Reisaelva Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registrering av høstbestand. Martin-A. Svenning. NINA Minirapport 372

Transkript

1 Reisaelva -11 Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registrering av høstbestand Martin-A. Svenning NINA Minirapport 37 NINA Minirapport er en enklere tilbakemelding til oppdragsgiver enn det som dekkes av NINAs øvrige publikasjonsserier. Minirapporter kan være notater, foreløpige meldinger og del- eller sluttresultater. Minirapportene registreres i NINAs publikasjons-database, med internt serienummer.

2 Svenning, M-A. 11. Reisaelva -11. Tetthet av laksunger, fangst av voksen laks og registrering av høstbestand. nina minirapport 37 NINA minirapport nr s martin.svenning@nina.no Tlf.: NINA Norsk institutt for naturforskning Avdeling for arktisk økologi (NINA-Tromsø) Framsenteret 996 Tromsø Telefon: 77 7 Fax:

3 Sammendrag Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva viser at tettheten av laksunger (eldre enn årsyngel) har vært vesentlig høyere i perioden -11, sammenlignet med perioden I årene -11 har gjennomsnittlig tetthet stort sett variert fra til laksunger per 1 m vannareal, mens tettheten før varierte fra til 6 laksunger per 1 m. Både i 1 og 11 var gjennomsnittlig tetthet i overkant av fisk per 1 m, samt at de høyeste tetthetene ble registrert i de øvre delene av vassdraget. Også innslaget av årsyngel ( + ) har vært høyt de siste årene, og til tross for de høye tetthetene av eldre laksunger har årsyngel utgjort om lag 3- % av elektrofiskefangstene. Dette viser at også den årlige rekrutteringen har økt de siste årene. Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i Reisaelva vurderes som relativt høy sammenlignet med andre lakseelver i Troms. Tettheten av steinulker har avtatt kraftig i elektrofiskefangstene i Reisaelva de siste årene, og andelen laksunger versus steinulker har økt fra ca 1 % i 199 til mer enn 8 % i årene etter 3 (> 9 % i 11). Andelen og tettheten av ørret- og røyeunger har avtatt noe de siste årene. I 11 ble det fanget og avlivet i overkant av. tonn laks i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut i overkant av laks, tilsvarende en total vekt på ca.8 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 11 til i overkant av 8 tonn. Dersom en også inkluderer fangstene av sjøørret (1. tonn), samt noen få kg med sjørøye, ble det totalt fanget i størrelsesorden 9. tonn laksefisk i Reisaelva i 11. Dette rangerer Reisaelva blant de 1 beste elvene i Norge. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva i årene 8-1, og med et begrenset fiske i 1. Tidlig på -tallet ble det enkelte år fanget mer enn ett tonn sjørøye i Reisaelva og bestanden har uten tvil gått kraftig tilbake i løpet av de siste fem årene. Fangstene av sjøørret har derimot vært rimelig gode og har også holdt seg noenlunde stabile de siste 1 årene. Fangstene av laks i Reisaelva 11 var på samme nivå som i 9, men noe lavere enn i 1. En av årsakene kan være at den svært tørre og varme sommeren i Troms i fjor førte til et relativt dårligere laksefiske. På den annen side indikerte tellingene av høstbestanden at antallet gytefisk var redusert med om lag 1- % sammenlignet med 1. Dersom en antar at fangstraten og presisjonen i tellingene var noenlunde lik de to årene, kan dette tyde på en litt svakere oppgang av laks i 11 sammenlignet med 1. Drivtellingene av gytebestanden i Reisaelva de siste 1-1 årene har generelt vist en klar økning fra et par hundre gytelakser i /1, til i størrelsesorden 1 - gytelakser i de siste fire årene (8-11). Innslaget av storlaks (> 7 kg) i 8-11 har også vært høyt (6-8 fisk). Under forutsetning av at produksjonsarealet i Reisaelva bare tilsvarer - % av det totale elvearealet (se Halvorsen mfl. 199) har gytebidraget de siste årene stort sett tilsvart det dobbelte av det antall egg som er foreslått tilstrekkelig for å nå gytebestandsmålet i vassdraget (se Hindar mfl. 7). Det er sannsynlig at den påviste økningen i tettheten av laksunger, samt økt fangst av voksen laks, skyldes at gytebestanden av laks i Reisaelva har økt kraftig i løpet av de siste 1 årene. Det synes derfor som om reguleringene i sjø- og elvefisket, inklusive utsettingen av stor hunnlaks i Reisaelva, har bidratt sterkt til å øke rekrutteringen av laks i vassdraget. Basert på skjellprøvene fra laks fanget av sportsfiskere i Reisaelva i 11, ble det påvist oppdrettslakser (3.6 %), mens det fra høstfisket ble påvist hele 1 oppdrettslakser (18. %). Alle oppdrettslaksene under sportsfisket ble fanget i august, mens høstfisket ble foretatt i september. De aller fleste laksene som det ble tatt skjellprøver fra ble fanget ca 1- km fra Storslett (Reisaelvas utløp i sjøen). Tidligere har innslaget av oppdrettslaks under sportsfisket variert fra.9 til.6 %, og under høstfisket fra 6 til 11 %. Innslaget av oppdrettslaks under høstfisket i Reisaelva i 11 oppfattes derfor som relativt høyt. Høstfisket er viktig for å overvåke innslaget av oppdrettslaks i Reisaelva på senhøsten (gyteperioden). Vurderingene ovenfor bygger på resultatene fra elektrofisket, estimatene fra høsttellingene av gytelaks, fangststatistikken og skjellanalysene. Elektrofisket og drivtellingene bør videreføres i 1. Innsamling av skjellprøver fra både sports- og høstfisket bør også videreføres. Det er imidlertid ønskelig å øke antall skjellprøver, spesielt fra høstfisket, samt at det samles inn flere skjellprøver fra de øvre deler av vassdraget. Dette gjelder både under sports- og høstfisket. 3

4 Innhold Sammendrag Innhold.... Forord Bakgrunn Områdebeskrivelse Vassdragsbeskrivelse Fangstlokaliteter Metoder og materiale Ungfiskregistrering (elektrofiske) Telling av høstbestand Resultater Tetthet av laksunger Lakseungenes størrelse Fangst av andre arter enn laks ved elektrofiske. 1. Fangst av voksen laks i Reisaelva (sportsfiske). 1. Telling av høstbestand og gytebestandsmål Innslag av oppdrettslaks Sammenfattende diskusjon Tetthet av laksunger i Reisaelva Fangstutvikling, telling av høstbestanden og gytebestandsmål Innslag av oppdrettslaks Referanser.. 19

5 Forord Da de nasjonale laksevassdragene ble opprettet 3 fikk Direktoratet for naturforvaltning (DN) ansvaret for å utarbeide forslag til et overvåknings- og evalueringsprogram for laksebestander med behov for særlig beskyttelse. Reisavassdraget i Troms fylke representerte et av disse vassdragene. Forvaltningsmyndighetene, representert ved Fylkesmannen i Troms og DN, har i de senere årene innført relativt strenge begrensinger i sjøfisket i og utafor Reisafjorden, samt også i elvefisket. Samlet har dette trolig redusert beskatningen av Reisalaksen og bidratt til økt oppvandring av laks i Reisaelva. Med bakgrunn i disse tiltakene ønsket Reisa Elvelag, som forvalter fiske i den lakseførende delen av Reisaelva, å sette større fokus på laksebestanden i hovedelva. Etter drøftinger i ei referansegruppe med representanter fra Reisa Elvelag, Fjelltjenesten, Fylkesmannen i Troms og NINA-Tromsø, ble det funnet behov for å gjennomføre en del enkle biologiske undersøkelser i Reisaelva, spesielt for å overvåke bestandsutviklingen i vassdraget. Undersøkelsene skulle omfatte elektrofiske, gytefisktellinger, skjellinnsamling og fangstrapportering. Med bakgrunn i referansegruppas forslag, har det vært foretatt årlige yngeltellinger på 1 lokaliteter i Reisaelva i årene -8 (inklusiv tre gangers fiske per lokalitet). Flere av disse lokalitetene ble også elektrofiska i 199, 1999 og 3. I 9 ble det på grunn av stor vannføring utover høsten bare fisket på seks lokaliteter (og kun én gangs fiske per lokalitet), mens det ble fisket på 1 lokaliteter igjen i 1 og 11. Det ble også foreslått å videreføre de tidligere tellingene av gytelaks på senhøsten (september/oktober). I ble det foretatt tellinger langs hele vassdraget, dvs. en streking på nærmere 7 km. Tilsvarende telling ble også gjennomført i og 1. Av ulike årsaker ble gytebestandstellingene i 6 kun utført som en metodetest i to korte strekninger av elva, mens det ble foretatt tellinger i bare to områder i 7. I årene 8-11 ble det meste av elvestrekningen undersøkt. I tillegg til tradisjonell innsamling av skjellprøver under sportsfiskesesongen, skulle Reisa Elvelag også initiere et årlig overvåkingsfiske etter sesongslutt, for å anslå innslaget av rømt oppdrettslaks. Av ulike årsaker ble det planlagte overvåkingsfisket i perioden -8 kun gjennomført i. Antall skjellprøver fra sportsfiskesesongen har vært rimelig tilfredsstillende i hele perioden, selv om det har vært ønskelig med mer representative prøver fra flere av områdene langs elva. I 9, 1 og 11 ble høstfisket foretatt ved stangfiske, og minimumsantallet på fisk/skjellprøver årlig ble innsamlet av lokale fiskere og analysert av NINA. Tellingene av høstbestanden ble i perioden -8 i vesentlig grad gjennomført av Fjelltjenesten (ved Kjetil Bjørklid) og Reisa Elvelag, der begge har utarbeidet egne arbeidsnotat/rapporter etter gjennomføringen av arbeidet. I tillegg har flere medlemmer av Nordreisa og Kvænangen dykkerklubb deltatt under gytefisktellingene, samt at Reisa- og Kildalen grunneierlag har deltatt under overvåkingsfisket. Videre bistod Lamberg Bo-Marin Service og Øksenberg Bioconsult metodetesten på gytetellingene i 6. I tillegg har nærmere et -talls personer deltatt i ulike faser av prosjektet. Fra og med 8 har Reisa Elvelag ved Jan Arvid Johansen hatt det overordnede ansvaret for tellingene av høstbestanden (inklusiv høstfisket etter oppdrettslaks). I denne perioden har mange lokale fiskere deltatt. Med bakgrunn i det ovennevnte har NINA vært engasjert av Reisa Elvelag for å gjennomføre elektrofisket, evaluere undersøkelsene, samt sammenfatte årlige rapporter. I denne rapporten blir resultatene fra 11 rapportert, samt at det forslås oppfølgende aktivitet for 1. Arbeidet er finansiert gjennom Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen i Troms og gjennom Elvelagets egne midler og egeninnsats. Tromsø, mars 1 Martin-A. Svenning (NINA-Tromsø) Epost: martin.svenning@nina.no Tlf.: 7771 (kontor) / (mobil)

6 1 Bakgrunn Reisaelva er det nest største vassdraget i Troms fylke og har stor betydning som rekreasjonsområde. Reisaelva er nasjonalt laksevassdrag, og forvaltningsmyndighetene har derfor et betydelig ansvar med å følge bestandsutviklingen i vassdraget, inkludert oppvandringen av rømt oppdrettslaks. Den lakseførende strekningen, fra utløpet ved Storslett til Imofossen, er om lag 8 km. Laksefisket har lange tradisjoner i Reisaelva og er av stor betydning for befolkningen i distriktet. I følge Berg (196) ble det tidligere fisket en god del med garn, mens det etter 197 kun har vært tillatt å fiske med stang. De årlige innmeldte fangstene av laks (Salmo salar) i Reisaelva de siste årene har variert kraftig fra noen få hundre kg til nærmere 1 tonn. Fangstatistikken er imidlertid blitt betydelig forbedret de siste årene, og spesielt etter 1993 må en anta at innmeldte fangster i større grad gjenspeiler de reelle fangstene i elva. I perioden fra 1993 til 11 varierte fangstene fra halvannet til nærmere 1 tonn, mens fangstene (fanget og avlivet laks) fra -11 har variert fra ca 3 til 1 tonn (figur 1). Selv om påbudet om utsetting av laks over kg (8 cm) fører til at noen av de største laksene blir fanget mer enn en gang, må en anta at totalfangsten uten utsettingspåbud ville vært i overkant av 11 tonn både i 8 og i 1. Reisaelva har vært rangert blant landets 1 beste lakseelver i Norge de siste fire årene. 1 Fangst (tonn) Avlivet Utsatt Figur 1 Årlige rapporterte fangster av avlivede laks i Reisaelva i perioden (fylte stolper), samt mengde utsatt laks i årene -11 (åpne stolper). Det fanges relativt mye sjøørret (Salmo trutta), samt i tidligere år en del sjørøye (Salvelinus alpinus), i Reisaelva. I årene til 7 ble det fanget mellom 1 og 1 7 sjøørret, tilsvarende 9-1 kg, mens det i årene 8-1 ble fanget bare 6-8 sjøørret. I 11 ble det fanget i underkant av 1 sjøørret, tilsvarende i overkant av 1, tonn. Det ble fanget relativt stor sjøørret både i 1 og 11, med gjennomsnittsvekt på henholdsvis 1, og 1,3 kg. Sjørøya har vært fredet i Reisaelva fra og med 8. I 11 ble det åpnet for et begrenset fiske og totalt ble det rapportert avlivet 69 sjørøyer med ei gjennomsnittsvekt på hele 1, kg. Det er store mengder steinulke (Cottus poecilopus) i Reisaelva. Den overlapper laksens utbredelsesområde, men finnes også ovenfor lakseførende strekning. I tillegg er det påvist lake (Lota lota), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus), gjedde (Esox lucius), abbor (Perca fluviatilis) og ørekyte (Phoxinus phoxinus) i vassdraget (Svenning 7). I de siste årene har både mengden steinulke, samt andelen steinulke i forhold til laksunger, gått tilbake i Reisaelva Hovedelva og de viktigste sideelvene til Reisavassdraget ble kartlagt i 199/91 (Halvorsen mfl. 199). Videre ble det foretatt oppfølgende tetthetsundersøkelser av ungfisk i hovedelva i 1999 (Svenning ), 3 (Svenning 6

7 ) og -1 (Svenning 11). Fram til og med 3 ble det konkludert med at tettheten av laksunger eldre enn + var generelt lav i hele vassdraget, mens steinulkebestanden var tallrik (Svenning ). Selv om fangstene av laksunger også var lav i 3, ble det fanget svært mye årsyngel ( + ). Disse utgjorde mer enn halvparten (.6 %) av det totale antall laksunger/-yngel som ble fanget under elektrofisket dette året. Til sammenligning utgjorde årsyngel mindre enn 1 % av fangsten i Det er noe uvisst om de høye fangstene av årsyngel i 3 skyldes en relativt større gytebestand i, høyere overlevelse av egg/yngel, høyere overlevelse gjennom sommeren og høsten 3, eller også høyere fangbarhet under elektrofisket i 3 (se Svenning ). Det har imidlertid også vært fanget relativt store mengder årsyngel ( + ) i årene etter 3, og det virker sannsynlig at dette skyldes et økt rognbidrag de senere årene (se Svenning 11). Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva i -1 (Svenning 11), viste at den estimerte tettheten av 1-, - og 3-årige laksunger (dvs. laks eldre enn + ) var vesentlig høyere enn i perioden Beregna tetthet av laksunger på 1 lokaliteter i -8, samt 1, varierte fra mindre enn én til ca 7 laksunger per 1 m vannareal, med et gjennomsnitt i disse fem årene på henholdsvis., 16.3,.1, 7.9 og. fisk per 1 m. På de åtte lokalitetene som ble avfisket i 199, 1999, 3,, 6, 7, 8 og 1 var beregna gjennomsnittlig tetthet henholdsvis 3.9,.8, 6., 6., 16.7, 3., 8. og 36. laksunger per 1 m. Det synes derfor åpenbart at tettheten av laksunger har økt kraftig de siste årene, og spesielt fra og med. I 199-årene og fram til begynnelsen på -tallet ble det både fra forvaltningsmyndighetene og fra lokalt hold konkludert med at antallet gjenlevende gytelaks var for lavt til å opprettholde en optimal produksjon av smolt i Reisavassdraget. Dette var en av hovedårsakene til at Fylkesmannen i Troms og Direktoratet for naturforvaltning i de siste årene har innført relativt sterke begrensinger i sjøfisket, blant annet i Reisafjorden. Dette har redusert beskatningen av Reisalaksen, og har trolig bidratt til relativt høyere oppvandring av spesielt storlaks i Reisaelva de siste årene. En naturlig videreføring av dette arbeidet har vært å redusere beskatningen også i Reisaelva, spesielt av storlaksen, samt forsøke å estimere den årlige mengden av gytelaks i Reisaelva. Reisa Elvelag har forvaltningsansvaret for fisket i den lakseførende delen av Reisaelva. Med bakgrunn i de lave tetthetsestimatene av laksunger i Reisaelva på 199-tallet, samt de relativt lave fangstene av voksen laks, valgte elvelaget å sette større fokus på laksebestanden i vassdraget. Det ble derfor foretatt tellinger av voksen gytelaks (heretter kalt høstbestanden) i Reisaelva i og 1, samt noe mindre omfattende tellinger i og i 3 (Kjetil Bjørklid, pers.medd.). Det ble ikke utført tellinger i, mens tellingene ble gjenopptatt i. I 7 ble det gjennomført tellinger bare på to elvestrekninger (Svenning 9). I tillegg ble det fra og med 1 innført utsettingsplikt for hofisk av laks større enn kg. Videre ble det i gjennomført en yngeltelling på et utvalg av lokaliteter i vassdraget. De fleste av disse har vært avfisket i tidligere undersøkelser (se Svenning ). De samme lokalitetene ble også avfisket i 6, 7, 8, 1 og 11 (samt delvis i 9). Tellingene av høstbestanden ble utført på samme måte i, 1 og i, og er dermed sammenlignbare, mens tellingene i og 3 er noe usikre (Kjetil Bjørklid, pers.medd.). I ble det estimert nærmere 1 gytelaks i elva, og derav flere enn 3 storlaks. Selv om estimatene er noe usikre, spesielt i og 3, gir tellingene en sterk indikasjon på at mengden gytelaks økte kraftig i perioden til. For 6 ble det gjennomført en metodetest på drivtellinger (dykking) i to lokaliteter, men det ble ikke foretatt ytterligere tellinger i vassdraget denne sesongen. Resultatene fra metodetesten i 6 (se Svenning 7) viste at tradisjonelle dykkertellinger i enkelte tilfeller kan gi kraftige underestimater av høstbestanden. Det er likevel sannsynlig at tellingene i Reisaelva gir et godt grunnlag for å estimere relative årlige tetthetsforskjeller av høstbestanden, og det har vært gjennomført relativt grundige tellinger i alle årene fra og med 8 til og med 11 (se Johansen 11). Med bakgrunn i det ovennevnte har Norsk institutt for naturforskning (NINA) vært engasjert av Reisa Elvelag for å gjennomføre elektrofiske, evaluere undersøkelsene, samt sammenfatte årlige rapporter for å dokumentere bestandsstatus i vassdraget. Hovedmålet har vært å etablere et brukbart referansepunkt for å kunne evaluere eventuelle endringer i bestandsutviklingen. I denne rapporten er spesielt resultatene fra 11 rapportert og sammenlignet med tidligere undersøkelser/resultater, samt at det er foreslått oppfølgende aktivitet/undersøkelser for 1. 7

8 Områdebeskrivelse.1 Vassdragsbeskrivelse Reisavassdraget har utspring fra de sørvestlige delene av Finnmarksvidda (figur ). Deler av vassdraget ligger i Finland og Finnmark, mens hoveddelen renner gjennom Kvænangen, Kåfjord og Nordreisa kommuner i Troms. Vannføringen karakteriseres blant annet av kraftige vårflommer. Fra avløpet av Reisavatnet (1 km ) til utløpet i sjøen ved Storslett er elva ca. 1 km lang, mens den lakseførende strekningen (opptil Imofossen) er ca 8 km. Vassdraget er nest etter Målselva, det største vassdraget i Troms fylke. En rekke elver renner inn i Reisaelva. To av disse, Mollesjohka og Kildalselva, er regulert. Av Mollesjohkas nedbørfelt på 7 km, er nærmere km (16 %) overført til nabovassdraget, Abbujohka, i Kvænangen kommune. Dette utgjør likevel mindre enn % av Reisavassdragets totale nedbørfelt. Utbyggingen/oppdemmingen i Kildalselva gir ingen overføring til andre nedbørfelt. Reisaelvas lakseførende strekning (fra Storslett til Imofossen) er nøye beskrevet i Halvorsen mfl. (199). De delte hele elvestrekningen inn i relativt like soner med hensyn til gyte- og oppvekstforhold, samt 8 hovedområder/-strekninger hvor områdenes egnethet som gyte- og oppveksthabitat for laks ble vurdert. Av den totale lakseførende strekning på 8 km vurderte de i overkant av 3 km (- %) av Reisaelva som bra til meget bra gyte- og oppvekstområder for laks. Resultatene fra undersøkelsen i 199 (Halvorsen mfl. 199), 1999 (Svenning ) og 3 (Svenning ), viste at tettheten av laksunger i Reisaelva var svært lav sammenlignet med andre elver i Nord-Norge. I alle rapportene ble det antatt at den lave tettheten av laksunger kunne skyldes en kombinasjon av blant annet mangel på gytefisk, ustabil elvebunn og/eller konkurranse fra steinulke. Halvorsen mfl. (199) hevdet at hovedmengden av laksungene/-smolten i vassdraget produseres i hovedelva, og at sideelvene har et svært lavt potensial for produksjon av laks. De fant også indikasjoner på at laksungene vokste litt bedre i de øvre delene av vassdraget. Gjennomsnittlig smoltalder var.3 år (Halvorsen mfl. 199), dvs. relativt likt de fleste andre laksebestandene i fylket (snitt i elver i Troms er ca.. år). De fleste hunnlaksene vandrer tilbake først etter 3 år i sjøen, og det fanges derfor relativt mye stor laks i Reisaelva. For mer detaljert beskrivelse av Reisaelva, med sideelver, henvises det til Berg (196), Halvorsen mfl. (199), Saltveit mfl. (1998) og Svenning (, ).. Fangstlokaliteter Elektrofiske Kjetil Bjørklid, Fjelltjenesten, foretok elektrofisket i 8. Det ble fisket med elektrisk fiskeapparat på 11 av de 1 lokalitetene som ble avfisket også i, 6 og 7 (se Svenning 9). Sju av lokalitetene ble også avfisket i 3 (Svenning ), mens fem lokaliteter ble avfisket for første gang i (figur ). I de tidligere undersøkelsene i 199 og 1999 ble det fisket på henholdsvis 36 (Halvorsen mfl. 199) og 3 lokaliteter (Svenning ). Totalt 33 av lokalitetene ble elektrofisket begge årene (se kartskisse side 8-9 i Halvorsen mfl. 199). Lokalitetene er nummerert på samme måte i 1999 som i 199. De lokalitetene fra 199 som ikke ble fisket i 1999 er i Halvorsen mfl. (199) nummerert som nr. 1, 18 og 8. Derimot ble to nye lokaliteter elektrofisket i Disse er nummerert som 37 og 38 i Svenning (). Den førstnevnte ligger relativt nært stasjon nr. 9 fra 199, mens stasjon nr. 38 tilsvarer stasjon nr. 1 i Saltveit mfl. (1998). I 3 ble det fisket på til sammen 19 lokaliteter. I henhold til stasjonsbetegnelsen gitt ovenfor, ble det fisket på stasjonene 1 til 9, 1, 17,, 1,,, 7, 9, 3 og 3 (figur ). Disse stasjonene er også beskrevet detaljert med hensyn på substrat, vannhastighet og vanndybde etc. i Halvorsen mfl. (199). Lokalitetene som ble avfisket i perioden -8 har nummereringen;,, 7, 8, 9, 1, 16, 18, 1,, og 39 (figur ). På grunn av tekniske problemer ble lokalitet ( Punta ) ikke fisket i 8, samt at svært stor vannføring førte til at bare seks stasjoner ble avfisket i 9 og alle bare én gang. I 1 ble lokalitet 16 ( Røyelen ) tatt ut og erstattet med lokalitet nr 1 ( Käyräniva ). På grunn av generelt lav vannføring på senhøsten (september) og dermed vanskelige kjøreforhold med elvebåt under elektrofisket, ble lokalitet 39 (i 11) flyttet et par km lenger ned i vassdraget, dvs. fra Risengrynstilla til Nausti (figur ). For øvrig ble det i 11 det fisket på de samme stasjonene som i 1. Telling av høstbestand I 11 ble tellingen av høstbestanden foretatt -. september. Det vises til detaljer i Johansen (11). 8

9 39 Figur Kart over Reisavassdraget med de 19 lokalitetene som ble avfisket i 3 ( ), samt de 1 lokalitetene som ble avfisket i, 6, 7 og 8 (med unntak av lokalitet i 8). Fylte ringer ( ) betyr at lokalitetene også ble avfisket i 3, mens åpne ringer ( ) betyr at lokalitetene ble fisket for første gang i. I 1 ble Røyelen ( ) utelatt, mens Käyräniva ( ) ble inkludert. I 11 ble det fisket på samme stasjoner som det ble fisket på i 1, bortsett fra at stasjonen nedenfor Imofossen (39) ble "flyttet" ned til Nausti, ca 1 km nedafor den opprinnelige stasjonen (39). 9

10 3 Metoder og materiale 3.1 Ungfiskregistrering (elektrofiske) Tetthetsregistreringen av ungfisk i Reisaelva har blitt utført med elektrisk fiskeapparat (Geomega A/S), innstilt på høy spenning og høy frekvens. I perioden -1 (unntatt 9) har det blitt fisket tre ganger på alle stasjonene. Fiskene ble etter hver omgang oppbevart levende i bøtter med vann. Mellom hver fiskeomgang venter en om lag 3 minutter. Etter siste fiskeomgang ble all fisk lengdemålt og satt tilbake i vassdraget igjen. Elektrofisket har vært gjennomført i periodene:. august 1. oktober (), 1. august 3. september (6), 6. august- 3. oktober (7 og 8), 16. oktober i 9, september i 1 og 7-1. september i 11. Tettheten av laksunger ble forsøkt beregnet etter Zippins metode (Zippin 196). Metoden bygger på at fangsten avtar i henhold til antall fisk som fjernes mellom hver fiskeomgang. Dersom estimert populasjonsstørrelse er mellom og individer, vil metoden gi et estimat innenfor 9 % konfidensintervall (Zippin 196). Ved lave tettheter blir imidlertid Zippins estimat svært usikkert. I slike tilfeller har vi antatt at fangbarheten for laksunger er i størrelsesorden %. Dette betyr at halvparten av fiskene som er tilgjengelig ved hver fiskeomgang blir fanget og i så fall vil 7/8 av fiskene (87. %) bli fanget i løpet av tre omganger, dvs. at estimert antall fisk N er gitt ved: N = (F1 + F+ F3)/.87, der F1, F og F3 er antall fisk fanget ved henholdsvis første, andre og tredje fiskeomgang. Ved elektrofisket i Reisaelva var den estimerte fangbarheten på laksunger nærmere % (beregnet etter Zippins metode på lokaliteter). Vi har likevel valgt å anta % fangbarhet, hvilket betyr at de estimerte tetthetene på lokaliteter med få fisk blir noe underestimerte (gitt fangbarhet på % betyr at en egentlig bør dividere total antall fisk med.7 i stedet for.87). I de tilfeller tettheten av laksunger ble vurdert som akseptabel, ble Zippins metode benyttet (se Svenning ). Fiskene ble lengdemålt til nærmeste mm, fra snutespiss til enden av naturlig utstrakt halefinne. Det har vært gjennomført vellykket elektrofiske på tidligere nevnte lokaliteter i Reisaelva i 199, 1999, 3, -8, 1 og 11 (tabell 1). Antall lokaliteter har variert i de ulike årene, fra 3/36 i 199/99 til 1 lokaliteter fra og med. I 8 ble stasjon ( Punta ) ikke fisket på grunn av tekniske problemer med det elektriske fiskeapparatet, samt at det bare ble fisket én gang på lokalitet nr 7, Sieima (og er derfor utelatt i 8). Laks og steinulke har dominert i fangstene, men også røye, ørret, lake, stingsild, ørekyte og skrubbe har vært fanget (tabell 1). De aller fleste fiskene er satt ut igjen og et representativt utvalg av fiskene har blitt lengdemålt. Det er også foretatt aldersbestemmelser av en del av laksungene. Tabell 1 Oversikt over totalt antall fiskeunger, inklusive årsyngel, fanget under elektrofisket i Reisavassdraget i årene 199, 1999, 3,, 6, 7, 8, 1 og 11. Antall årsyngel (+) er satt i parentes. I noen tilfeller ble ikke alle steinulker, laker og stingsild registrert/talt. De fleste fiskene er satt ut igjen etter lengdemåling. Dataene (199-1) er hentet fra (og/eller beregnet fra) Halvorsen mfl. (1993), Svenning (,, 9, 11). I 199, 1999 og 3 ble det fisket på henholdsvis 36, 3 og 19 lokaliteter, mens det i perioden -7 ble fisket på 1 lokaliteter, i 8 på 11 lokaliteter og i 1 og 11 på 1 lokaliteter Laks 89 1 () 36 (16) 71 (1) 73 (16) 67 (3) 87 () 7 (3) 873 (316) Ørret Røye Steinulke ikke talt Lake ikke talt Stingsild ikke talt ikke talt 1 ikke talt Ørekyt to lok Skrubbe

11 3. Telling av høstbestand Tellingene i og 1, samt tellingen i, ble i sin helhet overlatt Fjelltjenesten, det være seg organisering, gjennomføring og foreløpig rapportering. Det ble gjennomført mindre omfattende tellinger i og 3 (ikke av Fjelltjenesten), men disse kan av ulike årsaker ikke benyttes for å sammenligne estimerte tettheter basert på - og 1-tellingene (Kjetil Bjørklid pers.medd.). I 8 ble arbeidet formelt ledet av Reisa Elvelag (ved Jan A. Johansen), mens den praktiske tellingen ble ledet av K. Bjørklid. I 9, 1 og 11 har Jan A. Johansen, Reisa Elvelag, hatt hovedansvaret for tellingene. Tellingene i, 1 og ble foretatt ved at observatører lot seg drive/svømme med strømmen i overflatestilling (jfr. Norsk Standard, NS 96). Elva ble inndelt i 9 områder, fra Øverfossen til Tømmernes. På hvert av disse områdene ble det benyttet to dykkere og en båtfører. Båtføreren skulle være loggfører, ivareta sikkerheten, samt også forsøke å observere fisk fra båten (overflateposisjon). Observatørene/dykkerne drev på hver sin side av hovedstrømmen, mens de observerte horisontalt forover og på skrått inn mot hverandre. Fisk som ble oppdaget ble forsøkt klassifisert på art. Laks ble delt i tre størrelsesgrupper; smålaks (< 3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (> 7 kg). Tellingen har stort sett vært gjennomført i slutten av september. Observasjonsforholdene var aldri optimale under registreringen. Det er ofte mye partikler i vannet (på grunn av regn, flom etc.). I de dypeste områdene (kulpene) er det også vanskelig å observere fisk i hele vannsøyla. I perioder har også sollyset vært såpass sterkt at det har vært vanskelig å skille ut enkeltfisk. Det er derfor vanskelig å beregne oppdagbarheten av fisk, men det har stort sett vært antatt at observatørene/dykkerne oppdager ca 8 % av storlaksen og ca 6 % av mellom- og smålaksen (K. Bjørklid, pers.medd.). Estimatet for var på henholdsvis 39 små-, 36 mellom- og storlaks (Svenning 9), mens et vesentlig mer usikkert estimat for og 3 var på henholdsvis og 3 laks. For 6 ble det kun gjennomført en metodetest på drivtellinger i to lokaliteter. Det ble ikke foretatt noe tetthetsestimat av antallet gytefisk på flere lokaliteter i 6. I 7 ble det gjennomført telling bare på to strekninger; 1) fra Sivra til Altari og ) fra Bergemobrua til Nubrua. Tellingen/dykkingen ble utført av Geir Tomasjord og Asgeir Blixgård, henholdsvis 1-. og 9. september. I 8 ble anslagsvis km av Reisaelva undersøkt, men siden de antatt viktigste områdene ble inkludert, har vi sammenlignet tellingene i 8 dirkete med tellingene i, 1 og. Tellingene fra 8-1 (jfr. Johansen 1) bør også kunne sammenlignes med de tidligere tellingene (se tabell ). Tabell Grove anslag over antall gytelaks (høstbestand) i Reisaelva i perioden til 11. Tellearealene varierer stort mellom år. Tellingene i, 1 og er stort sett utført av samme personell og har dekket så å si hele elvestrekningen (nærmere 7 km). I og 3 er det gjort et anslag av den totale mengden laks på bakgrunn av tellinger av storlaks i to områder, og kalibrert mot tellingene i de samme områdene i, 3 og. I 6 ble det kun talt laks i to små områder. I 7 ble det talt laks i to områder tilsvarende totalt ca 1 km elvestrekning. Anslagene i 7 er kalibrert mot tellingene i de samme områdene i, 1 og. I perioden -6 ble laksen karakterisert som små- (< 3 kg), mellom- (3-7 kg) og storlaks (> 7 kg). I 7 ble det kun skilt mellom små- (< kg) og storlaks (> kg). Tallene er noe oppjustert, blant annet fordi det er antatt at oppdagbarheten generelt er ca 6 % for små- og mellomlaks og ca 8 % for storlaks. I de siste tre årene er det korrigert både for oppdagbarhet, samt for deler av elva som ikke ble undersøkt (se Johansen 9, 1, 11). Smålaks Mellomlaks Storlaks Totalt ca >? 3 ca 3 > 7? > 3 > >

12 Resultater.1 Tetthet av laksunger Tetthet av laksunger (fisk eldre enn + ) på de 1 stasjonene som ble elektrofisket i 11, varierte fra mindre enn laksunger per 1 m ved Bergmo, Styggøra og Punta, til i overkant av 1 laksunger per 1 m ved Gauraniva og Käyräniva (figur 3). Gjennomsnittlig tetthet på de 1 stasjonene tilsvarte 3.3 laksunger per 1 m. Dette er tilnærmet samme nivå som i 1 (./1 m ), og noe høyere enn i årene -8, der gjennomsnittlig tetthet varierte mellom 16.3 og 7.9 laksunger per 1 m vannareal (figur 3). Gjennomsnittlig tetthet av laksunger i 199, 1999 og 3 varierte fra -6 fisk/1m, og i de tre årene ble det ikke fanget laksunger på mer enn % av stasjonene. På de åtte lokalitetene som ble avfisket alle årene fra 199 til 11, var gjennomsnittlig tetthet av laksunger henholdsvis 3.9 (199),.8 (1999), 6. (3), 6. (), 16.7 (6), 3. (7), 8. (8), 3.9 (1) og 39. (11) fisk/1 m. Fra og med 3 var antall årsyngel vesentlig høyere enn tidligere, med opptil yngel på de beste stasjonene, og med årlige gjennomsnitt på mer enn 1 årsyngel per 1 m elveareal. I de siste fem årene har årsyngel utgjort ca 3 % av fangstene (jfr. tabell 1). Tettheten av laksunger i de øverste partiene av Reisaelva var vesentlig høyere i 1 og 11 sammenlignet med perioden Styggøyra Røyelen Haugset Bergmo Hallen Rognmo Sappen Punta Käyräniva Sieima Mollis Sivra Nausti Styggøyra Styggøyra Styggøyra 8 1 Røyelen Haugset Bergmo Røyelen Haugset Bergmo Røyelen Haugset Bergmo Hallen Rognmo Hallen Rognmo Hallen Rognmo Sappen Sappen Sappen Punta Käyräniva Punta Käyräniva Punta Käyräniva Sieima Sieima Sieima Mollis Mollis Mollis Sivra Sivra Sivra Nausti Nausti Nausti Styggøyra Røyelen Haugset Bergmo Hallen Rognmo Sappen Punta Käyräniva Sieima Mollis Sivra Nausti Styggøyra Røyelen Haugset Bergmo Hallen Rognmo Sappen Punta Käyräniva Sieima Mollis Sivra Nausti Figur 3 Beregnet antall laksunger (> +) per 1 m elveareal fanget på 36 lokaliteter i 199, 3 i 1999, 18 i 3, 1 i -7, 11 i 8 og 1 lokaliteter i 1 og 11. Kun 8 av lokalitetene fra -11, ble fisket i 199, 1999 og 3. Legg merke til ulik skala på y-aksene fram til 3 (y-max=1) og etter 3 (y-max=1). 1

13 . Laksungenes størrelse Laksungene som ble fanga i 11 målte (naturlig lengde) fra 3 til 1 mm, noe som er i godt samsvar med tidligere undersøkelser (figur, ). Andelen årsyngel (+) av laksungene (dvs. yngel < mm) fanget i 11 utgjorde 36. % (se tabell 1). Andelen varierte noe mellom stasjonene, men det ble fanget relativt store mengder årsyngel på de fleste stasjonene (figur ). Mengden årsyngel av laks var relativt lav i perioden 199 til 1999, mens den var svært høy i 3 ( %). Relativ tetthet av årsyngel var også høy i perioden til 8, hvor den varierte fra 1 % i til 1 % i 8, mens andelen utgjorde 7 % både i 1 og 11(se tabell 1) Figur Lengdefordeling av laksunger fanget ved elektrofiske i Reisaelva i perioden 1999 til 11. Fisk mindre enn - mm er stort sett årsyngel ( + ). Lengdemålingene fra ulike år er gjort på et ulikt antall lokaliteter, samt at antall fisk lengdemålt på hver lokalitet varierer både mellom og innen år. Årsyngel ble ikke ble målt i 8. 7 Punta 1 Käyräniva 1 Sieima 3 Mollis Sivra 1 Nausti Styggøra Haugset Bergmo 1 1 Hallen Rognmo Sappen Lengde(mm) Figur Lengdefordeling av laksunger fanget ved elektrofiske på 1 stasjoner i Reisaelva i 11. Elektrofisket ble gjennomført 7-1. september og fisk mindre enn mm ble antatt å være årsyngel ( + ). Øverste rad viser stasjoner ovafor Sappen ("Øverelva"), mens nederste rad viser stasjoner fra Sappen og nedover ("Nerelva"). Jo lenger til høyre i hver av de to radene, jo lenger oppover elva ligger stasjonene. 13

14 .3 Fangst av andre arter enn laks ved elektrofiske På de 1 lokalitetene som ble elektrofisket i 11 utgjorde laks, ørret og røye henholdsvis 88.1,. og 1. % av fangstene, stingsild. % og steinulke 6.3 % (se tabell 1). Andelen røye- og ørretunger er kraftig redusert i fangstene de siste årene (tabell 1). I perioden -9 utgjorde laks, ørret og røye henholdsvis 76, 1 og 1 % av fangstene (av unger av laksefisk), mens tilsvarende andel i 1/11 var henholdsvis 9, og 1 %. Andelen laksunger versus steinulker i elektrofiskefangstene utgjorde 93 % i 11 og 87 % i 1. Dette er en kraftig økning fra om lag % i 199, ca % i 1999/3 og i underkant av 8 % fra -9 (figur 6). Det ble også fanget lake og ørekyte under elektrofisket i 11 (tabell 1). Antall fisk Laks Steinulke Andel laks (%) Figur 6 Totalt antall laksunger og steinulker i fangstene fra elektrofisket i Reisaelva i 199 (beregnet fra Halvorsen mfl. 1993), 1999 (Svenning ), 3 (Svenning ), i årene -1 (Svenning 11), samt i 11. Figuren viser totalt antall fisk, og det er ikke tatt hensyn til varierende antall lokaliteter, samt at steinulke har vesentlig lavere fangbarhet enn laksunger. Det er heller ikke tatt hensyn til at fangbarheten øker med økende fiskestørrelse hos begge artene. Antallet steinulker ble ikke registrert i 6 og dette året er derfor utelatt i figuren.. Fangst av voksen laks i Reisaelva (sportsfiske) I følge fangstrapportene ble det i 11 fanget og avlivet 1 9 laks i Reisaelva, med en total vekt på.6 tonn (figur 7). I tillegg ble det satt ut 31 laks tilsvarende.8 tonn, dvs. at total fangst i Reisa i 11 var ca 8. tonn. Basert på fangstrapportene utgjorde andelen avlivede små-, mellom- og storlaks henholdsvis 39, 8 og 33 % (figur 7). Basert på skjellanalysene fra 11 var de fleste smålaksene (opptil 3 kg) i fangstene dominert (98 %) av fisk som hadde vært ett år i sjøen (figur 8), mens mellomlaksene (3-7 kg) bestod både av henholdsvis énsjø- (7 %), tosjø- (6 %) og tresjøvinterlaks (31 %). Storlaksene var dominert av tresjø- (81 %) og firesjøvinterlaks (17 %). De innleverte skjellprøvene bestod av henholdsvis % smålaks, 3 % mellomlaks og 33 % storlaks, noe som ikke skiller seg vesentlig fra størrelsessammensetningen hos laks fra fangstrapportene. Antall laks 1 1 Smålaks Mellomlaks Storlaks Figur 7 Antall små-, mellom og storlaks fanget og avlivet i Reisaelva i perioden , samt total vekt av all laks fanget (stiplet linje), inklusiv utsatt fisk Vekt (tonn) Antall laks 3 1 Smålaks Mellomlaks Storlaks Sjøalder Figur 8 Sjøalder hos små-, mellom- og storlaks fanget i Reisaelva i 11, basert på skjellanalyser av 13 villaks. Skjellprøver fra både sports- og høstfisket er inkludert. 1 3

15 . Telling av høstbestand og gytebestandsmål På bakgrunn av drivtellingene i Reisaelva i 11 ble antall gytelaks grovt beregnet (se Johansen 11) til 399 smålaks, mellomlaks og 6 storlaks, dvs. totalt 1 69 laks (jfr. tabell ). Dette er noe lavere enn i 1, men noe høyere enn i 9. Andelen estimerte mellom og storlaks har vært noenlunde konstant de siste tre årene, med en variasjon fra 71 til 77 % (jfr. tabell ). Innslaget av smålaks har imidlertid vært relativt lavt de tre siste årene (3-9 %), mens det estimerte innslaget av smålaks utgjorde hele % i 8. Selv om drivtellingene er noe usikre, er det åpenbart at antallet gytelaks har økt kraftig i løpet av de siste 1 årene (tabell ). Skjellanalysene fra laks fanget i Reisaelva i 11 viste at andelen hunner utgjorde ca 18, 38 og 63 % av henholdsvis små-, mellom- og storlaks, samt at snittvektene for hofisk i de samme tre størrelsesgruppene var ca. 1.76,.77 og 9.3 kg. Dersom vi antar at hver hunn i gjennomsnitt gyter 1 egg per kg kroppsvekt, og estimatet av laks (basert på drivtellingene) er noenlunde korrekte, var det totale gytebidraget i 11 ca 7. millioner egg. Dette utgjør i størrelsesorden % flere egg enn det som er foreslått å være tilstrekkelig (ca. millioner egg) for å nå gytebestandsmålet i Reisaelva (se Hindar mfl. 7). Gytebidraget for årene 8-1 i Reisaelva var også i størrelsesorden 6-8 millioner egg, dog litt avhengig av estimatet av andelen hunner i hver størrelsesgruppe. Dersom vi benytter antallet observerte laks fra drivtellingene i 11, og ikke tar hensyn til dårlig sikt, utelatte telleområder etc., reduseres gytebidraget fra ca 7. til. mill egg. Dette er fortsatt høyere enn gytebestandsmålet for Reisaelva gitt i Hindar mfl. (7). Gytebestandsmålet for Reisaelva (se Hindar mfl. 7) er beregnet ut fra et antatt produksjonsareal tilsvarende ca - % av elvearealet, basert på en bonitering i 199 (se Halvorsen mfl. 199). Dersom en legger hele elvearealet til grunn, og ikke justerer antall egg/m, ville gytebestandsmålet for Reisaelva blitt omtrent doblet, dvs. i størrelsesorden 9 millioner egg, noe som betyr at gytebestandsmålet ikke ville vært oppnådd for Reisaelva i Innslag av oppdrettslaks Av 178 skjellprøver fra Reisaelva i 11 var 17 fra laks og 7 fra sjøørret, mens én av prøvene ikke kunne analyseres. Av de 11 skjellprøvene fra laks fanget under det ordinære sportsfisket, var det 18 villaks og oppdrettslaks, mens opphav var usikkert for to av prøvene. Innslaget av oppdrettsfisk var derfor 3.6 %. Skjellprøvene fra høstfisket (n=6) bestod av villaks, 1 oppdrettslaks og én usikker, dvs. innslaget av oppdrettslaks var 18. %. Det var ikke merket på skjellkonvolutten hvorvidt oppdrettslaksene fanget under høstfisket var potensielle gytefisk. Fire av fiskene var hunner og veide mellom fire og syv kg. Av de fire oppdrettslaksene fanget under det ordinære sportsfisket, var det én hunn, men det var ikke notert på skjellkonvolutten hvorvidt fisken skulle gyte eller ikke. Av de laksene fanget under høstfisket (med bestemt opphav), utgjorde de 1 oppdrettslaksene henholdsvis 6.3 % av smålaksene,.9 % av mellomlaksene og 1 % av storlaksene. I perioden -1 varierte innslaget av oppdrettslaks i sportsfisket i Reisaelva fra.8 til.6 %. Det ble ikke foretatt høstfiske i Reisaelva i årene 6-8, mens innslaget av oppdrettslaks under høstfisket i 9 var på 6.8 %. I 1 var innslaget av oppdrettslaks under sports- og høstfisket henholdsvis.8 og 6.7 %. Innslaget av oppdrettslaks i Reisaelva i 11 er derfor høyere enn tidligere, spesielt under høstfisket der hele 18. % av fisk med sikkert opphav ble karakterisert som oppdrettslaks. Alle oppdrettslaksene fra sportsfisket ble fanget relativt sent i fiskesesongen (-. august), mens oppdrettslaksene fra høstfisket ble fanget mellom. og 3. september. Innslaget av oppdrettslaks i Reisaelva i 11 oppfattes derfor som relativt høyt. 1

16 Sammenfattende diskusjon.1 Tetthet av laksunger i Reisaelva Resultatene fra elektrofisket i Reisaelva i perioden , viser at den estimerte tettheten av 1-, - og 3-årige laksunger (dvs. laksunger eldre enn + ) var vesentlig høyere i perioden -11, sammenlignet med perioden Spesielt de to siste årene har gjennomsnittlig tetthet tilsvart ca - laksunger per 1 m, mens tettheten i perioden 199 til 3 var lavere enn laksunger per 1 m (figur 9). På de lokalitetene som har blitt avfisket i alle årene (199, 1999, 3, -8 og 1) var gjennomsnittlig tetthet -6 laksunger (> + ) per 1 m i årene 199-3, 17-8 i perioden -8 og laksunger per 1 m i årene Til tross for at gjennomsnittlig tetthet av laksunger har økt vesentlig de siste årene, er det stor variasjon i tetthet mellom de ulike stasjonene, fra -3 fisk på de dårligste lokalitetene til mer enn 1 fisk per 1 m på de beste strekningene (11). Det er også en klar endens til høyere tetthet av laksunger i øvre deler av elva Figur 9 Estimert antall laksunger (> + ) per 1 m for hver av stasjonene som det har vært elektrofisket på i Reisaelva i perioden 199 til 11. Hvert punkt angir beregnet årlig tetthet av laksunger per 1m på hver av stasjonene. Alle stasjoner er tatt med, dvs. at antall stasjoner varierer fra for eksempel 36 i 199 til 1 i 11. Den heltrukne linja viser beregnet årlig gjennomsnittlig antall laksunger per 1 m (med standard avvik). Tettheten av årsyngel (+) av laks har også økt vesentlig de siste årene. I 199 og 1999 var det gjennomsnittlig ca 1 årsyngel per 1 m, mens det i 3 ble fanget opptil yngel totalt på de beste lokalitetene, tilsvarende en beregnet tetthet opp mot 1 årsyngel per 1 m elveareal. I de siste årene har andelen årsyngel utgjort 3- % av elektrofiskefangstene. Selv om fangbarheten på årsyngel er svært lav og varierer stort mellom ulike habitattyper, og sikkerheten i tetthetsestimatene derfor er lav, er det åpenbart at den årlige rekrutteringen har vært relativt god de siste -6 årene. Både mengden og andelen steinulke har også avtatt kraftig. I 199 og 1999 utgjorde steinulke om lag 7 % av elektrofiskefangstene, mens andelen bare har vært i størrelsesorden 1- % i årene fra og med. Siden fangbarheten på steinulke er vesentlig lavere enn for laksunger, vil ikke andelen i fangstene være synonymt med relativ tetthet av steinulke i forhold til laksunger, men det synes likevel åpenbart at bestanden av steinulke har avtatt i Reisaelva de siste årene. Tettheten av røye- og ørretunger har også avtatt noe, spesielt de siste -3 årene. I 1 og 11 utgjorde røyeog ørretunger henholdsvis 1 og % av fangstene, sammenlignet med 1 og 1 % i perioden -9. Siden fangbarheten er noenlunde lik for ørret- og laksunger, vil andelen av for eksempel ørretunger trolig representere et omtrentlig anslag av tettheten av ørretunger i forhold til laksunger. 16

17 . Fangstutvikling, telling av høstbestanden og gytebestandsmål I 11 ble det fanget og avlivet i overkant av. tonn laks i Reisaelva. I tillegg ble det satt ut i overkant av laks, tilsvarende en total vekt på ca.8 tonn. Dersom en inkluderer utsatt fisk, samt antar at noen få fisk ble fanget flere ganger, anslås fangstene i Reisaelva i 11 til i overkant av 8 tonn. Dersom en også inkluderer fangstene av sjøørret (1. tonn), samt noen få kg med sjørøye, ble det totalt fanget i størrelsesorden 9. tonn laksefisk i Reisaelva i 11. Dette rangerer Reisaelva blant de 1 beste elvene i Norge. I følge fangststatistikken har årlige fangster av laks i Reisaelva i perioden variert fra 1. til. tonn (Berg 196). Også i perioden etter 197 har fangstene variert kraftig, selv om fangstene har vært en del lavere enkelte år. Til tross for at påliteligheten i de innmeldte årlige fangstene varierer, er det likevel åpenbart at fangstene, og derav oppgangen av voksen laks, har variert betydelig mellom år. Fra og med 1989 har fangstrapporteringene fra Reisaelva vært vesentlig mer pålitelige (Kjetil Bjørklid, pers.medd.). Fra 1989, hvor det ble fanget nærmere fire tonn laks (73 individer) i Reisaelva, avtok fangsten til mindre enn to tonn i 199/9 ( individer). I perioden fra 1996 til var fangstene noenlunde stabile rundt halvannet til to tonn (figur 1), tilsvarende 3- individer. I 1 og ble det fanget henholdsvis 18 kg ( individer) og 161 kg (3 individer), mens det i 3 ble tatt ut om lag 1.6 tonn laks (overkant av 6 individer). Dersom en tar hensyn til utsettingsplikten for hunnlaks over kg (som ble effektuert fra og med 1), var fangstene i 1 og i underkant av 1. tonn eller rundt individer. Tilsvarende for sesongen 3 ville fangstene vært i størrelsesorden.1 tonn. I og ble det innrapportert henholdsvis 1.1 og.1 tonn laks. Samtidig ble det meldt om utsetting av henholdsvis 7 og 88 laks over kg, tilsvarende nærmere kg i og 9 kg i. Dersom vi antar at de fleste utsatte fiskene ble fanget bare en gang betyr det at fangstene av laks i Reisaelva var i underkant av 1. tonn i og i underkant av 3 tonn i. Dette betyr at innrapporterte fangster av laks i Reisaelva har variert mellom og 3 tonn i perioden 199- (figur 1). I 6 ble det fanget mer enn tonn laks i Reisa. Tar en hensyn til utsettingspåbudet ble det trolig fanget nærmere. tonn, noe som tilsvarer mer enn det dobbelte av gjennomsnittlig årlig fangst i Reisaelva i perioden 199- (se figur 1). Den relativt kraftige økningen i laksefangstene i Reisa i 6 ble ikke påvist i noen av de andre elvene i Troms. Dette indikerte at de lokale tiltakene som ble gjennomført, blant annet gjennom begrensningene i sjøfisket og utsettingen av stor hunnlaks, trolig reduserte beskatningen på laks i fjorden/havet og førte til en økt oppvandring av gytelaks i Reisaelva. Dette underbygges også av at fangstene i 7 var i overkant av. tonn (inklusive utsetting av storlaks). De svært høye fangstene i 8, tilsvarende ca 11-1 tonn inklusiv utsatt hofisk, samt omtrent tilsvarende fangster i 1 (figur 1, 7), dokumenterer den svært positive trenden i fangstene de siste årene. Fangstene i Reisaelva 11 var noe lavere enn i 1, noe som kan skyldes den svært tørre og varme sommeren i Troms i fjor, og som trolig førte til et relativt dårlig laksefiske. På den annen side viste tellingene av høstbestanden at antallet gytefisk var redusert med om lag 1- % sammenlignet med 1. Dersom en antar at fangstraten og presisjonen i tellingene var noenlunde lik de to årene, kan dette tyde på en svakere oppgang av laks i 11 sammenlignet med 1. Fangstene i Reisaelva 11 var imidlertid på samme nivå som i 9, og totalt sett indikerer de relativt høye fangstene de siste fire årene at de forvaltningsmessige reguleringene som er gjennomført både i sjø og elv de siste årene har ført til en kraftig økning av laksebestanden i vassdraget. Det ble gjennomført relativt grundige tellinger av høstbestanden i Reisaelva i, 1 og. I og 3 ble det gjennomført relativt enkle tellinger, samt at det i 6 kun ble foretatt en metodetest på to lokaliteter (Svenning 9). I 7 ble det foretatt tellinger på to lokaliteter, mens det har vært gjennomført relativt grundige tellinger i Tellingene fra til 1 har vist en klar økning med et estimat på mer enn gytelaks i 8, samt i størrelsesorden 6-8 storlaks årlig i perioden Det årlige rognbidraget fra Reisalaksen de siste tre årene utgjør nærmere det dobbelte av antall egg som er foreslått å være tilstrekkelig for å nå gytebestandsmålet i Reisaelva (se Hindar mfl. 7). Dette forutsetter imidlertid at en benytter de "oppjusterte" drivtellingene (se Johansen 11), samt at en kun inkluderer et produksjonsareal tilsvarende - % av hele den lakseførende strekningen (se Halvorsen mfl. 199). Dersom en kun tar med antall virkelig observerte laks, reduseres gytebidraget fra ca 7. til. mill egg, og dersom en i tillegg legger hele elvearealet til grunn, ble ikke gytebestandsmålet oppnådd for Reisaelva i 11. De høye sportsfiskefangstene i perioden 6-11 er også en sterk indikasjon på at mengden gytelaks har økt kraftig de senere årene. Innslaget av storlaks (> 7 kg) har også vært høyt de siste årene. I 1 var det også en 17

18 relativt høy andel av fire- og femsjøvinterlaks i fangstene og i dette året var 8 % av storlaksene (> 7 kg) eldre enn tre sjøvintre (Svenning 11). Også i 11 var det en betydelig andel (17 %) storlaks eldre enn tre sjøvintre. Til tross for at telleestimatene er noe usikre, tyder både tellingene og fangstrapportene på at mengden gytelaks har økt kraftig de siste -6 årene. Den sterke restriksjonen i sjøfisket er trolig årsaken til at de rapporterte sjøfangstene av laks (og spesielt storlaks) både i Nordreisa og Skjervøy kommune er kraftig redusert de senere årene. Den relative økningen av gytelaks, påvist gjennom de årlige høsttellingene i Reisaelva, kan derfor neppe tolkes på noen annen måte enn at begrensningene i sjøfisket har redusert beskatningen på laks i fjorden/havet og dermed bidratt til økt oppvandring av laks til Reisaelva. I tillegg har utsettingen av stor hunnlaks også bidratt til å øke gytebestanden i vassdraget. Det er derfor all grunn til å tro at de forvaltningsmessige tiltakene som er gjennomført både i sjøen og i hovedelva, har ført til at bestanden av gytelaks, og spesielt storlaks, har økt kraftig i Reisaelva de siste årene. Tellingene av gytelaks (høstbestanden), som ble foretatt på to lokaliteter høsten 6, viser at tellingene kan underestimere tettheten av laks. Noen av laksene som ikke ble oppdaget veide mer enn 1 kg (Svenning 9). Det synes derfor åpenbart at dykkerne i enkelte lokaliteter underestimerer tettheten av laks. Dette har tidligere blitt kompensert for ved at en har antatt at dykkerne bare ser 6 % av smålaksen og 8 % av storlaksen. Resultatene fra metodetesten (Svenning 9) viser likevel at dykkeobservasjonene gir svært subjektive og usikre mål på tettheten av gytelaks, og at tetthetsestimatene i beste fall bare er relative. Observasjonene i Reisa de siste årene har vært gjennomført med mer eller mindre samme mannskap, samt at de samme lokalitetene har vært undersøkt under relativt lik vannstand, værforhold osv. Det er derfor rimelig å anta at tellingene i alle fall gir et brukbart relativt årlig estimat av høstbestanden i Reisaelva. Resultatene fra den relativt enkle metodetesten som ble gjennomført på bare på to lokaliteter i 6, sannsynliggjør likevel et sterkt behov for å foreta kvantitative evalueringer av de tradisjonelle tellingene (se Lamberg og Øksenberg 6, Svenning 7). I de siste tre årene er det korrigert både for oppdagbarhet, samt for deler av elva som ikke ble undersøkt (se Johansen 11). Tellingene i 11 ga et anslag på ca smålaks, mellomlaks og 6 storlaks, tilsvarende 7 % små-, 3 % mellom- og 3 % storlaks. Estimatet av antall storlaks har vært noenlunde stabilt de siste fire årene og det har variert mellom ca 6 og 8 fisk. Derimot har antallet smålaks variert kraftig de siste fire årene, fra 1 1 fisk i 8 til bare ca fisk i perioden Det svært høye estimatet av smålaks i 8 så heller ikke ut til å bidra til et høyt antall mellomlaks i 9 (se tabell 1). Dette var noe uventet siden det ofte er en rimelig god positiv korrelasjon mellom mengde smålaks og mellomlaks i to påfølgende år. Årsaken kan imidlertid også skyldes en svært høy dødelighet i sjøen fra 8 til 9, men det reiser samtidig spørsmålet om presisjonen og størrelsesvurderingen av laks under høsttellingene er tilfredsstillende..3 Innslag av oppdrettslaks Innslaget av oppdrettslaks under det årlige høstfisket i Reisaelva i 11 var høyt (18. %), og vesentlig høyere enn i 9 (6.8 %) og i 1 (6.7 %). Det ble ikke foretatt høstfiske i Reisaelva i årene 6-8. På bakgrunn av innsendte skjellprøver fra sportsfisket i 11 ble det funnet 3.6 % oppdrettslaks, noe som er en del høyere sammenlignet med 1 (.9 %), men noe lavere enn i 9 (.6 %). I de tre årene 6 til 8 var innslaget av oppdrettslaks i sportsfisket henholdsvis 1.,.1 og.3 %. Innslaget av oppdrettslaks under sportsfisket synes derfor å være av tilnærmet samme størrelsesorden som perioden 6-1, mens innslaget under høstfisket er vesentlig høyere enn tidligere. Under sportsfisket ble det både fanget flere laks i juli (n=86) enn i august (n=1), samt også sendt inn flere skjellprøver fra juli (n=6) enn august (n=3). Likevel ble de eneste oppdrettslaksene (n=) fanget i august, noe som tyder på at oppdrettslaksen vandrer opp Reisaelva noe senere enn villaksen. Dette styrkes også av at innslaget av oppdrettsfisk var aller høyest under høstfisket som foregikk i september, selv om en ikke kan utelukke at oppdrettslaksen er vesentlig mer bitevillig enn villaksen på senhøsten (like før gyting) og at innslaget av oppdrettslaks under høstfisket dermed blir noe overestimert. I mange elver i Norge samles det inn et relativt høyt antall skjellprøver av laks gjennom den ordinære sportsfiskesesongen, og i perioden har NINA samlet inn skjellprøver fra mer enn laks fra om lag 1 norske elver. Siden oppdrettslaks antas å vandre senere opp i elvene enn villfisk og dermed beskattes mindre enn villfisken, kan andelen oppdrettsfisk i sportsfisket gi et kraftig underestimat av andelen oppdrettsfisk like før og under gyting. Generelt sett har andelen oppdrettslaks i sportsfisket stort sett utgjort i størrelsesorden -7 % av innslaget på senhøsten, og det har derfor vært forsøkt å simulere andelen oppdrettslaks om høsten på bakgrunn av innslaget i sportsfisket (se Fiske mfl. 6). Dette forholdet kan imidlertid variere kraftig mellom 18

19 ulike bestander/elver. I Eidselva var for eksempel innslaget av oppdrettslaks om høsten 3-1 ganger høyere enn om sommeren, mens i andre elver, som for eksempel i Suldalslågen, var innslaget av oppdrettslaks vesentlig lavere på senhøsten (Anon. 1). Dette innebærer at det ikke nødvendigvis er noe konstant forhold mellom andelen oppdrettslaks i sportsfiskefangstene sammenlignet med andelen under høstfisket, noe resultatene fra Reisaelva de siste årene også viser. Det er derfor svært viktig at høstfisket i Reisaelva fortsetter. De fleste analyserte skjellprøvene både fra sportsfisket og høstfisket ble imidlertid tatt fra laks fanget i sone 3-6, dvs. om lag 1- km fra Storslett. Det er derfor ønskelig å samle inn flere prøver, spesielt fra de øvre delene av vassdraget. Dette gjelder både for sports- og høstfisket. Under høstfisket ble det fanget 1 oppdrettslaks, og disse utgjorde henholdsvis 6.3 % av smålaksene,.9 % av mellomlaksene og 1 % av storlaksene. Andelen hunner blant oppdrettsfiskene utgjorde videre, og % av de tre størrelsesgruppene. Dersom dette innslaget av oppdrettsfisk virkelig er representativt for gytebestanden i Reisaelva i 11, og alle oppdrettsfiskene gytte i løpet av høsten, innebærer dette at i størrelsesorden 1 millioner egg ble deponert fra oppdrettshunner, tilsvarende 1 % av det totale antall egg deponert i vassdraget denne høsten. Dette regnestykket er basert på relativt få fisk, men viser likevel viktigheten av å fortsette høstfisket, samt å fremskaffe mer presise tall for mengden oppdrettslaks langs hele den lakseførende strekningen av elva. 7 Referanser Anon. 1. Status for norske laksebestander i 1. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr, 13 s, med Vedleggsrapport nr b, 16 s. Berg, M Nord-Norske lakseelver. Tanums Forlag, Oslo. 3 sider Fiske P., Lund R.A. & Hansen L.P. 6. Relationships between the frequency of farmed Atlantic salmon, Salmo salar L, in wild salmon populations and fish farming activity in Norway, ICES J. Marine Sci. 63: Johansen, Jan A. 9. Rapport fra Reisa Elvelag - snorkling og telling av laks høsten 1. Notat, 9 s. Johansen, Jan A. 1. Rapport fra Reisa Elvelag - snorkling og telling av laks høsten 1. Notat, 1 s. Johansen, Jan A. 11. Rapport fra Reisa Elvelag - snorkling og telling av laks høsten 1. Notat, 7 s. Halvorsen, M., Gravem, F. & Kristoffersen, K Fiskeribiologiske undersøkelser i Reisaelva. Fylkesmannen i Troms. Rapport nr s. Hindar, K., Diserud, O., Fiske, P., Forseth, T., Jensen, A. J., Ugedal, O., Jonsson, N., Sloreid, S.-E., Arnekleiv, J. V., Saltveit, S. J., Sægrov, H. & Sættem, L. M. 7. Gytebestandsmål for laksebestander i Norge. - NINA Rapport 6, 78 s. Lamberg, A. & Øksenberg, S. 6. Metodetest. Drivtelling av laksefisk i Reisaelva Notat, 9 s. Saltveit, S.J., Brabrand, Å. & Pavels, H Tiltak etter flom i nord-norske vassdrag. Fiskeundersøkelser i Lakselva, Eibyelva og Reisaelva i Finnmark og Troms. Rapport, LFI, Oslo, nr. 18, s. Svenning, M-A.. Etterundersøkelser i Reisaelva, Troms, med hensyn på tetthet av laksunger og steinulke. NINA oppdragsmelding 663: 1-16 Svenning, M-A.. Etterundersøkelser i Reisaelva i. Tetthet av laksunger og steinulke NINA Minirapport 61: 1-1 Svenning, M-A. 7. Undersøkelser i Reisaelva i 6. Elektrofiske og eksperimentelle drivtellinger av gytefisk NINA Minirapport 196: 1-13 Svenning, M-A. 9. Undersøkelser i Reisaelva i -8. Tetthet av laksunger og registrering av høstbestand, samt forslag til oppfølging for sesongen 11. NINA Minirapport 33: 1-16 Svenning, M-A. 11. Undersøkelser i Reisaelva i -1. Tetthet av laksunger og registrering av høstbestand, samt forslag til oppfølging for sesongen 11. NINA Minirapport 336: 1-17 Zippin, C An evaluation of the removal method of estimating animal populations. - Biometrics 1: