SANDEFJORD TINGRETT DOM Avsagt: 30. april 2009 i Sandefjord tingrett, Sandefjord. Saksnr.: TVI-SAFO. Dommer: Saken gjelder:

Transkript

1 SANDEFJORD TINGRETT DOM Avsagt: Saksnr.: 30. april 2009 i Sandefjord tingrett, Sandefjord TVI-SAFO Dommer: Dommerfullmektig Charlotte Fladmark Hauge Saken gjelder: Gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak om avslag på søknad om autorisasjon som lege Ryke Geerd Hamer Advokat Erik Bryn Tvedt mot Staten v/helse- og omsorgsdepartementet Advokat Ingrid Skog Hauge Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 DOM Saken gjelder gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 der saksøker fikk avslag på sin søknad om norsk autorisasjon som lege. Nærmere om sakens bakgrunn Saksøker, Dr. Geerd Ryke Hamer (Dr. Hamer), fullførte medisinsk grunnutdanning i Tyskland i 1959 og oppnådde tysk offentlig godkjenning som lege i I 1972 oppnådde han tysk spesialistgodkjenning i indremedisin. Dr. Hamers tyske autorisasjon ble tilbakekalt av Rheinland-Phalz forvaltningsområde i Koblenz i Tyskland i vedtak av 8. april Bakgrunnen for tilbakekallelsen skyldtes Dr. Hamers overbevisninger om å ha oppdaget en naturregel/lære om sykdomsutvikling som stred mot anerkjent og etablert medisinsk kunnskap samt at han behandlet pasienter i henhold til sin overbevisning. Særlig er fremhevet Dr. Hamers diagnostisering og behandling av kreftsyke pasienter. Dr. Hamer benytter i dag betegnelsen den nye germanske medisin som en fellesbetegnelse for de teorier han forfekter og de behandlingsmetoder han anbefaler. Retten vil i det følgende benytte den samme fellesbetegnelsen. Dr. Hamer søkte om ny autorisasjon for å praktisere som lege i Tyskland i 1992, 2003 og Samtlige søknader ble avslått. Ingen av Dr. Hamers senere klager på disse vedtakene har ført frem overfor den tyske forvaltningsdomstolen. Dr. Hamer er straffedømt for forhold forbundet med hans virke som lege. Blant annet ble han den 9. september 1997 dømt til 19 måneders fengsel i Tyskland. I januar 2004 ble Dr. Hamer dømt til 18 måneders fengsel av domstolen i Chambéry i Frankrike. Dommen skal senere ha blitt omgjort til 3 års ubetinget fengsel. Etter at Dr. Hamers tyske autorisasjonen ble tilbakekalt i 1986 har han ikke hatt offentlig godkjenning som lege i Tyskland eller noe annet land. Han har imidlertid skrevet en rekke medisinske artikler, utredninger og bøker med medisinsk tema. Han har også hatt pasientkontakt. Dette blant annet i Spania. Den 22. august 2007 søkte Dr. Hamer om norsk autorisasjon som lege. Søknaden ble avslått av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell ved vedtak av 3. desember Dr. Hamer fikk heller ikke innvilget midlertidig lisens til å praktisere som lege i Norge. Begrunnelsen for avslaget var at autorisasjonskontoret fant Dr. Hamer uegnet til å utøve yrket som lege forsvarlig. Autorisasjonskontoret begrunnet i stor grad sitt avslag på det tyske vedtaket fra 1986 om tilbakekall av Dr. Hamers tyske autorisasjon TVI-SAFO

3 Dr. Hamer klaget autorisasjonskontorets vedtak inn for Statens helsepersonellnemnd den 15. desember Klagen er utdypet i brev av 20. desember 2007 fra advokat I. Koch. Statens helsepersonellnemnd stadfestet avslaget på Dr. Hamers søknad om autorisasjon i vedtak av 1. april 2008 (heretter vedtaket). Fra side 2 i nemndas begrunnelse for avslag hitsettes: Nemnda anser klageren for uegnet til å utøve legevirksomhet på grunnlag av uforsvarlig virksomhet, jf. helsepersonelloven 57. Klagerens tyske godkjenning som lege ble tilbakekalt av Reinland-Pfalz Bezirksregierung Koblenz den 8. april Hans søknad om ny tysk autorisasjon ble avslått av godkjenningsmyndigheten i Hessen 10. august 2007, og klage over dette vedtaket ble avvist 25. oktober Grunnlaget for tilbakekallet var at klageren hadde gitt kreftpasienter uforsvarlig behandling. Til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer hadde han anvendt en alternativ behandlingsform kalt den tyske nye medisin. Han avsto konsekvent fra bruk av anerkjent skolemedisin og mente kjemoterapi var årsak til at millioner av kreftpasienter døde. Etter nemndas syn har klageren i de årene som har gått siden tilbakekallet ikke endret sitt syn på kreftbehandling og alternativ behandling med den tyske medisin. Det vises til de publikasjoner klageren har sendt inn i forbindelse med behandlingen av saken; boken Vitenskapelig tabell for den tyske nye medisin en plansje som forklarer metoden og boken En mot alle. Det vil derfor etter nemndas syn fortsatt være en fare for at klageren vil utføre uforsvarlig legevirksomhet. Videre anser nemnda klageren uegnet på grunn av langt fravær fra yrket. Det er nå 21 år siden klageren ble fratatt autorisasjonen. Etter nemndas vurdering medfører dette lange fravær fra yrket at klageren ikke har tatt del i den utvikling som har skjedd innen legeyrket og ikke har holdt seg faglig oppdatert. Det at han i denne tiden har skrevet publikasjoner av mer eller mindre vitenskapelig eller faglig karakter kan etter nemndas syn ikke oppveie for manglende klinisk virksomhet. Langt fravær fra yrket er selvstendig grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter helsepersonelloven Etter en samlet vurdering er nemnda kommet til at autorisasjon skal nektes klageren. Det vises til at han i tiden etter tilbakekallet ikke har endret syn på sin behandling av pasienter med kreft og at han ikke har tatt konsekvensen av at hans autorisasjon er tilbakekalt. Etter tilbakekallet er klageren dømt i Tyskland og Frankrike for å ha utøvet legevirksomhet uten lisens. I alle fall et av disse tilfellene gjaldt medisinsk behandling av en pasient med kreft. Det svekker etter nemndas syn tilliten til klageren i betydelig grad at han ikke forholder seg til at helsemyndighetene har tilbakekalt hans autorisasjon, men fortsatt behandler pasienter med sin alternative metode. Det er etter nemndas syn også grunnlag for å nekte en begrenset lisens for legevirksomhet i Norge, jf. helsepersonelloven 49. Etter nemndas syn er svikten i klagerens faglige virksomhet så alvorlig at han heller ikke er skikket for en begrenset lisens. I brev til nemnda av henholdsvis 17, 20. og 21. april 2008 påpekte Dr. Hamer en rekke forhold han mente var galt ved nemndas vedtak. Dr. Hamer fremmet også sine synspunkter på vedtaket i forbindelse med møter med nemnda ved henholdsvis direktør Barbro TVI-SAFO

4 Andenæs og seniorrådgiver Elisabeth Furre. I brev av 13. mai 2008 avviste Statens helsepersonellnemnd at det i løpet av den korrespondansen som hadde funnet sted etter at vedtaket ble truffet hadde fremkommet nye opplysninger som ga grunnlag for å ta saken opp til ny vurdering. Dr. Hamer ble orientert om at han kunne bringe saken inn for retten for overprøvelse. Dr. Hamer brakte saken inn for Sandefjord tingrett ved stevning av 25. juni Hovedforhandling i saken ble avholdt i Sandefjord tinghus den 15, 16. og 17. april Det ble foretatt slik bevisførsel som fremkommer av rettsboken. Saksøker har via sin prosessfullmektig i det vesentligste anført: Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 er ugyldig. Det foreligger ikke grunnlag for å nekte autorisasjon ettersom det ikke finnes holdepunkter for at saksøker er uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig, jf. helsepersonelloven 53, andre ledd, jf. 57. Saksøker driver ikke uforsvarlig virksomhet og utviser ingen mangel på faglig innsikt. Han har ikke hatt langt fravær fra yrket. Vedtaket bygger således på feil faktum. Videre er vedtaket beheftet med flere grove saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningslovens regler om forsvarlig saksbehandling. Retten kan etter helsepersonelloven 71 prøve alle sider av Statens helsepersonellnemnds vedtak, også skjønnsutøvelsen. Det bestrides at retten bør være tilbakeholdne med å overprøve nemndas fagvurderinger. Norge er en rettsstat der domstolen skal gripe inn mot uforsvarlig forvaltningsmyndighet. Det vil være i strid med maktfordelingsprinsippet om retten ikke skulle prøve vedtaket fullt ut. Om bevisbyrde gjøres det gjeldende at det ikke er saksøker som skal bevise noe i herværende sak. Saksøker oppfyller vilkårene til å få autorisasjon, jf. helsepersonelloven 48. Det er Statens helsepersonellnemnd som må bevise at saksøker likevel ikke er egnet til å utøve yrket forsvarlig. Det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å kunne legge til grunn at Dr. Hamer har drevet uforsvarlig virksomhet, jf. Rt 2007 side Dette tilsier at Statens helsepersonellnemnd skulle ha undersøkt de pasienter Dr. Hamer har behandlet. Dette er ikke blitt gjort. Dette til tross for at Dr. Hamer har vært villig til å fremstille sine pasienter for nemnda så vel som for retten. Nærmere om feil ved det faktum nemnda har lagt til grunn: TVI-SAFO

5 Helsepersonellnemnda har utelukkende bygget sitt vedtak på andre lands avgjørelser og dommer uten å foreta en selvstendig prøvelse. Bakgrunnen for at Dr. Hamer mistet sin tyske autorisasjon, var at det ble krevd at han skulle avsverge sin overbevisning, noe han nektet å gjøre. Bakgrunnen var følgelig ikke at han drev uforsvarlig virksomhet slik Statens helsepersonellnemnd legger til grunn. Det tyske vedtaket fra 1986 var uansett beheftet med saksbehandlingsfeil. Den gangen fikk ikke Dr. Hamer anledning til å uttale seg. Etter dette er han heller ikke blitt spurt noe om sin teori. I Tyskland står saksøkers lære fortsatt uavklart. Statens helsepersonellnemnds vedtak bygger altså på en ensidig behandling som fant sted for 23 år siden. I dag er det en annen forståelse for naturmedisinen og at denne kan være et reelt alternativ til skolemedisinen. Dette har Statens helsepersonellnemnd følgelig ikke tatt høyde for. En av de straffedommene mot Dr. Hamer som Statens helsepersonellnemnd har lagt vekt på gjaldt en episode der Dr. Hamer, på et tidspunkt han ikke hadde autorisasjon som lege, gipset benet til en person som hadde benkreft. Det gjøres gjeldende at dommen er feil og at Dr. Hamer kun utøvet nødhjelp. Den andre straffedommen gjaldt legehjelp utøvet av Dr. Hamers sønn, Dirk Hamer. Dette ble ikke oppklart før etter at dom var avsagt i Dr. Hamers fravær og etter at dommen var rettskraftig. Denne dommen har følgelig ingen sammenheng med Dr. Hamers virke som lege. Vedtaket er videre grovt urimelig når statens helsepersonellnemnd ikke har gjort noe som helst som å avklare Dr. Hamers teser eller undersøke hans pasienter nærmere. Det eneste som har vært gjort er å oversette noen tyske dokumenter. Norge er ikke Tyskland og nemnda må gjennomføre en selvstendig vurdering. Når dette ikke er gjort er vedtaket ubegrunnet. Nærmere om kravet til forsvarlig virksomhet: Det er ikke holdepunkter for å legge til grunn at Dr. Hamer ikke har drevet eller ikke vil drive forsvarlig virksomhet som lege. Dette ettersom det er feil at Dr. Hamers teorier ikke er vitenskapelig funderte. Dette fremkommer blant annet av bekreftelsen fra universitetet i Trnava i Slovakia. Denne bekreftelsen viser at Dr. Hamers teorier representerer bedre medisin enn skolemedisinen. Bekreftelsen er undertegnet av fagkompetente personer. Fra Høyskolen i Leipzig i Tyskland foreligger det også en uttalelse der den nye germanske medisin holdes opp mot skolemedisinen. Det bekreftes her at skolemedisinen ut i fra et naturvitenskapelig syn, er en uformelig røre beroende på grunnleggende feilaktig forståtte fakta. Det gjøres gjeldende at dødeligheten blant kreftpasienter som behandles etter tradisjonelle metoder så som cellegift og strålebehandling er opp mot 98 %. Til sammenligning er det ingen av Dr. Hamers pasienter som har dødd alene som følge av den behandling han har tilbudt og gitt. Mens skolemedisinen bygger på 5000 hypoteser, er det TVI-SAFO

6 Dr. Hamers syn at den nye germanske medisin kun bygger på en hypotese og derav er å betegne som en naturregel. Det gjøres følgelig gjeldende at Dr. Hamer vil utøve yrket som lege forsvarlig ved anvendelse av den nye germanske medisin. Dr. Hamer benytter også tradisjonelle legemetoder i den grad disse ikke kommer i strid med den nye germanske medisin. Nærmere om faglige innsikt: Dr. Hamer har fullført legeutdannelse i Tyskland og praktisert som lege i mange år. Han har skrevet mange bøker og også utviklet legeutstyr. Han har også oppnådd spesialistgodkjennelse i indremedisin. Han har holdt foredrag og fulgt den medisinske utvikling nøye. Vedtaket er følgelig feil når det legges at Dr. Hamer har utvist eller utviser grov mangel på faglig innsikt. Nærmere om Dr. Hamers virksomhet de siste 23 år: Dr. Hamer kan ikke anses for å ha hatt et fravær fra yrket som gjør ham uegnet som lege. Han har vært involvert i kreftbehandling og forskning i alle årene han ikke har hatt autorisasjon og han har hjulpet mange mennesker som blant annet helsepraktiker i Spania. Dr. Hamer har skrevet en rekke helsefaglige bøker og utredninger i den tiden han ikke har praktisert som lege. Til sammenligning vil ikke en professor miste sin autorisasjon som klinisk lege dersom han ikke driver klinisk virksomhet over en lengre periode. Det å nekte Dr. Hamer autorisasjon vil representere ulovlig forskjellsbehandling. Det er følgelig feil å avslå Dr. Hamers søknad om autorisasjon som følge av langt fravær fra yrket. Det fremkommer uansett ikke av nemndas vedtak hvorvidt ovennevnte momenter er blitt vurdert. Skal man begrunne et avslag med langt fravær fra yrket, må saksøkers argumenter imøtegås. Nærmere om Statens helsepersonellnemnds skjønnsmessige vurdering: Det vil være i være til det beste for pasientene om nemnda tok Dr. Hamer alvorlig. Det gjøres gjeldende at Statens helsepersonellnemnd er påvirket av fagmiljøets og medias motstand mot Dr. Hamer. Konsekvensene dersom Dr. Hamer hadde fått autorisasjon/lisens ville uansett vært små med tanke på at han er 73 år og dermed kun ville kunnet praktisert i ca 1,5 år til om han ble innvilget autorisasjon nå. Videre vises det til at Dr. Hamer uansett kun vil behandle spesielt interesserte pasienter som selv oppsøker ham. Saksbehandlingsfeil: Statens helsepersonellnemnds vedtak er beheftet med flere alvorlige saksbehandlingsfeil TVI-SAFO

7 Det foreligger saksbehandlingsfeil som følge av at Dr. Hamer ikke fikk møte for nemnda for å redegjøre for den nye germanske medisin før Statens helsepersonellnemnd traff sitt vedtak. Videre representerer det en saksbehandlingsfeil at Dr. Hamers forskningsmateriell ikke ble fremlagt for forskningsråd eller lignende før avslaget ble gitt. Også det forhold at det ikke ble innhentet en særskilt fagkyndig vurdering er en saksbehandlingsfeil. Det understrekes at dette er Statens helsepersonellnemnds første sak der en lege med en alternativ medisinsk oppfatning søker autorisasjon. Dette tilsier at det kreves en ordentlig gjennomgang. Det fremkommer ikke av vedtaket at nemnda har gitt saken er ordentlig gjennomgang. Det forhold at nemnda ikke har vurdert Dr. Hamers teorier nærmere innebærer at det er tatt utenforliggende hensyn. Det Statens helsepersonellnemnd faktisk gjør, er å kreve at Dr. Hamer skal avsverge sin medisinske lære for å få lov praktisere som lege. Dette er galt. Det vises i den forbindelse til Galileo Galileis kamp om å få anerkjennelse for sin oppdagelse av det heliosentriske verdensbildet samt til Dr. Ignaz Philipp Semmelweis skjebne etter å ha forsøkt å påvise sammenhengen mellom leger og jordmødres mangel på håndhygiene og utbredelsen av barselfeber. Galilei ble tvunget til å avsverge sin oppdagelse og Semmelweis endte opp på sinnssykehus etter å flere års motarbeidelse og latterliggjøring. Historien viste imidlertid at Galilei og Semmelweis hadde rett. Det gjøres gjeldende at Dr. Hamer har kommet med en tilsvarende teori om mennesket og forståelsen av menneskets sykdom. Mens Galilei fikk fremføre sine synspunkter for paven, har imidlertid ikke Dr. Hamer en gang fått forklare og bevise sin lære for Statens helsepersonellnemnd eller for retten. Det innebærer en saksbehandlingsfeil at vedtaket ikke gir uttrykk for hvorvidt nemnda har vurdert Dr. Hamers subsidiære anmodning om autorisasjon på vilkår som for eksempel at han praktiserer under kommunelege Dr. Saugestads oppsyn. Det følger av forvaltningsloven 11a at forvaltningens saksbehandling skal skje uten ugrunnet opphold. Saksbehandlingstiden har her vært altfor lang. Dr. Hamer søkte om autorisasjon den 22. august Det har nå snart gått 2 år. Dr. Hamer er i dag 73 år. I følge norsk rett kan man bare praktisere inntil fylte 75 år. Følgelig er det et problem at saken går svært sakte fremover. Det representerer videre en saksbehandlingsfeil at Statens helsepersonellnemnd ikke er satt med tilstrekkelig faglig kompetanse. Saksbehandlingen skjer på lavest mulig faglig nivå, kun jurister. Når selve nemnda kun består av én person med bakgrunn som lege, foreligger det alvorlige mangler på faglig kompetanse. Det gjøres gjeldende at det foreligger brudd på veiledningsplikt, jf., forvaltningsloven 11. Statens helsepersonellnemnd burde gjort Dr. Hamer oppmerksomt på 7 i lov om TVI-SAFO

8 alternativ behandling som innebærer at han ikke har anledning til å behandle kreftpasienter dersom han ikke har autorisasjon/lisens. Saksøkers påstand: 1. Helsepersonellnemndas vedtak av 1. april 2008 kjennes ugyldig. 2. Saksøkte dømmes til å erstatte Ryke Geerd Hamer sakens omkostninger, fastsatt etter rettens skjønn, innen fjorten dager fra forfall til betaling skjer. Saksøkte har via sin prosessfullmektig i det vesentligste anført: Vedtaket er gyldig. Saksøker har ikke fremført bevis eller argumentasjon som tilsier at vedtaket må kjennes ugyldig. Det er forståelig at saksøker søker anerkjennelse for sine teorier. Det er også enighet om at han ikke har oppnådd en slik anerkjennelse. Det er imidlertid ikke gjennom en søknad om autorisasjon som norsk lege slik anerkjennelse gis. Det er ikke Statens helsepersonellnemnd sin oppgave å etterprøve eller teste de teorier som Dr. Hamer forfekter. Dr. Hamer mener å ha blitt motarbeidet siden han oppdaget teoriene bak den nye germanske medisin og han sammenligner seg selv med Galileo Galilei og Dr. Ignaz Philipp Semmelweis, som også kjempet mot den allmenne oppfatning. Hans eksempler samsvarer ikke med denne saken. Dette fordi Dr. Hamer ønsker å gå bort fra en medisin som virker og over til en medisinsk lære som ikke er dokumentert virksom. Nemnda har konkludert med at Dr. Hamer vil utøve yrket som lege uforsvarlig og har dermed avvist hans søknad. Retten kan overprøve alle de vurderinger som Statens helsepersonellnemnd har gjort for å komme til dette resultatet. Også de skjønnsmessige vurderinger, jf. helsepersonelloven 71. Det foreligger imidlertid klare holdepunkter for å vise tilbakeholdenhet i forhold til de medisinske vurderinger nemnda har gjort. Det vises i den forbindelse til den særskilte kompetanse nemnda har, jf. Ot.prp. nr. 13 ( ) side 193, professor dr. juris Asbjørn Kjønstads artikkel Helsepersonellnemnda og rettsikkerheten, samt Borgarting lagmannsretts kjennelse av 3. november Om bevisbyrde gjøres det gjeldende at det er Dr. Hamer som må bevise at han er egnet for yrket som lege, ikke Statens helsepersonellnemnd. Det vises til helsepersonelloven 48 og TVI-SAFO

9 utgangspunktet om at det er søkeren som må godtgjøre at han har tilstrekkelig kompetanse. Beviskravet kan uansett ikke være mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det gjøres gjeldende at Statens helsepersonellnemnd har gjort en korrekt vurdering, at vedtaket er tilstrekkelig begrunnet og baserer seg på korrekt faktum. Det foreligger dermed grunnlag for å nekte autorisasjon, jf. helsepersonelloven 53 annet ledd, jf. 57. Nemnda har lagt til grunn at Dr. Hamer er uegnet til å utøve virket som lege forsvarlig som følge av to forhold: uforsvarlig virksomhet og langt fravær fra yrket, jf. helsepersonelloven 57. Dette er selvstendige vilkår som hver for seg er oppfylt og som følgelig gir grunnlag for å nekte autorisasjon. For retten anføres at vilkåret grov mangel på faglig innsikt også er oppfylt. Dersom retten skulle komme til at ingen av vilkårene hver for seg kan anses oppfylt, gjøres det gjeldende at det foreligger slike omstendigheter ved saksøker at disse samlet sett tilsier at han er uegnet til å utøve legeyrket forsvarlig i lovens forstand. Hva gjelder nemndas vurdering av vilkåret uforsvarlig virksomhet, er det lagt vekt på det tyske vedtaket av 8. april Dette vedtaket bygger på en omfattende og grundig vurdering der blant annet en sakkyndig vurdering var innhentet. Tyske myndigheter har bygget på det samme vedtaket også ved senere søknader om tysk autorisasjon fra saksøkers side, samtidig som det er blitt fastslått at Dr. Hamer ikke har endret sitt syn på behandling av kreftsyke pasienter. Dette helt frem til siste avslag i Det er følgelig klart at Statens helsepersonellnemnd kan legge vekt på det tyske vedtaket ved sin behandling av Dr. Hamers søknad om norsk autorisasjon. Vedtaket kan følgelig heller ikke anses for utdatert. Det følger for øvrig av det tyske vedtaket at vurderingstemaene etter tysk rett i stor grad samsvarer med de som skal gjøres etter helsepersonelloven 57, jf. 53. Dr. Hamer ønsker å behandle kreftsyke pasienter på en måte som ikke er i tråd med det som er alminnelig anerkjent innen medisin i dag. Han avstår konsekvent fra bruk av anerkjente behandlingsformer og forfekter en lære, den nye germanske medisin, som han mener er overlegen tradisjonell medisin. Dette tilsier at han vil drive uforsvarlig virksomhet samt at han utviser en grov mangel på faglig innsikt. Det forhold at Dr. Hamer ikke har vært i klinisk legevirksomhet siden 1968 er i seg selv en avslagsgrunn. Annen form for helsehjelp eller teoretisk fagarbeid kan ikke erstatte et klinisk virke som lege. Dr. Hamer har uansett ikke fremlagt dokumentasjon for det arbeidet han som helsepraktiker mener å ha utført. Nemnda har foretatt en skjønnsmessig vurdering der det er blitt lagt avgjørende vekt på hensynet til pasientene og at Dr. Hamers virksomhet kan få dramatiske og kanskje dødelige TVI-SAFO

10 konsekvenser for pasientene. Skjønnsutøvelsen er således i tråd men hensynet til pasientenes beste som er sentralt i helsepersonelloven, jf. 1. Det avvises at Statens helsepersonellnemnds vedtak er beheftet med saksbehandlingsfeil. Nemnda har vurdert om det er grunnlag for midlertidig lisens og således tatt stilling til Dr. Hamers anførsel om begrenset autorisasjon i form av å drive legevirksomhet under kommunelege Dr. Saugestads oppsyn. Nemndas saksbehandling er som utgangspunkt skriftlig. En klager har ikke krav på å få møte personlig for å fremføre sin sak. Saksøker fremsatte aldri et klart ønske om å møte for nemnda. Hans anmodning om å føre et 20-talls vitner er noe annet. Saksøker fikk uansett møte nemndas sekretariatet i etterkant av møtet. Det kom da ikke frem noe nytt som gjorde at nemnda fant grunn til å ta opp saken til ny vurdering. Saken var tilstrekkelig opplyst på de punkter som var relevante for nemndas avgjørelse og det var følgelig ingen saksbehandlingsfeil at det ikke ble innhentet en særskilt sakkyndig vurdering. Det avvises følgelig også at Statens helsepersonellnemnd ikke er faglig kompetent. Det må her ses hen til den særlige fagkompetanse nemnda må anses for å ha, jf. helsepersonelloven 68 og 69. Uansett har eventuelle saksbehandlingsfeil ikke hatt innvirkning på vedtaket. Saksøktes påstand: 1. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet frifinnes. 2. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. Rettens vurdering Retten skal ta stilling til gyldigheten av Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 vedrørende avslag på saksøkers søknad om norsk autorisasjon som lege. Statens helsepersonellnemnd har i vedtaket av 1. april 2008 avslått Dr. Hamers søknad om autorisasjon med grunnlag i helsepersonelloven 57, jf. 53 annet ledd. Det fremgår av bestemmelsene at søknad om autorisasjon kan avslås dersom søkeren anses for uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig TVI-SAFO

11 Saksøker har anført at vilkårene for å nekte autorisasjon etter bestemmelsene ikke er til stede. Det er anført at vedtaket bygger på så vel materielle feil samt saksbehandlingsfeil og at vedtaket således er ugyldig. Retten skal overprøve Statens helsepersonellnemnds vedtak og således vurdere hvorvidt saksøkers utøvelse av legeyrket vil være å anse som forsvarlig eller ikke. Retten kan prøve alle sider av vedtaket, jf. helsepersonelloven 71. Dette gjelder også hensiktsmessighetsvurderingen. Følgelig skal det foretas en nåtidsvurdering av forsvarligheten av saksøkers virke som lege. I denne sak er imidlertid ikke situasjonen endret siden vedtakstidspunktet. Av helsepersonelloven 53 annet ledd følger at autorisasjon kan nektes dersom det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon etter samme lov 57. Av lovens 57 følger at autorisasjon kan tilbakekalles dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. Avslag etter helsepersonelloven 57, jf. 53, forutsetter følgelig at et av de alternative tapsvilkårene er oppfylt samt at det foretas en vurdering av hvorvidt et avslag på søknad om autorisasjon vil være å anses som en riktig reaksjon i den enkelte tilfelle, jf. uttrykket kan. Statens helsepersonellnemnd fant to av tapsvilkårene oppfylt. Av vedtaket fremkommer det at nemnda har funnet saksøker uegnet som lege som følge av uforsvarlig virksomhet og langt fravær fra yrket. For retten er det også blitt anført at tapsvilkåret grov mangel på faglig innsikt må anses oppfylt. Saksøker har under henvisning til Rt 2007 side 1851 gitt uttrykk for at det er saksøkte som har bevisbyrden og at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at omstendigheter som nevnt kan legges til grunn som avslagsgrunn. Saksøkte har gjort gjeldende at bevisbyrden påligger saksøker og har vist til prinsippet i helsepersonelloven 48 om at det er søkeren som må godtgjøre at vilkårene for å oppnå autorisasjon er tilstede. Videre er det saksøktes oppfatning at det kun kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge et tapsvilkår til grunn som bevist. Retten er enig med saksøkte i at det er den som søker autorisasjon som må godtgjøre at grunnvilkårene i helsepersonellovens 48, herunder utdannelsesvilkår med videre, er TVI-SAFO

12 oppfylt. Retten mener imidlertid at bevisbyrden skifter, og således påligger saksøkte, hva gjelder forsvarlighetsvurderingen i 57, jf. 53. Dette følger av lovens kontekst samtidig som det motsatte utgangspunkt ville etablert en upraktisk ordning der innehavere av autorisasjon etter loven til enhver tid hadde måttet kunne sørge for å kunne godtgjøre at utøvelsen av yrket skjer forsvarlig. En slik tolkning av bestemmelsen kan ikke legges til grunn. Hva gjelder beviskravet mener retten at det i herværende sak kun kan kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette er i tråd med premissene i Rt 2007 side Det vises til avsnitt 31 i Høyesteretts dom hvorfra det siteres: Helsepersonelloven 57 omfatter svært ulike forhold, og det kan ikke oppstilles noen generell regel om at det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn det faktum som skal tjene som grunnlag for tilbakekall. Tilbakekall av autorisasjon er begrunnet i hensynet til pasientsikkerhet og i behovet for at allmennheten skal ha tillit til helsevesenet. Disse hensyn er relevante også ved vurderingen av hvilket krav til bevisovervekt som skal stilles, og utgangspunktet må her som ellers være at alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig. Retten mener at hensynet til pasientsikkerhet og allmenn tillit til helsevesenet tilsier at det ikke kan kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt når det foreligger mistanke om at legevirksomhet ikke vil drives forsvarlig i et tilfelle som her der det er saksøkers generelle pasientbehandling som skal vurderes og ikke et enkeltstående tilfelle av feilbehandling eller tidligere brudd. Etter dette påligger det saksøkte å sannsynliggjøre at saksøker vil utøve sitt yrke uforsvarlig. Av nemndas vedtak fremkommer følgende om tapsvilkåret uforsvarlig virksomhet : Nemnda anser klageren for uegnet til å utøve legevirksomhet på grunnlag av uforsvarlig virksomhet, jf. helsepersonelloven 57. Klagerens tyske godkjenning som lege ble tilbakekalt av Reinland-Pfalz Bezirksregierung Koblenz den 8. april Hans søknad om ny tysk autorisasjon ble avslått av godkjenningsmyndigheten i Hessen 10. august 2007, og klage over dette vedtaket ble avvist 25. oktober Grunnlaget for tilbakekallet var at klageren hadde gitt kreftpasienter uforsvarlig behandling. Til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer hadde han anvendt en alternativ behandlingsform kalt den nye tyske medisin. Han avsto konsekvent fra bruk av anerkjent skolemedisin og mante kjemoterapi var årsak til at millioner av kreftpasienter døde. Etter nemndas syn har klageren i de årene som har gått siden tilbakekallet ikke endret sitt syn på kreftbehandling og alternativ behandling med den tyske medisin. Det vises til de publikasjoner klageren har sendt inn i forbindelse med behandlingen av saken; boken Vitenskapelig tabell for den tyske nye medisin en plansje som forklarer metoden og boken En mot alle. Det vil derfor etter nemndas syn fortsatt være en fare for at klageren vil utføre uforsvarlig legevirksomhet TVI-SAFO

13 Retten mener at det av nemndas begrunnelse ikke klart fremkommer hvorvidt nemnda faktisk har foretatt en selvstendig forsvarlighetsvurdering. Ei heller fremkommer det hvorvidt nemnda faktisk har vurdert hvorvidt de vurderingstema og eller de vurderinger som er gjort i det tyske vedtaket fra 1986 eller de senere tyske avslag, ville falt ut likt etter norsk rett. Således kan det stilles spørsmål ved hvorvidt vedtaket kan anses for tilstrekkelig begrunnet. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på en vurdering av om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet ettersom retten mener at dette ikke vil være avgjørende for resultatet i saken. Det er heller ikke nødvendig for retten å ta stilling om tysk lov samsvarer med norsk lov på området, om de straffedommer som foreligger kan tillegges vekt eller vurdere det nærmere innholdet eller holdbarheten av den nye germanske medisin slik saksøker har gjort gjeldende. Dette ettersom saksøker i sin partsforklaring for retten har forklart seg om forhold og omstendigheter som tilsier at retten alene på dette grunnlag kan ta stilling til sakens realitet og hvorvidt saksøker vil utøve forsvarlig virksomhet eller ikke. Til tross for at saksøkers prosessfullmektig har anført at den nye germanske medisin er vitenskapelig dokumentert blant annet med henvisninger til bekreftelser fra universitetet i Trnava i Slovakia og høyskolen i Leipzig i Tyskland, har både Dr. Hamer og hans prosessfullmektig for retten erkjent at Dr. Hamers teorier ikke kan anses fult ut beviste eller vitenskapeliggjorte. Dr. Hamer har i retten forklart at han gjennom nesten 30 år forgjeves har forsøkt å få anerkjennelse for sine teorier. Slik retten forstår saksøker synes dette være kimen til hans frustrasjon overfor Statens helsepersonellnemnd. Nemlig at han heller ikke her har fått anledning til å bevise sine teorier. Det er dermed heller ikke nødvendig for retten kommentere nærmere de bekreftelser fra universitetet og høyskole som saksøker har fremlagt. Likevel bemerkes at det er rettens oppfatning at nevnte dokumenter ikke kan tas til inntekt for at den germanske medisin i dag fremstår som vitenskapeliggjort eller anerkjent. Bekreftelsene er på ingen måte bygget opp i henhold til anerkjent vitenskapelig metodikk slik at andre kan gjennomføre en kontroll for verifisering av de resultater som propageres. Det er ikke oppstilt noen hypotese, det er ikke gitt noen kriterier for forsøket, slutninger er ikke målt og det er ikke redegjort for hvilken metode som har vært anvendt for å komme frem til den konklusjonen at den nye germanske medisin er å anse som riktig eller bevist. Tvert imot er bekreftelsene korte skriv der den nye germanske medisin ensidig og uten mulighet for etterkontroll legges til grunn som riktig. Saksøker har for øvrig ikke fremlagt noen forskningsresultater som er blitt offentliggjort foruten i saksøkers egen regi. Retten legger etter dette til grunn at saksøkers lære om den nye germanske medisin aldri er blitt verifisert gjennom en vitenskapelig kontroll basert på anerkjente forskningsmetoder, samt at han heller ikke på annen måte har oppnådd allmenn anerkjennelse for den lære han forfekter TVI-SAFO

14 Den anerkjennelse saksøker ønsker, kan han ikke oppnå via en søknad om norsk autorisasjon som lege. Dette ligger utenfor så vel Statens autorisasjonskontor for helsepersonells- og Statens helsepersonellnemnds mandat og myndighet, jf. helsepersonelloven 53, 68 og 69 med tilhørende forskrifter. Det er ikke disse organers oppgave å etterprøve eller teste de teorier saksøker forfekter. Saksøker har for retten forklart at om han får norsk autorisasjon som lege, vil han kunne praktisere og behandle sine pasienter i henhold til den germanske nye medisin og således få bevist sin lære. Hva gjelder kreftpasienter har saksøker gitt uttrykk for at dagens behandlingsformer som cellegift og strålebehandling medfører en pasientdødelighet på 98 % og at det ville være uforsvarlig av ham å anbefale pasienter en slik behandling. Når det fra saksøktes side er gjort gjeldende at saksøker vil anvende en medisin som ikke er endelig bevist at virker til fortrengsel for anerkjente behandlingsformer, er partene slik retten ser det, langt på vei enige i de faktiske forhold. Uenigheten ligger etter dette i partenes vurdering av forsvarligheten av det å behandle pasienter etter en behandlingsform som ikke samsvarer med den allment anerkjente og vitenskapelig dokumenterte medisinske lære. Helsepersonelloven 4 beskriver hva som generelt skal forstås som forsvarlig yrkesutøvelse for blant annet leger. Bestemmelsen inntas her i sin helhet: Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner. Lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 13 ( ) pkt , utdyper dette på følgende måte: I begrepet forsvarlighet ligger en faglig og rettslig norm for hvordan den enkeltes yrkesutøvelse bør utøves i ulike sammenhenger. I juridisk terminologi er begrepet en rettslig standard. Det vis si at det er en norm med både objektive og subjektive elementer, som innebærer at den kan defineres ulikt på bakgrunn av hva som er rimelig å forvente TVI-SAFO

15 Det innebærer at den kan gis forskjellig innhold for de ulike grupper helsepersonell, i ulike situasjoner, og at innholdet i normen vil forandre seg over tid. Det skal følgelig foretas en konkret vurdering av om den legevirksomhet som vil utøves er i henhold til den til enhver tid gjeldende rettslige standard for forsvarlig legevirksomhet. Det er rettens oppfatning at saksøker ikke vil utøve sin legevirksomhet i henhold til den rettslige standard som kreves av en lege. Når det gjelder objektive elementer har retten lagt til grunn at det må kunne forventes at en lege forholder seg til den lære som til enhver tid er vitenskapelig dokumentert som virksom innenfor medisinen. I dette ligger at en lege ikke skal benytte sine pasienter som eksperimentelle objekter for en medisinsk lære som ikke er vitenskapelig dokumentert som virksom, til fortrengsel for dokumentert virksom medisin. Det vises i den forbindelse til punkt hvorfra det om vilkåret uforsvarlig virksomhet hitsettes: Helsepersonell som benytter eksperimentelle metoder som ikke er vitenskapelig baserte uten at det er ledd i forskningsprosjekt, uten at det følges opp på en systematisk måte og uten at pasienten er kjent med at det er eksperimentell virksomhet, driver også uforsvarlig virksomhet. Det vises videre til punkt i Ot.prp. nr. 13 hvorfra det om forsøksvirksomhet og bruk av utradisjonelle metoder hitsettes: Forskning og utprøving av nye metoder må i utgangspunktet ikke skje uten at retningslinjer for slik virksomhet følges. Det gjelder bl.a. krav til innhenting av samtykke, sikkerhet og dokumentasjon. Hvilke helserisiki som kan tas innen forsvarlighetskravet, vil bero på pasientens helsetilstand og på alternative behandlingsmuligheter. Pasienten skal få vidt mulig høres og gis adekvat informasjon om formålet med og fremgangsmåten ved forsøket, samt om alternativer og risiki. Det er også en forutsetning at man blir gjort oppmerksom på at metoden primært benyttes som ledd i forsøksvirksomhet. Det vises videre til klinikksjef ved kreftklinikken ved Radiumhospitalet Dr. Sigbjørn Smedland forklaring for retten om at en pasient som har samtykket til forskningsvirksomhet aldri skal fratas virksom standardbehandling. Det er ingen holdepunkter for å legge til grunn at saksøker vil gå frem på en slik måte som beskrevet ovenfor ved sine forskingsprosjekter dersom han får autorisasjon som lege. Tvert imot har saksøker gitt uttrykk for at den germanske nye medisin er å betegne som en naturlov. Videre at dødeligheten ved anvendelsen av tradisjonell medisin er på 98 % og at han derfor ikke kan henvise pasienter til slik behandling. På dette punktet vil saksøkers virksomhet være i direkte strid med helsepersonelloven 4 annet ledd om at en lege skal innhente bistand eller henvise pasienter videre dersom det er nødvendig og mulig. Saksøker benekter for øvrig også at det foreligger risiko for død ved behandling i henhold til den nye germanske medisin til tross for at han samtidig selv erkjenner at læren er ikke TVI-SAFO

16 fullt ut bevist. Det foreligger således fare for at pasienten ikke vil motta adekvat informasjon fra saksøker. Saksøker har anført at nemnda ikke i tilstrekkelig grad har hensyntatt dagens utvikling der tradisjonell medisin og naturmedisin/alternativ medisin i større grad likestilles eller kan fungere ved siden av hverandre. Det er rettens oppfatning at saksøkers teorier om den nye germanske medisin ikke kan betegnes som alternativ medisin. Det vises i den forbindelse til at saksøker faktisk avviser andre former for medisinsk behandling som virkbare. Følgelig er det ikke et alternativ til dagens medisin han forfekter, men en ny medisin. Særlig gjelder dette ved kreftsykdommer der saksøker har gitt uttrykk for at anvendelse av dagens medisin og behandlingsformer, kan sammenstilles med folkemord av kreftsyke pasienter. Om helsepersonells bruk av alternative behandlingsmetoder vises det for øvrig til punkt om utøvelse av alternative behandlingsformer i Ot.prp. nr. 13, hvorfra det siteres: Departementet vil bemerke at forsvarlighetskravet også vil gjelde helsepersonells utøvelse av alternative behandlingsformer, som for eksempel akupunktur. Det forutsettes blant annet at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse til bruk av disse metoder. Videre er det er spørsmål om visse metoder benyttes fordi de i seg selv ikke kan anses forsvarlige, uavhengig av den enkeltes kompetanse. Hvis autorisert helsepersonell ved bruk av sin tittel har rekruttert pasienter og tilbyr ikke-dokumentert behandling innenfor sin alminnelige praksis, kan dette være en sammenblanding som anses uforenelig med de formål som begrunner autorisasjon. Dette kan likevel ikke gjelde alle ikke-dokumenterte metoder, men må vurderes konkret. Det følger av ovennevnte at forsvarlighetskriteriet også gjelder for alternativ medisin. Hva gjelder subjektive elementer ved den rettslige standard for forsvarlig legebehandling, vises det igjen til at saksøker har gitt uttrykk for at han vil fraråde pasientene å underlegge seg alminnelige behandlingsformer samt at han heller ikke selv vil behandle pasienter etter allment anerkjente metoder frem til han eventuelt klarer å vitenskapeliggjøre sine teorier. Det er vitenskapelig dokumentert og alminnelig anerkjent at cellegift og strålebehandling virker mot kreftsykdom. Kreft er en dødelig sykdom dersom pasienten ikke får behandling. Det vises i den forbindelse til Dr. Smedlands forklaring om dette. Retten anser for øvrig at dette er et forhold som ikke trenger ytterligere bevisføring. Den behandling saksøker forfekter er ikke dokumentert som virksom. Retten stiller seg således bak saksøktes anførsel om at det saksøker i praksis gjør, er å frarøve pasienter behandling som man vet virker til fordel for en behandling som man ikke vet om virker TVI-SAFO

17 Det vises i den forbindelse til helsepersonellovens overordnede formål som fremkommer i lovens 1: Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Helsemyndighetene må følgelig kunne være trygge på at de leger som har autorisasjon holder seg innen en fast faglig standard. Saksøker holder seg ikke til dette når han konsekvent avviser anerkjente og dokumentert virksomme behandlingsformer. Retten har etter dette kommet til at saksøker ved å konsekvent avstå fra bruk av anerkjente behandlingsformer for kreft, ved å fraråde pasienter å ta i mot behandlinger så som cellegift og strålebehandling samt ved å kun ville behandle pasienter etter den nye germanske medisin, vil drive legevirksomhet i strid med den rettslige standard som kreves for forsvarlig utøvelse av legeyrket. Tapsvilkåret uforsvarlig virksomhet må etter dette anses for oppfylt. Det vil etter dette ikke være nødvendig for retten å vurdere hvorvidt tapsvilkårene langt fravær fra yrket og grov mangel på faglig innsikt også er å anse som oppfylte. Av den vurderingen nemnda har foretatt, fremkommer det at en enstemmig nemnd har funnet det riktig å avvise saksøkers søknad om autorisasjon ettersom saksøker i tiden etter at hans tyske autorisasjon ble tilbakekalt har behandlet pasienter uten autorisasjon, samt at han i Tyskland og Frankrike har blitt dømt for dette. Det fremkommer videre at dette forhold i betydelig grad svekker nemndas tillit til saksøker. Saksøker har for retten forklart at han, siden han mistet sin tyske autorisasjon, har behandlet opp mot alvorlig syke pasienter. Følgelig må det kunne legges til grunn at nemnda bygget sin skjønnsmessige vurdering på et korrekt faktum når det ble lagt til grunn at saksøker har behandlet alvorlig syke pasienter uten å inneha noen for form legeautorisasjon. Retten stiller seg bak nemndas vurdering når det konkluderes med at dette forhold gjør at det uansett ikke vil være mulig å ha slik tillit til saksøker som vil være nødvendig for å gi ham autorisasjon som lege. Saksøker har gitt uttrykk for at han trenger legeautorisasjon for å få bevist sine teorier. Retten finner i den forbindelse grunn til å bemerke at det er hensynet til pasientene som er avgjørende ved en søknad om autorisasjon og ikke hensynet til den enkelte søker. Under enhver omstendighet skal ikke hensynet til saksøker og hans ønske om å få prøvet sine teorier ut i praksis tillegges vekt. Saksøker må søke å oppnå anerkjennelse for sine teorier via tradisjonelle kanaler for vitenskapelig forskning. Det bemerkes i den forbindelse at TVI-SAFO

18 saksøker fortsatt kan delta i en forskningsprosess til tross for at han ikke har autorisasjon til å praktisere som lege selv. Saksøker kan forstås slik at han mener at nemndas vedtak er urimelig ettersom pasientene oppsøker ham av eget initiativ samt som følge av at han aldri har tatt betalt for behandling av pasienter i henhold til den nye germanske medisin. Retten er enig med saksøkte i at en slik innfallsvinkel ikke kan legges til grunn. Dette ettersom pasienter med alvorlige sykdommer, så som kreft, befinner seg i en sårbar og vanskelig situasjon. Mennesker i slike situasjoner er ofte villige til å prøve mange behandlingsmåter for å bli friske. Ved et tallrikt utvalg av mulige behandlingsformer kan det således være vanskelig for dem å foreta en selvstendig og riktig vurdering av behandlingsalternativene som foreligger. Helsemyndighetene må da kunne stole på at legen, uavhengig av hvordan pasienten har kommet i kontakt med denne, vil ivareta pasientens interesser og sikkerhet. Det er derfor viktig at de som har legeautorisasjon holder seg til den faglig standard og sørger for å opplyse pasienten på best mulig måte. Det gjør ikke saksøker når han konsekvent avviser anerkjente og dokumentert virksomme behandlingsformer til fordel for sin egen lære. For kreftpasienter vil dette kunne få dramatiske og kanskje dødelige konsekvenser. Saksøkers høye alder og eventuelt korte gjenværende virketid som behandlende lege er slik retten ser det intet relevant hensyn i den skjønnsmessige vurdering som skal foretas. Det er etter dette rettens mening at avslaget på søknaden om autorisasjon var riktig. Ettersom den nye germanske medisin retter seg mot samtlige sykdommer og ikke kun kreftsyksommer, var det også riktig å nekte en midlertidig lisens i henhold til helsepersonelloven 49. Hva gjelder saksøkers anførsel om at det beror på en saksbehandlingsfeil at han ikke fikk møte nemnda for å redegjøre for den nye germanske medisin før vedtaket ble truffet, vises det til det retten har sagt ovenfor om at det ikke er nødvendig for retten, og således heller ikke statens helsepersonellnemnd, å ta stilling til innholdet av den lære saksøker forfekter for å behandle hans søknad om autorisasjon som norsk lege. Anførselen om at det er tatt utenforliggende hensyn tas derav heller ikke til følge. Videre ligger det i dette at saksøkers anførsel om saksbehandlingsfeil som følge av at nemnda ikke fremla saksøkers forskningsresultater for et forskningsråd eller innhentet en særskilt fagkyndig vurdering heller ikke kan føre frem. Retten kan ikke se at det innebærer en saksbehandlingsfeil at nemnda ikke har svart konkret på saksøkers forslag om begrenset autorisasjon under kommunelege Dr. Saugestads oppsyn. Det fremkommer klart av vedtaket at de uforsvarlige elementer ved saksøkers virksomhet også vil gjøre seg gjeldende ved en begrenset lisens i henhold til helsepersonelloven 49. Retten vil bemerke at det uforsvarlige ved å praktisere TVI-SAFO

19 utelukkende etter den germanske nye medisin ikke endrer seg selv om en annen lege med autorisasjon holder oppsyn med behandlingen. Saksøker har anført at vedtaket må kjennes ugyldig som følge av for lang saksbehandlingstid og har vist til forvaltningsloven 11a. Det er gjort gjeldende at det fra saksøker søkte om autorisasjon den 22. august 2007 og frem til hovedforhandlingen, snart hadde gått 2 år. Det er rettens oppfatning at anførselen er uholdbar i det forvaltningsloven gjelder forvaltningens saksbehandling og ikke rettens. Det er således kun saksbehandlingstiden fra søknaden ble inngitt til statens autorisasjonskontor for helsepersonell og til avgjørelsen derfra ble truffet som kan legges til grunn. Deretter fra klage ble inngitt Statens helsepersonellnemnd og frem til at nemndas vedtak forelå. Begge kontorene hadde en behandlingstid på litt over 3 måneder. Saksbehandlingstiden har således vært noe lang. Retten finner imidlertid ikke å gå nærmere inn på dette ettersom saksbehandlingstiden uansett ikke har virket inn på avgjørelsenes innhold og derav ikke kan føre til ugyldighet, jf. forvaltningsloven 41. Anførselen om manglende faglig kompetanse i nemnda kan ikke føre frem ettersom det er vedtatt i medhold av lov hvordan den faglige sammensetning skal være. Det vises til helsepersonelloven 69 der det fremkommer at nemnda skal bestå av 7 medlemmer hvorav tre medlemmer skal være jurister, tre medlemmer skal ha helsefaglig bakgrunn og et medlem skal være representant for legeyrket. I forbindelse med behandlingen av saksøkers klage, var nemnda sammensatt i henhold til den lovbestemte måte. Det vises for øvrig til at det var lovgivers vurdering at nemnda med en sammensetning som nevnt innehar en særskilt helsefaglig så vel som juridisk kompetanse, jf. Ot.prp. nr. 13 punkt Saksøker har endelig gjort gjeldende at nemnda ikke oppfylte sin veiledningsplikt overfor ham da han ikke ble gjort oppmerksom på 7 i lov om alternativ behandling av sykdom der det fremkommer at behandling av alvorlige sykdommer og lidelser ikke kan utøves av andre enn helsepersonell. Det er vist til forvaltningsloven 11. Retten kan heller ikke se at denne anførselen kan føre frem. Det vises til det forhold at saksøker selv har forklart at han søkte om autorisasjon som lege fordi han ellers ikke kunne behandle kreftpasienter i henhold til sin egen overbevisning uten å risikere straffeforfølgning. Saksøker var følgelig kjent med at det ikke var anledning til å behandle kreftpasienter i Norge uten norsk autorisasjon som lege. Retten stiller seg for øvrig tvilende til om det kan tillegges nemnda å informere en søker/klager hva denne ikke kan utføre av behandlinger før autorisasjon eller lisenes eventuelt er innvilget. Rettens konklusjon blir etter dette at Statens helsepersonellnemnds vedtak av 1. april 2008 er gyldig. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet blir således å frifinne TVI-SAFO