ANMODNING OM TOLKNINGSUTTALELSE - FINANSFORETAKSLOVEN 2-18 VIRKSOMHETSBEGRENSNINGER FOR LÅNEFORMIDLINGSFORETAK

Transkript

1 Finansdepartementet Postboks 8008 Dep 0030 OSLO Vår ref.: \ \v1\atde E-post: Ansvarlig advokat: Atle Degré Oslo, 8. mars 2018 ANMODNING OM TOLKNINGSUTTALELSE - FINANSFORETAKSLOVEN 2-18 VIRKSOMHETSBEGRENSNINGER FOR LÅNEFORMIDLINGSFORETAK På vegne av låneformidlingsforetaket Kameo anmoder vi med dette om Finansdepartementets vurdering av om det i definisjonen av et låneformidlingsforetak kan innfortolkes spesifikke begrensninger i hvilke oppgaver et slikt foretak kan påta seg overfor en eller begge parter i en låneformidling, og hva disse begrensningene i så fall består i. 1 BAKGRUNN Bakgrunnen for Kameos forespørsel er Finanstilsynets rundskriv 10/2017 punkt 3.1 der Finanstilsynet legger til grunn at det er en rekke helt spesifikke oppgaver en låneformidler ikke kan påta seg. Kameo har sagt seg uenig i Finanstilsynets lovforståelse på dette punkt, og ønsker derfor Finansdepartementets vurdering av dette. Lovtolkningsspørsmålet er del i en større diskusjon mellom Kameo og Finanstilsynet. Finanstilsynet tilskrev Kameo dagen etter at rundskrivet ble publisert med anmodning om en redegjørelse fra foretaket med en plan for hvordan foretaket skulle tilpasse seg reglene slik de var beskrevet i rundskrivet. Kameo ble gitt en ukes frist for å inngi planen. Kameo ga i et møte og påfølgende brev 13. desember 2017 en redegjørelse punkt for punkt for hvorfor de ikke kunne forstå at rundskrivets mange pålegg og forbud kunne utledes av gjeldende rett, og ba samtidig om en dialog med Finanstilsynet om dette. Finansdepartementet har fått kopi av brevet. Finanstilsynet besvarte Kameos brev 23. januar i år. I brevet fastholder Finanstilsynet hovedpunktene fra rundskrivet, men nyanserer flere punkter. Kameo ble samtidig pålagt å fremlegge en plan med nødvendige tiltak for å bringe virksomheten i tråd med gjeldende regler slik Finanstilsynet har beskrevet dem, innen rimelig tid. Kameo har fremlagt en slik plan i brev 28. februar i år. For planen har Kameo på Kluge Advokatfirma Stavanger Kluge Advokatfirma Oslo Kluge Advokatfirma Bergen Organisasjonsnummer Laberget 24, Hinna Park Bryggegata 6 Starvhusgaten 2 B MVA Postboks 277 Postboks 1548, Vika Postboks 394 Sentrum 4066 STAVANGER 0117 OSLO 5805 BERGEN Bank (driftskonto) Tel: Tel: Tel: (klientmidler) Fax: Fax: Fax: (eiendomsmegling) E-post: stavanger@kluge.no E-post: oslo@kluge.no E-post: bergen@kluge.no SWIFT: HANDNOKK page 1 of 8

2 de fleste punkter lagt til grunn sin forståelse av Finanstilsynets retningslinjer slik de er beskrevet i Finanstilsynet brev. Kameo er fortsatt uenig i flere av disse retningslinjene, men håper at de ved å forholde seg til dem, får en konstruktiv dialog med Finanstilsynet om hva som anses som tilstrekkelige tiltak. På ett viktig punkt har imidlertid Kameo et behov for at Finanstilsynets lovforståelse vurderes av Finansdepartementet som sentralt ansvarlig for finansforetaksloven. Det er dette som er tema i herværende brev. Tilpasning på dette punkt oppleves som særlig inngripende med store økonomiske konsekvenser, samtidig som det rettslige grunnlaget for lovforståelsen synes høyst uklart. Kameo ønsker å få dette vurdert av Finansdepartementet som et rent tolkningsspørsmål uten at det må settes på spissen i en forvaltningsrettslig klage over et eventuelt vedtak fra Finanstilsynet med pålegg om stans av virksomhet eller lignende. Vi håper det er mulig å få en slik vurdering innenfor en tidsramme som Finanstilsynet opplever som akseptabel i forhold til sin oppfølging av Kameos plan. Kameo har i sitt brev til Finanstilsynet 28. februar i år opplyst at de ønsker denne problemstillingen avklart med departementet før de eventuelt iverksetter kostbare tiltak. Finanstilsynet mottar kopi av herværende brev. Kameo er kjent med at det både i EU og i departementet vurderes om det er behov for nærmere regulering av folkefinansieringsplattformer. Kameo vil ha forståelse for om Finansdepartementet vil anse det som mest hensiktsmessig å henvise tolkningsspørsmålene som er reist i herværende brev til et utredningsarbeid der dette ses i en større sammenheng. Det fremstår som mer fruktbart å vurdere de reelle behovene for regulering enn å fortolke gjeldende regler. I tilfelle er det naturlig å legge til grunn at de påbud og forbud som følger av Finanstilsynets tolkning bør settes på vent til disse utredningene er klare. Kameo har også mange oppfatninger om hva som vil være en hensiktsmessig regulering av lånebaserte folkefinansieringsplattformer. De har merket seg Regjeringens positive innstilling i Finansmarkedsmeldinga 2016/2017, Regjeringens plattform (Jeløyaerklæringen) og Stortingets finanskomités svært positive uttalelser ved behandling av representantforslaget om regulering av folkefinansiering. 1 Kameo deltar gjerne i en videre meningsutveksling om utvikling av regelverket, og vil kunne komme tilbake til departementet med innspill i den anledning. Men tema for herværende brev er altså bare det adresserte lovtolkningsspørsmålet. 2 NÆRMERE OM TOLKNINGEN I RUNDSKRIV 10/2017 PUNKT 3.1 I rundskrivet er det angitt helt spesifikke begrensninger for hva en låneformidler kan påta seg av funksjoner. Dette er blant annet begrunnet slik: «Kravet til uavhengighet begrenser hvilke oppgaver en låneformidler kan påta seg på vegne av en av partene. Det beror på en konkret vurdering om en virksomhet anses som låneformidlingsvirksomhet. Finanstilsynet legger til grunn at blant annet følgende må være oppfylt for at virksomheten kan drives i medhold av reglene for låneformidlere: Foretaket kan ikke direkte eller indirekte være part i låneavtalen. Foretaket kan ikke gi råd til långiver eller låntaker om inngåelse av lån eller gi råd til en av partene under lånets løpetid. Beslutningen om å yte eller ta opp et konkret lån må treffes av den enkelte långiver og låntaker. 1 Representantforslag 37S ( ) fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Terje Breivik om et norsk regelverk for crowdfunding/folkefinansiering. Vår ref.: \ \v1\atde side 2 av 8

3 Foretaket kan ikke treffe beslutning om å yte et lån på vegne av långiver. Foretaket kan ikke treffe beslutning om å ta opp et lån på vegne av låntaker. Långiver og låntaker må være kjent med hverandres identitet. Låneavtalen må inngås direkte mellom hver långiver og hver låntaker. Foretaket kan ikke på vegne av långiver foreta en automatisk eller manuell fordeling på flere lån av det beløpet en långiver ønsker å låne ut. Foretaket kan ikke få fullmakt til å undertegne, inngå eller reforhandle låneavtalen på vegne av långiver eller låntaker. Foretaket kan ikke være fullmektig, agent eller tillitsmann for långiver eller låntaker forut for inngåelsen av lånet eller under lånets løpetid. Foretaket kan ikke legge til rette for at tap fordeles mellom långivere i ulike lån. Foretaket skal sørge for at tilbakebetalinger fra låntakere skal utbetales umiddelbart til långiverne. Listen ovenfor er ikke uttømmende. Det vil bero på en konkret vurdering om det er andre oppgaver en låneformidler ikke kan påta seg utover de som fremgår av listen ovenfor.» For Kameo er mange av disse punktene opplagte krav for låneformidlere, som oppfylles av Kameo. Kameo har imidlertid vanskelig for å se grunnlaget for at en låneformidler ikke skal kunne påta seg noen praktiske oppgaver for långiverne i forbindelse med inngåelse av et lån, eller i oppfølging av tilbakebetaling og ved eventuelt mislighold. Finanstilsynet har overfor Kameo ment at følgende oppgaver er i strid med deres tolkning av loven: - Agent og sikkerhetsagent på vegne av långiverne - Klausuler om ivaretagelse av långiveres interesser overfor låntaker - Fullmakt til å undertegne og inngå formelle avtaledokumenter - Representere långiverne som fullmektig i eventuelle rettslige tvister Vi kan ikke se at Finanstilsynets lovforståelse på dette punkt er kommunisert tidligere fra hverken tilsynet selv eller fra Finansdepartementet, i generelle tolkningsuttalelser eller i enkeltsaker. Problemstillingen er likevel om dette kan innfortolkes i loven. Vi redegjør i det følgende for de rettslige kildene og vår vurdering av dette. 3 OM KAMEO Kameo driver en lånebasert folkefinansieringsplattform der næringsdrivende foretak kan legge ut forespørsel om lån på plattformen, og privatpersoner og foretak kan delta med beløp ned til kroner 500 hver. Små næringsdrivende gis med dette tilgang til en kapitalkilde for å realisere prosjekter som ofte ikke får finansiering gjennom tradisjonelle finansieringskilder fordi prosjektene er for små eller i en for tidlig utviklingsfase. Långiverne gis mulighet til en attraktiv rente mot en høyere risiko. Risikoen reduseres ved spredning på mange lån. I et enkelt lån på 2-10 millioner kroner vil antallet långivere derfor kunne være mange hundre personer. Det er Kameos egenutviklede digitale plattform som sikrer at dette er mulig å håndtere rasjonelt. Kameo gjør også en kredittvurdering av lånene. Lånene er også vanligvis sikret med pant, der Kameo opptrer som agent på vegne av långiverne. Eksempler på formidlede lån finnes på Kameo AS ble etablert i 2014 og eies av ansatte og engasjerte investorer. Foretaket opererer gjennom det danske datterselskapet Kameo Aps som har konsesjon som betalingsforetak i Danmark fra 2016 og utøver virksomheten gjennom registrerte filialer i Sverige og Norge. Den norske plattformen har vært drevet siden januar 2017 da foretaket også ble registrert som låneformidler i Norge av Finanstilsynet. Foretaket har investert betydelige midler i utvikling av den digitale plattformen. Vår ref.: \ \v1\atde side 3 av 8

4 4 REGULERING AV LÅNEFORMIDLERS FUNKSJONER 4.1 Innledning Kameo har innrettet sin virksomhet i tillit til det de har kunnet lese ut fra gjeldende regler. Ut fra det er det lagt til grunn at en låneformidler kan påta seg oppgaver og funksjoner utover den rene formidlingen som ellers ikke krever konsesjon. 4.2 Rettslige rammer Finansforetakslovens 2-18 (2) beskriver låneformidlers plikter slik: (2) Et låneformidlingsforetak skal på betryggende måte ivareta både låntakernes og långivernes interesser. Foretaket skal gi partene i låneforholdet opplysning om den effektive renten og andre forhold av betydning, herunder tilbakebetalingsvilkårene og eventuell adgang til å regulere renten. Ved beregningen av den effektive renten skal det tas hensyn til enhver ytelse fra låntakerens side, herunder formidlingsprovisjon, garantiprovisjon, annen provisjon og utgifter til administrasjon av lånet samt eventuell underkurs ved utbetaling av lånet. Opplysningen om den effektive renten skal gis tydelig og i skriftlig form med en nøyaktighet av minst en fjerdedels prosent årlig rente. Etter finansforetaksloven 13-1 kan «finansforetak ikke drive annen virksomhet enn det som følger av regler gitt i eller i medhold av lov for det enkelte foretak, foretakets tillatelse og dets vedtekter». Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke låneformidlere fordi disse ikke er «finansforetak» etter finansforetaksloven, jf 1-3. Finansforetaksloven 2-1 (5) gir Finansdepartementet hjemmel til å gi forskrifter blant annet om plikter for foretak som er unntatt fra kravet om konsesjon som finansieringsforetak, slik tilfellet er for låneformidlere. Det er ikke gitt forskrifter som ytterligere regulerer låneformidling. Utover opplysningsplikten i finansforetaksloven 2-18 (2) annen og tredje setning (sitert ovenfor), reguleres altså låneformidlerens virksomhet av standarden i første setning, «på betryggende måte ivareta både låntakernes og långivernes interesser». Bestemmelsen viser til en rettslig standard, og må formentlig deles i to vurderingstemaer: 1) Ivaretas både långivers og låntagers interesser? 2) Gjøres dette på en betryggende måte? En låneformidler vil typisk anses som såkalt finansmegler som er regulert i finansavtaleloven kap. 5. Denne loven vil derfor også gi veiledning til hva som forventes av en låneformidler. Finansavtaleloven er i hovedsak en privatrettslig lov, og den kan fravikes til skade for andre enn forbrukere, jf. 2. Den vil derfor ikke nødvendigvis være direkte avgjørende som regulatorisk krav til låneformidler. Likevel er det relevant å se hvilken veiledning denne gir: I finansavtaleloven 76 og 77 heter det: 76.God meglerskikk. Omsorgsplikt (1) Meglerforetaket skal utføre oppdraget i samsvar med god meglerskikk. (2) Meglerforetaket skal på betryggende måte ivareta partenes interesser. Kjenner meglerforetaket til forhold ved en part eller det avtaleforhold som oppdraget gjelder, og som må antas å være av betydning for en av partene ved vurderingen av om avtale skal inngås, skal foretaket gjøre partene oppmerksom på forholdet før avtale inngås. Vår ref.: \ \v1\atde side 4 av 8

5 77.Uavhengighet Dersom meglerforetakets interesser, oppdragets art eller andre grunner er egnet til å skape tvil om meglerforetakets upartiskhet, skal partene straks få skriftlig opplysning om dette. Like med meglerforetakets interesser anses interesser til a) annet foretak i samme konsern som meglerforetaket b) ansatte meglere og rådgivere, ledende ansatte eller tillitsvalgte i foretaket c) nærstående til meglerforetaket eller til en som er nevnt i leddet her. I forarbeidene er dette beskrevet slik (Ot.prp.nr. 41 ( ) side 83): «Meglere skal i utgangspunktet opptre som upartiske mellommenn, og har til oppgave å formidle kontakt mellom partene og medvirke til at de forhandler seg frem til enighet. En megler skal stå mellom de to partene og ivareta begges interesser.» Og videre i NOU 1994:19 s. 197: «Meglerne er de virkelige mellommenn. De skal i utgangspunktet opptre som upartiske mellommenn og har til oppgave å formidle kontakt mellom partene, og medvirke til at de forhandler seg frem til enighet. Hvilken part som skal betale megleren godtgjørelse varierer.» (understrekningene er våre) Finansavtaleloven tar høyde for at det kan være forhold som er egnet til å skape tvil om meglerens upartiskhet, men forbyr ikke oppdraget så lenge dette skriftlig opplyses. Også forarbeidene omtaler uavhengigheten som et utgangspunkt, men ikke som absolutte krav. Formentlig ligger det i selve mellommannsfunksjonen at det ikke er mulig med millimeter-nøyaktig balansering av hensyntagen til hver part. Dette må nødvendigvis tilpasses til situasjonen og oppdraget fordi disse kan være svært forskjellige. I samme retning trekker juridisk litteratur (Melsom og Steen, Finansieringsvirksomhetsloven (1984), side 190): «Begrunnelsen for regelen om at låneformidleren skal være en upartisk mellommann, er at låneformidleren tar oppdrag fra både långivere og låntakere. Dette innebærer blant annet at formidleren ikke skal ta hensyn til hvem av de to partene som er best kunde, hvilken part han først fikk henvendelsen fra eller hvilken av partene som skal betale formidlingsprovisjonen.» Videre på side 191: «Det vil etter omstendighetene... kunne være riktig at låneformidleren ikke inntar en helt nøytral formidlerrolle. Det vil kunne være naturlig når styrkeforholdet mellom långiver og låntaker er ulikt. Hvis det for eksempel etableres et låneforhold mellom en bank som låntaker og en privatperson som långiver, vil låneformidleren kunne ha en viss plikt til spesielt å ivareta den svake parts interesser.» Banklovkommisjonen har sluttet seg til Melsom og Steens beskrivelse med følgende kommentar (NOU 1994:19 kap 5a): «Når meglerforetaket i disse tilfeller spesielt ivaretar den svakes interesser, oppfyller foretaket nettopp kravet om å ivareta begge parters interesser på betryggende måte.» Om omsorgsplikt for den ene part heter det også fra banklovkommisjonen: «I låneforhold omfatter dette blant annet en plikt for meglerforetaket om å si fra til långiveren om det kjenner til at låntakeren mangler betalingsevne eller vilje, jf. Melsom og Steen, Finansieringsvirksomhetloven med kommentarer (1984), side 193.» Vår ref.: \ \v1\atde side 5 av 8

6 En presisering av at uavhengighet er en sammensatt og konkret standard er foreslått i Justisdepartementets utkast til forskrift til ny finansavtalelov 2 første ledd (se høringsnotat september 2017) der det heter: «Ved vurderingen av om en finansmegler har overholdt kravene til uavhengighet, skal det særlig ses hen til meglerforetakets interesser, oppdragets art og partenes stilling.» Hva som anses som «betryggende» etter finansforetaksloven 2-18 (2) synes altså å bero på en konkret vurdering. I utkastet til ny finansavtalelov er finansmeglerens rolle presisert til å være: «et foretak som bistår ved forberedelse og forhandlinger av en finansavtale eller utfører andre mellomleddsoppgaver, uten at foretaket har påtatt seg å fremme noen av partenes interesser særskilt.» (vår understrekning) Begrepet «andre mellomleddsoppgaver» tyder på at dette ikke er ment å være stramt definert. Hverken i lovforarbeider eller litteratur (herunder Grøtjord og Rosén, Finansavtaleloven med kommentarer) antyder at finansmegler er utelukket fra å påta seg andre mellommannsoppgaver i tilknytning til lånet enn den rene formidlingen. Det er også verdt å merke seg at Justisdepartementets forslag til ny forskrift synes å legge opp til at finansmegler i visse situasjoner skal ha særskilte oppgaver og funksjoner knyttet til bare den ene partens oppfyllelse, og forutsetter da uten særskilte kommentarer at dette ikke er i strid med uavhengighetsstandarden. 2 Det vises til forslaget til forskrift 2 tredje ledd første punktum der det heter: «Innenfor rammen av finansmeglernes oppdrag skal foretaket sørge for at tjenesteyterens plikter overfor den annen part blir oppfylt.» Det indikerer etter vår vurdering at Justisdepartementet legger til grunn at finansmegler etter dagens regler kan påta seg oppgaver i forbindelse med oppfyllelse av låneforpliktelser. Det er etter vår vurdering også et skille mellom formidlingen som fullføres med inngåelse av låneavtalen, og funksjoner i senere oppfølging. Lånet er da ferdig formidlet. Oppgaver som kommer deretter er i stor grad adskilt fra selve låneformidlingen, og som kan utføres uten konsesjon. Ut fra dette har vi vanskelig for å se at det kan innfortolkes spesifikke forbud og påbud for hvilke oppgaver en låneformidler kan påta seg overfor partene i en låneformidling. Det må nødvendigvis bero på en konkret vurdering. 4.3 Kravet til uavhengighet for folkefinansieringsplattformer som er registrert som låneformidlere Dersom man legger til grunn som konkludert overfor at begrensninger i hvilke oppgaver en låneformidler kan påta seg overfor en av partene beror på en konkret vurdering, er det naturlig å se dette i lys av at folkefinansieringsplattform er en spesiell form for låneformidling. Den type folkefinansiering Kameo driver særpreges av høy digitaliseringsgrad, stort antall uprofesjonelle långivere og næringsdrivende låntagere. Mellommannsrollen blir da noe annerledes enn i tradisjonell låneformidling der formidlingsrollen typisk er én til én, og der utlåner er profesjonell og låntager forbruker. Finanstilsynets innsigelser på dette punkt er at Kameo har enkelte oppgaver i forbindelse med inngåelse og oppfyllelse der de kun representerer långiverne. Den eventuelle skjevhet som dette skaper er etter vår 2 Lov- og forskriftsutkastet er til behandling i departementet. Vår ref.: \ \v1\atde side 6 av 8

7 vurdering godt begrunnet i styrkeforholdet mellom en næringsdrivende låntaker på den ene side og privatpersoner som långivere som hver har svært små utlån i det enkelte lån på den annen side. Mellommannsrollen er tilpasset den særskilte formidlingsmåte som folkefinansiering utgjør. At forskjellsbehandlingen er i forbrukernes favør gjør det også lite betenkelig. Kameo mener de rollene de har påtatt seg er godt innenfor finansavtalelovens krav til meglerskikk, men i den utstrekning man skulle mene at de går utenfor, vil loven altså kunne fravikes til skade for den næringsdrivende låntaker. Avtaleforholdene og bindingene er godt opplyst ved at avtaler og vilkår er tilgjengelige for alle kunder. Kameo mener også at der de utfører særskilte oppgaver for långiverne, er dette vel begrunnet i begge parters interesser. Den tillit dette skaper for långiverne, bidrar etter økonomisk teori til økt långivning og at långiverne krever en lavere risikopremie enn de ellers ville gjort, hvilket er til låntagernes fordel. Kameo har naturligvis vurdert alternative organiseringsmåter der de ikke påtar seg slike funksjoner. Dette kan enten bestå i å strippe plattformen for denne type tjenester, eller engasjere tredjeparter til å påta seg slike funksjoner. Det første alternativet vil etter Kameos vurdering betydelig forringe tilbudet til begge parter og øke prisen på kreditt. Folkefinansiering forutsetter at massen av individuelle långivere i visse situasjoner er samordnet og opptrer sammen. En betryggende folkefinansieringsplattform kan ikke overlate til hver enkelt långiver å følge opp mislighold hver for seg. Det er altså ikke noe alternativ for Kameo å overlate ansvaret for sikkerhetsoppfølging og mislighold til den enkelte långiver. Det vil naturligvis være mulig å begrense funksjoner på vegne av långiverne ved å slutte å formidle lån med sikkerhet. Man vil da ikke trenge panteagent og oppfølging av dette. Inndrivelse kan settes ut til inkassobyrå eller fordringskjøper i form av en forhåndsavtale. Kameo mener også dette vil gjøre deres formidlingsrolle mindre betryggende; både långiver og låntager ville få et dårligere tilbud. Det andre alternativet er å engasjere en ekstern tredjemann som tilbyr tillitsmannstjenester til å ivareta panteagent og oppfølgingsrollen. Kameo har ikke funnet tilbydere av agent- og panthavertjenester som er tilpasset Kameos konsept der lånene er små, korte og hyppige. Prisnivået fra eksterne aktører som kan ta rollen som sikkerhetsagent og panthaver som typisk gjør dette i obligasjonsmarkedet (f.eks Nordic Trustee) tilsvarer typisk % av den totale vederlag Kameo kan ta betalt et lån (basert på typiske lånestørrelser på Kameo-plattformen). Kameo mener dette blir så fordyrende at det for alle praktiske formål blir økonomisk tilnærmet umulig å formidle lån under fem millioner kroner med sikkerhet. Det er mulig denne type tjenester vil utvikles med folkefinansieringsplattformenes fremvekst, og på sikt kan dette da bli en god løsning. Men i dag har ikke Kameo ikke funnet noen som kan tilby noe egnet. Kameo er ut fra dette usikker på om deres forretningsmodell vil være mulig i det norske markedet med de begrensninger Finanstilsynet innfortolker. For Kameo vil i tilfelle alternativet kunne være å fortsette virksomheten i øvrige nordiske land, og avslutte virksomheten som drives i den norske filialen. Finanstilsynet hadde forut for rundskrivet fra desember 2017 gitt Finansdepartementet en grundig utredning av behov for regulering av folkefinansiering i brev av 1. februar samme år. Finanstilsynet har i utredningens beskrivelse av gjeldende rett ingen omtale av slike spesifikke begrensninger i låneformidlingsplattformens oppgaver som fremkommer i rundskrivet og brev til Kameo. Finanstilsynet har ikke i utredningen foreslått å regulere dette nærmere i forskrift eller på annen måte. Det fremsto da som svært overraskende da dette ble bekjentgjort som fortolkning i rundskrivet i desember i fjor. Vår ref.: \ \v1\atde side 7 av 8

8 5 AVSLUTNING Vi vil sette pris på Finansdepartementets vurdering av dette lovtolkningsspørsmålet. Er det spørsmål eller kommentarer i anledning henvendelsen, ta gjerne kontakt med undertegnede eller med Kameo ved daglig leder Sebastian Harung telefon eller styreleder Svein Jacobsen telefon Med vennlig hilsen Kluge Advokatfirma AS Atle Degré Kopi: Finanstilsynet, post@finanstilsynet.no Vår ref.: \ \v1\atde side 8 av 8