Hvordan journalister håndterer kildevernet i rettssaker.

Transkript

1 Kand.nr: 435 Hvordan journalister håndterer kildevernet i rettssaker. Med utgangspunkt i Klomsæt-saken. Kandidatnummer: 435 Tverrfaglig fordypningsoppgave, journalistikk Høgskolen i Oslo og Akershus Innleveringsdato: 5. Juni

2 Innholdsfortegnelse Kand.nr: 435 Innledning s. 4 Problemstilling s. 4 Introduksjon til Klomsæt-saken s. 5 Metode s. 6 Dokumentanalyse s. 6 Semistrukturert intervju s. 6 Valg av intervjuobjekter s. 7 Teori s. 8 Hva er kildevernet? s. 8 Hvem kan påberope seg kildevernet? s. 11 Når kan domstolene pålegge journalister å bryte kildevernet? s. 11 Kildevernreglene i Danmark og Sverige s. 14 Hoveddel og diskusjon s. 15 Hvordan journalister vanligvis håndterer kildevernet i rettssaker s. 15 Hva skjer når journalister blir pålagt av domstolene til avsløre en kildes identitet s. 16 Nærmere om Klomsæt-saken s. 16 Kildevernet i Klomsæt-saken s. 18 Eliminering av kilder s. 19 Digitale utfordringer for kildevernet s. 20 Hvordan journalister skal forholde seg til politiet og overvåking s. 21 Forebyggende tiltak for å bevare kildevernet s. 22 Hvis journalisten blir brukt som redskap s. 23 Kan kildevernet være uetisk? s. 25 Kildevernet i alvorlige saker s. 26 Konklusjon s. 27 Avsluttende bemerkninger s. 28 Litteratur- og kildeliste s. 30 2

3 Vedlegg: - Intervjuguide - NRKs sak fra 3. februar 2012 med bildene av Anders Behring Breivik som advokat Sigurd Klomsæt er dømt for å ha lekket 3

4 Innledning Kand.nr: 435 Da jeg skulle velge tema for min fordypningsoppgave tenkte jeg umiddelbart på kildevernet. Dette vernet er en viktig og sentral del av journalistikken, og jeg ønsket å undersøke hvor langt journalister vil strekke seg for å beskytte en anonym kilde. I den forbindelse var jeg ekstra nysgjerrig på hvordan journalister vil håndtere kildevernet i alvorlige rettssaker, for eksempel i straffesaker der det har skjedd eller kan skje justismord. Jeg ønsket å forstå mer av hvordan det er for journalister å bli bedt om å oppgi en anonym kilde og hvordan de vanligvis handler i en slik situasjon. Jeg ville videre forsøke å finne ut av hva slags vurderinger, både yrkesetiske og personlige, journalister gjør når de vet at de kan avgjøre fremtiden til et annet menneske. Slik kom jeg fram til mitt overordnede forskningsspørsmål, som er: - Hvordan håndterer journalister kildevernet i rettssaker? Problemstilling Kildevernet og hvor langt det rekker ble aktualisert i straffesaken mot advokat Sigurd Klomsæt, og jeg har derfor valgt å bruke denne saken som utgangspunkt for min fordypningsoppgave. Jeg fant underveis i arbeidet ut at jeg ville operere med en overordnet problemstilling og en underproblemstilling som ville utfylle hverandre. Min overordnede problemstilling er litt for generell når den står alene, men sammen med underproblemstillingen fungerer den godt, og spørsmålene blir samtidig lettere å besvare. Min overordnede problemstilling er som følger: - Hvordan håndterte journalistene kildevernet i Klomsæt-saken? Videre formulerte jeg underproblemstillingen: - Hvilke utfordringer knyttet til kildevernet ble aktualisert i Klomsæt-saken? Underproblemstillingen tar hovedsakelig for seg to utfordringer knyttet til kildevernet, og begge disse er svært interessante både med tanke på kildevernet og for journalistikken generelt. På den ene siden har vi den digitale utfordringen som oppstod ved at politiet brukte skjulte metoder for å avsløre journalistenes kilder. På den andre siden har vi den etiske utfordringen som oppstår ved at journalistene beskytter en anonym kilde, hvilket har medført at domstolene under sin behandling av saken ikke har hatt tilgang til sentral informasjon. Jeg har ingen intensjon om å komme til bunns i hva som faktisk er sannheten i Klomsæt-saken, men jeg ønsker å belyse saken og de utfordringene saken har reist. 4

5 For meg var det videre viktig å se på om kildevernet kan være uetisk, for eksempel ved at journalister blir brukt som redskap av uærlige kilder eller ved at det på grunn av journalisters Kand.nr: 435 mulighet til å nekte og oppgi kilder kan skje at uskyldige kan bli dømt, også i et land som Norge. Det er også interessant å se om norske journalister tar forholdsregler med tanke på utfordringer knyttet til kildevernet, eller om en tabbe må skje før journalistene tar utfordringen alvorlig. Jeg ønsket også å bruke en hva ville skjedd dersom -tankegang for å finne ut av hvordan journalister ville håndtert kildevernet i ekstreme tilfeller, for eksempel i en drapssak der tiltalte kan risikere dødsstraff, og journalisten vet at den skyldige er en annen enn den som står tiltalt. Disse spørsmålene har jeg forsøkt å finne svar på, og jeg vil komme tilbake til dem senere i oppgaven. Introduksjon til Klomsæt-saken Advokat Sigurd Klomsæt var bistandsadvokat for et av ofrene i 22. juli-saken. Fredag 3. februar 2012 fra kl. 16:45 publiserte en rekke medier på internett to bilder av Anders Behring Breivik. Bildene viste Breivik rett etter at han var blitt pågrepet på Utøya 22. juli 2011 (se vedlegg). Bildene var tatt av politiet og var en del av politiets saksdokumenter i straffesaken mot Breivik. Politiet hadde tidligere i saken slitt med lekkasjer fra politiavhør til pressen. For å avsløre ytterligere lekkasjer la politiet et teknisk vannmerke på materialet på CD-er som ble utlevert til alle bistandsadvokatene i saken, der hvert vannmerke var unikt for hver bistandsadvokat (Borgarting lagmannsrett, 2014). NRK var det første mediehuset som publiserte bildene, etterfulgt av Dagbladet, VG, ABC-nyheter, Aftenposten og TV2. Bildene inneholdt vannmerket som var brent på CD-en som var overlevert til Klomsæts kontor (Borgarting lagmannsrett, 2014). Klomsæt ble som følge av dette fratatt vervet som bistandsadvokat, og han ble bøtelagt for å ha lekket bildene av Breivik til pressen. Advokaten nektet å betale boten, og dermed havnet saken i rettsapparatet. Klomsæt fikk også inndratt sin advokatbevilling i august 2012 som følge av mistanken mot ham (Mossin, 2014). Klomsæt ble frifunnet i Oslo tingrett i mars 2013, men etter påtalemyndighetens anke ble han dømt og bøtelagt i Borgarting lagmannsrett i februar I april 2014 avviste Høyesterett Klomsæts anke over dommen i lagmannsretten, hvilket medførte at Klomsæt nå har bragt saken inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I oktober 2014 fikk Klomsæt advokatbevillingen tilbake (Mossin, 2014). Ingen journalister som var involvert i publiseringen av bildene har villet si noe om hvem kilden er eller ikke er, av hensyn til kildevernet. Det er også andre viktige momenter i 5

6 Klomsæt-saken, blant annet politiets metoder for å avsløre journalistenes kilde. Dette vil jeg komme tilbake til utover i oppgaven. Metode Dokumentanalyse Da jeg samlet inn informasjon til min fordypningsoppgave anvendte jeg dokumentanalyse, i form av at jeg brukte dommen i straffesaken mot Sigurd Klomsæt fra Borgarting lagmannsrett som informasjonskilde. Dokumenter kan være kilder eller ressurser i forskning om et sakstema, for eksempel ved at en rettskraftig dom vil kunne si mye om rettssaken og vurderingene bak domfellelsen (Østbye mfl, 2013, s. 51). Jeg hentet også informasjon fra diverse avis- og nettartikler både om kildevernet og om Klomsæt-saken, slik at jeg kunne belyse temaet på best mulig måte. Semistrukturert intervju Jeg valgte å bruke intervju som hovedmetode da jeg samlet inn informasjon til min fordypningsoppgave. Grunnen var at jeg mente jeg ville få størst innsikt i temaet kildevernet ved å snakke med et utvalg personer som har kunnskap om emnet og dermed kunne fortelle meg mer om dette. Jeg ønsket også å få pressefolkene og journalistene jeg snakket med til å fortelle meg om sine egne tanker rundt kildevernet, hvor langt det rekker og kildevernets etiske sider. Når man skal gjøre et intervju må intervjueren på forhånd skaffe seg innsikt og kompetanse på feltet som skal undersøkes. Det gjelder kontekst og bakgrunn, temaet som skal behandles og spørsmålene som skal stilles. Spørsmålene eller temaene en ønsker å belyse skal være motivert av den overordnede problemstillingen. Intervjuets forløp må også planlegges. Før man begynner intervjuingen er man forskningsetisk forpliktet til å forsikre seg om at informanten kjenner til hva prosjektet går ut på, og hva deltakelse i prosjektet innebærer. Forskeren skal blant annet informere om hvordan intervjuene skal brukes, og informanten skal orienteres om hva informert samtykke innebærer (Østbye mfl, 2013, s. 106). Alle mine intervjuobjekter samtykket til at intervjuene ble brukt i prosjektet, og alle samtykket også til å bli identifisert i fordypningsoppgaven ved navn, yrke og arbeidssted. Kvalitative intervjuer kan brukes for å undersøke ulike problemstillinger i tilknytning til mediefeltet. Denne type intervju kan ha flere fordeler: Man kan få informasjon om noe som det ellers ville vært vanskelig å få tilgang til, man kan få kommentarer og bekreftelser eller avkreftelser på data fra andre kilder, og man kan prøve ut egne hypoteser underveis i intervjuet. Hensikten med 6

7 kvalitative intervjuer er å hente informasjon eller å bli informert av intervjuobjektet. Her ligger det en erkjennelse av at forskeren skal bli informert om innsikter, vurderinger og refleksjoner som den som intervjues forvalter (Østbye mfl, 2013, s. 101, 103). Semistrukturerte intervjuer kjennetegnes ved at temaene det skal spørres om, er definert på forhånd. Forut for intervjuet er det gjerne utarbeidet en intervjuguide. Denne intervjuformen gir stor fleksibilitet ved at intervjueren er godt forberedt, samtidig som det er mulig å forfølge overraskende innspill og stille oppfølgingsspørsmål (Østbye mfl, 2013, s. 105). Før jeg satte i gang med intervjuene, utarbeidet jeg en intervjuguide som ga oversikt over de temaene jeg ønsket å snakke med de ulike intervjuobjektene om (se vedlegg). Jeg skrev også ned et par spørsmål til hvert tema. På den måten var jeg godt forberedt til intervjuene ved at jeg hadde gjort research på emnet jeg ville snakke med intervjuobjektene om, og ved at jeg var klar over hva det var jeg ønsket å få svar på. Intervjuobjektene ble på forhånd informert om temaet for intervjuet. Valg av intervjuobjekter Når man bruker kvalitative intervjuer som metode og skal finne ut av hvilke personer man skal intervjue, må man vurdere hvor brukbar eller relevant den mulige kilden er i forbindelse med den problemstillingen du vil ha svar på. Strategisk utvelging er en av hovedstrategiene for utvalg av kilder, og ved strategisk utvelging må man på forhånd vurdere hvilke kilder man tror vil gi mest og best informasjon (Østbye mfl, 2013, s. 42, 49). Det var slik jeg gikk fram da jeg skulle finne ut av hvem jeg ønsket å intervjue i forbindelse med fordypningsoppgaven. Jeg ønsket å intervjue pressefolk som hadde mye kunnskap om kildevernet, gjerne medarbeidere i presseorganisasjoner. Videre ønsket jeg å intervjue noen av journalistene som var involvert i publiseringen av de lekkede bildene av Breivik. Jeg endte til slutt opp med disse syv intervjuobjektene: - Ina Lindahl Nyrud, advokat hos Norsk Journalistlag. - Rolf Øvrum, kjent journalist som var pressefaglig sakkyndig for Klomsæt i straffesaken i Borgarting lagmannsrett. Øvrum skriver for tiden en bok om Klomsæt-saken. - Fridtjof Nygaard, tidligere journalist i VG som var involvert i publiseringen av de lekkede Breivik-bildene. - Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund. - Osman Kibar, journalist i Dagens Næringsliv med stor kunnskap om det digitale kildevernet. - Per Arne Kalbakk, programdirektør i NRK som hadde redaktøransvaret da NRK publiserte bildene av Breivik. - Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening. 7

8 Kand.nr: 435 Jeg stilte ulike spørsmål til intervjuobjektene ut i fra hva de jobber og har jobbet med, og hva de hadde mest kompetanse om. De eneste spørsmålene jeg stilte som var felles for alle intervjuobjektene var spørsmålene om kildevernets rekkevidde og om kildevernet kan være uetisk. Dette var fordi jeg ønsket å se om pressefolk i medieorganisasjoner og journalister i felten har en annerledes oppfatning av hva kildevernets rekkevidde og etikk innebærer. I løpet av mitt arbeid med fordypningsoppgaven har jeg også vært i kontakt med advokat Sigurd Klomsæt. Teori Hva er kildevernet? Kildevern er massemedienes og journalisters rett til å ikke røpe kildene sine. I en del tilfeller er det nødvendig å love kilder anonymitet for å få fram viktig informasjon. Det finnes situasjoner der en informant tar en risiko ved å meddele informasjon. En kilde kan for eksempel miste jobben ved å fortelle om klanderverdige forhold på arbeidsplassen, mens andre kan risikere represalier og hevn fra et kriminelt miljø ved å gi informasjon fra dette miljøet. Men slik informasjon skal også fram, og det er pressens oppgave å bidra til dette. Slik har kildebeskyttelsen og anonymitetsvernet stor betydning for selve ytringsfriheten. Enhver skal ha lov til å ytre seg, uten frykt for represalier. Enhver skal også kunne fremme synspunkter og kritikk - om nødvendig under dekke av anonymitet. Uten en absolutt kildebeskyttelse vil kilder tørke ut og viktig samfunnsinformasjon vil aldri se dagens lys. Kildevernet skal være absolutt, og den journalisten som bryter dette prinsippet kan ødelegge tillitsforholdet mellom mediene og deres kilder (Brurås 2010, s ). Pressens juridiske rett til kildevern ble anerkjent i norsk lovgivning i 1951, da det ble vedtatt en endring i straffeprosessloven som innebar en lemping av pressefolks vitneplikt for retten. Man lovfestet en viss rett for pressen til å beskytte sine kilder, men retten var begrenset. Blant annet gjaldt vitneplikten fortsatt dersom det var gitt opplysninger som kunne innebære straffbart brudd på taushetsplikt. I 1985 ble det gjort nye endringer i straffeprosessloven, og pressens rett til å beskytte sine kilder ble noe utvidet. I 1998 ble nok en ny lovbestemmelse vedtatt. Lovens hovedregel er nå at redaktør og journalist kan nekte å oppgi sine kilder i retten, men må likevel opplyse om dette dersom viktige samfunnsinteresser tilsier det (Brurås 2010, s ). 8

9 Reglene om massemedienes bevisfritak i sivile saker reguleres nå i tvisteloven av og andre ledd første punktum (tvl.), og i straffesaker av straffeprosessloven av (strprl). Bestemmelsene er etter sin ordlyd likelydende: Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren og kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet. Når svar gis, kan retten beslutte at det bare skal gis retten og partene i møte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt. Bestemmelsen i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting (Tvisteloven av 2005/Straffeprosessloven av 1981). Kildevernet er også nevnt i Vær Varsom-plakatens punkt 3.4 og 3.5: Punkt 3.4: Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. Punkt 3.5: Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. Før Vær Varsom-plakaten og prinsippet om kildevernet ble revidert i 1987, lød prinsippet slik: ( ) Først når det foreligger et pålegg fra en domstol om å oppgi kilde eller navn på forfatter, er det avisens og den enkelte medarbeiders plikt å vurdere om kilden eller forfatteren skal gjøres kjent. Ifølge dagens Vær Varsom-plakat skal man altså ikke engang vurdere å etterkomme domstolens pålegg om bevisplikt. Ikke under noen omstendigheter skal en kilde oppgis (Brurås 2010, s. 180). 9

10 Kildevernreglene er til for å beskytte kildens identitet, og det heter i lovbestemmelsen at Kand.nr: 435 representanter for pressen fritas fra bevisplikt om hvem som er ( ) kilde for opplysninger. Dette unntar for det første personlige data om kilden, som for eksempel navn, adresse, yrkesopplysninger, telefonnummer, e-postadresse, stemme og bilde. Vernet innebærer også at det ikke kan stilles spørsmål der resultatet kan bli at man kommer på sporet av kilden. I enkelte situasjoner kan det være en sammenheng mellom kildens informasjon og identitet, idet opplysningene kan bidra til å avsløre kilden. Plikt til bevistilgang må kunne nektes også i slike situasjoner. Utenfor kildevernet faller selve informasjonen som kilden har gitt medienes representanter, så lenge dette materialet ikke leder til identifisering av kilden (Lindahl 2009, s ). Spørsmålet om omfanget av kildevernet kommer også inn når det gjelder bruk av tvangsmidler. Med tvangsmidler menes etterforskningsskritt som benyttes for å fremskaffe og sikre bevis. Det kan dreie seg om straffeprosessuelle tiltak, som for eksempel utleveringspålegg, beslag og ransaking, innhenting av teledata, samt telefon- og romavlytting. Det er påtalemyndigheten og retten som beslutter bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler (Lindahl 2009, s. 137). Av hensyn til kildevernet legger norsk lov begrensninger på bruken av tradisjonelle straffeprosessuelle tvangsmidler. Lovverket beskytter ikke mot bruk av tvangsmidler, men stiller klare krav når det gjelder fremgangsmåten. Materiale som inneholder opplysninger om identiteten til anonyme kilder, unntas fra den alminnelige beslagsadgangen. Påtalemyndigheten kan ikke beslutte beslag av slikt materiale med mindre retten ved kjennelse har pålagt bevisplikt. All dokumentasjon pressefolk er i besittelse av, selv om det ikke anses som redaksjonelt materiale, er omfattet av bestemmelsen (Lindahl 2009, s ). Det er som oftest politiet som utfordrer kildevernet ved at de ønsker at journalister skal oppgi sine anonyme kilder i forbindelse med etterforskning av mulig kriminalitet. I løpet av de siste drøye ti årene har Høyesterett gjennom tre ulike kjennelser bidratt til å styrke kjernen i kildevernets innhold: - Bergens Tidende skrev høsten 2002 flere artikler om dørvaktene ved enkelte utesteder i Bergen og deres tilknytning til kriminalitet og kriminelle miljøer. Politiet mente at artiklene bygget delvis på lovstridige lekkasjer fra politiet og ville tvinge Bergens Tidendes journalister til å oppgi kildenes identitet. Høyesterett fritok imidlertid avisens medarbeidere fra vitneplikt, og uttalte at når reportasjene det gjaldt var i "ytringsfrihetens kjerneområde" så er kildevernet "nær absolutt. 10

11 Kand.nr: I den såkalte Runestein-saken fra 2010 konkluderte Høyesterett med at ansvarlig redaktør for Aller Internett måtte kunne gi kildevern til en anonym person som hadde skrevet et innlegg i et kommentarfelt til en artikkel på dinside.no. Avgjørende her var at innleggene var "undergitt samtidskontroll av en ansvarlig redaktør eller hans stedfortreder. - I oktober 2013 avgjorde Høyesterett at en redaksjonssjef i NRK ikke måtte oppgi identiteten til en kilde som hadde henvendt seg med et tilbud om å formidle materiale fra 22. julietterforskningen mot betaling. NRK avslo tilbudet, og Høyesterett skrev blant annet at "Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen. (Jensen/Kjelling Nybø, 2015). Hvem kan påberope seg kildevernet? Begrunnelsen for kildevernet og ønsket om å verne medienes funksjon tilsier at personkretsen som kan påberope seg beskyttelsen er begrenset til representantene for massemediene. Etter gjeldende rett omfatter kildevernreglene representantene for trykt skrift, kringkasting og annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting. Når det gjelder hvilke representanter innenfor disse mediene som er omfattet av kildevernbestemmelsene, er dette redaktør og kringkastingssjef, andre som har fått kjennskap til kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykker og medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting (Lindahl 2009, s ). I juridisk sammenheng har journalister en rett til å ikke oppgi sine kilder, men i presseetikken er dette en plikt som alle journalister, redaktører og andre involverte i mediebransjen skal være klare over og rette seg etter (Jensen, intervju 2015). Når kan domstolene pålegge journalister å bryte kildevernet? Massemedienes kjennskap til og bruk av anonyme kilder kan få etterspill, og det er i slike tilfeller pressens kildevern blir satt på prøve i rettsapparatet. Det kan vise seg at en kildes informasjon har interesse for oppklaringen av et mulig straffbart forhold eller for saksforholdet i en sivil sak, og at retten eller sakens parter ønsker kunnskap om kildens identitet. Vedkommendes identitet kan for eksempel gi grunnlag for å vurdere opplysningenes holdbarhet eller for å få nevnte kilde til å avgi 11

12 ytterligere forklaring. Det kan også hende at selve kilden mistenkes for et straffbart forhold eller for å ha gitt uriktige opplysninger. Et eksempel kan være at Spesialenheten for politisaker ønsker å etterforske hvilke tjenestemenn i politiet eller hos påtalemyndigheten som har brutt sin taushetsplikt ved å gi ut informasjon til mediene. Et annet eksempel kan være at kildens identitet er relevant som ledd i politiets arbeid med å fremskaffe bevis og oppklare straffesaker. Et tredje eksempel kan være at identiteten til pressens anonyme kilder er av interesse for privatpersoner som planlegger å reise sak for retten, for eksempel i tilknytning til et ærekrenkelsessøksmål eller i en privat straffesak om brudd på taushetsplikt (Lindahl 2009, s ). Norsk rettspraksis viser at det skal mye til for at det gjøres unntak fra kildevernet. Et krav fra domstolene om bevistilgang må begrunnes særskilt, og de generelle vilkårene er strenge. Den generelle unntaksbestemmelsen setter som absolutte vilkår for pålegg om bevisplikt at vektige samfunnsinteresser taler for dette, og at opplysningen om kildens identitet er av vesentlig betydning for sakens oppklaring. Den særskilte unntaksregelen regulerer spesielt de tilfellene der kilden har avdekket forhold som var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent. Her fastholdes det at kildevernet skal være ekstra sterkt, og bestemmelsen pålegger bevisplikt kun der domstolen finner dette særlig påkrevd. Vilkårene i den særskilte unntaksregelen skal først vurderes etter at retten har funnet at vilkårene i den generelle unntaksbestemmelsen er til stede. Poenget med særregelen er at bevisplikt ikke nødvendigvis skal pålegges journalister selv om vilkårene i den generelle unntaksbestemmelsen er oppfylt (Lindahl 2009, s ). Lovgiver har overlatt til domstolene å foreta den konkrete avveiningen ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Her vil også domstolene vurdere og avveie de norske rettsreglene om kildevernet opp i mot praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dette er fordi EMD tidligere har gått langt i å beskytte kildevernet (Lindahl Nyrud, intervju 2015). Kildevernbestemmelsene åpner forøvrig for at domstolen kan velge en mellomløsning som består i at navnet på kilden kun meddeles retten og partene i rettsmøte for lukkede dører og under pålegg om taushetsplikt. Løsningen anbefales i Europarådets Rekommandasjon (2000) 7 når bevisplikt først pålegges. Denne mellomløsningen har aldri vært benyttet av norske domstoler i praksis (Lindahl 2009, s ). Rettspraksis og lovforarbeider er en veiledning som angir hva som er relevante momenter å ta hensyn til når domstolene skal vurdere kildevernets rekkevidde. Veiledningen kan oppsummeres med følgende momenter: - Hensyn som i alminnelighet taler for kildevern 12

13 - Lovovertredelsens alvorlighet - Hensynet til en effektiv forfølgning av lovbruddet - Sakens art og den samfunnsmessige relevans det har å offentliggjøre de røpede opplysningene (Lindahl 2009, s. 127). I vurderingen av kildevernets utstrekning skal det ikke bare legges vekt på hensynene for og imot pressefolks rett til å dekke sine kilder i den enkelte sak. Retten skal også legge vekt på den mer langsiktige effekten ( chilling effect ) en pålagt bevisplikt vil ha for medienes informasjonsfrihet. Dette innebærer i praksis at domstolenes ledende synsmåte skal være at ved alvorlig tvil i interesseavveiningen, skal tvilen medføre at bevisplikt ikke pålegges (Lindahl 2009, s. 127). Ina Lindahl nevner i boken Massemedienes kildevern at det likevel er tre situasjoner som må anses som så alvorlige at det kan tale for bevisplikt. Dette gjelder der manglende forklaring kan sette noens liv i fare, der en forklaring kan forhindre alvorlig kriminalitet eller der en forklaring kan forhindre at uskyldige blir dømt for en forbrytelse. Det som kjennetegner disse tre situasjonene er at en plikt til å oppgi kildens identitet allerede vil følge av annen norsk lovgivning. For det første statuerer straffeloven 287 en generell hjelpeplikt når det klart foreligger fare for tap av menneskeliv. Det er en straffbar handling å etter evne unnlate å hjelpe den som er i øyensynlig eller overhengende fare. For det andre har borgerne etter straffeloven 196 en plikt å forhindre at visse særlig samfunnsskadelige forbrytelser blir utført, slik som for eksempel drap, grov legemsbeskadigelse, aktiviteter som rammer rikets sikkerhet og alvorlig organisert kriminalitet. For det tredje framhever straffeloven 226 en opplysningsplikt i den hensikt å forebygge at en uskyldig tiltalt blir dømt for en forbrytelse (Lindahl 2009, s ). Sistnevnte lovregler gjelder også for pressen. Som nevnt over kan domstolene tenkes å pålegge journalister vitneplikt hvis man står overfor et tilfelle der en person står i fare for å bli uskyldig dømt hvis ikke kilden står frem. Kilden kan for eksempel sitte på opplysninger som sår tvil om hvorvidt den tiltalte i saken er skyldig, enten i form av bevis for at det er noen andre som har begått den straffbare handlingen eller ved bevis som gir alibi (Universitetet i Oslo, 2009). I en fordypningsoppgave fra Universitetet i Oslo konkluderer forfatteren av oppgaven med at I et demokratisk land som Norge bør hensynet til tiltaltes rettssikkerhet gis avgjørende vekt, uavhengig av om journalister opprinnelig er fritatt fra bevisplikt. Det er imidlertid lite sannsynlig at en slik situasjon vil oppstå. For å bli domfelt kreves det at det ikke foreligger rimelig tvil om at tiltalte har begått den straffbare handlingen han er tiltalt 13

14 for. Hvis retten finner at det uten en journalists opplysninger om en kilde er en ikke ubetydelig risiko for at en uskyldig person kan bli dømt, foreligger det antakelig så stor grad av tvil at vedkommende bør frifinnes (Universitetet i Oslo, 2009). Kildevernreglene i Danmark og Sverige De danske kildevernreglene ligner mest på de norske, og både de sivil- og strafferettslige bestemmelsene reguleres i prosesslovgivningen. I Retsplejeloven 172 (LBK nr. 594 av 20. juni 2008) er hovedregelen at pressefolk ikke har bevisplikt om sine anonyme kilder. Bestemmelsen åpner likevel for bevisplikt i to tilfeller: For det første i den forholdsvis generelle bestemmelsen såfremt vidneførslen må antages at have afgjørende betydning for sagens opklaring og hensynet til opklaringen klart overstiger massemediernes behov for at kunne beskytte deres kilder. Dette unntaket kan kun anvendes i straffesaker og gjelder bare der lovovertredelsen er av alvorlig karakter og kan medføre fengsel i mer enn fire år. For det andre kan bevisplikt pålegges dersom det foreligger bestemte straffbare brudd på taushetsplikt i offentlig tjeneste. Domstolen skal da likevel foreta en vurdering, og bevisplikt kan ikke pålegges hvis det må antages, at ( ) kilden har villet afdække forhold, hvis offentliggjørelse er av samfundsmæssig betydning. Dette innebærer at kildevernet er absolutt der informanten hadde som intensjon å avdekke forhold av samfunnsmessig betydning (Lindahl 2009, s ). Sverige er et av de landene i Europa som har gitt kildevernet sterkest beskyttelse. I rättegångsbalken av 1942:740 kapittel 36, 5 om vitner, henvises det til bestemmelsene i Tryckfrihetsförordningen av 1949:105 (TF) kapittel 3, om rett til anonymitet i trykt skrift, og Yttrandefrihetsgrundlagen av 1991:1469 (YGL) kapittel 2, om rett til anonymitet i kringkasting og andre lagringsmedier. Begge disse lovene har grunnlovs rang, og bestemmelsene er således en del av den svenske konstitusjonen (Lindahl 2009, s. 70). Regelsettet inneholder bestemmelser om et meddelarskydd som blant annet inkluderer kildevern og etterforskningsforbud. Kildevernet stadfester en hovedregel om vitneforbud som innebærer at pressefolk som utgangspunkt har taushetsplikt om anonyme kilders identitet. Unntak fra kildevernet er blant annet der identifikasjonen av kilden kan være med på å bevise uskyld for en tiltalt i en straffesak, eller hvor opplysningen er et grovt brudd mot rikets sikkerhet eller et bestemt brudd på taushetsplikt. Domstolene i Sverige er tilbakeholdne med å pålegge bevisplikt, og forutsetningen er at alle andre alternativer for å nå formålet ikke fører frem. Kildevernet suppleres med et etterforskningsforbud som innebærer at hverken domstolene eller andre myndigheter som hovedregel har rett til å foreta undersøkelser for å finne en anonym kilde. 14

15 Etterforskning kan likevel skje unntaksvis dersom den anonyme kilden har begått en straffbar handling etter Tryckfrihetsförordningen eller Yttrandefrihetsgrundlagen. Brudd på taushetsplikten og etterforskningsforbudet er straffesanksjonert (Lindahl 2009, s. 71). Hoveddel og diskusjon I denne delen av oppgaven skal jeg ta for meg ulike temaer og problemstillinger knyttet til kildevernet, satt i sammenheng med Klomsæt-saken. Jeg kommer til å bruke utdrag og informasjon fra intervjuene jeg har gjort med mine intervjuobjekter. Hvordan journalister vanligvis håndterer kildevernet i rettssaker Som nevnt tidligere kan journalister bli spurt om å vitne i en rettssak, noe som kan resultere i at domstolene pålegger journalisten å avsløre en anynom kildes identitet. I forbindelse med etterforskning av mulige straffbare forhold kan journalister også bli kalt inn til avhør hos politiet. Da jeg intervjuet Per Arne Kalbakk sa han: Kildevernet holdes høyt blant norske journalister, og til tider kommer det i konflikt med rettsvesenets behov for å avdekke informasjon i straffesaker (Kalbakk, intervju 2015). Ina Lindahl Nyrud bekreftet dette, og sa i sitt intervju at: I rettssaker er det slik at det rettslige regelverket går mot de presseetiske normene. Journalistene utøver en form for sivil ulydighet siden pressen insisterer på et absolutt kildevern. Det innebærer at pressen ikke avslører sine anonyme kilder selv om domstolene pålegger dem å gjøre det (Lindahl Nyrud, intervju 2015). Lindahl Nyrud har i boken Massemedienes kildevern laget en oversikt over alle rettsavgjørelser i Norge som omhandler kildevernet etter at kildevernreglene ble innført her i landet. Oversikten, som er laget ved hjelp av Institutt for Journalistikks og Norsk Redaktørforenings medierettsarkiv, inneholder ikke bare avgjørelser om forklarings- og bevisplikt, men også tilfeller der spørsmålet om kildevern har vært trukket inn i tvister om ransaking, beslag, utleveringspålegg, kommunikasjonskontroll og romavlytting, samt utlevering av upublisert materiale. Oversikten viser i alt 63 rettsavgjørelser som omhandler kildevernet. Lindahl Nyrud påpeker i boken at det særegne med alle sakene er at frem til 2007 (bokens utgivelsesår) hadde ingen pressefolk etterkommet pålegg fra domstolene om å oppgi sine kilder, og det presseetiske prinsippet om et absolutt kildevern er alltid blitt etterfulgt i praksis (Lindahl 2009, s ). Journalist Fridtjof Nygaard sa i sitt intervju at kildevernet er hellig, og at uansett hva slags sak det gjelder, så oppgir ikke 15

16 journalisten den anonyme kilden. Han fortalte også hvordan det var for ham som journalist å bli spurt av politiet om et anonymt kildeforhold i forbindelse med Klomsæt-saken: Politiet ringte meg i forbindelse med Klomsæt-saken, og jeg nektet å komme til avhør. De kunne ha kalt meg inn som vitne i rettssaken, men det hadde ikke utgjort noen forskjell. Jeg ville uansett sagt ingen kommentar (Nygaard, intervju 2015). Hva skjer når journalister blir pålagt av domstolene å avsløre en kildes identitet Dersom pressefolk nekter å opplyse om en kildes identitet når det foreligger et pålegg fra domstolene om bevisplikt, kan retten ilegge bøter. Og dersom bevisplikt er pålagt ved rettskraftig kjennelse, kan retten i straffesaker beslutte at vedkommende skal holdes i fengslig forvaring til plikten er oppfylt. Dette har dog bare skjedd én gang i norsk historie (Lindahl 2009, s ). Det har heller aldri hendt at en journalist eller en redaktør har etterkommet et pålegg fra en domstol om å oppgi en kilde. Som følge av dette har en rekke journalister og redaktører blitt bøtelagt (Brurås 2010, s. 179). For eksempel ble en journalist i Dagens Næringsliv i 2012 ilagt en rettergangsbot på kroner fordi hun nektet å svare på spørsmål om kildens identitet til tross for at hun var pålagt forklaringsplikt fra Høyesterett (Borgarting lagmannsrett, 2012). Dette viser etter min mening at norske journalister strekker seg langt for å opprettholde prinsippet om et absolutt kildevern, og at de heller tar imot bøter enn å etterkomme pålegg fra domstolene om å avsløre en kildes identitet. Nærmere om Klomsæt-saken Rolf Øvrum er for tiden i ferd med å sluttføre en dokumentarbok om Klomsæt-saken: Den fordømte advokaten. Om kildevern og rettssikkerhet i kjølvannet av 22. juli-saken. Øvrum var pressefaglig sakkyndig for Klomsæt i straffesaken i Borgarting lagmannsrett, og hans mål med boken er å få frem sannheten om hvem det faktisk var som lekket bildene av Breivik til pressen. Øvrum har tidligere uttalt til nettavisen Journalisten at det er godt dokumentert at det var politiet som stod for de vesentlige lekkasjene i 22. juli-saken, og da spesielt i tiden før bildelekkasjen som Klomsæt er domfelt for. Han sa videre at han i perioden 22. juli 2011 til 17. november 2011, som var tidspunktet da bistandsadvokatene for første gang mottok materialet som inneholdt politiavhørene med Breivik, fant om lag 30 reportasjer fra ulike medier med delvis svært detaljert innhold fra avhørene. Øvrum viste også til at professor Asbjørn Rachlew ved Politihøgskolen - en av Europas fremste spesialister på avhørsmetoder og mentor for de teamene i politiet som avhørte Breivik - i et foredrag på SKUP-konferansen 2014, fortalte at det hadde lekket informasjon til 16

17 pressen fra samtlige 32 politiavhør (Mossin, 2014). Øvrum synes det er påfallende at politiet Kand.nr: 435 bestemte seg for å lage en felle for å avsløre lekkasjen først etter at de hadde delt all informasjon om 22. juli-saken med bistandsadvokatene. Hvis politiet hadde laget denne fellen en stund tidligere, hadde lekkasjen ifølge Øvrum bare kunnet stamme fra noen i politiet, siden politiet på dette tidspunktet var de eneste som hadde tilgang til informasjonen (Øvrum, intervju 2015). Politiet og påtalemyndigheten forklarte i rettssaken i Oslo tingrett at CD-ene med de vannmerkede bildene ble laget under fullstendig sikre omgivelser. Dette ble motbevist da en dataekspert fra Kripos avga forklaring om en rapport fra gjennomgangen av datamaskinen som ble brukt for å lage fellen (Letvik, 2014). Rapporten viste at 25 av CD-ene med de vannmerkede bildene ble produsert hjemme hos en av 22. juli-enhetens hovedetterforskere. Der var datamaskinen koblet opp mot et hjemmenettverk med flere dataenheter samt internett. Dette åpner for at materialet kan ha blitt tatt fra politibetjentens datamaskin ved hacking (Letvik, 2014). De datateknisk sakkyndige vitnene som forklarte seg i Borgarting lagmannsrett kommenterte at det var flere svakheter ved den fellen politiet hadde laget. Blant annet nevnte de at politiets framgangsmåte resulterte i at det kun var én person som satt med all nødvendig informasjon og teknisk mulighet for å lekke Klomsæts versjon av dokumentene. Lagmannsretten poengterte at dette var svært uheldig ettersom både politiet selv og enkelte bistandsadvokater mistenkte at det var personer i politiets egne rekker som stod bak lekkasjene til pressen. Lagmannsretten konkluderte likevel, under dissens, med at det var bevist utover rimelig tvil at det ikke var tilstrekkelig sannsynlig at det var politibetjenten som lekket materialet til media med Klomsæts merke (Borgarting lagmannsrett, 2014). Klomsæt-saken har reist spørsmålet om hvorvidt politiet har brukt ulovlige metoder for å avsløre journalistenes kilde. Politiet fikk utlevert Klomsæts trafikkdata fra hans teleoperatør. Politiet er av hensyn til lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet avskåret fra å ransake slikt materiale når det kommer fra advokater og pressefolk (Wolland, 2014). Disse listene med trafikkdata viste hvilke telefonnumre som hadde vært i kontakt med Klomsæts telefoner 3. februar 2012, samtalenes varighet og hvor advokaten til enhver tid befant seg. Politiet klarte å identifisere alle journalistene som hadde vært i kontakt med Klomsæt den dagen de lekkede bildene av Breivik ble publisert, og selv de journalistene med hemmelig nummer klarte politiet å identifisere (Wolland, 2014). I februar 2013 anmeldte Klomsæt Asker og Bærum politidistrikt til Spesialenheten for politisaker, for mangelfull etterforskning og bruk av ulovlige teledata (Letvik, 2014). Tingretten og senere lagmannsretten avsa kjennelser for at beslaget skulle tilbakeleveres. Saken ble anket til Høyesterett, 17

18 og Høyesterett kom i sin avgjørelse med kritikk av politiet, men tillot likevel at beslaget fortsatte (Wolland, 2014). NRK var som nevnt tidligere det første mediehuset som publiserte de lekkede bildene av Breivik. Tekniske undersøkelser gjort i forbindelse med etterforskningen av saken har vist at NRK, Dagbladet, VG, Aftenposten og TV2 ikke kopierte fra hverandres artikler på nett, men at de har hatt selvstendig tilgang til de lekkede bildene (Borgarting lagmannsrett, 2014). Det er på det rene at Klomsæt var i kontakt med journalister fra alle de seks mediehusene samme dag som bildene av Breivik ble publisert. Klomsæt har i denne sammenheng henvist til at det inngikk i hans arbeidsform som advokat å ha løpende kontakt med pressen. Han har videre forklart at journalistene ringte fordi de visste at politiet skulle utlevere nye dokumenter fra terrorsaken denne dagen (Borgarting lagmannsrett, 2014). Den 3. februar 2012 var Klomsæt forsvarer i en straffesak i Arendal, og han var derfor ikke tilbake i Oslo sentrum før kl. 16:45, som var det nøyaktige tidspunktet for da bildene ble publisert. Hans forsvarer, advokat Arvid Sjødin, poengterte derfor for retten at det umulig kunne ha vært Klomsæt selv som hadde gitt informasjonen til de ulike mediehusene. Politiet mottok likevel en e-post fra Klomsæts e-postadresse den dagen som bekreftet at CD-en var mottatt og der det ble bedt om at dokumentets passord ble oversendt. Det var Klomsæts ektefelle som hadde fått skriftlig fullmakt til å hente CD-en som inneholdt informasjonen fra politiet. Det var videre en av sekretærene på Klomsæts kontor som stod for e-posten til politiet etter beskjed fra advokaten (Borgarting lagmannsrett, 2014). I Oslo tingrett var det en enstemmig rett som frifant Klomsæt. I Borgarting lagmannsrett var det et flertall på seks dommere som mente at advokaten skulle domfelles, mens en dommer stemte for frifinnelse (Borgarting lagmannsrett, 2014). Kildevernet i Klomsæt-saken Så lenge ingen har kommet med noen tilståelse, er det fortsatt kun journalistene som vet med hundre prosent sikkerhet hvem det var som faktisk lekket informasjonen. Under straffesaken i Borgarting lagmannsrett valgte påtalemyndigheten, på grunn av pressens kildevern, å ikke innkalle noen av de journalistene som Klomsæt var i kontakt med som vitner. Politioverbetjent Steinar Slotte forklarte for lagmannsretten at han under etterforskningen hadde snakket med tre redaktører og seks journalister, og at ingen av dem var villige til å svare på spørsmål om kilden eller gi informasjon som kunne være egnet til å avkrefte at den politiet mistenkte var kilden. Klomsæts forsvarer, 18

19 advokat Arvid Sjødin, opplyste i retten at de hadde forsøkt å få journalister til å avgi vitneforklaring, men at forespørslene var blitt avslått under henvisning til kildevernet. Det eneste vitnet for lagmannsretten fra mediene var programdirektør i NRK, Per Arne Kalbakk. Under sin forklaring viste han til kildevernet, og han svarte ikke på spørsmål om kilden eller om hvordan NRK fikk tak i de lekkede dokumentene (Borgarting lagmannsrett, 2014). Det er et faktum at politiet med de vannmerkede bildene hadde som mål å avsløre lekkasjer og eventuelle pressekilder. Slik ble mediene brukt av politiet for å avsløre lekkasjen (Øvrum, intervju 2015). Ifølge Rolf Øvrum kan en av grunnene til at mediene ikke ønsker å si noe om hvem kilden er eller ikke er, være at mediene vil beskytte seg selv mot kritikk for ikke å ha gjort en presseetisk god nok jobb ved ikke å ha sjekket om de lekkede bildene var merket. Ved publiseringen av de vannmerkede bildene ble det lett for politiet å avsløre lekkasjen, og slik ble kilden blåst (Øvrum, intervju 2015). Osman Kibar, journalist i Dagens Næringsliv, sier seg enig med Øvrum i at mediene sviktet i Klomsæt-saken ved at de ikke hadde noen rutine for å sjekke om bildene var teknisk vannmerket (Kibar, intervju 2015). I Klomsæt-saken lå politiets tankegang og kompetanse om sporing av lekkasjer foran journalistenes. Den innsatsen politiet gjorde for å avsløre lekkasjen og den manglende innsatsen pressen gjorde for å verne kilden, er en viktig påminnelse om utfordringene i det nye teknologiske landskapet vi befinner oss i, og som vi journalister må bli flinkere til å håndtere (Kibar, intervju 2015). Til pressens forsvar var dette første gang i Norges historie at politiet laget en åpenbar felle for å avsløre medienes kilder. Eliminering av kilder Klomsæt har tidligere gått ut i media og bønnfalt journalistene om å avkrefte ham som kilde. Det har ingen gjort av hensyn til kildevernet (Wolland, 2014). Kjersti Løken Stavrum sa i et intervju med meg at: Det å drive med utelukking av kilder, slik som Klomsæt ønsker, vil vri kildejakten. En slik jakt på kilder tar vi som journalister avstand fra (Løken Stavrum, intervju 2015). Fridtjof Nygaard sier at hvis journalister begynner å peke på hvem som ikke har gitt dem informasjon, kan det føre til at den ordentlige kilden lett blir sirklet inn av politiet (Nygaard, intervju 2015). Heller ikke Per Arne Kalbakk mener at journalistene kan kritiseres. I Klomsæt-saken var det et begrenset antall mulige kilder. Hvis journalistene hadde gått med på å si hvem som ikke var kilden hadde det 19

20 vært lett for politiet å finne fram til den egentlige kilden (Kalbakk, intervju 2015). Også Arne Jensen i Norsk Redaktørforening stiller seg negativ til eliminering av kilder: Vi i presseorganisasjoner advarer mot negativ bekreftelse fordi det ofte kan brukes i politiets puslespill for å finne den egentlige kilden. Man har sjelden oversikt over hva politiet har av informasjon, noe som gjør at man ikke kan vurdere om det er helt trygt for kilden å si hvem det ikke er (Jensen, intervju 2015). Pressen vil derfor av prinsipp hverken bekrefte eller avkrefte kilder av hensyn til kildenes sikkerhet (Kalbakk, intervju 2015). Digitale utfordringer for kildevernet Dagens journalister omgir seg med flere teknologiske hjelpemidler enn noengang tidligere. Vi opererer i et helt annet landskap enn før, da sosiale medier ikke fantes og smarttelefoner ikke var utbredt. Både myndighetene, kommersielle aktører og kriminelle har i dag et helt annet grep om internett. De digitale programmene, smarttelefonene og kommunikasjonsplattformene vi bruker når vi gjør research og har kontakt med kilder, både samler inn, videresender og lekker informasjon i en nesten uoversiktlig skala. Alt dette gjør arbeidet rundt kildevernet mer komplisert (Kibar, intervju 2015). Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø fra Norsk Redaktørforening skrev i et innlegg i Aftenposten i 2015 at teknologi, lovgivning og til dels politiet, undergraver kildevernet. Momentene de nevnte var: - Endringene i straffeprosessloven har gitt politiet utvidede muligheter for å drive kommunikasjonskontroll - også av journalister - som et ledd i en etterforskning. - Regjeringen har nylig fremmet et forslag som vil gi politiet muligheter til - uten forutgående domstolsvurdering - å innføre såkalte mobilregulerte soner, hvor man både kan overvåke, avlytte og forstyrre mobiltrafikken (Jensen/Kjelling Nybø, 2015). Den muligheten politiet har til å bruke kommunikasjonskontroll medfører en stor risiko for anonymitetsvernet. Kommunikasjonskontroll inkluderer det som tidligere ble kalt telefonavlytting, og omfatter også kontroll av innholdet i trafikk over datanett og i datamaskiner (Øy 2013, s. 291). Et flertall av pressefolk og journalister sier seg enige i at dagens teknologi har blitt en stor utfordring for kildevernet. Kjersti Løken Stavrum sier at det er vanskelig for redaksjoner å beskytte kilder når flyten av informasjon er så lett å spore (Løken Stavrum, intervju 2015). Ina Lindahl Nyrud er også enig i dette: 20

21 Kildevernet er under press fordi politiet lettere kan avsløre anonyme kilder ved bruk av overvåking. Den digitale hverdagen gjør det enklere for politiet og andre å gå bakveier for å snappe opp kommunikasjon, og det skaper større usikkerhet rundt den sikre samtalen mellom journalister og anonyme kilder (Lindahl Nyrud, intervju 2015). Selv om dagens teknologi gjør det vanskeligere å sikre kildevernet og beskytte kilders identitet, er det fortsatt slik at det er redaksjonene og journalistene som har det største ansvaret for selv å hindre at identiteten til anonyme kilder blir kjent (Øy 2013, s. 292). Hvordan journalister skal forholde seg til politiet og overvåking Det er ofte politiet som ønsker at journalister skal avsløre sine anonyme kilder som ledd i etterforskning, og det skjer derfor at politiet bruker skjulte, teknologiske metoder for å finne ut av hvem medienes kilder er. Klomsæt-saken er et eksempel på et slikt tilfelle. Når politiet overvåker telefon- og datakommunikasjon, kommer kildevernet i fare. Kildevernet trues også når politiet får hånd om trafikkdata fra telefoner og datamaskiner, enten fra telefoni- og nettleverandører eller ved hjelp av beslag i redaksjonslokaler og i private hjem (Brurås 2010, s. 186). I Klomsæt-saken innhentet politiet trafikkdataene fra Klomsæts telefoner, før de deretter laget en oversikt over alle de journalistene som var involvert i publiseringen av Breivik-bildene. Ut i fra dette sammenliknet politiet telefonnumrene til journalistene med de telefonnumrene som Klomsæt hadde vært i kontakt med, og ved dette klarte politiet å identifisere alle journalistene (Kibar, intervju 2015). Det at politiet laget en felle for å avsløre lekkasjer og eventuelle pressekilder, samt at de gjennomførte beslag av trafikkdata for å finne ut av hvilke journalister Klomsæt var i kontakt med dagen de lekkede bildene ble publisert, var etter min mening en bevisst undergraving av kildevernet fra politiets side. Dette var som nevnt tidligere første gang i Norges historie at det var laget en felle for å avsløre medienes kilder, og pressen var derfor ikke godt nok forberedt på situasjonen som oppstod. Per Arne Kalbakk har i ettertid sagt at pressen har blitt mer oppmerksom etter Klomsætsaken, og at de nå har blitt flinkere til å sjekke om det kan være elektroniske spor i det materialet de får (Kalbakk, intervju 2015). Arne Jensen mener at det oppstod et viktig spørsmål i forbindelse med Klomsæt-saken: Hvilke saker er av en slik karakter at det er legitimt at politiet bruker etterforskningsmetoder som er ment for terroretterforskning, for å avsløre medienes kilder? (Jensen, intervju 2015). Det kan diskuteres om Klomsæt-saken var en så viktig sak at det var riktig at politiet tok i bruk såpass drastiske etterforskningsmetoder. Pressefolkene og journalistene jeg snakket med var alle klare på at 21

22 Klomsæt-saken gjaldt lekkasjer av bilder med stor nyhetsverdi og i en sak av stor samfunnsinteresse. Det var viktig å vise bilder fra pågripelsen av Breivik og at han ble behandlet som en fange, og i slike viktige saker burde det ikke være noen forfølgelse av kilder (Jensen, intervju 2015). Politiets forklaring på hvorfor de handlet som de gjorde var at det var viktig for etterforskningen å avsløre lekkasjen. Ifølge politiet hindret lekkasjene politiets arbeid ved at flere vitner ikke ønsket å bli avhørt i frykt for at det de sa i avhør skulle dukke opp i pressen neste dag. I den situasjonen som forelå mente politiet derfor at det var viktigere å avsløre opphavet til lekkasjen, enn å respektere journalistenes kildevern. Kjersti Løken Stavrum mener at slike situasjoner viser at pressen må ta forholdsregler: Jeg mener at når politiet bruker slike metoder så er det et bakholdsangrep på kildevernet (Løken Stavrum, intervju 2015). Journalister bør tenke over hvilke kildevernsmessige problemstillinger som kan oppstå i de sakene det er aktuelt, og de bør videre ta sine forholdsregler når de er i kontakt med kilder. Journalister bør også tenke over hvem det er som kan gjøre en innsats for å få tak i informasjonen i ulike saker og gardere seg deretter (Kibar, intervju 2015). Osman Kibar mener likevel at det på tross av politiets bruk av skjulte metoder først og fremst var journalistenes ansvar å holde kildens identitet skjult: Når man lover kilder kildevern skal man beskytte kildene for enhver pris. At politiet har tilgang til mer inngripende metoder enn mange andre er ingen unnskyldning for ikke å sikre kilden et godt kildevern (Kibar, intervju 2015). Forebyggende tiltak for å bevare kildevernet Det er journalistenes ansvar å sørge for å gi kilder et godt kildevern. Journalister må være nøye med all kommunikasjon med kilder og materiale, og for å være helt sikre bør man legge igjen telefonen hjemme og møte kilder ansikt til ansikt på trygge møtesteder. All elektronisk lagring av informasjon kan også være risikofylt, og man bør derfor helst bruke elektronikk som ikke har vært koblet til hverken internett eller andre enheter (Jensen, intervju 2015). Arne Jensen sier at det kun er et fåtall journalister som har mulighet til å jobbe så grundig på daglig basis, men han anbefaler at journalister krypterer kommunikasjonen de har med sine kilder, slik at ikke uvedkommende får tak i informasjonen som utveksles (Jensen, intervju 2015). Osman Kibar mener at journalister må sette seg inn i risikobildet og se på konsekvenser av teknologibruken. Da jeg intervjuet Kibar sa han: 22