På skråss med Simon jeg er ingenting Aftenposten Morgen DEVOLD SIMON FLEM Del: D Side: 24

Transkript

1 På skråss med jeg er ingenting Aftenposten Morgen DEVOLD SIMON FLEM Del: D Side: 24 Jeg er ingenting Kjære. Jeg vil juble av fryd. Jeg er sammen med den gutten som jeg elsker. Og han elsker meg. Kan livet bli bedre? Det er bare det, at dette løser ingen problemer. Jeg har problemer. Når jeg ser på ham, når jeg ser på hvilket som helst menneske som jeg vet har tro på seg selv, som respekterer seg selv, blir jeg usikker, føler meg liten, som et null, ekkel. Jeg er ingenting. Hvorfor? Jeg har svaret også. Det er ikke ett svar, det er mange. Noe av grunnen er at jeg er redd for å stå til ansvar for meg selv. Jeg vil ha noen å støtte meg til, men å tore å stole på noen, er vanskelig. Når jeg ikke stoler på meg selv, holder meg i bakgrunnen, ikke "viser ansikt", behøver jeg ikke ta stilling, og kan ikke anklages for noe. Dermed blir jeg sløv. Det store problemet er å bestemme seg for noe som helst. Det er så inngrodd i meg at jeg ikke får utrettet noe som helst. Så ser jeg på verden omkring meg, alt som skjer, og har mest lyst til å legge meg ned og gi opp. Jeg som ikke klarer å glede menneskene rundt meg, snarere tvert imot, kan ikke gjøre noe for dem som virkelig lider. Jeg vil så gjerne være noe, bety noe, men å begynne i det små, er vanskelig. Dette var hjertesukket for i kveld. Jeg måtte få det ut, for i morgen skal jeg gjennomgå meg selv, og jeg strekker ikke til. Hva gjør jeg med det? Være ærlig er ikke min sterke side, jeg strever med det, jeg er visst så vant til å lyve for meg selv at jeg mange ganger ikke merker det før det er gjort. Å nyte øyeblikket, det skal jeg lære meg en dag. En som vil juble - men ikke kan. Du er en hard dommer. Den du dømmer, er deg selv. Det skal du slutte med. Javisst lyver du for deg selv. Du er ikke så ille som du sier her. Du vil hjelpe dem som virkelig har det vondt. Men setter du for høye krav til deg selv, blir du aldri fornøyd. Du skal ikke frelse verden helt alene. Selvrespekten blir ikke styrket ved at du "gjennomgår" deg selv, og forstørrer alle små feil som du finner. Ta det rolig, begynn i det små. Som speider husker jeg at jeg fikk beskjed om å gjøre én god gjerning hver dag. Det var ikke mere som skulle til enn å hjelpe en gammel dame over gaten. Men det styrket selvrespekten! Du er noe helt spesielt for et menneske. Du elsker en gutt, og han elsker deg. Han må være ganske flott, du har jo valgt ham selv! Han har valgt deg - da kan du ikke være så verst, du heller. Enn om du fikk ham til å fortelle deg hva han ser i deg, som gjør at han er glad i deg? Men hvis disse følelsene som du forteller om er noe som plager deg ofte, og ikke bare denne kvelden, så synes jeg du skal snakke med en psykolog om det, eller et annet menneske som kan hjelpe deg til å finne ut hva som er grunnen til at du vurderer deg selv så lavt. Helt alene Kjære! Endelig har jeg fått fremferd til å skrive til deg. Jeg er en gammel enke, snart 85 år. Jeg kjøper Aftenposten hver lørdag, og det første jeg leser er På skråss. De er heldige, alle de som kan skrive dit. Ja, det er jeg også. Du skjønner, jeg er helt alene, har mistet alle mine, og det har vært så vondt. Men alle er så snille mot meg, jeg vet bare ikke hva jeg skulle få gjort igjen. Jeg prøver å bake litt og gi bort, men det er så mange, og jeg er ikke så sprek lenger. Synet svikter litt nå. Jeg har forkalkninger i begge øynene, og det høyre er nesten svart nå. Men jeg ser litt på det ene, foreløpig. Jeg synes jeg har det så godt allikevel. Jeg har jo vettet i behold, og jeg går ut hver dag. Men jeg får ikke plage deg mer, tiden din er så kostbar,, så jeg får komme til saken.

2 Det var disse nålene jeg tenkte på, det måtte ha vært koselig at de som hjelper meg kunne få en nål hver. Og da kanskje de fortsetter å være snille og hjelpsomme, som de har vært når jeg hadde det vondt. Ha det godt! Ragnhild (85), Gulskogen Jeg håper du har fått nålene, Ragnhild. Det har vært knapt med dem i det siste, men vi får nye i juni, så det er noen som må vente til da. Du må ikke tro at du plager meg! Tvert i mot, jeg måtte lese brevet ditt to ganger, så fint synes jeg det var å se en som er takknemlig, selv om det er noen ting som er vanskelige i livet. Nå må du ha det godt, og takk for gode ord du skrev til meg personlig. Hallo! Halo i bøya hvordan har du det. Jeg har det bra for jeg har lært meg å svømme så nå kan jeg bade i sjøen til sommeren. Hilsen Anton (7), Bodø Bedre med hund! Hei. Jeg ønsker meg skilpadde, men mamma og pappa sier at jeg ikke får, fordi vi har hund. Hilsen Gry (10), Oslo Jeg kan gi deg en god grunn til: Det er ikke lov å ha skilpadde i Norge. Men det er heldigvis lov å ha hund! Voksne som sniker Kjære. For omtrent ett år siden skrev jeg til deg og sa at jeg synes det er urettferdig at voksne sniker i køer, og du skrev et svar. Gjett om jeg var stolt da hele klassen fikk høre at brevet mitt kom på trykk! Da visste jeg ikke om 4Knålen. Men nå vet jeg det, og jeg vil gjerne ha en. Det samme vil fire venner. Thea, Stabekk Utlending som kjæreste Kjære! "Jente, 14" skrev nylig om at foreldrene lover henne husarrest hvis hun blir kjæreste med en utlending. Da jeg var 14 år gammel ble jeg forelsket i en halvt norsk, halvt tyrkisk gutt. Jeg pratet med mamma og pappa om det, de likte det ikke noe særlig. Jeg ble sur og sinna og kalte dem rasister, og vi hadde en ganske alvorlig krangel. Jeg var fortsatt forelsket i Zesar og etter hvert ble vi gode venner, ikke noe mer enn det, til min store skuffelse. Senere har jeg forstått at det var til mitt eget beste at foreldrene mine ble litt sinna på meg, og jeg forstår hvorfor de tenkte som de gjorde. Vi hører så mange negative ting om jenter som gifter seg med utlendinger. Det er jo dumt at de som har det bra sammen, ikke sier det, så kanskje noen kunne skifte syn. Jeg vil råde "Jente, 14" " til å snakke ordentlig med foreldrene sine. Du må ikke bli sinna på dem, da blir altså mye verre. Du behøver jo ikke si at du er interessert i ham, bare si at du ikke liker måten de ser på utlendinger. Line, Oslo

3 Slutt Kjære! I går ble det slutt mellom kjæresten min og meg. Jeg ble så lei meg, selv om vi bare hadde vært sammen i to måneder. Vi pratet heldigvis mye om det som hadde skjedd mellom oss, og vi er gode venner. Det føles godt å tenke på. Jeg skulle bare ønske at han ikke hadde så mange problemer å takle. Hvorfor skal noen mennesker bli overlatt til å ordne opp i alt,? Det er urettferdig. Jeg kan ikke hjelpe ham heller, i alle fall ikke med den hjelpen han føler er viktigst. Hvis "du" leser dette, må jeg bare få si at du er kjempesnill, en god person, og en venn til å stole på, og utrolig omtenksom. Jeg er kjempeglad i deg. Jeg håper virkelig at det kan bli oss to igjen, en dag når alt har ordnet seg. Klem fra meg Å rose hverandre Hei,! Vet du hva vi mennesker ikke er flinke til? Det er å gi ros, oppmuntring og komplimenter. Vi ser som oftest det negative. Har du noen gang følt hvordan litt ros kan lyse opp selv den svarteste av alle svarte dager? Vi mennesker tenker så ofte på hva andre mennesker synes om oss, og ofte ønsker vi litt ros. Men vi må ikke bare vente på ros fra andre, vi må ta det første skrittet selv. Mange klemmer fra Kristine (snart 18) Jeg har min egen teknikk når det gjelder slikt. Jeg holder av og til foredrag, og det første jeg sier, er: - Jeg er gammel jazzmusiker, og vi som spiller jazz er vant til å få applaus. Jeg sier ikke ett ord, før dere møter meg med en skikkelig klappsalve! Da blir det trampeklapp og latter, selv om forsamlingen har virket ganske dyster og mørk. Det er klart at det er litt frekt å be om ros, endatil før jeg har begynt å snakke. Men så får jeg et påskudd til å si akkurat det du skriver om i brevet ditt. Så blir det latter igjen, og jeg får ny applaus. Blir det litt for stille og tungt i salen, stopper jeg opp og varskur at nå vil jeg ha litt oppmuntrende klapping igjen. Det slår aldri feil, og så får jeg en gang til minnet om hvor viktig det er for alle mennesker, store og små, å vite at noen setter pris på oss og synes vi er ganske flinke, selv om vi ikke er fullkomne. Dette gjør jeg ikke bare for å få oppmuntring selv, men mest for å minne både andre og meg selv på nettopp det som du skriver om. Du vet - det er ikke bare deilig å få ros og oppmuntring - det er fint å vite at vi har støttet og oppildnet noen, og vist at vi satte pris på dem. Så her har du trampeklapp for brevet ditt, Kristine! Foreldre og barn Kjære. Jeg er en jente på 24 år, og jeg har en liten baby i maven. Snart kommer babyen ut, og det gleder jeg meg til. Jeg leser På skråss, og det hjelper meg til ikke til å glemme hvor vanskelig det var å være liten, og hvor vanskelig det var å være tenåring. Jeg tror mange voksne burde bli minnet på det. Jeg har spart på alle de gamle dagbøkene mine og diktene mine fra denne tiden, og selv om jeg ikke er sikker på hva fremtiden vil bringe, så vet jeg i hvert fall én ting: Mine barn skal bli tatt alvorlig når de kommer med problemer som vi voksne ser på som småting. Problemer

4 med kjæresten, trang til å gråte nesten uten grunn, venninnekrangel eller hva som helst - problemene er kjempestore for den som er ung og midt oppe i alt sammen. En annen ting: Jeg skal ikke bare være stolt av barna mine når de er små og søte og snille. Jeg skal være stolt av dem selv om de får kviser og smeller i dører. Barna trenger å bli elsket like mye da også. Hvis vi ikke ser på barna våre som det flotteste i verden, så merker de det med en gang, og det er vondt. Kan jeg få tre 4Knåler, en til meg, en til mannen min og en til den lille babyen? Masse hilsener fra "Vordende mor" Nå står det på trykk. Klipp det ut, les det av og til opp gjennom årene. Hvis du tør, så vis det til barna dine når de blir store, og spør om de synes at du har oppfylt det som du skriver her. For du sier noe veldig klokt og viktig! Jeg minner om det ellevte bud, som jeg har laget selv, helt alene: Hedre din sønn og din datter. Så kan det gå oss vel, og menneskene kan leve lenge på jorden. Nå ble jeg glad! Kjære! Da jeg skrev til deg om at kanarifuglen min var død, sa du at jeg kunne kanskje få en ny. Men vet du hva, jeg fikk en hund i stedet for. Da kan du tenke deg. Så jeg sa til mamma at det må jeg skrive med en gang til, for jeg skrev jo om det som var så trist når kanarifuglen døde. Nå ble du vel glad tenker jeg. Sverre (8), Tønsberg Gjett om jeg ble glad! Mest glad for at du var så omtenksom at du ville fortelle den gode nyheten til meg. Kanskje du kan skrive og fortelle meg hva hvalpen heter? Jeg har hatt mange hunder. En het Kvikk, men han ble omdøpt til Kvikka da han fikk hvalper. En annen het Raggen, en het Lady, men det kom av at hun hadde fått navn før vi fikk henne. Den siste het Shuly. Hun arvet navnet etter en jødisk folkesangerinne som jeg kjenner. Det er fint å ha hund! Lyst til å gråte Kjære! Noen ganger har jeg lyst til å legge meg ned og bare gråte. Slik har det vært siden før jul i Jeg har skrevet til deg mange ganger, men har aldri fått sendt brevene. Jeg synes det hjelper bare å skrive. Hilsen fra Anne Takk for at du sendte brevet denne gangen, da. Nå vet jeg ikke hva du er trist for, men hvis du vil, kan du jo skrive om det også en gang. Kanskje du har skrevet om det i de brevene som du ikke har sendt? Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg vet at barn og tenåringer noen ganger har perioder da de har lett for å gråte. Nå vet jeg at du har både mamma og pappa hjemme. Har du snakket med dem om det? Av og til hjelper det enda bedre å snakke enn å skrive. Ha det godt, Anne! En som er syk Kjære! Jeg er en jente på 11 år og jeg kjenner en gutt på seks år som er syk, og ingen vet hva som feiler ham. Kan jeg få to 4Knåler? Maren (11), Arendal

5 Aftenposten