Et faghefte fra NSO Næringslivets sikkerhetsorganisasjon Gjeldende per oktober Brannvern

Transkript

1 Et faghefte fra NSO Næringslivets sikkerhetsorganisasjon Gjeldende per oktober 2011 Brannvern

2 Innhold 1. Innledning Bakgrunn Hovedinnhold i heftet Forbrenning og brann Innledning Forbrenningsformer Definisjoner Tennkilder Spesielt om selvantennelse Fargene i forbrenningsprosessen Varmespredning Brennbarhetsområder (eksplosjonsområder) Brennbarhetsområder for noen gasser Innendørsbrannens karakter Branngassene er giftige Bygningsmaterialer og konstruksjoner Innledning Brannteknisk klassifisering Bygningsdelers oppførsel under brann Varsling Innledning Brannalarmanlegg Branndetektorer Røykdetektor Varmedetektor Multikriteriedetektor Linjerøykdetektor Flammedetektor Brannalarmkategorier Rømningsplaner er viktige Brannslokking Innledning Slokkemekanismer ved flammebrann Eksempler på stoffer som kjøler flammer Utarming Overmetning/kvelning En flammebrann vil slokke når Slokketekniker med vann

3 5.4 Slokking av innendørsbrann Mer om slokkemidlene Vann Skum Inertiserende gasser Pulver Håndslokkerutstyr Arbeid på brannstedet Grunnregler for innsats Farer på et brannsted Gass under trykk Brannfarlige varer Eksplosive varer Kjemikalier Radioaktive stoffer Stasjonære slokkeanlegg Sprinkleranlegg Slokkeanlegg med inertiserende gasser Pulveranlegg Skumanlegg Vannforsyning Vannføring og trykktap Håndregler Aktuelt utstyr for slokkeinnsats Spesialutrustning Skjæreslukker Tilleggsutstyr Slokkespyd Stigerør One Seven Restverdiredning Innledning Røyk og lukt Vann- og fuktskader Følgende av vannskader Restverdiredning Temperaturskader Korrosjon

4 4

5 1 Innledning 1.1. Bakgrunn NSO har utarbeidet faghefter til bruk i industrivernarbeidet. Publikasjonene kan deles inn i fire hovedområder som angitt i figuren. Dette fagheftet går inn under temaet iverksette og drifte industrivernet. 1.2 Hovedinnhold i heftet Begrepet brann er noe de fleste oppfatter som en mulig trussel i forhold til liv og helse, men også materielle verdier. I mange bedrifter er brann og brannvern i fokus, ofte med rette. Derfor er begrepet brannvern også kjent for de fleste. Samfunnet bruker store ressurser både for å forebygge at brann inntreffer og for å begrense konsekvensene dersom det skulle inntreffe. For beredskapspersonell er det nødvendig å tilegne seg kunnskap om brann og brannvern. Fagheftet gir en basiskunnskap innen disse fagområdene. I dette fagheftet er det fokusert mest på beredskap, konsekvensene ved brann og tiltak for å begrense disse. Likevel gir heftet også noe informasjon som kan komme til nytte i arbeidet med forebyggende brannvern. Leseren vil finne grunnleggende informasjon om brannteori, bygningstekniske installasjoner som seksjonering og branncelleinndeling, automatiske brannalarmanlegg samt stasjonære slokkeanlegg. Videre brannbekjempelse, herunder teknikk og taktikk, slokkemidler og restverdiredning. PLAN Vurdere og forbedre Kartlegge og vurdere risiko Et faghefte fra NSO Næringslivets sikkerhetsorganisasjon Januar 2010 Iverksette og drifte Brannvern 5

6 2 Forbrenning og brann 2.1 Innledning Forbrenning er en kjemisk prosess som avgir energi (varme). Brann defineres vanligvis som forbrenning eller ild som er kommet ut av kontroll. Det er tre elementer som må forekomme samtidig for at brann skal oppstå. Prosessen fremstilles ofte i det som kalles branntrekanten. OKSYGEN VARME BRENNSTOFF Brennbart stoff: Dette er selve brennstoffet (det som brenner) i prosessen. Oksygen: Det som underholder brann i brennstoffet. Varme: For at brennstoffet skal ta fyr i luft må det varmes opp til antennelsestemperatur. Den energi som skal til, får man fra tennkilden. Da vi til daglig er omgitt av luft og brennbare materialer, er det gjerne tennkilden som oppfattes som årsaken til brann, selv om det er kombinasjonen av de tre elementer som er farlig. Enhver brann har en naturlig årsak. Skal man unngå brann må man holde minst et av trekantens elementer adskilt fra de andre. Oksygen, som er en bestanddel i luft, kan vi bare i spesielle tilfeller holde borte. Derimot burde det med litt omtanke være mulig å hindre at brennbare stoffer kommer i kontakt med varme. 6

7 2.2 Forbrenningsformer Brann kan forekomme som: glødende flammende kombinasjon av glødende og flammende. Disse betegnelsene beskriver hvordan de forskjellige stoffer ser ut for det blotte øye under forbrenningen. Stoffer som på forhånd har avgitt sine gassdannende og lett nedbrytbare bestanddeler, brenner bare med gløding. Eksempler på slike stoffer er koks og trekull. Stoffer som lett brytes ned og forbinder seg med oksygenet i luften, brenner med flammer. En flamme er brennende gasser. Derfor er brann i gasser alltid flammebrann. Det gjelder også ved væskebranner fordi det er gassen over væsken som brenner. Dersom man varmer opp et trestykke (eller et annet fast stoff), vil de brennbare gassene som drives ut av veden brenne med flammer, mens resten vil gi glødebrann. Når man ved oppvarming driver brennbare gasser ut av et fast stoff, kalles det pyrolyse (tørrdestillasjon). (I kapittel 4. Brannslokking kommer vi tilbake til slokkingen av de forskjellige forbrenningsformene.) 2.3 Definisjoner. Branntemperatur er den temperatur som brannen utvikler. Den påvirkes av stoffenes brennverdi, forbrenningshastighet, lufttilførsel og mengden av forbrenningsgasser. Ved de fleste branner er maksimaltemperaturen C. Antennelsestemperatur er den laveste temperatur et brennbart stoff må varmes opp til for å kunne brenne. Flammepunkt er den laveste temperatur en væske må varmes opp til for at den kan avgi så mye gass at blandingen av gass og luft kan antennes med gnist eller åpen flamme. 7

8 2.4 Tennkilder På bakgrunn av branntemperatur og antennelsestemperatur vil det nå være interessant å se på de vanligste tennkildene (varmekildene) vi omgir oss med: varme arbeider (sveising, skjæring, lodding, taktekking) temperaturer fra C gnist fra elektriske installasjoner temperaturer omkring 3000 C røyking, bruk av fyrstikker og annen åpen flamme temperaturer fra C mekaniske gnister ra sliping, saging temperaturer på ca C Av andre tennkilder kan nevnes selvantennelse, varme flater, friksjon, komprimering og solvarme kombinert med brennglasseffekt. Statisk elektrisitet er også en farlig tennkilde. Elektrostatiske potensialforskjeller mellom utstyr innbyrdes og mellom utstyr og jord kan danne gnist. 2.5 Spesielt om selvantennelse Med selvantennelige stoffer menes stoffer som uten påvirkning av ytre energi kan starte og opprettholde en forbrenningsprosess. Prosessen starter ved at stoffet reagerer langsomt med luft og utvikler en viss varme. Temperaturen vil stige til stoffets antennelsestemperatur dersom varmen ikke ledes bort. Betingelsen for selvantennelse er tilførsel av oksygen, enten fra luften eller bundet i stoffet, og at stoffet er så ustabilt at det heller reagerer med oksygen enn å forbli i sin opprinnelige form. Selvantennelsen skyldes oksydasjonsprosesser som utvikler mer varme enn det som blir avgitt. Selvantennelse kan skyldes kjemiske eller biologiske prosesser. Det er velkjent at selvantennelse kan oppstå i filler og pussegarn som er innsatt med vegetabilske oljer (f.eks. linolje). Når kull lagres i store hauger utvikles varme som kan føre til selvantennelse. Biologisk selvantenning kan oppstå i fuktig høy som lagres over tid. For at selvantennelse skal oppstå er det en rekke vilkår som må være oppfylt samtidig. Brannstatistikk viser likevel at man ikke kan se bort fra selvantennelse. 8

9 2.6 Fargene i forbrenningsprosessen En flamme er brennende gasser. Brennende gasser er i seg selv fargeløse eller svakt blålige. Lyset i flammene kommer av at små partikler gløder i gassene. Flammer kan få mange ulike farger dersom det finnes spor av metaller som natrium, kalium fl i en brann. Det som vanligvis gir oss lyset i flammene, er glødende kullpartikler. Jo høyere temperatur det er i en flamme, desto flere partikler vil gi oss lys. Ved lave forbrenningstemperaturer vil vi derfor som regel kunne se at flammefargen er rødlig. Høyere temperaturer gir oss lysere farger med større intensitet. 2.7 Varmespredning Varme kan spre seg ved: ledning strømning stråling. Når materialer med forskjellig temperatur berører hverandre, vil varmen ledes fra steder med høy temperatur til steder med lavere temperatur. Det klassiske tilfellet er tørking av tekstiler på panelovnen. Varmen ledes fra ovnen til tekstilene som kan ta fyr. Så vidt synlig rød: C Godt synlig rød: C Gul: C Hvit: 1300 C Varmestrømning oppstår når oppvarmet væske eller luft settes i bevegelse og dermed fører varmen fra et sted til et annet. I forbindelse med branner vil det ofte oppstå varmestrømning ved at varm luft og branngass stiger oppover, f. eks i en bygning. Den viktigste utbredelsesformen i forbindelse med brann er varmestrålingen. Fra alle stoffer som gløder eller brenner med flamme, sendes det ut varmestråling. Varmestrålene går nærmest usvekket gjennom glass. Når strålene stanses av et ugjennomtrengelig stoff, avgis hele varmemengden og stoffet varmes opp. 9

10 2.8 Brennbarhetsområder (eksplosjonsområder) Vi har konstatert at en brennbar væske kan antennes ved flammepunktet, dvs. når gass avgis til luft slik at det oppstår en antennbar blanding. Dette innebærer at det må være et visst forhold mellom mengden av gass fra væsken og luft i blandingen. Denne blandingen er eksplosiv og begrenses av en nedre- og øvre- brennbarhetsgrense (eksplosjonsgrense). Innenfor brennbarhetsområdet til enhver brennbar gass vil det finnes et sted hvor gassen i blanding med luft vil gi størst effekt ved antennelse. Denne blandingen kalles ideell blanding. 2.9 Brennbarhetsgrenser for noen gasser.... Nedre Øvre (vol %) (vol %) Hydrogen 4,1 74,2 Acetylen ca 2,5 82,0 Propan ca 2,1 9,5 Bensin ca 0,6 8,0 White spirit ca 0,8 6,5 Karbonmonoksyd ca 12,0 74,0 På steder hvor det finnes tennkilder, er det nyttig å huske at gasser som har lav nedre brennbarhetsgrense, antennes lett (jfr bensin). Et stoff kan antennes innenfor hele området, men intensiteten av forbrenningen innenfor området varierer. Hvis en gass-/luftblanding er innenfor eksplosjonsområdet, vil en gnist medføre at forbrenningen går som en bølge gjennom blandingen. Er mengden av gass for liten, kan blandingen ikke antennes. Man sier da at blandingen er for mager. Blandingen er under nedre brennbarhets grense. Dersom mengden av gass er for stor, kan blandingen heller ikke antennes. Da hindres forbrenningen ved at det er for lite oksygen til stede. Blandingen er for fet. Den ligger over øvre brennbarhetsgrense. Brennbarhetsområdene for gasser angis i volumprosent. På neste side følger noen eksempler. Vi gjør oppmerksom på at tallene kan variere litt i litteraturen. 10

11 2.10 Innendørsbrannens karakter En brann innendørs har i startfasen det samme utseende som en brann i det fri. Ved en innendørs brann blir imidlertid de varme branngassene værende i brannrommet, og lufttilførselen er vanligvis liten. Den oppsamlede, varme gassmengden vil kunne antennes og gi såkalt overtenning og branngasseksplosjon. Det er svært vanskelig å angi eksakte tall for brennbarhetsområdet for en så varierende gassblanding som det branngassene vil være. Branngassens eksplosjonsområde kan være % og avhenger særlig av innholdet av CO (karbonmonoksid) som vil variere sterkt fra brann til brann. Disse eksplosjonsgrensene er derfor langt fra eksakte. Overtenning kalles det når branngasser antennes i et mer eller mindre lukket rom. Intensiteten i en slik overtenning vil være avhengig av to forhold: Hvor antenningen skjer innenfor brennbarhetsområdet. Energi-innholdet i gassene. En brann innendørs starter vanligvis som en liten brann i rommets nedre deler. Den lille startbrannen blir på grunn av liten oksygentilførsel, sekundæroppvarming m.m., årsak til at uforbrente branngasser stiger opp og samler seg i de øvre deler av rommet. Gassene blir mer og mer brennbare på grunn av økt mengde kombinert med temperaturstigning. Så snart gassenes nedre brennbarhetsgrense nås, vil flammene fra startbrannen antenne branngassene. Dette skjer normalt få minutter (4 8 min.) etter at brannen startet og ofte før brannmannskaper kommer frem til brannstedet. Den magre overtenningen skjer når branngassene fra start-brannen når den nedre grensen for eksplosjonsområdet. Etter at denne magre overtenningen har skjedd, går brannen inn i en hvile periode. Varmen fra overtenningen driver brennbare gasser ut av omgivende materialer, maling, lakk, osv. Luften i rommet blir raskt brukt opp og oksygeninnholdet synker. Gassblandingen går over til å bli fet. (Blandingen ligger over øvre brennbarhetsgrense). Dersom ikke brannen nå blir tilført luft vil den etter en tid dø ut av seg selv. Det som vanligvis skjer, er at forbrenningen i rommet øker på grunn av at luft siver inn. Hvis det i denne situasjonen skjer et kraftig luftinnslipp, f.eks. ved at røykdykkere åpner en dør eller at et vindu går i stykker, vil det igjen oppstå en overtenning. Den fete overtenningen skjer når luft tilføres branngasser der gasskonsentrasjonen ligger over den øvre eksplosjonsgrensen. Mager overtenning utvikles i løpet av et par minutter i et vanlig beboelsesrom. ILL.: SVENSKA BRANDFÖRSVARSFÖRENINGEN 11

12 Branngasseksplosjon er en overtenning som skjer nær brannrøykens ideelle blanding. Forløpet er det samme som for fet overtenning, men med den forskjell at hele branngassvolumet blir blandet med luft før tenning skjer. Branngasseksplosjon kan skje når innsatspersonell skaper lufttilførsel ved å åpne en dør eller et vindu. Dersom temperaturen inne i brannrommet er over brannrøykens antennelsestemperatur og rommet får tilstrekkelig tilførsel av luft, kan det oppstå en branngasseksplosjon. Ved branngasseksplosjon blandes hele branngassvolumet med luft før tenning skjer. Ved en branngasseksplosjon øker trykket voldsomt og flammene slår ut gjennom dører og vinduer. Særlig for røykdykkere utgjør dette en risiko det er viktig å kjenne til Branngassene er giftige Sluttproduktene ved en forbrenning (brann) inneholder mange forskjellige bestanddeler. Hva slags stoffer branngassen består av, blir bestemt av: hva som brenner lufttilførsel til brannen branntemperatur. Branngassene vil i hovedsak bestå av karbonmonoksid (CO), karbondioksid (CO²), vanndamp, nitrogenforbindelser og aske. Det oksygen som er nødvendig for å opprettholde en brann, tas i de aller fleste tilfeller fra luften omkring. Ved luftunderskudd får man en ufullstendig forbrenning, og andelen av karbonmonoksid i branngassene øker. Denne gassen er giftig og er årsak til mange dødsulykker. Ved brann i plastprodukter (noe som er vanlig i de fleste branner i dag), vil man i tillegg til dette få en hel rekke andre giftige gasser; f.eks ammoniakk, blåsyre, hydrogenklorid, nitrøse gasser, mm. Også gasser som ikke er giftige er farlige, fordi de vil fortrenge oksygen. En må derfor alltid sørge for nødvendig åndedrettsbeskyttelse ved opphold i brannrøyk. Gassmaske med filter er ikke tilstrekkelig. 12

13 3. Bygningsmaterialer og konstruksjoner 3.1 Innledning En konstruksjon skal kunne motstå brann i en bestemt tid og samtidig beholde viktige egenskaper som Bæreevne Integritet/bæreevne Isolasjonsevne Mekanisk motstandsevne Bygningslovgivningen regulerer hvilke materialer som tillates brukt i de ulike delene av en bygning. Vurderinger av en bestemt bygningsdels branntekniske egenskaper foretas ved Norges branntekniske laboratorium, SINTEF, i Trondheim. 3.2 Brannteknisk klassifisering brannmotstand For at en skal oppnå tilfredsstillende sikkerhet mot brann og spredning av brann, må det være riktig brannmotstand i de ulike delene av en bygning som: bæresystem, vegger, dekker, tak og dører. Kravet til klasse på forskjellige bygningsdeler/konstruksjoner finnes i V- TEK (Veiledning til teknisk forskrift til Plan og bygningsloven av 1997). De forskjellige klassene er: R for bæreevne E for integritet/bæreevne I for isolasjonsevne M for mekanisk motstandsevne I tillegg til: W for strålingsmotstand.. (Glasskonstruksjoner) C for selvlukkende (dører/luker) S for røyktetthet (dører/luker) Eksempelvis kan en brannvegg ha betegnelsen REI-M 120, der tallet 120 angir antall minutter konstruksjonen skal kunne motstå en normert brann. Inn- og utvendige flater, sjakter og hulrom, rør og kanalisolasjon, nedforet himling, gulvbelegg og taktekking har også betegnelser som angir spesifikke branntekniske egenskaper. Eksempelvis kan henholdsvis innvendig/utvendig overflate ha betegnelsen In1 og Ut1. 13

14 3.3 Bygningsmaterialers branntekniske egenskaper I moderne bygninger inngår det et stort antall forskjellige materialer. En beskrivelse av alle disse ville bli svært omfattende. Vi skal derfor konsentrere oss om de viktigste, nemlig: mur betong tre stål plast. Materialenes branntekniske egenskaper er betinget av forskjellige fysiske og kjemiske egenskaper, hvorav de viktigste er: brennbarhet varmeledningsevne varmeutvidelse materialstyrke røykutvikling. Mur (herunder lettbetong), har gode branntekniske egenskaper. Materialet har god motstandsevne mot høye og raskt varierende temperaturer. Selv ved jevn og langvarig overoppheting står murverk bra. Det er viktig at muring er utført med godt fylte, men ikke for tykke fuger. Betong består av sand, sement og stein. Konstruksjoner av betong tåler stort trykk, men har liten strekkstyrke. For å forbedre denne svakheten blir betongkonstruksjoner armert. Betong er ubrennbar, har liten varmeledningsevne og stor motstandsevne mot brann. Ved temperaturer over 600 C vil det skje en nedbryting av materialene. Styrken nedsettes og ved lengre tids varmepåvirkning vil det oppstå en avskalling av overflaten. Betongens motstandsevne mot brann er litt avhengig av de forskjellige materialenes egenskaper og av blandingsforholdet, samt armeringens plassering (overdekking av armeringen). Trematerialer i ubeskyttet tilstand antennes ved temperaturer på C. Om trevirke utsettes for oppvarming over lengre tid, kan det brenne allerede ved C. Tre er brennbart, men har likevel gode branntekniske egenskaper. Når treverk oppvarmes til antennelsestemperatur, avgir det brennbare gasser som brenner med flamme. På grunn av liten varmeledningsevne vil ikke varmen så lett trenge i dybden. På overflaten dannes det et lag trekull som ytterligere forsinkeroppvarmingen av de indre lag. Siste fase i treets forbrenning er at trekullaget brenner glødende. Stål har i ubeskyttet tilstand dårlige branntekniske egenskaper. Varmeledningsevnen er stor. Det medfører at hele konstruksjonen oppvarmes raskt. Varmeutvidelsen er også stor. Det medfører voldsomme spenninger ved oppvarming. Det alvorligste er likevel at stålet mister bæreevnen selv ved moderate temperaturøkninger. Ved 400 C reduseres styrken med 50 % og ved 700 C med 80 %. Dersom stålet beskyttes med kledning, brannbeskyttende maling eller lignende, forbedrer dette de branntekniske egenskapene. 14

15 Plast blir anvendt i bygningskonstruksjoner i stadig økende grad. Plastprodukter benyttes også i møbler, tepper, elektriske anlegg mv. De branntekniske egenskapene hos de forskjellige typer plast varierer. Som hovedregel kan vi slå fast at alle plasttyper er brennbare. Noen vil brenne videre dersom de oppvarmes til antennelsestemperatur (eksotermprosess). Andre vil bare brenne dersom de hele tiden tilføres varme (endoterm prosess). Plaststoffer utvikler meget kraftig røyk som inneholder generende og giftige branngasser. Videre er en stor del av de forskjellige typer plast termoplastiske, dvs at de allerede ved temperaturer fra ca 80 C blir myke. Ved høyere temperatur smelter de og blir flytende. Den plasten som anvendes oftest i bygninger, er PVC (polyvinylklorid). Branngassene fra denne plasten inneholder saltsyregass som sammen med vanndamp danner saltsyre. Saltsyren gjør at det blir store korrosjonsskader. 15

16 4. Varsling 4.1 Innledning Intern varsling må alltid tilpasses lokale forhold. I industrien, hvor det som regel er en del støy, må det anvendes kraftige signaler som tyfoner, sirener eller skarpt blinkende lys. På overnattingssteder og i kontorbygg kan det være tilstrekkelig med alarmklokker i korridorene. I en del tilfeller kan det være fornuftig å supplere med summere eller varsling i klartekst over høyttaleranlegg eller callingsystemer. Varslingen skal nå frem til dem den er beregnet for, på en lett forståelig måte. Både alarmsignal og taleinformasjon er enveiskommunikasjon. Alarmsignaler er mest benyttet, men unødige eller falske alarmer kan svekke tilliten til disse, og rene alarmsignaler er derfor ikke alltid tilstrekkelig. Behovet for informasjon er stort i en alarmeringsfase. På offentlige steder er taleinformasjon mest hensiktsmessig. I industrien, der det er personell som er disiplinert og øvet i riktig reaksjon, kan alarmsignal fungere godt. 4.2 Brannalarmanlegg Et brannalarmanlegg har til oppgave å detektere (oppdage) og varsle brann. Anlegget består av branndetektorer, sentral og orienteringstablå, samt alarmgiver. Varsling av brann skal skje automatisk når røyk, varme eller flamme oppdages av detektoren. Statens bygningstekniske etat og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har gitt ut en veiledning (Melding HO-2/98) som beskriver hvordan offentlig godkjente brannalarmanlegg skal utformes. Videre har skadeforsikringsselskapene, ved Forsikringsselskapenes Godkjennelsesnemnd (FG), samlet sine regler i FGs publikasjoner. En branndetektor har til oppgave å oppdage brann innenfor det området den skal overvåke. På markedet finnes det forskjellige typer detektorer. Disse er: røykdetektorer varmedetektorer multikriteriedetektor linjerøykdetektor flammedetektorer Ekstern varsling må i hovedsak baseres på telefon. Selv om man har en eller annen automatisk overføring til hjelpemannskaper, må man supplere denne med telefonkontakt. Slik kan man forsikre seg om at en nødmelding er mottatt og forstått. 16

17 4.3 Branndetektorer alarmtemperatur, men det oppnås også en tilsvarende deteksjon ved en hurtig temperaturstigning. Varmedetektoren kan tilpasses de områdene den skal monteres i. Røykdetektor. varmedetektor og multikriteriedetektor Røykdetektor Detektoren reagerer på røykutviklingen i det miljøet som sikres. Røykutviklingen vurderes kontinuerlig opp mot et forhåndsprogrammert mønster som beskriver brann. Ved en mulig faresituasjon sender detektoren dette til en sentralenhet. Denne vurderer på hvilken måte varslings- og styrefunksjoner skal aktiviseres. Når detektoren gjentatte ganger registrerer påvirkning av brannlignende fenomen, vises dette som melding om at noe er galt, uten at det er detektert som brann. Dette betyr at forstyrrende meldinger som forvarsel og alarm unngås, men man blir informert om forholdene på en forståelig måte. Detektoren er forsynt med en diagnosefunksjon. Denne gjør at avvik eller tilstandsendringer presenteres som informasjonsmeldinger på sentralen. Røykdetektoren kan tilpasses de områdene den skal monteres i Multikriteriedetektor Denne detektoren reagerer både på røyk og/ eller temperaturstigning. Detektoren tar utgangspunkt i røykutvikling og temperaturstigning. Detektoren ser disse i forhold til hverandre og vurderer disse kontinuerlig opp mot det forhåndsprogrammerte mønsteret som beskriver en brann. Ved en mulig faresituasjon kommuniserer detektoren dette til sentralen, som vurderer på hvilken måte dette skal aktivisere varslings- og styrefunksjoner fra systemet. Når detektoren gjentatte ganger registrerer påvirkning av brannlignende fenomen, presenteres dette som melding om at noe er galt, uten at det er detektert som brann. Dette betyr at forstyrrende meldinger som forvarsel og alarm unngås, men man blir informert om forholdene på en forståelig måte. Detektoren er forsynt med en diagnosefunksjon. Denne gjør at avvik eller tilstandsendringer presenteres som informasjonsmeldinger på sentralen Linjerøykdetektor Varmedetektor Detektoren detekterer temperaturendringer ved hjelp av en varmeføler for lufttemperaturen og en for detektorens referansetemperatur. På denne måten kan detektoren detektere temperaturstigning uavhengig av referansetemperaturen, som er den normale temperaturen i sikret område. Dette muliggjør branndeteksjon på en gitt Denne detektoren er spesielt egnet i områder med store takhøyder, store volum eller der hvor bygningsmessige forhold gjør montering av kabel vanskelig. Detektoren monteres direkte på vegg og plasseres etter dimensjoneringsanvisninger i forhold til området som skal sikres. Slik oppnås høy grad av sikkerhet 17

18 og betydelige beløp kan spares som følge av enklere installasjon. Linjerøykdetektoren består av selve detektoren og en reflektor som plasseres ovenfor detektoren. Detektoren inneholder en lyssender og en lysmottaker. Senderen gir en infrarød stråle, som returneres til mottakeren gjennom reflektoren. Mottakeren omformer det infrarøde signalet til et elektronisk signal. Røyk som trenger inn i det overvåkede området, demper det infrarøde signalet og detektoren vil overføre alarmsignal til brannalarmsentralen Flammedetektor Denne detektoren er spesielt mye benyttet i bygninger med stor brannbelastning, der det er fare for rask brannutvikling og temperaturstigning. Flammedetektoren har en infrarød deteksjon for å gi en pålitelig alarm ved brann. Flammedetektorer er spesielt egnet til større industribygg, flyhangarer, kjemisk industri, verksteder, trafostasjoner o.l. Detektoren reagerer på infrarød energi som stråler ut fra en brann. Ved brann vil de ulike områdene innen det infrarøde lysspekteret stråle med ulik energi. Detektoren reagerer, og på denne måten oppnåes en pålitelig deteksjon. Detektoren må tilpasses de områdende den monteres i. Det vil si innstilling for både følsomhet, (størrelse på forventet brann) og responstid, (hvor raskt vil brannen utvikle seg). Det kan være nødvendig med muligheter for valg av ulike filterfunksjoner for filtrering av forstyrrende infrarøde fenomener. Det skal for hver detektorsløyfe være minst en manuell brannmelder. Det må ikke fra noe punkt i det overvåkede området være mer enn 30 meter til nærmeste manuelle melder. Manuelle meldere må ha egen kabelkurs, slik at de alltid fungerer, selv om det oppstår feil, eller det må utføres service på en detektorsløyfe. Brannalarmsentralen skal ta imot signaler om brann både fra branndetektorer og manuelle meldere. Den skal kunne tyde signalene og automatisk aktivisere alarmgiverne. Sentralen kan være tilrettelagt for tilkopling av utstyr for overføring av brannalarm til brannvesenet eller annen hjelpeinstans. Avstilling skal bare kunne foretas manuelt. Sentralen skal i klartekst eller ved indikering vise: at anlegget står under spenning at kraftforsyningsutstyret er i orden at og hvor alarmen er utløst første alarmsted ved flere alarmer feil på anlegget, samt hvor feilen finnes når deler av anlegget frakoples Kraftforsyningen skal sørge for at anlegget alltid har strømforsyning. Primærkilden skal være det offentlige strømnettet. Den sekundære strømkilden skal være batterier med automatisk opplading. Batteriene skal ha slik kapasitet at de kan holde anlegget i drift i minst 24 timer. Når brann er detektert, skal alarmsentralen så raskt som mulig aktivisere alarmgiverne og eventuelt alarmere brannvesen og annet hjelpepersonell. Alle som oppholder seg i bygningen skal lett kunne høre alarmen. Som nevnt tidligere må alarmen ha en slik form at den blir forstått. 18

19 4.4 Brannalarmkategorier For å lette arbeidet med å velge branndetektorer til forskjellige brannalarmkategorier og rombruk, er det utarbeidet en tabell som viser brannalarmkategoriene og hvilken detektortype som bør velges på de forskjellige steder. Retningslinjene for offentlig påbudte brannalarmanlegg angir hvordan anleggene skal dimensjoneres for bygninger til ulike bruksformål. Tabell for detektorvalg. R.D. = røykdetektor. V.D. = varmedetektor, klasse Kategori 1 Kategori 2 Rømningsvei R.D... R.D. Fellesrom R.D... R.D. Sengerom... R.D. Teknisk rom... R.D. Loft..... V.D./ R.D. Kjeller V.D./ R.D. Andre..... V.D./ R.D. I spesielle tilfeller kan det være nødvendig å vurdere avvik fra tabellen, bl.a. fordi spesielle miljøer kan påvirke eller begrense bruken av røykdetektorer. Avvik, dvs. valg av andre detektortyper eller fritak for installasjon i rom der overvåking er tilfredsstillende med detektorer plassert utenfor rommet, må begrunnes av den som prosjekterer anlegget. 4.5 Rømningsplaner er viktige Mange bedrifter anskaffer alarmanlegg, men minst like viktig er det å ha skikkelige systemer for rømning. De mest effektive tiltakene er ofte de som koster minst: lage varslings- og rømningsplaner beskrive stående ordrer, rutiner og. instrukser etablere telleplasser og system for registrering klargjøre ansvarsforhold gjennomføre øvelser Rømningsplaner skal plasseres på strategiske punkter i en bygning. De skal være slik oppbygd og utformet at de gir all nødvendig informasjon om: utgangsforhold slokkeutstyr manuelle brannmeldere brannfarlig lagring telleplasser Dersom dette ikke er i orden, kan det få betydning for innsatsen. Rednings- og slokkeinnsats kan bli forsinket dersom rømningen er dårlig organisert, personellet ikke blir registrert på telleplasser og dersom det i tillegg er uoversiktlig og forvirring i og rundt brannstedet. I bygninger med rom som har forskjellig bruksformål er de strengeste krav bestemmende for hele bygningen, eller en naturlig avgrenset del av bygningen. Rømningsplan 19

20 5. Brannslokking 5.1 Innledning Dersom vi ønsker å finne ut hvordan vi kan slå ned en flammebrann, er det nødvendig å repetere hvilke vilkår som må oppfylles for å få en flamme. I kapittel 1 så vi at det som skal til for å få ild, var brennbart stoff, varme og oksygen. Tidligere så man isolert på dette forholdet, og sa at de to grunnleggende slokkemetodene var å kjøle ned brannen og å fjerne oksygen. Vi vet nå at ild bare opptrer innenfor et stoffs brennbarhetsom råde. Utenfor brennbarhetsområdet vil gassblandingen enten bli for mager eller for fet til at vi kan få ild. Brennbarhetsområdet er altså avhengig av et visst blandingsforhold mellom brennbar gass og luft en energibalanse. Dersom vi forandrer blandingens energibalanse, vil vi kunne slokke flammen. 5.2 Slokkemekanismer ved flammebrann Vi vil finne fire måter å forandre energibalansen på, nemlig ved: Kjøling For mye luft eller annet nedkjølende stoff. Utarming For lite brennbart stoff; utarming av flammen. Overmetning For mye brennbart stoff å nedbryte (Overkarburering). Kvelning For lite luft; for lavt oksygeninnhold. Flammer kan slokkes ved at blandingen av brennbar gass og luft tilføres et slokkemiddel. For at en flamme skal brenne, vil nemlig flammen forlange at slokkemiddelet blir oppvarmet til samme temperatur som flammen. Dersom brannen ikke greier å varme opp det tilsatte slokkemiddelet til flammens egen temperatur, slokker den Eksempler på stoffer som kjøler flammer er: Vanndråper med diameter under 0,3 mm som slynges hurtig gjennom en flamme, vil hver for seg slokke et spor i flammen. Flammer vil slokne helt ved kjøling dersom man benytter et tilstrekkelig antall slike små vanndråper (tåke). Moderne tå- 20

21 kestrålerør kan finfordele vannet på denne måten. Enkelte typer pulver har en viss kjølende effekt. Davysnett er et finmasket metallnett som benyttes i lufteledninger til tanker med brennbar væske. Når maskestørrelsen på slike nett er mindre enn 2 mm, kan ikke flammer passere gjennom det kjølende metallnettet Utarming Dersom man struper tilførselen av brensel til en flamme, får man den samme effekt som om man gir flammen for mye luft. Ved f. eks skumslokking vil man over skummet få en mager blanding av brennbar gass. I virkeligheten er denne magre blandingen det samme som luftoverskudd. Flammen greier ikke å varme opp overskuddsluften tilstrekkelig. Temperaturen vil synke og brannen vil slokne, fordi det ikke kommer mer brennbar gass til flammen. Et annet eksempel på utarming er når man benytter sprengstoff til å slå ut flammer. Ved branner i oljekilder strupes oljetilførselen til flammen et kort øyeblikk (under detonasjonen) og flammen slokner. Faste stoffer og væskepartikler kan også kjøle flammer til de slokner. Det kan vises på følgende måte: Dersom vi holder en kald gjenstand, f. eks. en jernstang i en flamme, ser vi at flammen slokner i en sone på ca en mm rundt stangen. Dette kommer av jern-molekylenes evne til å transportere varme vekk fra flammesonen Overmetning/kvelning Tilgangen på luft er avgjørende for brannutviklingen. Dersom lufttilgangen er utilstrekkelig, blir forbrenningsprosessen mer og mer ufullstendig og brannrøyken stadig mer energirik. Dersom en slik underventilert brann får fortsette, vil branngassen komme over øvre eksplosjonsgrense, og brannen slokner av seg selv. Det kalles overmetning. Det er mangel på luft som er årsaken til at brannen slokner. Når man benytter seg av dette i slokkearbeidet, kalles det kvelning. Eksempel på kvelning er å legge et ullteppe over, eller sette lokket på, en bensinkanne som har tatt fyr. Et annet eksempel er å sette lokket på en brennende smultgryte En flammebrann vil slokke når: temperaturen er lavere enn antennelsestemperaturen mengden brennbar gass er så liten at den er under nedre eksplosjonsgrense mengden brennbar gass er så stor at den er over øvre eksplosjonsgrense. 21

22 5.3 Slokketeknikker med vann Vannets store fordampningsvarme (2253 kj/ kg) bidrar til kraftig nedkjøling, da denne varmen tas fra brannen. I tillegg fortrenges luft i brannrommet da volumet øker 1700 ganger ved overgang fra vann til damp. Med riktig utstyr og teknikk kan dette utnyttes på flere måter ved slokking. 5.4 Slokking av innendørsbrann Effektiv slokking av innendørs brann krever at mannskapene er røykdykkerutdannet og at de har personlig verneutstyr og slokkeutstyr. Slokkingen foregår vanligvis slik: 1. Tak og vegger i atkomsten til rommet som brenner dusjes med vann for å sikre røykdykkernes angrepsvei. Dette vil også gjøre det lettere å fjerne sot og røyk etter at brannen er slokket. 2. Man holder seg klare til å gå inn i brannrommet når brannen vil puste inn mer luft. Ved å se på trykkvirkningen på utsiden av dørsprekkene, ser man om brannen puster ut eller inn. Direkte slokking er å kjøle ned et brannsted ved å påføre vann direkte på brannen. Indirekte slokking er å fukte vegger og tak slik at vannet fordamper og slokker branngassene. 3. Døren åpnes, røykdykkerne kryper lavt inn og retter strålerøret i 45 vinkel opp mot branngassene. Jo større rommet er, desto mindre konvinkel (sprednings-vinkel) benyttes på strålerøret. Vanligvis brukes 60 konvinkel, 6 bars trykk (60 mvs). 4. Offensiv slokking iverksettes. Et par korte støt med strålerøret. Vent og se til vanntåken får virket. Etter ca 10 sekunder gjentas støtene med strålerøret og igjen venter man til vannet har virket. Offensiv slokking er å benytte moderne tåkestrålerør mot selve branngassene, og la vanntåken få tid til å kjøle branngassene og fordampe, før ny vanntåke settes inn mot. branngassene. 5. Overtenningen avtar og flammebrannen stopper. Etterslokking foretas med direkte slokking på de områdene der brannen har gått i dybden. 22

23 Glødebrann slokkes etter gammel oppskrift ved å kjøle med vann direkte mot brannstedet. Ingen andre slokkemidler kan måle seg med vannets egenskaper ved slik slokking. En glødebrann kan være vanskelig å oppdage. Ved en skjult glødebrann er følgende fremgangsmåte vanlig: Standard fremgangsmåte 1. Lokalisering og kartlegging Lokalisering kan skje ved å føle etter varme og å bruke luktesans. Det finnes også kameraer som kan lokalisere temperaturforskjeller. 2. Forberedelse til innsats Før man starter avdekking, må man gjøre seg klar til å kunne slokke en brann som er mye større enn det man regner med å møte. 3. Avdekking Det lages en åpning ved siden av der man regner å møte brannen og avdekkingen må foretas forsiktig. 4. Flytting Dersom det er mulig bør materialet som brenner, flyttes til et sted der vannsøl ikke vil gjøre skade. 5. Ventilasjon Ventilasjonen bør begynne først etter at brannen er forsvarlig slokket. 6. Kontroll Bygningsdeler rundt brannen bør kontrolleres. 7. Bevoktning Vakthold er viktig i mange timer etter at glødebrannen regnes som slokket. 5.5 Mer om slokkemidlene Vann Vann er det slokkemiddelet som anvendes mest. Vannets kjølende virkning er meget stor. Andre fordeler med vann er: Rikelig tilgang, lav pris, ikke giftig. Ulempene er: Vann fryser til is ved 0 C. Slokkevann som ikke fordamper, kan medføre store sekundærskader Skum Skummets slokkevirkning er ved utarming og kjøling. (Se kjøling og utarming ). Skummets egenvekt er lavere enn de brennbare væskene. Skummet vil derfor flyte ut over en brennende væskeflate. Flammene som slikker opp over skumlaget, blir utarmet ved at gassutviklingen avtar og brannen blir for mager. Vannet i skumblandingen kjøler væskeoverflaten. Dersom væsken koker, er skummets kjølende effekt naturlig nok svært viktig. Skum brytes ned relativt langsomt og gir derfor en beskyttende dekking av væskeoverflaten, slik at gjentenning hindres. Et vanlig skumlag er ikke helt tett. Derfor må en regne med en viss gjennomgang av gass i et slikt lag. Skum egner seg godt til slokking av brann i væsker og for tildekking av truede objekter. Det finnes to hovedtyper skumvæske: syntetisk fremstilt skumvæske proteinbasert skumvæske. Skum består av vann, skumvæske og luft. Som et uttrykk for skummets luftinnhold, snakker man om skumtall. Skumtallet er forholdet mellom skumvæskeblandingen (som gjerne er 3 6 % skumvæske blandet i vann) og luftinnhold. 23

24 Eksempel: Et skum med skumtall 15 betyr at man for hver liter skumvæskeblanding (vann + skumvæske) har pisket inn så mye luft at man har fått 15 liter skum. Tungtskum har skumtall inntil 20 Mellomskum har skumtall 20 til 200 Lettskum har skumtall over 200 Prinsipp for mellomskumrør Inertiserende gasser Karbondioksid (også kalt kullsyre) er en fargeløs gass uten lukt, noe tyngre enn luft. Gassen oppbevares under trykk i flytende tilstand på stålbeholdere. Som slokkemiddel er CO 2 godt egnet når en brann ikke har trengt for langt i dybden. Den største fordelen med CO 2 er at den ikke setter spor etter seg og at gassen ikke er elektrisk ledende. En ulempe er det at man kan få lokale frostskader om man er uforsiktig. Store utslipp av CO 2 i lukkede rom er farlig, i og med at gassen vil fortrenge oksygenet i rommet. Det finnes i tillegg til CO ² også andre alternativer. Det er gassblandinger som virker på omtrent samme måte som CO ². Brannen slokkes ved at oksygenkonsentrasjonen i brannrommet senkes. De mest vanlige slokkegassene i denne gruppen er argonite og inergen. Argonite består av omtrent like store deler nitrogen (N ² ) og argon (Ar). Inergen består også av nitrogen og argon, men inneholder i tillegg ca. 2 4 volumprosent CO ². Lettskumaggregat De forskjellige skumtypene har forskjellige anvendelsesområder. Tungtskum brukes. gjerne for tildekking av truede objekter og når man er avhengig av god kastelengde.. Lettskum brukes som oftest inne i lukkede rom, f.eks hangarer Pulver De tradisjonelle pulvertypene slokker ved en kombinasjon av kjøling og kvelning. Innholdet i pulver varierer alt etter hva slags brann det er beregnet for. Fordeler med pulver: effektivt mot brann i gasser og væsker ikke giftig frostsikkert gir en viss beskyttelse mot strålevarme. Ulemper : forurenser høy pris fare for gjentenning. Av BC-pulvertypene, er natriumbikarbonat (bakepulver) mest benyttet. Andre BC-pulvertyper er kaliumfosfat og kaliumsulfat. ABC-pulvertypene er som regel ammoniumfosfat og ammoniumsulfat. De siste årene har ABC-pulvertypene fått stor utbredelse. 24

25 5.6 Håndslokkerutstyr Håndslokkerutstyr er en fellesbetegnelse på bærbart slokkeutstyr som inneholder et av de slokkemidlene vi har nevnt i dette kapittelet. Håndslokkere skak være sertifisert og produsert etter NS-EN3, Europeisk Standard for Håndslokkere, og M.E.D. 96/98/EC (Marine Equipment Directive). Før man benytter håndslokkerutstyr må en kjenne de ulike slokkemidlenes anvendelsesområde. På håndslokkeapparater skal det være angitt forskjellige bokstavkoder, alt etter som hvilket slokkemiddel apparatet inneholder. Disse bokstavene beskriver slokkemiddelets anvendelsesområde. I NS-EN3 har man følgende klasseinndeling: A: Slokking i faste organiske materialer. B: Slokking i væsker. C: Slokking i gasser Den tidligere nordiske ordningen med bruk av bokstaven E, som anga at apparatet også kunne benyttes mot elektriske anlegg, har gått ut. Egnethet, begrenset bruk, eller forbud mot bruk av apparatet i forbindelse med elektriske anlegg skal heretter kun angis i form av tekst på apparatets etikett. Håndslokkeapparatene er delt inn i disse kombinasjonene: A: Håndslokkeapparat med vann som slokkemiddel. AB og B: Håndslokkeapparat med skum som slokkemiddel. ABC, BC, AB og B: Håndslokkeapparat med pulver som slokkemiddel. B: Håndslokkeapparat med CO 2 som slokkemiddel. Det nye tekniske regelverket NS-EN 3 gjelder kun nye håndslokkeapparater som skal omsettes. Eldre slokkeapparater som befinner seg på markedet og som var godkjent på det tidspunktet det ble solgt kan fortsatt benyttes, så lenge det ved regelmessig, kvalifisert vedlikehold kan dokumenteres at det er funksjonsdyktig. 25

26 6. Arbeid på brannstedet 6.1 Grunnregler for innsats Den viktigste oppgaven på et ulykkes.sted er å redde liv. Dette gjelder både mennesker og dyr. Den neste oppgaven er å begrense. miljøskade. Sist på listen kommer det å begrense skader på materielle verdier. Redning av liv går foran redning av eiendom I branntilfeller er det viktig at de materielle og menneskelige ressurser som settes inn, er riktig fordelt. De må altså benyttes på riktig sted til riktig tid. Ved små branner er angrep den vanligste innsatsformen. Kombinasjon av angrep og beskyttelse benyttes ved mellomstore branner. Ved store branner foretas omtrent bare beskyttelse/avgrensing. Angrep krever større innsats enn begrensning Når det er spørsmål om om å redde materielle verdier, gjelder det først og fremst å begrense den totale skaden. Først i andre rekke gjelder det å angripe og slokke brannen. Fremdeles er det viktig at ressursene brukes på rett måte og til rett tid. Først begrense så slokke Redningsstyrken må ha materiell og kunnskaper som tilsammen gir den nødvendige slagkraft og hurtighet. Lett materiell er hurtigst å benytte. Tungt materiell gir størst slagkraft. Resultatet avhenger i stor grad av innsatsleders evne til å bedømme situasjonen, ta beslutninger og gi korrekte ordrer tidlig nok. Jo tidligere innsats desto bedre resultat Målet for bedriftens brannvernberedskap er å kunne slokke før det utvikler seg til en stor brann begrense og kontrollere til det kommer slokkehjelp utenfra 26

27 6.2 Farer på et brannsted Farene på brannstedet er mange og de er ofte ukjente for innsatspersonellet. Det kan derfor være nødvendig å vente med direkte angrep til faremomentene er klarlagt. Industrivernet har en stor fordel ved å være kjent på bedriften. Godt planverk, beskrivelse av de enkelte bygninger og anlegg, og på forhånd gjennomførte tilpassede øvelser vil sikre en trygg og effektiv innsats. Det er industrivernledelsens viktigste oppgave å gjennomføre disse forebyggende tiltak. Med bakgrunn i bedriftens risiko og spesielle farer, bør samvirke med kommunalt brannvesen og andre eksterne grupper, avtales og innarbeides på forhånd Gass under trykk Gassbeholdere som ikke er utstyrt med sikkerhetsventil, vil sprenges dersom de blir tilstrekkelig oppvarmet. Det er viktig i denne sammenheng å bedømme hvor lenge de har vært utsatt for varme for derved å kunne vurdere når eventuell sprengning vil skje. Dette er et forhold man alltid må ta hensyn til ved angrep. Rom som inneholder gass under trykk skal være merket. Der det finnes oppvarmede gassbe holdere med fare for sprengning, bør man vurdere å evakuere om-rådet og begrense brannen fremfor et direkte angrep med fare for innsatspersonellet Brannfarlige varer En brann i eller inntil lokaler med brannfarlige varer kan begrenses ved å flytte varene til et sikkert sted. Dersom det ikke lar seg gjøre, må kjøling av området iverksettes. Her må innsatslederen være forsiktig, slik at problemet ikke øker ved at produktene koker over eller flyter utover. I slike tilfeller må man også tenke på gassutvikling og eventuell gasspredning. Ved slokking av brann i brannfarlige varer må man velge rett slokkemiddel; skum, pulver eller CO2. Det kan også være aktuelt å benytte en kombinasjon av disse slokkemidlene. Brann i væske bør bare slokkes når man har, eller kan oppnå, sikker kontroll av brennbare avgasser Eksplosive varer Sprengstoff brenner vanligvis langsomt, men er meget ømfintlig for støt ved oppvarming. Ammunisjon med sprengladning utgjør en umiddelbar sprengningsrisiko ved brann. Ammunisjon uten sprengladning (håndvåpen) er relativt ufarlig. Krutt brenner meget raskt og intensivt uten at det egentlig er noen sprengningsfare (ved små kvanta). Ved brann i sprengstoff må en alltid regne med at det utvikles giftige forbrenningsgasser Kjemikalier Det må aldri settes inn slokkeangrep mot kjemikalier før en har klarlagt hva slags stoff en har med å gjøre. Valg av slokkemetode og slokkemiddel vil ha avgjørende betydning for resultatet. Videre må man vurdere hvor og hvordan kjemikaliene kan spre seg, f. eks gjennom avløps-ledninger. Ved innsats mot uidentifiserte stoffer er grunnregelen at mannskapet må bruke full beskyttelsesdrakt, fortrinnsvis gassverndrakt med overtrykk Radioaktive stoffer Ved innsats mot radioaktive stoffer må det tas spesielle forholdsregler. Søk hjelp hos eksperter dersom det er tid til det. Avstanden til strålekilden har stor betydning. Stråling fra en radioaktiv kilde brer seg rettlinjet og til alle kanter. Strålingen avtar med avstanden til kilden på samme måte som lyset. Den stråledose man tar imot er proporsjonal med tiden. Jo kortere tid man utsettes for bestråling, desto mindre stråledose får man. All materie tar opp strålingsenergi når den bestråles. Derfor tar man imot mindre stråling dersom man har en skjerm mellom seg og strålekilden. Jo tyngre materiale det er i skjermingen, desto bedre er den beskyttelse skjermingen gir. Betong er et ganske effektivt materiale i så måte. 27

28 7. Stasjonære slokkeanlegg 7.1 Sprinkleranlegg Et sprinkleranlegg er et stasjonært slokkeanlegg med vann som slokkemiddel. Anlegget er sammensatt av rør, rørmateriell og spesialkomponenter. at vann fra tilførselsledningen ikke kan fylle rørsystemet. Ved eventuell utløsning av et sprinklerhode, vil luften strømme ut gjennom hodet. Når trykket i anlegget blir lavt nok, vil sprinklerventilen åpne og slippe vannet inn i rørsystemet og fylle dette relativt raskt. Sprinklerhodet er utløsningsanordningen i sprinkleranlegget. Av disse produseres det mange forskjellige typer. Hodet er i prinsippet en detektor som reagerer på varme. Utløsningstemperaturen er normalt 68/74 C. Det finnes hoder med utløsingstemperaturer fra 57 C til maksimalt 360 C, til bruk under spesielle forhold. Etter at et sprinklerhode har åpnet for vann på grunn av varmepåvirkningen, vil det med et visst spredemønster (avhengig av utførelsen) distribuere en gitt vannmengde over et bestemt areal. Forskjellige sprinklerhoder Av sprinkleranlegg finnes det to hovedtyper; Våtrørsanlegg. Tørrørsanlegg. Våtrørsanlegget brukes i lokaler med temperaturer over +4 C. I denne type anlegg er hele rørsystemet fylt med vann frem til sprinklerhodene. Anlegget står under samme vanntrykk som det vannettet det er tilkoblet. Tørrørsanlegg brukes i lokaler med temperaturer under +4 C, eller hvor temperaturen overskrider +70 C. I denne type anlegg er rørsystemet fylt med trykkluft som holder en alarmventil (sprinklerventilen) lukket, slik 28

29 7.2 Slokkeanlegg med inertiserende gasser CO 2 -anlegg skal sørge for at luftens oksygeninnhold i brannrommet senkes til under 15 volumprosent. CO 2 oppbevares i flytende form på stålflasker og føres frem til slokkeområdet i et enkelt rørsystem. Automatiske CO 2 -anlegg styres normalt av automatiske brannalarmanlegg. Av hensyn til personsikkerheten er slike anlegg ofte sikret mot ufrivillig utløsning ved at minst to forskjellige detektortyper må reagere på brann samtidig. Slokkeanlegg med andre inertiserende gassblandinger: Det er gassblandinger som virker på omtrent samme måte som CO 2. Brannen slokkes ved at oksygenkonsentrasjonen i brannrommet senkes. De mest vanlige slokkegassene i denne gruppen er argonite og inergen. Argonite består av omtrent like store deler nitrogen (N 2 ) og argon (Ar). Inergen består også av nitrogen og argon, men inneholder i tillegg ca. 2 4 volumprosent CO 2. Disse blandingene er ikke giftige og leder ikke elektrisitet. 7.3 Pulveranlegg Pulveranlegg har mange likhetspunkter med sprinkleranlegg. Pulveret oppbevares i stålbeholdere og bringes frem til slokkeobjektet ved hjelp av gasstrykk via et rørsystem med åpne dyser. Drivgass for store pulveranlegg er normalt nitrogen. Utløsning av pulveranlegg foregår stort sett som beskrevet for CO 2 - anleggene. 7.4 Skumanlegg Skumanlegg er stasjonære slokkeanlegg hvor vann tilsettes skumvæske og føres til brannstedet enten gjennom rørsystem eller kanaler. I enden av røret eller kanalen må luft piskes inn i blandingen av vann og skumvæske. Jo mer luft som piskes inn i blandingen, desto lettere blir skummet. Det er mest vanlig å benytte skumanlegg med vifter som blåser luft inn ved utløpet av røret for skumvæskeblandingen. Slike anlegg er gjerne koplet til et automatisk brannalarmanlegg. Noen anlegg kan imidlertid utløses manuelt. Skumanlegg brukes ofte for punktbeskyttelse av fyllestasjoner for drivstoff, flyhangarer, helikopterdekk mm. 29