Rapport Overvåking av reetablerte laksebestander. Ranaelva i Øyvind Kanstad-Hanssen Anders Lamberg. Skandinavisk Naturovervåking AS

Transkript

1 . Rapport Overvåking av reetablerte laksebestander i Røssåga og Ranaelva i 212 Øyvind Kanstad-Hanssen Anders Lamberg Skandinavisk Naturovervåking AS

2 Rapport nr Antall sider - 44 Tittel - Overvåking av reetablerte laksebestander i Røssåga og Ranaelva i 212 ISBN Forfatter(e) - Øyvind Kanstad-Hanssen* og Anders Lamberg** * Ferskvannsbiologen AS, ** Skandinavisk Naturovervåking AS Oppdragsgiver - Statkraft Energi AS. Referat: Reetableringa av laksebestandene etter rotenonbehandlig av Ranaelva og Røssåga blir overvåket gjennom ungfiskundersøkelser og registreringer av voksen gytefisk. Pålegg fra Direktoratet for naturforvaltning definerer målsetning med reetableringsprosjeketene: Voksen fisk som vender tilbake skal utnytte de potensielle gyteområdene i de to vassdragene slik at det dannes et grunnlag for levedyktige bestander. Suksessen måles ut fra antall og fordeling av voksne laks i elvene og i hvor stor grad utsatt fiskemateriale gir et bidrag til bestandene. Som tidligere år var klekkesuksessen av utplantet rogn høy i Ranaelva, mens det ikke ble planta rogn i Røssåga. Observerte merkeandeler i innsamla ungfiskmateriale i perioden kan indikere at avkom av planta rogn har hatt dårligere suksess i elva en avkom fra naturlig gytt rogn. I 212 ble det utført tetthetsregistreringer av ungfisk i Ranaelva, Røssåga og Leirelva. I Røssåga ble ungfiskforekomstene på dype områder kartlagt ved bruk av videoovervåking. Gytefisktelling ble kun utført i Røssåga på grunn av for dårlig sikt i Ranaelva. Innsamling av skjellprøver ble utført tilfredsstillende i både Ranaelva og Røssåga. Innsamling av otolitter fra voksen laks var også tilfredsstillende utført i Ranaelva, mens antallet var lavt i Røssåga. I Ranaelva tilsier både ungfisktettheter påvist i 211 og 212 samt registreringene av gytefisk i perioden at reetableringa av laksebestanden langt på vei har nådd målene. I Røssåga er bildet mer komplisert, og ungfisktetthetene var også i 212 generelt lave (7-8 laksunger/1 m 2 ). Overvåking med videokameraer i dype områder (>5m) i 212 viste at tetthetene av to- og treårig laks var relativt høye (6-75 ungfisk/1 m 2 ), men undersøkelsene er foreløpig ikke omfattende nok til å beskrive den reelle betydninga ungfisk i dype områder har for produksjonen i elva. Høye vannhastigheter har tidligere blitt satt frem som mulig årsak til lave ungfisktettheter i Røssåga, og i 213 ble vannhastigheter målt i øvre del av elva. Disse målingene viste at kombinasjonen av lite grovt substrat og gjennomgående høye vannføringer/-hastigheter trolig kan anses som en produksjonsbegrensende faktor i elva. Samtidig som ungfisktetthetene ved elektrofiske beskrives som lave viser gytefiskregistreringene at tettheten av gytefisk er svært høy i øvre del av Røssåga. Ut fra tetthet av gytefisk og undersøkt del av vassdraget ble gytebestandsmålet for Røssåga oppnådd (114 %) i 212. I Leirelva har utsettingene av årsyngel medført problemer i overvåkingssammenheng siden den utsatte årsyngelen er like stor som ett år eldre vill fisk. For lavt antall aldersbestemte fisk fra elva har i 212, og trolig i 211, gjennom bruk av lengdefordelinger medført feil kategorisering til aldersgrupper. Materialet fra Leirelva er derfor ikke fullstendig rapportert i 212. Imidlertid viste registreringene i elva brukbare fangster av vill årsyngel, og dokumenterte dermed naturlig gyting fra laks i elva. Kontroll av otolitter viste at andelene av merka ungfisk (utsatt som rogn) avtar med økende alder på fanga fisk, og betydninga av dette anses som stor med tanke på metodens videre anvendelse. Innsamla skjellmateriale viste at oppdrettslaks utgjorde 7,6 % og 18,6 / % i hhv. Ranaelva og Røssåga, og tilsvarende utgjorde flergangsgytere 6,2 % og 9,7 %. Utsatt smolt utgjorde 18,6 % av laksen som ble avlivet i Røssåga. Lødingen/Trondheim, mai 213 Skandinavisk Naturovervåking As Postadresse : postboks 127 Ranheimsvegen Lødingen 754 Ranheim Telefon : / / E-post : ferskvannsbiologen@online.no anders@lakseinfo.com

3 Forord Ranaelva og Røssåga (med sideleva Leirelva) ble i 23 og 24 behandlet med rotenon mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris L, og i 25 startet reetablering av laksebestandene. Utviklinga i bestandene ble overvåka av Veterinærinstituttet frem til 21. For perioden skal denne overvåkingsoppgaven utføres av Ferskvannsbiologen AS og Skandinavisk naturovervåking AS (tidl. Vilt & fiskeinfo), og denne rapporten oppsummerer resultatene av undersøkelser utført i 212. Ungfiskregistreringene i elvene ble utført av Øyvind K Hanssen og Bernt Kibsgård. Gytefiskregistreringene ble utført av Anders Lamberg, Sondre Bjørnbet, Vemund Gjertsen, Magnus Bakken, Sverre Øksenberg, Bernt Kibsgård og Øyvind K Hanssen. Tor Næss (Statkraft) deltok også under drivtellinga. Aldersanalysene av ungfisk er utført av Øyvind K Hanssen og Narve S. Johansen. Skjellanalyser og identifisering av Alizarinmerke i otolitter er utført ved Finske Institutt for vilt og fiskeriforskning (RKTL), og Panu Orell og Teuvo Niva takkes for sitt bidrag til undersøkelsene. Sjur Gammelsrud og Tor Næss har vært kontaktpersoner hos oppdragsgiver, og vi takker Statkraft Energi AS for oppdraget. Innhold Forord 2 1 Innledning 3 2 Område- og reguleringsbeskrivelse 5 3 Metode og materiale Ungfiskregistrering Gytefisktelling Produksjon og merking av utsatt 9 materiale 3.4 Analyser av skjell og otolitter Materiale 1 4 Resultater Klekkesuksess for utsatt rogn- 12 materiale 4.2 Ungfiskregistreringer Elektrofiske Ungfisk i dype områder Gytefisktelling Ranaelva Røssåga Analyser av skjell fra voksen laks Smoltalder Voksen laks og klassifisering 25 fra skjellmateriale 4.5 Kontroll av tilslag av utsatt rogn og 27 yngel Kontroll av ungfisk Kontroll av voksen fisk 28 Øyvind K. Hanssen Ferskvannsbiologen AS Anders Lamberg Skandinavisk Naturovervåking AS 5 Diskusjon Litteratur 35 Vedlegg 37 side 2

4 1 Innledning I 1975 og 198 ble det påvist at henholdsvis Ranaelva og Røssåga var blitt infisert av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. For å sikre de elvespesifikke laksebestandene ble rogn og melke samla inn og benytta til produksjon av familiegrupper i levende genbank (Statkrafts anlegg i Bjerka) fra og med I 24 og 25 ble elvene i Ranaregionen behandlet med rotenon for å bekjempe lakseparasitten, og i 25 ble reetablering av laksebestandene starta opp med basis i fiskematerialet fra levende genbank. I perioden har det blitt satt ut om lag 4 millioner rogn, 6. ett-årig settefisk og 1. smolt i Ranaelva. I Røssåga ble 1,7 millioner rogn, 3. ett-årig settefisk og 1. smolt satt ut i samme tidsrom, samt et tillegg på 47. rogn, 18. ett-årig settefisk og 6. smolt satt ut i Leirelva. Samtidig med utsetting av rogn, ungfisk og smolt av laks i Ranaelva og Røssåga har utviklinga i laksebestandene blitt overvåka av Veterinærinstituttet, og resultatene for perioden er oppsummert av Moen m.fl. (211). Målet for reetableringsarbeidet i denne perioden var å etablere flere påfølgende sterke årsklasser av laks i elvene basert på materiale fra levende genbank, og Moen op.cit konkluderer at dette så langt har lyktes. Til tross for relativt høy beskatning på voksen fisk allerede i 26 ble gytebestandsmålet oppnådd i Ranaelva i 29 og 21, mens måloppnåelsen i Røssåga var 67 og 74 % de samme årene (Lamberg m.fl. 21). Tas utplanta rogn med i beregning ble gytebestandsmålet også oppnådd i Røssåga. Imidlertid peker Moen m.fl (211) på at lav smoltalder og stor smoltstørrelse kan indikere at ungfisktetthetene fortsatt er noe lave og at ungfiskhabitatene i elvene ennå ikke er utnytta fullt ut. Begge elvene hadde store bestander av sjøørret før behandlingen med rotenon. Etter behandlingen ble disse bestandene betydelig redusert men ikke aktivt reetablert, og heller ikke overvåka parallelt med laksen. Moen m.fl. (211) antar at sjøørretbestandene økte gjennom perioden 25-21, og anser sjøørretens påvirkning på laksebestandene som foreløpig uklar. Våren 211 ( ) utarbeida Direktoratet for naturforvaltning nye pålegg for Ranaelva og Røssåga, som Statkraft må oppfylle i perioden ; 1. Produksjon og utsetting av minimum 1, mill øyerogn i Ranaelva. 2. Produksjon av minimum 5. øyerogn i Røssåga. Det bør gjennomføres forsøk med utsetting av startfôret yngel i Leirelva. Rogn som ikke benyttes til å produsere yngel settes ut i vassdraget som øyerogn. 3. Produksjon og utsetting av minimum 14. smolt i Røssåga. 4. Tilslaget på utsettingene i Ranaelva og Røssåga følges opp med undersøkelser. a) Ungfisk (tetthet samt estimering av innslag av utsatt fisk og tilvekst). b) Registrering og analyse av livshistorieparameter på tilbakevandrende voksen laks fanget i fiskesesongen eller ved stamfiske. c) Gytefiskregistreringer ved drivtelling. DN forutsatter videre at Statkraft sørger for at klekkesuksess for utsatt øyerogn blir registrert og rapportert. Disse nye påleggene innebærer at det fortsatt skal settes ut rogn i Ranaelva (1 mill.) og at det skal settes ut rogn (,5 mill.) og smolt (14.) i Røssåga. I tillegg skal yngel forsøkes satt ut i Leirelva. Tabell 2 gir oversikt over utsettingene og rognplantingen. Tilslaget av utsettingene skal følges opp med undersøkelser. Høsten 211 ble Ferskvannsbiologen AS og Vilt og fiskeinfo AS tildelt oppdraget med å utføre de pålagte overvåkingsoppgavene i Ranaelva og Røssåga for tidsrommet , spesifisert til å omfatte : side 3

5 Ungfiskregistreringer (tetthet, tilvekst samt estimering av innslag av utsatt fisk) Registreringer og livshistorieparametre på tilbakevandrende voksen laks gjennom skjellanalyser. Gytefiskregistrering ved drivtelling. Dokumentasjon av klekkesuksess for utplantet øyerogn. Rapporter om store forekomster av ungfisk i de dypere delene av Røssåga utløste også en tilleggsundersøkelse der forekomst av ungfisk i dypet skal dokumenteres og om mulig skal betydningen av dypområdene utredes. side 4

6 2 Område- og reguleringsbeskrivelse Både Ranaelva og Røssåga munner ut i Ranfjorden, og avstanden (sjøveien) mellom Ranaelvas utløp innerst i Ranfjorden og Røssågas utløp i fjordarmen Sørfjorden er vel 4 km (figur 1). Ranaelva Røssåga Leirelva Figur 1 Ranaelva og Røssåga (samt Leirelva) munner begge ut i Ranfjorden I dag er Ranaelva lakseførende opp til Reinforsen, en strekning på 11 km. I tillegg er om lag 11 km elvestrekning i Tverråga foreløpig åpna for kontrollert oppslipp av sjøørret gjennom ei fisketrapp i Revelforsen (figur 2). Ranaelva har en potensiell lakseførende strekning ovenfor Reinforsen som utgjør om lag 45 km. Fisketrappa i Reinforsen har som følge av infeksjonen av Gyrodactylus salaris vært stengt siden 1985, og oppslipp av fisk forbi Reinforsen er tidligst aktuelt i 213. Dette vil imidlertid kreve omfattende restaureringa av fisketrappa. Ranaelva kjennetegnes i øvre halvdel av strykpartier avbrutt av flere store og dype kulper, der strykpartiene domineres av grovere substrat, utløpet av kulpene av grus mens selve kulpene domineres av sand, berg og blokk. Nedre halvdel av elva er mer stilleflytende og her domineres bunnsubstratet av grus og sand. Ranaelva har et nedslagsfelt på 379 km 2, og har sitt utspring i Saltfjellområdet. Store sideelver er Virvasselva, Bjellåga, Tespa, Messingåga, Grønnfjellåga, Langvassåga, Plura og Tverråga. Ranavassdraget er imidlertid omfattende berørt av flere reguleringer, og fem kraftverk har sine utløp i vassdraget. Rana kraftverk har utløp ut i Ranaelva om lag 4 km fra sjøen, representerer den største reguleringa og har Storakersvatn som inntaksmagasin. Storakersvatn får fra sør overført vann fra Gressvatn og Kjennsvatn. Kjennsvatn og Gressvatn drenerte tidligere til Bjerkavassdraget, og ytterligere 4 bekkeinntak som overfører vann til Kjennsvatn fra øverst i Leirskardalen fører vann bort fra Leirelva (sideelv til Røssåga). Fra nord/nordøst overføres vann til Akersvatn fra Kalvatnet, som igjen får overført vann fra 5 bekkeinntak rundt Virvassdalen. På overføringstunnelen fra Kalvatnet til Akersvatn blir det tatt inn vann fra Tverrvatnet gjennom et pumpekraftverk. side 5

7 Langvatn kraftverk utnytter fallet fra Langvatn og har utløp i munningssonen til Ranaelva. Langvatn drenerer naturlig til Ranaelva gjennom Langvassåga som munner ut rett ovafor Reinfossen. Ved full drift i Langvatn kraftverk går imidlertid vannmasser fra Ranaelva inn i Langvatn, slik at Langvassåga faktisk kan renne begge veier. Reinfossen kraftverk ligger under Reinfossen og utnytter fallet over Reinfossen. Kraftverket har utløp i Ranaelva rett under fossen. Langvatn, Reinforsen og Rana kraftverk er alle eid og drifta av Statkraft. Ildgruben kraftverk utnytter Raudvatn som inntaksmagasin. Raudvatn drenerte til Ranaelva gjennom Tverråga, og Ildgruben kraftverk har utløp tilbake til Tverråga rett ovenfor lakseførende strekning av Tverråga. Ildgruben kraftverk eies og drives av Helgelandskraft. Figur 2 Kartutsnitt fra Ranaelva. Elektrofiskelokaliterer er avmerka, og rognplanteområdene Trolldalen (øverst), Skuggheia, Djuplastien og Jamtlia (nederst) er vist med skravering. Røssåga har et nedslagsfelt på om lag 21 km 2, og er lakseførende opp til Sjøforsen i Korgen. Dette utgjør en strekning på om lag 14 km. I tillegg har sideelva Leirelva en lakseførende strekning på om lag 17 km (figur 3). Leirelva ble nylig gjenåpna for anadrom fisk etter at en fiskesperre bygd i forbindelse med bekjempelsen av Gyrodactylus salaris ble ødelagt av en flom i 21. Store deler av Røssåga er relativt dyp og stilleflytende, og kun de øvre 2,5 km samt noen kortere strekninger lengre ned i elva har et bunnsubstrat som domineres av stein og grovere grus. Elva påvirkes av stuving i forbindelse med flo sjø nesten helt opp til Sjøforsen, og er i tillegg betydelig påvirka av vassdragsregulering. De beste områdene for ungfiskproduksjon antas å ligge i de øvre 2 km av elva. Leirelva er stilleflytende i nedre del, mens de øvre 1-12 km har mer fall og grovere substrat. Også Leirelva er påvirka av vassdragsreguleringer. Røsvatn/Røssåga-reguleringa består av to kraftverk, Øvre og Nedre Røssåga. I tillegg anser vi Bjerka kraftverk å inngå i samme reguleringsområde siden denne reguleringa påvirker Leirelva som er ei sideelv til Røssåga. Leirelva er også påvirka av overføringer i forbindelse med Rana. Øvre Røssåga kraftverk har Røsvatn-Tustervatn som inntaksmagasin. Røsvatn får i nord overført vann fra Bleikvatn som tidligere drenerte til Røssåga. I sør overføres vann fra Elsvatn til Uglvatn som naturlig drenerer til Røsvatn. Elsvatn drenerer naturlig til Vefsna. Litt lengre mot vest overføres Østre Fiskelausvatn via Lille Røsvatn til Røsvatn. Lengst i vest overføres vann fra Nordre Svartvatn og tre side 6

8 bekkeinntak til Røsvatn. To av disse bekkeinntakene medfører at vannføringa i Gluggvasselva (sideelva til Vefsna) er redusert. Øvre Røssåga kraftverk har utløp i Stormyrbassenget. Nedre Røssåga kraftverk har Stormyrbassenget som inntaksmagasin, og har utløp tilbake i Røssåga ved Villmoneset om lag 1 km nedstrøms Sjøforsen som er vandringshinder for anadrom fisk. Bjerka kraftverk ligger i øvre del av Leirelva og har Store Målvatn som inntaksmagasin. Røssåga Leirelva Figur 3 Kartutsnitt fra nedre del av Røssåga og fra Leirelva.Elektrofiskelokaliteter er avmerka. side 7

9 3 Metode og materiale 3.1 Ungfiskregistrering (elektrofiske) Tetthetsregistreringene av ungfisk utføres med elektrisk fiskeapparat (prod. Terik AS). Hver lokalitet fiskes tre ganger med om lag 3 minutters opphold mellom hver gang, og fangstene etter hver omgang oppbevares levende i stamper. All fisk lengdemåles (naturlig lengde og gaffellengde) og fangst ut over 15 laksunger fra hver elv (uttak til aldersanalyser) settes tilbake i elva igjen. Tettheten av ungfisk beregnes ut fra tre gangers fiske på hver lokalitet (Zippin 1956). På grunn av lav fangbarhet tas ikke fangsten av + med i estimatet, og beregningene omfatter derfor kun fisk eldre enn +. Dersom estimert populasjonsstørrelse er lavere enn 5 individer på det totale fiskearealet, vil ikke Zippin-estimat gi et tilfredsstillende estimat (innenfor 9 % konfidensintervall), og i så fall oppgis ikke konfidensintervallet. Ved beregning av tetthet for hver årsklasse er ungfisk som ikke er aldersbestemt plassert til årsklasse i henhold til andelene av hver årsklasse innenfor hver 1 mm lengdegruppe. I Ranaelva ble det fiska på 5 lokaliteter 14-16/9 212 (figur 2). Vannføring var 2 m 3 /s gjennom Reinforsen kraftverk, og hadde vært stabil flere dager i forkant av gjennomføringen av elektrofiske. I henhold til opprinnelig plan for elektrofiske skulle det fiskes på 6 lokaliteter i Ranaelva, men en planlagt lokalitet i øvre del av elva måtte, som i 211, utgå fordi det ikke lot seg gjøre å finne store nok egna områder her med sannsynlighet for årlig tilgjengelighet. I Røssåga ble det fiska på 6 lokaliteter 14-16/9 og 2/9 (figur 3). Vannføring var 3 m 3 /s gjennom nedre Røssåga kraftverk, og hadde vært stabil gjennom natta før elektrofiske ble gjennomført. I Leirelva ble 4 lokaliteter fiska 12-13/9. I tillegg til ordinært elektrofiske i Røssåga, ble det i 212 gjennomført tre runder (17/7, 3/8 og 15/9) med elektrofiske på tre områder valgt ut for å representere viktig årsyngelhabitat. Formålet med disse registreringene var å overvåke overlevelse hos årsyngel i elva, en parameter som ikke ble ivaretatt gjennom det ordinære elektrofiske. Hver lokalitet benytta under elektrofiske er beskrevet ut fra beskaffenheten, som vurderes med hensyn på substrat, vannhastighet, vanndybde, grad av begroing og hulrom i substratet i henhold til følgende skala: Substrat : (Dy) Dynn (Sa) Sand - diameter < 1 cm (G) Grus - stein diameter 1-1 cm (S) Stein - stein diameter 11-5 cm (B) Blokk - stein diameter > 5 cm (Be) Berg - fast fjell Som regel vil substratet på en lokalitet bestå av mer enn en kategori (f.eks. stein og blokk). Prosentvis fordeling av ulike substrat-kategorier oppgis da etter avtakende betydning. Vannhastighet : (L) Lav - -,2 m/s (M) Middels -,3 -,5 m/s (S) Sterk -,6-1, m/s (Si) Stri - > 1, m/s Vanndybde : Minste og største dyp (dominerende) angitt i centimeter. Begroing : () ingen begroing (1) lite begroing (2) middels begroing (3) kraftig begroing side 8

10 Hulrom (skjulmuligheter) : () ingen hulrom (1) små hulrom, noe skjul (2) mye rund stein, middels skjul (3) rund stein og relativt grove masser, godt skjul Kriterier for et godt gyteområde vil være grus og stein med diameter opp mot 1-15 cm, lite finstoff (sand/dynn) og middels til sterk vannhastighet (Crisp & Carling 199, Gibson 1993). Et godt oppvekstområde for årsyngel og ungfisk av laksefisk har gjerne middels til sterk vannhastighet og har et substrat dominert av stein, der mye hulrom og begroing som regel innvirker positivt for egnetheten av et område (Heggenes m. fl. 1999, Heggens 199). Årsyngel utnytter ofte områder med større andel grus (finere substrat) enn eldre fisk. 3.2 Ungfisk i dypet Registrering av ungfisk i de dypere områdene i elva ble gjennomført ved bruk av videoovervåking og dykking. Videoovervåking ble i 212 utført på to av de dypeste områdene i elva (figur 4). Videoovervåkinga ble utført med undervannskamera og "time-laps" opptak med 3,8 bilder/s. På hver lokalitet ble det benytta fire kamera som dekket ulike deler av elvebunnen. Videokameraene har et "synsfelt" på 7 grader under vann, og registreringer av ungfisk ble utført på en avstand av to eller tre meter fra kameraet (avhengig av sikt og lys). Dette betyr at hvert kamera har gitt et observasjonsareal på 2,5 m 2 eller 5,5 m 2. Område B B Område A A Figur 4 Flyfoto med markering for de to områdene, Kanalen-A og Pumphushøla-B, som ble overvåka med undervannsvideokamera samt skisser som illustrerer kameraplassering på hver lokalitet. Registreringene fra videoopptakene er brukt til å undersøke tetthet av ungfisk (relativ tetthet/forekomst) og aktivitet (beiting). For å finne et mål på tetthet eller forekomsten av ungfisk har vi valgt å undersøke tre perioder av døgnet, daggry (kl 7-8), midtdag (kl 13-14) og kveld (kl 19-2). Analysene av videoopptakene er avhengige av tilstrekkelig lys, og tidspunktene på morgen og kveld er derfor flytta 6 side 9

11 min i løpet av undersøkelsesperioden (9.august-2.oktober). For hver av de tre periodene av døgnet er 1 sekvenser med varighet på ett minutt valgt ut, og det høyeste antall fisk som samtidig observeres innenfor kamerasektoren har blitt registrert for hver minutt-sekvens. For hver av de tre periodene av døgnet får vi da en gjennomsnittsverdi med konfidensintervall. Vi har valgt å undersøke en dag i uka for kartlegge sesongmessig variasjon. Siden overvåkinga har skjedd på områder med høy vannhastighet (1,4-2,5 m/s i vannsøyla) forflytter hver fisk seg mye, og enkeltindivider går inn og ut av kamerasektoren hele tiden. Siden vi ikke har kontroll med enkeltindivider blir våre tall et mål for mange fisk som samtidig benytter det overvåka området, og ikke et mål for faktisk antall individer per arealenhet. Artsbestemming har ikke vært mulig på hver enkelt fiskeobservasjon, og er kun gjennomført på individer som har oppholdt seg lenge nok på en avstand fra kamera som ga sikker artsidentifisering. Vi har benyttet prosentfordelinga fra disse observasjonene for det totale materialet. Beiteadferd er kartlagt ved å registrere utfall per tidsenhet på individer som oppholdt seg i kamerabildet lengre enn 3 sekunder. Registreringene ble utført over en hel dag (så lenge det var lys) annen hver uke i tidsrommet august-oktober. 3.3 Gytefisktelling Registrering av gytefisk utføres ved overflatedriv (snorkling) i tidsrommet 2-3. oktober på strekningen fra Reinforsen til Jamtlia i Ranaelva og i Røssåga fra Sjøforsen/kanalen ned til samløp med Leirelva. Det benyttes fem til seks erfarne drivtellere i begge elvene. Hver drivteller er utstyrt med en skriveplate i ekstrudert polystyren i A5 format festa til armen med en strikk. Hver drivteller noterer ned observasjoner etter behov og knytter disse til et kart festet på baksiden av skriveplata. Det foregår en kontinuerlig kommunikasjon mellom drivtellerene for å unngå dobbeltellinger av fisk. Laks og sjøørret klassifiseres i grupper etter kroppsstørrelse. For laks benyttes kategoriene smålaks, mellomlaks og storlaks. Laksen kategoriseres som hann- og hunnfisk, og i tillegg skilles det mellom laks med typiske morfologiske oppdretts- og villfiskkarakterer. Ørreten kategoriseres i < 1 kg, 1-3 kg, 3 7 kg og > 7 kg. Andel umoden sjøørret forsøkes registrert. Antall sjørøye registreres også. I 212 ble gytefisktelling utført i Røssåga 19. oktober. Gytefisktelling i Ranaelva kunne ikke utføres på grunn av svært dårlig sikt i elva som følge av utslipp fra gruvevirksomhet i øvre del av vassdraget. 3.4 Produksjon og merking av utsatt fiskemateriale Alt utsatt fiskemateriale er produsert ved Statkrafts genbank-anlegg i Bjerka. Ved stryking av fisk utføres krysninger for å utnytte bredden i genmaterialet fullt ut, og det utføres ingen seleksjon av tilbakeført materiale til elvene gjennom utsortering og destruering av fisk. Alt rognmaterial settes ut enten som rogn, yngel, parr eller smolt - avhengig av individuelt vekstforløp. Rogninnlegg (fra levende genbank) skjer i tidsrommet 2-25/11. Rogn som produseres for planting skjer på naturlig råvannstemperatur uten justeringer, og råvannstemperaturen på produksjonsanlegget er svært lik temperaturen i Ranaelva og Røssåga. Rogn som produseres frem til settefisk/smolt legges inn på sjøvannsvekslet vann som holder 2-2,5 C, og temperaturen økes gradvis til 5-5,5 C i løpet av desember og overstiger ikke 6 C frem til klekking. Klekking skjer normalt i månedsskifte februar/mars. Etter klekking økes temperaturen til 8 C, og startforing påbegynnes normalt i månedsskifte mars/april ved temperaturer rundt 9,5 C. Tidlig i juli overføres yngelen til vekstavdelingen, og har da en snittvekt på om lag 2 gram. Fra nå av går fisken under naturlig lysregime. På dette tidspunktet sorteres fisken og den minste sorteringen har blitt satt ut i Leirelva. Ved en snittvekt på gram medio september flyttes fisken over til smoltavdelingen etter en kvalitetskontroll, og fisken går på sjøvannsvekslet vann (2-2,5 C) gjennom hele vinteren. I mars/april sorteres og fettfinneklippes all fisk, og fisk som er for liten til å smoltifisere settes ut som ett-årig settefisk. I mai utføres ukentlige sjøvannstoleransetester, og normalt settes smolt ut tidlig i juni. All smolt og parr fettfinneklippes før utsetting. side 1

12 All rogn som blir satt ut i Ranaelva, Røssåga og Leirelva blir bademerket på øyerognstadiet. I tillegg merkes yngel som settes ut i Leirelva når den er 2-3 gram. Det benyttes Alizarin Red-S (ARS), 2mg/l under 6 timers eksponeringstid. For en mer detaljert beskrivelse av prosedyrer i forbindelse med bademerking vises til Moen et.al. (27,211). 3.5 Analyser av skjell og otolitter Aldersanalyser av ungfisk av laks er utført på otolitter lagret på etanol. Otolittene er lest i glycerolbad under stereolupe (Leica Wild M8) på 25 x forstørrelse. Kontroll av merke (Alizarin) i otolitt er utført ved Finsk institutt for vilt og fiskeriforskning (RKTL) sin forskningsstasjon ved Utsjok. Otolittene er kontrollert i microskop (Olympus SZX12 stereo fluorescence) ved 1x4-5 forstørrelse og bruk av to ulike filtre (figur 4). Som en kontroll på merketeknikken ble 1 merka fisk fra Genbanken's anlegg kontrollert og i samtlige ble fargemerke gjenfunnet i otolitten. Skjellanalyser er utført ved Finsk institutt for vilt og fiskeriforskning (RKTL). Personellet ved forskningsstasjonen har svært lang erfaring med å lese og analysere lakseskjell, og det analyseres årlig 5-8. skjell ved stasjonen. Alle skjell er forsøkt bestemt med hensyn til smoltalder og sjøalder, samt om fisken skal gyte inneværende høst (gytefisk) eller ikke (gjellfisk). Flergangsgyting forsøkes bestemt og oppdrettsfisk identifiseres. Ved registrering av flergangsgytere er laks som er angitt som 1S+ er laks som har gytt som 1SW, vandret ut som støing neste vår/sommer, og deretter vokst noen måneder i havet før de ble fanget på senhøsten samme år. Fisk som karakteriseres som 1S er 1SW laks som har vandret ut av elva på høsten (etter gyting) og fanget etter bare noen få uker i havet, dvs. at de har ingen eller svært lav tilvekst etter gyting. Det kan også fanges laks som karakterisert som "1S1+", dvs. laks om har gytt som 1SW, vandret ut i sjøen neste vår som støing, og så oppholdt seg et helt år - pluss noen sommermåneder - i havet, før de ble fanget på senhøsten. En 1S1+-lakshar altså først vært et år i havet (=1), deretter én sommer og én vinter i elva (=S), så én sommer og én vinter i sjøen igjen (=1), og til slutt én sommer i havet før de ble fanget på senhøsten (=+). Det er ikke uvanlig at noen støinger tilbringer to år i havet før de kan gyte for andre gang. Figur 4 Bilder tatt av fargemerke (Alizarin) i otolitter av årsyngel (til venstre) og eldre ungfisk (til høyre) med to ulike fargefiltre (foto: Alpo Huhmarniemi). 3.6 Materiale Elektrofiske i Ranaelva ga en samla fangst på 533 ungfisk, fordelt på 485 laksunger og 48 ørret ((tabell 1). Av de 485 laksungene ble 399 fanga i forbindelse med det ordinære fiske på fem stasjoner, mens de resterende 86 ble fanga utenfor stasjonsnettet som et supplement til bruk ifbm. kontroll for alizarinmerke. Tilsvarende ble det fanga 257 ungfisk i Røssåga, hvorav 175 var laksunger (198 fanga under ordinært fiske på 6 lokaliteter). I Leirelva var den samla fangsten 447 ungfisk, hvorav laksunger utgjorde 199 individer. Fra Ranaelva ble 477 laksunger aldersbestemt, og alle ble i tillegg kontrollert for fargemerke. Det foreligger ytterligere 6 otolitter fra ungfisk fra Ranaelva fanga i 211, som vil bli side 11

13 analysert sammen med materialet fra registreringene i 212. Fra Røssåga ble 168 laksunger aldersbestemt, og alle ble kontrollert for fargemerke. Det ble samla inn 15 skjell av sportsfiskefanga laks i Ranaelva. I Røssåga ble 64 skjellprøver samla inn fra det ordinære sportsfiske i elva, mens de resterende 36 skjellprøvene ble samla inn i forbindelse med et organisert fang og slipp fiske 25. september. Fra Ranaelva ble det samla inn 81 otolitter fra voksen laks. I Røssåga ble otolittene fra kun 13 sportsfiskefanga laks samla inn. I 212 ble det planta 42. rogn i Ranaelva (tabell 2). Det ble også satt ut 14. smolt i Røssåga (i Svartebukta) og i Leirelva ble det satt ut 7. parr og 24.5 laksyngel. Tabell 1 Oversikt over innsamlet materiale fra ungfiskregistreringer (elektrofiske) og fra voksen fisk fanget ved sportsfiske i Ranaelva og Røssåga i 212. ("Alizarin kontroll" er kontroll av vill/utsatt fisk). * I Røssåga ble skjellprøver også tatt under ett kontrollert fang og slipp fiske over en dag i september. Fangst elektrofiske Ungfisk Aldersanalyse Alizarin kontroll Rapportert fangst Avlivet Gjenutsatt Voksen fisk Skjellprøver Alizarin kontroll Ranaelva - laks ørret Røssåga - laks * ørret Leirelva - laks ørret Tabell 2 Oversikt over utsettingene av smolt, ett-årig settefisk og øyerogn i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i årene Tallene for er hentet fra Moen et.al (211). Fisk satt ut i Leirelva før 21 ble satt ut nedenfor fiskesperra. * utsatt ungfisk i Leirelva i 21 og 211 var årsyngel satt ut langt opp i elva. ** Utsett i Leirelva i 212 bestod av 24.5 laksyngel og 7. parr. År Ranaelva Røssåga Leirelva smolt ett-årig øyerogn smolt ett-årig øyerogn smolt ett-årig øyerogn * * **31.5 side 12

14 4 Resultater 4.1 Klekkesuksess for utsatt øyerogn Det ble ikke planta rogn i Røssåga i 212. I Ranaelva utførte Statkraft, Genbanken Bjerka planting av rogn uten hjelp fra elveeierlaget. Plantinga ble gjennomført 11. mai og all rogn ble plantet ut i kasser som ble plassert ut ved hjelp av dykkere. Opptak av bokser og kontroll av klekkesuskess ved telling av døde rognkorn ble utført av Statkraft, Genbanken Bjerka sammen med Ferskvannsbiologen AS. Det ble planta 42. rognkorn i fire områder i Ranaelva (figur 2). Rogna ble planta i Witlock Vibert bokser (n=42) som ble satt i 11 plastkasser fylt med grus/stein (tabell 3). Plastkassene ble så satt ut i elva enten ved vading fra land eller ved dykking. Klekkesuksessen for planta rognmateriale i Ranaelva varierte fra 94,5 til 99,8 % (med unntak for en boks der klekkesuksessen var 85%) mellom de ulike områdene (tabell 3). Gjennomsnittlig klekkesuksess var 98,2 %. Tabell 3 Oversikt over utplanta rogn, registrering av døde rognkorn og plommesekkyngel ved opptak av WV-bokser og beregna gjennomsnittlig klekkesuksess (oppgitt med 95% konfidensintervall) for planteområdet i Ranaelva i 212. Område Antall WV-bokser Antall rogn utlagt Antall død Klekkesuksess Ranaelva Jamtlisvingen ,2±,7 4.2 Ungfiskregistreringer Elektrofiske Formålet med å gjennomføre ungfiskregistreringer i Ranaelva og Røssåga er å overvåke ungfisktettheten og vurdere tilslaget av utsettingene i elvene. Dette utføres gjennom tetthetsregistreringer og kontroll av andel merka/umerka ungfisk i fangstene. Tetthetsregistreringene benyttes som et mål for utviklingen i fiskebestandene, og for å kartlegge i hvor stor grad tilgjengelige leveområder for ungfisken utnyttes av fisken og å vurdere om produksjonspotensialet for elva er utnytta. Når endringer eller utviklingen i forekomsten av laksunger skal overvåkes som et mål på effektene av et utsettingsprogram er det hensiktsmessig å samtidig ha kontroll med utviklingen i samlevende bestander av annen laksefisk. Registreringer av fangst av ørretunger i Ranaelva og Røssåga blir derfor viktig. Det foreligger begrensa med resultater fra elektrofiske i perioden 27-21, og resultatene er vanskelige å sammenligne mellom år på grunn av ulike lokalitetsvalg fra år til år og svært lave rapporterte fangbarheter (Moen et.al. 28, 29, 21, 211). Under resultatbehandlinga fra feltregistreringene for 211 og 212 utføres derfor ingen sammenligninger mot tidligere års registreringer. Forholdet til tidligere års resultater tas opp under diskusjonen. Når tilslag fra utsatt fiskemateriale skal vurderes er det ønskelig å følge de ulike årsklassene gjennom en overvåkingsperiode. I forbindelse med ungfisktettheter og beregna tettheter har vi på bakgrunn av fangstene ved elektrofiske hverken i 211 eller 212 greid å imøtekomme dette ønske. Fangstene av den enkelte årsklasse ( ) har ikke hver for seg gitt fangster som gir grunnlag for å beregne tetthet basert på 3 ganger overfiske, fordi de ikke har gitt suksessivt avtagende fangster (Zippin 1958). Tetthetsdata er derfor fremstilt kun adskilt på + (årsyngel) og eldre ungfisk. Ved fremstilling av resultatene for kontroll av merka/umerka fisk er imidlertid dataene skilt på årsklasser. side 13

15 Tabell 4 Beskrivelse av lokalitetene benytta under elektrofiske i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i 212. I Røssåga ble nummereringa av lokaliteter endra fra 211 til 212, og lokalitetsnummerering i 211 er anført i parantes. Elv Lokalitet Areal Bunnsubstrat Vann-hastighet Vanndyp Begroing Hulrom Ranaelva 1 3 G/S(1-25) - (8/2) L G/Sa - (7/3) L /1 3 3 S(1-3)/G - (6/4) L/M S(1-4)/G - (9/1) L/M / S(1-4)/B/G - (6/3/1) M/L Røssåga 1(5a) 2 G/Sa - (85/15) L-S 1-5 1/ /1 (5b) 15 G/Sa/Dy - (7/15/15) L /1 2(4) 2 B/S(1-4) - (7/3) M/L (3) 15 B/S(2-4) - (7/3) L (2) 7 G/S(1-2)/Sa - (7/25/5) L 5-5 1/ 1/ 5(1) 45 S(1-2)/G/Dy - (7/3/-) L/M / G/S(1-3)/Sa - (7/2/1) L(M) 5-3 1/ 1/ Leirelva 1 1 B/S(1-4) - (5/5) M/L / S(1-3)/Sa/G - (5/3/2) M/L S(1-25)/G - (5/5) M /3+/1 1/2 4 1 S(1-25)/G/B - (6/3/1) M 5-2 1/2 2/3 Ranaelva Det ble i 212, som i 211, forsøkt å finne en til to nye lokaliteter for elektrofiske i øvre del av elva (oppstrøms lokalitet 5), men fiskbare områder preges av bunnsubstrat dominert av sand og finkornet grus. Denne habitattypen har vi godt representert gjennom de to lokalitetene nede i elva. Områder med mer variert bunnsubstrat ligger gjennomgående for dypt til å kunne fiskes eller har for lite areal. Vi har derfor også i 212 benytta kun fem lokaliteter for tetthetsberegningene i Ranaelva. Det ble i tillegg samla inn ungfisk for aldersbestemmelse og merkekontroll ved fiske på en rekke mindre områder utenfor disse fem lokalitetene. Med bakgrunn i lengdemål, aldersavlesinger og spredningsplott for lengde ved alder (figur 6 og 8) ble tetthetene av ungfisk eldre enn årsyngel beregna i Ranaelva i 212 (tabell 5). På lokalitet 2 (v/steinbekken-gruben) ble det som i 211 nesten bare fanga +, og arealet av denne lokaliteten er ikke tatt med i beregningene av gjennomsnittlig ungfisktetthet. Ungfisktetthetene (>+) av laksunger varierte fra 15,5 til 9,9 individer per 1 m 2, med et gjennomsnitt på 2,4 for de fire lokalitetene. Dette var litt lavere enn i 211 (29,9 ind.). Mye av denne reduksjonen skyldtes en klar reduksjon i tettheten av 1+, altså en indikasjon på at 21-årsklassen kan være en svakere årsklasse enn 29-årsklassen. (tabell 7, figur 5). De høyeste tetthetene ble som året før registrert på de to øvre lokalitetene. Fangbarheten var relativt lik fra lokalitet til lokalitet, og varierte fra,51-,71 med et gjennomsnitt på,65. Det var dermed noe høyere fangbarhet i 212 enn i 211. Fangbarheten anses som normal i henhold til sammenlignbare undersøkelser og fiskeforhold (Forseth & Forsgren 29), og liten variasjon mellom lokalitetene gjenspeiler de gunstige forholdene som elva blei fiska på. Årsyngel (+) av laks ble i 212 som i 211 registrert på alle lokalitetene i relativt gode tettheter, og totalfangsten etter tre omgangers fiske varierte fra fisk mellom de fem lokalitetene. Tetthetene av eldre ørretunger var mye lavere enn tetthetene av laks, og eldre ørretunger ble ikke påvist på de to øvre lokalitetene. På de tre nedre lokalitetene varierte tettheten fra,3 til 24,3 individer per 1 m 2 (tabell 5). Den gjennomsnittlige tettheten for alle lokaliteter var å anse som lik i 211 og 212 (hhv. 3,9 og 3,3 individer per 1 m 2 ). Årsyngel av ørret ble kun påvist i svært lave tettheter. Lengdefordelinga av all ungfisk av laks fanga ved elektrofiske i Ranaelva i 212 (figur 6), samt spredningsplot for lengde ved alder (figur 8), viser liten spredning i størrelsen på +. Sammenligna med året før erdet langt lavere spredning i lengdene av +, og i tillegg var gjennomsnittslengda klart lavere i 212 enn i 211 (Bonferroni pairwise comp., P<,5). Gjennomsnittslengda for + varierte lite side 14

16 mellom de tre øvre lokalitetene, mens + fanga på den nederste lokaliteten var signifikant større enn på øvrige lokaliteter (Anova, F=11,9, p<,5). Det var ingen signifikante forskjeller i gjennomsnittslengder hos eldre laksunger. Imidlertid var gjennomsnittslengda for hver aldersgruppe signifikant lavere i 212 enn i 211 (Anova, F=4,3, p<,5). Det var noe lavere gjennomsnittslengder hos ørretunger i 212 enn i 211, men det ble fanga for få ørret innenfor hver aldersgruppe til å gi grunnlag for statistiske tester. Røssåga I Røssåga ble alle lokalitetene fra 211 benytta også i 212, og en ny lokalitet (lok. 6- Solbakksteinan) langt nede i elva ble lagt til (figur 3). De to øvre lokalitetene i elva, Breigrunnen og utløp gammelt elveleie, ble i 211 slått sammen på grunn av lave fangster og er i 212 kun omtalt som en lokalitet (tabell 5). Det ble også fiska utenfor det faste stasjonsnettet for å gi økt materiale for kontroll av fargemerking. Selv om det ble fiska svært store arealer (langs forbygningene på begge sider av elva fra Eitran til Breigrunnen) utgjorde fangstene på dette fisket kun 36 fisk eller anslagsvis færre enn,1 laksunger/1 m 2. Fangstene av laksunger i Røssåga var generelt lave også i 212, selv om det ble registrert en liten økning fra 211. Det var heller ikke i 212 mulig å oppnå fangster av laksunger eldre enn + som var høye nok til å utarbeide statistisk holdbare tetthetsestimater for alle enkeltlokaliteter. Om lokalitetene 1-5 slås sammen kan imidlertid en estimert gjennomsnittlig tetthet beregnes til 7,5 ungfisk/1m 2, men på grunn av svært stort sprik i beskaffenhet og areal av den enkelte lokalitet må et slikt gjennomsnittstall brukes med forsiktighet (tabell 5). Lokalitet 6 har ikke inngått i tetthetsberegningene siden fangstene her var svært lave og arealet av denne lokaliteten alene overstiger arealet av de fem andre lokalitetene til sammen. Tetthetene på lokalitet 2-5 varierte mellom,4 og 3,5 ungfisk per 1 m 2. Det ble ikke fanga eldre laksunger på lokalitet 1. Fangbarhetene av laksunger varierte mellom,5 og,75 og gjennomsnittet var,6. Dette viser at fiskeforholdene var gode på de valgte lokalitetene, og at de registrerte fangstene av ungfisk av laks må kunne anses å gjenspeile den faktiske forekomsten av fisk i området. Fangstene av + var lave i 212, men var allikevel høyere enn i 211. På lokalitet 1-5 var den samla fangsten på hver av lokalitetene etter tre gangers overfiske Resultatene fra ungfiskundersøkelsene i 211 indikerte at den utplanta rogna har hatt relativt dårlig tilslag de seinere årene, noe som sammen med de generelt lave registrerte tetthetene av årsyngel fra naturlig gyting i elva ga grunn til å diskutere om de store variasjonene i vannføring og lange perioder med lave vannføringer (15-3 m 3 /s) har vært svært skadelige for ungfisken (Kanstad-Hanssen & Lamberg 212). I 212 ble det derfor utført registreringer gjennom sommeren for å registrere endringene i årsyngeltettheter for å avdekke eventuell unormalt høy dødelighet. Imidlertid var vannføringa uvanlig stabil i perioden juni-september på grunn av svært høy vannstand i Røssvatn og fare for overløp og flomskader. Sommer/høst 212 representerte derfor et i utgangspunktet gunstig elvemiljø siden raske vannstandsendringer og tørrlegginger av årsyngelhabitat knapt forekom. I tabell 6 er resultatene av "årsyngelkontrollen" gjengitt, og det fremgår at dødeligheten uttrykt som reduksjon i tetthet gjennom sommeren varierte fra 91 % på Breigrunnen til 56 % ved butikken (Eitran). Dette er en relativt enkel undersøkelse som ikke skal tillegges for stor betydning, men resultatene gjenspeiler områdenes eksponering ved raske vannstandsendringer og indikerer hvor stor dødeligheten er når elva ikke utsettes for omfattende døgnreguleringer av vannføring. Resultatene fra det ordinære overvåkingsprogrammet støtter opp om vurderinga at stabil elv gir økt overlevelse hos årsyngel ved å gi høyere fangster av årsyngel i 212 enn i 211. Fangstene av ørretunger var i 212 noe høyere enn fangstene av laksunger, men det var i stor grad fangstene på lokalitet 2 som ga en overvekt av ørret i totalfangsten (tabell 5). Fangbarhetene av ørret varierte fra,26 til,75, men gjennomsnittet var,6 og dermed i samsvar med fangbarheten for laksunger. side 15

17 Tabell 5 Fangst av ungfisk av laks og ørret, samt beregna tetthet ved elektrofiske på faste lokaliteter i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i september 212. Laksunger er angitt med (L) og ørretunger med (Ø). Fangbarhet (fbh) og estimert tetthet er beregna etter Zippin (1958). Estimerte verdier er angitt med 95%-konfidensintervall der beregna tetthet er større enn 5 individer (jfr metodekapitel 3.1). Lok. Areal Art Årsyngel (+) Eldre ungfisk (>+) 1.omg 2.omg 3.omg Tot. 1.omg 2.omg 3.omg Tot. Fbh Est/ 1m 2 Ranaelva 1 3 L ,51 15,5 1 3 Ø L ,26 1,5 2 6 Ø L ,63 22,1±1,2 3 3 Ø ,, L ,71 44, Ø ,32 5, L ,74 9,9±2, Ø ,59 24,3 Tot* L ,65 *2,4±,5 Tot* Ø ,44 *3,3 Røssåga 1 2 L Ø 2 2 L ,5 18,9 2 2 Ø ,56 67,1±3, L ,75 3, Ø ,34 28,2 4 7 L ,61 5, 4 7 Ø ,67 5, L ,64 2, Ø ,26 1, L ,, Ø 2 2 1,,1 Tot** L ,63 **7,5±,3 Tot** Ø ,55 **12,8±,5 Leirelva L ,41 36, Ø ,52 58,6±5, L ,37 28, Ø ,, L ,32 121,7±17, 3 75 Ø ,41 1, L ,75 5, Ø ,4 31,8 Tot L ,38 38,3±3,8 Tot Ø ,48 25,8±1,8 * areal av lokalitet 2 inngår ikke i beregninga av estimert gjennomsnittlig tetthet (for hele Ranaelva). ** areal av lokalitet 6 inngår ikke i beregninga av estimert gjennomsnittlig tetthet (for hele Røssåga). Akkumulert Tabell 6 Fangst (med gjenutsetting) av årsyngel på tre kontrollområder i Røssåga gjennom sommeren 212. På to av kontrollområdene var ikke fangstene suksessivt avtagende, og her ble gjennomsnittlig fangst 17/7 og 3/8 benyttet for å beregna endring til 15/9. Lokalitet Dato Areal Fangst Fangst /1 m 2 % endring Breigrunnen 17. juni august september v/ gapahuken 17. juni august september v/butikken 17. juni august september side 16

18 Antall Antall Antall Antall Antall Antall Tetthet (antall/1 m2) Tetthet (antall/1 m2) Ferskvannsbiologen Rapport Ut fra alder-/lengdefordeling og beregna tetthet av aldersgrupper av laksunger fanga ved elektrofiske i Røssåga i 212 var tetthetene av 1+ og 2+ relativt like (figur 6 og 8, tabell 7). Det må imidlertid bemerkes at en vesentlig del av ungfiskfangsten i elva i 212 ble gjort på lokalitet 2 og 3, som er hhv.forbygninga ved Korgen camping og steinrankene/strømviserne. Steinfyllingene som utgjør forbygninga og steinrankene består av stor, sprengt stein, og fremstår som et typisk leveområde for eldre ungfisk. På grunn av de svært lave fangstene på de andre lokalitetene representerer den fremstilte lengdefordelinga mer fangsten på to enkelt lokaliteter enn den faktiske lengdefordelinga for elva i sin helhet. Lengdefordelingene av de ulike aldersgruppene var godt separerte i Røssåga. Tabell 7 Tetthet av ulike aldersgrupper av laksunger det enkelte fangstår i Ranaelva og Røssåga i Elv Fangstår Ranaelva ,4±,4 7,7±,3 1,4±1,1 1, ,9±,2 2,7 8,±,2 5, Røssåga 211 1,9,6 1,7, ,3 1,7 1,4 2,7 15 Ranaelva 3 Røssåga årsklasse Alder Alder Figur 5 Tetthet av ungfisk innen en årsklasse som + til 3+ fra Ranaelva og Røssåga årsklasse Ranaelva Røssåga Leirelva Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Figur 6 Lengdefordeling av laksunger fanga ved elektrofiske i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i september 211 og 212. side 17

19 Antall Antall Antall Antall Antall Antall Ferskvannsbiologen Rapport Naturlig lengde (mm) Ranaelva Røssåga Leirelva Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Figur 7 Lengdefordeling av ørretunger fanga ved elektrofiske i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i september 211 og 212. Ranaelva Røssåga Leirelva Figur 8 Spredningsplott for lengde ved alder hos laksunger fanga ved elektrofiske i Ranaelva og Røssåga høsten 212. På grunn av høy andel utsatt årsyngel i Leirelva og problemer med identifisering under aldersanalysene, må alle laksunger fra Leirelva aldersbestemmes på nytt. For sikker identifisering av den utsatte fisken må alle avstander mellom vekstsonene i otolittene måles. Resultatene fra Leirelva i 212 tas inn i neste års rapport. Tilvekst hos laksunger i Ranaelva og Røssåga Observert lengde ved alder hos laksunger av ulik alder fanga i elvene i 212 viser at det er en signifikant forskjell i vekstforløpet mellom elvene (Anova, F=72,2, r 2 =,683, p<,1). Det var imidlertid ingen signifikant forskjell mellom + fra de to elvene (figur 9). Både i 211 og 212 har dermed laksungene i Røssåga vokst bedre enn i Ranaelva. I 212 var ett-åringer (1+) i Røssåga nesten like store som to-åringene (2+) i Ranaelva. Sammenligna med 211 var gjennomsnittslengda for alle aldersgruppene lavere i 212, og lavere vekst i 212 enn i 211 forklares av sein vår og kort side 18

20 Naturlig lengde (mm) Naturlig lengde (mm) Ferskvannsbiologen Rapport vekstsesong i 212. Dette støttes av registreringer av vekst på yngel og temperaturmålinger hos Genbanken, Bjerka (Tor Næss pers. medd.) Alder ELV$ 7 Leirelva 5 Rana Røssåga Alder Leirelva Ranelva Røssåga Figur 9 Lengde ved alder hos laksunger fanga ved elektrofiske i Ranaelva, Røssåga og Leirelva høsten 212 og 211. Verdiene er oppgitt med standardavvik.. Leirelva I Leirelva ble det fiska på fire ulike lokaliteter, og generelt var tetthetene av eldre laksunger (>+ eller større enn 5 mm) middels til høye (tabell 5). Det ble fanga eldre/store laksunger på alle lokaliteter, og tetthetene varierte fra 5,7 til 121,7 laksunger per 1 m 2. Utsettingene av årsyngel har gjort tetthetsberegningene vanskeligere i og med at den utsatte årsyngelen er like stor som vill 1+. Uten å aldersbestemme alle laksungene som blir fanga under elektrofiske kan ikke årets utsatte yngel skilles fra årets ville 1+. Vi har i forbindelse med fremstilling av tettheter valgt å forholde oss til lengde på laksungene, men for å vurdere effektene av utsettingene må alder bestemmes for et langt større antall laksunger enn de 7 som ble bestemt i 212. Vill + av laks ble registrert på alle lokalitetene, og den samla fangsten fra tre omganger varierte fra 7 til Tetthetene av ørretunger (>+) varierte fra,7 til 58,6 fisk per 1 m 2, og den gjennomsnittlige estimerte tettheten for øvre del av Leirelva var 25,8 fisk per 1 m 2. Det ble fanga + av ørret på alle lokalitetene, og den samla fangsten etter tre omgangers fisk varierte fra 5 til side 19

21 Antall/1 m2 Antall/1 m2 Antall/1 m2 Antall/1 m2 Ferskvannsbiologen Rapport Ungfisk i dype områder Med utgangspunkt i registreringene som ble utført med videokamera på dype områder i Røssåga i 211, samt dykkerregistreringer samme år, ble to områder valgt ut for overvåking i 212. Området ved Breigrunnen/Pumphushølla, som videoregistreringa i 211 viste hadde svært høye tettheter av ungfisk, var i 212 tilnærmet fisketomt med beregna gjennomsnittlige tettheter lavere enn 4 ungfisk per 1 m 2 (tabell 8). Området i kanalen viste langt høyere tettheter av ungfisk, og gjennomsnittlige tettheter i augsut og september var hhv. 73 og 59 ungfisk per 1 m 2. I løpet av de første ukene av oktober falt fisketettheten kraftig og området var tilnærma fisketomt når registreringa ble avslutta 2. oktober. Variasjonene var store, og beregna tetthet for en enkelt registreringssekvens varierte fra til 548 ungfisk per 1 m 2 (tabell 8, figur 1). De høyeste beregna tetthetene representerer registreringssekvenser der stimer av ungfisk kom inn i overvåkingsområdene. Observasjonene var dominert av to- og treåring ungfisk. Variasjon Berenga Tabell 8 Beregna tetthet av ungfisk (ant./1 m 2 ) basert på videoovervåking i dype områder i Røssåga i 212. Lokalitet August September Oktober Berenga tetthet Berenga tetthet Variasjon tetthet Variasjon Ant./1 m 2 Ant./1 m 2 Ant./1 m 2 Kanalen 73,±6, ,3±4,7-314,7±,5-28 Pumphushølla 3,8±,6-37 2,5±,9-17,2±, Ukenummer Ukenummer Ukenummer Ukenummer Figur 1 Variasjonen i beregna tettheter av ungfisk registrert med fire videokamera i Kanalen på 6-7 m dyp i perioden 9. august (uke 32) til 3. september (uke 39). side 2

22 Registreringene viste at mengden ungfisk varierte mellom de overvåka sektorene (kameraene) og gjennom sesongen (figur 11). Hvert videokamera overvåka sektorer med noe ulik beskaffenhet, der sektorene til kamera 1 og 2 var dominert av grov grus og stein (1-2 cm), sektoren til kamera 3 av grov grus og sektoren til kamera 4 av grus/grov grus. Den observerte lavere tettheten av ungfisk i kamera 3 kan trolig ikke alene kobles til substrat, men kan trolig også relateres til vannhastigheter. Felles for alle kameraene var en avtagende tetthet av ungfisk gjennom overvåkingsperioden, og i løpet av en uke i månedsskifte september falt tetthetene fra 4-7 ungfisk til ned mot null ungfisk. Denne lave tettheten vedvarte til registreringene ble avslutta 2. oktober. Figur 11 Beregna tetthet av ungfisk registrert med fire videokamera i Kanalen på 6-7 m dyp i perioden 9. august (uke 32) til 18. oktober (uke 42).Gjennomsnittsverdiene er oppgitt med standard error. Tetthetene av ungfisk varierte avhengig av når på døgnet registreringene ble utført (figur 12). Basert på registreringene utført i august og september (før uke 4) var de beregna tetthetene høyest midt på dagen (88,2 ungfisk/1 m 2 ) og lavest på kvelden (45,5 ungfisk/1 m 2 ) og forskjellene var signifikante (Anova, F=37.9, r 2 =.28, p<,1). For registreringene midt på dagen og på kvelden var det en trend mot avtagende tettheter i løpet av august og september, mens registreringene på morgenen var tilnærma like gjennom samme periode. side 21

23 Antall / 1 m2 Ferskvannsbiologen Rapport Registreringstidspunkt Ukenummer Morgen (kl. 7) Midt på dagen (kl. 13) Kveld (kl. 19) Figur 12 Beregna tettheter av ungfisk på morgenen, midt på dagen og på kvelden registrert med fire videokameraer på 6-7 m dyp i Røssåga i perioden 8.august til 2. oktober i 212. Registreringene viste at laksunger utgjorde fra 8 til 1 prosent av den observerte ungfisken, og at andelen av ørretunger syntes å avta utover høsten (tabell 9). Tidligere registreringer utført gjennom dykking (i 21 og 211) indikerte av observerte stimer/ansamlinger av ungfisk var dominert av ørretunger (Kanstad-Hanssen & Lamberg 212), men vi fant ingen forskjell i artsfordelingen om vi sammenligna registreringssekvenser som inneholdt stimer med sekvenser med "normale" tettheter. Tabell 9 Andel (%) av laksunger og ørretunger registrert ved videoovervåking på 6-7 m dyp i Røssåga i perioden 8.august (uke 32) til 2. oktober (uke 42) i Laksunger Ørretunger Ungfisken som observeres i de dype områdene av Røssåga utnytter i liten eller ingen grad skjulmuligheter i substratet, og står oftest 5-5 cm over bunnen. Det ble heller ikke registrert interaksjoner mellom individene som tyder på territoriehevding, og enkeltindivid svømte hele tiden inn og ut av kamerasektoren. Utover effekten av dybde anses derfor ikke predasjonsunnvikelse å være en viktig forklaringsfaktor for bruken av dypområdene. Gjennomgående høye vannhastigheter (jfr kap. 4.6) skal i utgangspunktet tilsi at mengden driv i vannmassene per tidsenhet er høyt, og vi har antatt at bruken av dypområdene er relatert til næringssøk. For å avdekke om ungfisken i dypet utøver aktivt næringssøk eller kun søker skjul i dypet registrerte vi beiteutfall/beitefrekvens ved å observere enkeltindivider over tidsrom på minimum 3 sekunder og registrere antall sekunder mellom hver forsøk på å fange driv. Dette utførte vi mellom klokka 7 og 19 en dag annen hver uke. Ungfisken var relativt aktive, og de gjennomsnittlige verdiene for antall beiteutfall varierte mellom,9 og 3,32 utfall per minutt, eller et utfall hvert 12. til 65. sekund (tabell 1). Tabell 1 Beiteaktivitet uttrykt som antall beiteutfall per minutt for ungfisk overvåka på 6-7 m dyp i Røssåga i perioden august-oktober 212. Gjennomsnittmålingene er oppgitt med 95% konfidensintervall. Uke 32 Uke 34 Uke 36 Uke 38 Uke 4 Antall kontrollerte ungfisk Beitefrekvens 3,32±,4 1,75±,8 2,47±,3 1,17±,3,91±,6 side 22

24 4.3 Gytefiskregistrering Ranaelva Registrering av gytefisk ved drivtelling lot seg ikke gjennomføre høsten 212 på grunn av svært lav sikt i elva som følge av utslippene fra Rana gruber's anlegg ved Ørtfjellmoen Røssåga Gytefiskregistreringene ble i 212 gjennomført 19. oktober av syv drivtellere som svømte ca. 6,5 km (mot 4,7 km i 211) av totalt 12 km lakseførende strekning (figur 13). Vannføringen ble redusert etter avtale med Statkrafts driftssentral i Korgen og var 6-65 m³/s i det tidsrommet undersøkelsen varte. Sikten i vannet var 8 til 1 meter og forholdene for drivtelling var gode, og bedre enn de har vært de siste fire årene (tabell 11). Den undersøkte strekningen av Røssåga ble delt i 1 soner (figur 13). Tabell 11 Sikt og vannføring ved gytefisketelling i Ranaelva i perioden År Dato Sikt Vannføring oktober 4 6 m ca. 52 m³/s oktober 3 4 m ca. 62 m³/s oktober 4-5 m ca. 12 m³/s oktober 5 6 m ca. 62 m³/s oktober 8-1 m 6-65 m 3 /s Figur 13 Soneinndeling benytta under gytefisktelling i perioden side 23

25 Frekvens (%) Størrelsesfordeling (%) Antall laks (N) Ferskvannsbiologen Rapport Antall, størrelsesfordeling og kjønnsfordeling for laks I 212 ble registrert totalt 572 laks i Røssåga hvorav 19 individer ble klassifisert som oppdrettslaks. Gytebestanden av vill laks var omtrent på gjennomsnittlig nivå (Gj.snitt.=397,6 og SD=19,9) for de siste fem årene (figur 14). Det ble registrert flest mellomlaks (5,8 %) og færrest smålaks (21,5 %)(figur 15). Andel hunnfisk beregnet fra totalt antall registrerte laks var 47,7 %. En høyere andel av flersjøvinterlaksen var hunner med henholdsvis 18,5 %, 54,8 % og 57,5 % hunnlaks blant små-, mellom- og storlaks. Andel hunnlaks i 212 var omtrent som gjennomsnittet for de fire siste årene (figur 16) Figur 14 Antall gytelaksregistrert ved drivtelling i Røssåga i årene 28 til , 5, 4, 281 3, 2, 1, , Smålaks Mellomlaks Storlaks Figur 15 Fordeling av størrelsesgrupper av laks registrert under drivtelling i Røssåga i , 5, 4, 3, 2, 1,, Smålaks Mellomlaks Storlaks Figur 16 Andel hunnlaks fordelt mellom små-, mellom- og storlaks i Røssåga i årene 28 til 212. side 24

26 Antall gytelaks/ha Antall laks/ha Ferskvannsbiologen Rapport Innsig, gytebestand og beskatningsrate for laks I 212 ble det fanget og avlivet totalt 64 individer i Røssåga i 212 ( og beskatningsraten var 1,4 % for alle størrelsesgrupper (tabell 12). Beskatningsraten varierte imidlertid mellom størrelsesklasser, der smålaks ble beskattet hardest. Den samla vekten av hunnlaks var kg, og når gytebestandsmålet for Røssåga er kg (Hindar m.fl. 27) var måloppnåelsen i %. Tabell 12 Fangst, beskatningsrate, gytebestand og innsig av laks i Røssåga i 212 Smålaks Mellomlaks Storlaks Totalt Fangst 33 (51,5 %) 23 (35,9 %) 8 (12,5 %) 64 Gytefisktelling 119 (21,5 %) 281 (5,8 %) 153 (27,7 %) 553 Totalt innsig Beskatningsrate 21,7 % 7,6 % 5, % 1,4 % Gjennomsnittsvekt fangst 2,1 3,8 9,1 3,6 Vekt hunnlaks gytebestand 46,2 585,2 8, ,2 Tetthet av gytelaks I 212 ble det registrert høyest tetthet av laks øverst i elva, i sone 2, 3 og 5 (figur 17). Denne fordelingen avviker lite fra registreringene i de andre tre årene. Tettheten av gytelaks i hele den undersøkte strekningen er den høyeste som ble registrert i de største vassdragene i Nordland i 212 (figur 18) Sone Figur 17 Tetthet av gytelaks (antall laks pr Ha) i Røssåga i 211 fordelt på soner av elva der sone 1 er øverst og 1 er nederst Saltdalselva Beiarelva Åbjøravassdraget Røssåga Figur 18 Tetthet (antall laks pr Ha) av gytelaks registrert i drivtelling i elver i Nordland i 212. side 25

27 Frekvens (%) Frekvens (%) Frekvens (%) Ferskvannsbiologen Rapport Sjøørret I 212 ble registrert totalt 185 sjøørret under drivtellingene i Røssåga. Det ble registrert flest individer i størrelseskategorien mindre enn 1 kg og gradvis færre individer av større fisk (figur 19). Ca. 8 % av de under 1 kg i sone 1-8 ble vurdert til å være umodne individer, mens all fisk under ett kilo ble vurdert kjønnsmodne i sone 9 og 1. Dette utgjør 65,7 % av all sjøørret og er en høyere andel enn i de fire foregående årene (figur 2 og figur 21). 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1,, < 1 kg 1-3 kg 3-7 kg > 7 kg Figur 19 Fordeling av størrelsesgrupper av sjøørret registrert under drivtelling i Røssåga i , 6, 5, 4, 3, 2, 1,, Figur 2 Andel umodne sjøørret registrert under drivtelling i Røssåga i perioden , 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, , < 1 kg 1-3 kg 3-7 kg > 7 kg Figur 21 Fordeling av størrelsesgrupper av sjøørret registrert under drivtelling i Røssåga i side 26

28 4.4 Analyser av skjell fra voksen laks Smoltalder Ranaelva Av det innsamla skjellmaterialet på 15 prøver fra Ranaelva var 8 laks oppdrettsfisk (7,6 %), og 9 prøver av de resterende 97 "ville" laksene var ikke lesbare med hensyn til sjøalder. På grunn av at skjellprøver hadde blitt tatt på feil plass på fisken (prøver skal tas rett ned av fettfinnen og over sidelinjeorganet) kunne ikke smoltalder bestemmes på 15 laks, mens en laks ble klassifisert som utsatt smolt. Totalt kunne 85 av de innleverte prøvene benyttes til å bestemme smoltalder. Med bakgrunn i fastsatt sjøalder og smoltalder sorteres skjellanalysene til sin respektive årsklasse, og våre registreringer fra 211 og 212 har blitt lagt til registreringene som Veterinærinstituttet har utført i perioden (Moen et.al. 211). Dette innebærer at vi bygger videre på de tidligere registreringene og at beregna smoltalder korrigeres for hver årsklasse fra år til år til årsklassen er ute av elva (tabell 12). Etter å ha lagt til våre registreringer må gjennomsnittlig smoltalder for årsklassene korrigeres, og smoltalderen for årsklassene varierer fra 3,7 til 3,26 år. Som det fremgår av tabell 12 øker smoltalderen i disse årsklassene, noe som er naturlig etter hvert som de eldste fiskene i hver årsklasse kommer inn i fangstene. Tabell 12 Smoltalder hos ulike årsklasser bestemt ut fra skjell samla inn fra voksen laks i Ranaelva i perioden Innsamlet materiale i perioden er analysert av Veterinærinstituttet (tall angitt i blått), og resultatene fra disse analysene er gjengitt fra Moen et.al. (211). Antall observerte laks med en gitt smoltalder innenfor hver årsklasse registreres på bakgrunn av de årlige analysene av skjellmateriale. En enkelt årsklasse vil dermed registreres i skjellkontrollen over mange år avhengig av både smoltalder og sjøalder. Våre registreringer (n= 96) er derfor lagt til eksisterende registreringer fra Veterinærinstituttet, og er angitt med sort skrift. Tall i () viser smoltalder beregna i 21 (Moen op.cit) Årsklasse Smoltalder Gjennomsnitt N Årsklasse Smoltalder Gjennomsnitt N 2 år 3 år 4 år smoltalder 2 år 3 år 4 år smoltalder , ,26 (3,11) , ,16 (2,94) , ,22 (2,89) , , , , , ,7 (3,6) Røssåga Av det innsamla skjellmaterialet på 1 prøver fra Røssåga var 7 laks oppdrettsfisk (7 %). På grunn av at skjellprøver hadde blitt tatt på feil plass på fisken kunne ikke smoltalder bestemmes på 28 prøver fra totalt 93 vill fisk og 3 prøver kunne ikke benyttes til å bestemme sjøalder. Skjellanalysene tilsa at 18 av 97 lakser (18,6 %) var utsatt smolt. Totalt 65 av de innleverte prøvene kunne benyttes til å bestemme smoltalder (tabell 13). Våre registreringer fra 211 og 212 har blitt lagt til registreringene som Veterinærinstituttet har utført i perioden 21-21, og for 24- og 25-årsklassene øker smoltalderen noe fra 21 til 212. Tilbakevandringen av 24-årsklassen kan ikke forventes over før 3-og 4-årig smolt vender tilbake som 3/4-sjøvinter laks i side 27

29 Tabell 13 Smoltalder hos ulike årsklasser bestemt ut fra skjell samla inn fra voksen laks i Røssåga i perioden Innsamlet materiale i perioden er analysert av Veterinærinstituttet (tall angitt i blått), og resultatene fra disse analysene er gjengitt fra Moen et.al. (211). Antall observerte laks med en gitt smoltalder innenfor hver årsklasse registreres på bakgrunn av de årlige analysene av skjellmateriale. En enkelt årsklasse vil dermed registreres i skjellkontrollen over mange år avhengig av både smoltalder og sjøalder. Våre registreringer (n= 36) er derfor lagt til eksisterende registreringer fra Veterinærinstituttet, og er angitt med sort skrift. Tall i () viser smoltalder beregna i 21 (Moen op.cit) Årsklasse Smoltalder Gjennomsnitt N Årsklasse Smoltalder Gjennomsnitt N 2 år 3 år 4 år smoltalder 2 år 3 år 4 år smoltalder , , , ,61 (2,46) , ,74 (2,89) , , , , , Voksen laks og klassifiseringer fra skjellmateriale Ranaelva Sjøalder lot seg bestemme på 91 av de 97 innleverte skjellprøvene av vill laks fra Ranaelva, og laksene fordelte seg med 43 % 1 sjøvinter (1SW), 33 % 2SW, 23 % 3SW og 1 % 4 SW (tabell 14). Det ble det påvist 6 flergangsgytere (6,2 %), fordelt på 3 holaks og 3 hannlaks. Spredningsplot for kroppslengde mot sjøalder viser at flergangsgyterne faller inn lengdefordelinga til laks førstegangsgytere med likt antall sjøvintre (figur 22). Tabell 14 Oversikt over sjøalder, gjennomsnittlengder (cm og -vekt (kg) og påviste flergangsgytere i skjellmaterialet fra sportsfiskefangstene i Ranaelva og Røssåga i 212. Elv År Sjøalder Flergangsgytere 1SW 2SW 3SW 4SW 1S1 2S+ 2S1 3S+ 3S1 Ranaelva 212 %-fordeling 43 % 33 % 23 % 1 % Snitt-lengde (cm) 62,7 82,2 97,8 11, Snitt-vekt (kg) 2,4 5,7 93 8,4 N Røssåga 212 %-fordeling 41 % 43 % 15 % 1 % Snitt-lengde (cm) 58,9 75,5 88, 11, Snitt-vekt (kg) 2,1 4,2 7,8 - N Røssåga Sjøalder lot seg bestemme på 88 av de 93 innleverte skjellprøvene av vill laks fra Røssåga, og laksene fordelte seg med 41 % 1 sjøvinter (1SW), 43 % 2SW, 15 % 3SW og 1 % 4 SW (tabell 11). Sammenligna med registreringene under gytefisktellinga (jfr ) viser at andelen av mellomlaks er relativt lik mens sportfiskefangstene inneholdt større andel storlaks og lavere andel smålaks. side 28

30 Lengde (cm) Lengde (cm) Ferskvannsbiologen Rapport Ranaelva 12 Røssåga 1 8 1S1 2S1 2S1 2S+ 3S1 3S S1 1S1 1S1 2S1 2S1 2S1 2S1 3S S Sjøvintre Sjøvintre Figur 22 Lengdefordeling av 1-4 sjøvinters laks fanga i Ranaelva og Røssåga i 212. Flergangsgytere blant uteliggere (individer utenfor normalfordeling) er markert med rød skravering. I Røssåga ble det påvist 9 flergangsgytere (9,7 %), hvorav 4 var hannfisker (2S1, 3x1S1) og 5 hofisker (3S1, 4x2S1). I lengdefordelinga for laks av ulik sjøalder lå en av flergangsgyterne (2S1) som uteligger (individ utenfor normalfordeling), slik at den ved en lengdekontroll ville blitt klassifisert som en-sjøvinter laks (figur 22). Lengda på de øvrige flergangsgyterne sammenfalt med førstegangsgytere med likt antall sjøvintre Lengdefordelinga av laks fra begge elvene viser at det er relativt stort overlapp i lengdefordelingene for sjøalderklasse (figur 22). Dette viser at kategoriseringa av smålaks, mellomlaks og storlaks i gytefisktellinga ikke kan benyttes alene som et mål på andelen av fisk av ulik sjøalder. En-sjøvinters laks kan imidlertid ofte skilles fra flersjøvinters laks ut fra kroppsform, en forskjell som trolig påvirker kategorisering til sjøalder for fisk i størrelsen 65-7 cm. Vi anser derfor kategoriseringa av laks under drivtelling å skille godt mellom en-sjøvinter og flersjøvinter laks. side 29

31 4.5 Kontroll av tilslag av utsatt rogn og yngel Ungfisk og tilslag av utsatt rognmateriale Under elektrofiske i Ranaelva og Røssåga i 211 og 212 ble det fanga ungfisk med alder fra + til 3+ (i Røssåga også en fire-åring). Disse ungfiskene tilhører årsklassene , altså er for eksempel en laksunge med alder 2+ fanga i 211 avkom fra laks som gytte naturlig i elva i 28 eller fra rogn som er kunstig planta i elva våren 29. For å måle tilslaget fra planta rogn i elvene må man vite hva den totale rognmengden har vært hvert år. I 28 ble det for første gang utført gytefisktelling i elvene, og dette blir det første året vi kan beregne hva den totale rognmengden i elvene har vært. Ved å ta utgangspunkt i registrert andel av holaks i hver størrelseskategori (små- mellom- og storlaks), gjennomsnittsvektene for sportfiskefanga laks innenfor størrelsesgruppene og antatt rognmengde per kilo hofisk, kan man beregne hva det naturlige gytebidraget til elvene har vært (tabell 15). Det er verdt å bemerke at gytefisktellingene kan undersestimere antall gytefisk noe (Orell, Erkinaro & Karppinen 211, Lamberg et. al. 211), og at det beregna naturlige gytebidraget derfor reelt kan være noe høyere enn verdiene vi benytter videre i rapporten. I Ranaelva ble det satt ut,9-1 mill. lakserogn i årene (28-21 årsklassene), mens det naturlige gytebidraget til elva i samme tidsrom var 1,6-2,7 mill rogn (tabell 15). I 212 ble det kun satt ut 42. rogn i Ranaelva, og naturlig rogndeponering er ikke kjent siden gytefisktelling ikke kunne gjennomføres i 211. Ut fra den beregna totale rogndeponering i elva utgjorde det planta rognmaterialet fra 37 % av 28-årsklassen til 24 % av 21-årsklassen. Under elektrofiske i Ranaelva høsten 212 ble det tatt ut 488 laksunger for aldersanalyser, og av disse ble 477 kontrollert for fargemerking (Alizarin). Blant årsyngel (+/211-årsklasse) ble ikke Alizarin-merke påvist hos ett eneste individ, mens merkeandelen blant 1+ og 2+ (21- og 29-årsklasse) var henholdsvis 3,9 og 6,4 % (tabell 16). Prosentandelene for merka fisk blant 1+ og 2+ kan sammenlignes mot beregna andel av planta rogn de respektive årsklassene burde bestå av. Laksunger med alder 1+ i 212 tilhører 21- årsklassen, som ut fra beregningene besto av 24,3 % planta rogn. Andelen av merka fisk blant 1+ av 21-årsklassen fanga i Ranaelva utgjorde kun 3,9 %, men tilsvarende forhold for 2+/29-årsklassen var 32 % planta rogn mot 6,4 % merka 2+. I Røssåga ble det satt ut rogn i årene (28-21-årsklassene), og det beregna naturlige gytebidraget til elva av de samme årsklassene var 1-1,3 mill. rogn. Det utplanta rognmaterialet utgjorde fra 35 til 21 % av den totale rogndeponeringa av årsklassene (tabell 15). I 212 ble det ikke planta rogn i Røssåga, og 211-årsklassen er dermed kun naturlig rekruttert. Det ble fanga totalt 168 laksunger under elektrofiske i Røssåga, og alle ble kontrollert for Alizarinmerke. Blant laksunger med alder +-2+ ble Alizarin-merke ikke påvist, mens 2,3 % av 3+ (28- årsklassen) var merka. Dette indikerer at tilslaget fra planta rogn i Røssåga har vært svært dårlig i alle fall de siste tre årene med planting. I øvre deler av Leirelva ble det satt ut 17. og 31.5 årsyngel i elva i hhv. 211 og 212, og 9.9 årsyngel og 18. rogn i 21. Før dette ble yngel og rogn satt ut nedenfor fiskesperra. Det ble fanga 199 laksunger under elektrofiske i Leirelva i 211 og 69 av disse ble analysert for tilstedværelse av Alizarin-merke. Det ble som forventa ikke påvist alizarin-merke hos vill + fra Leirelva. Årsyngelen som har blitt satt ut i elva i 211 og 212 har vært mellom 55-6 mm (Tor Næss, Genbanken-Bjerka pers. medd.), og har dermed vært like stor som vill 1+. Det ble i 212 bestemt alder på et for lavt antall laksunger i dette størrelsesområdet (5-65 mm) til at vi sikkert kan avgjøre merkeandelene. For å kunne gjøre dette må all ungfisk av laks aldersbestemmes, og trolig må avstand mellom soner i otolitten måles for å skille utsatt fisk fra vill fisk. Dette innebærer en betydelig økning i analyseomfanget for Leirelva, og bør trolig også omfatte ny gjennomgang av 211 materialet. Dette kan først utføres i løpet av 213/214, og resultatene for Leirelva er derfor tatt ut av rapporteringa for 212. side 3

32 Når tilslaget og betydningen av utplanta rogn vurderes på bakgrunn av påvising av Alizarin-merke i otolitt og andelene av merka fisk følges gjennom hver enkelt årsklasse, kan resultatene indikere at andelen av merka fisk innad i hver årsklasse avtar med økende alder (tabell 17). Samtidig kan merkeandelen variere kraftig mellom år (f.eks 28-årsklassen i Røssåga) eller faktisk øke (27- årsklassen i Ranaelva). Antall fisk analysert fra hver årsklasse er noe lavt for årsklasser eldre enn 28, mens analysene for årsklasse 28 eller yngre har inneholdt et stort antall ungfisk (jfr. tabell 16). Tabell 15 Oversikt over registrert gytebiomasse, beregna naturlig rogndeponering, antall rogn plantet, total mengde rogn deponert i elvegrusen og den prosentvise betydningen av plantet rogn i Ranaelva og Røssågaperioden Årsklasse Naturlig gytebiomasse Antall rogn / kg hofisk Antall naturlig gytt rogn Antall planta rogn Sum deponert rogn % - andel plantet rogn Ranaelva , , ,3 211? 145? 42.?? Røssåga , , , Tabell 16 Oversikt over antall otolitter analysert for tilstedeværelse av fargemerke (Alizarin) og prosentvis andel merkefunn fra ungfisk fanga i Ranaelva, Røssåga og Leirelva i september 211 og n= % merket n= % merket n= % merket n= % merka Ranaelva ,9 17 6,4 63 1, , ,7 4 8,7 1 1 Røssåga , ,6 Leirelva , Tabell 17 Andel fisk (%) identifisert med opprinnelse i utplantet rogn gjennom påvising av Alizarin-merke i otolitt. Merkeandelen i den enkelte årsklassen er fulgt fra +-2+.Tall markert med blått er beregnet ut fra figurer og tabeller i Moen et.al. (28,29,21,211). I 27 ble det ikke samla inn ungfisk i Røssåga, og merkeandelen blant årsyngel av 26-årsklassen er derfor ikke kjent. 26-årskl. 27-årskl. 28-årskl. 29-årskl. 21-årskl 211-årskl 212-årskl Ranaelva Røssåga side 31

33 4.5.2 Voksen laks og tilslag av utsatt rognmateriale For å vurdere betydningen av utsatt fiskemateriale i både Ranaelva og Røssåga skal andelen av merka laks (Alizarin-merke fra bademerking av rogn) vurdert ut fra otolitter samla inn fra sportsfiskefanga laks i elvene. I 212 ble kun 13 otolittpøver levert fra sportsfiskefangstene i Røssåga, mens 81 otolitterprøver ble levert fra Ranaelva (tabell 18). I materialet fra Røssåga ble det ikke påvist otolitter med Alizarinmerke, mens 5 av de 81 (6,2 %) analyserte otolittene fra Ranaelva fikk påvist Alizarin-merke. Tabell 18 Antall otolitter fra laks fanga under sportsfiske i Ranaelva og Røssåga som er kontrollert for Alizarin-merke i Elv Antall otolitter analysert Antall merket (Alizarin) % merket Ranaelva ,2 Røssåga Målinger av vannhastigheter i Røssåga Etter undersøkelsene i elva i 211 ble antatt høye vannhastigheter i kombinasjon med et bunnsubstrat bestående primært av grus og små stein antatt å gi ugunstige levebetingelser for ungfisk (Kanstad- Hanssen & Lamberg 213). I forbindelse med forestående utvidelse av produksjonen i Nedre Røssåga kraftverk, som vil medføre økte vanndriftsvannføring i elva, ble det beslutta å belyse effektene økt vannføring vil få for vannhastighetene i elva og konsekvenser dette kan ha for ungfisken i elva. Hydrateam As ble engasjert for å utføre målinger av vannhastigheter ved ulike vannføringer, samt å beregne økning i vannhastigheter som følge av økt vannføring. Resultatene av disse undersøkelsene er beskrevet i sin helhet i Kanstad-Hanssen (213). Det ble utført tre ulike typer målinger for å kartlegge vannhastighetene. Tverrsnittsmålinger er målinger som gir vannhastigheter innenfor celler (størrelse 5-1 cm) over hele tverrsnittet, og dermed et totalt bilde av gjennomsnittlige vannhastigheter for et hvert punkt i elva representert av en celle (figur 23). Målingene har en begrensning forbundet med målinger ned mot bunnen, og er derfor alene ikke egna til å beskrive vannhastigheter relevante for vurdering av effekter for fisk. Teoretisk vil vannhastigheten måtte være m/s helt nede ved bunnen, og en kurve for målte vannhastigheter ned gjennom vannsøyla vil bøye av mot null når man nærmer seg bunnen. Ofte vil en slik kurve få et mer eller mindre markert knekkpunkt, hvis høyde over bunn avhenger av grovheten av bunnsubstratet (store steiner skaper mye turbulens som bremser vannhastighetene). For å få et mål for vannhastighetene nede ved bunnen i Røssåga ble det i tillegg til tverrsnittsmålingene også utført vertikalmålinger med akustisk dopplerinstrument (figur 24), samt kontrollmålinger med flygel ca. 1 cm over bunnen. Ved 12 m 3 /s viste tverrsnittsmålingene ved Breigrunnen, som har vært et av de viktigste rognplanteområdene, vannhastigheter opp mot 2 m/s (figur 23). I store deler av tverrsnittet var vannhastighetene høyere enn 1 m/s. Vertikalmålinger på selve Breigrunnen viste vannhastigheter mellom 1-1,3 m/s allerede 1 cm over bunnen, og oppe i vannsøyla var hastighetene rundt 2 m/s (figur 24). side 32

34 12 m 3 /s Figur 23 Eksempel på tverrsnittsmålinger. Vannhastigheter er her målt 15. mars (12 m 3 /s) på transekt om lag 1 m oppstrøms Breigrunnen. Fargekodinga i figuren gjenspeiler målte vannhastigheter mellom (lilla) og 2, m/s (rødt). Den sorte tykke linja viser faktisk bunn (fra Fjeldstad 213). Figur 24 Eksempel på vertikalmåling med akustisk dopplerinstrument. Her fra en måling på Breigrunnen (fra Fjeldstad 213). Om lag 3 m lengre ned i elva (v/gapahuken) viste tverrsnittsmålingene at vannhastigheter rundt,9-1,6 m/s dominerte ved en vannføring på 12 m 3 /s, og at lavere vannhastigheter stort sett var å finne når avstanden fra land var mindre enn 3-5 m. Vertikalmålingene i dette området viste at vannhastighetene 1 cm over bunn var høyere enn,8-1 m/s uavhengig av om vannføringa var 6 eller 12 m 3 /s, og oppover i vannsøyla var hastighetene mellom 1 og 1,8 m/s uavhengig av vannføring. Tverrsnittsmåling ytterligere 5 m nedover elva (nedenfor holmen og v/12 m 3 /s) viste at midtpartiet av elva hadde vannhastigheter mellom 1-1,5 m/s, mens områdene inn mot land mot øst stort sett hadde vannhastigheter mellom,5 og 1 m/s. Partiet inn mot campingplassen er en bakevje, og her stod vannet mer eller mindre i ro. Når vannføringa sank til 6 m 3 /s flytta vannmassene seg mot den østlige side 33