Brennbarhet av tekstiler

Transkript

1 Brennbarhet av tekstiler Stoffenes brennbarhet er en viktig egenskap i forhold til sikkerhet. Dette gjelder både klær og innredningstekstiler, som gardiner og forheng. Brennbarhet kan testes på flere forskjellige måter. Man kan måle antennelsestid (hvor mange sekunders kontakt med flamme kreves det før stoffet blir antent), eller man kan måle hvor fort flammene sprer seg etter at stoffet er antent. I tillegg kan man vurdere stoffer mot forskjellige krav, for eksempel er det noe vernetøy det stilles strenge krav til; det er ikke lov å brenne hull i stoffet i løpet av 10 sekunders kontakt med flammen. I Norge finnes det en egen forskrift om forbud mot svært brennbare tekstiler. Iht. denne forskriften, er det forbudt å tilvirke for videresalg, innføre og omsette bekledningsprodukter for barn som blir antent i løpet av 1 sekund og har en brenntid på 7,0 sekunder eller mindre (127mm). Spesielt tynne stoffer og flossede tekstiler i cellulose fibrer (bomull, lin, viskose) kan brenne hurtigere enn det forskriften tillater. Vi har flere forskjellige apparater som kan brukes i målinger av brennbarhet. Det mest brukte apparatet er Rhoburn. Det brukes når vi tester iht. internasjonale og europeiske standarder. Et annet, litt mindre apparat brukes når det testes iht. Amerikansk ASTM Standard. Denne metoden skal også brukes når vi tester om klærne oppfyller kravet til den norske forskriften. NS-EN ISO 6940:2004 Tekstilstoffer - Forbrenningsegenskaper - Bestemmelse av antennelighet med stående prøvelegemer NS-EN ISO 6941:2004 Tekstilstoffer - Forbrenningsegenskaper - Måling av flammespredning med stående prøvelegemer NS-EN 1103:1996 Tekstiler - Forbrenningsegenskaper -Stoff til klær - Detaljert fremgangsmåte for å bestemme forbrenningsegenskapene NS-EN ISO 1525:2002 Vernetøy - Beskyttelse mot varme og flamme - Prøvingsmetode for begrenset flammespredning ASTM D 1230: Standard Test Method for Flammability of Apparel Textiles DIN :1980 Prüfung von Textilien - Bestimmung das Brennverhaltens - Lotrechtmetode - Zündung durch Kantenbeflammung 1. Testing av flammespredning med Rhoburnapparat. 2. ASTM-metode som brukes for testing av om barneklærne oppfyller kravene til den norske forskriften

2 Fiberanalyse Vi kan undersøke tekstilers fiberinnhold. I Norge finnes det en forskrift om fibermerking av tekstiler, som stiller krav til merking for tekstiler som selges. Vi har mulighet til å kontrollere at det oppgitte fiberinnhold er riktig. Det finnes flere forskjellige fiberanalysemetoder, for eksempel undersøkelse i mikroskop, brannprøving og kjemiske analyser. I mikroskop kan vi identifisere naturfibrene, for eksempel ull og silke, og se om stoffet inneholder syntetiske fibre. Skal man måle hvor mange prosent de forskjellige fibrene utgjør i et blandet stoff, utføres kjemiske kvantitative analyser. Enkelte ganger det er også mulig å separere fibertypene manuelt. Disse utføres slik at vi veier opp prøven, løser opp en eller flere av fibertypene, og veier opp prøven på nytt. Da er det mulig å beregne andel av løst fibertype. ISO 1833:1977 Textiles - Binary fibre mixtures - Quantitative cemical analysis ISO 5088:1976 Textiles - Ternary fibre mixtures - Quantitative analysis AATCC Test method Fiber Analysis: Qualitative AATCC Test method 20A Fiber Analysis: Qualitative

3 Slitasjemotstand og nupping Slitasjemotstand - akkreditert metode Slitasjemotstand testes ved at stoffprøver gnis mot standard slitasjestoff i et Martindale apparat, inntil det oppstå hull på strikket stoff eller to trådbrudd på vevet stoff. Antall omdreininger som stoffet tåler, viser hvor motstandsdyktig stoffet er mot slitasje. Vekttap kan også måles ved å veie opp prøvene ved bestemte intervaller. Når stoffet taper seg mye i vekt, har det blitt slitt allerede før hull oppstår. I løpet av slitasjetesten noterer vi også om stoffets utseende endrer seg ved at det oppstår fargeforandring, nupper eller overflateloing. Testen er mye brukt for møbelstoffer, men slitasjeegenskapene er viktig også for klær. Vi kan også teste slitasjemotstand på en tøffere måte, ved å gni stoffet mot sandpapir istedet for standard ull slitasjestoff. Denne metoden er spesielt godt egnet for test av vernetøy og barneklær som skal tåle røff bruk. Nupping Nupper er små fiberballer på stoffets overflate. De oppstår når løse fiber kommer ut til stoffets overflate, sammenfiltrer og hekter seg i hverandre på grunn av mekanisk påvirkning av stoffet. Nuppingsegenskaper kan testes med to forskjellige metoder, enten på Martindale apparat eller med tumling metode (standard ASTM-D 3512). Med Martindale blir stoffene gnidd mot enten seg selv, eller et standard slitasjestoff med lissajous figur. På tumling metode blir stoffprøvene tumlet med fremmedfibrer inn i et testkammer som er fôret med kork for å forårsake friksjon. Etter gniing eller tumling vurderes prøvene mot standard bedømmingskala, som går fra 1 til 5, der 5 er best (ingen nupping). Resultatene fra de to testene er ikke nødvendigvis like. NS-EN ISO :1999 Tekstiler - Undersøkelse av slitasjemotstand for stoffer ved Martindale-metoden - Del 2: Bestemmelse av trådbrudd på prøver NS-EN ISO :1999 Tekstiler - Undersøkelse av slitasjemotstand for stoffer ved Martindale-metoden - Del 3: Bestemmelse av tap av masse NS-EN ISO :1999 Tekstiler - Undersøkelse av slitasjemotstand for stoffer ved Martindale-metoden - Del 4: Bedømmelse av utseendeforandring NS-EN ISO :2000 Tekstiler - Bestemmelse av stoffers tilbøyelighet til overflateloing og til nupping - Del 2: Modifisert Martindale-metode ASTM-D 3512:1976 Standard test method for pilling resistance and other related suface changes of textile fabrics: Random tumble pilling tester method 1. Nupper på et stoff 2. Lissajous-figur (stoffet blir slitt etter denne formeringen i Martindale apparat) 3. Detalj fra Martindale apparat 4. Tumbling-metode apparat

4 Styrketesting på tekstiler Strekkstyrke Ved testing av strekkstyrke måler man hvor mye stoffet tåler å strekkes før brudd. En stoffprøve festes på strekkprøvemaskinen mellom klemmene. En av klemmene er stasjonær, og den andre beveger seg med konstant hastighet under testen. Apparatet måler den kraften som trengs for å strekke prøven og registrerer maksimumsstyrken ved brudd i Newton. Samtidig kan man måle forlengelsen av prøven, og dermed få informasjon om elastisiteten av stoffet. 1. Strekkstyrke prøving pågår 2. Eksempel på kurve ved strekkstyrke og forlengelse Strekkstyrkeprøvemaskinen kan også brukes for måling av styrke på mange andre produkter enn stoff, for eksempel garn, tråd, glidelåser, forskjellige deler av sko (festing av ringer, kroker, skolisser), hemper på plagg, håndkle osv. Maksimumskraften som SIFOs apparat tåler er 10 kn. Rivestyrke Rivestyrke måles ved å bruke stoffprøver som har ferdig laget kutt som skal rives videre i løpet av testen. Prøven festes mellom de to klemmene, slik at stoffet rives når den ene klemmen beveger seg. Apparatet måler gjennomsnittkraften som skal til for å rive prøven. SIFO har mulighet til å teste dette iht. fire forskjellige standardiserte metoder. Tre av metodene benytter konstant hastighet, der klemmen beveger seg ganske langsomt (100 mm/min), og brudd av hver tråd blir registrert på PC. Deretter blir gjennomsnittet beregnet. Den mest brukte metoden benytter bukseformede prøver. Vingmetoden brukes når det er fare for at stoffet ikke rives rett. Tungemetoden brukes når man ønsker å måle dobbeltrivningskraften. 3. Tre forskjellige metoder for måling av riverstyrke med konstant hastighet 4. Elmendorf testapparat.

5 Den fjerde testmetoden heter Elmendorf (ballistisk rivestyrke). Denne metoden er forskjellig fra de tre andre, fordi prøven rives hurtig ved å feste den ene enden av prøven til en fallende, tung pendel. Apparatet måler motstanden mot riving av stoffet. Resultatene fra disse metodene er ikke direkte sammenliknbare. Testing av rivestyrke egner seg best for testing av vevet stoff, både belagt og ubelagt. Rivestyrken angis i Newton (eller kg). Sømstyrke Prøven festes mellom klemmene i strekkstyrkeapparatet, slik at sømmen blir plassert midt mellom klemmene på tvers av draretningen. Når klemmen beveger seg, strekkes sømmen. Apparatet registrerer styrken som trengs for å nå sømbrudd. I tillegg noterer man hvor bruddet kom, for eksempel om det var stoffet eller sømmen som røk. Testen er best egnet for sømmer på vevet stoff. Vanligvis testes sømmer på ferdigsydde plagg, men vi har også mulighet til å lage sømmen på SIFO. I slike tilfeller skal oppdragsgiver spesifisere hvilken sømtype som skal brukes og levere stoff og tråd. 5. Test av sømstyrke: Sømmen har røket NS-EN ISO Tekstiler - Strekkfasthet ved tekstiler - Del 1: Bestemmelse av maksimal styrke og forlengelse ved maksimal belastning med stripmetoden NS-EN ISO Tekstiler - Strekkfasthet ved tekstiler - Del 2: Bestemmelse av maksimal styrke ved grabmetoden NS-EN ISO Tekstiler - Rivestyrke - Del 1: Bestemmelse av rivestyrke ved bruk av ballistisk pendelmetode (Elmendorf) NS-EN ISO Tekstiler - Rivestyrke - Del 2: Bestemmelse av rivestyrke av bukseformede prøver (enkel rivemetode) NS-EN ISO Tekstiler - Rivestyrke - Del 3: Bestemmelse av rivestyrke ved bruk av vingeformede prøver (vingmetoden) (enkel rivemetode) NS-EN ISO Tekstiler - Rivestyrke - Del 4: Bestemmelse av rivestyrke ved bruk av tungeformede prøver (tungemetoden) (dobbel eller tosidig rivemetode) NS-EN ISO Tekstiler - Strekkfasthet for søm i tekstilstoffer og konfeksjonerte tekstilartikler - Del 1: Bestemmelse av maksimal styrke før sømbrudd med stripmetoden NS-EN ISO Tekstiler - Strekkfasthet for søm i tekstilstoffer og konfeksjonerte tekstilartikler - Del 2: Bestemmelse av maksimal styrke før sømbrudd med grabmetoden

6 Vannavvisning SIFO bruker tre forskjellige metoder for å teste materialers vannavvisning. Alle metoder kan utføres på nytt stoff, og på stoff etter behandling som vask eller slitasje. Ofte blir vannavstøtning dårligere etter at plagget er vasket noen ganger. Vannavvisning er viktig for mange forskjellige typer tekstiler, for eksempel regntøy, allværsjakker, markiser og teltstoffer. I tillegg til test av tekstiler, kan også effekten av forskjellige impregneringsmidler testes med disse metodene. 1. Spray test Spray test er den enkleste av de tre metodene. Stoffets motstand måles mot overflatefukting (vannavvisningsevnen). Denne metoden er spesielt bra for materialer, som skal være vannavvisende, men ikke nødvendigvis helt vanntette. Vannstrålene fra en trakt "dusjer" stoffet. Deretter blir stoffets overflatefukting sammenliknet mot fotografiske skalaer, og gradert fra 1 til 5: 1. Fukting over hele overflaten 2. Delvis fukting av hele overflaten. 3. Fukting av overflaten ved spray punktene. 4. Litt spredt fukting eller dråper på overflaten. 5. Ingen dråper eller fukting på overflaten 1. Spraytesten pågår 2. Vannet preller av NS-ISO 4920:1992 Tekstiler - Bestemmelse av stoffers vannavstøtende evne (spray-prøving) - (=EN :1992) NS-ISO 9865:1994 Tekstiler - Bestemmelse av stoffers vannavstøtende evne ved hjelp av Bundesmanns prøvingsmetode - (=EN 29865:1993) NS-ISO 811:1992 Tekstiler - Bestemmelse av motstand mot vanngjennomgang - Hydrostatisk trykkprøving - (=EN 20811:1992)

7 2. Bundesmann regntest Metoden ligner på spraytest, men utføres i større skala, ved at prøvene er utsatt for standardisert regn i lengre tid og de blir gnidd fra baksiden slik at vannet kommer lettere gjennom stoffet enn på spray test. Tre kriterier blir vurdert: 1. Vannabsorpsjon i stoffet i prosent 2. Vannavvisende evne på stoffets overflate bedømmes ved hjelp av referanse fotografier 3. Mengde vann som passerer gjennom prøvene måles i ml. 2. Detalj (vanndyser) fra apparatet 3. Bedømmingskala 1. Bundesmann testapparat 3. Vanngjennomgangstrykk Test av vanngjennomgangstrykk er den mest krevende av disse tre testene. Vann blir presset med konstant økende trykk gjennom prøven fra rettsiden. Vårt apparat kan presse opp til 10 meters vannsøyletrykk (1000 mbar). Resultatet er det trykket som blir målt når tredje vanndråpe trenger gjennom stoffet. Denne metoden kan også brukes for å teste sømmene på regntøy ol. 1. Testapparatet 2. Vi har også mulighet til å teste hvor godt sømmene holder vann 3. Et par dråper har trengt seg gjennom stoffet

8 Vask Vask, dimensjonsendring og fargeekthet Vask og vedlikehold av tekstiler er et viktig område både for forbrukere og industri. Vi har mulighet til å vaske tekstiler både med standardiserte metoder og med vanlige husholdningsvaskemaskiner og kontrollere tekstilers egenskaper som dimensjonsendring og fargeforandring i vask. Å kontrollere fargenes ekthet mot forskjellige behandlinger er et bredt område. Det involverer fargeendring og fargesmitte til andre tekstiler. Forskjellige behandlinger vi kan tilby er fargeekthet mot vask, rensing, lys, gniing, svette, vann og sjøvann. Fargeendring og fargesmitte bedømmes visuelt i standardisert lys i en lyskasse mot gråskalaer. Dette utføres av flere personer for å forminske usikkerhet i metoden. Vi har også mulighet til å måle farger instrumentalt. 1. Gråskala for bedømming av fargeendring og fargesmitte 2. To vaskekthetsprøver er vasket med hvite multifiberlapper. Den første har farget over på diasetat og polyamid, mens den andre har smittet kun på bomullsfiber. 3. Lyskethet test er i gang.

9 4. Standardisert tørketrommel. 5. Målepunkter for bukser Ved måling av dimensjonsendring, blir lengder og bredder på stoffprøver målt før og etter vask. Endring blir oppgitt i prosent. Hvordan velge riktig vedlikeholdsmerking? I Norge finnes det en forskrift om vedlikeholdsmerking av tekstiler. Tekstiler som tilbys til salg skal ha opplysninger om hvordan en normalt tilsmusset vare bør rengjøres, blekes, tørkes, strykes, presses eller rulles for å bli ren og samtidig beholde sine egenskaper, slik at varen kan brukes til sitt opprinnelige formål. Det skal angis om produktet må vaskes separat for å unngå fargesmitting til andre produkter. Vi kan kontrollere om en angitt vedlikeholdsmerking er riktig eller hjelpe til i prosessen for å bestemme egnet merking til et produkt. NS-EN ISO 6330:2001 tekstiler - Husholdningsmetoder for vasking og tørking ved prøving av tekstiler NS-ISO 5077:1994 Tekstiler - Bestemmelse av dimensjonsforandring ved vasking og tørking - (=EN 25077:1993) NS-EN ISO 3759:1995 Tekstiler - Klargjøring, merking og måling av stoffprøver og klesplagg for prøving for bestemmelse av dimensjonsendringer NS-EN ISO 105-B02:1999 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del B02: Fargekthet mot kunstig lys: falming ved xenon-buelampe NS-EN ISO 105-B04:1997 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del B04: Fargekthet ved kunstig værprøving: falming ved xenon-buelampe NS-EN ISO 105-C06:1997 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del C06: Fargekthet ved vaskeri- og husholdningsvask NS-EN ISO 105-D01:1995 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del D01: Fargekthet ved tørrensing NS-EN ISO 105-E01:1996 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del E01: Fargekthet mot vann NS-EN ISO 105-E02:1996 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del E02: Fargekthet mot sjøvann NS-EN ISO 105-E04:1996 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del E04: Fargekthet mot svette NS-EN ISO 105-X12:2002 Tekstiler - Prøving av fargekthet - Del X12: Fargekthet ved gnidning

10 Vurdering og bedømming Vi tar i mot oppdrag for vurdering av forskjellige egenskaper ved klær og tekstiler: - Sikkerhet: Snorer, løse deler, reflekser mm - Størrelser og passform, for eksempel måling mot standard størrelser - Sømkvalitet - Organisering av brukerpaneler - Paneltest i laboratorium av ulike egenskaper (mykhet, lukt, visuelle egenskaper med mer) - Kontroll av vedlikeholdsmerking (dette involverer ofte også testing) Slike oppdrag er vanlige ved produkt sammenlikninger, og i saker der ulik parter er uenige om produktets egenskaper, men kan også være aktuelle ved anbud, produktutvikling og produktkontroll. Dersom oppdraget er en del av tvist kan vi bistå som sakkyndig vitne. 1. Refleks før og etter 15 vaskeomganger 2. Små deler som sitter løst i barneplagg kan gi kvelningsfare 3. Sømmen er viktig for holdbarhet og utseende