Straffutmåling i saker som omhandler økonomisk kriminalitet

Transkript

1 Straffutmåling i saker som omhandler økonomisk kriminalitet En analyse og vurdering av straffutmålingsmomenter i økonomiske straffesaker Kandidatnummer: 501 Leveringsfrist: Antall ord: 17456

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Avhandlingens tema Problemstilling og fremgang Rettskildebruk Avgrensninger GENERELT OM STRAFFUTMÅLING Straffens begrunnelse og virkning Relative straffeteorier Individualprevensjon Allmennprevensjon Absolutte straffeteorier Straffutmålingsmomenter Prevensjon Forholdsmessighetsprinsippet Likhetsprinsippet Strafferammer og det alminnelige straffenivå Konkrete momenter SÆRTREKK VED ØKONOMISK KRIMINALITET STRAFFUTMÅLINGSMOMENTER Gjennomgang av dommene Rt s Rt s Rt s Rt s Rt s Analyse og vurdering av momentene Beløpets størrelse Tidsmomentet ii

3 4.2.3 Tillitsbrudd Tilståelse Planlegging Personlige forhold og total belastning for tiltalte SAMMENFATNING Allmennprevensjon i grove økonomiske straffesaker Den totale belastningen for tiltalte Sammenligning av straffenivået KONKLUSJON LITTERATURLISTE iii

4 1 Innledning «Det må etter min oppfatning tas som utgangspunkt at hensynet til den alminnelige lovlydigheten tilsier at det reageres strengt overfor økonomisk kriminalitet» Avhandlingens tema Avhandlingens tema er straffutmåling i saker som omhandler økonomisk kriminalitet. I dagens samfunn er det mye fokus på økonomisk kriminalitet og den samfunnsskadelige effekten den har. Senest i april 2014 informerte justis- og beredskapsminister Anders Anundsen om at det nå arbeides med en ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. 2 Økonomisk kriminalitet kommer i ulike former, og skiller seg fra andre typer kriminalitet på mange områder. Forbrytelsene er ofte planlagte, gjennomtenkte, de kan foregå over mange år og lovbryteren tar vanligvis en kalkulert risiko når valget om å bryte loven tas. Dette betyr også at begrunnelsen for å fastsette den straffen som gis kanskje vil være annerledes enn ved andre former for kriminalitet, fordi andre hensyn gjør seg gjeldende. Sitatet over er hentet fra en høyesterettsdom i en sak om bedrageri og annen økonomisk kriminalitet. Her tar Høyesterett utgangspunkt i den alminnelige lovlydigheten, også kalt allmennprevensjon. Allmennprevensjon er en av bærebjelkene i vår strafferett i dag. Den innebærer at en straffetrussel og håndhevelsen av den motvirker lovbrudd i samfunnet. 1.2 Problemstilling og fremgang Denne oppgaven vil ta for seg straffutmålingen ved økonomisk kriminalitet, nærmere bestemt gi en analyse og vurdering av straffutmålingsmomentene i disse sakene, sett i lys av straffens begrunnelse og de generelle straffutmålingsmomentene. For å belyse oppgavens tema vil det bli gjennomgått en del høyesterettsdommer om økonomisk kriminalitet. Disse dommene blir presentert for å belyse hvilke momenter Høyesterett tillegger vekt. 1 Rt 1990 s. 641 på s Anders Anundsens svar på spørsmål fra høyrepolitiker fra Hårek Elvenes (2014) 1

5 Under punkt 2 vil det bli redegjort for begrunnelsen for straff og de generelle straffutmålingsmomentene. Under punkt 3 vil det bli redegjort for særtrekkene ved økonomisk kriminalitet. I punkt 4.1 vil de utvalgte dommene bli gjennomgått, for så å se på hvilke momenter som faktisk har blitt tillagt vekt i straffutmålingen. Under punkt 4.2 vil det bli foretatt en analyse og vurdering av momentene sett i lys av straffens begrunnelse og de generelle straffutmålingsmomentene. I punkt 5 vil funnene bli sammenholdt og vurdert samlet. Under punkt 6 vil konklusjonen bli presentert. 1.3 Rettskildebruk Denne avhandlingen er hovedsakelig bygget på rettskildene høyesterettsdommer, forarbeider og juridisk litteratur. Da straffutmålingen i Norge i dag i stor grad er opp til domstolene å avgjøre, er det liten veiledning å få i loven, utenom strafferammene og noen sentrale momenter. Høyesterett er derfor den fremste kilden til informasjon om straffutmåling i saker som omhandler økonomisk kriminalitet. Forarbeider har blitt brukt til å belyse hvilke hensyn som blir vektlagt ved lovgivningen, og hvilke momenter lovgiver mener det er relevant å ta i betraktning ved utmåling av straff. Det er også vist til forarbeidene til den nye straffeloven av Selv om denne loven ikke har trådt i kraft enda er den vedtatt og forarbeidene er skrevet av offentlig utnevnte kompetente personer. Både loven og forarbeidene gir således uttrykk for gjeldende rett og vil derfor ha rettskildemessig vekt. I juridisk litteratur er det ikke skrevet mye om straffutmålingen i saker om økonomisk kriminalitet. I denne avhandlingen er litteratur derfor hovedsakelig brukt til å belyse de generelle straffutmålingsmomentene som ansees for relevante, samt den generelle begrunnelsen for straff i dagens samfunn. Økonomisk kriminalitet er hovedsakelig regulert i straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 kapittel Denne loven vil videre i avhandlingen bli omtalt som straffeloven. Hovedvekten i denne oppgaven vil ligge på bedrageri, straffeloven 270 og 271, utroskap, straffeloven 275 og 276, og korrupsjon, straffeloven 276 a og 276 b. Også straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 vil bli anvendt. Denne loven vil bli omtalt som straffeloven

6 1.4 Avgrensninger Oppgaven vil bli avgrenset mot de simple overtredelsene og vil konsentrere seg om de mest alvorlige tilfellene, hvor det er utmålt strengest straff. I tillegg vil det bli avgrenset mot visse former for økonomisk kriminalitet, henholdsvis forsikringsbedrageri og trygdebedrageri. Disse, og de simple overtredelsene, har ofte en annen karakter enn de grove økonomiske forbrytelsene som det skal sees nærmere på her. De blir ofte begått av andre personer og motivet bak handlingen kan også være ulikt. Det vil videre bli avgrenset mot heleri på grunn av forbrytelsens karakter. Heleri forutsetter en primærforbrytelse som i mange tilfeller ikke vil gjelde økonomisk kriminalitet og dermed falle utenfor denne avhandlingens tema, for eksempel utbytte fra narkotikaforbrytelser. 3 Straffutmålingen blir dermed ofte begrunnet annerledes enn i de rene økonomiske sakene, og vil kunne gi et skjevt bilde av momentene som vektlegges ved straffutmålingen. Oppgaven vil konsentrere seg om bestemmelser i straffeloven, men mange av hensynene som gjør seg gjeldende her vil også gjøre seg gjeldende ved andre former for økonomisk kriminalitet, for eksempel ved skattesvik 4 og overtredelse av verdipapirhandelloven. Det finnes i tillegg mange ulike former for straff, både fengsel, bøter, sikring, hefte og samfunnsstraff. Da oppgaven vil bli konsentrert om de grove forbrytelsene vil det være fengselsstraff som er straffarten oppgaven fokuserer på. I noen tilfeller, der det er relevant for oppgavens tema, vil også rettighetstap bli behandlet. Det samme gjelder inndragning og erstatning som er ikke definert som straffarter, men som likevel vil kunne gi et innblikk i den totale belastningen for domfelte. 3 En dom som omhandler narkotikakriminalitet, Rt s. 1509, vil likevel bli anvendt for å belyse hvilken vekt tilståelse generelt tillegges ved straffutmålingen. 4 Ligningsloven kapittel 12 3

7 2 Generelt om straffutmåling 2.1 Straffens begrunnelse og virkning Straff blir definert som et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde. 5 Begrunnelsen for straff har variert i tidens løp, fra det brutale øye-for-øye prinsippet til synet på straffen som styringsmiddel. I dag er det vanlig å dele straffens begrunnelser inn i to ulike kategorier: De relative straffe-teorier og de absolutte straffeteorier. 6 Ved de relative straffeteoriene er hovedtanken at straffen er nyttig, den har et formål utenfor seg selv, den skal beskytte samfunnet. 7 De absolutte straffeteoriene går ut på at straff i all hovedsak skal oppfylle rettferdigheten. 8 Lovbrudd må gjen-gjeldes, forholdsmessighet mellom handlingen og straffen står sentralt. Hvilken teori som er gjeldende i Norge i dag er ikke helt åpenbart, men støtte for at de relative teoriene er mest fremtredende finner man i Ot.prp. nr. 90 ( ) til ny straffelov. Der uttales det, under overskriften Gjengjeldelse kan ikke være straffens formål, at straffelovgivningens formål er prevensjon, å styre adferden i samfunnet. 9 Også i NU 1984:2 på s. 39 finner man holdepunkter for det samme. Det uttales at «Almenprevensjon, individualprevensjon, rettferdighet og humanitet kan karakteriseres som overordnede målsetninger både for straffesystemet i sin helhet og for valget av reaksjon.» 10 Straff og straffetrusselen har også andre virkninger, ved at de hindrer selvtekt og selvjustis og bidrar til å skape orden i samfunnet Andenæs (2010) s. 10, Rt 1977 s på s og Ot.prp. nr. 90 ( ) s Andenæs (2010) s ibid. s ibid. s , se i same retning Eskeland (2006) s Ot.prp. nr. 90 ( ) s NU 1984:2 s. 39, sitert i NOU 2002:4 s Slettan (2001) s. 13 4

8 2.2 Relative straffeteorier Individualprevensjon Ved individualprevensjon er det straffens innvirkning på individet som står i fokus. Straffen kan etter denne lære forhindre ny kriminalitet ved å behandle, avskrekke og uskadeliggjøre personen. 12 Straffen virker uskadeliggjørende når domfelte soner fengselsstraffen, ved at han i denne perioden ikke får begått nye lovbrudd. Straffen kan ha en avskrekkende effekt på individet, ved at den domfelte ikke begår nye lovbrudd som følge av at han er tidligere straffet og har erfart ubehagelighetene det medfører. Endelig kan straffen virke individualpreventivt ved at den har en forbedrende effekt. Her vil straffen være en rehabilitering som vil gjøre personen mer lovlydig. Om individualprevensjonen faktisk virker på denne måten er vanskelig å bevise. Det at den virker uskadeliggjørende kan anses som det minst tvilsomme. Den domfelte vil bli fysisk forhindret fra å begå nye straffebrudd i den perioden han er innesperret. Dette gjelder særlig den tradisjonelle kriminaliteten som for eksempel tyveri. Samtidig finnes ulike kriminelle handlinger som også kan bedrives i et fengsel, for eksempel narkotikahandel. Individualprevensjonens rehabiliterende funksjon har fra 1960-tallet hatt mindre betydning i norsk rett, da det kom ny forskning som sådde tvil om hva man kan oppnå ved straff, og om straff vil hindre at den domfelte forgår seg på ny. 13 I dag er det mange som tviler på om denne forbedrende siden ved individualprevensjonen har den virkningen kan tidligere antok. Dette har sin bakgrunn i et stort antall undersøkelser blant innsatte i fengsler i ulike land, hvor det har vært fokus på hvordan fengselsstraffen påvirker dem. 14 Det er allikevel klart at individualprevensjonen fortsatt har relevans da Høyesterett også i dag ser hen til disse hensynene ved blant annet utmåling av straff. Som eksempel kan nevnes Rt s. 978 hvor det i avsnitt 30 uttales at «I tillegg til den allmennpreventive effekten av straffen som er viktig er også den individualpreventive effekten viktig. Dersom straffenivået blir for høyt, vil straffen lett kunne få slike følger for domfeltes arbeid, økonomi og boligforhold, at effekten vil kunne bli den motsatte av det man ønsker å oppnå med å straffe.» 12 Slettan (2001) s Andenæs (2010) s Mathiesen (2011) s

9 2.2.2 Allmennprevensjon Allmennprevensjonen er kanskje den mest fremtredende begrunnelsen for straff i dagens Norge. Tidligere var det utførelsen av straffen som ble ansett å gi denne virkningen, med offentlige henrettelser og straffer. 15 Dette har man i de fleste land i dag gått bort fra, og kjernen i allmennprevensjonen er nå at straffetrusselen skal virke avskrekkende på befolkningen. 16 Det at en bestemt handling er forbudt eller påbudt, samt at brudd på disse reglene kan medføre straff, skal bidra til at folk avstår fra den ulovlige handlingen. Allmennprevensjonens effekt kan vise seg på ulike måter. For det første kan den virke inn på individets valg, hvor det etter en kalkulasjon ikke vil lønne seg å begå handlingen. Her er det hvert enkelt individ som veier faren for straff mot fordelene man oppnår ved forbrytelsen. Dette kalles også straffens avskrekkende virkning. 17 For det andre kan allmennprevensjonen gi seg utslag i folks moraloppfatning. Det at en handling har blitt kriminalisert og straffebelagt vil kunne medføre at borgernes oppfatning av handlingen over tid endres. Dermed vil det bli ansett som galt å begå handlingen i seg selv, uten at folk til enhver tid nødvendigvis er seg bevisst at det er forbudt. Dette kalles ofte straffens moralpåvirkning. 18 Både den avskrekkende effekten og den moraldannende effekten forutsetter at straffetrusselen er kjent, slik at folk vet at handlingen er forbudt. 19 For moralpåvirkningen gjelder dette i hvert fall frem til borgernes forhold til handlingen er endret. Deretter vil det blir ansett som moralsk feil, selv om et enkeltindivid ikke vet at handlingen er straffbelagt. For den avskrekkende virkning vil dette gjelde mer absolutt. Den som ikke vet at han kan bli straffet vil i mindre grad bli skremt til å avstå fra handlingen. Videre er det naturlig å anta at den avskrekkende effekten av straffen beror på oppdagelsesrisikoen. Dersom handlingen er vanskelig å oppdage og dermed sjeldent blir straffet, vil i hvert fall den avskrekkende virkningen miste mye av sin effekt. I NOU 2003:15 Fra bot til bedring med mandat blant annet å foreta en «grunn- 15 Andenæs (2010) s ibid. s ibid. s l.c. 19 ibid. s. 85 6

10 leggende gjennomtenkning av hvordan det bør reageres mot lovbrudd» 20 kommenterte de allmennprevensjonens virkning. Her legges det til grunn at straffens avskrekkende virkning vil variere med ulike typer forbrytelser og persongrupper. For visse typer voldshandlinger uttales det at det er «grunn til å tro at risikoen for straff spiller en mindre rolle for adferden». 21 Dette har sitt grunnlag i handlingenes karakter, at de ofte skjer impulsivt eller uten nøye planlegging. Videre uttales det at «Ved økonomisk kriminalitet er det derimot grunn til å tro at atferden i større grad styres av kalkulert risiko.» 22 Dermed vil den avskrekkende effekten kunne bli større, ved at man i denne kalkuleringen tar i betraktning både straffetrusselen og oppdagelsesrisikoen. Av denne grunn er det nødvendig at den potensielle forbryteren vet om straffebudet og at oppdagelsesrisikoen er reell. Om allmennprevensjonen faktisk har den antatte effekten er vanskelig å måle. Dette er det flere grunner til, blant annet er en persons handling ikke kun regulert av hvilke straffetrusler som eksisterer, men av mange andre forhold som moralske verdier, kulturell bakgrunn, samfunnsendringer og livssituasjonen generelt. 23 På mange måter blir man overlatt til antakelser og fornuftsbetraktninger når man ser på allmennprevensjonens effekt. 24 Mange forfattere har her hevdet at det er oppdagelsesrisikoen, og ikke straffens størrelse som har størst effekt på straffens avskrekkende virkning. 25 Undersøkelser antyder også at høyere oppdagelsesrisiko gir mindre kriminalitet, mens det er vanskelig å vise at høyere straffer gir mindre kriminalitet. 26 Andenæs så på forholdene under okkupasjonen under andre verdenskrig, og disse funnene kan bidra til å belyse temaet. 27 Danmark var i en periode nesten uten politi og rettshåndhevelse. I dette tidsrommet økte antall ran over 10 ganger. Det at straffene ble skjerpet i de tilfeller gjerningspersonen ble dømt stoppet ikke denne utviklingen. Andre erfaringer fra denne perioden viste at dersom oppdagelsesrisikoen var høy ble påbudene fulgt. Andenæs viser her til mørkleggingspåbudene som ble etterlevet, her var det åpenbart vanskelig å holde 20 Oversendelsesbrev i NOU 2003:15 21 NOU 2003:15 s l.c. 23 Andenæs (1990) s NOU 1983:57 s. 50 og Eskeland (2006) s Andenæs (2010) s. 87, NOU 2003:15 s Hauge (1996) s. 308 og s Se i samme retning Andenæs (1990) s Andenæs (2010) s

11 overtredelser skjult. 28 Det er derfor nærliggende å anta at allmennprevensjonens virkning i hvert fall i ved noen typer kriminalitet, blant annet økonomisk kriminalitet, beror mer på oppdagelsesrisikoen enn på hvor høye straffer som ilegges. Dette vil bli behandlet i punkt Andenæs (2010) s

12 2.3 Absolutte straffeteorier Selv om den relative teorien har mest tyngde i vårt rettssystem er ikke de absolutte straffeteoriene uten betydning. Som nevnt er kjernen i disse teoriene å sørge for at rettferdigheten skjer fyllest. Rettferdighet er ikke et klart definert juridisk begrep, men det gir uttrykk for hva man finner rett og rimelig i en situasjon, eller det kan gi uttrykk for det resultatet man anser for rimeligst etter en helhetlig vurdering. 29 I straffeloven 2005 ble det i 2008 tilføyet et nytt ledd i 29 som slår fast at «Når det ved fastsetting av straff er aktuelt å ilegge flere strafferettslige reaksjoner, jf. første ledd og 30, skal den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet.» Her ser man at rimelighetstanken har kommet til uttrykk i loven, straff og handling skal stå i en rettferdig proporsjon til hverandre. Videre faller den alminnelige rettsfølelse inn under de absolutte straffeteoriene. Utrykket er i seg selv uklart, men rent språklig antyder det at folkeviljen skal være avgjørende for strafferetten. Folkeviljen vil sjelden være klar og entydig i synet på straff og den alminnelige rettsfølelse henspiller seg derfor ofte til rettferdighet. 30 Målet er at lovgiver og domstolene skal utforme og håndheve lovgivningen på en måte som opprettholder tilliten i samfunnet. På denne måten vil man kunne motvirke privat rettshåndhevelse og selvtekt. Dette kan illustreres av Rt s. 817 som omhandlet seksuelle overgrep og drap av en 5 år gammel pike, hvor Høyesterett uttaler på s. 819 «Den alminnelige rettsfølelse krever at det reageres slik at samfunnet kan spares for frykt og fare og skader av fysisk og psykisk art som følger med seksuelt motiverte overgrep». Også straffverdigheten av forbrytelsen er en absolutt straffeteori. Straffverdighet er heller ikke et entydig begrep, men blir vanligvis benyttet for å angi den straff man finner rimelig for en handling eller for å uttrykke bebreidelse mot gjerningspersonen. 31 I NOU 2002:4 brukes begrepet «som en karakteristikk av handlinger vurdert ut fra hensyn med moralske implikasjoner, nært knyttet til rettferdighetsbetraktninger og gjengjeldelsesteorier». 32 Straffverdighet er således nært knyttet til hensynet til en rettferdig straff. 29 NOU 2002:4 s ibid. s ibid. s

13 2.4 Straffutmålingsmomenter Når en straffbar handling er begått og alle vilkår for straff er oppfylt gjenstår spørsmålet om utmåling av en passende straff. I vår straffelov er det kun straffeloven 100 som angir en bestemt straff. Denne bestemmelsen slår fast at den som dreper kongen eller regenten, eller medvirker til eller forsøker på en slik handling, skal bli straffet med 21 års fengsel. Straffelovens andre bestemmelser har forholdsvis vide strafferammer. Når domstolene skal utmåle en straff er det i utgangspunktet disse rammene de skal holde seg innenfor. I tillegg finnes det flere regler om adgangen til å gå utenfor disse strafferammene i gitte tilfeller, se for eksempel straffeloven 56 (b) om nedsettelse av straffen under det bestemte lavmål «når handlingen er foretatt i berettiget harme». Disse reglene vil ikke bli inngående behandlet i denne oppgaven. Den nåværende straffelov inneholder ingen generell bestemmelse om hvilke momenter domstolene skal se hen til ved straffutmålingen, og dette ble heller ikke foreslått ved utformingen av den nye straffeloven av I 2008 bestemte ble det vedtatt av Stortinget at denne straffeloven skal inneholde generelle bestemmelser om formildende og skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen i 77 og 78. Disse nye reglene kodifiserer i all hovedsak gjeldende rett, slik Høyesterett har utviklet straffutmålingen. 33 Domstolene kan ved straffutmålingen legge vekt på alle relevante og saklige argumenter. En fullstendig oppregning av alle relevante hensyn vil verken være hensiktsmessig eller mulig, men noen av hovedmomentene som fremheves i teori og praksis vil her bli presentert Prevensjon Som tidligere redegjort for er individualprevensjon og allmennprevensjon en del av hovedbegrunnelsen for straff. Dermed er det naturlig at dette er relevante momenter også ved straffutmålingen. Allmennprevensjon blir ofte anført som straffeskjerpende moment. Rt 2005 s. 343 omhandlet en grov narkotikaforbrytelse, og Høyesterett uttalte at «Ved utmåling av straff for grove narkotikaforbrytelser vil de allmennpreventive hensyn veie tungt.» 34 Det er særlig i saker hvor handlingen har en stor samfunnsskadelig effekt eller er spesielt grov at de allmenn- 32 NOU 2002:4 s Ot.prp. nr. 8 ( ) s Rt 2005 s. 343 avsnitt 16 10

14 preventive hensyn blir anvendt. I disse typer saker er det viktig for rettssystemet å vise at det vil bli slått hardt ned på den type kriminalitet som saken gjelder. Det samme vil man se nedenfor ved straffutmålingen i økonomiske straffesaker. Økonomisk kriminalitet kan ha stor samfunnsskadelig effekt, og dermed ansees det som viktig å slå hardt ned på denne typen forbrytelser. De individualpreventive hensyn har de senere år sjeldent blitt anført som straffeskjerpende moment. 35 Andenæs påpeker at usikkerheten rundt individualprevensjonen tilsier at man skal være varsom med å tillegge dette avgjørende vekt i skjerpende retning. 36 Det hender derimot oftere at Høyesterett bruker momentet i formildende retning, se for eksempel Rt.2004 s. 804 som gjaldt en ung gutt. Høyesterett uttalte «Vesentligere er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger av fengselsstraffen. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne.» 37 Når individualpreventive hensyn tillegges vekt i formildende retning er det fordi straffen ikke skal bli for belastende for tiltalte, som sitatet fra Rt s. 804 illustrerer. En straff som er for streng og ødelegger domfeltes mulighet til en vellykket rehabilitering vil senere gagne hverken samfunnet eller gjerningspersonen. Som vi skal se i punkt 4 blir ikke dette momentet tillagt mye vekt i saker som omhandler grov økonomisk kriminalitet Forholdsmessighetsprinsippet Dette prinsippet ser vi utslag av i 29 siste ledd i straffeloven Straffen skal stå i et rimelig forhold til handlingen. Høyesterett uttrykker dette på ulike måter, bl.a. når de sier at straffen er tilstrekkelig eller når de legger vekt på skjerpende momenter fordi handlingen for eksempel er grov. Rt 2006 s. 333 omhandlet utregning av tilleggsskatt. Siden ileggelse av ordinær tilleggsskatt er å regne som straff etter Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen uttalte Høyesterett at «Et krav om forholdsmessighet mellom handling og 35 Andenæs (2010) s l.c., se også Eskeland (2006) s Rt 2004 s. 804 avsnitt 25 11

15 reaksjon står da sentralt.» 38 Dommen viser at Høyesterett til tider bruker forholdsmessighetsprinsippet aktivt for å fastsette den korrekte straff Likhetsprinsippet Dette prinsippet er nok på mange måter et utslag av de absolutte strafferettsteorier. Like saker skal behandles likt og, så langt det er mulig, også straffes på samme måte. Her oppstår imidlertid problemet med at det er vanskelig å avgjøre hvilke saker som er like, da alle saker har forskjellige særpreg. Ved nåværende straffeprosesslov skal Høyesterett ikke endre straffutmålingen når de ikke endrer lovanvendelsen, «mindre den finner at det er et åpenbart misforhold mellom den straffbare handling og straffen». Det kan hevdes at det medfører at likhetsprinsippet svekkes ved straffutmålingen, når det i slike tilfeller kreves «åpenbart misforhold» for å endre straffen. Etter innføringen av to-instansordningen i 1995 behandlet Høyesterett flere straffutmålingsanker enn de gjør i dag. 40 Det er blitt argumentert for at Høyesterett har fått redusert innflytelse til å kontrollere at likhetsprinsippet blir fulgt av de lavere domstolene. 41 Likhetsprinsippet kommer også til uttrykk når Høyesterett ved beslutning om straffutmålingen viser til straffutmålingen i tidligere saker. Rt 2012 s. 259 omhandlet en ung og tidligere ustraffet gjerningsmann som var siktet for overtredelse av straffeloven straffalternativ. I avsnitt 33 i dommen uttales det at «Det er opplyst at A nå har store psykiske problemer. Dette kan imidlertid ikke begrunne at straffen gjøres helt eller delvis betinget, idet det følger av fast praksis, jf. blant annet Rt side 10». Denne, og mange flere dommer, viser at henvisning til tidligere dommer er et vektig moment ved straffutmålingen. Dette kan sees på som et utslag av tanken om at like saker skal behandles likt Strafferammer og det alminnelige straffenivå Som nevnt tidligere er det ganske vide strafferammer i norsk rett. Dette gir dommerne vidt spillerom. I bestemmelsene om de typiske økonomiske forbrytelsene er strafferammene stort 38 Rt s. 333 avsnitt Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr Eskeland (2006) s l.c. 12

16 sett like, med 3 år som maksimumsstraff for de simple forbrytelsene og 6 år for de grove. For grov korrupsjon, straffeloven 276a, er maksimumsstraffen 10 år. Man kunne tro at det normale straffenivået for en forbrytelse ligger på rundt midten av strafferammen, men det er ikke tilfellet. For forbrytelser ligger denne normalstraffen i det lavere sjiktet av strafferammen. 42 Dette kan være fordi strafferammene er preget av at de ble utformet for lenge siden da synet på straff var strengere, eller fordi maksimumsstraffen blir fastsatt med tanke på de groveste forbrytelsene, mens de vanlige overtredelsene er mildere enn som så. 43 En heving eller senkning av strafferammene kan likevel ha betydning for straffeutmålingen og påvirke straffenivået, dersom rammene endres og det er sagt i forarbeidene at det ønskes en endring i straffutmålingspraksisen. 44 Det at lovgiver også er klar over dette kan illustreres med forarbeidene til den nye straffeloven av Det spesifiseres at forslaget om strafferamme på bot eller fengsel i inntil to år for økonomisk utroskap «er ikke ment å skulle endre straffutmålingspraksis». 45 Dette så man også etter heving av strafferammen for korrupsjon i straffeloven 276b i 2003 fra 6 til 10 år. I Rt s som omhandler grov utroskap og grov korrupsjon, uttalte førstvoterende i avsnitt 30 at det i forarbeidene ikke kunne leses noe klart signal om heving av det generelle straffenivået. Det var allikevel grunnlag for en viss skjerpelse av nivået blant annet fordi utvidelse av strafferammen kunne medvirke til et større spillerom ved utmålingen og dermed også strengere straff i de mindre alvorlige tilfellene. Som nevnt i punkt kan ikke Høyesterett i alle saker endre straffutmålingen, fordi det kreves et «åpenbart misforhold». Det kan hevdes at dette fører til at vår øverste domstol ikke har anledning til å påvirke det alminnelige straffenivået på samme måte som før. Samtidig kan det argumenteres for at det nå er de mer prinsipielle sakene som slipper inn til ankebehandling i Høyesterett. 46 Dermed opprettholdes deres styrende rolle på straffutmålingsområdet Eskeland (2006) s. 452 og Andenæs (2010) s Andenæs (2010) s l.c. 45 Innst.O. nr. 73 ( ) s Ot.prp. nr. 90 ( ) s Ot.prp. nr. 90 ( ) s

17 2.4.5 Konkrete momenter Videre er det mange konkrete momenter som er relevante ved straffutmålingen. Andenæs deler dem i to ulike kategorier; handlingens objektive grovhet og gjerningsmannens subjektive skyld. 48 Også forhold som ligger utenfor selve forbrytelsen kan få betydning for straffutmålingen Trekk ved handlingen Dette kommer ofte til uttrykk i straffelovgivningen selv, ved skillet mellom simple og grove forbrytelser. Et eksempel er bedrageri i straffeloven 270 og grovt bedrageri i straffeloven 271. I 271 annet ledd er det listet opp en rekke momenter som skal vektlegges ved avgjørelsen av om bedrageriet er grovt eller ikke. Herunder om handlingen har voldt betydelig skade, om den siktede har misbrukt sin stilling og om han har voldt velferdstap. Det er naturlig at disse momentene blir tillagt vekt også ved straffutmålingen og ikke kun ved subsumsjonen. Dette ble også uttalt av Høyesterett i Rt 2010 s i forbindelse med en korrupsjonssak. 50 Måten handlingen har blitt utført på vil kunne være et relevant moment. 51 Dersom handlingen har et profesjonelt preg kan det tale for strengere straff. Mulighet for straffskjerping ved organisert kriminalitet ble innført i straffeloven 60a i 2003, men et profesjonelt preg kan være et moment i skjerpende retning selv om ikke 60a blir anvendt 52. Situasjonen handlingen blir begått i kan også være av betydning. Hvis gjerningspersonen var utsatt for særlig fristelse kan dette være et formildende moment. 53 Dette mener Andenæs at ikke vil være like aktuelt ved lovbrudd hvor gjerningspersonen som oftest har stor egeninteresse av lovbruddet, og handlingen er mindre moralsk fordømmende, som for eksempel ved økonomisk kriminalitet Andenæs (2010) s ibid. s Rt 2010 s avsnitt Eskeland (2006) s Rt s avsnitt Andenæs (2010) s l.c. 14

18 I disse tilfeller vil det være behov for en streng reaksjon, for at straffen skal kunne virke allmennpreventivt Subjektive forhold Ved de subjektive forhold er utgangspunktet at det som skjerper den moralske dom over handlingen også er skjerpende momenter ved straffutmålingen, og det samme gjelder i formildende retning. 55 Dette samsvarer godt med de absolutte straffeteorier, både med den alminnelige rettsfølelse, 56 ønsket om en rettferdig straff og straffverdigheten av handlingen. Her vil forhold ved gjerningspersonen kunne komme inn som skjerpende eller formildende omstendigheter. Gjerningspersonens alder vil komme inn som et subjektivt moment. Dette fremkommer uttrykkelig i straffeloven 55, som fastslår at 21 års fengsel ikke kan anvendes, samt at straffen kan settes lavere enn den nedre strafferamme, for personer under 18 år. Det siste er bare en mulighet, men rettspraksis viser at Høyesterett legger vekt på ung alder, selv om ikke 55 blir anvendt aktivt. Hvor lav alderen må være er det dog ingen klare grenser på og varierer med forbrytelseskategori og omstendighetene for øvrig. I Rt 2005 s. 29 ble en gutt på 17 år og 9 måneder dømt til fengsel i 2 år, hvorav 1 år ble gjort betinget, for overtredelse av straffeloven 195 (1) annet straffalternativ. Flertallet uttalte i avsnitt 15 at straffen nok ville vært ubetinget fengsel i overkant av 2 år dersom domfelte hadde vært en fullt voksen mann. Mindretallet, på en dommer, anså en straff på 1 år og 6 måneder hvorav 1 år skulle være betinget, som passende straff. 57 Gjerningsmannens alder var en stor del av begrunnelsen og det uttales at 55 «er utslag av det prinsipp, som antas å være alminnelig akseptert, at det skal særlige grunner til å benytte fengselsstraff overfor unge mennesker.» 58 Også høy alder kan trekke i formildende retning. 59 Dette kan være fordi alderen har gjort personen svekket, eller fordi fengselsstraff kan være spesielt belastende for gamle personer Andenæs (2010) s l.c. 57 Rt 2005 s. 29 avsnitt ibid. avsnitt Eskeland (2006) s

19 Dette er et av momentene som ikke er nedfelt i den nåværende straffelov, men som er kodifisert i straffeloven (1) g, hvor det blant annet er en formildende omstendighet om «straffereaksjonen vil bli en sterk belastning på grunn av høy alder». Som alle andre straffutmålingsmomenter er vekten av alderen relativ og må avveies mot de andre hensyn og momenter som gjør seg gjeldende. Magnus Matningsdal uttrykker at man derfor lettere anvender «betinget dom ved vinningsforbrytelser enn ved vold mot offentlig tjenestemann», når det er tale om alderens relative vekt ved valg av betinget eller ubetinget fengselsstraff. 61 Under subjektive forhold vil naturlig nok graden av forsett eller uaktsomhet komme inn. En nøye planlagt og gjennomtenkt handling vil ofte tilsi en strengere straff enn en impulshandling. Dette gjenspeiler straffverdigheten av handlingen, ved at den som i lang tid planlegger for eksempel å utøve vold mot en annen fortjener strengere straff enn den som gjorde det i affekt. Det samme vil gjøre seg gjeldende ved forholdet mellom uaktsomhet og forsett, hvor det vil fremstå som rettferdig å straffe den som handler forsettlig hardere enn den som er uaktsom. At Høyesterett ser hen til dette kan illustreres av Rt 2000 s om forsettlig drap, straffeloven 223, hvor Høyesterett under straffutmålingen uttalte at «forholdet i subjektivt henseende ligger nær det overlagte drap», 62 og således la vekt på skyldgraden. I sammenheng med dette kan også motivet for handlingen nevnes. Karakteren av motivet kan spille inn, enten i skjerpende eller formildende retning. Dersom man begår handlingen med gode hensikter, for eksempel stjeler for å hjelpe en slektning som er syk og ikke har råd til å gå til legen, kan det tilsi mildere straff enn om man begår samme handling kun for egen vinning, fordi handlingen er ansett som mindre straffverdig. 63 Andenæs påpeker her at det avgjørende er om motivet er annerledes enn det som kan anses som det normale for den type forbrytelse det gjelder. 64 Disse subjektive forhold kan alle sies å være utslag av absolutte straffeteorier og av individualpreventive hensyn. Alle momentene her vil kunne gjenspeile straffverdigheten av 60 Andenæs (2010) s Magnus Matningsdal. Rettsdata. Note til straffelov Rt s på s Eskeland (2006) s Andenæs (2010) s

20 handlingen og hvor rettferdig man anser en straff for å være. Videre er det klart at når man legger vekt på personlige forhold i formildende retning kan det være et utslag av individualprevensjon, ved at man ser at lange fengselsstraffer ikke vil være hensiktsmessig for lovbryteren og ikke vil bidra til rehabilitering Momenter utenfor forbrytelsen Disse momentene omhandler ikke selve forbrytelsen, eller forbryteren selv på handlingstidpunktet, men hva som har skjedd før og etter at forbrytelsen fant sted. Dersom tiltalte er tidligere straffet vil dette som oftest være et straffeskjerpende moment. 65 I straffeloven 2005 er det nedfelt som skjerpende moment at tiltalte tidligere er straffet for lignende handlinger. 66 Tidsforløpet vil kunne ha betydning i formildende retning. Dette gjelder hvis det har gått lang tid fra forbrytelsen ble begått til den ble oppdaget eller hvis behandlingstiden i forvaltingen blir lang. 67 Aktuelt her er både tiden politiet bruker på å etterforske og tidsbruken i domstolsapparatet. Her vil tiltalte også ha rettigheter etter EMK art. 6 (1) som oppstiller en rettighet for siktede om å få saken sin behandlet innen rimelig tid. Det er flere eksempler i rettspraksis på at tiden blir tillagt vekt i formildende retning når tiltalte ikke kan lastes for den medgåtte tid. 68 Om tidsforløpet skriver Andenæs at vekten vil være ulik ved forskjellige typer overtredelser. 69 Ved overtredelser som normalt tar lengre tid å oppdage vil vekten av dette tidsforløpet naturlig nok bli mindre. Ved forbrytelser som tar lengre tid å etterforske gis politiet mer slingringsmonn enn ved andre handlinger og det vil også være av betydning om den siktede kan lastes for at etterforskningen har tatt lengre tid. 70 Dersom soning i fengsel vil virke spesielt hardt på domfelte kan dette også tas i betraktning både ved valg av straffart og ved straffutmålingen. 71 Dette kan gjelde både alder og helsetilstand. Hvis domfelte har endret sin livssituasjon betydelig, for eksempel går til behandling for narkotikaavhengighet og viser vilje til å leve et bedre liv, vil det kunne føre til mer skade 65 Eskeland (2006) s Straffeloven (k) 67 Eskeland (2006) s Se blant annet Rt s. 813, Rt s og Rt s Andenæs (2010) s l.c. 71 Andenæs (2010) s og Eskeland (2006) s

21 enn gagn om vedkommende får en langvarig fengselsstraff. Også hensynet til domfeltes nærmeste kan i spesielle tilfeller være et formildende moment, for eksempel dersom barn blir unormalt skadelidende av at mor eller far må i fengsel. 72 Dersom tiltalte har avgitt en uforbeholden tilståelse eller samarbeidet med politiet i etterforskningen er dette er formildende element. At tilståelse skal tas i betraktning er regulert i straffeloven 59 (2). 72 Eskeland (2006) s

22 3 Særtrekk ved økonomisk kriminalitet Kriminalitet kommer i mange former. Økonomisk kriminalitet skiller seg fra andre typer kriminalitet på ulike måter. Noen typer kriminelle handlinger vil ofte være impulshandlinger, for eksempel legemsfornærmelser som skjer i alkoholpåvirket tilstand og tilsynelatende uprovosert. Andre forbrytelser er enda mer krenkende, som for eksempel seksuelle overgrep som enten kan være planlagte eller impulsive. Andre ganger igjen er det mennesker i desperate situasjoner som ikke ser noen annen løsning enn å begå ulovlige handlinger. Dette ser man til tider ved de milde narkotikaforbrytelsene, når narkomane stjeler for å få byttet til seg narkotika. Ved den grove økonomiske kriminaliteten som er fokuset i denne oppgaven er situasjonen ofte helt annerledes. I USA kom problemet for første gang på agendaen da Edwin H. Sutherland i 1939 holdt et foredrag ved navn The White Collar Criminal hvor han analyserte kriminalitet blant de høytstående i næringslivet. Siden den gang har det blitt mer og mer fokus vært på denne type kriminalitet. I Norge ble det i 1989 opprettet en egen enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet, ØKOKRIM. På ØKOKRIMs hjemmesider er økonomisk kriminalitet forklart som «profittmotiverte, lovstridige handlinger som ofte begås innenfor eller med utspring i en økonomisk virksomhet som i seg selv er eller gir seg ut for å være lovlig.» 73 I USA har FBI jurisdiksjon til å etterforske økonomisk kriminalitet. De har definert økonomisk kriminalitet, white collar crime, som «those illegal acts which are characterized by deceit, concealment, or violation of trust and which are not dependent upon the application or threat of physical force or violence. Individuals and organizations commit these acts to obtain money, property, or services; to avoid the payment or loss of money or services; or to secure personal or business advantage.» Økokrim (2013) 74 USDOJ, 1989, p. 3. Sitert i FBI CJIS, Cynthia Barnett (2003) 19

23 Med utgangspunkt i disse definisjonene kan man konstatere at økonomisk kriminalitet som regel ikke kjennetegnes ved impulshandlinger. Forbrytelsene er som oftest planlagte, gjennomtenkte, de kan foregå over mange år og lovbryteren tar vanligvis en kalkulert risiko når valget om å bryte loven tas. Handlingene blir begått både av normalt lovlydige borgere, men kan også være en del av større og organiserte nettverk som like gjerne strekker seg over landegrensene som å foregå nasjonalt. Økonomisk kriminalitet finner man både i offentlig sektor og i det private næringsliv. I regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet står det «Økonomisk kriminalitet utgjorde i 2010 ca. 2,4 prosent av den registrerte kriminaliteten målt i andel av antall anmeldte forbrytelser.» 75 Det er også rimelig å anta at mesteparten av den økonomiske kriminalitet i Norge aldri blir oppdaget, slik at mørketallene er høye. Dette fordi den skjer gjennom fordekte handlinger i virksomheter som er, eller utgir seg for å være, lovlige. Dette støttes også av en rapport ATKearney kom med på bakgrunn av en internasjonal undersøkelse om svart økonomi. Den fant at den svarte økonomien i Norge utgjør 14 % av Norges BNP. 76 At svart økonomi er skadelig for samfunnet er noe de fleste vil si seg enig i. Her blir penger unndratt fellesskapet, og i tillegg er en svart økonomi grobunn for mange ulovlige handlinger som for eksempel hvitvasking og organisert kriminalitet. Det er derfor naturlig at handlingens samfunnsskadelige effekt blir spesielt viktig i saker om økonomisk kriminalitet, men spørsmålet er om det tillegges for meget vekt i forhold til andre straffutmålingsmomenter. 75 Regjeringen (2011) s ATKearny, Friedrich Schneider (2013) s.4 20

24 4 Straffutmålingsmomenter I avsnitt 2 ble det redegjort for straffens formål og de generelle momentene som vektlegges ved straffutmålingen. Etter en gjennomgang av praksis utkrystalliserer det seg enkelte momenter som Høyesterett særlig fremhever i saker som omhandler økonomisk kriminalitet. Her vil der bli redegjort for fem høyesterettsdommer som kan bidra til å belyse fremgangsmåten ved straffutmålingen. Disse sakene er valgt fordi det er de sakene hvor den utmålte straffen er strengest og Høyesterett samtidig sier noe generelt om straffutmålingen. Det er ofte vanskelig å vite eksakt hvor mye vekt Høyesterett legger på hvert moment de anser som relevante i straffutmålingen, men det er visse momenter som tilsynelatende gis mer vekt enn andre, og flere momenter som gjennomgående er av stor betydning ved fastsetting av straffen. 4.1 Gjennomgang av dommene Rt s Den første dommen er Rt s Denne saken omhandlet økonomisk kriminalitet vedrørende over 100 millioner kroner og gjaldt dom for grovt bedrageri, straffeloven 271 jf. 270, forsikringsbedrageri 272 samt overtredelse av straffeloven 274, 288 jf Gjerningsmannen ble i herredsretten dømt til fengsel i 4 år og 6 måneder, samt 5 års rettighetstap. Straffutmålingen ble anket til Høyesterett, som satt straffen til 6 år ubetinget fengsel og 5 års rettighetstap. Dommen er avsagt med 3-2 dissens vedrørende fengselsstraffen og 4-1 vedrørende rettighetstapet. Innledningsvis påpeker førstvoterende at saken omhandler et stort beløp, totalt over 100 millioner kroner. Maksimumsstraffen som kunne idømmes var 9 år, jf. straffeloven 62, da øverst strafferamme for noen av forbrytelsene var 6 år. 78 Videre uttaler førstvoterende, som var i mindretall angående fengselsstraffens varighet, at utgangspunktet er at hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsa at det reageres strengt overfor økonomisk kriminalitet. Her blir utgangspunktet tatt i allmennprevensjonens betydning ved økonomisk kriminalitet, selv om 77 Denne dommen er noe eldre enn de andre dommene som skal analyseres i denne avhandlingen. Etter en gjennomgang av praksis fremstår det likevel som om den fortsatt gir uttrykk for gjeldende rett. 78 Rt s. 641 s

25 denne terminologien ikke uttrykkelig blir brukt. Av skjerpende momenter fremheves beløpets størrelse, at domfelte hadde presset sine standpunkter gjennom ovenfor styret og således dominert i sin posisjon. Forbrytelsene var videre til dels utspekulert gjennomført og dermed vanskelige å avdekke. Her fremheves altså de subjektive sider ved forbrytelsen, nemlig den forbryterske vilje, forsettet og karakteren av handlingen i form av planlegging. Videre blir det i dommen lagt betydelig vekt på at forbrytelsene bidro til å svekke tillitsforholdet mellom banker og næringsliv. Her er det tillitsbruddet som blir tillagt vekt, som vi senere skal se er dette et gjennomgående vektig moment i saker som omhandler økonomisk kriminalitet. I formildende retning påpekte førstvoterende at domfelte ikke gikk inn i virksomheten med kriminelle forsetter, men endte med å begå forbrytelsene etter akutte likviditetsproblemer. Pengene han tilegnet seg ble skutt inn i bedriften for å holde den gående, og i tillegg var investorene meget pågående og investeringsaggressive. Etter førstvoterendes oppfatning skulle anken forkastes. Andrevoterende, flertallet, sluttet seg til det vesentlige i førstvoterendes vurdering av straffutmålingen, men påpekte at det var et såpass grovt forhold at en straff av fengsel på 6 år var passende. Gjerningsmannen ble også fradømt retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet m.m. i 5 år og flertallet fant ikke grunn til å fradømme det for alltid. Andrevoterende begrunner ikke dette nærmere, men førstvoterende begrunner et tidsbegrenset rettighetstap med at det motsatte ville kunne føre til sosial stigmatisering og vanskeligjøre rehabiliteringen etter fullført soning. I denne dommen var det kun var en dommer som stemte for at rettighetstapet skulle idømmes for alltid Rt s Den andre dommen er Rt s Saken omhandlet straffutmåling for grov utroskap og grov korrupsjon for A, hovedmann, og fire deltakere i eiendomsbransjen som var tilknyttet et kommunalt foretak. Hovedmannen var dømt til fengsel i 7 år for utroskap for mer enn 99 millioner kroner og grov korrupsjon for over 6,5 millioner kroner. Forbrytelsene ble utført blant annet ved bruk av fiktive fakturaer som han attesterte. Ankene ble forkastet. Høyesterett tok i dommen først for seg spørsmålet om det alminnelige straffenivået for korrupsjon etter lovendringen i 2003, som omtalt i punkt

26 Høyesterett tiltro i all hovedsak lagmannsrettens vurderinger under straffutmålingen. Lagmannsretten hadde vektlagt at det var A som hadde tatt initiativet til, og ledet, den kriminelle virksomheten. Av formildende omstendigheter ble hans tilståelse tillagt vekt, og førte til et fradrag i straffen på 2 år og 6 måneder. En av de andre tiltalte ble funnet skyldig i grov korrupsjon med over 3 millioner kroner og dømt til en straff av fengsel i 2 år og 2 måneder. Av formildende omstendigheter ble det lagt til grunn at han hadde en beskjeden rolle og at han tilsto forholdene. Han hadde anført at han var far til to barn som han snart ville få aleneomsorgen for på grunn av morens alvorlige sykdom. Høyesterett fant det vanskelig å tillegge det vekt i formildende retning i en sak som dette. Også den siste tiltalte, E, hadde anført personlige forhold som formildende momenter. Har ble dømt for medvirkning til grovt utroskap av 98 millioner og for grovt heleri av 5 millioner, til en straff av fengsel i 3 år og 6 måneder. Lagmannsretten hadde vektlagt at han muliggjorde utroskapen ved å stille sin konto til disposisjon, men at han ellers hadde hatt en beskjeden rolle i forhold til hovedmannens og at han tilsto forholdene. Av personlige forhold anførte E at han var 72 år gammel og led av sukkersyke, samt at han var under behandling for høyt blodtrykk som følge av rettssaken. Hverken hans alder eller helse kunne tillegges vekt ved straffutmålingen Rt s Den neste dommen er Rt s Denne dommen gjaldt straffutmåling for grov korrupsjon. A var saksbehandler i Oslo kommune og hadde krevet og mottatt økonomiske godtgjørelser for arbeidet han hadde utført for de andre tiltalte som saksbehandler i Plan- og bygningsetaten. Han hadde totalt mottatt rundt kroner, og krevet penger blant annet ved et prisavslag for en bil. B og C var eiere av selskapet som var part i byggesakene A behandlet for kommunen og de ettergav rundt kroner av kjøpesummen på en bil som betaling til A. A ble i Lagmannsretten dømt til 1 år ubetinget fengsel samt inndragning av kroner. B og C ble dømt til ubetinget fengsel i 7 måneder. Anken over straffutmålingen ble tillatt fremmet til Høyesterett. Førstvoterende starter saken med å vise til den generelle drøftelsen om hevingen av strafferammen for korrupsjon i 2003 som ble foretatt i Rt 2008 s Videre uttales det generelt at momentene i loven som har betydning for om korrupsjonen er grov også har betydning ved straffutmålingen. Det vises til forarbeidene til den nye bestemmelsen om korrupsjon, og det 23

27 uttales at «allmennpreventive hensyn gjør seg ualminnelig sterkt gjeldende ved straffutmåling for korrupsjon i det offentlige.» 79 Derfor påpekes det at det er et sentralt moment at A var en offentlig tjenestemann. Også her ser vi at utgangspunktet tas i de allmennpreventive hensyn. Beløpene på kroner og kroner var videre så store at det ble uttalt at det burde ha vekt ved straffutmålingen, selv om førstvoterende fremhever at størrelsen ikke uten videre vil være avgjørende i subsumsjonen på grunn av de offentlige hensyn. I dommen talte det også i skjerpende retning at korrupsjon i det offentlige er «egnet til å ødelegge folks tillit til forvaltningens upartiskhet og integritet». 80 Det fremstår her som om Høyesterett vil vektlegge et beløp i skjerpende retning dersom det er høyt, men ikke i formildende retning dersom det er lite. Når utgangspunktet tas i allmennpreventive hensyn er det klart at korrupsjon må straffes hardt uansett. Det er et internasjonalt problem, og det er noe de fleste land jobber med å bli kvitt. Det er også åpenbart at det kan få direkte økonomiske konsekvenser for en arbeidsgiver, samt indirekte økonomiske konsekvenser ved tap av tillit i markedet. Korrupsjon kan også være grobunn for senere utpressing og annen kriminell virksomhet, ved at en person som allerede har bestukket eller har latt seg bestikke sitter i en utsatt posisjon for senere tilnærmelser angående kriminelle handlinger. For A måtte det videre vektlegges at hans korrupsjonsforsett hadde vært til stede over lang tid, mens forsettet til B og C ikke hadde strukket seg over en like lang periode, da handlingene deres fremsto som mer «situasjonsbetinget og tilfeldig». 81 Før formildende omstendigheter anså førstvoterende passende straff å være 1 år og 3 måneder for A, og 8 måneder for B og C. De eventuelt formildende omstendighetene i saken var tidsmomentet og personlig belastning for domfelte med familie. Om tidsmomentet bemerkes det at det var 7 år siden korrupsjonshandlingene ble begått. De ble avdekket i 2008 i forbindelse med etterforskningen av andre forhold. Det gikk under ett år fra forholdene ble oppdaget til de tiltalte ble domfelt i 79 Rt 2010 s avsnitt Rt 2010 s avsnitt ibid. avsnitt