DIAKONOS light. Nr årg

Transkript

1 DIAKONOS light Nr årg I dette nummeret kan du bl. a. lese om: Jubileumsåret 2015 Mikkelsmesskonferansen Kirkerådet og flyktningsituasjonen Diakonikonferansen 2015 Diakoniprisen 2015 Det Norske Diakonforbund rundet 100 år den 14. oktober I anledning jubileet ble utarbeidet et jubileumsskrift. Dette er sendt alle medlemmer og er også å finne på som PDF på vår hjemmeside. D E T N O R S K E D I A K O N F O R B U N D Rådhusgata 1-3, 0151 OSLO Telefon: Telefaks: E-post: diakonforbundet@diakonforbundet.no Hjemmeside:

2 Kjære medlem Det Norske Diakonforbund har i 2015 feiret sitt 100 års-jubileum. Det har vært en spennende reise å kikke innom hva forbundet har vært engasjert i gjennom alle disse årene. Mye av dette har en ærerik historie. Vi har prøvd å gi noen glimt av dette i jubileumsskriftet, som er sendt alle medlemmer og også er å finne på vår hjemmeside. Til inspirasjon for nye generasjoner diakoner og kommende dager. Vi er nå inne i adventstiden og det nærmer seg jul. Takk til alle som har bidratt gjennom jubileumsåret ved de ulike markeringene. Det har vært flotte arrangement. Ønsker dere alle en god og velsignet julehøytid og alt godt for året som ligger foran! Leiv Sigmund Hope *************************************************************************** DET NORSKE DIAKONFORBUND SEKRETARIATET Besøks- og postadresse: Rådhusgata 1-3, 0151 OSLO Telefon: , Telefaks E-post : diakonforbundet@diakonforbundet.no Hjemmeside: Forbundsleder: Randi Bergkåsa Sørsletta 9, 0756 OSLO Tlf : M E-post: diakon@oesteraas-menighet.no Generalsekretær: Leiv Sigmund Hope Ramstadåsveien 20 A, 1363 Høvik Tlf A: Tlf P: Tlf M: E-post: leiv.sigmund.hope@diakonforbundet.no ***************************************************************************************** STIFTSLEDERE: Oslo stift Sigrid Hurum Flaata sigrid@haslum-menighet.no Borg stift Ann Christin A Nicolaysen acni@fredrikstad.kommune.no Hamar stift Hanne Engdal hanne.engdal@kirkekontoret.no Tunsberg stift Signe Myklebust signemyklebust@gmail.com Agder og Telemark stift Eilev Erikstein eilever@online.no Stavanger stift Anita Våge anita@vardeneset-menighet.no Bjørgvin stift Annlaug H. Engmark diakonen@oddakirken.no Møre stift Emil Knardal emil.knardal@kirken-aalesund.no Nidaros stift Jon Ingvar Østnes diakon@kirken.namsos.no Sør Hålogaland stift Astrid Fylling astrid.fylling@signalbox.no Nord Hålogaland stift 2

3 NY MEDLEMSFORDEL: Diakonforbundet har inngått samarbeidsavtale med Sparebanken SØR. Her vil du som medlem få gode rentebetingelser på lån og gode rentebetingelser på innestående. Du vil finne mer om denne avtalen på vår hjemmeside eller få mer informasjon ved å kontakte banken i telefon Her er Kai Kyllingstad fra Sparebanken Sør og Leiv Sigmund Hope da avtalen ble inngått. ************************************************************************************************* Har du sjekket hva forsikringsavtalen med KNIF Trygghet kan bety for deg? 3

4 JUBILEUMSÅRET 2015 Ble gjennom året markert ved fagdager og festsamvær i flere av stiftene. Hovedmarkeringen av de 100 år ble holdt 22. oktober. Da møttes rundt 120 medlemmer og gjester i det store atriet ved Diakonhjemmet. Gjennom kvelden var det hilsener ved prost Berit Øksnes, kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen, direktør ved Diakonhjemmet Idar Magne Holme, rektor ved MF Vidar Haanes, leder i Unio Anders Folkestad, direktør i KA Frank Grimstad, leder i Presteforeningen Martin Enstad, generalsekretær i KUFO Harald Skarsaune og forbundssekretær i MFO Trond Dahlen. Magne Lerø holdt kveldens festtale. I tillegg ble også vist gamle filmer fra Nærland. Alt ble bundet sammen av Harald Stoltenberg. Han og Liz Bramsen fra København ga kvelden en minnerik avslutning med en refleksjon rundt teksten i Matteus 25 satt sammen med en av Liz Bramsens sanger før hun avrundet med «The Rose». Her er noen bilder fra den 22. oktober, tatt av Inge Grøsland: Berit Øksnes Jens Petter Johnsen Idar Magne Holme Vidar Haanes Anders Folkestad Frank Grimstad 4

5 Harald Skarsaune Martin Enstad Trond Dahlen Magne Lerø 5

6 6

7 MIKKELSMESSKONFERANSEN 2015 Ble som vanlig arrangert i Trondheim. I dagene 22. og 23. september. I år hadde konferansen tittelen «Da jeg trengte en neste», - om liturgi og diakoni. Konferansen hadde mange gode foredrag. Vi nevner her sogneprest Ådne Njå, hans foredrag følger nedenfor, og diakon Anne Hirsch som hadde en flott gjennomgang av erfaringene hun har gjort gjennom sitt virke som sykehusdiakon. Videre hadde prest Kjell Arnold Nyhus en spennende presentasjon av sine erfaringer fra retreat i fengsel. Hans bok «Hvis jeg har en sjel» vil være aktuell lesning for diakoner. Konferansen vil for diakonene som var til stede også bli husket for det den ikke hadde med, nemlig diakoner som deltakere i liturgien ved morgenmessen konferansens andre dag. Riktignok en diakon i sivil til et av forbønnsleddene, men ingen med alba og stola. For oss harmonerte det lite med konferansens tittel:" Diakoni og liturgi". Over 30 diakoner reagerte med vantro, men i etterkant ble det en tydelig og tjenlig dialog som mange ikke vil glemme. En dialog til memento. Her er Ådne Njås foredrag: GUDSTJENESTEN ER DIAKONAL Foredrag ved Mikkelsmesskonferansen 2015 sogneprest Ådne Njå Kjære konferansedeltakere. Sett fra mitt perspektiv kan jeg knapt tenke meg et mer sentralt tema enn det dere har gitt meg: Gudstjenesten er diakonal. Jeg er sogneprest i Brønnøy menighet. I min tjeneste er det særlig to momenter som har vært helt sentrale: høymessen og livet med utviklingshemmede. De to tingene har for meg og oss hengt helt tett sammen som fokalpunkter i en ellipse. Erfaringene med utviklingshemmede har bestyrket det kristne menneskesynet om at vi etter vårt vesen er innflettet i hverandres liv og hviler i hverandres hender, for å snakke med Løgstrup. Og messen er gitt for å være det sted hvor våre sårbare og delvis skadde liv tas inn i Guds tilgivende og helbredende kjærlighet. Gud selv er en slik innflettet relasjonalitet Fader og Sønn i Åndens enhet. Gudstjenesten er diakonal. Orden diakon og diakonal (gr.tjeneste) har hatt forskjellig bruk gjennom historien. Jeg vil her knytte meg til den konvensjonelle bruken i Den norske kirke, som altså er «kirkens omsorgstjeneste», men jeg vil gjerne utdype bruken på to måter: For det første å innbefatte den guddommelige kjærlighet som er forutsetning for tjenesten overhodet. Tjenesten hviler ikke i seg selv eller i vår egen kraft, men i Guds kjærlighet. Og for det andre som en følge av dette å inkludere begrepet i messens grunnforhold, som nettopp er innlemmelse i Guds kjærlighet. Messens vesen er ikke kun nåden i og for seg, men nådens innlemmelse i den trinitariske kjærlighet. I messen, og da særlig nattverden, innlemmes vi på mystisk vis i Guds 7

8 kjærlighet. Derfor gjelder det at Gudstjenesten etter sitt vesen er diakonal. Vi skal nå ta en tit på vår nye nattverds- /messeordning i dette fundamentaldiakonale perspektivet. Jeg må allerede her få si at jeg er begeistret for vår nye messeordning. Ikke alt snakket om involvering, fleksibilitet og stedegenhet, som vel fort blir prestasjon, utmattethet og egosentrisme og i lengden nok ikke akkurat vil virke diakonalt. Men selve vårt nye ordo er meget vakker og som jeg skal vise i tråd med en grunnleggende diakonal gudstjenesteforståelse. Ordo betyr i denne sammenheng selve gudstjenestestrukturen som ikke bare er rekkefølgen på de forskjellige ledd, men så å si den indre dynamikken mellom dem. Altså hva som til enhver tid skjer mellom Gud og oss i messen. Nå er denne ordoen egentlig ikke så ny. Den samsvarer langt på vei med den romerske ordoen, slik den fikk sin revisjon etter VatII (novus ordo). Og jeg skal nå vise hvor dyptgripende det diakonale kjærlighetsperspektivet er i denne messetradisjonen. For mange vil nok den nye nattverdsliturgien kunne oppleves som et sammenrask av enkeltritualer som det er vanskelig å skue den indre sammenhengen i. I de lutherske nattverdsritualene tidligere har dette vært noe enklere. De har vært relativt enkelt utformet og har i alle hovedsak fremstått som et måltid med to fokalpunkter: Jesu realpresens i og med innstiftelsen, og menighetens mottakelse av Jesus i og med spisingen. Den ordotradisjon vi nå har tilsluttet oss har en annen struktur. Den er tredelt offertoriet, eukaristibønnen og måltidet. Og i alle disse ledd, ikke bare i måltidet, står vårt forhold til Jesus og hverandre på spill. Jeg skal nå si litt om hva som aktualiseres i disse tre hovedleddene i messen, og vise hvor dyptgripende det diakonale er i hvert ledd og hvorfor diakonatet bør forstås som en del av altertjenesten. Foreningen med Kristus og skapningen i offertoriet. Det første som er påfallende ved vårt nye ritual, dersom vi har et sideblitt til romersk tradisjon, er at takkofferet(offertoriet) i vår nye ordning kan plasseres som første ledd i selve nattverden, slik tilfellet er i romermessen. Hvis poenget med dette leddet bare var det karitative, ville en slik plassering være pussig og nesten fremstå som en gjerningsrettferdig betingelse for nåden. Men plasseringen sikter til noe ganske annet. Nemlig til det faktum at det er som allerede døpte og troende vi mottar nattverdens gaver. Ritualets dypeste hensikt er å aktualisere det fellesskapet vi har med Kristus og med skapningen i Ham. I vår nye liturgi kommer foreningsmotivet til uttrykk i bønnen: «Likesom kornet er blitt ett i brødet og druene i vinen, så gjør oss til ett med hverandre og med Herren Jesus Kristus.» ( Gudstjeneste 2011: 2.16). Den tradisjonelle måten å uttrykke kirkens forening med Kristus på er at vann blandes med vinen, hvor da også dåpen fastholdes som dette forholdets grunn. Luther er i Formula Missae skeptisk til et slikt ritual før måltidet, fordi han deri ser en tendens til å sammenblande Kristi rolle og vår i frelsen. Det er ikke vanskelig å forstå Luthers skepsis i lys av datidens meritoriske teologi. Likevel er det klart at han overser ritualets evangeliske tolkningsmulighet. Poenget i en evangelisk fortolkning er ikke at vårt blod, som han sier, blandes med Jesu, men at den troende og i seg selv syndige kirken (ecclesia simul justa et peccatrix)(vannet) forenes med Kristus (vinen) for å tas inn i nattverdens mysterium. Allerede her ser vi at nattverden plasseres innenfor kjærlighetens ramme fellesskapet med Gud i Kristus og fellesskapet med hverandre og all skapning. Dette siste bør komme til uttrykk 8

9 ikke bare ved at pengegavene går til alminnelig gode formål, men også i den forstand at «de minste» settes i menighetens sentrum. Det er de svake, syke, lidende og botferdige som holder Kristi legeme sammen, som Paulus sier. Hvis vi med «diakoni» ikke bare mener omsorgspraksis, men tegn på den grunnleggende gudskjærligheten, er det mye som taler for at diakonen ikke bare bør lede offertoriehandlingen og dekke til alteret, men også fremsi offertoriebønnen. I den romerske messen er det primært diakonene rolle å be foreningsbønnen når vannet blandes med vinen. Forsoningen med Gud og skapningen i eukaristibønnen Så kommer vi til eukaristibønnen med epiklesen og innstiftelsesordene i sentrum. Vanligvis i en Luthersk kontekst reduserer man gjerne dette stedet til spørsmålet om at Jesus blir reelt nærværende i og med brødet og vinen som vi da senere skal motta i måltidet. I den ordotradisjonen vi nå har tilsluttet oss står noe mer på spill. Hvis det nemlig er slik at vår forening med Kristus allerede er aktualisert i offertoriet så er vi også tatt inn i det som her skjer. Poenget er sånn sett ikke bare isolert at Jesu offer blir nærværende på alteret, men at vi er tatt inn i dette offeret allerede her og nå. Sagt på en annen måte: at Jesu forsonergjerning for oss troende syndere aktualiseres her og ikke først i måltidet. Det er dette som ligger i selve tanken om ihukommelse(anamnese). Anamnesen betyr ikke at vi kognitivt husker hva Jesus gjorde for oss en gang i historien, men at denne historiske hendelsen kommer oss til del i vår historie her og nå. Når Ånden bes ned over elementene, innstiftelsesordene lyder og vi ihukommer Jesu forsonende gjerning, så skjer forsoningen virkelig for oss, igjen og igjen. Og dette er grunnen for at vi like etter ber for hverandre og all skapning det vi kaller intercessionis. Den klassiske måten å be på her er: «Kom ihu Herre». Vi ihukommer Jesus og ber Gud ihukomme sin skapning. På samme måten som vi forsones med Jesus, forsones vi med skapningen i Ham. Det diakonale er altså også i dette hovedleddet i nattverden et fundamentalt trekk. Men hva skal vi så be for her? Klart er det at vi ikke kan begrense oss til de tilstedeværende slik bønnen i ritualet var: «Gi oss som kommer til ditt bord.». Siden det fundamentale perspektivet er forsoningen i Kristus, må bønnen omfatte all væren i Ham. I katolsk tradisjon begrenses dette av det synlige kirkebegrepet levende og døde. I østkirkelig tradisjon, hvor Ånden tydeligere tenkes universelt, også utenfor den synlige kirken, omfatter bønnen også resten av skapningen. Utfra håpet om Åndens universelle gjerning, mener jeg våre forbønner bør anta universell karakter mennesker og natur, levende og døde igjen med særlig fokus på «de minste». Og siden denne delen av eukaristibønnen har grunnleggende diakonal karakter, tenker jeg den i vår kirke bør ledes av diakonen (nær presten foran alteret). I Chrystostomosliturgien leder diakonene bønnen for de levende. Fornyelsen i Den Hellige Ånd i communionen I 1977-liturgien er måltidshendelse stedet for både foreningen med Kristus og forsoningen med Gud. Hvis vi leser ritualet i de baner jeg her har skissert, må måltidet handle om noe annet siden foreningen og forsoningen allerede er aktualisert i offertoriet og eukaristibønnen. I vestlig ordotradisjon er det da også noe annet som står på spill her. Det blir tydelig hvis man skjønner innholdet i ritualene som inngår i communionsdelen. Alle ritualene i communionen dreier seg nemlig om Kristi oppstandelse og det nye livet i Den Hellige Ånd om gleden og festen. Som offermåltidene i den gamle pakt og Lammets bryllupsfest. 9

10 Etter klassisk ordo både i øst og vest er det Fadervår som innleder communionen. Bønnen blir således ikke en alminnelig forbønn, men nærmest en påkallelse av Guds rike. Rett forstått er det Jesus som er Guds rike. Når vi påkaller Guds rike, er det den oppstandne vi påkaller. Det første oppstandelsesritualet er fredshilsenen (pax), som er nytt siden Siden det her er «Jesu fred» og ikke «Guds fred i alminnelighet» bør det her hete «Kristi fred», «Herrens fred» eller helt enkelt «Fred være med dere». Og siden «Kristi fred» skaper kirkens fellesskap, må den akkompagneres av den innbyrdes fredshilsenen (fredskysset). Dette er den diakonale delen ved fredshilsenen, som derfor også bør ledes av diakonen som i den katolske messen: «La oss hilse hverandre med et fredens tegn». Også brødsbrytelsen(fractio) har klare diakonale aspekter. Det handler ikke her primært om Kristi offer, men om den oppstandnes åpenbaring for Emmausvandrerne. Poenget her er ikke primært Kristi nærvær i elementene (som er selvsagt), men hele kirkens innlemmelse i Kristi oppstandelse og seier. Derfor bør vi ikke blande inn vinen her, men for eksempel si: «Brødet som vi bryter gir oss del i Kristi kropp. Så er vi én kropp for vi har alle del i det ene brød» (liturgiforslag 2008:86). På grunn av dette kirkeligdiakonale perspektivet bør dette sies av diakonen. Du Guds lam (Agnus Dei) akkompagnerer dette fest- og seiersmotivet da det sikter til fellesskapet rundt det triumferende offerlam i Åp. Ånden lar oss leve som Guds familie sammen med hverandre og skapningen for øvrig. Diakonen bør spille en sentral rolle her ved sammenkallingen og ved utdelingen. Som alle andre ledd i nattverden bør også communionen være tilpasset og sentrert om de minste de som holder Kristi legeme sammen. Messen etter vår nye, klassiske ordo har ikke bare diakonale dimensjoner, men er grunnleggende sett diakonal. Fra begynnelsen til slutt er det Guds kjærlighet som står i sentrum. Først, i takkofferet, forenes vi med Kristus og hverandre i Ham. I eukaristibønnen forsones vi med Gud og hverandre i Jesus Kristus. I communionen får vi del i Guds seirende kjærlighet og den himmelske festen og sendes ut i verden med gleden som tjeneste. Diakonatet er en del av altertjenesten og har sin dybdetjeneste i messen og sin breddetjeneste mellom messene i verden. ********************************** Communionen er nattverdens høydepunkt og aktualiserer frelsens fullendelse. Etter ha blitt forent med Kristus i offertoriet og forsont med Gud i messeofferet, får vi nå del i det nye livet. Vi mottar Jesus Kristus og derved også all væren i Ham, og vi løftes inn i Guds kjærlighet Faderens og Sønnens kjærlighet i Den Hellige Ånd. Nattverdmåltidet er derfor et kjærlighetsmåltid et agapemåltid, hvor 10

11 KIRKEN OG FLYKTNINGSITUASJONEN Kirken har tatt grep i forhold til den foreliggende flyktningsituasjonen. De bidrag kirken kan gjøre vil i høyeste grad innbefatte diakonenes tjeneste. Det er allerede i gang gode tiltak mange steder. Vi tar her med et brev Kirkerådet sendte alle landets menigheter i oktober: 11

12 12

13 13

14 REVIDERTE RETNINGSLINJER FOR KATEKETENS OG DIAKONENS GUDSTJENESTELIGE FUNKSJONER Ved Kirkerådets møte desember 2015 ble gjort vedtak om å revidere disse retningslinjene, sak 59/15. Dette for å tilpasse dem i forhold til bl.a. gudstjeneste-reformen, saken om diakontjenesten og saken om undervisningstjenesten. Vi tar her med hva Bispemøtet uttalte til denne saken og det vedtaket som gjelder diakonen. Den endelige teksten fra Kirkerådet foreligger ikke enda. Den vil bli lagt ut på vår hjemmeside når den foreligger. Saken kan leses i sin helhet på Kirkens hjemmeside: pdf Dette er hva Bispemøtet uttalte: «BM 41/15 Retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner Bispemøtet har fått oversendt fra Kirkerådet en sak om revisjon av retningslinjene for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner. Saken er en oppfølging av sak KM 07/15 «Undervisningstjenesten i Den norske kirke», som ber om at retningslinjene for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner blir revidert. De senere årene har både diakontjenesten og undervisningstjenesten blitt utredet når det gjelder tjenesteforståelse, vigsling og liturgisk bekledning, jfr. sakene KM 09/11, 08/13 og 07/15. Et viktig premiss for forståelsen av diakontjenestens egenart relatert til prestetjenesten, ble gitt av Bispemøtet i BM sak 3/10. Gjeldende retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner ble vedtatt før innføringen av gudstjenestereformen, og korresponderer ikke lenger med den terminologi som nå brukes om samarbeid, ansvarsforhold og medarbeidere i gudstjenesten. BM41/15 Vedtak: Bispemøtet har drøftet det oversendte forslag til nye retningslinjer for kateketens og diakonens gudstjenestelige funksjoner. Det har utvilsomt vært et behov for å ajourføre retningslinjene ut fra den utvikling som har skjedd i kirken de senere år, og i den forbindelse ganske særlig den omfattende revisjon av gudstjenesteordningen. For Bispemøtet er det avgjørende at kirkens ulike tjenester utvikles i tråd med sin grunnleggende identitet og egenart. Katekettjenesten er kirkens undervisningstjeneste, og har som særlig proprium undervisning, trosopplæring og kateketikk. Diakontjenesten er kirkens ordnede uttrykk for omsorg og nestekjærlighet. Bispemøtet ser det som naturlig og ønskelig at både diakontjenesten og katekettjenesten synliggjøres i menighetens gudstjenesteliv. Dette er én måte hvor det diakonale og det kateketiske ved kirkens liv kan synliggjøres. Det må balanseres rett mellom deltakelse i gudstjenesten og de oppgaver som står i sentrum for tjenestenes særlige oppdrag. Dette handler både om ressursbruk så vel som om å bevare tjenestenes egenart. Bispemøtet mener det fremlagte forslag gir et godt uttrykk for en rett balanse, og gir også rom for en nødvendig fleksibilitet. Når det gjelder sakramentsforvaltning, vil Bispemøtet understreke at sakramentsforvaltningen i Den norske kirke er lagt til prestetjenesten. Bispemøtet kan slutte seg til retningslinjenes formulering om at kateket og diakon i kraft av sin vigsling er godkjent som nattverdmedhjelpere. Til formuleringen "I særskilte tilfeller kan kateketen forvalte sakramentene innen rammen av menighetens undervisningstjeneste", vil Bispemøtet imidlertid anføre at 14

15 setningen bør formuleres slik at det fremkommer hvem som avgjør når et særskilt tilfelle foreligger. Bispemøtet vil i denne sammenheng vise til Tjenesteordning for biskoper 10 annet ledd. Bispemøtet ber derfor om at setningen i pkt endres til: Biskopen kan i særskilte tilfeller gi kateketen fullmakt til å forvalte sakramentene innen rammen av menighetens undervisningstjeneste. Det samme gjelder for den tilsvarende setningen om diakonen i pkt I retningslinjene slik de nå er utformet gjelder dette for diakonen: 3. Diakonen 3.1 Forberedelse til og medvirkning ved hovedgudstjenesten og andre gudstjenester Generelt Diakonen har et særlig ansvar for å se til at det er lagt til rette for fellesskap og deltakelse for alle i gudstjenesten Forkynnelse Diakonen har et særlig ansvar for at det diakonale aspekt kommer fram i forkynnelsen. Diakonen kan medvirke som predikant ved gudstjenester der det diakonale oppdraget på en særlig måte står i fokus Menighetens forbønn Diakonen bør regelmessig ta del i forberedelsen av lokalt utformede bønner under menighetens forbønn med særlig ansvar for å bringe fram diakonale bønneemner. Diakonen kan lede forbønnen eller lepgge til rette for medliturger som forbønnsledere Delta i planlegging og gjennomføring Diakonen bør delta i planlegging og gjennomføring av gudstjenester med særlig tilknytning til menighetens diakonale oppdrag. Diakonen bør delta i planlegging og gjennomføring av særskilte forbønnsgudstjenester i menigheten Nattverd I kraft av sin vigsling er diakonen autorisert som nattverdmedhjelper og kan delta ved utdelingen av nattverden. I særskilte tilfeller kan diakonen forvalte nattverd innen rammen av menighetens diakonale oppdrag. 3.2 Kirkelige handlinger Soknebud Diakonen kan gå i soknebud. Diakonen benytter forordnet nattverdliturgi for slik anledning Båreandakt og urnenedsettelse Diakonen kan gjøre tjeneste ved båreandakt og urnenedsettelse Gravferd Diakonen kan forrette gravferd etter avtale mellom diakonen, soknepresten og biskopen. 15

16 DIAKONIPRISEN 2015 Diakoniprisen er et samarbeid mellom Kirkens Sosialtjeneste og Det Norske Diakonforbund. Kandidater til prisen er tiltak som utmerker seg ved sin nyvinnende kreativitet, lange holdbarhet eller store rekkevidde innen diakonalt arbeid. Prisen er nå knyttet til Diakonikonferansen og vil bli utlyst annethvert år. Prisen ble lyst ut i juni 2015 og til fristen i september var det meldt inn 6 kandidater. Juryen har hatt med deltakere fra Det Norske Diakonforbund og Kirkens Sosialtjeneste. Fra venstre: Leiv Sigmund Hope (generalsekretær Det Norske Diakonforbund), Sofija Hodzic (Sesam), Torill Hansen Kongsbakk (Sesam), Ingfrid Fonn (Sesam), Asbjørn Sagstad (Kirkens Sosialtjeneste). Foto: Vetle Karlsen Eide Diakoniprisen 2015 ble ved diakonikonferansen tildelt Stiftelsen Sesam i Bergen, representert ved leder Torill Hansen Kongsbakk. Begrunnelse for tildelingen: Tiltaket som får årets diakonipris startet i Har helt siden starten vist en bemerkelsesverdig evne til å møte menneskelige behov med diakonal fagkompetanse, omsorg og inkludering. Gjennom nytenkning, diakonalt entreprenørskap, stayer-evne og evnen til å se løsninger der andre ser uoverstigelige hindre har de klart å skape et tilbud som kan fremstå som et eksempel for andre diakonale aktører nasjonalt. Tiltakets leder har ledet tiltaket fra dag 1 og har vært en drivende kraft som med entusiasme, humor og involvering av ansatte og brukere har løftet og utviklet dette tiltaket. Tiltaket er en selvstendig stiftelse innen Den norske kirke. Startet med å være en «kirken ut til folket» på et kjøpesenter. Tiltakets formål er å virkeliggjøre kirkens diakonale oppdrag i sitt lokalmiljø gjennom omsorg, fellesskap og trivsel. Realiserer nå dette gjennom fire satsningsområder: Åpen Barnehage, Eldresenter, Frivilligsentral, tilbud for satsing innen psykisk helse. I tillegg er det gjennom tiltaket mange ulike delprosjekter gjennom året. Årets diakonipris til dette tiltaket løfter frem et særpreget, viktig og spennende diakonalt arbeid. De oppfyller alle de tre kriteriene som er knyttet til prisen; - nyvinnende kreativitet, lang holdbarhet og stor rekkevidde. Innen tiltaket er gjort et arbeid som kan stå som et svært godt eksempel for andre aktører om hva som kan skje når gode krefter samarbeider til beste for medmennesker. 16