Tom Erik Sørensen og Trine Søraa. Historiske Trondheim. Mellom Tiller og Munkholmen

Transkript

1 Tom Erik Sørensen og Trine Søraa Historiske Trondheim Mellom Tiller og Munkholmen

2

3

4 MUSEUMSFORLAGET Trondheim 2017 ISBN Grafisk formgivning Fagtrykk Trondheim AS Omslagsdesign Fagtrykk Trondheim AS Omslagsillustrasjon På forsida Munkholmen. Foto: Pål Otto Sørensen. På baksida Stavne og Gløshaugen. Foto: Schrøder, bildet tilhører NTNU UB Forlagsredaktør Kart Emap Papir 130 g Hello fat matt Boka er satt med Adobe Garamond Pro 10/13 pt Trykk og innbinding GPS group Museumsforlaget Kjøpmannsgata Trondheim telefon post@museumsforlaget.no Denne boka er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Ta kontakt med forlaget om du ønsker å gjengi deler av boka, i medieuavhengig form. Dette er et offisielt lisensprodukt fra NRK, utgitt etter avtale med NRK Aktivum

5 Forord I den femte boka i Historiske Trondheim-serien har vi funnet frem til enda et kløverblad med utgangspunkt i sentrum av byen. Turen går denne gangen først mot sør langs Nidelva, helt opp til Øvre Leirfoss. Der snur vi og går tilbake via kjente landemerker som Lerkendal, Gløshaugen og Kristiansten festning. Turen avsluttes på Munkholmen. God tur! 5

6

7 Takk Forfatterne vil gjerne takke hverandre for utmerket samarbeid gjennom 7 år, både på radio og i bokform. Dersom vi med vårt lille prosjekt har kunnet bidra til økt interesse for Trondheims historie og til at flere blir glad i byen, er hensikten oppnådd. Takk til arkeologene ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) som stadig graver frem ny kunnskap om historiske Trondheim. Takk til våre stødige samarbeidspartnere i NRK og Museumsforlaget, uten dere hadde ikke bøkene blitt noe av. Tusen takk for de nydelige bildene du lar oss smykke boka med, Pål Otto Sørensen. Per Kristian Johansen Hasselberg har kontroll på QR-kodene slik at leseren enkelt kan finne frem til det korresponderende innslaget på radio. Dette er like ubegripelig som astrofysikk for forfatterne, så tusen takk til deg, Per Kristian. 7

8

9 Erkebispegården og Marinen Erkebispegården 1 I de fire tidligere bøkene i Historiske Trondheim-serien har vi begynt vandreturen ved Nidarosdomen. Denne gang gjør vi et lite, men viktig unntak og tar i stedet utgangspunkt i Erkebispegården. Vi tillater oss et lite tankeeksperiment: Hva om Erkebispegården hadde stått slik som den gjør i dag men uten Nidarosdomen som nærmeste nabo? 9

10 Vi kunne kanskje gå ut fra at da hadde Erkebispegården vært den største attraksjonen i Trondheim. Vi våger denne påstanden i trygg forvissning om at Erkebispegården er den eldste profane eller verdslige middelalderbygningen i landet. Den er for eksempel hundre år eldre enn Håkonshallen i Bergen, og nesten 130 år eldre enn Akershus festning, bare for å nevne noen kjente byggverk fra middelalderen. Likevel har dette anlegget bokstavelig talt kommet i bakgrunnen av Nidarosdomen. Mange gjester fra inn- og utland, og trøndere med, har kommet til Trondheim, beundret Domen inn- og utvendig, fotografert den fra alle tenkelige kanter og så reist igjen uten å kaste så mye som et blikk på den flotte nabobygningen. Det er høyst ufortjent, for dette er hva arkitekt Wilhelm Swensen hadde å si om Erkebispegården i 1953: 10

11 Nicolaus Breakspear (ca ) ble født i Hertfordshire og er den eneste paven som har kommet fra England. Han grunnla også Oslo katedralskole på den samme norgesreisen i Han ble pave i 1154 og tok da navnet Hadrian IV. Den betydelige rolle Erkebispegården har spillet i vår middelalderhistorie er blitt sterkt utvisket. Vi har vanskelig for å tenke oss den praktutfoldelse, det yrende liv, og de fargerike prosesjoner som ga middelalderens pilegrimsskarer bildet på erkebiskopens makt og verdighet. Konger og stormenn har vært gjester, prester og kanniker har vandret mellom katedralen og Erkebispegården. Riktignok har markedsdager, konserter i Borggården og NRKs Anno bidratt til å reklamere for dette flotte anlegget, men vi opp fordrer uansett leseren til å avlegge et besøk og sette av god tid. Her det mye å se på. 11

12 De eldste delene av Nidarosdomen og Erkebispegården er like gamle, og ifølge ekspertene påbegynt rundt Det var i 1153 at kardinal Nicolaus Breakspear ble sendt til Skandinavia for å opp rette en kirkeprovins i Norge. Det ble avholdt et stort riksmøte i Trondheim, og Jon Birgersson, som da var biskop i Stavanger, ble valgt som den første erkebiskop i Nidaros. Erkebispedømmet omfattet hele Norge samt i alfabetisk rekkefølge Færøyene, Grønland, Hebridene, Island, Isle of Man, Orknøyene og Shetlandsøyene. I Erkebispegården var det et yrende liv med fjøs og staller, smie med myntpreging, tjenerboliger, gjesterom, storkjøkken og lagerrom samt havn og skipsbygging ved Marinen, for å nevne noe. En skal ikke undervurdere kirkens politiske posisjon den gangen. Det var nok viktig for pavedømmet å få innflytelse over de nord ligste delene av Europa, og erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann. Det er i en slik sammenheng vi må se reforma sjonen i 1536/1537. Den var først og fremst et spørsmål om makt overtakelse. Den store byggmester er naturlig nok portrettert med en kirkemodell i hendene. En kopi av statuen på vestveggen sto ved inngangen til Museet i Erkebispegården, fargelagt på samme måte som statuene på Vestfronten var det i middelalderen. Jon Birgersson holdt etter all sannsynlighet til i en bygning av tømmer. Det var først og fremst hans etterfølger, Øystein Erlendsson, som sto for de store byggearbeidene både på Nidarosdomen og Erkebispegården. Han var trønder, faktisk den eneste blant middel alderens erkebiskoper. Riktignok pågår det fortsatt en tautrekking om hvorvidt han vokste opp på gården Rossvoll i Skaun eller Rossvoll i Verdal. Uansett er han blitt portrettert på Nidaros domens vestfront i andre rekke, helt til venstre. Vi har nevnt hvordan konflikten mellom Erkebiskop Øystein og kong Sverre førte til at Øystein dro til England og lot seg påvirke av byggestilen i Canterbury- og Lincolnkatedralen (bok 1 s. 121). Den samme innflytelsen kommer også til syne i Erkebispegården. Øystein lot oppføre det som i dag heter Østhuset mellom 1160 og Den gang var dette en frittstående steinbygning i to etasjer, meget imponerende sammenlignet med de små trehusene som folk flest bodde i. Her tok han imot besøkende med den verdighet som hørte til hans embete. Riddersalen i andre etasje brukes fortsatt til representasjon, slik som for 850 år siden. 12

13 Østfløyen i Erkebispegården før restaurering. År ukjent. Riddersalen i andre etasje. Kalkmaleriene i Vesthuset med ranker og jaktscener ble utført av to danske kunstnere, Anders og Nils Maler, på første halvdel av 1600-tallet. Vesthuset, som er forbundet med Østhuset med en portbygning, ble oppført i Her fikk erkebiskopene arbeidsværelse og soveværelse. Her finnes i dag vakre kalkmalerier, riktignok fra etter reformasjonen. På 1400-tallet ble det urolige tider, og det ble nødvendig for erkebiskopen å forsvare kirkens interesser, også med militærmakt. Det var i denne perioden at Vestfløyen ble oppført, med Lavetthuset, der kron regaliene (bok 3 s. 11) er utstilt i dag, og Vekthuset, som huser Rustkammeret med militærhistorisk utstilling. Oppføringen skjedde 13

14 under erkebiskop Aslak Bolt, han med Aslak Bolts jordebok en opptegnelse over alt kirkegods i bispedømmet og en viktig kilde til historieforskning. De urolige tidene fortsatte, og da lensherre Eske Bille i Bergen sendte danske soldater for å tenne på Nidarosdomen i 1531, brant også Erkebispegården. Ildspåsettelsen var et ledd i arbeidet for å stoppe motstanden mot dansk maktovertakelse. Erkebispegården var ikke et trygt nok sted for den siste erkebiskop i Nidaros, Olav Engelbrektsson, og han lot bygge Steinvikholm som befestet slott omkring Det var herfra han forlot Norge påsken 1537 etter å ha oppgitt kampen mot den danske maktovertakelsen. Nå begynte en ny tid for Erkebispegården. Den ble residens for danske lensherrer, fikk benevnelsen Kongens gård i Trondheim, som siden ble til Kongsgården. De to navnene Erkebispegården og Kongsgården brukes fortsatt om hverandre. Lensherrene har ikke fått samme plass i historien som erkebiskopene, og det kan skyldes at enkelte av dem ble svært dårlig likt blant trønderne. En av de mest beryktede var Ludvig Munk, som utøvde det som ikke kan betegnes som annet enn ondskap: En skipseier ba Munk om betaling for frakt, men ble «slått av Munk med en langskaftet øks, derpå lagt i håndjern og hengt opp i tårnet etter hendene, så benene ikke nådde jorden, og slik hang han fra kl. 5 om ettermiddagen til kl. 8 neste morgen, mens det jevnlig ble slått lake og vann over ham (Kulturminner i Trondheim, s. 142)». Kong Christian IV avsatte Munk fra sitt embete i 1583 på grunn av vanstyre. Da eneveldet ble innført i 1660, ble ordningen med lensherrer avviklet, og Erkebispegården gikk over til Trondhjems befestninger, som så tok vare på bygningene i over 300 år. Det har nok vært bra både for Domen og Erkebispegården, for skrudhuset i kirken skal visstnok ha fungert som kruttmagasin før Det heter seg at prekenene var svært korte i denne perioden. 14