selvfølgeligheter eller pynt en smykker seg med til fest. LIT T E R AT U R Aukrust, Tor (1965): Mennesket i samfunnet. En sosialetikk Bind I Forlaget Land og Kirke, Oslo. Aukrust, Tor (1966): Mennesket i samfunnet. En sosialetikk Bind II Forlaget Land og Kirke, Oslo. Bakkevig, Trond (2001): Ettertankens mulighet - og mulige begrensninger. Om Tor Aukrust: Mennesket i samfunnet I-II Eriksen, Trond Berg (2001): Tilbake til det ukjente Mennesket, kulturen, samfunnet. Festskrift til Tor Aukrust på 80 års dagen, 8. november 2001 [Red.] Hjelde, Krogseth & Larsen. PTS skriftserie nr. 6. Oslo. Hjelde, Krogseth og Larsen [Red.] (2001): Mennesket, kulturen, samfunnet. Festskrift til Tor Aukrust på 80 års dagen, 8. november 2001 PTS skriftserie nr. 6. Oslo. Lægdene, Stig (2008): Praktisk kirkelig teologi - nedenfra Praktisk- kirkelig teologi nedenfra [Red.] Lægdene. Praktisk kirkelig årbok KUN, Tromsø. Når tro deles. Styringsgruppas rapport fra Trosopplæringsreformens forsøks- og utviklingsfase Størst av alt (2009). Den norske kirke, Oslo. Plan for diakoni Den norske kirke (2008). Kirkerådet, Oslo. Statusrapport for arbeidet med Reform av gudstjenestelivet KM 4.2/05. Stenvaag, Hanne (2008): Kirkeasylets teologi - nedenfra Praktisk- kirkelig teologi nedenfra [Red.] Lægdene. Praktisk kirkelig årbok Tromsø. Stålsett, Gunnar (2003): Julens budskap Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. Tønnessen, V. Aud (2007): Kirkens Nødhjelp Bistand, tro og politikk Gyldendal Norsk Forlag, Oslo. 20

21 N O T E R (1) Kilde: (lest ) (2) Engelsk tittel: A theology of liberation, Orbis books, New York. (3) Før det slår an og blir populært har Aukrust skrevet en ny bok: Tilbake til det ukjente (1982) hvor nettopp alvoret i atomvåpentrusselen er et tema. Igjen er han tidlig ute. Atomarsenalene i verden var i 1982 da boken kom ut 40 ganger større enn i 1960 (Eriksen 2001: 85). Men ennå er det nesten taust i den norske offentligheten omkring bombetruslene (Eriksen 2001: 85). Men det kommer altså. (4) Se f. eks Kirkemøtesak KM 11.2/03 En betenkning til Odelstingsproposisjon nr. 53 ( ) som har den talende overskriften: Finnmarksloven bidrar ikke til sterkere vern av samiske rettigheter. (5) Se for eksempel appell i Birkelunden 15. januar 2003 mot planene om krig i Irak gjengitt i Stålsett 2003: 182ff. (6) Vurderingen baserer seg i tillegg til allmenne betraktninger, på samtale med biskop em. Gunnar Stålsett 19. og 20. mars 2009 i Tromsø. (7) Det var selvsagt ikke bare menn. Ida Thomassen, leder i Changemaker var også blant initiativtakerne. Likevel bar det mediemessige inntrykket preg av middelaldrende eller eldre menn. (8) Kravene var ifølge en artikkel av initiativtakerne i Dagbladet at de fem moratorium-årene skulle brukes til: -en prinsipiell debatt om olje og gassvirksomhetens plass og norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen, en grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implentering av eksisterende teknologi, utvikling av utgiftsfri petroliumsutvinning, implentering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale. (9) Ordet sosialetisk oppleves fremmedgjørende for mange og bør nok skiftes ut. Begrepet innebærer en risiko for at en kan tillate seg å parkere denne form for etikk på et sidespor, noe for de spesielt interesserte. Det er nettopp det sosialetikken ikke er, den har kommet inn i senteret av kirken, gudstjenesten og troen. (10) Grunnbøker som drøfter begrepet kontekstualitet er: Bevans, B. Stephen (2006) Contextual theology. Orbis books, New York og Bergmann, Sigurd (2003) God in context. Ashgate, Cornwall. KUNs årbøker for 2006, 2007 og 2008 har en rekke artikler som drøfter kontekstualitet. (11) For drøfting av diakoniplanen og gudstjenestereformen i lys av begrepet teologi nedenfra, se (Lægdene: 2008). (12) Kirkens Bymisjon består av 10 selvstendige stiftelser bundet sammen i et forpliktende nettverk. Kirkens Bymisjon i Oslo er den desidert største og eldste av disse med ca. 40 virksomheter. Ellers er det bymisjoner i Tromsø, Bodø, Trondheim, Vestfold, Rogaland, Bergen, Fredrikstad, Drammen og Kristiansand. (13) Kirkens Bymisjon i Tromsø ble stiftet i 1988 som den første etter Oslo. (14) Kilde: Foredrag av Gunnar Rønnestad i Nasjonalt fagråd for Praktisk Teologi på Sola. 21