2006 JANUAR UKE JAN/FEB UKE mandag DAG 23. mandag 30 DAG tirsdag DAG 24. tirsdag 31 DAG onsdag DAG 25.

Transkript

1 INNHOLD 6 INTRODUKSJON TIL KALENDEREN 7 MERKEDAGER KALENDER OVERSIKTSKALENDER OVERSIKTSKALENDER EVIGHETSKALENDER 66 TIDSREGNINGEN OG KALENDERTRADISJONER 69 ASTRONOMISKE BEGIVENHETER FORMØRKELSER I 2006 SETT FRA NORGE 74 FORMØRKELSER 76 PLANETENES VANDRINGER STJERNEKART 82 HIMMELKULEN 84 KOORDINATSYSTEMER 86 METEORSVERMER 88 METEORITTER 90 KOMETER OG KRETSLØP 93 KOLLISJONER OG KRATRE 95 JORDA 98 MÅNEN 100 MÅNEKART 101 SOLA 104 SOLSYSTEMET 106 MERKUR 108 VENUS 110 MARS 113 ASTEROIDENE 115 JUPITER 118 SATURN 120 URANUS 121 NEPTUN 122 PLUTO OG CHARON 124 KUIPERBELTET 126 DEN TIENDE PLANET? 128 STJERNER 131 STJERNERS DØD 134 STJERNETÅKER 137 STJERNEHOPER 139 MELKEVEIEN 142 VÅRT GALAKTISKE NABOLAG 146 GALAKSENE 149 KOSMOLOGI 153 SUPERNOVAER I 1000 ÅR 156 TABELLER INTRODUKSJON 157 ASTEROIDER 158 SOLSYSTEMET 160 MÅNER I SOLSYSTEMET 162 KOMETER 162 KUIPERBELTE-OBJEKTER 163 KOMETER SOM NÅR PERIHEL I STJERNEBILDENE 166 DE KLARESTE STJERNENE 167 DE NÆRMESTE STJERNENE 168 DOBBELTSTJERNER 169 VARIABLE STJERNER 170 STJERNETÅKER 171 GALAKSER 172 STJERNEHOPER 174 MESSIER-KATALOGEN 176 DEN LOKALE GRUPPE 177 LITTERATUR 178 ASTRONOMIFORENINGER 181 ASTRONOMI I NORGE 182 TELESKOPER OG UTSTYR 185 ORDFORKLARINGER 188 KONSTANTER OG SYMBOLER 190 BILDER OG ILLUSTRASJONER 191 EGNE NOTATER SIDE 4 SIDE 5

2 2006 JANUAR UKE 4 OSLO TRONDHEIM TROMSØ OSLO TRONDHEIM TROMSØ 2006 JAN/FEB UKE 5 23 mandag DAG 23 08:50 16:08 09:19 15:42 10:17 13:36 02:32 10:21 02:57 09:56 03:37 08:02 08:36 16:26 09:00 16:04 09:36 14:20 09:35 17:38 10:02 17:16 10:46 15:25 mandag 30 DAG 30 Månens vinkelutstrekning er 0,51 Månens vinkelutstrekning er 0,56 24 tirsdag DAG 24 08:48 16:11 09:16 15:45 10:10 13:43 04:10 10:23 04:52 09:42 08:33 16:29 08:57 16:08 09:30 14:26 09:35 19:30 09:51 19:20 09:54 18:13 tirsdag 31 DAG 31 Mars 10:33 03:40 10:05 04:11 07:35 05:32 10:10 03:32 09:38 04:06 + Mars 25 onsdag DAG 25 08:46 16:13 09:14 15:49 10:04 13:50 05:57 10:29 07:20 09:07 08:31 16:31 08:54 16:11 09:25 14:32 09:35 21:15 09:41 21:15 09:21 20:34 onsdag 1 DAG 32 Merkur 09:09 15:47 09:44 15:15 08:59 16:41 09:24 16:19 10:05 14:30 Merkur 26 torsdag DAG 26 08:44 16:16 09:11 15:52 09:58 13:56 07:42 10:47 08:29 16:34 08:51 16:14 09:20 14:37 09:34 22:57 09:33 23:06 08:53 22:48 torsdag 2 DAG 33 Jupiter 02:46 11:02 03:07 10:44 03:29 09:13 02:22 10:36 02:44 10:17 03:08 08:45 Jupiter 27 fredag DAG 27 08:42 16:18 09:08 15:55 09:52 14:02 08:57 11:47 08:26 16:37 08:48 16:17 09:15 14:43 09:33 09:24 08:24 fredag 3 DAG 34 Venus 06:50 15:12 07:10 14:55 07:30 13:27 06:19 14:40 06:40 14:22 07:01 12:52 Venus 28 lørdag DAG 28 08:40 16:21 09:05 15:58 09:47 14:09 09:24 13:36 08:24 16:39 08:45 16:20 09:10 14:48 09:33 00:38 09:15 00:57 07:48 01:07 lørdag 4 DAG 35 Saturn 15:56 09:01 15:28 09:31 13:02 10:49 15:25 08:32 14:56 09:04 12:26 10:26 Saturn 29 søndag DAG 29 08:38 16:23 09:03 16:01 09:41 14:15 09:33 15:39 10:18 14:57 08:21 16:42 08:42 16:24 09:05 14:53 09:34 02:20 09:04 02:51 06:36 04:04 søndag 5 DAG 36 a står i stjernebildet/-tegnet Steinbukken/Vannmannen a står i stjernebildet/-tegnet Steinbukken/Vannmannen SIDE 12 23/1 kl 21: Månen passerer sør for Jupiter. 24/1: 20 år siden Voyager 2 passerte Uranus. 26/1 kl 23: Merkur i øvre konjunksjon. 28/1 kl 00: Saturn i opposisjon. 5/2 kl 23: Månen passerer rett nord for Mars SIDE 13

3 FORMØRKELSER formørkelse Under en solformørkelse passerer Månen foran a og skygger helt eller delvis for den. Ved totale solformørkelser er hele solskiven dekket av Månen. Dette kan kun sees fra et smalt belte (maks. 270 km bredt) på Jorda hvor Månens helskygge, umbra, tilfeldigvis faller. Fra områdene som treffes av den ytterste delen av skyggen halvskyggen eller penumbraen ser man kun en partiell formørkelse siden kun en del av solskiven er dekket. Det er en underlig tilfeldighet at Månen og a har nesten nøyaktig samme vinkelutstrekning, ca. 1/2 grad, sett fra Jorda. Månens avstand fra Jorda varierer likevel såpass mye at måneskiven ofte er for liten til å dekke a helt. I slike tilfeller får vi en ringformet solformørkelse. Måneformørkelse Ved en måneformørkelse ligger Månen helt eller delvis i skyggen til Jorda. Hvis hele Månen befinner seg i helskyggen har vi total måneformørkelse. I tilfellene der helskyggen bare dekker en del av Månen er formørkelsen partiell. Hvis Månen passerer gjennom Jordas halvskygge får vi en såkalt penumbral formørkelse. I Månens avstand spenner Jordas kjegleformede helskygge om lag seks månediametre, og en total måneformørkelse er derfor ikke et så sjeldent fenomen som en total solformørkelse. Dessuten er måneformørkelser synlig fra hele Jordas nattside. Selv ved en total måneformørkelse vil ikke Månen bli helt kullsvart. Det svake, rødlige lysskjæret skyldes at sollyset blir avbøyd og rødfarget ved å passere gjennom jordatmosfæren. formørkelser År Dato Type Tid Synlighet Måneformørkelser År Dato Type Tid /03 T ~13:00 Afrika, Europa, V-Asia. Total: Sentral-Afrika, Tyrkia, Russland 22/09 R 13:41 S-Amerika, V-Afrika, Antarktis. Ring: Guyana, Surinam, Fr. Guyana, S-Atlanteren /03 PT 03:32 Asia, Alaska 11/09 PT 14:31 S-Amerika, Antarktis /02 R 04:55 Antarktis, Ø-Australia, New Zealand. Ring: Antarktis 01/08 T ~11:15 N-Amerika, Europa, Asia. Total: N-Canada, Grønland, Sibir, Mongolia, Kina /01 R 08:59 S-Afrika, Antarktis, S/Ø-Asia, Australia. Ring: S-Indiahavet, Sumatra, Borneo 22/07 T 04:35 Ø-Asia, Stillehavet, Hawaii. Total: India, Nepal, Kina /01 R 08:07 Afrika, Asia. Ring: Sentral-Afrika, India, Kina 11/07 T 21:34 S-Amerika. Total: Påskeøyene, Chile, Argentina For nærmere opplysninger om hvor man kan observere solformørkelsene, se: Ved de to solformørkelsene som er (delvis) synlige fra Norge (29/03/2006 og 01/08/2008) er det angitt et omtrentlig klokkeslett; dette vil variere +/ 15 min alt etter hvor i landet man befinner seg /03 PN 00:48 07/09 PT 20: /03 T 00:21 28/08 T 12: /02 T 04:26 16/08 PT 23: /02 PN 15:38 07/07 PN 11:39 06/08 PN 02:39 31/12 PT 20: /06 PT 13:38 21/12 T 09:17 Tidspunktene angir når formørkelsen er som størst, norsk tid. En måneformørkelse er synlig overalt på Jorda, såfremt Månen er over horisonten. T: total, PT: partiell, PN: penumbral, R: ringformet SIDE 74 SIDE 75

4 Ringsystemet i ekte farger Månen Titan observert ved ulike bølgelengder SATURN Saturn er den ytterste av de fem klassiske planetene man kjenner fra gammelt av, og den nest største av alle (etter Jupiter). Dens gjennomsnittlige massetetthet er bare 0,7 ganger vannets, noe som er den laveste verdien i hele planetsystemet. Saturn er oppbygd omtrent som Jupiter. Det er ingen skarp grense mellom den ytre atmosfæren og den indre flytende kappen. De ytterste deler består hovedsakelig av de to letteste grunnstoffene, nemlig hydrogen (75 % etter masse) og helium (25 %). Lenger inn går hydrogenkomponenten over i flytende metallisk form, og planeten antas dessuten å ha en steinkjerne med masse ganger Jordas. Saturns sammensetning kombinert med planetens hurtige rotasjon gjør at poldiameteren er hele 10 prosent mindre enn ekvatordiameteren, noe som lett kan observeres i et lite teleskop. Det mest markante trekk ved planeten er likevel det praktfulle ringsystemet. Ringene består av vann-is og store og små isdekte steiner som går i bane i Saturns ekvatorplan. Dette planet heller 27 i forhold til Saturns omløpsplan rundt a. Helningen gjør at ringsystemet, observert fra Jorda, ser noe forskjellig ut etter hvert som planeten sirkler rundt a. I 2006 ligger ringsystemet godt til for observasjoner. Et mørkt område i ringsystemet, den såkalte Cassinis deling, er lett synlig i et lite teleskop. Under gode forhold kan man også skjelne enkelte skybelter på overflaten. Romsondene Pioneer 11, Voyager 1 og Voyager 2 besøkte Saturn henholdsvis i 1979, 1980 og Cassini-Huygens gikk inn i kretsløp om ringplaneten 1. juli 2004 og skal i SIDE 118 løpet av en fireårsperiode undersøke Saturn og dens ringer og måner. I desember 2004 ble sonden Huygens koplet fra Cassini-fartøyet, og i januar 2005 landet den trygt på månen Titan. Dette er første gang en romsonde lander på en annen planets måne. Det første fargebildet fra Titans overflate, tatt med Huygens-sonden 14. januar De nærmeste steinene er ca. 10 cm store. Overflaten består av vann- og hydrokarbon-is. Avstand fra a 1427 mill. km (9,54 AE) Omløpstid 29,4 jordår Rotasjonstid 10 t 39 m 24 s Radius km (9,45 x Jordas) Masse 5,6851 x kg (95,2 x Jordas) Tetthet 0,70 g/cm 3 (0,127 x Jordas) Temperatur 178 C Måner 46 SIDE 119

5 STJERNETÅKER Eskimotåken er en fargerik planetarisk tåke Det interstellare rom, altså rommet mellom stjernene, er nesten et vakuum, men helt tomt er det ikke. Gassatomer finnes overalt, dog i ufattelig fortynnet form en typisk tetthet er noen få hydrogenatomer per kubikkcentimeter. Til sammenligning er det ca molekyler i en kubikkcentimeter luft. Her er også såkalt støv, dvs. faste partikler like mikroskopiske som de man finner i tobakksrøyk. Støvet utgjør rundt regnet kun en prosent av den totale masse i denne interstellare materien. Stjernetåker, eller bare tåker, er områder hvor tettheten er tusener av ganger større. Her tilkjennegir materien seg enten ved at den lyser eller ved at den blokkerer lyset fra bakenforliggende stjerner eller lysende tåker. Tåker som lyser deles inn i emisjonståker og refleksjonståker, alt etter hvordan lyset blir sendt ut. En Til venstre: Den mørke Hesteemisjonståke absorberer og gjenutsender strålingen fra en hodetåken ligger foran en eller flere lyssterke stjerner i nabolaget, mens en refleksjonemisjonståke i Orion SIDE 134 SIDE 135

6 GALAKSENE Universet er fylt av frittsvevende stjernesystemer vi kaller galakser. De kommer i mange størrelser og typer, men de fleste er faktisk ganske små og ubetydelige, i hvert fall sammenlignet med de imponerende galaksene vi er vant å se på bilder. Av de drøyt 40 galaksene i Den lokale gruppe (s. 145) er det eksempelvis bare tre av dem, nemlig Andromedagalaksen, Triangulumgalaksen og vårt eget Melkeveisystem, som svarer til de gjengse forestillinger om enorme virvellignende stjerneøyer. De tre overnevnte systemer er eksempler på spiralgalakser. Bortsett fra spiralarmene er spiralgalaksene kjennetegnet ved en flat skive, en sentral utbuling og en mer eller mindre kulerund, omsluttende halo. Haloen er vesentlig større en skivens dimensjoner og inneholder kuleformede stjernehoper og ikke-lysende materie av ukjent natur. I spiralarmene finner vi tåker og diffust interstellart stoff hvor det fortsatt foregår stjernedannelse. Spiralgalaksene deles videre inn i SIDE 146 Spiralgalaksen M104, også kalt Sombrerogalaksen. Bildet er tatt i synlig og infrarødt lys normale spiraler og stavspiraler, avhengig av kjerne-områdets utseende. Stavspiralenes armer starter i endepunktene av en avlang, stavlignende struktur som går gjennom kjernen. Spiralarmene og eventuelle "staver" er ikke faste strukturer, men simpelthen områder med relativt høy stjernetetthet. Den andre hovedtypen galakser er elliptiske galakser. Disse har en nesten strukturløs, ellipsesymmetrisk lysfordeling, og atskiller seg fra hverandre kun ved graden av flattrykning. Den typiske elliptiske galakse består hovedsakelig av gamle stjerner, inneholder meget små mengder gass og støv, og føder få eller ingen nye stjerner. Galakser som ikke passer inn i de klassiske kategoriene for spiraler og elliptiske systemer, kalles irregulære. I tillegg bruker man betegnelsene "dverger" og "kjemper" litt tilfeldig. Elliptiske kjempeside 147

7 SOLSYSTEMET Planet Omløpstid Halve Eksentri- Midlere Bane- Ekvator- Unnslippnings- Tilsynelatende Maksimal (sideriske år) storakse sitet banehastighet helning helning hastighet vinkeldiameter tilsynelatende (AE) (km/s) ( ) ( ) (km/s) (buesekund) magnitude Merkur 0, , , ,87 7, ,01 4,3 4,5 13 1,9 Venus 0, , , ,02 3, ,36 10,36 9,7 66,0 4,6 Jorda 1, , , ,78 0, ,45 11,19 Mars 1, , , ,13 1, ,19 5,03 3,5 25,1 2,91 Jupiter 11, , , ,07 1, ,13 59,5 29,8 49,0 2,94 Saturn 29, , , ,69 2, ,73 35,5 14,5 20,1 0,43 Uranus 84, , , ,81 0, ,77 21,3 3,3 4,1 5,32 Neptun 164, , , ,43 1, ,32 23,5 2,2 2,4 7,78 Pluto 247, , , ,72 17, ,53 1,1 0,06 0,11 13,65 Flere data for planetene finnes på s Kilde: Det indre solsystem Det ytre solsystem SIDE 158 SIDE 159

8 ORDFORKLARINGER Absolutt størrelsesklasse: mål for et himmellegemes *luminositet, dvs. sanne eller fysiske lysstyrke. Angis som den *tilsynelatende størrelsesklasse himmellegemet ville hatt i en avstand av 10 parsec (32,6 lysår). F.eks. er as absolutte størrelsesklasse 4,83. For kometer og asteroider brukes betegnelsen om den lysstyrke det aktuelle objekt ville hatt i en avstand av 1 AE fra både a og Jorda. AE: (eng. AU) forkortelse for astronomisk enhet. Lengdeenheten tilsvarer middelavstanden mellom Jorda og a, og brukes hovedsakelig som avstandsmål innenfor solsystemet. 1 AE er per definisjon lik m, dvs. omtrent 150 millioner km. Albedo: refleksjonsevne; angir hvor stor del av det innkommende lys et objekt reflekterer. Månens albedo er f.eks. 12 % og Jordas ca. 37 %. Asimut: den ene av de to koordinater i horisontsystemet. Brukes for å angi et himmel-objekts øyeblikkelige posisjon, og regnes i grader fra nordpunktet mot øst (dvs. med urviseren) langs observatørens horisont. En stjerne rett sør har eksempelvis asimut lik 180. Bueminutt ('): vinkelmål lik 1/60 grad. Buesekund ("): vinkelmål lik 1/60 bueminutt, altså 1/3600 grad. Cepheider: en viktig klasse av variable kjempestjerner, der lysstyrkevariasjonen skyldes fysiske pulsasjoner, oppkalt etter prototypen Delta Cephei. Cepheidene har vært av-gjørende som avstandsindikatorer etter at man på begynnelsen av 1900-tallet oppdaget en sammenheng mellom cepheidenes (direkte observerbare) periode og deres *luminositet. Denne sammenhengen kan utnyttes til avstandsbestemmelser for nære galakser. Deklinasjon: (fork. Dek) den ene av de to astronomiske koordinater i ekvatorialsystemet. Deklinasjonen angir et objekts vinkelavstand fra himmelens ekvator og svarer til geo-grafisk bredde på jordoverflaten. Himmelens nordpol har eksempelvis deklinasjonen +90. Dyrekretsen: også kalt Zodiaken; en inndeling av *ekliptikken i tolv soner (hver på 30 ) kalt stjernetegn, hvert enkelt oppkalt etter et av de tolv klassiske stjernebildene som a passerer gjennom i årets løp. De tolv stjernebildene er Væren, Tyren, Tvillingene, Krepsen, Løven, Jomfruen, Vekten, Skorpionen, Skytten, Steinbukken, Vannmannen og Fiskene. (a går dessuten også gjennom Slangebæreren.) Ekliptikken: as tilsynelatende bane over himmelkulen i løpet av et år. Ettersom as bevegelse langs ekliptikken er et uttrykk for Jordas bevegelse rundt a, er ekliptikken en projeksjon av Jordas baneplan opp på himmelkulen. Pga. jordaksens helning i forhold til baneplanet danner ekliptikken en vinkel på 23,5 med himmelens ekvator. Eksentrisitet: (fork. e) mål for hvor mye en ellipse(-bane) avviker fra sirkelformen. Hvis en planetbane har e=0, er den en perfekt sirkel. Når e nærmer seg 1, blir banen mer og mer avlang eller elliptisk. Ekstragalaktisk: brukes om det som ikke tilhører eller er bortenfor vår egen galakse, Melkeveisystemet. Elongasjon: en planets tilsynelatende vinkelavstand fra a. Orion SIDE 185