Flagg-bilde fra Scanpix

Transkript

1 Flagg-bilde fra Scanpix side nr 1 strek

2 Strek Tankestrek Flagget oppsto som symbol for militær mobilisering. Korset oppsto som symbol for det motsatte: en bevegelse som nektet å bruke sverd og statsmakt for å fremme sine mål. I de nordiske nasjonenes flagg er de to budskapene helt innvevd i hverandre. Hvordan har flagget farget korset? Foto: Scanpix strek nr side 43

3 Arne Rasmusson er dr.theol. og dosent ved Umeå Universitet. Han har bak seg en omfattende Strek Tankestrek Korsmerket flagg flaggmerket kors I Norden etter reformasjonen var befolkningen å anse som objekt for et nasjonalt oppdragelsesprosjekt, med statskirken som guvernante. I sitt portrett av den nordiske nasjonalreligiøsiteten presenterer den svenske forskeren Arne Rasmusson prosjektet slik:«kirken helliggjør befolkningen ved hjelp av statlig tvang. Staten oppdrar og kontrollerer befolkningen gjennom kirken.» alle de nordiske landenes flagg er korsmerkede. Dette viser hvor intimt kristningen og nasjonsbyggingen var knyttet til hverandre her i Norden. Til å begynne med var flaggene fremfor alt militære symboler. Det danske flagget ble tatt i bruk tidlig på 1200-tallet i forbindelse med et baltisk korstog. Dette er talende. Kristi kors er blitt forvandlet til et militært symbol, og under dette skal man seire over sine fiender. Sverige ble samlet til ett rike i møte med kirken og det kristne Europa. Gjennom lengre tid var mange enkeltmennesker i de nordiske landene blitt kristne gjennom kontakter med resten av Europa. Den offisielle kristningen skjedde likevel ikke primært gjennom folkelige bevegelser nedenfra, men via den politiske makten. Norden ble en del av Europa, og kristendommen ble et redskap for å danne forente kongeriker. Dette avgjorde hvilken form kristendommen ble mottatt i. Den kristendommen nordboerne møtte, var dessuten allerede noe ganske annet enn den vi møter i den tidlige kirken. Bofaste fremmede I de tradisjonelle sivilisasjonenes tempelreligioner (som for eksempel i de sumeriske, assyriske, babylonske og egyptiske rikene) var religion og politisk makt tett sammenvevd. Dette var ikke tilfellet med tidlig kristendom. Kirken vokste frem som en fortsettelse av og en parallell til den jødiske diasporaen (en betegnelse for hvordan grupper av jøder levde utenfor Palestina, spredt på land der de var en religiøs og kulturell minoritet, red. anm.). side nr 1 strek

4 akademisk produksjon på feltet politikk, kirke og kristendom. På denne tiden hadde diaspora allerede i flere århundrer vært normalsituasjonen for de fleste jøder. Under ikke-jødiske makthavere, og sammen med andre folk, levde de som et separat folk uten politisk kontroll over rammebetingelsene. Som både den kristne teologen John Howard Yoder og den jødiske forskeren Daniel Boyarin har vist, hadde de derfor utviklet et sett sosiale nyskapninger som kom til å forme først den jødiske og siden også den kristne identiteten. Man kan nevne synagogen, en form for desentralisert og ikke-sakralt felles liv som kan fungere med bare noen få husstander; Torahen, en tekst som gjennom lesning og utlegning formet den jødiske identiteten; og rabbinatet, et lederskap som ikke bygger sin autoritet på en spesiell, sakral status eller på voldsmakt, men på identifikasjonen med Torah og med fin evne til å overbevise. På denne måten hadde man lyktes med å forme et sosialt liv uten konvensjonelle politiske strukturer, militær makt og kulturell homogenitet. Dette sosiale livet var føyd sammen med den monoteistiske troen på én Gud som har skapt verden og som leder historien uten hensyn til de grensene ulike riker har skapt. Til tross for at jødene bodde i ulike riker, oppfattet de seg som ett folk. Den tidlige kirken videreutviklet denne tradisjonen. Den innebærer at man ikke tror man har kontroll og at man ikke ser de rådende politiske makthaverne som de primære bærerne av historien. Nøkkelen til å forstå historien er i stedet den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, som kirken er kalt til å følge på veien mot fullbyrdelsen av endetidshåpet. Slik finnes det, sier den engelske teologen John Milbank, «en kontinuitet mellom Jesu vegring mot å ta makten og den tidlige kirkens vegring mot å kullkaste eksisterende strukturer. I stedet forsøkte de å skape alternative strukturer, lokale områder for en relativ fred, kjærlighet og rettferdighet.» Den tidlige kirken forsto seg selv som et diasporafolk, som bofaste fremmede blant folkene der de levde. Man trodde at Gud kunne bruke den sivile øvrigheten, men man hadde ingen forestilling om kirke og sivil øvrighet som to samarbeidende institusjoner i et folk. Imperiereligion Men da kirken ble etablert som imperiereligion i det aldrende Romerriket, tok den over tempelreligionens rolle. Den samfunnsmessige eliten «Den tidlige kirken forsto seg selv som et diasporafolk, som bofaste fremmede blant folkene der de levde.» ble i økende grad også en kirkelig elite. Dette blir ikke minst synlig i de motsetninger som da oppstår mellom kirkens fredsetos og voldskulturen i det romerske samfunnet. Det samme gjaldt den germanske kulturen. Eliten i den germanske verden, på kontinentet og i Norden, var for en stor del krigere; familien, slekten og stammen sto i sentrum og fungerte, i mangel på et felles rettssystem, nærmest som mafiagrupper. Heder og ære sto sentralt, og bruk av vold ble oppfattet som naturlig og nødvendig. Gjennom hele middelalderen ble det fra kirkens side gjort alvorlige forsøk på å begrense volden, og man opplevde en viss fremgang. Som krigshistorikeren John Keegan skriver: «Et postromersk Europa uten den romersk-katolske kirken ville sannelig ha vært et barbarisk sted.» Den monastiske bevegelsen viste dessuten hvordan man kunne være mann uten å bruke vold. Men Europa fortsatte å være et krigersamfunn. I Norden var det få motkrefter. Kirken, og til og med klostrene, var vevd tett sammen med strek nr side 45

5 strek gjenskinn den dominerende slektsbaserte heders- og voldskulturen og med fremveksten av mer samlede kongeriker. Historikere ser jo også ut til å mene at kristningen sjelden gikk særlig dypt blant folk flest. Det som dominerte, var en kollektivistisk kristendom som lignet klassisk tempelreligion. I den grad Bibelen fungerte som kilde for politisk tenkning, sto Det gamle testamentet og fortellingene fra Israels kongetid i sentrum. Den protestantiske reformasjonen på «Reformasjonen fullbyrdet foreningen av kristendommen og den germanske rase og kultur.» tallet førte ikke til større forandringer på dette punktet, annet enn at kirken bare ble enda mer underordnet den politiske øvrigheten. Den romersk-katolske kirkens prinsipielle overnasjonale karakter ble borte. I stedet fikk vi utpregede nasjonalkirker. Dette var spesielt tydelig i det lutherske Norden. Nødvendigheten av nasjonal religiøs enighet og at religionen måtte underordnes staten ble et viktig politisk dogme. Døpt til statsborger Den protestantiske reformasjonen var en del av den kristne verdens bredere reformasjonsbestrebelser. I sin alminnelighet var ikke middelaldersamfunnet spesielt fromt. Mange reformasjonsbevegelser prøvde på ulike måter å leve opp til evangeliets krav, holde sammen bekjennelse og liv, og understreke at disippelskap ikke bare gjelder en åndelig elite, men alle kristne. Den protestantiske reformasjonen, og ikke minst Luther, tilhørte denne bevegelsen. Dessuten protesterte Luther mot at kirken i middelalderen var blitt politisert og hadde utviklet seg til en sekulær makt på linje med andre. I stedet beskriver han kirken som et kristent hellig folk man kan identifisere på grunnlag av dets offentlige praksis: Ordet, dåpen, nattverden, absolusjonen og kirketukten, embetene, bønnen. Om Ordet skriver han: «Når du så hører dette ordet og ser at man forkynner, tror, bekjenner og handler etter det, så tvil ikke på at det der med sikkerhet finnes en rett ecclesia sancta catholica, et kristent hellig folk, om de så skulle være meget få for Guds ord kan ikke finnes uten Guds folk, og Guds folk kan heller ikke finnes uten Guds ord.» De historiske omstendighetene førte likevel til at Luther i sin kamp mot pave og keiser allierte seg med interesser som arbeidet for økt frihet i forhold til Roma og keiserdømmet. Lokale fyrster kom til å fungere nærmest som en form for «nødbiskoper». Den kirkelige reformasjonen falt sammen med fremveksten av sentraliserte stater, og anstrengelsene for kristen reformasjon ble knyttet sammen med statens interesse av å kontrollere og oppdra befolkningen. Kirken «helliggjør» befolkningen ved hjelp av statlig tvang og staten oppdrar og kontrollerer befolkningen gjennom kirken. Igjen er dette mer gjennomført i Norden enn i de fleste andre land. I begynnelsen var det verken kirkelige eller folkelige bevegelser som drev reformasjonen frem i Sverige og Norge. Den ble pålagt kirken og befolkningen ovenfra, ut fra kongemaktens interesser. Kirken blir en del av statsapparatet. Dåp og nattverd blir statsborgerhandlinger. Man døpes ikke bare til Kristi kropp, men også, og fremfor alt, til svensk statsborger. Svenska kyrkan blir identisk med det svenske folk. Enestående homogene Også innen protestantismen fantes det allerede på 1500-tallet reformasjonsbevegelser som ikke aksepterte at øvrighet, folk og kirke ble vevd sammen på denne måten. I stedet så de på kirken som et utvalgt folk som ikke er identisk med nasjoner. Man pleier å snakke om den radikale reformasjonen eller anabaptismen. Disse tok opp igjen den diasporapraksisen vi finner i den tidlige kirken. De utfordret enhetssamfunnet, og ble derfor utsatt for sterke forfølgelser fra både katolsk og luthersk hold. For anabaptistene innebar frelsen at man ble en del av et særskilt folk og at man ble kalt til et nytt liv i Kristi etterfølgelse. Dette gjorde den nytestamentlige etikken relevant for praktisk og hverdagslig kristent liv. side nr 1 strek

6 De sto for troendes dåp (i motsetning til statsborgerdåp) og tok avstand fra all bruk av vold. Dermed brøt anabaptistene med enhetssamfunnet, og utviklet et overnasjonalt fellesskap. De dannet frie og selvstyrte forsamlinger og bidro til å skape et uavhengig sivilt samfunn. Litt mindre radikale frikirker vokste senere frem i England og Amerika og bidro der til fremveksten av religionsfrihet og demokrati, samtidig som de også kunne bli en del av en sivil nasjonal overreligion. Norden tok en annen vei. I Sverige fikk vi ikke religionsfrihet før i De nordiske samfunnene har da også vært sjeldent homogene. I 1966 ga professor i statsvitenskap og sjefsredaktør i Dagens nyheter, Herbert Tingsten, selv militant ateist, ut boken Från idéer till idyll: Den lyckliga demokratin. I denne boken beskrev han hvordan man i Skandinavia hadde lyktes med å skape det han mente var «verdens mest fullkomne fellesskap». De viktigste faktorene var «høy levestandard» og «enestående homogenitet når det gjelder nasjonalitet, språk og religion». Den religiøse homogeniteten ble skapt, sier han, ved at man på 1500-tallet «utryddet» (sic!) katolisismen. I Skandinavia er dessuten den religiøse likegyldigheten større og «den ivrige troen» sjeldnere enn på annet hold. Et godt samfunn krever altså, ifølge Tingsten, stor homogenitet og svak religion. Reformasjonen og de nordiske folkekirkene bidro til å skape disse forutsetningene. Når sosiologer i dag diskuterer hvorfor den religiøse aktiviteten sammenlignet med resten av verden er så lav i Europa, og særlig i Norden, legger de ofte vekt på to forhold. Det ene er at kirkene i Europa var så sammenvevd med det tradisjonelle samfunnet og maktapparatet at samfunnskritikk og sosial forandring nesten med nødvendighet kom i konflikt med de store etablerte nasjonalkirkene. Det andre er at kirkene har vært i en monopolsituasjon og at de har hatt et finansiseringssystem som har gjort dem relativt uavhengige av aktive medlemmer. Kristendom og den germanske rasen Denne historien og arven har på flere ulike måter også formet forrige århundres kirkeliv og teologi. Her kan jeg bare nevne noen få eksempler, først og fremst fra Sverige, som jeg kjenner best. Under den kirkelige fornyelsen tidlig på 1900-tallet hyllet Svenska kyrkan i sine historiske tilbakeblikk foreningen av øvrighet, folk og kirke. Biskop J. A. Eklund, som nest etter Einar Billing trolig har betydd mest for utviklingen av den svenske folkekirketanken på 1900-tallet, kunne i 1913 skrive om den svenske reformasjonen: «Nå sammenfaller kirken og styringen av riket man har talt om 'at staten helliges gjennom den med staten innforlivede kirke'. Staten påtar seg å våke over den moralske orden kirken har opprettet. Man kan si at hele åndslivet nå er blitt én verden.» Med dette, mente Eklund, hadde reformasjonen gjenopprettet enheten mellom kirken og verden, etter at kirken i middelalderen hadde revet den opp. Dermed kunne det svenske folket fullføre sitt guddommelige kall i verden, der 1600-tallets svenske militære forsvar for protestantismen sto i sentrum. Og mer enn det. Reformasjonen fullbyrdet foreningen av kristendommen og den germanske rase og kultur. Han hyller den militariseringen av kristendommen dette førte til. Korstogene (som for eksempel Sveriges spredning av den kristen-germanske kulturen østover) og riddervesenet er fremtredende eksempler på foreningen av germansk rase/kultur og kristendom. I hans egen tid er det det tyske keiserdømmet og (selv om han nøler når han skriver dette i 1915) det britiske imperiet som fører videre den germansk-kristne arven eller, som han sier, «den germanske verdenskulturen som stadig fortsetter sine erobringer». Eklund har også forfattet den kjente salmen «Fädernas kyrka», der Kristus leder den svenske hæren og der den korsmerkede fanen er symbolet for enheten mellom nasjon og kirke. Teologien kapitulerer Svensk (og nordisk) teologi var lenge en del av den tyske kultursfæren. Eklund var en svensk representant for tysk normalteologi (men nasjonalistisk teologi var ikke bare et tysk fenomen). Men i Tyskland møter vi også en teologisk revolusjon som hadde sitt utgangspunkt nettopp i reaksjonen mot den kristne kirkens nasjonalisme og militarisme. Jeg tenker selvsagt på Karl Barths teologi. Og da er det interessant å merke seg at gjennom hele 1900-tallet har Karl Barths strek nr side 47

7 strek gjenskinn «Hvor lenge kan man opprettholde folkekirketanken i et pluralistisk samfunn der kun et lite mindretall deler kirkens tro?» teologi i Sverige vært den viktigste motpol man har definert seg selv i forhold til. Sveitseren Barth var utdannet i Tyskland, i tysk nasjonalistisk kulturteologi. De ledende teologene, liberale så vel som konservative, som Harnack, Troeltsch, Herrmann og Seeberg, var alle sterke nasjonalister og sluttet seg i varierende grad til den lutherske toregimentslæren. De hevdet at den politiske sfæren følger sine egne lover og at disse ikke kan kritiseres ut fra kristne prinsipper. Verken enkeltkristne eller kirken kan henvise til Jesus så lenge det handler om det politiske og nasjonale livet. På internasjonalt plan beskriver man krig som en historisk nødvendighet som driver historien fremover og beviser nasjonenes livskraft. I august 1914 ser Barth hvordan kirken og teologien, og også den internasjonale arbeiderbevegelsen som han på den tiden betrakter som et redskap for Guds rike, kapitulerer i møte med nasjonalisme og militarisme og blir hengivne propagandister for troen på egen nasjon og på krigens skapende kraft. For kirkeledere og teologer, katolikker så vel som protestanter, ble den nasjonale kroppen mye mer virkelig enn Kristi kropp og Kristi kropp fullstendig underordnet den nasjonale. Dette førte til at Barth tok hele sin teologi opp til revisjon. Det han møtte var ikke bare en tilfeldig krigsentusiasme. Kirkene og teologene hadde vært med på å skape og legitimere den krigskulturen som gjorde krigen nærmest uunngåelig. Barths revurdering tar mange veier og han bruker lang tid på å tenke seg ut av kirkens etablerte posisjon. Han ønsker å frigjøre den kristne måten å se verden på fra fangenskapet i de dominerende kulturelle forutsetningene. Avgjørende selvstendighet Karl Barths «nye» teologi bygger på to sentrale overbevisninger. For det første at sentrum i den kristne troen er Guds åpenbaring i Jesus Kristus. Ifølge Barth kan man ikke tale kristent om Gud som skaper uten også å tale om Jesus Kristus og Guds fortsatte handling gjennom Den hellige ånd. Man kan heller ikke tale om Kristus uten også å tale om Gud som skaper og Gud som Ånd. Derfor er Barth svært kritisk til å gjøre naturen, historien, fornuften eller følelsen til kilder for å forstå Guds virkelighet og vilje. Visst hevder Barth at Gud er virksom i hele tilværelsen, i natur og historie, men dette gudsnærværet kan bare tydes gjennom åpenbaringen i Jesus Kristus. For det andre gjorde han kirken, og ikke nasjonen, til primærbase for teologisk refleksjon, også over etikk og politikk. Kirken skal gjennom sin forkynnelse og sitt liv vitne om Guds rike som er kommet nær gjennom Jesus Kristus. Den kristne menighets viktigste bidrag til samfunnet omkring er at den vitner om andre muligheter, om virkeligheten slik den er konstituert i Jesus Kristus. Kirkens selvstendighet og forrang i forhold til de nasjonene de kristne lever i, blir dermed avgjørende viktig. Nazismen Guds verk? Den praktiske betydningen av disse to overbevisningene ble tydelig i 1933, i møte med den nazistiske revolusjonen. Ledende lutherske teologer som Hirsch, Elert og Althaus betraktet den nazistiske revolusjonen som Guds handling i historien. Hirsch oppfattet nazismen som en fortsettelse av arven fra opplysningstiden, som en ny syntese mellom kristendom og modernitet. Statens funksjon er å virkeliggjøre et folks gudgitte kall. Dette kallet forstår man ikke ut fra evangeliet, men ut fra historien. Kirken må derfor innordne seg i det som Gud nå gjør i historien. Barth forkaster en slik holdning. Verken skapelsesordninger eller historien kan være grunnlaget for kristen forkynnelse og kristent liv. Kirken er kalt til å følge Jesus Kristus og ikke noe område av livet er unntatt denne etterfølgelsen. Dette er også budskapet i Barmen-erklæringen fra 1934 som Barth er hovedforfatter av. Hirsch svarer at Barth gjennom dette isolerer kirken fra det Gud gjør i historien og det Gud sier til det tyske folket. Elert og Althaus skriver en moterklæring, basert på det de mener er luthersk teologi om lov og evangelium, der kirken må underordne seg de skapte og historisk gitte ordninger, som folk, rase og stat, og virkeliggjøre disse også innenfor kirken. De fleste nordiske teologer sa seg enig i Barths motstand mot nazismen, men de sa seg ikke enig side nr 1 strek

8 i den teologien som var grunnlaget for motstanden. Trusselen fra nazismen førte i Danmark og Norge til en sterkere betoning av kirkens selvstendighet, uten at man dermed ga opp tanken om en luthersk statsreligion. I Norge er dette tydelig i bekjennelsen Kirkens grunn fra Men vi skal ikke glemme at i dette tilfellet havner nasjonalismen og troen på kirkens selvstendighet på samme side. Det svenske folkets kirke Med visse unntak fortsatte nordisk lutherdom å ta avstand fra Barths teologi. Fremfor alt har man vært opptatt av at han, i stedet for å legge den felles skapte og gitte virkeligheten til grunn for kristen etikk, forsvarer en snever kirkeetikk som isolerer kristendommen fra hverdagslivet og gjør verden gudløs. Hans kirkesyn isolerer de kristne fra folk og nasjon. Rundt 1930 førte man en diskusjon om Svenska kyrkans strukturer. Den førte til et veivalg som sto i motsetning til Barths tanker. Som Sven Thidevall har vist, hadde noen av de ledende biskopene ideer om å gi de aktive folkebevegelsene i Svenska kyrkan en større rolle i den kirkelige strukturen. I stedet valgte Riksdagen å styrke kirkens karakter av å være offentlig myndighet. Utgangspunktet var etnisk-nasjonalt: Svenska kyrkan er det svenske folkets kirke. Kirkens beslutningsstruktur ble et speilbilde av den kommunale og statlige beslutningsstrukturen, noe som i neste omgang førte til at partiene overtok kontrollen. Til og med i dag, når Svenska kyrkan er skilt fra staten, har vi i stor grad beholdt dette systemet. Ledende representanter i de politiske partiene kan begrunne dette med at det hindrer de kirkeaktive i å ta kontroll over kirken. Finansiseringssystemet gjør at kirken heller ikke er spesielt avhengig av aktive kirkemedlemmer. Noen teologer kan derfor, ut fra det de mener er en luthersk betoning av nåden alene, kritisere innsatsen for å bygge et aktivt og bredt menighetsfellesskap og kalle den uevangelisk. Kirken skal forkynne evangeliet. Den skal ikke være et fellesskap som skiller de kristne fra samfunnet for øvrig, og den skal ikke prøve å gjøre det andre samfunnsinstitusjoner gjør. «I begynnelsen var det verken kirkelige eller folkelige bevegelser som drev reformasjonen frem i Sverige og Norge. Den ble pålagt kirken og befolkningen ovenfra.» Den tjenesterettede folkekirketanken Nasjonalromantikken fra begynnelsen av tallet er død. Statens legitimitet ligger nå i en velfungerende velferdsstat. Dermed har også måten å snakke om folkekirken på forandret seg. I dagens tyske folkekirketeologi snakker man ikke om reformasjonen som en forening av kristendom og germansk kultur, men som første skritt på veien mot den liberale velferdsstaten og det autonome individet individet befridd fra kirkelig autoritet. Barths syn på åpenbaringen i Jesus Kristus, disippelskap og menighet er da fremdeles like problematisk. Den svenske teologen Thomas Ekstrand kan si at kristendommen bestreber seg på å oppnå menneskelig autonomi og velbefinnende. Ut fra betingelsene i det moderne Sverige prøver han derfor å forene «tanken på kirken som nådeinstitusjon» med «den tjenesterettede folkekirketanken», kirken som «en del av samfunnets velverdssektor». Fortsatt utgjør Sverige som nasjonalstat det uuttalte, men selvfølgelige grunnlaget for teologien. Selv om Ekstrand forsøker å trekke gudsriketanken inn som korrektiv, er kirken som et eget og overnasjonalt folk, for ikke å snakke om kirken som motkultur, en fremmed tanke. Men hvor lenge kan man opprettholde folkekirketanken i et pluralistisk samfunn der kun et lite mindretall deler kirkens tro? Man kan forstå hvorfor stadig flere finner den tidlige kirkens diasporapraksis rimelig. Også i Luthers teologi finnes det som nevnt ressurser for en slik holdning. Kopler man Luther fri fra den nasjonalkirkelige arven han bidro til å skape, oppdager man nye muligheter. Denne lesningen av Luther er mest utbredt blant teologer som ikke tilhører eller identifiserer seg med lutherske nasjonalkirker, og øker de økumeniske mulighetene. En slik Luther der kirken går foran nasjonen har mye til felles med både katolikker og anabaptister. strek nr side 49

9 xxx side nr 1 strek

10 Strek Gjenskinn «I Am The American Flag. Now Listen to my sermon!» I gigantiske Chrystal Cathedral i Los Angeles har TV-evangelisten Robert H. Schuller ved flere anledninger «latt flagget holde søndagsprekenen». Sist den 1. juli Godt hjulpet av Schuller selv har flagget forkynt «stolthet over USA» og «et kall til ydmykhet og fornyelse» til millioner av TV-seere som følger «Hour of Power»-programmene. Nøkkelen til USAs styrke er tilknytningen til Jesus og hans Ord, hevder flagget. «Oh, more than we know, the explanation of our national strength and spirit is found in the words of the One who is teaching many in this nation reverence and respect. His name is Jesus Christ.» strek nr side 51

11 Tekst: Chris Haw og Shane Caliborne Teksten er et utdrag fra boken Jesus for President (Zondervan, Strek Gjenskinn... men så ble imperiet døpt Hvordan kan det ha seg at kristendommen er på sitt beste når den er merkelig, marginalisert og lidende og på sitt verste når den er populær, triumferende og mektig? Dette er blant nøkkelspørsmålene i boken Jesus for President, skrevet av de to unge kristenlederne Shane Claiborne og Chris Haw. Her tar de leserne med inn i «kollisjonsfeltet mellom verdens imperier og Guds rike». Boken inngikk sist høst i et burlesk sideshow til oppgjøret mellom McCain og Obama. Her humpet Claiborne, Haw og andre kristne aktivister rundt i en bulkete buss og la ut verbale spikermatter for «God bless America»-retorikken. 1 Robert L. Wilken, The Christians as the Romans Saw Them (Yale Univ. Press, 1984), Her står vi i gjeld til Eberhard Arnolds verk The Early Christians in Their Own Words (Ploug, 1970). jesus hadde sagt at hans disipler skulle leve i Guds kongerike på denne jorda og at verden ville hate dem. Myndighetene ville stevne dem for guvernører og domstoler, slå dem og fornærme dem, kaste dem til løvene og henge dem på kors. Her hadde Jesus selv gått foran som et godt eksempel. Og han fikk rett. Disiplene ble hatet og foraktet i hvert fall i et par hundre år. Den nyfødte kirken eksisterte i kollisjonspunktet mellom to riker. Jo mer de første kristne tenkte over livet og læren til deres rabbi-messias, og jo mer de forsøkte å leve som evangeliet tilsa, jo kraftigere ble kollisjonen med staten og dens håp og drømmer, militærmakt og marked. Faktisk ble de første kristne kalt ateister 1 fordi de ikke trodde på det romerske evangeliet; de hadde mistet troen på staten som verdens frelser. De ble kalt mye rart «utbryterjøder», «opprørsborgere», til og med «fiender av menneskeheten». De ble ofre for incestbeskyldninger siden de kalte hverandre søster og bror, enda de ikke hadde noe biologisk slektskap. De ble også beskyldt for kannibalisme siden de hadde underlige ritualer hvor de spiste noe de kalte sin herres legeme og blod. De var statsfiender. Se bare hva de selv og deres samtidige sa om dem i møte med det romerske imperiet: 2 De kristne danner seg hemmelige samfunn som eksisterer utenfor de gjeldende juridiske systemer et obskurt og mystisk samfunn, tuftet på opprør og de fordeler det medfører. Brev til kirkefaderen Origenes side nr 1 strek

12 2008). Claiborne er en av hovedtalerne på sommerens Korsvei-festival Oversatt av Andreas Chernus Illustrasjoner Tom André Håland strek nr side 53

13 strek gjenskinn 3 Arnold, The First Christians, 89, Ordet åpenbare kan også bety «avsløre, avdekke». Ikke ulikt scenen i Trollmannen fra Oz der en gardin blir trukket vekk for å avsløre trollmannens bedrageri, eller eventyret der et lite barn påpeker at keiseren ikke har noen klær på seg. Vi blir anklaget for å være blasfemiske. Blasfemiske i forhold til keiseren fordi vi nekter å gi vår religiøse hyllest til de keiserlige majesteter og deres skytsånder, og nekter å tilbe dem. Høyforræderi defineres som en kriminell handling mot den romerske religion, å være åpent blasfemisk, å løfte hånden for å skade guddommen Kristne er for statsfiender å regne vi feirer ikke keisernes festivaler. Vakter og informanter anklager de kristne bespottere og forrædere vi blir siktet for helligbrøde og høyforræderi vi avlegger sannhetsvitnesbyrd. Kirkefaderen Tertullian Han kalte Abraham og bød ham å forlate landet han bodde i. Gud har kalt oss alle med det samme kallet, og vi har nå forlatt staten. Vi har snudd ryggen til alt denne verden kan tilby. Justin Martyren De anklager oss på to punkter: at vi ikke ofrer og at vi ikke tror på de samme gudene som staten. Athenagoras Å vaske av seg systemet For de første kristne var dåpen en viktig overgangsrite til det nye livet og det nye kongeriket. Husk at noe av det første Jesus gjorde da han tok steget inn i rampelyset, var å få fetteren sin, Johannes, til å døpe ham i elva Jordan. Dåpen var et symbol på utgangen fra datidens Egypt; det gamle livet ble vasket vekk og et nytt menneske reiste seg fra vannet. Når nye troende bekjente sin tro og gjennom dåpen kom inn i fellesskapet, revurderte og redefinerte de hele sin tilværelse. De omvendte seg, i ordets mest konstruktive betydning. De gikk livet sitt etter i sømmene, vendte om og fant en helt ny tilværelse og livsstil. Noen forlot jobbene sine fordi det gamle livet kolliderte med det nye og lojaliteten til Roma kolliderte med lojaliteten til Guds rike. For noen innebar det nye livet en helt ny måte å utføre tjenesten som skatteinnkrever eller forretningsperson på, for andre innebar det å få sparken. Hvis du for eksempel jobbet i bordell, men bestemte deg for å gi ditt liv til Kristus og hans rike, måtte du revurdere din karriere. Men det var ikke bare prostituerte som trengte å evaluere sitt yrkesvalg på nytt. De som jobbet med de keiserlige lekene, de som skar ut avgudsbilder, var i det militære eller arbeidet ved den keiserlige domstolen, fengselet eller på markedene måtte også det. Og det var det kristne fellesskapets ansvar å ta hånd om disse unge konvertittene, de som nå måtte finne ut hvordan de skulle leve, utenfor imperiet. Mange nyomvendte måtte til og med gjennom en «imperieutdrivelse» for å bli med i den nydannede kirken. Folk ga fra seg det de eide til fordel for en økonomi basert på gjensidig avhengighet. Andre forlot sine biologiske familier til fordel for Guds familie av gjenfødte, med søstre og brødre over hele Romerriket. Se hvor radikalt nytt disse etterfølgerne av Kristus måtte tenke om livet: Alle som vil bli inkludert i fellesskapet må få sitt yrke og arbeid undersøkt. Ethvert yrkes natur og form må kartlegges bordeller, avgudsskulptører, vognfører i sirkus, idrettsmann og gladiator gi det opp eller bli avvist. En soldat får ikke drepe, ei heller får han sverge; dersom han nekter å følge disse påleggene må han bli avvist. En prokonsul eller dommer som er kledd i purpur og styrer med sverd, må gi det opp eller bli avvist. Enhver som døpes eller som allerede er døpt og som ønsker å bli soldat, skal bli sendt bort, for han har foraktet Gud. Hippolyt, 218 e.kr. Vi er selv vel kjent med krig, drap og all mulig ondskap, men vi har byttet ut våre våpen. Vi har byttet ut våre sverd med plogjern, spyd med jordbruksverktøy nå dyrker vi gudsfrykt, rettferdighet, godhet, tro og håpet om en fremtid skjenket oss gjennom korsfestelsen jo mer vi blir forfulgt og drept for vår tro, jo flere vil slutte seg til oss og bli troende. Justin Martyren, 165 e.kr. Soldater som var beordret til å henrette sine kamerater, la ved flere anledninger ned våpnene og omvendte seg der og da (for eksempel Lactantius og Tertullian). Det finnes til og med dokumentasjon på «soldathelgener» som forlot sverd og tjeneste og, anklaget for forræderi, måtte tåle forfølgelse og død. I år 313 bestemte kirkemøtet side nr 1 strek

14 i Elvira at kristne som hadde stillinger der de måtte delta i voldshandlinger på vegne av staten, måtte slutte i jobben. Et år senere ble denne beslutningen trukket tilbake av synoden i Arles. Dette møtet var kalt sammen av keiseren selv. Han påbød militærtjeneste og bannlyste både soldater som ikke adlød ordre, og kristne som nektet å beholde statsstillinger enda det var underforstått at de slapp å delta i keiserdyrkelsen. (Allerede den gang, som i dag, var ordet «keiserdyrkelse» heller tvetydig.) En sterk omvendelseshistorie handler om Minucius Felix. Han var romersk jurist vel kjent med imperiets «rettferdighet», både dets sans for sverdet og dets avsmak for kristne. Før omvendelsen skrev han at de kristne «er et konspiratorisk og ugudelig pakk De avskyr templer som om de var gravkamre Selv om de knapt er i stand til å dekke sin egen nakenhet, hater de æresbevisninger og purpurkappen som symboliserer høye embeter. De er som gjenstridig ugress. De motbydelige reirene der dette vanhellige forbundet møtes, sprer seg over hele verden. De bør for enhver pris rykkes opp med rot, utryddes og forbannes. De elsker hverandre før de blir kjent med hverandre. De danner en begjærets sekt og helt ukritisk kaller de hverandre brødre og søstre. Under dekke av disse hellige navnene blir hor til incest.» Etter omvendelsen virket romernes sabelrasling ganske annerledes på ham: «Hvor vakkert det er i Guds øyne når en kristen ler når det rasles med dødsredskapene og av bøddelens grusomhet, når han med hevet hode forsvarer sin frihet i møte med konger og fyrster og adlyder Gud alene, sin eneste herre Hos oss ler både gutter og skrøpelige kvinner og gjør tortur, galgens kors og alle andre skrekkelige henrettelsesmetoder til skamme.» 3 Keiserdømmets nye klær Vi som tidligere satte penger og eiendeler høyere enn alt annet, gir nå fra oss alt til en felles kasse og deler med alle som trenger det. Vi som før hatet og myrdet hverandre, bor nå sammen og spiser ved samme bord. Vi ber for våre fiender og forsøker å vinne dem som hater oss. Justin Martyren Før kristenheten, kristendommen og egentlig før det fantes noen ordentlig kirke, var bevegelsen av dem som fulgte Jesus kjent som Veien. Deres måte å leve på sto i skarp kontrast til imperiets måte. De trodde på at det nye livet gjennom Jesus hadde begynt her og nå. Jesus hadde stadig gjentatt visjonen om at Guds rike skulle komme på jorden. Budskapet lød fortsatt i ørene deres. De trodde på at Guds rikes komme var så nært forestående at de ikke kunne la være å leve som om «Jo mer de forsøkte å leve som evangeliet tilsa, jo kraftigere ble kollisjonen med staten og dens håp og drømmer, militærmakt og marked.» det var der allerede. På en måte var det som om de allerede var døde og kommet til himmelen mens de fortsatt levde på jorda. «Give em heaven,» sier vi (en vri på kampropet «Give 'em hell!», red. anm.). De første kristne lot virkelig himmelen bryte løs over keiserriket. Problemet var bare at resten av verden ikke var med på notene. Globaliseringsøkonomien i det første århundret var både utbyttende og lite bærekraftig. Noen av den tidlige kirkens beste bilder på anti-imperialisme og ja til gudsrikelivet stammer fra Johannes åpenbaring. Hensikten med boken er å åpenbare 4 sannheten om imperiet. Og det gjorde han til gagns. Det var så effektivt at han ble sendt i eksil på øya Patmos. Der holdt myndighetene strengt øye med ham, så han ble nødt til å bruke poesi, symboler og metaforer for at de ikke skulle forstå hva han skrev og få en unnskyldning til å gi ham en enda strengere straff. Store deler av Johannes åpenbaring er fylt med bisarre monstre lik de vi finner hos profeten Daniel. Men i åpenbaringen er det et annet bilde på det globaliserte markedet og Cæsars rike «den store horen». «Falt, falt er Babylon den store! For alle folkeslag har drukket vredens vin fra horelivet hennes, strek nr side 55

15 strek gjenskinn 5 Som Daniel nektet å spise kjøttet ved kongens bord da han ble holdt fanget ved det keiserlige hoff (Dan 1,8). 6 Wes Howard-Brook og Anthony Gwyther, Unweiling Empire: Reading Revealtion Then and Now (Orbis, 1999), 175. jordens konger har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes overdådige luksus. Kom ut av henne, mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes har tårnet seg opp helt til himmelen, og Gud er blitt minnet om all den uretten hun har gjort.» «Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger: skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin og purpur og silke og skarlagen, allslags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart tre, av kobber og jern og marmor, kanel og krydderier, røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver, levende mennesker.» Johannes åpenbaring Det er et par ting ved dette sitatet vi bør merke oss. Kjøpmennene gråt over Babylon. Kjøpmennene, de viktigste hjulene i maskineriet som skulle virkeliggjøre den romerske drømmen. Og alle jordens konger var involvert i den grisete affæren. Absolutt alle. Alle nasjoner var drukne på hennes vin. Varene og tjenestene hun driver handel med er ikke onde i seg selv, men systemet, bygd på en ekstrem grådighet, er ondt. Avsnittet avslutter med å fortelle at hun driver handel med menneskers kropper og sjeler. Høres det kjent ut? Den store horen er full. Johannes sier hun har drukket seg full på de helliges blod. Hun har fylt vinglasset sitt med blodet hun har utøst over hele jorden «blod fra profeter og hellige, fra alle dem på jorden som er blitt slaktet ned» hun drikker av imperiets, nedslaktingens, folkemordets og slaveriets beger. Men det finnes også de som ikke har drukket av hennes beger. De som ikke er blitt fulle av hennes kultur-cocktail. 5 Deres beger er fylt med Lammets blod. Det er den nye paktens beger. Spørsmålet blir: Hvilket beger løfter vi for å utbringe vår skål? Babylon ble sett på som noe stort. Johannes poeng var å avsløre at det alle mente var normalt, var et stort bedrag. Han holdt på at det normale ikke er det samme som det gode, og at «det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne» (Lukas 16:15). Den verden Johannes var omgitt av, var ikke avskyelig etter romersk standard (Roma var sikkert «respektabel»). Den var avskyelig ifølge den profetiske tradisjonen, som gikk tilbake til Jesus, til Daniel, til Elia og Moses. Ifølge denne tradisjonen var ikke Romerrikets økonomi Guds skaperverk verdig. Vi bør tvert imot holde oss til den anti-imperialistiske politikken Moses forfekter: ettergivelse av gjeld, omfordeling av eiendom, åpenhet for immigranter, tilrettelegging for at de fattige kan drive ettersanking på åkrene, eldreomsorg, faste vekt-standarder på markedene, ikke ta renter på lån eller bedra andre, til og med å hjelpe sine fiender himmelvidt forskjellig fra det romerske imperiet. Johannes språkbruk kunne ikke vært klarere: Vi må komme oss ut av henne, bokstavelig talt trekke oss ut. La oss si det som det er: Dette er tekster som bør ha aldersgrense. Unger, dere må gjerne bla videre og se på bildene. De sakkyndige påpeker at dette er erotisk ladet språk og at ordene Johannes bruker er de samme man bruker for å beskrive coitus interruptus å avbryte samleiet før klimaks. Når Johannes snakker om den dampende elskoven med det romerske imperiet, kaller han kirken til å «trekke seg ut av henne» forlate romansen med verden og heller bli kurtisert av Gud, huske sin første kjærlighet og avvise alle andres. Jeg er sikker på at han fikk leserne sine til å rødme. Men det er ikke enkelt å trekke seg ut av et forhold basert på avhengighet og romantikk, dyre gaver og blendende skjønnhet. Særlig ikke når bruden er så vakker som Roma eller Amerika. Vel lever vi i verdens beste Babylon men det er tross alt Babylon, og vi er kalt til å komme ut av henne. Tony Campolo, kjent amerikansk skribent og forkynner Kan man handle i supermarkedet? Men hvordan kan du gå i butikken når du vet at den er en del av et system basert på grådighet, utbytting og manglende bærekraft? Hva kan vi spise når det virker som om all mat er besudlet? Det spørsmålet stilte de seg også på Johannes tid. Supermarkedet den gangen het agora. Og side nr 1 strek

16 på samme måte som Home Depot og Wal-Mart har et amerikansk flagg vaiende over inngangen, hørte også agoraen inn under makthavernes mytologi. Vi skriver «In God We Trust» på pengene våre. Det samme gjorde romerne. Det de solgte skulle mette sjelen, ikke bare munnen. Ved å gå på agoraen for å kjøpe og selge, sverget man troskap til et økonomisk system beskyttet av keiseren. Troskapseden ble ofte avlagt ved å drysse en liten klype røkelse foran et Cæsar-bilde eller gi et annet tegn på erkjentlighet overfor keiseren før man gikk inn på markedsplassen. Ethvert økonomisk system er tross alt basert på tillit til den sentrale autoriteten (som for eksempel keiseren), ellers er pengene lite annet enn papirlapper og metallbiter. Etter å ha anerkjent midpunktet i imperiets økonomi, fikk den besøkende et merke på høyre hånd, et adgangstegn til markedet, med tillatelse til å kjøpe eller selge. Johannes åpenbareren illustrerer spenningen: «[Dyret] tvinger alle små og store, rike og fattige, frie og slaver til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet» (Åp 13,16-17). Bibelforskerne Wes Howard-Brook og Anthony Gwyther hjelper oss med å få klarhet i hva som skjer i denne teksten. «Det oldromerske merket [charagma] var ikke et slags esoterisk symbol, men keiserens preg på myntene og et stempel som ga gyldighet til kjøpskontrakter Johannes visste «I Jesu navn, han som lærte oss å elske våre fiender, brente kirken nå sine fiender levende.» at når den høyre hånden holdt en romersk mynt, ville imperiet trollbinde sinnet.» 6 Det var en av imperiets måter å brennemerke deg på. De kristne ble stilt overfor spørsmålet om hvorvidt (og i så fall, hvordan) de skulle delta i markedet. Markedet var en del av imperiets misbruk av jorden og dets selvforherligende styre. Hvis Kristus virkelig hadde stått opp fra de døde, og hvis det han sa om Guds rike var sant, ønsket de troende at alt i livet skulle legemliggjøre disse sannhetene. Men akkurat som israelittene lengtet tilbake til kjøttgrytene i Egypt, var det ikke lett å avstå fra imperiets fristelser. «Vi må jo spise,» sa de kanskje. «Vi kan jo bare krysse fingrene når vi bøyer oss for Cæsar.» For å overbevise med sine argumenter mot markedet måtte derfor Johannes holde fram «det store bildet». Han argumenterte ikke bare med at visse aspekter ved markedet utnyttet dette eller hint, men plasserte sine poenger i lys av en kosmologisk kamp mellom det gode og det onde. Dette er sannelig en tøff utfordring fra profeten Johannes. Sier han at vi ikke skal godta å bli merket ved inngangen til supermarkedet? strek nr side 57

17 strek gjenskinn «Dette er tekster som bør ha aldersgrense. Apostelen Johannes beskriver fenomenet coitus interruptus å avbryte samleiet før klimaks.» 7 « Dyret er det romerske imperiet personifisert ved Nero Cæsar.» Jf. Thomas Cahill, Desire of the Everlasting Hills (Doubleday, 1999), 163. Hvis vi ikke blir merket, kommer vi ikke inn, og hvordan skal vi da få mat og overleve? Vi kan ikke leve uten imperiets supermarked! Det later til at Johannes vil gjøre leserne oppmerksom på den største synd mot politisk nytenkning: å tro at det ikke finnes noe annet alternativ enn det råtne, korrupte systemet vi har i dag. Kanskje grunnen til at vi ikke er i stand til å se det destruktive i vårt økonomiske system, ikke er at vi er uvitende om hvor forferdelig systemet er, men at vi innerst inne føler at det er nødvendig og at det derfor er håpløst å kritisere det? Selv om Johannes er både aggressiv og vill i språket, er mange av detaljene (for eksempel keisere, byer og navn) tilslørt. Kanskje ville Johannes at leserne skulle trekke sine egne konklusjoner, slik Jesus ofte ville når han fortalte de merkelige lignelsene sine. Eller kanskje han bare ville beholde livet, i og med at alt han skrev ble overvåket av fangevokterne. Uansett skriver han: «Her gjelder det å ha visdom. La den som har forstand, regne ut dyrets tall! For det er et menneskes tall» (Åp 13,18). Alt flere hundre år tidligere hadde Daniel prentet tanken om imperier som «dyr» inn i Israels bevissthet. Johannes refererer til dette og gir dyret navnet 666, tallet som er uløselig knyttet til dyret som begynte den dramatiske nedslaktingen av Jesu folk. Beklager å måtte slå hull på den store apokalyptiske bobla og ødelegge alle de fantasifulle filmene, men Antikrist er slett ikke den vi trodde da vi vokste opp. Akkurat som bokstaven X i ro- side nr 1 strek

18 mersk numerologi står for ti og V står fem, har de hebraiske bokstavene også en tallverdi. Og bokstavene i Nero Cæsar blir: nrwn qsr = Jeg tror ikke det var så vanskelig å se hva han henviste til. Andre allusjoner til datidens politiske situasjon, for eksempel til at Keiser Vespasian ble frisk etter å ha blitt såret i krig (Åp 13,12), understreker hans bevissthet om og aversjon mot keiserdømmet. Fromme, forlokkende Roma Romerriket var ikke bare et «imperium av ondskap». Det var blendende og magisk verden hadde ærefrykt for det. Romerne var kjent for sine veier, fremskritt, kultur, kunst, arkitektur og sikkerhet. Noen vil kanskje si at de bygde det beste imperiet noensinne. Kristne som lengtet etter at verden skulle tilhøre Gud, begynte å tenke at det romerske riket kanskje var det nest beste alternativet. Det var ikke tvil om at det var praktfullt, men hva var prisen for denne prakten? Romerne hadde hele verdens oppmerksomhet. Til og med deres fiender beundret dem i hemmelighet. Den jødiske historikeren Josefus ledet en gruppe opprørere i Galilea. Da han ble beseiret, ble han på en eller annen måte en av beundrerne («If you can t beat them, join them»). Han kalte romernes militærmakt «uimotståelig» og ble en talsmann for romerrikets makt og en tilbeder av keiseren. Josefus ble så imponert over romermakten at han bare kunne forklare det med Guds velsignelse. Dermed endte han opp med å si at de jødiske opprørerne «ikke bare kriget mot Roma, men også mot Gud». Ethvert imperium har sine profeter. Ethvert imperium har også sine poeter og trubadurer. En inskripsjon i Halikarnassos i Lilleasia kaller strek nr side 59

19 strek gjenskinn 8 De prøvde ikke å legge sin «nye vin» (eller liv) i de gamle verdenssystemenes vinsekker (Matt 9,17). Jesu måte å leve på ville ikke fungere i (ville spjære) verdens gamle, forslitte mønstre. 9 Se Apg 17,6-8 for å se hvordan Paulus prekener ble mottatt. Augustus «hele menneskehetens frelser». «Land og sjø har fred, byene blomstrer under god lovgivning i harmoni og mat i overflod, det er overflod av alle gode ting, folket er fylt av fryd og av lykkehåp for fremtiden.» Jesus levde i Romerrikets «gylne tidsalder». Hvis noen vil se verden, bør han reise verden rundt eller bare komme til Roma. For det som vokser og blir produsert blant de forskjellige folkeslagene finnes alltid her og alltid i overflod Det du ikke kan finne her teller ikke blant alt som eksisterer eller har eksistert. Aristides Revolusjonær underordning En merkelig politikk gror fram: De tidlige kristne prøvde ikke å styrte eller reformere imperiet, men de var ikke lydige heller. De var ikke reformister som tilbød et bedre romerrike. De tilbød ikke de misfornøyde massene et bedre styresett, men en helt annen verden. 8 I en verden som var blitt passe sinnsyk, var de kristne ved å leve og praktisere Guds rike eksempler på en revolusjonær underordning i møte med verdens herskere. Det beste eksemplet var den ydmykelsen den korsfestede Messias måtte lide: Det slaktede lammet som avslørte verdens grådighet og grusomhet da han døde naken på korset. «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). Dette var en av måtene kirken beskrev sitt forhold til makthaverne på. Augustin mente kanskje det samme da han sa at «en urettferdig lov er ingen lov i det hele tatt». Men Jesu og kirkens holdninger var mer dyptpløyende enn den vanlige kristne politikken at vi adlyder autoritetene når de gjør det gode og nekter å adlyde når de gjør det onde. Kirken valgte heller å være revolusjonær ved å underordne seg (akkurat som å gå den ekstra mila). Veldig få bibelsteder kan forstås slik at vi skal følge alt en konge eller president dikterer, uten å stille spørsmål, uansett hvor galt det kan virke. Men noen steder, for eksempel Romerbrevet kapittel 13, trekkes gjerne fram for å rettferdiggjøre en slik underdanighet. Nazi-Tyskland fikk imidlertid kristne til å revurdere tanken om blind lydighet mot myndighetene. Kirken kunne ikke annet enn å lure: «Når Bibelen sier vi skal være lydige, kan den enten ikke ha tenkt gjennom saken (og tar feil), eller så skal vi faktisk adlyde nazistene som en del av Guds vilje, eller kanskje er det noe mer her?» Hvis vi plasserer Paulus skrifter i den konteksten og kulturen han skrev i, ser vi at han kommer med en bitende kritikk av makten og viser oss en kreativ, revolusjonær kjærlighetsvei. Paulus var like radikal som Jesus. Husk at Paulus som skrev at vi skulle underordne oss myndighetene, var den samme Paulus som ble steinet, sendt i eksil, fengslet og slått for å ha undergravd «Den største synd mot politisk nytenkning: å tro at det ikke finnes noe annet alternativ.» myndighetene. 9 Det kan forklare hvorfor Paulus brukte det samme ordet for myndigheter da han sa: «Vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter [exousia], mot verdens herskere i dette mørket.» (Ef 6,12) Er det mulig å underordne seg og undergrave på samme tid? Paulus liv sier et rungende ja, det samme gjør Jesu korsfestelse. Paulus påpeker at selve det å underordne seg er det som «avvæpner maktene» ved å blottstille ondskapen: Men for meg ser det ut som om Gud har satt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte, stilt fram som et skuespill for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, dere er kloke i Kristus. Vi er svake, dere er sterke. Dere får ære, vi får skam. Helt fram til nå har vi både sultet og tørstet; vi mangler klær, blir mishandlet, er hjemløse og må streve for å livberge oss med våre egne hender. Når vi blir utskjelt, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, holder vi ut. Når noen håner oss, svarer vi med vennlighet. Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle til denne dag. 1 Kor 4,9-13 Avfall for alle dette er Paulus bilde av den tidlige Jesus-bevegelsen. Har vi mot til å følge etter? side nr 1 strek

20 Konstantin og kirkens fall Det er bedre å dø for Jesus Kristus enn å være konge over hele verden til dens fjerneste hjørner. Ignatius Jeg ønsker ikke å være en hersker. Jeg søker ikke rikdom. Jeg nekter å inneha stillinger under militær kommando. Jeg frykter ikke døden. Tatian Ønsket om makt er all vranglæres mor. Johannes Chrysostomos Romerriket hadde sine konflikter. På et tidspunkt var makten delt mellom flere herskere fordi det var blitt umulig å styre hele riket med bare én keiser. Andre grupper hadde invadert alle mulige regioner, økonomien viste svakhetstegn og det var borgerkriger overalt. Så ankom en mann; Gaius Flavius Valerius Aurelius Konstantinus eller bare Konstantin. Han gjorde seg bemerket i imperiets kaos gjennom mange militære seirer. Den mest kjente er antagelig slaget ved Den milviske bro utenfor Roma i år 312. Ifølge legenden fikk han et syn før han gikk til kamp. Et kors, og en stemme som sa: «Ved dette kors skal du seire.» Hmm ironisk, særlig i lys av at Jesu kors var et tegn på å avstå fra verdens måter å seire på. Men uansett, Konstantins hær vant slaget med korset malt på skjoldene, og med det sikret de Konstantins posisjon som keiser for det vestromerske riket. Siden hans nyvunne begeistring for Jesus hadde hjulpet ham til seier, erklærte Konstantin senere gjennom Milano-ediktet toleranse for alle religioner og særlig kristendommen. Mange år senere ble kjærlighetsforholdet mellom kirken og imperiet enda mer intimt. Keiser Theodosius erklærte kristendommen for statsreligion i hele riket. Dermed ble det ulovlig ikke å være en kristen. Hele affæren ble plutselig mye skitnere. Det første dokumenterte angrepet der kristne gikk løs på hedninger skjedde ikke lenge etter, og det tok ikke lang tid før den militante kirken erobret land og folk over hele Europa og ga dem valget: Bli døpt eller dø. Under Theodosius styre ble andre religioners templer beordret ødelagt, eller bare forlatt for senere å bli pusset opp og brukt som kristne templer. De som tidligere hadde frasagt seg sverdet, fylte nå den romerske hærens rekker: Hver eneste romerske soldat måtte være en kristen. Enda flere år senere ga Karl den store, i maktrus, følgende ordre til sine kristne soldater da de inntok Saksen: «Hvis det fortsatt finnes en sakser som kryper udøpt omkring, og hvis han nekter å komme til dåpen og forblir en hedning, la ham dø.» Kirken gikk fra å være den forfulgte til å bli forfølgeren. Den var militant og fremgangsrik. Guds rike, som først ble kjent på grunn av en konge som regjerer med et håndkle, et esel og et kors, var blitt Kristendommens Keiserrike. I Jesu navn, han som lærte oss å elske våre fiender, brente kirken nå sine fiender levende. Nå kunne kirken bli relevant Var denne overgangen til kristne keisere det beste eller det verste som har skjedd med kristenheten? Var det Guds eller djevelens stemme? Forandringen i det fjerde århundre belyser en merkelig spenning som har vært tydelig gjennom hele kirkehistorien: Kristendommen er på sitt beste når den er merkelig, marginalisert og lidende og på sitt verste når den er populær, troverdig, triumferende og mektig. Den imperialistiske kristendommen vokste raskt fra fem millioner til tjuefem millioner mennesker. Konstantin slo opp kirkedørene for de rike og mektige, men til en høy pris. Omvendelse, gjenfødelse og frelse ble byttet ut med billig nåde. Integriteten ved å være en Jesu disippel forsvant. Folk meldte seg inn i kirken i hopetall, men kristne disipler var vanskelig å finne. Kristendommen fikk en identitetskrise. Det er den gamle historien om den forbudne frukt det er de lekre tingene som fanger oss. Biskopene og de eldste hadde gode hensikter. Etter mange år med lidelse, kulturelle fordommer, fengselsopphold og statsstøttede henrettelser så Veiens ledere på de nye forslagene som en mulighet til å gjøre slutt på marginaliseringen. De fikk sjansen til å spre de gode nyhetene om Jesus til så mange mennesker som mulig. Ved å påvirke politikere og kanskje selv få politisk innflytelse, kunne de innføre sin måte å leve på som stan- strek nr side 61