INNSPILL FRA PFF I FORBINDELSE MED TAKSTFORSKRIFTEN 2013

Transkript

1 GENERALSEKRETÆR Henning Jensen Helgerødgt Moss Tlf.: J/ P/ Fax: Vår ref.: HJ Dato: Det kongelige helse- og omsorgsdepartement Postboks 8011 Dep OSLO ATT: INNSPILL FRA PFF I FORBINDELSE MED TAKSTFORSKRIFTEN 2013 Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund takker for invitasjonen til å komme med innspill i forbindelse med fastsettelsen av takstforskriften som skal tre i kraft 1. juli PFF beklager at dette innspillet kommer noe sent i forhold til fristen men håper likevel det kan komme i betraktning. På grunn av kort tidsfrist har det ikke vært mulig å beregne et konkret krav i forhold til den samlede «potten», vi har heller ikke materiale som er egnet som grunnlag for dette. Dette innspillet tar derfor utgangspunkt i at PFF ønsker en forenkling av takstsystemet som gjør det mer uavhengig av et forbund (godkjenning av spesialistkompetanse) og samtidig sikrer at alle praksisprofiler får en tilfredsstillende økonomisk kompensasjon for prisstigning m.v., ved at takstsystemet legges opp slik at en «grunntakst» er utgangspunkt for så vel utøvere med generell som spesialistkompetanse. Tidligere har vi sett eksempler på at en stor del av takstøkningen har gått til spesielle praksisprofiler, mens utøvere uten spesialkompetanse har hatt minimale økninger. Dette er etter PFF sin vurdering uheldig, idet det altoverskyggende volumbehovet befinner seg på grunn- og allmennivå. På grunnivået er det også større areal- og utstyrskrav som skal tilgodeses, og som representerer betydelige kostnader. Dette spesielt i form av treingssal og behandlingsapparater (laser/varme/kulde/kortbølge/strøm) noe behandlere med kompetanse innen manuell terapi og psykomotorisk fysioterapi bruker i liten grad i forbindelse med tiltak som faller inn under spesialistkompetansen. PFF viser til tidligere innspill fra vår side, som alle har hatt som tema at takstsystemet bør forenkles med henblikk på antall tilgjengelige takster, slik at det blir enklere å forholde seg til for både brukere (pasienter), utøvere og myndighetene. Det er dette hensynet som har hovedfokus i det forslaget som presenteres i denne sammenhengen. Hvor stor en del av behandlingskostnaden som skal dekkes inn i form av refusjon i den enkelte taksten er av mindre betydning. PFF forutsetter imidlertid at den totale inntektsrammen som utgjøres av refusjon, egenandel og driftstilskudd til sammen gir rom for en adekvat økning av omsetningen i de forskjellige praksisprofiler slik at det kan opprettholdes en forsvarlig standard på tjenesten.

2 Vi vil i denne sammenhengen vise til den rapporten som ble utarbeidet av en arbeidsgruppe våren 2011, og spesielt gruppens forslag C, som PFF den gangen gikk inn for ble gjennomført. PFF var spesielt fornøyd med at det ble lagt opp til en forenkling som var et godt utgangspunkt for en hensiktsmessig videreutvikling. Forenklingen ble imidlertid ikke gjennomført pga. motstand fra NFF som viste til at enkelte grupperinger i medlemsmassen ikke støttet denne endringen. Disse grupperingene hadde etter PFF s bedømmelse store fordeler av den utformningen takstsystemet hadde, men utgjorde bare en mindre del av medlemmene som brukte takstsystemet. Det er flere forhold ved dagens takstsystem som bidrar til å påvirke atferden (takstbruken) til utøverne på en uhensiktsmessig måte, men som også er egnet til å favorisere enkelte praksisprofiler urimelig. Det er også elementer i dagens system som bidrar til at enkelte behandlingsopplegg ikke har en regningssvarende økonomisk inndekning. Det forslaget PFF her legger frem vil eliminere disse ulempene som er listet opp nedenfor: 1. Størrelsen på stønaden (A2-takstene) Forholdet mellom honorartakst og andel refusjon er svært forskjellig i flere tidsbrukstakster i dagens takstsystem. Som eksempler på dette vises følgende oppstilling: For Takst A2a er refusjonsandelen 29 % For Takst A2c er refusjonsandelen 29 % For Takst A2e er refusjonsandelen 45 % For Takst A8a er refusjonsandelen 38 % For Takst A9a er refusjonsandelen 57 % Det er etter PFF sin vurdering ingen logisk forklaring på hvorfor pasienter med behov for lange behandlingstider skal ha en vesentlig bedre stønad i forhold til FVL 5.8 enn pasienter med behov for kortere konsultasjoner. Siden egenandelstak 2 likevel setter en grense på pasientens utgifter på kr er dette bare et likviditetsspørsmål i begynnelsen av et behandlingsopplegg med lengre varighet. Forskjellen i refusjonsandel kan imidlertid bidra til å vri takstbruken over til lengre tidsbruk, da utøvere finner det enklere å belaste HELFO enn pasienten uansett. I PFF s nærværende forslag er dette elementet ikke til stede. 2. PFF mener at tidstakstene bør være proporsjonale med en tendens til at korte tidstakster gir bedre uttelling enn lange tidstakster. Dette fordi den tiden som medgår til tiltak som ikke blir honorert i takstsystemet (administrasjon av behandlingsopplegget) er like omfattende enten det er snakk om en kort eller lang behandlingsseanse. Det tar like lang tid å gjøre behandlingsrommet klart, gi ny time til pasienten og foreta oppgjør med pasient og HELFO enten det er en lang eller kort behandlingsseanse. PFF har lagt inn en kompensasjon for dette i sitt forslag til takstsystem. Med dagens takstsystem gir en behandlingstid på 20 min. en økonomisk uttelling på kr. 315 pr time, mens en behandlingstid på 60 min. gir en økonomisk uttelling på kr Dette vil bidra til en atferd som tenderer til lengre behandlingstider, og har for øvrig ingen logisk forklaring. 3. I dagens takstsystem er det et hopp i tidsbrukstakstene fra 40 min. (takst A2c) til 60 min. (takst A2e). Dette store tidsintervallet vil i mange tilfeller føre til at det reserveres 60 min. til en behandlingsseanse der det i realiteten hadde vært tilstrekkelig med eksempelvis 50 min. Dette bidrar til et effektivitetstap. Dette elementet er eliminert i forslaget til nytt takstsystem som PFF fremmer. 4. Spesialisttillegget A2k i dagens system foreslås erstattet med et tillegg pr 10 min. behandling som anført i vårt forslag under takst T03. Siden dette er et tillegg pr brukt tidsenhet blir tillegget uavhengig av takstprofil slik det ikke er i dag, der det gir størst uttelling ved korte behandlingstider. PFF mener videre at godkjenningsordningen for å oppnå spesialistkompetanse på dette

3 nivået skal tillegges hvert fagforbund og ikke være overlatt til et av forbundene. Dette har til nå fungert svært dårlig for medlemmer av PFF. Spesialisttillegget skal kun brukes når det behandles pasienter av den kategorien spesialiteten gjelder. Dersom en spesialist med kompetanse innen onkologi behandler en pasient med skiveprolaps er det ingen grunn til at dette tillegget skal utløses. 5. Spesialisttakstene A8 og A9 i dagens system foreslås avviklet som egen takst og erstattet med en grunn-tidstakst (T01 og T02) påplusset et tillegg for spesialistkompetanse pr tidsenhet. Dette tillegget skal bare brukes når utøveren behandler pasienter henvist til henhv. Psykomotorisk fysioterapi eller manuell terapi. Ved behandling av pasientkategorier som ikke faller inn under kompetanseområdet til disse to spesialisttypene skal tillegget ikke brukes. Dette begrunner PFF med at mange manuellterapeuter søker på driftshjemler der det i utlysningen ikke etterspørres spesialkompetanse, og der det heller ikke er pasientgrunnlag til å drive en heltids spesialistpraksis. Dette gjelder for så vidt også utøvere av Psykomotorisk fysioterapi. 6. Tilleggstakster (bruk av apparater og spesialutstyr) Gjeldende takstforskrift er uklar når det gjelder taksten A11 som i hovedsak er bruk av elektroterapiutstyr. Det er ikke spesifisert noen tidsbruk i forbindelse med denne taksten, noe som fører til uklarheter ved kontroll av takstbruken. Faktum er at noen former for elektroterapi medfører veldig liten tidsbruk, mens andre typer medfører større tidsbruk. Eksempler på dette er håndholdt laser i forhold til laserapparat på stativ og bruk av kortbølge som appliseres med håndholdt applikator i forhold til applikator på stativ. PFF foreslår derfor at tidsbruken til all apparatbruk inkluderes i tidstaksten, mens det da blir et mindre tillegg for bruken av apparatet, som skal gi et økonomisk bidrag til dekning av kostnadene til anskaffelse, vedlikehold og forbruksartikler. Dermed kan flere apparattakster slås sammen, eksempelvis takst A7, A11 og A2g. Siden denne taksten således kommer til å inneholde flere tiltak som kan brukes uavhengig av hverandre (eksempelvis traksjon og bruk av spesialkonstruert utstyr slynge og MTT) bør den kunne brukes opptil 2 ganger pr. behandlingsseanse. PFF går således inn for at takst A2g ikke lenger skal finnes som en egen takst for behandling med spesielle utstyrstyper, men inngå i en generell utstyrstakst når slikt utstyr er i bruk. Dette utstyret må benevnes i taksten, og vil således omfatte: Elektroterapiutstyr, traksjonsutstyr, spesialkonstruert treningsutstyr. 1. Lokaletillegg (treningsrom gymsal basseng) Takst til øvelsesbehandling som foregår i spesialinnrettede rom. Brukes også ved veiledet trening og aktiv oppvarmning, da uten tillegg av tidsbruk. Her bør det stilles minimumskrav til treningsrommets størrelse og standard. 2. Ubekvem arbeidstid - Dagens takst G er nærmest ubrukelig med de reglene som gjelder for denne. Det er en betingelse for bruk av denne taksten at pasienten har en sykdom som gir behov for øyeblikkelig hjelp uten om normal arbeidstid og i tidsrommet etter kl og før kl Det fremgår av TBU 2012/13 at taksten er utløst 54 ganger, men en økonomisk belastning på kr ,-. Det er imidlertid slik at om en pasient innen de kategoriene som er nevnt i regelverket får et slikt akutt behov i den vanlige arbeidstiden (08 00 til 18 00) så må fysioterapeuten avlyse andre pasientavtaler og evt. forlate instituttet i de fleste tilfellene for å håndtere det akutte tilfellet. Dette fører til en økonomisk ulempe for fysioterapeuten, som i mange tilfeller må tilby de pasientene som har fått avlyst timene sine time på et senere tidspunkt utenfor den normale arbeidstiden. Dette gir imidlertid ikke noen økonomisk kompensasjon fordi disse pasientene ikke har diagnoser som kan utløse bruk av takst G.

4 PFF foreslår derfor at det innføres en takst (T11) som kal utløses når fysioterapeuten skal håndtere et akutt tilfelle enten dette er oppstått i vanlig arbeidstid eller utenom denne. Taksten er et tillegg til tidsbrukstaksten. Konkret forslag til takstsystem - beløpene er illustrative og ikke beregnet i hht. takstbrukundersøkelser. TAKST BESKRIVELSE HON. REF. T01 Grunntakst - tidsbruk første10 minutter (fysioterapeut) Denne taksten skal dekke den tidsbruken fysioterapeuten bruker i direkte individuelt pasientrettet arbeid de første 10 minutter av en behandlingsseanse Takstens skal dekke alle typer refusjonsberettiget behandling, også møtedeltakelse inkl. reisetid. Skal også dekke tidsbruk ved oppgjør og pasientadministrasjon for øvrig. Utløses når tidsbruken er min. 10 minutter. T02-x Grunntakst tidsbruk Taksten skal dekke tidsbruk pr påbegynt 10 min. utover de første 10 minuttene og kan repeteres inntil 8 ganger. Ved eksempelvis en tidsbruk på 50 minutter vil taksten få følgende betegnelse: T01 + T02-4 US Undersøkelsestillegg ved 1. gang, eller ved senere skriftlig tilbakemelding til legen. Skal dekke tidsbruken ved journalskrivning i tilslutning til undersøkelsen, utarbeidelse av behandlingsopplegg og skriftlig tilbakemelding til legen (epikrise). Skal kunne brukes 2 ganger pr. behandlingsserie. T03 Spesialisttillegg pr. grunntakstenhet (10 min.) Tillegg til fysioterapeuter med spesialistkompetanse innen det sykdomsråde pas. behandles for. Tillegg til takst T Gjelder alle relevante spesialiteter godkjent av fagforbundene. T04 Spesialisttillegg MT og PMF pr. grunntakstenhet Benyttes ved behandlingstypene Manuell terapi og Psykomotorisk fysioterapi. Tillegg til T01/T02. Skal ikke utløses dersom behandleren bruker vanlige generelle metoder. T05 Apparattillegg (elektroterapi/varme/traksjon/mtt/slynge) Taksten skal dekke kostnader forbundet med investering, drift og vedlikehold av apparatur som benyttes til behandlingsformer i takstforskriften. Tidsbruk til appliseringen kommer i tillegg (takst T01). Kan også brukes når det benyttes utstyr for MTT og slyngeterapi. Skal kunne repeteres 3 ganger. Fysioterapeutens tidsbruk kommer i tillegg (takst T01/02) i den tiden det tar å applisere tiltaket. T06 Lokaletillegg (treningsrom gymsal basseng) 40 10

5 T07 T08 T09 T10 T11 Takst til øvelsesbehandling som foregår i spesialinnrettede rom. Brukes også ved veiledet trening og aktiv oppvarmning, da uten tillegg av tidsbruk. Gruppetillegg (pr. pasient i gruppen) Ved gruppebehandling brukes dette tillegget + 1 x takst T01 + 1x takst T05 pr. pasient. Hjemmebehandlingstillegg Dette er et standard tillegg for de ulempene som forefinnes ved å skulle foreta behandling i pasientens hjem. Reisetillegg beregnes som tidsbruk (T01/02) pr. 10 min. Denne taksten skal dekke det inntektstapet utøveren har i forbindelse med den tidsbruken reisen medfører. Tillegg ved rullestol Skal dekke merkostnadene pga. plasskrav, tilgjengelighet og slitasje på dørkarmer, benker og gulvbelegg. Det blir også økt rengjøring når rullestoler kjøres inn på instituttet utefra med sne/sand/grus på hjulene. Tillegg ved akutt behandling Ved behandling av cystisk fibrose, artogryfose, myopati, mrb duchenne og spinal muskelatrofi ytes det et tillegg til takstene når pasienten har behov for øyeblikkelig hjelp. Tillegget kan også ytes når det foreligger en varig lidelse eller følgetilstand som anfallsmessig/ periodevis kan medføre livstruende åndedrettsbesvær der fysioterapi anses å være adekvat behandlingstiltak. Taksten er et tillegg til tidsbruktakstene pr tidsenhet og utløses når fysioterapeuten må gi akutt behandling enten på instituttet eller i pasientens hjem. Utløses også i forbindelse med reisetid til pasientens oppholdssted En positiv side ved forslaget er at det går an for fysioterapeuten å sette opp en tilnærmet nøyaktig tidsbruk +- 5 min., mens dagens system bare tillater tidsbruk på min min. En tidsbruk på eksempelvis 15 min. vil ikke medføre at pasienten får rett til refusjon fra folketrygden, intervallet fra 40 til 60 min. er også ganske stort og egnet til å generere tidsbruk som vil medføre egenandeler for pasienten som ikke fremgår av takstsystemet, siden det i disse tilfellene ikke finnes takster tilsvarende reelt utført arbeid. Den delen av behandlingen som faller utenom takstsystemets rammer må i et slikt tilfelle betales av pasienten i form av honorar til fysioterapeuten utenom takstsystemet, og vil ikke gi uttelling som godkjent egenandel. Det skal selvfølgelig i tillegg til det som fremkommer i nærværende forslag utarbeides spesifisering av hvilke behandlingsmetoder som kan gi takstuttelling, og generelle retningslinjer for bruk av takstsystemet, slik vi har det i forskriften i dag. Når det gjelder justering av takstene i forbindelse med de årlige forhandlingene mener PFF at et eventuelt tillegg skal fordeles likt på alle takster, altså samme prosentvis økning på de takstene som er tilgjengelige. I utgangspunktet må det forutsettes at alle behandlingsformer er likeverdige når de appliseres på tilstander de er indisert for.

6 PFF har i sitt forslag anført beløp på honorartakst og refusjon. Egenandelen vil da fremkomme som differansen mellom disse to beløpene. Størrelsen av de foreslåtte beløpene er i grove trekk basert på samme nivå som dagens system, men forslaget innebærer en total omlegging i måten systemet brukes på, og hvordan spesialistkompetanse skal honoreres. Henning Jensen Generalsekretær PFF