Orkideenes rolle i folketradisjonen

Transkript

1 Orkideenes rolle i folketradisjonen Torbjørn Alm Orkideene spiller en nokså underordnet rolle i norsk folketradisjon.storparten av artene er knapt blitt lagt merke til i det hele, og dermed har folk ikke brydd seg om å navnsette dem heller. Det viktigste unntaket er flekkmarihånd, som i store deler av Norge har ry som et kjærlighetsvekkende middel. Den norske floraen rommer i alt 36 arter og underarter av orkideer. Mange er små og lite iøynefallende, med grønne blomster, og blir oversett av folk flest. Selv de artene som vises godt, med blomstene i fargerike aks, er for en stor del uten noe navn i folketradisjonen. Det er noen unntak fra denne hovedregelen. De aller mest iøynefallende artene har stundom fått lokale navn, med marisko (Cypripedium calceolus) som et godt eksempel. Også arter med særlig sterk og god lukt, som brudespore (Gymnadenia conopsea) og nattfiol (Platanthera bifolia), kan ha blitt lagt merke til og navnsatt. Det viktigste unntaket er imidlertid flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) og nærstående arter. I store deler av Norge, ikke minst nordpå, har de en helt særegen rolle i folketradisjonen. Foto: Torbjørn Alm. De store blomstene hos marisko ligner ikke på noe annet i den norske floraen, hverken i form eller farge. Brattfjell i Tromsø, juni

2 Marisko Marisko skiller seg ut ved å ha så store og rare blomster at folk knapt klarer å overse den om de støter på arten i det hele. Voksestedene er imidlertid ofte i skrenter hvor folk sjelden ferdes. Et godt eksempel på at marisko gjør inntrykk, finnes i memoarlitteraturen. Vilhelmine Ullman nevner arten i sine minner fra 1800-tallet, som ellers mest handler om teaterliv. Hun støtte på en forekomst av marisko på Malmøya i Oslo: «Der gik et Sagn om, at paa Malmøen skulde findes en mærkværdig og sjelden Blomst, Tøffelblomst eller Olafs Bolle kaldet. Bygmester Seidelin, den Gang Eier af Malmøen, havde ledt efter den hvert Aar og ikke fundet den. En Dag, som jeg træt strakte mig i Græsbakken, stod den ved Siden af mig. Jeg troede først, det var et Insekt, saa underlig var den med sin store gule Pose og spidse brune Blade. Nu er den vel trampet og traakket ned som saa meget andet skjønt derude.» Hist og her, ikke minst i Nordland, er marisko såpass vanlig at den har fått egne lokalnavn. De sikter ofte til at blomstene kan minne om en bolle, sko eller tøffel i formen. Nordnorske varianter er blant annet bjønnsko og sanktolavsbollen i Hattfjelldal, fruetøffel og fruenstøffel i Saltdal, og tøffelblomster i Vefsn og Beiarn. Navnet hellig Olavs tøffel skal visstnok ha vært brukt i Troms, uvisst hvor, mens folk i Lavangen kalte den jomfru Maria gullsko et navn som ellers helst tilhører tiriltunge (Lotus corniculatus). 14 Flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) er en av Norges vanligste orkideer, og den arten folketradisjonen først og fremst har festet seg ved. Foto: Karl-Birger Strann

3 Foto: Karl-Birger Strann Kjært barn har mange navn Langt mer kjent i folketradisjonen er imidlertid det vi for enkelthets skyld kan kalle flekkmarihånd (Dactylorhiza maculata) selv om folk neppe har skilt denne arten fra skogmarihånd (D. fuchsii) og andre slektninger som ser nokså like ut. Flekkmarihånd er den vanligste arten i slekten, og dermed den man oftest støter på. Den er dessuten lite kravfull, og vokser gjerne på hei og fattige myrer og det er vegetasjonstyper vi har mye av. Det norske navneverket på flekkmarihånd er rikt, med et stort antall lokale varianter. Navnet marihand/marihånd hører hjemme sørpå. Her finnes det også mange andre navn med hånd som motiv. De sikter til formen på de underjordiske knollene, som med litt velvilje kan tolkes som håndformete slik det også fremgår av det latinske slektsnavnet Dactylorhiza forleddet dactyl- viser til fingre (latinsk for fingerlignende). Strengt tatt er knollene bare todelte, men det hjelper litt at plantene har to slike knoller en gammel, brun og innskrumpet fra fjoråret, og en hvit og frisk, hvor årets næring blir lagret. Skillet mellom en hvit og en mørk knoll er et viktig navnemotiv mange steder. Planten kan da gå under navn som jomfru Marias hånd, vår herre si hand og lignende med sikte på den hvite knollen, eller gammelerikklo, satansklo, styggjemannshand, styggemannsrot og mange andre med sikte på den svarte knollen. Sørpå finnes det en sann hærskare av slike navn. En rundt 100 år gammel oppskrift fra Hordaland er typisk: «Marihand-blomen hev tvo røter, ei gråsvart og ei kvit, som liknar menneskjehender. Den kvite kallar dei jomfru Maria-hand, den gråsvarte er styggemannen si.» Nordpå er formen på knollene heller blitt sammenlignet med jur. På Helgeland er det notert en lang rekke lokalnavn av dette slaget. Derimot veksler tolkningen av hvem jurene tilhører fra husdyr til jomfru Maria: kujur i Hattfjelldal, kujurgras i Brønnøy og Vefsn, Maria kujur i Vefsn og Dønna, Maria kujuræ i Hattfjelldal, og jomfru Maria kujuræ eller jomfrumariakujura i Brønnøy og Vevelstad. Boknavnet flekkmarihånd sikter til at bladene har mange, mørke flekker. Folketradisjonen har en forklaring på dem også: De skal skyldes at jomfru Maria blødde neseblod over planten. Flekkene er med andre ord blodflekker. Lenger nord i landet er det et helt annet navn som rår grunnen, nemlig adam og eva. Det er fullstendig dominerende i den nordlige delen av Nordland og i Troms, selv om noen unntak forekommer. Folk har neppe skilt særlig nøye mellom flekkmarihånd og de andre artene i slekten selv om noen, som engmarihånd (Dactylorhiza incarnata), mangler flekker på bladene. 15

4 Navnet brukes også mange steder i Sør- Norge, og har paralleller i andre land. Også i dette tilfellet sikter navnet til de underjordiske knollene. Den eneste folk strides om, er om den svarte knollen er Adam eller Eva. I så måte synes tolkningen stundom å avhenge av om den som forteller er mann eller kvinne. Noen har oppfattet knollene som svært så menneskelignende, og helst da bare som den nedre halvparten av to mennesker, slik det fremgår av en kommentar fra Sør-Troms: «Røttene ser jo ut som det e et ektepar.» «Det ser ut som et par som ligg i lag på en nokså intim måte.» Todelingen av knollene har også gitt opphav til en barnelek. Om man graver dem opp, deler dem, og legger knollene i vann, vil den mørke og gamle knollen flyte, mens den friske og hvite synker. På sett og vis minner dette om hekseprosessenes «vannprøve», hvor de 16 mistenkte heksene ble kastet i sjøen. Teorien var at det rene vannet vil avstøte en «uren» heks. Hun ville med andre ord flyte, og dermed røpe sin skyld mens de uskyldige sank. Tradisjonell bruk Selv om flekkmarihånd (og slektningene) er lett å gjenkjenne, er det knapt utseendet som gir den eller dem en så fremtredende plass i folketradisjonen. Det har med bruken å gjøre. I hele Europa har orkideene helt tilbake til antikken (og sikkert enda lenger) vært regnet som et kjærlighetsstimulerende middel eller afrodisiakum. Det skyldes nok først og fremst likhetsmagi. Det latinske slektsnavnet Orchis (tidligere brukt også for Dactylorhizaartene) og ordet orkidé kommer av det greske ordet for testikkel. Folk har oppfattet de underjordiske knollene som testikkelformete. Å spise dem skulle stimulere lystene en tradisjon det fortsatt finnes rester av. Den utgjør faktisk på sine steder (bl.a. i Tyrkia) en trussel mot orkideene, som blir gravd opp i store mengder for salg. Apotekvaren salep er nettopp slike orkideknoller, malt til mel. Det skal riktignok offisielt tjene helt andre formål, bl.a. i matlaging, men det er nok ikke bare slik bruk som gir grunnlag for etterspørselen. Tradisjonen med at orkideknoller vekker lyst og kjærlighet er godt kjent også hos oss. I Norge er den først og fremst knyttet til flekkmarihånd (og lignende arter). Knollene er blitt brukt til dette formålet både på dyr og mennesker. Om oksen ikke ville ha noe med kyrne å gjøre, fikk den en dose marihåndknoller eller kua om det motsatte var tilfelle. Dette rådet har vært flittig brukt mange steder. Bruken til mennesker har på sett og vis vært litt mer fordekt. Her går tradisjonen ikke på lyst og løpetid i stedet handler den om kjærlighet. Om man lagde et uttrekk av knollene, og ga den til en man hadde et godt øye til, Under bakken har flekkmarihånd to todelte knoller, den ene mørk (fra fjoråret) og den andre lys (årets). Folkefantasien har vært svært opptatt av disse knollene, og tolket dem både som hender og som mennesker («Adam og Eva») som ligger sammen. Siden den ene hånden er lys, ble den antatt å tilhøre gud eller jomfru Maria, mens den svarte tilhørte djevelen. Foto: Torbjørn Alm.

5 skulle det være et sikkert middel til å fremkalle forelskelse. Noen steder heter det at man måtte bruke den mørke knollen (tolket som Adam) til jenter, og den lyse (Eva) til gutter. Denne bruken fremgår av en rekke kilder og opptegnelser. Botanikeren J.M. Norman nevner tradisjonen i ett av sine mange brev til kona Anna, skrevet i Saltdal i august En av Normans husverter hadde et godt øye til en lokal enke og overveide nok å bruke et botanisk hjelpemiddel for å vekke hennes kjærlighet: «Da der engang blev Tale hos en af mine Verter om "Kjærlighedsblomst", sandsynligvis Orchis maculata, viste jeg ham denne. Han har flere Gange siden været borte og snuflet efter denne, som skal kunne laves Kjærlighedsdrik af. Jeg tænker, at Enken maa tage sig ivare, at hun ikke en vakker Dag faar en Dosis.» Bruken til å vekke kjærlighet hos mennesker var godt kjent også på Helgeland, slik det fremgår av en opptegnelse hos Knut Strompdal: «Det veks ei plante, som kallast kujurgras (Orchis maculata). Rota på den ser ut som eit kujur. Den rota kan ein taka og kløyva i to, og så ha dei to stykka i vatn. Den eine halvparten vilde då flyta over og den andre under. Var det så ein gut, som var glad i ei gjenta og vilde vera sikker på å få henne, så skulde han taka den holva, som flaut øvst, og gjeva gjenta, då var han sikker på å verta elska att. Var det ei gjenta, som vilde få ein gut til å verta glad i seg, så skulde ho taka den holva, som flaut nedst og gjeva guten, då vilde ho vera sikker på å få honom.» Forfatteren Regine Normann brukte ofte motiver fra folketradisjonen i sine bøker. Hun var godt kjent med anvendelsen av flekkmarihånd som et kjærlighetsvekkende middel, i hennes tilfelle trolig fra Harstad i Sør-Troms. Den er med som motiv i et av kapitlene i boken «Bortsat», utgitt i Også her er poenget at «kjærlighedsroden» gjør folk forelsket men i dette tilfellet ender det med at husjomfruen serverer drikken til feil person. Motivet er også brukt i de folkelivsbaserte fortellingene i «Det gråner mot høst. Nordlandssagn» fra Noen steder tar folketradisjonen et klart forbehold når det gjelder kjærlighet vekket på dette viset: den kom ikke til å vare, og endte ulykkelig. Det blir f.eks. påpekt av O.M. Nicolaissen i hans Foto: Torbjørn Alm. Bladene hos flekkmarihånd (og noen av slektningene) har uregelmessige, mørke flekker. Ifølge folketradisjonen er det blodflekker. De sitter igjen etter at jomfru Maria i en fjern fortid blødde neseblod over planten. 17

6 opptegnelser «Fra Nordlands fortid», utgitt i 1889: «Elskovsblomsten eller "elskovsgras" (orchis maculata) stod i ry for at kunne opvække elskov. Navne som "marihaand" o. l., hvorunder den ogsaa er kjendt, har jeg ikke hørt her. Dens brunrøde pletter skulde ifølge folketroen være fremkomne, engang jomfru Maria blødte næseblod over den. Dens dobbelte rod, hvis ene halvdel synker i vand, medens den andre flyder, har nogen lighed med to mennesker og kaldtes Adam og Eva; om den hed det: "Eva synker, Adam flyder". Merkelig nok kaldes planten paa sine steder i England "Adam and Eve". Ved et koge dens blomst, blade, stilk og rod fik man en drik, som troedes at kunne vække elskov hos de personer, som drak deraf; men denne elskov vilde ende med had. Troen paa elskovsdrikke er ældgammel hos flere folkeslag saavel i syden som i norden.» I Finnmark heter flekkmarihånd på samisk noen steder noaidelieđđit, «sjamanblomster». Det sikter nok også til en eller annen form for magisk bruk. Litteratur: Høeg, O.A. 1974: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge Universitetsforlaget, Oslo Bergen Tromsø. 751 s. Nicolaissen, O. 1889: Fra Nordlands fortid. Sagn og historie. Alb. Cammermeyer, Kristiania. 91 s. Normann, R. 1906: Bortsat. Aschehoug, Oslo. 136 s. Normann, R. 1930: Det gråner mot høst. Nordlandssagn. Aschehoug, Oslo. 141 s. I Norge er bruken av marihånd for å vekke kjærlighet nok først og fremst en norsk tradisjon. Lokalt er den også lånt over i samisk tradisjon, ikke minst i «markebygdene» i Nordland og Sør- Troms. Her har flekkmarihånd stundom fått samiske navn som sikter nettopp til at man kunne lage en kjærlighetsdrikk av planten. I et tilfelle (i Gratangen) fikk jeg også høre at bruken hadde ført til ekteskap. Også i samisk tradisjon tok man noen steder et klart forbehold om at kjærlighet vekket på dette viset ville ende ulykkelig. Forfatteren: Torbjørn Alm er botaniker og førstekonservator ved Seksjon for naturvitenskap. Han arbeider bl.a. med folkelige plantenavn og andre tradisjoner om planter. E-post: torbjorn.alm@uit.no 18