Imam Ali sønn av Abu Talib (fred være med ham) Skrevet av Amir Mulla Idi

Transkript

1 Imam Ali sønn av Abu Talib (fred være med ham) Skrevet av Amir Mulla Idi Ali Amir al-mominin fra Kaba til bønnestedet Den opphøyde sa: Dere som tror, adlyd Allah, adlyd sendebudet og de som besitter autoriteten blant dere Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa: Den som jeg er mester over, er Ali mester over. Allah, vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham. Fatima bint Asad, som var gravid, merket at hun kommer til å føde barnet. Derfor vendte hun seg til Kaba, Allahs hus, hun ba Allah der om å gjøre det lett for henne å føde sitt barn. Mens hun ba, delte veggen til Kaba seg. De tilstedeværende ble forundret og overrasket på grunn av dette guddommelige miraklet. Hun gikk inn i Kaba og veggen ble stengt. Mennesker ble veldig forbauset og de fortalte videre Abu Talib om denne saken. Abu Talib sa til dem: Min kone har en herre som kan passe på henne og beskytte henne. Allah, Den Opphøyde, sendte fra paradiset Asia bint Muzahim, Mariyam bint Imran og en rekke av jomfruer for å beskytte og å ta vare på Fatima bint Asad i løpet av hennes fødsel, stå opp for å passe på henne og de gikk inn med henne innenfor Kabah. Det var mat og tørkepapir fra paradiset med dem. Fatima bint Asad var innenfor Kaba i tre dager. Menneskene var fremdeles forvirret om dette guddommelige miraklet. De ventet på at hun skulle komme ut. Etter tre dager, på fredag, den trettende av Rajab, året 23 før Hedsjra, kom Fatima bint Asad ut, mens hun løftet opp sin nyfødte etter at veggen til Kabah åpnet seg for henne for andre gang og etter at hun kom ut, lukket den seg. Mennesker møtte henne og i den første rekken av de som møtte henne var Abu Talib. Han tok imot sin velsignede sønn og kysset ham foran en stor folkemengde blant Mekkas folk. Abu Talib tok det velsignede nyfødte barnet til sin nevø Muhammed ibn Abdullah (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Han tok imot barnet fra sin onkel Abu Talib, kysset ham, omfavnet ham og hilste på ham på en islamsk måte. Det nyfødte barnet talte til sin fetter med Den Opphøydes ord: De troende er lykkelige, de som er gudfryktige når de forretter sin bønn. Koranen: 2: Dette sa han før erklæringen av profetskapen og før åpenbaringen til Koranen på ti år. Ali sønn av Abu Talib var det velsignede nyfødte barn. Han var det første og det siste nyfødte barnet som ble født innenfor Kabah, Allahs hus. Nådens sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) fortsatte å passe på Ali (fred være med ham), bære han på sitt bryst og si til ham: Ali, du er av meg og jeg er

2 av deg. Ditt kjøtt er av mitt kjøtt, ditt blod er av mitt blod og din sjel er av min sjel. En taper er den som er i fiendskap med deg. Amir al-mominin (fred være med ham) vokste opp under omsorgen til det gavmilde sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Profeten Muhammed tok han med seg til Harra-hulen. Der ba de til Allah uten at noen visste om dem. Da Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) ble førti og Amir al- Mominin (fvmh) ble ti år gammel, sendte Allah, Den Opphøyde, Gabriel, Den trofaste, fred være med ham, til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) for å bebude ham om profetskapen og det islamske budskapet. Ali (fvmh) var med ham der og da, han så og hørte det Gabriel (fvmh) resiterte for nådens sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Imam Ali (fvmh) var den første som trodde på profetskapen til Muhammed (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og den første av de som forsvarte Islam, dens gavmilde sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og Koranen. Da Allah, Den Opphøyde, beordret sin profet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) om å advare sine nære slektninger, samlet Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sin familie og sine fettere fra Quraish. Han lagde et måltid for dem. Etter at de spiste opp, misjonerte han den nye religionen for dem. De holdte ham for å være en løgner og drev ap med ham på en veldig stygg måte. De spurte ham om hvordan de kunne støtte ham, tro på ham og forlate tilbedelsen av statuer som deres forfedre tilba, hvordan han kunne be dem om å tro på hans budskap og kall, som oppfordrer dem til å tilbe en som ikke kan sess? Alle nektet å akseptere profetens advarsel uten unntak. De drev ap med ham. Ingen støttet ham, bortsett fra Ali (fvmh). Han var hans medhjelper og hans etterfølger. Amir al-mominin (fvmh) måtte tolerere det de første muslimene tolererte som følge av undertrykkelsen til avgudsdyrkerne, som torturerte dem og sanksjonerte dem. Avgudsdyrkerne berøvet muslimenes hus, kjempet mot dem, fengslet dem i den varme ørkenen og slo dem med piskeslag, mens de var nakne under solens lys, for at de skulle forlate denne nye religionen som Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hadde kommet med. Etter at Allah, Den Opphøyde, beordret sitt sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) om å flykte fra Mekka til Yatrib, sov Amir al-mominin (fvmh) i Sendebudets leie. Da avgudsdyrkerne kom for å drepe Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), sto Amir al-mominin (fvmh) opp og trakk sverdet mot dem. Ved dette tidspunktet fikk de med seg at Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) hadde flyktet i fred fra Mekka, hans fetter og hans medhjelper hadde tilbydd sitt liv for å spare hans liv. Han var derfor den første som ofret sitt liv i Islam. De kom ut sinte og ulykkelige etter at Allah, Den Opphøyde, hadde reddet sitt gavmilde sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) fra deres ondskapsfulle planer.

3 Så tok Ali (fvmh) Fatimaene og dro med dem fra Mekka til Medina åpenlyst i full offentlighet med Quriashs kjennskap, han var fryktløs og modig, etter at han hadde gitt bort det betrodde godset til de som eier det, som Mekkas folk pleide å la være igjen hos det sanne og det trofaste Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). I Medina opprettet Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) brorskap mellom de flyktende og hjelperne. Profeten Muhammed valgte Ali (fvmh) som sin bror. Etter to år av fluktperioden, kom den trofaste Gabriel (fvmh) med ordre fra himmelen, med befaling fra Allah, Den opphøyde. Han sa til Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie): Muhammed, gift bort lyset til lyset. Gift bort Fatima til Ali. Det velsignede ekteskapet mellom Fatima og Ali fant sted på ordre fra Allah. I samme år skjedde Badr-slaget. Den største av avgudsdyrkerne, Abu Sufiyan, hadde samlet en hær og kommet fra Mekka for å kjempe mot Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og muslimene. Ali sønn av Abu Talib (fvmh) var den første soldaten og den første som tilbød sitt liv i muslimenes hær. Han kjempet skikkelig sterkt og drepte et stort antall av avgudsdyrkerne, som tapte. I samme år fant slaget til Bani al-kaynka sted. Amir al- Mominin (fvmh) ledet hæren til muslimene under dette slaget. I året 3 EH fant en kamp mellom muslimene som var ledet av Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), som Ali sønn av Abu Talib (fvmh) løftet opp banneret til, og avgudsdyrkerne, som var under til ledelsen til Abu Sufiyan. I begynnelsen av kampen var muslimene seierherrene. Så kom avgudsdyrkerne tilbake og beseiret muslimene som hadde rømmet bort til fjellet. Ingen var igjen i kampen ved siden av Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), unntatt Ali, fred være med ham. Hamza ibn Abdul Mutalib og en rekke andre muslimer ble drept. Imam Ali (fvmh) fortsatte å kjempe og å forsvare Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) alene, og han påførte avgudsdyrkerne nederlag. Amir al-mominin (fvmh) løftet banneret til muslimene i slaget til Bani al-nudair året 4 EH og i slaget ved al-kanadak eller i slaget til Ahzab. I dette sistenevnte slaget samlet Abu Sufiyan alle stammer, jødene og vantro, alle sammen, og hadde til hensikt å angripe Medina som Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) beordret skulle graves en åpning rundt, slik at avgudsdyrkerne ikke skulle nå Medina. En modig rytter greide å hoppe over åpningen og det var Amro ibn Wid al-amiri. Ingen muslimer våget å kjempe mot ham, bortsett fra Amir al-mominin (fvmh), han kjempet mot ham og drepte ham. Profeten (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) og muslimene ble veldig glad ved denne seieren. Avgudsdyrkerne og de vantro stakk av gårde da Imam Ali (fvmh) drepte deres leder Amro ibn Wid al-amiri. Da jødene samlet seg i året 7 EH i festningen Kaybar og utfordret Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), lukket den store porten av stein til deres tårn og lederne til jødene Merhab stod ved porten, han drepte enhver soldat av muslimene som nærmet seg ham, dukket Amir al-mominin (fvmh) opp, kjempet mot ham og drepte ham. Så nærmet han seg den store og tunge porten av stein, som kalles for Kaybar-porten. Han fjernet den bort, muslimene gikk inn i festningen, de erobret den og jødene flyktet bort.

4 I slaget Dhat al-salsil forbauset Amir al-mominin (fvmh) avgudsdyrkerne midt i fjellet og drepte deres leder og en stor forsamling av dem. Han bindet resten med lenker. Det ble åpenbart til ære for ham Ved dem som pruster i galopp. Koranen: 100:1. Da Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) erobret Mekka året 8 EH, hadde Imam Ali (fvmh) en betydelig rolle. Han løftet banneret til den islamske hæren og han var den første som kom inn i Mekka, befridde det fra avgudsdyrkerne, ødela statuene og avgudsbildene. Dette var en klar seier for muslimene. Amir al-mominin (fvmh) fortsatte å lede muslimenes hær og bære banneret til det gavmilde sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) mot vantro, avgudsdyrkere og hyklere. Igjennom sverdet til Ali (fvmh) ble Islam forsterket og begynte å spre seg. Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) sa til Ali (fvmh): Du er for meg det samme som Aron var for Moses. I slutten av den tiende EH, gjennomførte Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) farvelpilegrimsferden. Da han kom tilbake fra Mekka, kom åpenbaringen til ham og han ble beordret på Allahs befaling om å utnevne Ali sønn av Abu Talib (fvmh) som kalif over muslimene etter seg og en leder for dem. Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) stod i et sted som heter Ghadir Khum og ca 120 tusen muslimer samlet seg rundt ham. Profeten lot Imam Ali være ved siden av seg selv og han talte til muslimene, mens han reiste opp hånden til Amir al- Mominin og sa: Den som jeg er mester over, er Ali mester over. Allah, vær i vennskap med den som er i vennskap med Ali, og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham. Muslimene kom og gratulerte Amir al-mominin (fvmh) for posisjonen til det guddommelige lederskapet og kalifatet. Alle sa: Gratulerer sønn av Abu Talib. Du er blitt vår mester og mesteren over enhver troende mann og kvinne. Denne dagen ble en id-dag for muslimene og denne Id-en heter Id al-ghadir eller Id al-wilayah. Etter bortgangen til Allahs sendebud i 28 Safar året 11 EH, holdte ikke folk seg til Allahs befaling og Sendebudets (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) testament. De berøvet kalifatet fra Ali sønn av Abu Talib (fvmh), angrep hans hus og såret ribbeinet til al-zahra (fred være med henne), hans hustru og datteren av Sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Tiltross for at imamen så alt dette skje foran ham, valgte han å være standhaftig og tålmodig, han trakk ikke ut sitt sverd for å beskytte den islamske religionen og muslimenes blod. For hvis han hadde angrepet dem, ville den islamske religionen ha forsvunnet, for folk ble nettopp kjent med Islam og nettopp hadde Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) død. En stund etter bortgangen til Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie) døde Sendebudets del (fvmh) og moren til Hasnian Hassan og Hussein Fatima al-zahra (fvmh) tålmodig og standhaftig. Amir al-mominin sørget skikkelig over hennes bortgang.

5 Han fortsatte under perioden kalifatet var ham berøvet å veilede muslimene, lære dem og løse opp deres problemer. Dette gjorde han i 25 år. I året 36 EH valgte muslimene ham som kalif for dem etter mordet på Uthman ibn Affan. Imamen (fvmh) byttet sentret for det islamske kalifatet fra Medina til Kufa. De som brøt sin avtale likte ikke Amir al-mominins (fvmh) rettferdige Islamske koranske regjering og sannheten som han dømte etter. De kjempet mot ham i dette året i Jamal-slaget som skjedde i Basra. Imamen beseiret dem og påførte dem nederlag. Amir al-mominin (fvmh) fortsatte å ta seg av de fattige, de foreldreløse og de svake. Han dømte mellom mennesker på en rettferdig og god måte. Som følge av dette blomstret Kufa og sannheten var rådende i det islamske samfunnet. Undertrykkerne under Muwayiah sønn av Abu Sufiyans ledelse samlet hærene og vendte seg mot Kufa. Amir al-mominin (fvmh) dukket opp året 37 EH og ledet en stor hær med følgesvennene til Allahs sendebud og muslimene. Slaget ved Siffin fant sted. I dette slaget døde mange gode følgesvenner av Allahs sendebud (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie), blant annet den høytstående følgesvennen Ammar ibn Yassir. Muwayiah brukte sitt svindleri, sitt bedrageri og sine penger etter at han lot Amir al- Mominins (fvmh) hær merke hans nederlag. Han og hans tilhengere reiste opp Koranbøker, det ble satt en megler som skulle løse opp striden og begge hærene vendte tilbake til sin opprinnelige posisjon. Amir al-mominins (fvmh) hær vendte tilbake til Kufa og Muwayiahs hær vendte tilbake til Siyam. Etter et år fant slaget ved Nahrawan sted mellom de som holdt seg unna sannheten og muslimene, under ledelsen til Allahs kalif Amir al-mominin (fvmh). Disse som holdt seg unna sannheten al-marikin var Khawarjittene al-khawarijitt de som brøt sin troskapsed om støtte for Amir al-mominin og kjempet mot ham. De erklærte krig mot Imam Ali. Imamen kjempet mot dem og beseiret dem i slaget ved Nahrawan. Ingen ble igjen av Khawarijittene, unntatt åtte stykker og han drepte alle sammen. Ingen av Amir al-mominins (fvmh) hær ble drept, unntatt åtte. Etter dette kom Amir al-mominin (fvmh) tilbake til Kufa, oppholdte rettferdighet og godhet. Han hadde et veldig fattig hus blant muslimene, selv om han hadde under sin besittelse pengehuset. Han spiste ikke noe annet enn palmedadler, salt, brød og drakk vann i de fleste tidene som sympati for de fattige blant muslimene. Han kledde seg aldri som kongene og kalifene, men han fryktet Allah og oppdro den islamske nasjonen etter beskjedenhet, ærlighet, kjærlighet, fred og avgjørelse etter Koranen og Sunnah til det utvalgte sendebudet (måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie). Av denne grunnen pleide folk å bruke ham som et eksempel på rettferdighet. Troende, frie, revolusjonerende, fattige og undertrykte likte ham veldig godt. Han var imamen til de gudfryktige, faren til de foreldreløse og svake, han var støttet med Allahs seier. Han fryktet ingen i løpet av sitt liv, bortsett fra Allah, han mente at det ikke var noe forskjell mellom en araber eller en ikke-araber, bortsett fra i gudsfrykt og gode gjerninger.

6 Imamen pleide å gi bort til alle. Han gikk ut om natten for å se etter foreldreløse og de fattige etter å ha bedt i bønnestedet om natten og han gråt for mye av frykt for Allah, Den Opphøyde. I året 40 EH, den 19. Ramadan, gikk han ut av sitt hus til Kufa moskeen. Han ba Fajr-bønnen der. Mens han bøyde seg for Allah i bønnestedet i Kufa moskeen, hadde Khawarjittene, hyklerne og fiendene til den islamske sanne religionen forberedt en ondskapsfull konspirasjon mot ham. De visste at de ikke var i stand til å kjempe mot ham ansikt til ansikt som menn gjør i slagmarken. De visste også at da imamen bøyde seg for Allah, Den Opphøyde, bryr han seg ikke lenger om verden og det som er i den, han vil ha utelukkende forbindelse til Allah, Den Opphøyde, med alle sine følelser, sine sanser, sine kroppsdeler og sin velsignede kropp. Khawarijitten den forbannede Abdul Rahman ibn Muljim al-muradi kom til ham bakenfra, mens han var i denne tilstanden, og slo ham med et forgiftet sverd på hodet. Imamen (fvmh) var i tre dager på dødsleiet til han ble martyr for Allahs sak og englene i himmelen, profetene sendebudene, paradisets folk og de troende på jorden gråt over ham. Men en ting er sikkert: Hans store personlighet som koranen taler om med tusenvis av vers på en klar måte er fremdeles en vei og en lærepenge for de troende, en vei for oss som vi kan gå på. Han er vår imam i verden og vår mellommann i det neste livet, vi er forpliktet til å tro på hans lederskap, han er den som deler ut paradiset og helvetesild til folk. Han er den største rettferdige personen, han er eiermannen til Kawthar-brønnen på dommedagen og den som vitner om sannheten foran Allah, Den Opphøyde, mot de vantro, avgudsdyrkerne, hyklerne og bedragere i denne verden, som undertrykket de troende i denne verden, forfulgte dem, berøvet deres penger og drepte dem, han vil være en advokat og en forsvarer for de ærlige muslimene, de frie, de sannferdige og de undertrykte. Blant Imam Alis kjente kallenavn er Amir al-mominin, lederen til de troende, Yasob al-din religionens mester, al-naba al-azim den store nyheten, al-sadik al-akbar den største rettferdige personen, Abu Turab sandens far, Mawla al-mutakin mesteren over de gudfryktige, Qasm al-janna wa al-nar den som deler ut paradiset og helvetesild Wasir Rasullah medhjelperen til Allahs sendebud, faren til de foreldreløse og de fattige og lederen til de som har strålende panner.