Paulo Coelho. Pilegrimsreisen. Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO

Transkript

1

2 Paulo Coelho Pilegrimsreisen Oversatt av Kari og Kjell Risvik, MNO

3 Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4a Postboks 1174 Sentrum 0107 Oslo Originaltittel: O diario de um Mago Copyright Paulo Coelho Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2006 Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik Utgitt etter avtale med Sant Jordi Asociados Agencia Literaria, Barcelona, Spain. All rights reserved. Omslagsdesign: Work AS Omslagsfoto: Michael Orton/Getty Images Forfatterfoto: Philippe Cabidoche Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 11,1/16 Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: Ensolux Cream 80 g, bulk 1,8 ISBN 10: ISBN 13: Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

4 Tjue år senere SITTENDE I EN PARK i en by i Sør-Frankrike. Mineralvann. Kaffe. Temperatur 27 grader, om ettermiddagen den 1. juni Personer som prater, personer som spaserer. Personer som også drikker sin kaffe og sitt mineralvann. Tanken går tilbake til en ettermiddag, en kaffe, mineralvann, personer som prater og spaserer bare at denne gangen er scenen høysletten i León, språket er spansk, jeg fyller snart år, det er en god stund siden jeg forlot Saint-Jean-Pied-de-Port, faktisk er jeg over halvparten av veien til Santiago de Compostela. Jeg ser fremover, på det ensformige landskapet. Veiviseren, som også sitter og drikker kaffe i en bar, har liksom dukket opp ingenstedsfra. Jeg ser meg tilbake, det samme ensformige landskapet, bare med den forskjellen at støvet på bakken har spor etter skoene mine men det er midlertidig, vinden vil feie dem vekk før natten kommer. Alt er så uvirkelig. Hva har jeg her å 5

5 gjøre? Det spørsmålet forfølger meg, enda det alt har gått flere uker. Jeg er på jakt etter et sverd. Jeg utfører et ritual i RAM, en liten orden innenfor den katolske kirke, uten hemmeligheter eller mysterier utover forsøket på å forstå verdens symbolske språk. Jeg lurer på om jeg er blitt lurt, om den åndelige søken er uten mening og logikk, at jeg like gjerne kunne ha blitt i Brasil og holdt på med det jeg alltid holder på med. Jeg tviler på oppriktigheten i min egen åndelige søken for det er et slit å søke en Gud som aldri viser seg, be til bestemte tider, følge ukjente veier, holde disiplin, ta imot ordrer som jeg opplever som absurde. Altså: Jeg tviler på min oppriktighet. Alle disse dagene har Petrus sagt at veien er for alle, for vanlige mennesker, og det har skuffet meg stort. Jeg hadde jo trodd at denne kraftanstrengelsen skulle gi meg en særstilling blant de få utvalgte som nærmer seg universets store arketyper. Jeg hadde trodd at jeg endelig skulle oppdage at de var sanne, alle historiene om hemmelige vismenns styre i Tibet, om trylledrikker som kan lokke frem kjærlighet der ingen tiltrekning finnes, om ritualer der paradisets porter plutselig åpenbarer seg. Men så kommer Petrus og forteller meg at det forholder seg stikk motsatt: Det finnes ingen utvalgte. Alle er utkåret, hvis de i stedet for å spørre «hva har jeg her å gjøre», bestemmer seg for å gjøre noe som vekker hjertets begeistring. Det er i begeistringen at paradisets porter finnes og den kjærlighet som forvandler, det valg 6

6 som fører oss til Gud. Det er den begeistringen som forbinder oss med Den Hellige Ånd, og ikke de mange hundre, de mange tusen gangene vi leser i de klassiske tekstene. Det er viljen til å tro på at livet er et mirakel som gjør det mulig for miraklene å skje, og ikke de såkalte «hemmelige ritualer» eller «innvielsesordener». Kort sagt, det er menneskets beslutning om å fullbyrde sin bestemmelse som virkelig gjør det til et menneske og ikke de teoriene mennesket utvikler om tilværelsens gåte. Og her er jeg. Litt lenger enn halvveis på veien som fører meg til Santiago de Compostela. Denne ettermiddagen i León, i det fjerne året 1986, vet jeg ennå ikke at jeg om seks syv måneder skal skrive en bok om det jeg har opplevd, at hyrden Santiago allerede vandrer gjennom sjelen min på jakt etter en skatt, at en kvinne ved navn Veronika gjør seg klar til å ta noen piller i et forsøk på å begå selvmord, at Pilar vil komme til Piedra-elven og gråtende skrive sin dagbok. Alt det jeg vet i dette øyeblikk, er at jeg er anspent, nervøs, ute av stand til å snakke med Petrus, for det har akkurat gått opp for meg at jeg ikke lenger kan dra tilbake og gjøre det jeg holdt på med før selv om det innebærer at det bare er å åpne hånden og ta imot en rimelig slump penger i slutten av måneden, en viss følelsesmessig stabilitet, et arbeid jeg kan godt, og der jeg behersker visse teknikker. Jeg må forandre meg, gå i retning av drømmen min, en drøm som forekommer meg barnslig, latterlig, som umulig kan virkeliggjøres: 7

7 bli til den forfatteren jeg innerst inne alltid har ønsket å bli, men som jeg ikke har våget å gi meg i kast med. Petrus har drukket opp kaffen, mineralvannet, ber om regningen og betaler, og så er det bare å gå videre, for det er ennå noen kilometer igjen til nærmeste by. Folk fortsetter å spasere og prate, de skotter på de to middelaldrende pilegrimene og tenker at sannelig er det mange rare mennesker her i verden, alltid vil de prøve å gjenopplive en fortid som allerede er død.* Temperaturen må være omkring 27 grader, for det er sent på ettermiddagen, og jeg spør meg taust, for tusende gang, hva jeg har her å gjøre? Om jeg ville forandre meg? Jeg tror ikke det, men til syvende og sist er veien i ferd med å forvandle meg. Om jeg ville lære mysteriene å kjenne? Jeg tror det, men veien lærer meg at det ikke finnes mysterier, at det som Jesus Kristus sa ikke finnes noe skjult som ikke er blitt åpenbart. Kort sagt, det som skjer, er det stikk motsatte av det jeg ventet meg. Vi reiser oss og begynner å gå i taushet. Jeg er hensunket i egne tanker, i min egen usikkerhet, og Petrus må tenke innbiller jeg meg på arbeidet sitt i Milano. Han er her fordi han på en eller annen måte ble tvunget av tradisjonen, men det er mulig at han håper at vandrin- * Det året da jeg gjennomførte pilegrimsreisen, var det bare 400 mennesker som gikk veien til Santiago. I 1999 var det, ifølge ikkeoffisiell statistikk, 400 mennesker som passerte hver dag forbi den baren som nevnes i teksten. 8

8 gen skal ta slutt snart, slik at han kan dra tilbake og gjøre det han liker å holde på med. Vi går nesten hele resten av ettermiddagen uten å snakke sammen. Ennå finnes det ikke mobiltelefoner, faks, e-poster. Vi er isolert i vårt påtvungne samliv. Santiago de Compostela ligger forut, og jeg kan ikke forestille meg at denne veien bare fører meg til denne byen, men også til mange andre byer i verden. Jeg vender tilbake til byen i Sør-Frankrike. I alle disse årene har jeg hørt alle slags kommentarer om pilegrimsreisen min fra at jeg skal ha foretatt den i drosje (tenk hva det skulle ha kostet!) til at jeg skal ha fått hemmelig hjelp fra noen innvielsesselskaper (det skulle ha blitt mye rot!). Det eneste belegg jeg har for at jeg har gått veien, er, som vi ser helt i begynnelsen av boken, Madame Lourdes, som ba meg levere tilbake boken en Compostelana, et pilegrimsdiplom som jeg fikk tildelt uten synderlig begeistring i katedralen, utstedt av en assistent (som skrev navnet mitt på portugisisk, enda tradisjonen krever at det skal gjøres på latin). Det er like godt å la det bero med det: Petrus trengte ikke å vite hva jeg hadde tenkt å gjøre med sverdet mitt, og leserne trenger derfor heller ikke vissheten om jeg faktisk gjennomførte denne pilegrimsreisen. Dermed vil de strebe etter en personlig erfaring, og ikke det jeg opplevde (eller ikke). Jeg gjennomførte pilegrimsreisen bare én gang og likevel fullførte jeg den ikke. Jeg avsluttet den i El Cebreiro og tok bussen til Santiago de Compostela. Jeg 9

9 har mange ganger tenkt på den ironien: Den mest kjente teksten om Veien på slutten av dette årtusenet, ble skrevet av en som aldri gikk helt frem. Jeg fikk i det minste oppleve at én spådom gikk i oppfyllelse. For ikke så lenge siden var jeg i Foncebadón, og byen er i ferd med å våkne til nytt liv, med flere bygninger. Jeg brukte en del metaforer i Pilegrimsreisen som leserne forvekslet med virkeligheten. Jeg angrer på at jeg tok med en del av Budbringerens ritual, men jeg har aldri forandret en bok etter at den er utgitt, og dette skal ikke være noe unntak. PAULO COELHO St. Martin, 1. juni 2006

10 Da sa de: Herre! Se, her er to sverd. Men han sa til dem: Det er nok. LUKAS, 22.38

11

12 DA VI BEGYNTE PÅ PILEGRIMSFERDEN, forekom det meg at jeg hadde virkeliggjort en av min ungdoms største drømmer. For meg var du trollmannen Don Juan, og jeg gjenopplevde Castañedas saga i jakten på det fantastiske. Men du sto tappert imot alle mine forsøk på å gjøre deg til en helt. Det gjorde forholdet oss imellom svært vanskelig, helt til jeg forsto at det fantastiske ligger i Vanlige menneskers vei. I dag er den innsikten det mest dyrebare jeg eier i livet, den tillater meg å gjøre hva som helst, og den vil følge meg for alltid. På grunn av denne innsikten som jeg nå prøver å dele med andre er denne boken tilegnet deg, Petrus. FORFATTEREN

13

14 Forord OG NÅ, FORAN RAMS HELLIGE ÅSYN, skal dere med egne hender røre ved Livets Ord og få den kraft dere trenger for å bære vitnesbyrd om dette Ordet like til verdens ytterste grenser! Mesteren løftet mitt nye sverd, som ennå lå i skjeden. Bålets flammer knitret, et gunstig varsel som tilsa at ritualet kunne gå sin gang. Jeg falt på kne, og med bare nevene begynte jeg å grave i jorden. Det var natten til den 2. januar 1986, og vi befant oss på en av de høye tindene i fjellkjeden Serra do Mar, i den formasjonen som kalles Agulhas Negras (Svarte Nåler). Foruten meg og min Mester var også min kone der, og en av mine disipler, en av de lokale fjellførerne samt en representant for det store brorskapet som omfattet all verdens esoteriske ordener, et brorskap som gikk under navnet Tradisjonen. Vi fem, innbefattet fjellføreren, som på forhånd hadde fått høre hva som skulle skje, bivånet min ordinering til Mester av RAMs orden. Jeg hadde allerede gravd en grunn, lang grop i bakken. Meget høytidelig la jeg hendene på jorden og fremsa de rituelle ordene. Min kone kom bort og rakte meg sverdet jeg hadde brukt i over ti år, og som hadde 15

15 vært meg til så stor hjelp under de mange hundre Magiske Operasjoner i løpet av den tiden. Jeg la sverdet fra meg i gropen jeg hadde gravd. Så kastet jeg jord over det og glattet på overflaten. Mens jeg holdt på med dette, tenkte jeg tilbake på alle prøvelsene jeg hadde vært igjennom, alt det jeg var gjort kjent med og de fenomenene jeg hadde kunnet fremkalle ene og alene fordi jeg hadde med meg dette sverdet, som var så gammelt og kjært. Nå skulle det bli oppslukt av jorden, jernet i bladet og treet i skaftet skulle igjen gi næring til den kilden som det hadde hentet sin Kraft fra. Mesteren kom bort og la mitt nye sverd foran meg, på det stedet der jeg hadde begravd det gamle. Alle slo så ut med armene, og Mesteren gjorde bruk av sin Kraft, så et selsomt lys oppsto, noe som ikke lyste, men likevel var synlig, og det medførte at skikkelsene som sto der antok en farge som skilte seg fra det gule skjæret fra bålet. Så trakk han sitt eget sverd, rørte ved skuldrene og pannen min med det og sa: Ved RAMs Kraft og Kjærlighet salver jeg deg til Mester og Ridder av Ordenen, i dag og for resten av dine levedager. R for Rigor, A for Amor, M for Misericordia; R for Regnum, A for Agnus, M for Mundi. Husk at du aldri må la sverdet hvile lenge i sin skjede, for da vil det rustne. Men når det trekkes opp av skjeden, skal det aldri vende tilbake uten å ha gjort en god gjerning, åpnet en ny vei eller drukket en fiendes blod. Med odden på sverdet rispet han meg i pannen. Fra den stunden behøvde jeg ikke lenger å være taus. Jeg 16

16 behøvde ikke lenger å holde hemmelig hva jeg maktet, ei heller hvilke underverker jeg hadde lært å utføre på Tradisjonens vei. Fra den stunden var jeg en Trollmann. Jeg rakte hånden frem for å ta det nye sverdet, av stål som aldri forgår og av tre som jorden aldri skal fortære, med dets sorte og røde skaft og dets sorte skjede. Men idet mine hender rørte ved skjeden og jeg var rede til å løfte det, tok Mesteren et skritt frem og tråkket brutalt på fingrene mine, så jeg satte i et smerteskrik og slapp sverdet. Jeg så på ham og skjønte ingenting. Det selsomme lyset var forsvunnet, og Mesterens ansikt hadde nå en drømmeaktig fremtoning som ble fremhevet av flammene. Han så kaldt på meg, ropte på min kone og rakte henne det nye sverdet. Så snudde han seg mot meg og sa: Ta bort din hånd som har villedet deg! Tradisjonens vei er ikke veien for de få utvalgte, men alle menneskers vei! Den makt du tror du har, er intet verdt, for den er ikke en makt som skal deles med andre mennesker! Du skulle ha nektet å ta imot sverdet. Hvis du hadde gjort det, ville det ha blitt overrakt deg, fordi du hadde godtgjort at ditt hjerte var rent. Men som jeg fryktet, i den ytterste stund skled du og snublet. På grunn av din grådighet skal du legge ut på vandring og på ny søke sverdet. Og på grunn av ditt hovmod skal du søke det blant enkle mennesker. Og på grunn av din fascinasjon av underverker skal du kjempe meget for å få igjen det som du så rundhåndet skulle ha fått givende. 17

17 Det var som om verden ble rykket bort under mine føtter. Jeg ble liggende der på kne, lamslått, og maktet ikke å tenke på noe. Nå som jeg hadde overlatt mitt gamle sverd til jorden, kunne jeg ikke ta det opp igjen. Og siden jeg ikke hadde fått overrakt det nye, var jeg atter likestilt med den som begynte i samme stund, maktesløs og vergeløs. På den dag som var bestemt for min Himmelske Ordinasjon, hadde min Mesters brutale fremferd kastet meg tilbake til hatets og jordens verden. Fjellføreren slukket bålet, og min kone kom bort og hjalp meg opp. Hun hadde det nye sverdet i hendene, men ifølge Tradisjonens regler kunne jeg aldri røre ved det uten min Mesters tillatelse. I taushet gikk vi nedover gjennom skogen, fulgte etter fjellførerens lykt, til vi kom til den smale grusveien der bilene våre sto parkert. Ingen sa farvel til meg. Min kone la sverdet i bagasjerommet og startet motoren. Lenge satt vi tause mens hun kjørte sakte på den humpete og hullete veien. Ikke ta det så tungt, sa hun og prøvde å oppmuntre meg litt. Du kommer sikkert til å få det igjen. Jeg spurte hva Mesteren hadde sagt til henne. Han sa tre ting. For det første at han skulle ha hatt med seg noen varme klær, for der oppe på toppen var det mye kaldere enn han hadde trodd. For det andre at han ikke var blitt overrasket over noe av dette, for det hadde skjedd så mange ganger før, med mange andre som var kommet så langt som deg. Og for det tredje at 18

18 sverdet ditt ville vente på deg på et visst tidspunkt, på en viss dato, på et punkt på den veien du skal følge. Jeg kjenner verken dagen eller timen. Han sa bare hvor jeg skal gjemme det for at du skal finne det. Og hva var det for en vei? spurte jeg bekymret. Det forklarte han faktisk ikke så nøye. Han sa bare at du skulle se på et kart over Spania og finne en gammel middelaldervei, kjent som Den forunderlige veien til Santiago.

19 VEIEN TIL SANTIAGO PORTUGAL SPANIA

20 BISCAYA- BUKTA FRANKRIKE MIDDELHAVET

21

22 Ankomsten TOLLEREN SNUDDE og vendte på sverdet som min kone hadde med seg, og lurte på hva vi hadde tenkt å gjøre med det. Jeg sa at en venn av oss skulle taksere det slik at vi kunne selge det på auksjon. Den skrønen gikk rett hjem. Vi fikk en tolldeklarasjon der det sto at vi var kommet til Barajas lufthavn med sverdet, og hvis vi fikk noen problemer med å forlate landet med det, kunne vi bare vise frem denne attesten. Vi gikk bort til skranken for bilutleie og fikk papirene på de to bilene vi hadde forhåndsbestilt. Vi tok med oss kvitteringene og gikk for å spise litt på flyplassens restaurant før vi dro hver til vårt. Vi hadde hatt en søvnløs natt om bord i flyet en blanding av flyskrekk og frykten for det som kunne skje når vi var fremme men nå var vi opprømte og lys våkne. Ikke ta det så tungt, sa hun for tusende gang. Du skal kjøre til Frankrike, og i Saint-Jean-Pied-de-Port skal du spørre etter Madame Lourdes. Hun vil sette deg i kontakt med en som skal være veiviser for deg på Veien til Santiago. Men du, da? spurte jeg, også det for tusende gang, enda jeg visste hva svaret ville bli. 23

23 Jeg skal dra dit jeg må dra, og der skal jeg legge fra meg det som er blitt overlatt til meg. Etterpå blir jeg noen dager i Madrid, og så tar jeg flyet tilbake til Brasil. Jeg kan ta hånd om sakene våre der like godt som deg. Det vet jeg, svarte jeg og ville helst slippe å snakke om det. Jeg var fryktelig bekymret for de forretningene jeg hadde utestående i Brasil. Jeg hadde lært det jeg behøvde å vite om Veien til Santiago på de første fjorten dagene etter episoden i Agulhas Negras, men så hadde jeg telt på knappene i nesten syv måneder før jeg endelig bestemte meg for å la alt ligge og dra av gårde. Jeg hadde skjøvet det foran meg helt til den morgenen da min kone sa at tiden og dagen nærmet seg, og hvis jeg ikke fattet min beslutning, var det bare å glemme veien til Trolldommen og RAMs orden. Jeg hadde prøvd å forklare henne at Mesteren hadde gitt meg en håpløs oppgave, ettersom jeg ikke sånn helt uten videre kunne skyve fra meg ansvaret for de daglige forretningene. Hun lo og sa at det var en dum unnskyldning, for på de syv månedene hadde jeg ikke gjort annet dag og natt enn å spekulere på om jeg skulle dra av sted eller ikke. Og som den naturligste ting av verden hadde hun rakt meg de to flybillettene der datoen allerede var påført. Det er fordi du bestemte det at vi er her, sa jeg på restauranten. Jeg vet ikke om dette kan gå bra. Jeg har jo latt et annet menneske ta beslutningen om å lete etter sverdet mitt. 24

24 Min kone sa at hvis vi skulle begynne å prate tull nå igjen, var det like godt å si adjø og sette oss i bilen først som sist. Du ville aldri ha tillatt at noen beslutning i ditt liv ble truffet av et annet menneske. La oss komme oss av sted. Det begynner å bli sent. Hun reiste seg, tok bagasjen og gikk i retning av parkeringsplassen. Jeg rørte meg ikke. Jeg ble bare sittende og se surt etter henne der hun gikk sin vei med sverdet mitt, som hele tiden holdt på å glippe fra henne. Hun stanset på halvveien, ilte tilbake til bordet der jeg satt, ga meg et lydelig kyss på truten og så stumt på meg en lang stund. Plutselig gikk det opp for meg at jeg befant meg i Spania, at det ikke var noen vei tilbake. Jeg hadde en uhyggelig fornemmelse av faren for å mislykkes, men jeg hadde tross alt tatt det første skritt. Da ga jeg henne en heftig omfavnelse, klemte henne med all den kjærligheten jeg følte for henne akkurat da, og mens jeg holdt henne i armene, ba jeg en bønn til alt og alle som jeg trodde på og bønnfalt dem om å gi meg kraft til å vende hjem med henne og med sverdet. Var ikke det et nydelig sverd? bemerket en kvinnestemme ved nabobordet etter at min kone var gått. Ta det helt med ro, svarte en mannsstemme. Jeg skal kjøpe et som er akkurat maken til deg. Turistbutikkene her i Spania har drøssevis av dem. Etter at jeg hadde kjørt en times tid, begynte den oppsamlede trettheten fra natten før å melde seg. Dessuten var augustheten så overveldende at bilen, selv på den lite 25

25 trafikkerte hovedveien, begynte å få problemer med kjølingen. Jeg bestemte meg for å ta en liten rast i en småby som ifølge veiskiltene skulle være et nasjonalmonument. Mens jeg kjørte oppover den bratte bakken dit, begynte jeg å tenke gjennom alt det jeg hadde lært om Veien til Santiago. På samme måte som den muslimske tradisjonen krever at alle troende minst én gang i livet legger ut på den samme ferden som Muhammad gikk fra Mekka til Medina, var det i kristendommens første årtusen tre veier som ble betraktet som hellige. Hver av disse veiene ga en hel del velsignelser og avlatsbrev til dem som gikk der. Den første veien førte til Sankt Peters grav i Roma. De vandringsmennene som kom til Roma, hadde som sitt symbol et kors, og de ble kalt romafarere. Den andre veien førte til Kristi hellige grav i Jerusalem, og de som gikk den veien, ble kalt palmefarere fordi de som sitt symbol hadde de palmegrenene som Kristus ble hyllet med da han red inn i byen. Endelig fantes det en tredje vei en vei som førte til de jordiske levningene til apostelen Santiago eller Jakob. Han ble begravd et sted på Den iberiske halvøya der en gjeter en natt hadde sett en strålende stjerne over en beitemark. Ifølge legendene hadde ikke bare Santiago, men også selveste jomfru Maria oppholdt seg der etter Kristi død, og de brakte med seg Evangeliets ord og formante folket til å omvende seg. Stedet ble siden kjent som Compostela eller stjernemarken og der hadde det vokst frem en by som trakk til seg vandringsmenn fra hele den kristne verden. 26

26 De som la ut på den tredje hellige veien, fikk navnet pilegrimer, og deres symbol var et kamskjell. I dens glanstid i det 14. århundre var det hvert år over en million mennesker fra alle Europas hjørner som gikk Melkeveien (fordi pilegrimene om natten lot seg lede av denne galaksen). Den dag i dag er det mystikere, fromme mennesker og søkende sjeler som går til fots de syv hundre kilometerne som skiller den franske byen Saint-Jean-Pied-de-Port fra Santiago de Compostela i Spania.* Takket være den franske presten Aymeric Picaud, som valfartet til Compostela i 1121, er veien som pilegrimene følger i dag, nøyaktig lik den middelalderveien som ble fulgt av Karl den store, den hellige Frans av Assisi, Isabella av Castilla og, nærmere i tid, pave Johannes XXIII blant mange andre. Picaud skrev fem bøker om det han hadde vært med på, og de ble presentert som et verk av pave Calixtus II en lidenskapelig dyrker av Santiago og senere kjent som Codex Calixtinus. I Bok V av Codex Calixtinus, som kalles Liber Sancti Jacobi, regner Picaud opp de naturlige kjennemerkene, kildene, sykehusene, herbergene og byene som ligger langs veien. Det ble stiftet et eget selskap «Les Amis de Saint-Jacques» (Santiago * Veien til Santiago besto på fransk side av flere ruter som møttes i en spansk by som heter Puente la Reina. Byen Saint-Jean-Pied-de- Port ligger langs én av disse rutene. Den er ikke den eneste og heller ikke den viktigste. 27

27 heter Saint Jacques på fransk, James på engelsk, Giacomo på italiensk, Jacob på latin og Jakob på norsk), og det har til denne dag forpliktet seg til å vedlikeholde disse naturlige kjennemerkene og veilede pilegrimene. Det var også en gang i det 12. århundre at den spanske nasjonen begynte å utnytte mystikken omkring Santiago i kampen mot maurerne, som hadde invadert halvøya. Flere militære ordener ble grunnlagt langs Veien, og apostelens aske ble til et mektig åndelig symbol i kampen mot muslimene, som i sin tur påsto at de hadde med seg en av Muhammads armer. Da gjenerobringen var fullført, var imidlertid de militære ordenene blitt så sterke at de begynte å true staten, og Det katolske kongeparet, som kong Ferdinand og dronning Isabella kalles, måtte gripe direkte inn for å hindre at disse ordenene gjorde opprør mot aristokratiet. Følgen ble at Veien til Santiago litt etter litt gled inn i glemselen, og hadde det ikke vært for sporadiske kunstneriske uttrykk som «Melkeveien» av Luis Buñuel eller «Vandringsmannen» av Joan Manuel Serrat ville ingen i dag ha husket at den veien gikk mange tusener av dem som senere skulle slå seg ned i Den nye verden. Den småbyen jeg kom kjørende inn i, lå øde og forlatt. Jeg gikk omkring og lette lenge før jeg fant en liten kafé som var innredet i et gammelt hus i middelalderstil. Innehaveren som ikke gadd å se opp fra en såpeopera han fulgte på TV opplyste at det var siesta og at jeg var gal som var ute og gikk i den varmen. Jeg ba om en flaske mineralvann og prøvde å kikke 28

28 litt på TV, men klarte ikke å konsentrere meg. Det eneste jeg hadde i hodet, var tanken på at jeg om to dager skulle gjenoppleve, helt på tampen av det 20. århundre, litt av det dramatiske eventyret som førte Odyssevs fra Troja, som fulgte med Don Quijote gjennom La Mancha, førte Dante og Orfeus til helvete og Christofer Columbus til Amerika: det eventyret det er å reise inn i det ukjente. Da jeg kom tilbake til bilen, kjente jeg meg alt litt roligere. Selv om jeg ikke skulle finne sverdet, ville pilegrimsreisen langs Veien til Santiago hjelpe meg å finne meg selv.